Dronen av Unni Lindell

Jeg har ikke lest alle bøkene fra Unni Lindell, men de to forrige, "Brudekisten" og "Jeg vet hvor du bor" har jeg kontroll på, og det er de viktigste å få med seg hvis man vil bli mest mulig kjent med Marian Dahle som er den nye hovedpersonen i Lindells kriminelle verden. Cato Isaksen henger fortsatt med, men nyter altså en mer anonym tilværelse i de siste bøkene.
Marian Dahle er fortsatt ikke helt i vater etter at hun nesten ble drept på slutten av "Brudekisten". Det går stadig bedre, selv om hun fortsatt tyr til lett selvmedisinering med varer fra AS Vinmonopolet når ting ble for vanskelig. Sida sist har hun blant annet fått en fabelaktig kjærest- som hun gjør hva hun kan for å bli kvitt; det beste er å være alene, for da trenger man ikke å være redd for å miste...

Ved en nedlagt militærleir i Maridalen finner man liket av en mann som er brutalt drept. Drapet fant sted på nøyaktig samme sted som ei ungjente ble drept fem år tidligere, og da det viser seg at det er mange likhetstrekk mellom de to sakene, blir Marian Dahle i egnskap av å være en del av politiets cold-case-gruppe kalt inn. Det fiffige denne gangen er at leseren (evt lytteren...) helt fra begynnelsen bør ha fått med seg hva som har skjedd og hvem som er skyldig. Alt står ikke med rene ord, men det er såpass tydelig at det er ikke mye lesing mellom linjene som skal til og det utvikler seg raskt og hintene er såpass mange, at spenninga består først og femst i om Marian og kollegaene klarer å løse saken før det er for sent, og om noen klarer å sno seg unna- etterforskerne har ikke leserens privilegium, å lese boka ;o)

Persongalleriet er forholdsvis stort og de fleste aktørene er som seg hør og bør mer eller mindre suspekte. Et dronefirma leier lokaler ved den gamle militærleieren, de har flere ansatte med en forhistorie, bonden på nabogården driver tjuvjakt og finner mora svært hardt skadd i sauefjøset og hun dør etterhvert på sykehuset, en "sporingsekspert" av det litt retarderte slaget (ikke mine ord) pendler mellom hjemmet, militærleieren og kontoret sitt på Posten osv. Ei fraværende alenemor med en fremmelig liten sønn har flytta inn i dragehuset hvor Marian bor, og frøken Dahle er alt annet enn begeistra for all lyden som følger med unger- helt til Leo en dag plutselig er sporløst forsvunnet. Hun mistenker at forsvinninga kan knyttes til etterforskninga av drapssaken i Maridalen. Mistanken får store konsekvenser for Marian privat, men da guttens somaliske far ikke svarer på mobilen, konkluderer man med at det er faren som har tatt med seg sønnen til hjemlandet. Savnetsaken legges på is og sanda i Leos timeglass renner jevnt og trutt uten at det offentlige gjør særlig mye til eller fra, og det er i denne delen spenningskurven er brattest- det er noe med gale, mentalt ustabile voksne og troskyldige, forsvarsløse unger...

Det er kanskje litt feil å skrive, men også denne gangen har det vært en ren fornøyelse å følge med på drap, forsvinning, psyke mennesker og halvfomlete politfolk diktet fram av Unni Lindell. Plottene hanger godt sammen og med et lite snev av velvilje er gjennomføringa overbevisende og truverdig. Denne gangen er jeg nok litt ekstra begeistra for hvordan forfatteren hele veien lar leseren ligge ett hakk foran etterforskerne, slik at man faktisk blir irritert over at de ikke ser hvilke kardinaltabber de gjør underveis- absolutt en anbefalingsverdig krim med spenning og god framdrift, Lindell på sitt beste, spør du meg 😳😱

Når man låner lydbok på biblioteket blir man en litt annerledes konsument enn hvis man har lydfil på mobilen. Denne gangen hørte jeg mens jeg kjørte til og fra samt venta på tur hos veterinæren, mens siste del gikk med mens jeg trøsta sjuk hund og hekla pynt til en avblomstra halvdød orkidé. Litt spesielt med tanke på hvordan det gikk med hundene i boka..

******************************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018

Spilletid 9.56/ 375 sider 

Godt lest av Ane Dahl Torp

Lånt på biblioteket

Andre entusiastiske bloggere:

Artemisia

Tine

Den andre Berit

Bjørnebok

En grav for to av Anne Holt (selveste)

Desember 2017, det lakker mot jul og det lir mot de 23. olympiske vinterlekene i PyeungChang. I Norge er allerede forventningene skyhøye; kun det beste er godt nok. Da to av de største stjernene, Hege Chin Morell og Håkon Holm Vegge (R.I.P) med få dagers mellomrom blir kobla til doping og det forbudte stoffet clostebol, går media og de ufyselige, uspiselige, selvsentrerte, selvrettferdige, arrogante pampene i Skiløperforbundet nærmest av skaftet.

Selma Falck, tidligere suksessrik landslagsspiller i håndball, inntill nylig suskessrik advokat, nå - etter å ha spilt høyt og tapt- er hun arbeidsleding, hun har pådratt seg miliongjeld, familien har slått hånda av henne, hun har kniven på strupen og får en eneste sjanse til å rette opp alt som har gått til helvete. Hun får det nærmest umulige oppdraget å finne ut hvordan tuben med Trofodermin havna i toalettveska til Hege, og ikke bare renvaske henne, men å gjøre det i tide slik at hun kan stille på startstreken under OL som står for døra. Som mentor og "sparringpartner" har Selma en finurlig type: Einar Falsen. En klaustrofobisk, svært sympatisk, menneskesky, mentalt ustabil uteligger som det skal vise seg også har en bemerkelsesverdig forhistorie.

Hun lente seg fram og lot ham hviske de faste avskjedsordene. Med beroligende stemme svarte hun som hun hadde gjort i mange, mange år.  "Du gjorde det rette. Svinet fortjente å dø."

I denne boka er det mange paralleller til dopingsaken mot Therese Johaug, og forfatteren har uttalt seg svært kritisk om hvordan saken ble behandlet. Om likhetene mellom krimroman og virkelighet er mange, er ulikhetene enda flere, dette er IKKE ei bok om Johaug-saken, men flere steder i boka blir det indirekte stilt spørsmål ved hvilke motiver som kan ligge bak en dopingavsløring, og slik saken boka utvikler seg, er det lett å se for seg at "ren idrett" slett ikke er det eneste mulige svaret, hverken i fiksjonen eller det virkelige livet.
Med Selma Falck og Einar Falsen har Anne Holt skapt et spennende radarpar. Det er en fryd å lese (høre) samtalene deres. Respekten og omtanken de har for hverandre er skjelden kost, kanskje spesielt innen krimsjangeren. I tillegg varmer det en bokelskers hjerte at det ikke bare er pøska ut et godt plot, men at det også er en god roman, med gode miljøskildringer, et truverdig og fargerikt persongaleri og et variert og spenstig språk. Det er ikke bare ei bok om å løse en sak, dette er ei bok som tar noen omveier for å belyse viktige temaer som moral, hevn, griskhet, og flere mystiske historier fortelles under veis, uten at leseren helt skjønner hvordan de henger sammen før mot slutten.
Her er det lite å pirke på, men hvis jeg må sette fingeren på noe, så må det være at Anne Ryg som har lest inn boka med akkurat passe innlevelse, godt kunne skrudd opp tempoet en smule.

Boka anbefales både til de som er glad i god  krim, og til de som venter tålmodig på sesongstart for langrenn (16. november, Beitostølen, klassisk, 10 km kvinner, 15 km menn!)

*********************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 12:37/ 362 sider

Lest av Anne Ryg

Lydfil fra forlaget

Enda flere nye kriminelle bekjentskaper

I det siste har jeg omgitt meg med mer død og fordervelse enn hva godt er. I tillegg har jeg utvida den kriminelle bekjentskapskretsen min såass mye at jeg er redd det kan ødelegge mitt eget gode navn og rykte. Til mitt forsvar har jeg bare én ting å si: jeg begrenser det tross alt bare til den litterære verden. IRL er jeg fortsatt snill som et lam ganske grei, og har over hodet ingen tanker om å utfordre lovens lange arm.
Nå har jeg altså hørt/ lest meg gjennom de to første bøkene i to nye serier skrevet av (for meg) to nye forfattere. Først ut var svenske Arne Dahls "Utmarker" og "Innland" som jeg skrev om i dette innlegget, deretter gikk jeg løs på Heine Bakkeids serie om den skakk-kjørte og selvdestruktive antihelten og eks-avhørslederen Thorkild Aske, "Jeg skal savne deg i morge" fra 2016 og "Møt meg i paradis" som kom nå i vår.

Første gangen vi møter Thorkild Aske har han nyss sluppet ut av fengsel. Det avsløres ikke med en gang hva han har sona for, men etter hvert kommer det fram at han har forårsaka ei ulykke hvor utfallet ble dødelig for en av de involverte. At straffa er sonet ferdig betyr ikke nødvendigvis at man legger saken bak seg. Aske er fortsatt en knust mann, mentalt og eksteriørmessig. Han tyller i seg piller for det ene og mot det andre, og mest av alt synes han fryktelig synd på seg selv- Kan hende med rette. Uansett: han nærmest beordres til å dra nordover for å lete etter en ung mann som plutselig har forduftet fra et nedlagt fyr han holdt på å pusse opp til et slags opplevelses-senter. Det lokale politiet går ut fra at han har drukna i forbindelse med dykking, men  foreldrene kan ikke slå seg til ro før et eventuelt lik er funnet. Motstrebende dra altså Aske nordover, med intensjoner om å returnere så fort som over hodet mulig. Så er det dette med gamle sirkushester og sagmugg da... Han snubler nær sagt over et lik, men det er ikke den fyren han leter etter, og til alt overmål forsvinner liket før politiet rekker å komme fram. Her er det opplagt ugler i mosen, det ene tar det andre, og jeg får lette assosiasjoner til Øystein Wiiks sit-com-krim med Tom Hartman i hovedrollen- de som har lest noen av dem skjønner hva jeg mener: oppfinnsom bestialitet, fart, spenning, humor og ironi. (Ang humor og ironi... Jeg har sett andre lese bøkene uten å tolke krumspringene som humor, men som overdrevent, lite truverdig tullball...ja, ja, dem om det) Å leke katt og mus er ingen enkel kunst når han skal fikse begge rollene, og ikke vet hvem som er morderen han spiller mot!
Noen uker etter at Aske løste forsvinningssaken ute på fyret, treffer vi ham igjen -om mulig- enda mer mørbanket i bok nummer to. Det gikk hardt for seg mot slutten i første bok, så vår venn Thorkild har stort sett benytta tida til medisinsk behandling av ymse slag, og Ulf Psykiater er fortsatt en av de trofast støttespillerne. Nå har Ulf funnet det han mener er et godt alternativ til NAVs tilbud om arbeidstrening, lysstøping og telefonsalg; han overtaler Aske til å ta et konsulentoppdrag for en av landets mest susksessrike forfattere. Jobben betyr lettjente penger, det eneste han må gjøre, er å hjelpe til med litt research i forbindelse med Milla Linds siste bok om krimhelten August Mugabe. Boka skal bygge på en uoppklart, temmelig fersk forsvinningssak; to jenter som forsvant sporløst fra en ungdomsinstitusjon sju måneder tidligere. Det viser seg raskt at det enkle konsulentoppdraget, er mye mer innvikla og sammensatt enn som så. I Millas omgivelser er det mangt og mye det er grunn til å stille spørsmål ved, og vi stifter etter hvert bekjentskap med en rekke mer eller mindre suspekte figurer som på ulike måter kan ha interesse av at hun ledes i en bestemt retning.
Var dette forvirrende? Ja, det må nesten bli det hvis jeg ikke skal røpe noe om hvordan tingene henger sammen! Uansett er det ingen grunn til å fortvile eller rive seg i håret; det er god framdrift i historien så den som leser blir fort hekta og ivrig etter å legge puslespillbrikkene rett! (Aller helst vil man jo se helheten før løsningen presenteres i boka !)
Igjen får vi altså et handlingsmetta og overraskende eventyr for voksne. Raske forflyninger over store avstander, et persongalleri som blomstrer og nær sagt vokser som ugress, mistanker i alle retninger, humor, ekstrem galskap og en stadig brattere spenningskurve gjør dette til knakande god underholdning. Dette er difintivt ikke bøker du bør velge hvis du holder troverdighet og realisme som det viktigste kriteriene for gode historeier. Du bør heller ikke prioritere dem hvis du får kløe av at det slurves med da og når. (En av kjepphestene mine...) Hvis du derimot klarer å svelge nevnte slurvefeil, og aller helst setter pris på finurlige, innvikla, fornøyelige og fartsfylte eventyr, så er dette helt klart en serie du bør vurdere. Etter at jeg slo opp med Øystein Wiik for et par bøker sida, har jeg endelig funnet en verdig arvtaker innen sit-com-krim-sjangeren!

*****************************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 og 2018

Ivar Nergaards litt "livstrøtte" måte å lese på kler Thorkild Aske usedvnig godt!

Ebokbib/ kjøpt lydfil/ lydfil fra forlaget

Anbefales

Jeg har utvida den kriminelle bekjentskapskretsen

Jeg tar den andre Berits kriminelle anbefalinger på største alvor, og har endelig tatt meg på tak og lest/ hørt svenske Arne Dahls to nyeste bøker. Sida han debuterte i 1998 har han gitt ut 11 kriminalromaner om A-gruppen og 4 bøker i Opcop-serien, og skal man se på hvor mange språk bøkene er oversatt til og hvor mange land de er solgt til, er jeg temmelig sikker på dette er blant Sveriges mest suksessrike eksporteventyr. Til tross for alt dette - og Berits terningkast, entuasiastiske omtaler og framsnakk, har jeg ikke klart å begynne på noen av disse seriene- for meg er det nærmest uoverkommelig å ta fatt på serier som allerede har mer enn tre-fire bøker klare. (Jeg prøvde meg på Jo Nesbø og Harry Hole i fjor, men interessen dabbet av etter et par bøker. (Nå jobber jeg med motivasjon for å lese/ høre MacBeth, men da skal jeg prøve å komme meg gjennom Shakespeares original først... Det baller på seg)
Tilbake til Arne Dahl! Nå har han nemlig skapt en helt ny serie, og jeg tenker at det er perfekt å begynne på en serie når to bøker har kommet ut. Da rekker man å bli skikkelig godt kjent med hovedrollene og hver enkelts bakgrunn, man slipper den pinefulle ventetida- og irritasjonen med å finne igjen tråden med de nye bekjentskapene når bok to endelig kommer. I tillegg får man dobbelt så god anledning til å finne ut om serien er god nok til at man gidder å følge med videre.

Snasne framsider!!

Bok nummer en, "Utmarker" lånte jeg som lydbok på biblioteket. Den er oversatt av Einar Blomgren, lest av Jan Martin Johnsen og utgitt på Cappelen Damm i 2017.
Femten år gamle Ellen Savinger er sporløst borte, og hun er ikke den første ungjenta som har forsvunnet. Sam Berger sliter med å overbevise kollegaene i stockholmspolitiet om at det kan være en seriemorder som er på ferde. Og hvem kan klandre skeptikerne? Det høres jo søkt ut... En seriemorder? I Sverige? De trur vel mest av alt at det har rabla for ham.. Han gir seg likevel ikke, og etter ei stund er det flere spor som fører mot den svært så mystiske Nathalie Fredén. Det viser seg at hun har ei hullete fortid og har vært på eller i nærheten av flere av stedene hvor jentene har forsvunnet- møtet med Fredén skal vise seg å få store ringvirkninger for Sam. Ganske snart dukker det opp flere og flere spørsmål- og det går ikke lang tid før Berger blir klar over at han egentlig bare har to oppgaver: først finne ut hvem han kan stole på, deretter prøve å finne ut hva som har skjedd med jentene.
Bok nummer to, "Innland" kom ut på norsk tidligere i vinter, men er fortsatt ikke klar som lydbok. Forlaget oppgir at de forventer å ha den i salg 11. juni. Det hadde ikke jeg tålmodighet til å vente på, så jeg kjøpte heller ei svensk lydfil noe jeg lett kan anbefale! Billig moro! Jeg har etterhvert fått litt større forståelse for at enkelte velger å lese bøker på originalspråket- vel og merke under forutsetning av at man har kan språket godt, og svensk er jo omtrent som ei norsk dialekt- null problem.
Her begynner historien bare kort tid etter at saken med de forsvunnede jentene ble oppklart. Som jeg nevnte: om noen av de mange spørsmålene fikk svar, er det fortsatt mange løse tråder fra "Utmarker". Som konsekvens av det som hendte i forrige bok, er Sam Berger og hans nye allierte, Molly Blom, fratatt politilisensene sine og holder seg skjult ved Sveriges utilgjengelighetspol, et øde sted oppe i Lappland. Det er vinter, kaldt, mørkt og uhyggelig. De vet at säpo leter etter dem, men har det ikke helt klart for seg hvorfor- det vil si: Sam med sitt hukommelsestap, skjønner i det hele tatt lite av situasjonen til å begynne med, mens Molly har mer oversikt.
En av Sams tidligere kollegaer, DesiréRosenkvist, gir dem helt uoffisielt i oppdrag å finne ut hva som ligger bak et mystisk brev hun har mottatt, hvilket fører den på sporet av- hold dere fast: en ny mulig seriemorder! Over et visst tidsrom har mødre og deres sønner blitt brutalt myrdet, men på grunn av sprik i tid, sted og delvis ulkare familierelasjoner er det ingen som har sett sammenhengene før nå. Nok en gang blir det en heseblesende kamp for å holde forfølgerne på avstand samtidig som de prøver å hale innpå sitt eget "bytte", som de antar må være en mentalt svært syk person.
Selve kriminalsakene i bøkene er kompliserte,  godt pønska ut og lite forutsigbare, men enda viktigere er den psykologiske spenninga; forteller-perspektivet skifter ofte, man vet ikke bestandig hvem som forteller og hele tida  forpestes lufta og atmosfæren av spørsmålet om hvem som er til å stole på og hvem som har skjulte agendaer. Ettersom ingen kan klare seg alene til enhver tid, må de likevel stole på hverandre... Og helst prøve å ha ei bakdør åpen hvis det viser seg at man blir lurt...
Jeg vet ikke om man kan bruke ordet "fargerikt" for å beskrive et persongalleri der mer eller mindre alle har har en tordensky hengende over hodet, der ødelagte sinn, galskap og ondskap går hånd i hånd, men de forskjellige personene er i hvert fall skildret levende, troverdig og med stor psykologisk innsikt.
Språket blir ofte trekt fram som spesielt godt i bøkene til Arne Dahl. For meg er det noe jeg oftere legger merke til hvis jeg leser selv, enn hvis jeg hører på lydbøker som jeg har gjort her. Det jeg kan si, er at jeg i det minste har lagt merke til at han ikke utbroderer unødig mye, han bruker ikke tid eller trykksverte på omstendige beskrivelser av hårfrisyrer, klær eller interiør. Dessuten er det bestandig morsomt å lese/ høre svensk, for svenskene har så mange morsomme ord, og de er så flinke til å ta vare på språket sitt. De er for eksempel veldig gode til å finne alternativer til engelske nyord, der vi bare begynner å bruke de engelske, enten med norsk uttale eller i beste fall fornorsker ordene aldri så lite. Heia Sverige, sier nå jeg!! Det kan forresten bli oppsummeringa mi for "Utmarker" og "Innland" også; Heia Sverige! Jeg gleder meg til høsten, ryktene sier at bok nummer tre "Mittvatn" utgis (i Sverige) senest 31. august. Det blir forøvrig den siste boka som bygger videre som en fortettelse av den forrige. Senere er tanken at serien skal fortsette, men at bøkene skal være mer uavhengig av hverandre. Det er en idé jeg har sansen for! Da er det ikke full krise om man skulle falle av lasset ei stund, og nye lesere må ikke på død og liv begynne med bok nummer en- selv om jeg selvfølgelig oppfordrer til å gjøre det.

Min fars krimminelle kjole er rød som den poetiske reven (eller omvendt)

8-11. mars går Nordisk Poesifestival/ Rolf Jacobsendagene av stabelen i Hamar. I Oslo har man Krimfestivalen som til alt overmål streamer mange av arrangementene. I Artemisias diktlesesirkel for mars skal det leses en debutant- og som Anita selv har tipsa om: også de veletablerte har en gang vært debutanter!

Jeg ser for meg at det for min del kan bli flere diktdebutanter utover i måneden, men akkurat nå må jeg nesten skrive litt om "Min fars kjole er rød som reven" fra 1995- Unni Lindells diktdebut. Unni Lindell som er årets krimfestivalforfatter- det føles som et aldri så lite kinderegg det her, og som en viss tidligere finansminister fra Hamars nabokommune Ringsaker uttalte: Alt heng i hopes med alt. (Jeg snakker om Sigbjørn Johnsen, som også er kjent som Hans Børli-tilhenger- mulig han også kan dukke opp i løpet av årets diktlesing, den som lever får se.)
Her er det absolutt ingen rim. Ingen rytme det er lett å fange. Mest av alt bare (frydefullt?) surrealistisk. Fler hverdagslige scener enn ekstraordinære, men for all del: ikke dermed sagt kjedelige. Drømmeaktige assosiasjoner og ordsammensetninger som på merkelig vis henger sammen til tross for at de over hodet ikke gir mening. Av og til gir de en følelse av noe urovekkende, enten at noe er galt eller i ubalanse, eller at noe kan komme til å skje.
Et kort eksempel, et av de mer forståelige:

Lykkehjulet løper

Lykkehjulet ankommer stasjonen klokka fjorten
Tollstasjonen fører begge veier
På vekten ligger tiden mellom tid og tid og tid
Dette gateløp har vart bestandig

Jeg hadde moro av å lese denne vesle diktsamlinga selv om det var mange av diktene jeg ikke skjønte bæret av. Ettersom jeg har lest mange av krimromanene og den selvbiografiske katteromanen om Knut, synes jeg til og med det var interessant, om det ikke akkurat gikk rett i hjertet på meg, slik som dikt noen gange kan gjøre. Foreløpig har det blitt med denne ene diktsamlinga fra hun som har blitt Norges Krimdronning med stor K. For min del er det helt greit, hold deg til krim og annen skjønnlitteratur du, Unni. Det er der du er best- og det er nok der man finner den store leserskaren.

**************

Boka er ikke lenger i salg, men den finnes hos flere antikvarit på nettet, eller man kan gjøre som meg: lese digitalt hos Nasjonalbiblioteket.

Annabelle, av Lina Bengtsdotter

For mange er høsten den store krim-høytida; mørke kvelder, kalde vindgufs og hus som knaker, pledd, te og kaffe. For andre er det bare én ting som teller: påskekrim! Sjøl er jeg vel ikke den som leser mest krim, men nå har jeg faktisk lest- eller rettere sagt hørt- en som var overraskende bra, og den bør dere seriøst vurdere å ta med på påskeferie, det er heldigvis ikke lenge til :)
"Annabelle" er svenske Lina Bengtsdotters lovede romandebut, og slutten i boka samt noen (løse?) rykter får meg til å tru at dette kan være begynnelsen på en serie det kan være verdt å merke seg.

Charlie Lager har gjort lynkarriere, og sammen med en kollega fra Stockholms-politiet blir hun sendt til Gullspång for å bistå det lokale politiet i letingen etter syttenåringen Annabelle som forsvant sporløst etter en fest av det slaget foreldre definitivt ikke er glad i. Det ingen vet, er at Charlie vokste opp i Gullspång, men at hun allerede som fjortenåring brøt opp og flyttet. De ustabile forholdene i barndomshjemmet er årsaken til mange av de problemene Charlie fortsatt sliter med; hun drikker for mye, spiser piller for og i mot det ene og det andre, hun tyr til one night stands i stedet for det skumleste av alt: å bygge opp et nettverk som kan støtte henne når dagene blir vanskelige. Hun er kort og godt en løs kanon på dekk...
Der har vi altså to av handlingstrådene; Annabelles liv før hun forsvant og Charies oppvekst og spøkelser. I tillegg er det et tredje handlingsforløp, den gang da... en uhyggelig historie hvor vi blir vitne til at to vanskjøttede jenter knytter usunne avhengighetsbånd til hverandre, og som etterhvert roter det til for seg på en måte som blir skjebnesvanger både for dem selv og andre. Leseren skjønner selvfølgelig at dette tredje sporet har forbindelse til de to andre, men man skal være mer enn middels god på å avsløre plot for å være sikker på sammenhengen før den avdekkes i boka. Som i all god krim blir man fristet til å gjette på løsningen, men som i alle de  beste blir man overrasket når svarene avdekkes til slutt.
Her skildres omgivelsene akkurat nok til at man ser for seg det trasige industristedet uten at det utbroderes mer enn nødvendig. Viktigere er persongalleriet som stadig utvides og blir viktig for framdrifta. Man kan lett tenke at på et slik lite sted vet alle alt om alle, men som regel er det nok heller motsatt: jo mindre sted, jo viktigere blir det å verne om hemmelighetene sine. Ingen vet alt om noe som helst! 
Konklusjon:
Fornøyelig nytt bekjentskap, variert handling med overraskelser, spenning og god framdrift, interessante karakterer og sist, men ikke minst en tilfredstillende slutt som holder døra åpen for en fortsettelse. 

*********************

Spilletid 8:30/ 368 sider

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Oversatt av Dorthe B. Erichsen

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydfil kjøpt for egne lommepenger

Til sist: det hender jeg kommer på å sjekke om det finnes reklamefilmer for bøker jeg skriver om, og av og til har YouTube noen overraskelser på lur. Denne gangen var det til og med et helt soundtrack til boka- og ikke bare det! Tekst og melodi falt i smak til og med hos meg, som ellers er så godt som tonedøv og likegyldig til musikk. Dagens tips er altså; hør sangen, les boka ☺

Seks historier, av Matt Wesolowski

Denne begynte jeg på som lydbok, men... Har jeg nevnt sviktende konsentrasjon? Jo, jeg har visst det, og om jeg legger litt tjukt på, så ble denne et høyst uskyldig offer for den periodisk sviktende mentale helsa mi.. Vel, den som gir seg er en lort; jeg sendte en forsiktig e-post til Font som har gitt ut papirboka, forklarte hvor forvirra jeg ble, og fikk et anmelder-eksemplar som supplement til lydbok. Da ble alt så meget bedre!

I 1996 drar "Vandrerne", seks ungdommer og to voksne ledere på helgetur til Scarclaw Villmarksenter. I løpet av natta og under uklare omstendigheter forsvinner en av guttene, Tom Jefferies. Han blir ikke funnet før året etter, da en guttegjeng anført av Harry Saint Clement-Ramsey, arvingen til Villmarksenteret, ganske så impulsivt bestemmer seg for å dra dit på jakt. Stemningen blant kameratene er spent. De er langt fra erfarne jegere, har lånt med seg noen rimelig ustyrlige hunder- og alle er naturligvis kjent med hva som skjedde året før, har hørt alle ryktene som verserte etter forsvinninga, de vet om farene som skjuler seg i terrenget (gamle gruvesjakter, bunnløse myrer osv) og de har hørt de gamle vandrehistoriene om ovenaturlige vesner som holder til i de utilgjengelige myrområdene. I kombinasjon med store mengder alkohol, var det nok ikke til å unngå at adrenalin-nivået gikk i taket da de oppdaget et digert beist utenfor vinduene. Da liket plutselig dukket opp i området som hadde vært gjennomsøkt tidligere, ble det satt i gang ny etterforskning, men det ble nok litt harelabb for ikke å traumatisere ungdommene mer enn nødvendig. Det ble raskt konkludert med at det måtte ha skjedd ei ulykke. Det ble lagt lokk på saken, ingen uttalte seg og "Vandrerne" ble oppløst og spredt for alle vinder.
Tjue år etter plukker den mystiske podcast-journalist-legenden Scott King opp tråden. Han vil prøve å finne nok puslespillbrikker til at lytterne kan gjøre seg opp ei mening om hva som skjedde da Tom døde, for er det nå så sikkert at det "bare" var ei ulykke? I løpet av seks podcast-episoder lar han de gjenlevende ungdommene samt noen av de voksne involverte fortelle hvordan de opplevde helgturen.
Det er en kjennsgjerning at to mennesker aldri opplever en hendelse likt, og vi vet at hukommelsen ikke er pålitelig. Etter at det har gått to tiår, er det sannsynlig at de fleste, bevisst eller ubevisst, har justert sin versjon av gjengen og turene de dro på. For hver episode som legges ut, trer personlighetene tydeligere fram og inntrykket av gruppedynamikken nyanseres. Det viser seg at det var mye som ulma under overflata på den tilsynelatende sammensveisede og velfungerende gjengen.
I tillegg har man disse vandrehistoriene- hvor mye sannhet kan det være i dem? Ble ungdommene påvirket av sagnene og i så fall hvordan? Her er det mange brikker som skal legges for at bildet blir fullstendig nok til at man kan konkludere med noe som helst!

I rettferdighetens navn må jeg aller først si at det absolutt ikke er noe som helst i veien med oppbygginga eller plottet her. At jeg slet med å komme inn i historien må jeg ene og alene ta på mi kappe for dette var virkelig en fascinerende, original og fiffig roman. Den har et variert og truverdig persomgalleri som gir nerve til historien, den har en passe dose mørke og mystikk, podcast-formen er original- for ikke å si genial når det kommer til lydbok!- og på toppen av det hele får man en hundre prosent overraskende slutt!

Jeg har sett at enkelte har vært negative til det overnaturlige aspektet ved historien, men slik jeg leser boka blir de ikke lagt fram som faktiske hendelser, men som historier man forholder seg til og påvirkes av på forskjellig vis. (Det gis forresten noen forklaringer mot slutten av podcasten) Jeg er usikker på om artikkelen ligger bak betalingsmur, men A-magasinet hadde en interessant artikkel om hva som blant annet kan ha bidratt til at man så flere skrømt og underjordiske "i gamledager". I "Seks historier" er det også sagn fra tidligere tider som fargelegger fortellinga, og jeg anbefaler gjerne boka for de som vil lese en original og velskrevet krim-ish roman- og artikkelen til de som har lest boka og som vil vite litt mer om hvordan hjernen tolker det øynene ser...
(hint: elektrisk lys avslører, briller tydelig-gjør, værfenomen kan skape optiske illusjoner.)

*****************************

Lydbokforlaget/ Font forlag, 2016

Spilletid 8:18/ 271 sider

Oversatt av Sverre Knutsen

Takk til både Lydbokforlaget og Font som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk en fin-fin leseopplevelse! 

Andre som har lest og blogget:

Litteratur-kultur-tur-Tine

Den andre BokBloggBerit

Artemisia-Anita

Damhaug- bokhyllelesing i august. Bl.a.

Ingen vet hvor haren hopper, den svinser litt hit, den spretter litt dit...
I august var tema for Heddas Bokhyllelesing "Bok nummer femten" i ulest-hylla. Hva som stod som nummer femten da vi var kommet til sensommern, er heller ikke godt å vite, men jeg hadde altså satt opp Torkil Damhaugs "Døden ved vann" som rundens bok- og gjett hva?? Boka ble lest, og ikke bare det: nå i høst har jeg lest (og hørt) tre bøker til av samme forfatter, og det betyr selvfølgelig at jeg virkelig har likt det jeg har lest! Det betyr også at det er på høy tid med et aldri så lite samleinnlegg.

Først en kort presentasjon av de fire bøkene, deretter litt tanker rundt bøkene- hva er det som gjør at de skiller seg fra andre thrillere? Hvorfor blir jeg så voldsomt revet med gang på gang?

"Døden ved vann" fra 2008 har flere handlingstråder og åpner med en lang prolog, hvor vi får høre om tolv år gamle Jo som er på Kreta sammen med foreldrene og småsøsknene sine. Foreldrene drikker tett, Jo må være barnevakt og det skinner gjennom at det er mye som plager Jo- og det legges opp til at leseren skal ane at fæle ting er i vente. Deretter gjøres det et hopp tolv år fram i tid, og vi møter norske Liss som bor, jobber og studerer i Amsterdam. Hun har alltid levd et forholdsvis utsvevende liv, men da hun får en telefon om at søstera Mailin, som er den eneste hun virkelig bryr seg om, har forsvunnet, brenner hun ettertrykkelig alle bruer, og drar rett tilbake til Oslo for å finne ut hva som kan ha skjedd. Vi blir etterhvert kjent med et variert og truverdig persongalleri, etterforskere, familie, kollegaer av Mailin, venner og bekjente av den ene og den andre. Det virker som at mange har ting de vil holde skjult, og løgner, ubehagelige konfrontasjoner og situasjoner er viktige virkemidler i historien. Perspektivet veksler stadig, og bidrar til å stresse leseren, samtidig som stemningen er gjennomgående mørk og uhyggelig- leseren skjønner jo at det er en forbindelse til den omtalte sydenferien til Jo, en eller annen skjuler hvem han eller hun egentlig er, men man skal være mye mer oppvakt enn meg for å se sammenhengen før forfatteren avslører den! Spennende, overbevisende og overraskende- det er lett å trekke konklusjonen at forfatteren både er kunnskapsrik og rik på erfaringer fra flere fagfelt som kan gi dybde og truverdighet til en psykologisk thriller som dette.

"Ildmannen" kom ut i 2011 og gav forfatteren hans første Rivertonpris. Dette er også en psykologsk thriller hvor leseren blir sittende å lure på hvem den anonyme stemmen tilhører. Til å begynne med får vi høre historien om en unggutt som kommer fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Mye handler om dype kulturkonflikter, om å gå seg vill i et samfunn som ikke på noen måte ligner det man kommer fra, men likevel prøve å tilpasse seg slik at man kan bygge ei framtid i det nye landet. Nå som jeg sitter her og skriver, slår det meg at Damhaug bruker samme navne-trikset som i forrige bok: vi aner hva som skjer, men vet ikke hvem personene fra "den gamle historien" er da nåtidshistorien tar til! Det er et superenkelt og supereffektivt grep, rett og slett! Det begynner som en enkeltstående, men likefullt grusom gårdsbrann der bortimot tretti hester brenner inne. Snart oppstår flere branner, og leseren skjønner raskt at det er samme ildspåsetter og at han har et prosjekt som på en skrudd måte gå ut på å hevne ting som har skjedd i fortida. Samtidig blir vi kjent med Karsten, en unggutt som er genierklært av klassekameratene, og følgelig står litt utenfor "det gode selskap". Da klassen får en ung vikarlærer, forandrer mye seg. Vikaren blir oppmerksom på Karsten, støtter ham når han havner i trøbbel, og gir mer eller mindre gode råd om hva han bør foreta seg.
Som i forrige bok: synsvinkler, perspektiv og ikke minst før og nå, endres stadig vekk. Det er ikke vanskelig å holde styr på hvem, hva, hvor- men det er altså dette elementet at man ikke vet hvem menneskene i den tidlige historien er når de dukker opp i det som foregår her og nå. Jeg ble forferdelig nysgjerrig på akkurat dette, og irriterte meg fryktelig på at jeg er en så elendig etterforsker!! Plottet er intrikat og finurlig- og det samme kan sies om måten romanen er bygd opp. I tillegg er slutten, her som i den forrige, overbevisende og uforutsigbar.

"En femte årstid" resulterte i Rivertonpris nummer to da den kom ut i fjor- vel fortjent var min umiddelbare reaksjon da jeg hadde lest boka!
Innledningsvis fortelles det om ulykka på Hammerdal Bruk i 1978. Finalen i fotball-VM skal spilles, og arbeiderne har rigget seg til med en liten reise-tv og ei spritflaske som går på omgang. Av forskjellige grunner er ikke stemningen særlig bra- og den blir slett ikke bedre da en av dem blir utsatt for ei grufull ulykke som koster ham livet. I et forsøk på å redusere konsekvensene, blir det lagt fram som at arbeideren var full og dermed uforsiktig. En løgn som skal forfølge de involverte, barna og enda til barnebarna deres.
Knapt førti år senere er takpappfabrikken nedlagt og forsøksvis avstengt. Fire ungdommer, Ann, Helene, Victor og Nicolai henger sammen, utfordrer og egger hverandre, tester grenser som ungdommer gjerne gjør. Ei natt går de for langt. "Streifern", snålingen, hakkekyllingen, blir stengt inne i kjelleren på takpappen, og de "glemmer" å dra tilbake for å slippe ham ut. Kort tid etter hendelsen i fabrikk-kjelleren, blir en av ungdommene funnet død, Ann er sporløst forsvunnet og det drar seg til for både den ene og den andre. Hammerdal er et lite sted, alle kjenner/ kjente/ kjenner til alt og alle, men det er ikke alt det snakkes om.
Hevn, ondskap og galskap, familierelasjoner- og hemmeligheter, korrupsjon, trusler, løgn og fortielser blir ei farlig blanding- den som kødder med feil folk, skal komme til å angre!

Hvem har sagt at døden er mer rettferdig enn livet? 

"Glasshjerte" er ny av året, og forfatteren har nok en gang skrevet en litterær thriller (ikke mine ord, men en veldig god beskrivelse).
Handlinga går over en måneds tid, fra 2. november 2017. Førstkommende torsdag skal Amina forsvinne. (Bare tanken på at jeg vet dette om framtida er nok til å gi meg knute i magen...) Jeg røper ikke for mye om jeg forteller at hun blir funnet drept ei drøy uke etter det.
Brødrene Mikkel og Robin er Aminas fettere og naboer. Mikkel er nitten og har en historie med overgrepsbeskyldinger og innleggelse på en psykiatrisk ungdomsavdeling. Robin er noen år yngre, autist (litt usikker på om eksakt diagnose er nevnt, eller om det bare blir sies at "han er som et lite barn") og mangler evnen til å uttrykke seg, det vil si: han har ordene, men får dem ikke ut i logiske setninger, kanskje fordi han ikke skjønner hvordan verden henger sammen? Han sier ting, men ofte blir det bare avfeid som masete eller gnålete "babbel", Jada, Amina sover. Altså: Robin har sett noe, men kan ikke fortelle hva, Mikkel vet noe, men vil ikke fortelle hva. Det blir trøbbel av slikt.
Spørsmålet er selvfølgelig hvem som drepte Amina og hvorfor. Mange har motiv, flere anledning.
Et rikt persongalleri vokser fram, både i antall aktører, og rent dybdemessig. Det er suspekte naboer, sære familiemedlemmer, intenst pågående ungjenter, nervøse advokater, hevngjerrige etterforskere, horer og antihelter. Som alltid i Damhaugs bøker blir menneskene mer og mer levende etterhvert som historien ruller fram. (På forunderlig vis gjelder dette også de døde) Flere og flere sider ved dem avsløres, tanker, utsagn, reaksjoner, holdninger- noe så lite og enkelt som blikk og skuldrertrekninger er med på å beskrive personligheter på helt geniale måter. Og som alltid: de fleste har noe de vil skjule, mange har noe de må skjule. Det blir trøbbel av slikt.

Det var de fire bøkene, så litt fundering om hva det er som gjør at disse skilller seg fra krim/ spenningsromaner generelt.
Først og fremst er det opplagt at forfatteren drar store fordeler av bakgrunn innen psykiatri, og da snakker vi ikke om sommerjobb ved lukket avdeling eller tilkallingshjelp på akutten. Han er utdannet lege, har spesialisert seg innen psykiatri og jobbet flere år innen faget før han ble heltidsforfatter. Han kan mer om menneskesinnet, dets muligheter og begrensninger enn de fleste, og det gjør at det han skriver blir realistisk og truverdig, hvor "sinnsykt" det enn måtte være. De fascinerende perongalleriene har jeg vel allerede nevnt, men for meg er det en klar sammenheng mellom faglig bakgrunn, menneskekunnskap og karakterbygging- absolutt noe som er med på å øke klisterfaktoren!
Miljøskildringer og beskrivelsene av omgivelser er ofte stemningsskapende og mørke, man kan kjenne mugglukt, føle kuldgufs, høre øredøvende stillhet, ane blikk i nakken. Uten lange utgreiinger sitter uhyggen og spenninga i leseren, som ikke får ro før siste side er lest.
Et annet moment er at ingenting er opplagt, lite som det ser ut ved første øyekast. Alle sakene er solid oppbygd, det er forgreninger og knutepunkt leseren ikke kan gjette eller resonnere seg fram til. Overraskelser og vendepunkt står nærmest i kø, og det er fristende, men vanskelig å spå noe om ferden videre. Når man kommer til slutten og oppklaringene, henger alt godt sammen og man har fått seg nok en overraskelse.
Språklig er Damhaug også i sæklasse. I motsetning til mange andre forfattere som skriver samme sjanger, blir det aldri verken platt eller overdramatisk. Det flyter alltid godt og er tidvis både poetisk, dvelende og vakkert, det kan kanskje minne litt om stilen til Vidar Sundstøl, hvis du for eksempel har lest Minnesota-trilogien? I tillegg krydres tekstene med en akkurat passe stor dose gullkorn og filosofiske visdomsord- det er ikke feil å få noe å tygge på selv om det "bare" er underholdningslitteratur man beskjeftiger seg med!

Du skal være forsiktig med hva slags tanker du går rundt og samler på.

Jeg husker ikke hvem som sa eller tenkte disse ordene, men sitatet er fra "Den femte årstid", og det er veldig mye klokt i dem. Vi kunne vært spart for mye grubleri og elendighet hvis vi ikke på død og liv skulle gå rundt å ruge på alle slags destruktive tanker, eller analysere ned til minste detalj hva som har blitt sagt eller gjort i enhver situasjon.

Mange har fått øynene opp for bøkene til Torkil Damhaug, og de to Rivertonprisene er opplagte kvalitetsstempel. Likevel forundrer det meg at han ikke får like mye oppmerksomhet som enkelte andre (norske) krimforfattere. Etter å ha lest disse fire bøkene, tør jeg påstå at han går de fleste en høy gang når det for eksempel gjelder dybde, kompleksitet og språklig eleganse. Kan det ligge en forklaring der? At mange har forventninger til at krim- og spenningslitteratur ikke skal være for komplisert eller krevende? At man vil ha en historie fra a til å, og at det ikke skal være for mange elementer å forholde seg til? Ikke slik å forstå at handlinga i bøkene er vanskelig å følge, men de er omfangsrike i den forstand at den foregår på flere arenaer, ofte har skiftende vinklinger og at relasjonene mellom menneskene er vage. For meg (og mange andre) er det dette som hever bøkene noen ekstra hakk, men du vet: den enes glede, den andres vrede...

 ************** 

"Døden ved vann" er fra egen ulesthylle, "Ildmannen" og "En femte årstid" er fra biblioteket, mens "Glasshjertet" er leseeksemplar fra CappelenDamm/ lydbok fra biblioteket. Alle finnes de andre finnes også som lydbøker. 

Mer om forfatteren og forfatterskapet finner du HER.

Forliset, av Frode Granhus

Dette er den femte boka med Rino Carlsen i hovedrollen, og jeg er glad for å kunne meddele at forfatteren denne gangen har lagt mer vekt på at plottet skal være mer sannsynlig enn det var i den forrige boka, Kistemakeren.

Det har gått et drøyt år sida "kistemakeren" ble avslørt. Journalistene har mistet interessen for den spektakulære saken, og hverdagen (og kulda) har fått overtaket både på hjemmebane og lensmannskontoret. Det vil si; helt til en naturfotograf finner ei tønne fastfrosset i isen og oppdager et lik nærmest hermetisert i tønna. Den hermetiserte viser seg å være en tidligere fisker, som forsvant sporløst for noen år sida. I løpet av etterforskninga finner man spor som gjør at interessen vekkes for et merkelig forlis av en fiskebåt enda lenger tilbake i tid, og når det nøstes i trådene, har saken overraskende mange forgreninger og involverte.
Ikke overraskende får vi servert en parallell-historie. Denne er lagt til en ettervernsinstitusjon for unge rusmisbrukere, og her er det alt annet enn harmoni og samarbeidsvilje som står i høysetet. Stemningen er mildt sagt amper- det er uerfarne terapeuter, maktkamp og manipulasjon, og noen vet helt klart mer enn de vil innrømme.
Som om dette ikke er nok til å skape en intrikat krimroman, får vi i korte glimt innblikk i "noe" som skjer i et lukket rom, tilbake til høsten 2012.

Jeg nevnte troverdigheten som et pluss ved "Forliset". Det store persongalleriet er et annet, selv om jeg til å begynne med slet litt med å holde oversikten over savnede, avdøde, enker, tidligere kollegaer, sønner og døtre og i det hele tatt. Uansett ingen grunn til å la frustrasjonen ta overhånd; litt konsentrasjon så får man kontroll på de fleste etterhvert som de entrer scenen. Dette er ikke en heseblesende og hyperspennende krim, det meste av spenninga går på å finne ut hvordan alt henger sammen. Mot slutten stiger både spenningsnivået og tempoet, og leseren/ lytteren kan risikere at pulsen stiger noen hakk over normalen!
Flere ganger i løpet av lydboka lurte jeg på hvordan Granhus hadde tenkt å få samlet alle disse trådene på en nogen lunde ryddig og akseptabel måte, og jeg var nok relativt mistroisk til om det i det hele tatt var mulig. Gudskjelovogtakk: Vår gode Frode hadde et ess eller to gjemt i ermet, og den overraskende og fiffige slutten gjorde at han landet trygt på begge føttenen. I et suverent telemarksnedslag. Tommel opp! Jeg ha allerede besemt meg for å lese/ høre denne på nytt, for å få med meg alle detaljene, hintene og ikke minst georafi- og miljøskildringer en gang til ;o)

Forliset, av Frode Granhus

Lydbokforlaget/ Vigmostad & Bjørke, 2017

Spilletid 9:22/ 313 sider

Lest av Reidar Falck Sørensen

Tine har også lest, likt og blogget om boka

Les utdrag her

Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

*************************

Forresten... En liten digresjon til slutt... Det er noe rart med dinne lofot-krimmen. Uten unntak er det dårlig vær! Tidligere har det for det meste gått i tåke, regn og storm, men nå har forfatteren overgått seg selv og slått til med sprengkulde! Vel, vi var på en snarvisitt i Lofoten i august, og det merkelige er at vi ikke så en eneste regnsky eller merket et eneste vindpust som var noe å skrive hjem om. Det var sol og lutter fryd og gammen- og det er der jeg har hatt noen av mine mest fantastiske fotturer. Noen sinne.
Sååå... Dette med været er noe jeg har grubla på. Jeg har kommet fram til en høyst usikker teori om hva som kan være forklaringa... Lofoten er en turistmagnet av dimensjoner. Forfatteren bor på Leknes, dvs. administrasjonssenteret i Vestvågøy. Min teori er ganske enkelt at han er skikkelig (dritt-)lei turister som klager på prisnivået, slenger fra seg søppel og camper på kirkegården! Hvem kan vel egentlig klandre ham for å prøve å redusere tilstrømningen av utakknemlige søringer? Ergo- og selv om det kanskje ikke er særlig logisk: jeg støtter forfatterens kamp for at inntrykket av det dårlige været skal feste seg. Lofoten er velsigna/ forbanna med ufyselig vær, spsielt fra mai til september, og det er noe alle vet.
 

Mot Reine

Fra Måstad på Værøy, Måhornet i bakgrunn.Verdt å dø for.

Dette vil vi selvfølgelig ha for oss selv!

Naboparet besøker ikke Krimfestivalen

Det skal ikke jeg heller, med mindre det å kikke på live-sendinger på nettet kan egnes som "besøk", da! Uansett er det stor stas at vi som bor langt unna folkeskikken kan få være litt med der det skjer ;o)
Krimfestivalen går for å være en av de virkelig gode litteraturfestivalene, og det er altså nå det skjer; kriminelle gratisarrangement torsdag-lørdag, så for den som er i nærheten eller har lav terskel for å legge ut på langtur, er det bare å kaste seg rundt. Det blir nok til at jeg holder meg mest i hjemlige trakter, men jeg skal følge med litt på det de har på sendingene sine. I tillegg skal jeg prøve å få lest litt ekstra krim, for å lure meg selv til å tru at jeg deltar, jeg også.

I det siste har det vært altfor lite krim her i gården, uvisst av hvilke grunner. Jeg føler vel kanskje litt at det blir for mye serie-krim, er litt lei de gamle traverne, og kvier meg for å ta fatt på nye bekjentskap (les. serier) - dessuten er det så fort gjort å havne i bakleksa hvis man ikke er med helt fra begynnelsen.

Alt dette til tross: den siste krimmen jeg fortærte, var canadiske Shari Lapenas "Naboparet" som  strengt tatt ikke er en krimroman, men en thriller.
De forholdsvis nybakte foreldrene Ann og Marco blir til slutt enige om at de skal dra på festen hos naboene selv om barnevakten melder avbud i siste øyeblikk- de skal jo bare over til huset vegg-i-vegg, tar med baby-callen og ser om veslejenta hver halvtime, det kan da ikke være så galt? Det er bare det at da de går hjem etter en fuktig, men slett ikke spesielt sen eller utagerende kveld, finner utgangsdøra åpen, og barnesenga tom! Etterhvert er det flere ting som skurrer, spekulasjoner, mistanker og rykter peker i flere retninger, men det er ingen tvil om at foreldrene er hovedmistenkte. Etter hvert skal det (selvfølgelig) vise seg at de aller fleste av de innvolverte har hemmeligheter som gjør at de kanskje kan ha et motiv eller en anledning..
Jeg pleier ikke å notere underveis mens jeg leser eller hører bøker, men mot normalt gjorde jeg det altså denne gangen. Med tidsangivelser i stedet for sidehenvisninger, all den tid jeg tross alt hørte den som lydbok..

5.59. Ann må ikke ta livet av seg nå! Da blir alt det her bare tull og surr langt over alle troverdige støvleskaft. Eller: da blir alle overraskelsene og vendingene hittil bortkasta fordi det byttes ut med forutsigbahet når det virkelig drar seg til!
6.02. FIkk svaret på forholdet forutsigbarhet <-> overraskelse.
6.12. Samme frykt for forutsigber vending som ved 5.59.
6.35. Samme tanker som ved 5.59 og 6.12. 
6.42. For guds skyld! Ikke black out nå??!! Eller som ved 5.59, 6.12 og 6.35... 
7.38. Ahh! En ny gedigen overrraskelse!! Takk!
7.41. Jeg aner hvor dette bærer...
8.17. HA! Jadda! Hva var det jeg sa?! Terningkast 6!

Trenger jeg å si mer? Jeg elsker at forfatteren ikke lar leseren være i fred et eneste øyeblikk. Hun kaster oss hit og dytter oss dit, og vi er kan aldri være sikre på om hovedpersonene, bifigurene eller vi selv kommer ned med bena først eller kommer til å gå skikkelig i baret. Den har alt en thriller skal ha- til og med en fantastisk dyktig innleser!

*************************** 

Naboparet av Shari Lapena

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Spilletid 8:17/ 336 sider

Lest av Silje Storstein

Lydbokforlaget/ Gyldenda, 2017

Lydfil kjøpt sjøl.

Andre bloggere som har likt boka:
 Heartart/ Beate Ellingsen
Tine
Artemisia/ Anita
My criminal mind/ Ann Christin

Hviskeren av Karin Fossum

Som mange anrde har jeg lest mi dose Konrad Sejer- krim og en del annet av Karin Fossum. Favoritten er uten tvil "De gales hus", og noe av tematikken derfra finner man igjen i hennes nyeste roman, hvor nevnte Sejer innehar en av rollene.

På et avhørsrom sitter altså vår gamle venn, på motsatt side av bordet, sitter Ragna Riegel. En usedvanlig mager, grå og unnselig kvinne i førti åra. Hun trives best i nylonfrakken hun bruker på jobben hos Europris, hun har sine rutiner og har alltid gjort sitt for at andre ikke skal legge merke til henne. Sejers jobb er ikke å finne ut om Riegel er rett gjerningsperson, det er hevet over enhver rimelig tvil. Spørsmålet er hvorfor. Hva førte denne tørrkvisten av en kvinne til å begå en så grusom forbrytelse? (Og for leseren er det lenge et aldri så lite mysterium hva hun faktisk har gjort) Sejer stiller spørsmålene som får Ragna til å fortelle- for nå er det det eneste hun ønsker; at et eneste menneske skal lytte til det hun har å fortelle. Hun forteller villig vekk og holder ingenting tilbake. Om barndommen med en svært syk far og en snill, hardtarbeidende mor. Om at det var hun som fant faren da han hadde begått selvmord. Om Walter Ericsson, mannen hun fikk en sønn sammen med, den første og eneste som virkelig har SETT henne, men som likevel valgte å flytte tilbake til Sverige med den "ordentlige" familien sin. Om sønnen, Rikard Josef, som med unntak av noen ferdigtrykte julekort, brøt kontakten med moren og besteforeldrene da han flyttet til Tyskland som syttenåring. Om hvordan hun alltid telte skrittene sine fra postkassa til inngangsdøra. Om de anonyme truslene hun mottok. TIltakene hun gjorde for å bagatellisere truslene, og for å minske risikoen for at varslene skulle bli virkelige. Om frykten og panikken de små papirlappene medførte, fortvilelsen da hun ikke ble tatt alvorlig da hun meldte fra til politiet.

Det er mange som har lest og skrevet om denne- Fossum har en stor tilhengerskare, ingen tvil om det! Superlativene har florert hos de proffe bokanmelderne, mens bokbloggerne har vært litt mer delt i sine omtaler. Mange likte historien likevel godt nok til at den var med på langlista til Bokbloggerprisen, selv om det kanskje var litt som forventa at den ikke gikk videre til kortlista/ joker.
I stedet for å gjenta i det kjedsommelig det andre allerede har skrevet, har jeg kastet terning for diverse kvaliteter som ofte er avgjørende for om ei bok faller i smak eller ikke. Ikke alle "Kategoriene" er like viktige for ei bok som dette, men jeg vil likevel si at snitt-karakteren jeg havnet på, samsvarer godt med inntrykket jeg sitter igjen med;
Truverdig? Absolutt!
Spenning? Ikke utpreget. Det er mer riktig å si at det var interessant å krype inn i Ragna Riegels forkvaklede sinn.
Persongalleriet er sparsommelig, og bortsett fra R.R. er de anonyme.
Miljøskildringene er litt som persongalleriet; sparsommelig, men det som er, er helt ok.
Aldri noe å utsette på språket eller stilen til Fossum! Hun går mange andre norske forfattere en høy gang!
"Plottet" er originalt i den forstand at det er forbryteren som får forklare seg, heller enn at en forbrytelse skal oppklares. Mange overraskelser og uforutsigbare vendinger underveis.
Engasjerende? Njjaa... Av og til syntes jeg det var litt langdrygt, men det tok seg opp mot slutten.
Aktualitet? Irrelevant, med mindre man tøyer seg lengt og legger vekt på bl.a. ensomhet, helsevesen, forholdet mellom arv og miljø osv.
Slutten er suveren- antakelig det beste med hele romanen! Vel verdt å vente på ;o)

Til sist: denne begynte jeg på som lydbok, men etter hvert ble jeg mer og mer lei av å høre på hvesinga til Kim Haugen, og dro til biblioteket for å bytte til meg papirboka. Da gikk alt så meget bedre! Haugen er vanligvis en oppleser jeg setter stor pris på, men denne gangen var vi altså ikke enige om at hvisking ikke er det samme som skrallende hvesing. Et eksempel på hvor avgjørende det er at man finner tonen med den som har lest inn lydbøker- og at selv favoritter kan skuffe..

***************

Cappelen Damm, 2016

333 sider

Biblioteksbok

Andre bloggere:

Artemisia

Groskro

Reading Randi

Med bok og palett

Tine

Bjørnebok

Rita leser

 

Minnesota-trilogien, av Vidar Sundstøl

Drømmenes land, 2008

De døde, 2009

Ravnene, 2011

Tiden Norsk forlag/ Lydbokforlaget

Jeg er godt i gang med å jobbe meg gjennom den prioriterte uleset-lista mi. Tilfeldighetene gjorde at Vidar Sundstøls trilogi om den norsk ættede politimannen Lance Hansen var av de aller første som ble valgt ut. Dette er bøker som har fått MYE og positiv omtale- sist de var omtalt i tradisjonelle medier, var vel da det var snakk om at "Noen" hadde kjøpt rettighetene og hadde store ambisjoner om å lage tv-serie på grunnlag av dem. Mulig det prosjektet har kokt bort i kålen, for jeg har ikke hørt noe mer om akkurat den saken.

Uansett: hovedpersonen er altså Lance Hansen, oppsynsmann i Lake Superior naturreservat. Han har selvfølgelig politilisens, men blir mest av alt sett på som liksompoliti- skogspurk, blir han omtalt som. Han er skilt, far til en sju år gammel sønn, og ellers består den nærmeste familien av en yngre bror som han har et anstrengt forhold til, og en aldrende mor som bor på gamlehjem. På fritida er han opptatt av slektsgransking, og er leder av det lokale historielaget- som ikke har noe annet enn støttemedlemmer lenger... Det er nok ikke veldig feil å karakterisere ham som satt, litt sær, men stort sett real og omgjengelig.
En dag får han tips om at noen har slått leir utenfor de tilrettelagte plassene, og da han drar dit for å sjekke saken, finner han en naken unggutt tilgriset med blod fra topp til tå. Før han får rede på hva som har skjedd, klarer gutten å stikke av, Lance følger etter, men mister ham av syne, da har han til gjengjeld snublet over en enda mer blodig skapning. Det nok en naken unggutt, denne med knust skalle, og definitivt ute av stand til å løpe fra noe som helst. Det viser seg at guttene er norske og de har vært rundt omkring på kanoferie noen uker. Ettersom drapet har funnet sted i en nasjonalpark, og ikke på privat grunn, blir FBI satt på saken. De tilkaller hjelp fra politiet i Norge, slik at de kan få gjort skikkelige avhør av gutten som ble funner blodig og i sjokk, samt gjøre rede for om noen i Norge har opplysninger som kan kaste lys over drapet. Temmelig raskt blir en lokal små-kjeltring pågrepet og siktet, men vår helt Lance Hansen har mistanke om at broren kan ha noe med saken å gjjøre. Stemningen mellom brødrene blir etterhvert så spent at under en jakttur utarter det seg til at de i stedet for å jage hjort, jakter på hverandre.
En stor del av historien er viet de skandinaviske nybyggerne som slo seg ned i området mot slutten av 1800-tallet. Konflikter med indianerne var det både den gang og nå, om enn i forskjellige former og skala. Det er tydelig at mer eller mindre alle har sine familie-myter, alle er mer eller mindre stolte av opphavet sitt- og enkelte har hatt gode grunner til å pynte litt på historiene som fortelles fra en generasjon til den neste. Gamle historier og falmede bilder er med på å kaste lys over dagens hendelser, men for Lance er kanskje det aller viktigste å prøve å finne sammenhenger, lete etter forklaringer og ikke minst gjøre det som skal til for å beskytte sin egen lille familie, selv om det går på tvers av sannheten og vil føre til at han for resten av livet vil måtte leve med løgner og redsel for å bli avslørt- eller at "Noen" skal finne ut hva han vet, og kanskje finne på noe for å få sikre seg at han forblir taus.

Dette er i aller høyeste grad hva man kan kalle en bredt anlagt fortelling med et svært truverdig persongalleri, og intense natur-, landskap- og miljøskildringer. Detaljrik og full av smått uhyggelige stemninger. Selv om de tre bøkene har (minst) et grufullt drap som dreiepunkt, er det alt annet enn klassisk krim, her er det ikke poenget først og fremst å finne ut hvem som gjorde hva og hvorfor, men hvem som kan ha gjort hva, hva mistankene gjør med folk og hva man i ytterste konsekvens er villig til å gjøre for å beskytte de som står en nærmest og det som betyr mest for en. Enkelte scener er intense og spennende, men hovedinntrykket er at det er en stillferdig studie av mennesker.
God og gjennomtenkt historie som er godt fortalt, med godt språk. Ivar Nergaard har en stemme og lesestil som passer godt til Lance Hansens litt resignerte og passive måte å forholde seg til problemer og utfordringer på. Absolutt et verk det er verdt å sette av tid til å lese!

Forresten: Drapet blir til slutt oppklart- og jeg fikk rett i mistankene jeg fikk forholdsvis tidlig. På et tidspunkt begynte jeg riktig nok å tvile, men tilfredsstillelsen da det viste seg at jeg var på sporet; ahh! Kryss i taket!!!

Skorpionen av Øystein Wiik

I Antarktis forfølges en linebåt av et skip med piratflagg. I Oslo kreperer Telenor-sjefen av et grusomt virus. En buss med pensjonister fra Operaen i Oslo blir utsatt for sabotasje, i Toscana er jaktsesongen i gang, i en italiensk storby arrangeres en spektakulær operakonsert med påfølgende festligheter, i Kongsberg forsøker ei ungjente å begå selvmord. Legg til en russisk ubåt, oppfinnsom vold, makt, korrupsjon og utro tjenere på alle bauer og kanter. Når du har miksa disse ingrediensene til ei salig røre, kan du slå følge med Tom Hartman og begynne å nøste... Overraskende nok ender overraskende mange av elementene i den overraskende lille bygda Eid i Nordfjord.

 

Det er ingen godt bevart hemmelighet at jeg har stor sans for de halvsprø heldramatiske krimhistoriene til Øystein Wiik, men denne gangen synes jeg nesten det blir i meste laget. Nå er det ei stund sida jeg hørte lydboka, og jeg har problemer med å sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør at det blir for mye, som gjør at boka egentlig blir mer underholdende enn spennende. Alle de forskjellige handlingstrådene er hver for seg gode idéer og for all del både aktuelle og spennende nok, men denne gangen hadde det muligens vært en fordel å moderere seg en smule for å score litt høyere på realisme. I VGs anmeldelse er "operakrim" nevnt i positiv betyding, og det gir faktisk mening!

At jeg etterlyser mer realisme faller antagelig på sin egen urimelighet.  Mange av temaene er svært aktuelle, ikke minst alt han skriver om "the dark net" har fått en spesiell aktualitet etter de siste dagenes avsløringer om pedofili/ misbruk av barn og hvordan de mistenkte har benyttet seg av nettet. I tillegg har to journalister anklager Wiik og Aschehoug for å ha plagiert en dokumentarisk artikkel de har skrevet om ulovlig fiske- en artikkel de fortsatt arbeider med for å utgi i bokform, og de har virkelig rett! Sammenligning og anklager kan studeres her... Man kan alltids hevde at man har latt seg inspirere, men kanskje burde det vært gjort en anmerkning om dette i for eksempel et etterord. Etter mi mening hadde dette ene og alene vært en fordel, både forfatteren og journalistene.

Dette er det nærmeste jeg har kommet historien i "Skorpionen". Hornindalsvannet som ligger som en forlengelse av Nordfjord. Lydboka var tilfeligvis på øret da vi var på rundtur for noen uker sida. Der er et yndigt land- men hva som skjuler seg under overflata er det ingen som kan si for sikkert!

*******************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016

Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

Jeg vet hvor du bor- av Unni Lindell

Lest av Dennis Storhøi

-Og akkurat disse ordene, tittel, forfatter og oppleser, gjentas på begynnelsen av hver cd, så bare jeg skriver overskrifta, hører jeg den smygende, inntrengende lesestemmen og er rett tilbae til stemningen fra lydboka. Sånn sett synes jeg lydbøker ofte mer intense enn når man leser selv.

Denne gangen er det Marian Dahle som har overtatt stafett-pinnen som hovedrolleinnehaver i Unni Lindells krimroman. Cato Isaksen er verken pensjonert eller skrevet ut av serien, men har altså fått en mer anonym rolle. De som har lest de forrige Cato-Isaksen-bøkene, kjenner til Marian fra før, og den siste boka sluttet med at hun med nød og neppe overlevde et smått spektakulært drapsforsøk. Dette er i høyeste grad noe hun bærer med seg i denne nye boka, hun sliter både fysisk og mentalt, og som en rekke andre krimhelter før henne, velger hun alkohol som smertelindring, noen ganger også en pille eller to i tillegg...
Etter det nevnte drapsforsøket har Marian vært sykemeldt, men nå som det har blitt opprettet ei etterforskergruppe som skal jobbe spesifikt med gamle uløste saker, blir hun oppfordret til å bidra der. Under tvil lar hun seg overtale, og hun blir etterhvert godt over middels involvert i saken for å finne ut hva som egentlig skjedde den gang seks år gamle Thona forsvant fra en hage i Oslo for femten år sida. Det gamle mysteriet viser seg snart å ha forbindlese med andre, dagsaktuelle forsvinningssaker, som raskt ikke bare er forsvinningssaker, men groteske drapssaker.

Først av alt må jeg få si at jeg syntes beskrivelsene av det de mannlige drapsofrene ble utsatt for var heslig. Rett og slett kvalmt og ufyselig! Jeg er antakelig en litt for sart sjel til at krim burde være en favoritt-sjanger, men så er det dette med å få vite hvordan det går med disse skakk-kjørte etterforskerne våre, da... Serieleserens forbannelse!!
Når det er sagt, har jeg ikke så mange innvendinge. (-og at jeg synes de nevnte tingene er i meste laget, betyr ikke nødvendigvis at andre reagerer like sterkt..) Jeg digger Marian Dahle! Her snakker vi virkelig om en løs kanon på dekk- hun er ikke i nærheten av å være patant! Hun har en stor ryggsekk med historie med seg, ser fanden på flatmark, er mistenksom til alt og alle og hun gir blankt faen i lover, regler, rutiner, rett og rimelig. Hun kjører på, og i beste fall konsulterer hun et øyeblikk med magefølelsen før hun tar avgjørelser som setter både hennes eget og andres liv på spill. Som den perfekte krimhelten hun er, lander hun heldigvis støtt på begge bena, og til alt hell virker det ikke som hennes overordnede helt skjønner hvordan hun arbeider. Romanen har et rikt og ikke minst fargerikt persongalleri, er finurlig bygd opp, og måten den gamle og de nye sakene henger sammen, er suvernt pøsket ut, om enn litt på feil side av overbevisende. Overraskende må i alle fall noen av elementene sies å være! Det er intenst, uhyggelig, spennende og troverdig -og jammen dukker det ikke opp noen morsomme scener under veis også.
Anbefales til krimelskere, dog ikke de aller sarteste- og for å forstå Marian Dahle (og relasjonene hun har til andre) litt bedre, er det en klar fordel om man har lest i hvert fall "Brudekisten" før man dukker inn i denne. Dessuten bør det nevnes at lydbokutgava er glimrende! All honnør til Lydbokforlaget og godeste Storhøi som har gjort dette til en favoritt, heslig eller ikke!

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016

Spilletid 12:22/ 399 sider

Lydbok kjøpt for egne lommepenger

En av årets siste dager på reinsjakt. Ikke et dyr å sjå, tåka kom og gikk, humøret var på nedadgående. Det hjalp litt med spennende lydbok, varm drikke og julekake med brunost ;o)

Veldig kort om grusomme "Irène" av Pierre Lemaitre

Tittelen er feil. Iréne er etterforsker Verhoevens høygravide, svært vakre, intelligente og høyst respekterte kone. Hun er tvers igjennom snill og omtenksom. Hun er den siste personen på jorda noen ville finne på å kalle grusom. Det er historien som er grusom, de første uforståelige, spektakulære drapene og til sist det som skjer med Irène.

Forlaget skriver følgende:

Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. 
Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis' bok "American Psycho", og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Dette er opprinnelig bok nummer en i Lemaitres suksess-trilogi, men her i landet har den kommet ut etter det som skulle vært den andre- henger dere med? Noen har stokket om på rekkefølgen, og det fiffige er at det som kunne blitt en spoiler-katastrofe av dimensjoner, istedet har gitt bok nummer én, som har blitt nummer to, en ekstra grusom dimensjon, i og med at vi allerede fra første side vet at de ikke klarer å stoppe morderen før det er for sent. ( I tillegg får man ganske tidlig en mistanke om hvem gjerningsmannen er, og dermed vet hvem politiet "konkurrerer" mot, og leseren ser hvor politiet gjør feil...)
Jeg trudde de detaljerte beskrivelsene fra "Alex" måtte være toppen av utspekulert vold og ondskap, så viser det seg at forfatteren har vært minst like oppfinnsom her... Da jeg nærmet meg slutten, og jeg skjønte at jeg fint kunne rekke å høre resten før jeg gikk og la meg, måtte jeg likevel slå av. I et blaff av klarsyn innså jeg at den slutten og de detaljene jeg visste måtte komme, garantert enten ville gi meg mareritt, eller ta nattesøvnen fra meg...

Etter at jeg var ferdig med boka, kom jeg på at bøker om bøker gjerne blir favoritter hos veldig mange bokbloggere; mon tro om det er flere enn meg som gir den "sjangeren" et litt annet innhold etter å ha lest/ hørt denne?! Boka anbefales så absolutt, og det spiller nok ingen stor rolle om du ikke har lest bok nummer én/ to først- bakoversveisen sitter nok perfekt uansett! Samme terningkast som for Alex:

 

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 

Oversatt av  Christina Revold

ca 12:21 timer/ 395 sider

Lydboka leses av Håkon Ramstad

Lydfil fra forlaget/ ebokbib.

Andre som har blogget om boka er Rita og den andre Berit

Ps: Det finnes ei tredje bok, "Camille"- tipper den kommer om ikke så altfor lenge. 

Håper bare de frynsete nervene mine har kommet seg litt til da.

Snøhvit må dø av Nele Neuhaus

Man bør ikke røre for mye i gammelt gruff, men etter nedturen jeg hadde med tysk bokhyllelesing, er det desto morsommere å kunne fortelle at jeg nettopp har fullført to bøker til som er oversatt fra tysk. Jeg er glad for å kunne slå fast at Tyskland faktisk er gode på litteratur!

Tine leste "Snøhvis må dø" for ei stund sida, og skrev entusiastisk og godt om den- mer enn nok til å overbevise meg, og jeg kan ikke annet enn si at jeg er hjertens enig i det hun skriver: vi vil ha mer av samme sort!!
Boka begynner med at Jonas slippes ut av fengsel etter å ha sonet ferdig straffa han ble dømt til for å ha drept to jenter. Han har aldri innrømt at han hadde noe med drapene å gjøre, han ble dømt utelukkende på grunnlag av indisier, og på toppen av det hele ble de to likene aldri funnet. Da han vender tilbake til hjembyen, setter hjemkomsten i gang et ras av hendelser. Det blir fort klart at det er flere i lokalsamfunnet som vet mer enn de vil si, og mange frykter at hendelser som bokstavelig talt har vært gjemt og begravd i flere år skal komme til overflata igjen. For å komme fram til svarene på hvem, hvordan og hvorfor, må det nøstes i massevis av løse tråder, sjeler må granskes (og aller helst forstås), motiv må vurderes- og til slutt har man forhåpentligvis alle brikkene som skal til for å få lagt hele puslespillet?
Her er det lite innledning, man går rett inn i handlinga som har god framdrift og høyt tempo. Jeg har vridd de små grå for å sjå sammenhengene, men jeg måtte nok en gang innse at jeg heller ikke denne gangen så sammenhengen mellom alle elementene før jeg fikk avsløringene servert av forfatteren.
I tillegg til et bemerkelsesverdig persongalleri, er jeg veldig begeistra for miljøskildringene her. Jeg så for meg svarte gummustøvler, nedlagt fjøs, en litt grå gammeldags og bakstreversk landsby i skyggen av storbyen, men ser man på videoen under her, er det nok ikke helt slik!

Konklusjon: 
Krim på sitt beste! 
Handlinga er intrikat nok, spenningskurven bratt nok og  persongalleri fargerikt nok til at dette antakelig kunne gjort stor suksess på film! Nevnte jeg Twin Peaks? Av og til fikk jeg følelsen av å være tilbake... Anbefales.

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016

14 timer, 47 minutter/ 448 sider

Oversatt av Elisabeth B. Halvorsen

Lest av Karin Okkenhaug Seim

Lydfil fra forlaget.