En siste smakebit før jul

Dette er siste søndagen Mari samler inn smakebiter før jul- nå blir det juleferie! Det er vel unt, og hvis tida fram til nyttår blir som den pleier å være, blir det vel smakebiter nok, om enn av et litt annet slag enn disse litterære godbitene ;o)
Jeg vil dermed gi dere en skikkelig fin smakebit med en god dose vinter- og julestemning, samt et lite snev av nostalgi- som også hører jula til!
Fra Juritzen jr. kom det ei splitter ny bok som heter Juledrømmen. Om ei lita jente som så fryktelig gjerne vil bli nisseassistent, og på vei nordover får hun hjelp av forskjellige dyr. Teksten er så enkel at jeg nesten må si den egner seg bedre for gjenfortelling enn høytlesning, men bildene som er en kombinasjon av (manipulerte) bilder og tegninger virkelig er til å drømme seg bort i! Nå er jo jeg godt over middels glad i dyr, vinter og snø, men det er det jo mange barn som er også, så den kan være et godt tips for julegave til unger i barnehagealder.

Juledrømmen, av Lori Evert og Per Breiehagen

Da jeg gikk ut for å ta bilde av boka, begynte det plutselig å snø- og jeg kunne ikke dy meg! Sjøl om sidene kommer til å bli litt bulkete når de tørker opp igjen, måtte jeg la det snø litt i boka!!
Håper alle får en fin søndag, og om det ikke frister å dra ut på ski for egen del (det er jo bare de færreste som har et flyvedyktig reinsdyr som kan hjelpe til i motbakkene...), er sesongen i gang på tv også ☺

Ukas illustrerte # 8

Markel Meitemark går over (kommune)grensa

av Rut Teian

Illustrasjoner av Ida Larmo

Cappelen Damm, 2013.
48 sider









Det er noe rart med barnebøker! Selv jeg som ikke har barn selv, og som ikke akkurat kan påberope meg å være særlig opptatt av barn (utover at de av og til er søte, ofte bråker mye og ALLTID SKAL HA DET BRA), synes det er morsomt med barnebøker. ILLUSTRERTE barnebøker , må jeg vel nesten si, for illustrasjonene er absolutt viktig for at bøkene skal vekke interesse.
I høst kom Rut Teian, til nå mest kjent for boka To blå hus, med ei ny bok for barn i aldersgruppa fire til sju år.
Historien er enkel. Meitemarken Merkel er skikkelig forelska, men for å treffe kjæresten sin må han gå skikkelig langt; han må faktisk gå over grensa! Kommunegrensa, intet mindre. På sin vei møter han både farer og utfordringer, men han treffer også noen som er villige til å hjelpe ham videre.
Idéen om å skrive om en forelska meitemark må man vel ganske enkelt kalle svært original, i tillegg er den gjennomtenkt og i kombinasjon med de detaljerte, fargerike og morsomme illustrasjonene har det blitt et flott produkt! Her er det virkelig høy humrefaktor, og jeg kan lett se for meg at dette kan bli en favoritt blant gutter og jenter i rette alderen.

Herlige detaljer! Merkel har stripete skjorte, selvfølgelig uten ermer, Musekona har trolig selvironi når det kommer til undertøy ;o)

Barn er ofte veldig interessert i naturen og i alle rare småkryp de kan finne der. Vi voksne synes ofte at mark og sånn er ekkelt og prøver så godt vi kan å unngå dem, mens ungene plukker opp, gransker dem, kjenner på dem og veldig gjerne vil vise fram det de har funnet. Her er det duket for drama, men hvis du kjenner noen voksne i den kategorien, bør du anbefale denne boka for dem også. Jeg trur fortsatt at eksponeringsterapi er velansett, og det er nærmest umulig å ikke få et mer nyansert syn på arten etter å ha lest boka!

Les og lær mer om meitemarken her-  beste å være forberedt så man kan svare på nysgjerrigper-spørsmål underveis ;o)

Dona Maria

Cecilia Samartin


Juritzen Forlag, 2012
Oversatt av Jorunn Leine
Lest av Gisken Armand
Spilletid: 12 timer, 18 minutter


Det er underlig hvordan vi lar oss føre bak lyset. Hvor lite kritiske vi er, selv med den uendelige tilgangen vi har på kunnskap. Det enkle er vel å lukke øynene?
Jeg har selv vært i Karibia, jeg kjenner flere som har vært på Cuba, jeg har smilt av bilder av gamle, tannløse cubanske kvinner med store briller, glorete gevanter og en kjempesigar i munnen. Latt meg sjarmere av de utgamle amerikanske bilene, blitt revet med av reaggie-musikken. Lest litt om Fidel Castro... Men ikke tenkt særlig mer på hvordan cubanere flest har det. Hvordan det er å leve under et strengt diktatur, uten ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet- FRIHET i det hele tatt... I det som for mange ( de fleste?) er et ferieparadis. Vi drømmer om at en gang skal jeg dit...

Dette er Samartins andre bok med handling lagt til Cuba. Jeg har lest/ hørt flere av bøkene hennes tidligere, noen har jeg likt veldig godt, andre har jeg vært mer skuffet over. Forventningene var ikke skyhøye, og igjen viste det seg at det ofte er akkurat DA leseopplevelsen blir størst!

Ganske kort er dette historien til tre kvinner; Maria, en aldrende kvinne som bor alene på ett av rommene i det som før revolusjonen var praktvillaen til familien hennes. Silvia som er gift med Marias nevø Ernesto som er dømt til 25 års fengsel for å ha motarbeidet regjeringa. Til sist er det Sophie, Silvia og Ernestos nitten år gamle datter som har en eneste drøm i livet; å kunne forlate Cuba.
Dette er en fantastisk familiekrønike, hvor disse fires liv anno 2003, flettes sammen med Marias minner fra oppveksten og ungdomslivet før revolusjonn.
Historien spenner fra bekymrinsløst rikmannsliv til undertrykkelse, forfølgelse, overvåkning og tortur. Det er kjærlighet i ordets fleste betydninger, men også svik og bedrag. Og aller mest handler det om å slåss for det en trur på, om å se realitetene gjennom nettet av løgner, og om å finne løsninger der de tilsynelatende ikke finnes.

Igjen lot jeg meg rive med av en fabelaktig, tankevekkende og rystende fortelling!
Hovedpersonene er kanskje litt enkelt tegnet, men de er absolutt troverdige, og de viser hvem de er gjennom hva de gjør, mer enn hva de tenker- og jeg la min elsk på gamle Dona Maria, matronen med pestsverdet, som ofret mer enn man kan forestille seg for å ta seg av nevøen da resten av familien rømte fra landet. Måten hun opptil flere ganger i løpet av boka endra syn på menneskene og hendelser rundt seg, er intet mindre enn imponerende ;o)

Dette er ei bok jeg syns det er litt vanskelig å skrive om. Den er så rik på så mye og på så mange måter, at jeg bare vil anbefale den varmt og hjertelig til dere alle!
Lesehesten har skrevet et godt innlegg om boka, det samme har Rita.
I tillegg hadde Samartin en veldig interessant kronikk i Aftenposten om forholdene på Cuba, kvinnene i hvitt og fredsprisnominasjonen- den bør dere også lese!!

I 2012 ble Damas de Blanco, Kvinnene i hvitt, nominert til Nobels Fredspris for sin innsats for å få satt fri politiske fanger om sitter i cubanske fengsler.

En vinter på Mallorca

George Sand

Reisefølge-serien fra Juritzen Forlag, 2013
265 sider.
Oversatt av Henning Hagerup
Grundig og lærerikt forord skrevet av Tor Åge Bringsværd

Det går litt opp og ned, også i den litterære verden. Etter å ha latt meg begeistre voldsomt av den forrige boka jeg leste, "Odinsbarn" av Siri Pettersen, ble det en liten nedtur til historiske Mallorca. Jeg innrømmer glatt at denne gangen har jeg kjempet for å holde på konsentrasjonen, og det kan tenkes at jeg dermed ikke har fått med meg alt av handlinga...
Der er neppe boka det er noe feil på, i ettertid ser jeg at jeg befinner meg ganske langt unna målgruppa. På vaskeseddelen er Erik Bjørnskau i Aftenposten sitert:

"For den som kjenner Mallorca godt, og det er jo mange, er det interessant å følge reisefølget på dagstur gjennom den ville og frodige naturen."

Mine ben har aldri vært i nærheten av Mallorca, men jeg lot meg fascinere av "...den ville og frodige naturen..." Jeg tenkte det kanskje ville gi meg er innblikk i en for meg helt ukjent naturtype, men jeg ble aldri skikkelig engasjert av Sands beretning fra vinteren 1838.
Jeg hadde også trudd at boka skulle være litt morsom, særlig hadde jeg forventninger til hennes møter med innbyggerne på øya, men denne sida av oppholde fikk etter mi mening lit for lite oppmerksomhet.

For å yte boka en smule rettferdighet, synes jeg at de som har vært det minste nysgjerrig på denne boka skal besøke Karin som har skrevet etveldig godt blogginnlegg om den.

Forresten; jeg likte virkelig Tor Åge Bringsværds forord veldig godt! Det var spennende å lese historien om Sand og Chopin- et bemerkelsesverdig par som satte tydelige spor etter seg.

En ting til jeg kom på som er verdt en kommentar; boka har en del fine illustrasjoner, bl.a tegninger av forfatteren, og av bygninger og landskapet på Mallorca. Det likte jeg- kanskje fordi de var med på å holde liv i konsentrasjonen ;o)

Og bare for å ha sagt det, sånn HELT til slutt: Reisefølget-serien består av enda flere bøker, og jeg gleder meg fortsatt til å lese for eksempel "VillaSerena" av Domenica De Rosa! Den som venter på noe godt, osv...

Lekre masker og lekne sting

Ukas illustrerte # 6

I dag har det vært en av disse dagene som ikke akkurat blir sånn jeg hadde planlagt. I dag var det nemlig spådd litt tufsete vær, og jeg hadde tenkt at jeg virkelig skulle få gjort unna MYE! Noe av dette "MYE" hører til under kategorien morsomt, noe under kategorien kjedelig, men nyttig. Kanskje ikke klok av skade, men i hvertfall av erfaring, begynte jeg med noe av det som er nyttig, men kjedelig. Og jeg ble faktisk ferdig med et par av de oppgavene- det var bare det at jeg hadde feilberegna totalt hvor lang tid det skulle ta. Nå er klokka snart ti på kvelden, og da er det helt uaktuelt å begynne med for eksempel bollebaking, som var noe av det hygelige jeg hadde som mål å få gjort. I ettertid ser jeg jo så klart at akkurat bollebaking er noe man fint kan gjøre innimellom andre ting. Det er noe med den hevinga som gjør at man ikke bør begynne når alt annet er unnagjort...
En ting jeg derimot kan rekke, er å se gjennom denne nydelige, fantastisk inspirerende boka enda en gang til!

Klikk på bilde for å komme til side der du kan bla i boka!

Jeg trur jeg har bestemt meg for hvilken modell jeg skal gyve løs på først! Jeg er ikke spesielt pyntete av meg, så det må bli et bruksplagg, noe som kan brukes selv om jeg kanskje får en hund eller to i fanget...

Med broderte blomster og heklekanter blir den likevel mer enn ei "hørdagsjakke", og jeg ser for meg at den kan pyntes opp eller ned, alt ettersom anledningen tilsier. (Men jeg kommer nok ikke til å gå til anskaffelse av tyllskjørt, selv om frøknene i boka har det ;o)
Jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg vil ha jakka i rød og naturkvitt, eller grå og naturkvitt. Kan hende jeg tar med meg boka til garnbutikken, og får damene der til å hjelpe meg å velge!
Jeg gleder meg til å sette i gang, og jeg lover å komme tilbake med en grundig omtale etter at oppskriftene i boka er testet skikkelig! Jeg har lest gjennom beskrivelsen, og trur det skal gå bra, selv om det er fryktelig lenge sida jeg strikka noe mer avansert enn sokker og votter (som er forbruksvare!).

Boka er nylig utgitt på Gyldendal, og det er Sidsel J. Høivik som har utviklet modellene og skrevet teksten, mens Anne Helene Gjelstad er mesteren bak de usedvanlig fristende bildene. (Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg kalt det verdens beste kokebok, for man får faktisk vann i munnen av å bla i den!) 

Feiende friskt, frodig og fristende!!

En del av oppskriftene er inspirert av gamle mønstre som Fana-kofta og åttebladrosa, mens andre er helt nye- og enda sprekere enn det man kunne drømt om i ei "håndarbeidsbok"- det er tydelig at strikking og hekling ikke er forbeholdt bestemødre! Boka anbefales varmt og hjertlig, både til den som bare vil ha ny inspirasjon, og til de som mer konkret er ute etter nye strikke- eller hekleprosjekter. Nå kom jeg forresten på noen andre det går an å anbefale den til! De som ikke er noen racere med pinnene selv, kan gi boka til noen de kjenner som er glad i å strikke; hvis du har flaks blir mottakeren så begeistra at vedkommende tilbyr seg å strikke til deg også! (Jeg har allerede gått i fella med å tilby strikketjenester til små nieser som kunne tenke seg den nydelige crazykjolen som også finnes i boka. Jeg har begynt å lure på om jeg har tatt meg vann over hodet. De er fire stykker, og som sagt er det lenge sida jeg har hatt store strikkeprosjekter som krevd oppsktift og konsentrasjon. Avtalen er heldigvis ikke at de skal være klare før sommern 2014. Det er bare å kvesse pinnene; der det er vilje er det vei!! (Og tenk så mange lydbøker disse kjølene kan føre med seg ;o)

PS: Kan man forresten si at boka er på vent, all den tid jeg ikke har begynt å strikke enda? Jeg tar sjansen, og linker til Beathes bokhylle som alltid på en tirsdag byr på Vente-fest!

Ukas illustrerte # 5 og en innrømmelse

Livets kruseduller

Aktivitetsboka; Tegne- og kreativitetsteknikker for hele familien.

Øistein Kristiansen

Kagge Forlag, 2011.


Jeg kan komme med innrømmelsen først som sist. Jeg har underslått ei julegave. Den var tiltenkt en familie med fire unger, men jeg falt for fristelsen å bla litt for mye i boka om livets kruseduller. Vips! Så måtte jeg kjøpe nye julegaver ;o) Hvis jeg ikke husker feil, var det ikke verre enn at jeg kjøpte ei til av samme slaget, så ingen har lidd noe overlast!!
Jeg har i mange år nå hevdet at jeg er som en flink andreklassing til å tegne. Det er ikke mye å skryte av når en (ooops....) har passert førti. Jeg trur alle unger liker tegning når de er små, så dabber interessen av etterhvert som de begynner å sammenligner sine egne bilder med andres. Det er jo et faktum at noen har bedre grep om fargeblyantene enn andre- og det er desverre altfor lett å være kritisk til sine egne ferdigheter.
Øistein Kristiansen er nok et kjent fjes for mange, men for meg var det et helt nytt bekjentskap. I denne boka viser han steg for steg hvordan man med utgangspunkt i en enkel krusedull kan lage morsomme og fargerike tegninger- og målet er ikke fotografiske portretter, eller naturtro gjengivelser av pittoreske miljøer, men å lage snurrige figurer, rare fjes, skumle skapninger OG Å HA DET MORSOMT MED TEGNINGA!!!
Jeg har heller ikke som mål å lage tegninger som fortjener hurra-rop eller forgylte rammer. Jeg vil bare finne tilbake til gleden ved å tegne enkle ting. For tjue år sida hendte det jeg tegnet handlelapp når jeg skulle på butikken; kanskje det kan være et mål??


Boka har blitt glemt og gjemt fram til nå, men i går dukket den opp igjen, og jeg lagde den første krusedull-øvelsen. Jeg klapper meg sjøl på skuldra, innrømmer at det var litt morsomt, ser litt stort på det, og håper at potensialet skal få utvikle seg! (Den første tida vil det nok bli en del kopiering av sjefskrusedullens idéer, men det trur jeg han synes er greit!)
Med tid, stunder og øvelse, kan man jo drømme om å få til noe som dette:

Konklusjon: Kjempe inspirerende!!
Boka anbefales for alle de som en gang i livet satte pris på å tegne- eller til de som kanskje står i fare for å miste interessen for det samme.

Ukas illustrerte leses ute og gis bort!

Trykk på bildet for å kunne bla!

Jeg har kommet til Ukas illustrerte # 4, The Kite Runner av Khaled Hosseini. Boka kom ut i 2003 og filmatisert fire år senere. Til nå hadde jeg verken lest boka eller sett filmen. Det skal sies at jeg kom så langt at jeg kjøpte en DVD (riktignok ikke før det hadde gått så lang tid at den var sånn nice-price-film), men før jeg kom så langt at jeg fikk sett den, ble den filmen gitt videre som en improvisert bursdagsgave sammen med et par hjemmestrikka sokker...
Nå har jeg lest tegneserie-versjonen- eller den grafiske romanen, som det så fjongt blir kalt. Dette er nok en meget forenklet versjon i forhold til originalen, men noe annet kan man vel knapt tenke seg av en tegneserie? Tegningene er absolutt veldig gode, og jeg kan lett forstå at dette ble en stor kassasuksess- både på papir og lerret!

Som overskrifta sier, har jeg kost meg med denne ute- og jeg gir den gjerne videre til en annen som heller ikke har fått med seg denne klassikeren, eller til noen som har lest boka og/ eller sett filmen, men likevel/ også har lyst til å se hvordan den gjør seg i tegnet utgave!

Trykk for å komme til Isabellas gi-bort

Alt du behøver å gjøre er å legge igjen en kommentar. Hvis flere er interessert, kommer jeg til å trekke ut en den 26. juni- samme dag som Isabella trekker sin give-away. Og for å gjøre det enkelt; jeg kan oppgi akkurat de samme grunnene som henne, bortsett fra at jeg ikke kan påberope meg ei blogg-feiring, og nok har forlatt de tretti ;o)

Når det gjelder ute-lesing, så er det en helårs-syssel for meg. Med fare for å bli stemplet som gal, kan jeg fortelle at jeg gjerne kan rigge meg til ute, med reinsskinn, varmedress, fingeløse vanter (spesialstrikket for utelesing: man må jo kunne bla!!) og te i termokrus for å lese ute i femten minus...

Tenk å ha sitt eget lesetre...

På høsten har jeg alltid med meg ei bok i sekken når jeg skal på reinsjakt, og jeg har mitt eget lesetre! Det er ei helt perfekt gammal furu, grov og med tjukke grener der man kan sitte godt tilbakelent mot stammen mens man lar humla suse, drømme seg bort til helt andre verdner- og la reinen passere trygt forbi!

For anledningen: Der hvor roser aldri dør. Gunnar Staalesen. Boka viser litt dimensjonene på furua. Trykk HER for å lese hvordan det gikk da Stålesen ble med på jakt!!!

Ukas illustrerte #3

Med ujevne mellomrom kommer det et blaff av klarsyn over meg. Da selvinnsikt og erkjennelse slår ned, og får meg til å innse at jeg har et alvorlig handicap. Et hobbyhandicap, riktig nok, men når det blir så omfattende som det er i dette tilfellet, så er det jammen meg -om ikke grunn til bekymring, så i hvertfall- grunn til å stoppe opp og tenke seg om!
Jeg er virkelig glad i å lage ting. Ingen har beskrevet betydningen av å lage noe bedre enn Kristopher Schau i den lille boka På vegne av venner.

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

Ok, det med å lage musikk og radioprogram er ikke akkurat det som  opptar meg mest, men resten av sitatet stiller jeg meg helhjerta bak!!

Problemet er at det er så altfor mye inspirasjon, så altfor mange idéer og altfor mange uferdige prosjekter. Og likevel, jeg fortsetter å samle på utklipp og nettadresser, tegner skisser med forklaringer på hva jeg har tenkt, legger fra meg noe halvgjort, begynner på noe nytt, finner igjen noe jeg ikke husker hva skulle bli... Låner bøker fra andre med samme tilbøyeligheter, kjøper rett som det er bøker jeg bare MÅ ha, og av og til får jeg bøker fra andre som har skjønt hvordan jeg har det...
Nå i vår har det gått litt i hekling. Golvteppe. Grytekluter. Pute. Det var Tine Solheim som gav meg sparket til å komme i gang med disse prosjektene, og under over alle undre; puta er ferdig!

Riktig nok litt modifisert i forhold til originalen, men Pippa er storfornøyd! For en fuglehund er det nok drømmen å kunne få en egen pute fylt med fjær og dun- til og med litt fra noen ryper og et par orrhøner hun har på samvittigheta; man må jeg finne på noe spesielt. Jeg trur det kalles personlig preg ;o)

For å si litt om boka, så er det ei skikkelig fargerik og variert bok. Massevis av inspirasjon og idéer, som seg hør og bør ei bok -og fra en kunstner!- av denne kaliberen! Her er det forskjellige teknikker, gode, detaljerte og forståelige oppskrifter, og ei god blanding av klær og "interiørting". Det mest kuriøse er kanskje et tjukt strikka trekk til kartongvinen?

Ukas illustrerte #2

Fugl- Lisa Aisato

Gyldendal, 2013
40 sider.

Allerede nå kan jeg si til meg selv at det med ukas illustrerte er en av de bedre idéene jeg har fått- og satt ut i livet!! Jeg har oppdaget at bøker er mye mer enn skjønnlitterære romaner og krim- det har vært en fryd både å lete fram godbiter og overraskelser, og å studere funnene. Hittil har det vært barnebøker, men det kommer andre ting også, etterhvert! 
Til nå har barnebøker vært noe jeg har kost meg med litt i smug- uten egne barn har det på en måte vært litt... rart... Heldigvis har jeg noen tantebarn som også er glad i bøker, og for ikke å glemme at bokbloggen er et supert alibi; nå kan jeg stolt og fornøyd fråtse i disse skattene!

Ukas utvalgte er ei utrolig vakker og uforglemmelig bok. Det er Lisa Aisato som står for både de vakre illustrasjonene og den rørende fortellinga. Aisato er blant annet kjent som illustrtør av bøkene om Tambar, Odd er et egg og Jesper Juuls spalte i Dagblad-Magasinet. 
Fugl kan som en rekke andre barnebøker leses på mange plan. Ved første gjennomlesing handler det om ei jente som bor sammen med bestefaren. Hennes aller største- og eneste- ønske er å bli en fugl, slik at hun kan bli med trekkfuglene når de drar mot sør. Til slutt går drømmen i oppfyllelse; ei natt begynner det å klø over hele kroppen, mens det verker i bena...
Etter å ha lest boka/ studert bildene flere ganger, kan man legge flere tolkninger inn i historien, og spørsmålene om hva det bakenforliggende temaet er dukker opp. Ensomhet? Mobbing? Å bli voksen? Å tro på drømmene sine? Være annerledes?
Boka kan gjerne leses fra første til siste side, med tekst og bilder kronologisk, men hvert av bildene står så støtt på egne ben, er så detaljrike og nydelige at de hver for seg forteller ei hel historie.

Mitt favorittbilde! Fjærene har begynt å vokse, og jenta forsøker å skjule dem under en stor frakk og et langt skjerf. Men blikket og smilet som desverre ikke kommer særlig godt fram her, levner ingen tvil om at det virkelig er store ting på gang!!! 
Skal du unne deg selv bare ei illustrert bok i år, bør du virkelig vurdere denne! Hver eneste illustrasjon er som et fabelaktig kunstverk jeg gjerne skulle hatt på veggen ;o) 

Andre har også skrevet om denne i det siste, for eksempel AstridTerese og Julie og de er like begeistra som meg. Besøk bloggene deres eller forfatterens hjemmeside hvis dere vil se flere av bildene. 

Ukas illustrerte #1

Jeg bor på et sted som like gjerne kunne hete Langt Unna Folkeskikken. Som regel er det helt fint, sjøl om det ikke er så veldig mye spennende som skjer. Det er mer snakk om å finne på fine ting å gjøre. Det er ikke bestandig det går like bra. Da er det er fint å ha noen spesielt utvalgte bøker. Det viser seg at det ofte er illustrerte barnebøker setter ting i best perspektiv, og som setter fingeren på hva det nå måtte være... Som i dag:

Shaun Tan: 

Det røde treet

CappelenDamm, 2010
Oversatt av Geir Uthaug.

De vakreste illustrasjoner du kan tenke deg. Hver side er et kunstverk, tankeverdt og med klokskap, trøst og til slutt heldigvis og takk; håp.  

Forresten; jeg skrev barnebøker, men forlaget har satt målgruppe 6-99 år på sine nettsider. Det alene gjør dagen litt bedre ☺
Terningkast 6 og favorittstjerne på bokelskere.no.