Alternativ til kløpulver og Blåvinge

April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt"
av Ingvild Lothe.
Kolon Forlag- 2016- 72 sider- ebokbib.

Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!

Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.

"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.

Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?

Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.

noe vi sa på et fjell

se, så fin dagen er

du mener verden

Mer om vår triste, men nydelige verden HER! 

"Heime mellom istidene"

av Guri Sørumgård Botheim

Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget  

Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om  heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine. 

Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles. 

Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!

"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib

Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende, morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i forhold til åpningen.

Absolutt verdt å få med seg!

Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.

"Farmor er hippi" av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))

Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib)

"Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)

"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)

*****************

Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)

GOD HELG :O)

Um sakne springe kløpulver

De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.

Framsida. Ikke en svart firkant.

I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.

Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!

Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!

**********************

Utgitt av Samlaget

Lånt via ebokbib

Finne ly, av Aina Basso

Berre ein superkort kommentar om årets første "påskebok" som no er lest. Eg tek av meg hatten og sluttar meg til flokken av begeistra lesarar. Sjølv om eg verkeleg har prøvd, har eg ikkje klart å finna noko som helst eg kan peike på for å sei sjå her: dette held ikkje mål! mens eg dreg gjeipen nedover og rynker på nasen.
Boka er rett og slett fullkomen. Den har alt, og etter kvart som eg nærma meg slutten, tok eg meg i å tenkje på Jon Fosses Andvake-trilogi om Asle og Alida. Mykje likt både i tema, stemning, spenning og språklege kvalitetar -eg heiar på Aina Basso til Bokbloggerprisen og Fosse som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris!
Eg trur kanskje eg er den siste som har lest boka, men om det likevel skulle vera nokon der ute i den store verda som fortsatt er nyfikne, finn dykk mykje fint både på Samlaget sine nettsiderSamlaget sine nettsider, og på samlesings-sida for Bokbloggerprisen.


Finne ly
Av Aina Basso
Samlaget, 2014
252 sider
Biblioteksbok

Lydbokskippertak; skuffelse, fornøyelse og til ettertanke.

Skal det bli noe dreis på dette, så må jeg nok ty til disse samleinnleggene mine... Hvordan i alle dager rekker dere andre alt??? Jobbe, lese, vaske klær, skrive innlegg, støvsug, trimme??? Hvem er disse tidstyvene som får enhver timeplan til å rakne??? Jeg er fristet til å utlove en skikkelig dusør til de som kan hjelpe meg å finne dem, slik at de kan elimineres ;o)

Jeg angra da jeg hadde lest første bok i triologien "Ravneringene", jeg elsket så godt som absolutt alt ved "Odinsbarn"- og angra fordi jeg aldri mer skulle lese den for første gang. Og likevel, klarte jeg ikke annet enn å la meg friste til å kjøpe lydfila da den kom som lydbok tidligere i vår- kanskje jeg kunne få en lytteopplevelse, sjøl om jeg kjente handlinga godt fra før? Slik ble det dessverre ikke. Og det har absolutt ingenting med boka å gjøre, ei heller at jeg hørte den på feil tid og sted. Denne gangen var det oppleseren jeg ikke fant tonen med. Slik jeg opplevde det var lesetempoet altfor tregt (noe som har resultert i at lydboka totalt er på over 21 timer!!!), og jeg synes han har vært altfor opptatt av at han skal lese tydelig.
Det er hypersjelden at jeg avbryter ei bok- og enda lengre mellom hver gang jeg ikke fullfører ei lydbok, men det gjorde jeg med denne. Jeg hadde kanskje vennet meg til lesestilen, men jeg tok ikke sjansen på at inntrykket og begeistringa fra jeg leste boka skulle bli ødelagt!
Sånn endte møtet mitt med Erich Kruse Nielsen. Det er ikke Hirka eller Siri som har forårsaket nedturen- jeg gleder meg allerede til bok nummer to, RÅTA kommer i oktober! Bare det kommer en dato, blir det nok litt nedtelling, a´la julekalender ;o)
Boka er nominert til Bokbloggerprisen, og den har fortsatt et favorittstempel her hos meg.

Huset ved moskeen av Kader Abdolah, er ei av disse bøkene jeg har fått anbefalt igjen og igjen, men som likevel ikke har blitt lest. Før jeg fant den på tilbud hos Lydbokforlaget, og lasta den ned til mobilen! Nå tenker jeg bare; "Så rart at jeg ikke skjønte at det virkelig var alvor, da de prøvde å overbevise meg om hvor god den er?!"
Jeg gjør det enkelt for meg sjøl, og kopierer inn Lydbokforlagets presentasjon:
I åtte hundre år har Ãqa Djãns familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. 
Først og fremst er dette ei fantastisk historie, rik på farger, detaljer, kunnskap og visdom. Ineressant, spennende, eksotisk, rørende, rystende og innimellom morsom. Morten Røhrt leser bra, med passe variasjon og innlevelse. Ingen grunn til å utsette denne, his det er ei av bøkene som står på leseønskelista- og hvis den ikke står oppført der, er det ingen grunn til at dere ikke skal føre den opp :o)

Ingen kan vel noen gang glemme 22.juli-saken? Jeg tok for mange år sida (etter tsunamien 26.desember 2004) en prinsipiell avgjørelse om at jeg ikke skulle lese alle nyhetene og personlige beretninger om og fra store katastrofer eller tragedier. Tanken var at hvis jeg gjorde det, ville jeg bli helt ødelagt av alt som kom til å gå inn på meg- og på en måte motsatt; hvis jeg kunne lese alle de grusomme detaljene uten at det gikk inn på meg, var jeg jo allerede et ødelagt menneske! Altså fikk jeg med meg veldig lite av det som kom fram i media mens saken var førstesidestoff. Nå var tida inne for å høre Geir Lippestad, terroristens hovedforsvarer, fortelle om sine opplevelser i forbindelse med forsvarerarbeidet og rettssaken. I tillegg til at han veldig ryddig og nøkternt forteller om denne konkrete saken, forteller han også mye- fortsatt veldig ryddig og nøkternt- om sin egen bakgrunn, familielivet og spørsmål han stilte seg selv underveis.
Boka er både interessant, tankevekkende og lærerik, så den anbefaler jeg gjerne videre til de som ønsker seg ei bok som motvekt til annen lett sommerlektyre!
(Denne lånte jeg på biblioteket)

Klikk på framsidebildene hvs du vil høre smakebiter fra bøkene.

Epp og Lul av Axel Jensen

Jeg prøver så godt jeg kan å følge med på Elisabeths SAMLESING AV NORSK FANTASY Foreløpig har det gått litt så-som-så...
Denne gangen var det to små bøker som skulle leses, de to første i Axel Jensens triologi om menneskene og livet i byen Oblidor i landet Gambolia, en gang i framtida. Jensen selv kalte bøkene science faction, et begrep man kanskje kan tolke sittende at samfunnet han beskriver, er hva han frykter vi vil få om utviklinga fortsetter som den har gjort, la oss si de siste femti-seksti åra.

I den første boka møter vi Epp. En liten mann med et lite liv, med lite selvinnsikt og stor forakt for alle andre mennesker. Alt er nøye regulert og kontrollert av det offentlige. Ingen jobber eller har frihet til å gjøre selvstendige valg, Staten har lagt til rette for at alle skal få alt de trenger, til gjengjeld forventes det at folk skal underordne seg regimet helt og fullt.
Språket er enkel, konservativ bokmål, og uten Jan Grønlis fabelaktige innlesing, trur jeg det hadde blitt litt i overkant monotont. Som lydbok derimot, fungerer den faktisk veldig bra!

Når det gjelder bok nummer to, som jeg ikke fikk tak i annet enn som e-bok på Nasjonalbibliotekets nettside, er stilen og språket helt annerledes. Språket er ei salig blanding av norsk og veldig fornorska engelsk. Dvs. Engelske ord er gjort norske ved at det for det meste har beholdt uttalen mens de er skrevet veldig norsk. For meg blir det faktisk litt problematisk å holde tråden i historien, fordi for mye av oppmerksomheta går med til å "tolke" ordene.
Tempoet er også høyere i "Lul", sceneskiftene går kjapt og minner litt om å zappe mellom kanalene på tv.

Bortsett fra den rene underholdningsverdien, er nok disse to bøkene ment som kritikk av menneskenes likegyldighet, deres bevisstløse forhold til "Storebror" og medias påvirkningskraft. Det er jo et skrekkbilde som tegnes her, om det er realistisk eller ikke, vil jeg ikke ha noe formening om, men helt borte er han kanskje ikke?

Forresten: for at ei bok skal kunne klassifiseres som fantasy synes jeg den bør ha et kart over den fantastiske geografien. Det mangler her, så da er det vel greit med kategorien faction ;o)

Det er kanskje litt flaut, men dette er første gang jeg leser noe av Axel Jensen. Tidligere har jeg bare lest om ham og bøkene hans. Resultatet etter å ha lest om Gambolia, er at jeg har fått enda en forfatter jeg er nysgjerrig på!!

Egalias døtre- revolversamlesing!

Dette er fortsatt bare en plombert startpistol, hvis noen skulle lure ;o)

Denne har jeg lest i forbindelse med prosjektet med Samlesing av norsk fantasy. Egalias døtre handler om et samfunn hundre prosent styrt av kvinner, hundre prosent på kvinners premisser. Petronius Bram, sønn av direktør Bram og hennes mone, har kommet i puberteten og må dermed begynne å bruke den upraktiske og ubegagelige PH´en, og gjør etterhvert opprør mot både PH´en og de skrevne og uskrevne reglene som gjelder i forholdet mann/ kvinne. 
Til og begynne med er historien riktig så fornøyelig, og man kan lett se for seg hvor mye krutt det lå her, og hvor mye rabalder boka kunne føre med seg da den kom ut første gangen. Etterhvert som jeg leste meg gjennom hele boka, fikk jeg en følelse av at den ble for langtekkelig. De tingene som var morsomme i starten, mistet slagkrafta etterhvert. (en vits er morsom bare første gangen du hører den..) Likevel; den er absolutt ikke helt uaktuell, selv 36 år etter at den kom ut som en del av kvinnekampen og som kritikk av det kunnediskrimminerende samfunnet som var da.

Som bildet over viser, hadde biblioteket førsteutgava som kom i 1977, noe som faktisk var ganske morsomt! Informasjonen som er trykt fremst i boka, er vel av en litt annen art enn vi er vant til i dag:

Og til den lille diskusjonen som har vært om det er rett å kalle Egalias døtre en fantasy-roman, vil jeg bare si at det kan det ikke være mye tvil om. Som mange andre i den sjangeren, har den til og med suverene kart over landet som er dikta fram!

Samlesingsdagen var nok egentlig på mandag. Ting gå ofte ikke helt som planlagt, men nå er jeg såre fornøyd med å ha kommet i mål- om enn bare med en revolveromtale ;o)

Bian Shen- litt sen samlesing ;o)

Torbjørn Øverland Amundsen

Gyldendal, 2013
451 sider


Litt for mye av noe, og for lite av det andre...
Det er følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest denne. Den er satt i kategori for barn og ungdom, men jeg har ikke helt klart for meg hva slags alderstrinn forfatteren og forlaget har sett for seg. Dette skriver forlaget på sine nettsider:

Arthur fyller 14 år i morgen, men han vet han vil dø i løpet av natten. Han vet også at han vil våkne opp i en ny kropp, i en ny familie, hjelpeløs med et spebarns kroppskontroll, men med alle minner og følelser intakt. Arthur er et av Barna som har fått evig liv. Noe som både er et mirakel og en forbannelse.

Ute av stand til å dø og ute av stand til vokse opp har han levd gjennom verdenshistorien som et barn. Men selv det er ikke nok til å forberede ham på hva som er i ferd med å skje ...

Første bok i en thrillerpreget trilogi som spenner vidt.

Siste setning hadde gått meg hus-forbi, og jeg som er så skeptisk til å begynne å lese serier, hadde neppe blinket meg ut denne om jeg hadde visst dette var starten på en triologi. Etter å ha lest den, skjønner jeg jo at forfatteren har mye på hjertet, og han kunne umulig presset alt inn i ei bok.
Ut i fra omtalen, hadde jeg forventa at vi ville bli godt kjent med trøndergutten Arthur, dilammaene han kom opp i med tanke på at han er en tenåring som faktisk har levd noe sånn som sjutusen år, men akkurat den biten fikk vi fint lite av- mulig det kommer mer senere? Vi blir derimot kastet rett ut i et mysterium om hvem og hva Barna er, og et kappløp om å redde verden fra en forferdelig og helt uforutsett ende.
Midt oppe i dette har Arthur og hans "medsammensvorne", forskeren Nathaniel, diskusjoner om etikk og moral, evolusjon, om det finnes absolutte fakta, er historien uforanderlig? Kan hva som er rett og galt forandre seg med omstendighetene? Andre temaer er verdighet, respekt- og selvfølgelig ondskap.
Parallelt med historien om Arthur og Nathaniel, er det en annen, mørk historie som blir fortalt. Der er det i hovedsak bruddstykker med triste, destruktive og onde hendelser og mennesker som kommer til uttrykk. I forfatterens forord, står det at man står fritt om man leser de to historiene slik de står, altså annahvert kapittel, eller man kan lese de "mørke" kapitlene samla til slutt- eventuelt ikke lese dem i det hele tatt. Jeg leste de i sin helhet til slutt, og det fungerte bra.

Jeg trur ikke jeg skriver så mye mer om boka her, jeg viser heller til Elisabeth sin omtale, og linker til de som publiserte sine innlegg i forbindelse med samlesinga først i uka.

Det absolutt morsomste med boka er faktisk illustrasjonen på smussomslaget! Tar du det av, kan du legge endene mot hverandre slik at bildet på en måte går i ring... Det smalner inn på midten- eller der er det egentlig vridd en halv omdreining; et møbius bånd! Morsomt "triks" som kan gjøre en stakkar litt sprø, sjå her:

Den har faktisk bare ei side! Ikke framside eller bakside. Ikke opp eller ned. Ikke ut eller inn, rett eller vrang.
                                      Ingen begynnelse- ingen slutt. 
                                                Fascinerende!

                                    Også lærte vi noe nytt i dag også ;o)

Ikke samlesing, men Samuel Sekel!

Samuel Sekel og flukten fra Paris
Tina Trovik

Schibsted Forlag, 2012
319 sider.

I dag skulle samlesingsprosjektet med norsk fantasy avsluttes. Etter å ha lest litt om den siste boka, Under steinbølgene av Ørjan Drange, valgte jeg å droppe den- og det viste seg at det var det flere som gjorde; synd, for jeg var så spent på hva de andre kom til å skrive om den! Ja, ja...

Helt slutt på norsk fantasy er det likevel ikke for min del! For ei stund sida fikk jeg den første boka om Samuel Sekel som PDF fra forlaget- passet perfekt! Endelig fikk jeg det sparket bak som jeg trengte for å lese ei bok på iPad´n min.. Nå husker jeg selvfølgelig ikke helt hvordan det gikk til, men jeg trykket kanskje på "lagre i bibliotek" eller noe sånn- og vips; der lå boka i iBooks! Jada, jeg vet at e-bøker ikke akkurat er helt science fiction, men for meg var det litt morsomt at den første e-boka jeg leste var smekkfull av tekniske duppeditter og absolutt høyteknologi ;o) Min konklusjon når det gjelder å lese bøker på iPad, er at det er helt supert! Trudde det ville gi litt mer den vanlige nett-følelse, men neida! Dette var ordentlig bok god som noen, og veldig lettvint på sætra der vi bare har solcellestrøm og ganske dårlig leselys. Kommer helt sikkert til å benytte meg mer av den muligheten.

Så til boka.
Samuel Sekel føler seg ikke helt som de andre. Først og fremst fordi han som sju-åtte-åring ble funnet forlatt i skogen i nærheten av et asylmottak, for deretter å bli adoptert av et kjendispar som tok ham til seg bare fordi det ville gi dem positiv pr. Etter noe som tilsynelatende var et attentatforsøk, en øvelse eller kasnkje en slags test, blir han tatt med til Byrået. Dette er en hemmelig organisasjon som driver ei skole, et reisebyrå for tidsreiser og som samler inn informasjon fra fortida. Samuel er mye yngre enn noen av de andre elevene, men han finner seg godt til rette, og sammen med de nye vennene begynner han å lete etter sin egen fortid. Hvordan fikk han alle arrene han har over hele kroppen? Hvem var foreldrene hans og hvorfor ble han forlatt i skogen?

Med historien om Samuel Sekel vant Tina Trovik kategorien for barn og ungdom i Schibsted Forlags romankonkurranse i 2011. Først og fremst vil jeg si at dette er ei bok med bra driv! Det går i ett, med alt man kan ønske seg av ei bok som dette; du får (minst!) en gal professor, tidsmaskiner og hemmeligheter, eksplosjoner og eksperimenter som går skikkelig galt, spindelvev og knokler. Dette er ei veldig god blanding av historiske fakta og fri fantasi, godt egnet til å vekke både nysgjerrighet og leselyst.
Språket er enkelt, men godt og gjennomført, slik at det verken blir platt eller tynt. Det eneste jeg kanskje savner litt, er å bli bedre kjent med de vennene Samuel får i Byrået. Jeg tipper dette er med hensikt; dette er jo en splitter ny serie, og da er det vel rett og rimelig at hovedpersonen står sterkt i fokus i første boka. Jeg vil tro de andre personene vil få mer oppmerksomhet i de neste bøkene.

Det er under tre måneder til jul, det annonseres for julebord, marsipangrisene er nok i fullt firsprang inn i butikkene og det er definitivt på tide å tenke på julegaver. Denne er utmerket til både gutter og jenter fra ni-ti år og oppover. Veldig greit å ha noe  klart, ikke sant?! (Også så bra med en serie da; hvis den faller i smak, har du det klart for flere år frammover...)

Du kan se forfatteren presentere boka si her! Mens du finner utdrag fra boka her!
Dessuten; for den som holder på med slikt, og er registrert, så er Samuel på Facebook også!

Det er fredag, det er lov å slå ut håret, sette hæla i taket, tenna i tapeten og leke med maten!

Våpensøstrene

Ingar Knudtsen
Bladkompaniet, 1987
252 sider+ kart

Dette er nest siste bok i samlesinga av norsk fantasy, som har blitt organisert av Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt.
Jeg er bittelitt sent ute med å offentliggjøre hva jeg synes om boka- og det enda jeg hadde lest den ferdig i rimelig god tid; det er rart hva man får til når man bestemmer seg, og enda rarere hva man ikke kommer i mål med hvis man mister konsentrasjonen...

Våpensøstrene er første bok i "Amasonetriologien", en triologi som i tillegg har to frittstående oppfølgere. Da bøkene kom ut første gangen, skapte de et voldsomt rabalder på grunn av kvinneperspektivet; menn gikk omtrent i taket, enkelte gikk så langt at de truet forfatteren på livet, mens andre nøyde seg med å kalle ham en sviker. Dette var i sin tur med på å gi serien en slags kultstatus!

Fram til for bort i mot 3000 år sida var samfunnet styrt av kvinner, guden som ble tilbedt var kvinnelig, og arv gikk fra mor til datter. Nå ble denne samfunnsordenen truet av patriarkalske krefter, og det ene kvinneriket etter det andre ble truet, terrorisert og knust av mannlige krigere. Tre kvinne fra hvert sitt verdenshjørne ble utpekt til å lede krigen som skulle gjenopprette den orden som hadde eksistert, og som satte kvinnene i høysetet.

Dette er kanskje ikke stor litteratur, men da jeg leste den (med kunnskap om hva slags reaksjoner den skapte), fant jeg den likevel svært fornøyelig! Her fikk jeg alt jeg ønsker meg av lettfordøyelig underholdning: vakre, smarte og sterke kvinner, tufsete, svake- og ondskapsfulle menn. Svik, vennskap og kjærlighet. Blod, taktikk og dramatikk. Magi, en tam snøleopard og en bortgjemt by...
Jeg tviler på om det var forfatterens hensikt, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest hittil i år!

Anbefales! Anbefales! Jeg gleder meg til å lese hvordan det går videre med Amasonene og legger inn biblioteksbestilling sporenstreks :o)

Drømmer, lengsler og mørke skoger

Fortellinger fra Skogland

Thore Hansen

135 sider

Gyldendal, 2007

Bokas hovedperson, Smyrl, er halvt skogmann, halvt klippetroll. I sin tid ble han belønnet for å ha reddet en alv med brukket ben; alvene rørte ved ham, slik at tida ikke skulle kunne tære på ham som på andre. I denne tiende boka med historier fra Skogland, er Smyrl blitt over tusen år gammel og naturlig nok mett av dage, det som var ment som en velsignelse, har mer og mer blitt en forbannelse. Alle hans slektninger og frender er borte for lengst, og ingenting er som det var. Han lar dagene gå mens han flyter fram og tilbake mellom drømmer, minner og virkelighet, men det han mest av alt håper og venter på, er at Døden skal finne ham.

Dette er som nevnt tiende og siste bok fra Skogland, og jeg føler meg ganske sikker på at den ville gjort sterkere inntrykk hvis jeg i det minste hadde lest et par av de foregående. Nå er det ikke slik at jeg overhode ikke ble grepet, men ut i fra tittelen og vaskeseddelen ("Det er vakkert, poetisk og det males en så fantastisk verden, at det vokser fram et ønske i oss om å få bli med inn i enorme, dunkelgrønne skoger.") hadde jeg høye forventninger, og både trudde og ønsket å like den. Bortsett fra siste kapittel, synes jeg ikke den var verken spesielt vakker eller poetisk, og jeg synes faktisk ikke den verden som ble beskrevet var særlig fantastisk. Melankolsk; ja, men likevel.. 

Mest av alt lot jeg meg irritere (og forstyrre!) av at trær, blomster og skapninger måtte ha (krampaktige/ fantasifulle) navn  med altfor mange z´er, h´er, w´er og dobbelvokaler, og det tok nok bort litt av fokuset.

En annen ting som forundrer meg, er at denne er klassifisert som bok for barn og ungdom, og jeg kan godt forstå at eksemplaret jeg lånte på biblioteket så ut til å være helt urørt av menneskehender, for hva slags barn/ ungdom er det som vil lete opp slike historier? Eventuelt: hvilke voksne er det som leter opp slike bøker i barn/ ungdomsavdelinga?  

Jeg er altså ikke overbevist av Thore Hansen, men jeg skal ikke være urimelig: på biblioteket finnes flere av Skogland-bøkene , og jeg er ikke verre på det enn at jeg skal låne med meg et par av dem for å  gi ham en fair sjanse!

Denneboka har jeg lest som en av etappene i Elisabeth sin samlesing av norsk fantasy. Gå inn på bloggen hennes for å sjå hva andre synes! 

Neste bok er Våpensøstrene av Ingar Knudtsen. I går kom det sms om at den var klar for henting på biblioteket, så da  får vi sjå om jeg rekker å hente den i løpet av dagen, og om jeg rekker å lese den til fristen neste fredag!

Tilfeldigvis en smakebit

Som søndager flest, så er det tid for en smakebit hos Flukten fra virkeligheten. Åpne boka- eller ei av bøkene- du leser akkurat nå, og del litt fra teksten- uten å avsløre for mye!

Akkurat nå leser jeg "kunsten å være kvinne" av Caitlin Moran, "Nattens sirkus" av Erin Morgenstern, og jeg har så vidt begynt på

Tilfeldigvis

Arial Footlights forhistorie

av Silje E. Fretheim  

(og Steingard Vada!??)

-og det er den dere får en smakebit fra i dag. Boka er den neste på lista over samlesingsprosjektet til Elisabeth, dvs. samlesing av norsk fantasy. Tilfeldigvis... skal blogges den 16. august, og med sine 720 sider er jeg litt i tvil om jeg rekker det; tida får vise!!

Jeg åpner boka litt langt bak, for sjøl å få sjå hva jeg har i vente..

Side 526:

Han var i bevegelse, uten å kunne bevege seg. Han hadde bind for øynene. Hender og føtter var også bundet. Han prøvde å huske hvorfor. Han lå på magen over en hesterygg, og hørte lyden av flere hester rundt seg. Lett surklende lyder. Myr? Hva har jeg gjort dere?  tenkte han vagt.

Hmm... det ser jo ut som det kan bli spennende! Kan hende jeg må la de to andre bøkene jeg holder på med vente litt... :o)

Klikk på logoen øverst for å finne flere smakebiter!!

Gobi- Barndommensmåne

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal Norsk Forlag, 1985
214 sider


Plutselig hadde det blitt 17. juli, lampene blinka rødt og alarmklokkene kimte. En rask tur (så rask som det går...) innom biblioteket for å plukke opp blandt anna denne, men jeg tvilte sant og si på om jeg kunne rekke denne til samlesings-forfall . . . Men sjå her: 11:15 og boka er lest, men likevel . . . Jeg måtte faktisk gå inn på bloggen til Elisabeth for å sjekke om jeg hadde lest rett bok, eller kanskje misforstått innholdet . . . For: er dette fantasy, da??  Her er det verken fantasiskapninger eller noe kamp mellom det gode og det onde. Jeg tenkte at det er da en "vanlig roman", muligens en fabel . . . Hmm . . .
He-he . . . Elisabeth hadde allerede lagt ut sitt innlegg, og dermed også forklaringa! Dette er ingen tradisjonell fantasy-bok, men hun synes det er en forfatter som fortjener å bli lest når temaet er norsk fatastisk litteratur- og det kan jeg vel være enig i. Og tenk: Bringsværd selv kalller det fabelprosa- så har jeg altså verken misforstått eller lest feil bok!

Året er 1244. Hovedpersonen er den opprinnelig tyske gjøgleren Wolfgang som deltok i barnekorstoget i 1212. Etter korstoget har han levd under flere herskere, men nå er den siste, Ye Liu Chutsai, akkurat død. Wolfgang frykter mongolene, men har klart å rømme. Syk, svak og resignert har han kommet til en oase i Gobi-ørkenen. Der sitter han og filosoferer, skriver sine memoarer, og kommenterer samtidig både det han skriver og det han utelater. Han henvender seg direkte til leseren, som en slags monolog, kanskje? I denne boka forteller han mest om barnekorstoget, og personene han møtte der. I de neste bøkene (hittil er det fem) forteller han mer om Djengis Khan, ondskap, kjærlighet, tro og tvil, meningen med livet . . .

I tillegg til at historien har et historisk fundament, liker jeg spørsmålene som stilles til videre funderinger, og alle visdomsordene som krydrer fortellinga.

Den som en gang har vært en mus, ser katteklør også i en utstrakt hånd.

s. 25

Argumentene blir skapt av det mål de sikter mot, ikke av sakene i seg selv.

s. 53

For lurendreiere har verden alltid vært full av, og fromheten vil mer enn gjerne bedras.

s.71

Men hva skal vi gjøre . . . når det viser seg at det vi holder som det mest sanne, jordnære og virkelige . . . selve fundamentet for vitenskap og forskning . . . egentlig bunner i overtro?
Hvor skal vi vende oss . . . når selv logikken svikter?

s.124

Jeg ville gjerne ha skrevet at de sterke hjalp de svake. Men vi vet: slik er det nesten aldri. De sterke har som regel nok med seg selv. Oftere er det de svake som hjelper de svake.

s.174.

Det kan godt tenkes at jeg låner flere av Gobi-bøkene, for Nysgjerrigheten har blitt vekket; Det har lekket ut så mange dråper om hva han har sett, steder han har vært, ting han har gjort, at det er ikke lett å bare sette en sluttstrek her ved Halvmånesjøen. Spennende å vite at begynnelsen på ei historie som starter i 1204, ble utgitt i 1985 og enda (kanskje) ikke er avslutta!

Song for Eirabu

Bok 1- Slaget på Vigrid

Kristine Tofte

Tiden Norsk Forlag, 2009
555 sider.

Endelig har jeg lest den første Song for Eirabu av Kristine Tofte, og jeg er faktisk litt... satt ut? Det er til og med noen dager sida jeg leste den, jeg har vridd mine små grå, for hvor skal jeg begynne?? Dette er en av de bøkene jeg umulig kan yte rettferdighet; jeg har verken språket  eller formidligsevnene som skal til for å gi de som ikke har lest den full forståelse av hva den faktisk er og inneholder. Til alt hell har Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt kalt sammen til samlesing av norsk fantasy-litteratur, så akkurat i dag er det flere som blogger om den; jo flere som skriver om sin leseopplevelse, jo mer rettferdig blir forhåpentligvis framstillinga.

Et forsøk på et slags presentasjon...
Eirabu er navnet på hele den kjente menneskeverden, den er delt mellom tre kongeriker; Blåinn, Lyria og Syrren. Så lenge folk kan huske, har det hersket fred mellom landene, men sagnene sier at det nærmer seg ei ny ulvetid og sverdtid. En av gudene har brutt regelen som sier at de ikke skal gripe inn i skjebnen eller det som skjer blandt menneskene, og det betyr at man snart vil kunne oppleve Eletirel (tilsvarer det norrøne Ragnarok) på nytt. Det finnes også sagn som sier at når sverdtida kommer, vil "verden sjå dei eldste kongsættene i Eirabu møtast i krig, og mellom dei står den eldste av tre med eit sverd som kan tvinge gudar i kne" (s 61). Med sin spesielle herkomst, som datter av en durinn-smed og med ei volve som bestemor, er Ragna allerede før hun er født utpekt til å være den som skal stå mellom kongene for å redde Eirabu fra undergangen.

Jeg prøver å trekke opp noen linjer...
Forfatteren har skapt et helt nytt univers som i mye bygger på de norrøne historiene, ikke minst Vóluspå, et dikt i Den eldre edda, som forteller om verdens tilblivelse, gudenes og menneskenes skjebne, verdens undergang, Ragnarok, og hvordan jorda til slutt skal stige opp fra havet på nytt.
Her er det enormt mange sagn, folk og folkeslag, vesner, guder, byer, land og riker. Til og begynne tenker man at dette blir det helt umulig å holde styr på, men det meste går helt greit, mye takket være at det følger med et kart over Eirabu.
555 sider- og ikke ett dødpunkt. Det er dramatikk så det holder, men minst like viktig som de ytre dramatiske hendelsene, er samspillet og motsetningene mellom menneskene, og forandringene både Ragna og Berghitte gjennomgår. Persongalleriet er troverdig og de oppdiktede kulissene står til troende. Romanen har blitt kalt en fiksjonhistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen; utrolig fint og riktig formulert!

Til slutt: min leseopplevelse...
Jeg er en sakteleser. Jeg leser sakte og omstendig, det er viktigere å få med alle detaljer enn å lese mange bøker/ historier. Når jeg leser noe annet enn bokmål, går det om mulig enda saktere. Nynorsk er intet unntak, så det har tatt tid å komme i mål. Nynorsken er litt gammelmodig og gir litt motstand, likevel tror jeg ikke historien ville blitt like overbevisende eller medrivende i ei anna språkdrakt. Språket gir en følelse av at det som fortelles er virkelig; omtrent på samme måte som når gamle mennesker med litt ei anna dialekt/ sosiolekt og ordbruk en det vi er vant til forteller fra "gamledager". Jeg merket meg desverre ikke hvor, men jeg leste et sted at det var som å lese musikk, også dét var utrolig fint og riktig formulert!
Boka anbefales til alle som er glad i gode historier, mystikk og gjennomarbeida plot; det er ingen grunn til å kvie seg, verken for antall sider eller nynorsk; dette kunne ikke vært kortere og det kunne ikke vært bedre.

Nå sitter jeg her og venter. Bok nummer 2, Vargtid, er ute, men har ikke kommet meg i hende enda. I mens grubler jeg for eksempel på hva som kommer til å skje videre med Aun? Hvordan kommer Berghitte til å takle det som kommer? Klarer Frøydis å smi renkene sine? Hvor er det blitt av "den yngste av tre"? Hvordan kan Ragna kombinere det å være blotgydje med forholdet hun har til Utyrme? Får vi vite mer om Sakse-smed, Kjellaug og Kjerald (som jeg hadde glemt navnet på, men akkurat nå fikk en påminnelse om fra Elisabeth...)? Så mange spørsmål, og så få svar...