Shilpi Somaya Gowda
Juritzen Forlag, 2011
365 sider
Oversatt av Sidsel Mellbye
Det kan hende jeg er den siste i Norge som leser dene romanen. Av den enkle grunn at jeg blir så fryktelig skeptisk når (så godt som) alle er over seg begeistra, og ikke finner noe som helst som drar leseopplevelsen ned. Men så blir jeg jo likevel nysgjerrig, da... Og har lånt boka på biblioteket- to ganger! Første gangen ble den bare liggende til lånetida gikk ut. Andre gangen nærmet leveringsfristen seg igjen uten at jeg hadde begynt, men denne gangen forlenget jeg lånet, krummet nakken -og så kom lungebetennelsen og jeg orket som nevnt tidligere knapt nok å holde ei bok åpen. De siste dagene har formen bedret seg- og leverigsfristen kommer stadig nærmere
enda en gang. Nå kan jeg endelig, glad og fornøyd takke for lånet, levere boka tilbake og gi den de beste anbefalinger! Tenk det; også jeg som var så skeptisk!! Jeg trur nesten det er et triks for å bli litt ekstra glad i ei bok :o)
Kort fortalt (hvis noen har glemt hva den handler om):
Somer og Krishnan et legepar i California, hun amerikansk, han indisk. Etter hvert viser det seg at Somer ikke kan få barn- og dermed mister hun det meste av selvtillit, identitet og framtidsdrømmer. De bestemmer seg for å adoptere et barn fra India, uten at de vurderer eventuelle negative sider eller konsekvenser/ konflikter som kan følge med. Asha knytter seg sterkest til faren, og Somer føler seg enda mer utilstrekkelig og mislykket.
Da Asha er rundt tjue år, blir hun tildelt et "utvekslings-stipend" som gjør det mulig for henne å dra til India som lærling i ei indisk avis samtidig som hun jobber med et eget prosjekt om barn og fattigdom i India. Dette året bor hun hos sine indiske besteforeldre, og blir som den mest selvfølgelige ting i verden inkludert i storfamilien.
Konfliktene er mange: Asha er på kollisjonskurs med moren, som på sin side skyver ektemannen og svigerfamilien i fra seg, og hun lukker øynene for alt
indisk . Krishnan sliter med å passe inn i det amerikanske samfunnet, og klandrer Somer blandt annet for å legge hindringer i veien for hans kontakt med hjemmlandet og familien der.
Parallelt med denne historien, forteller Ashas biologiske foreldre sin historie. Fra Asha blir født og levert på barnehjemmet i Bombay, via slummen i Dharavi til et anstendig liv som hushjelp og fabriksjef.
Hva jeg ventet meg? Ahh... søtsuppe med altfor mye sukker - og rosiner!! Og hva fikk jeg da jeg endelig gav den en sjanse? En rørende hisorie, javisst! Men den er også innsiktfull og ikke minst lærerik; jeg har jo lest bøker fra India tidliger- faktisk er en av de første bøkene jeg husker å ha lest
"Veien til Agra", i tillegg
sett filmer og dokumentarer derfra, folk jeg kjenner har vært der, men likevel; ikke noe av dette har vist meg så mye av de forskjellige sidene ved landet som denne historien har gjort. I så måte var det et smart grep å gjøre Asha til journalist og la henne fortelle om det hun ser og opplever.
Miljøskildringene er ikke overveldende, men de gir et realistisk bakteppe for handlinga. Personene i boka framstår som troverdige, og om man ikke akkurat blir like
glad i alle sammen, kan man føle empati med dem og virkelig kjenne seg takknemlig for å ha trekt lykkeloddet det er å bo i vår priviligerte del av verden.
Alt i alt ei bok med viktige tema; fattigdom, familierelasjoner, identitet, adopsjon osv. Vel verdt alt det fine andre har skrevet før meg! Og som de fleste andre; jeg har ikke tenkt å trekke fram noe negativt ved denne! Jeg jobber nemlig med å ikke henge meg opp i slurvefeil ved selve det "tekniske" ved bøker jeg leser. (F.eks tegnsetting, stavefeil, grammatikk- sånne kjedelig detaljer) Jeg vil heller la meg underholde av gode historier som er godt fortalt, og der scorer
Indias datter høyt!