Mischling i januar. Og februar. Og i mars.

... men egentlig begynner denne lesehistorien allerede i romjula 2017, da jeg leste denne eminente omtalen på Rose-Maries blogg. Innlegget forteller alt som er verdt å vite om Affinity Konars hjerteskjærende, uforglemmelige roman, så jeg skal bare skrive litt om hvordan jeg har opplevd den- og selvfølgelig anbefale den varmt og hjertelig. Fordi du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, og fordi du har ikke lov til å gå der å glemme...

Det handler om andre verdenskrig, om Auschwitz og den ufattelige, grenseløst oppfinnsomme ondskapen som gikk for seg i det som har blitt kjent som Mengeles Zoo. De tolv år gamle tvillingene Pearl og Stasha kommer til fangeleiren sammen med mora og bestefaren, og løftet de får om at barn og voksne skal få treffes igjen, er naturligvis løgn. I stedet blir de to lyshårede jentene tatt inn i Mengelses meningsløst grusomme "forskning". De ser andre barn, to og to, eller tre og tre like, der den ene av dem alltid er ødelagt;

Da vi gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre hvalvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt ben, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke.

S. 20

Sin unge alder, naivitet og uskyld til tross; de skjønner fort at hvis de skal overleve på dette stedet, må de være smarte og prøve å fordele byrdene:

Slike fordelinger hadde alltid falt oss naturlig, så i det tidlige morgenmørket fordelte vi det som var nødvendig: Stasha skulle ta det morsomme, framtiden og det vonde. Jeg skullet a det triste, fortiden og det gode.

(...)

Det virket rettferdig på meg, men da vi var ferdige med å fordele disse pliktene, hadde Stasha innvendinger. "Du fikk den verste delen," sa hun. "Jeg bytter med deg. Jeg tar fortiden, og du tar framtiden. Det er mer håp i framtiden."

S. 29

Hele kapittel åtte. Valmue-eng.

Til å begynne med er de to jentene fortellere i annenhvert kapittel, men plutselig forsvinner Pearl, ingen har sett henne eller kan fortelle hvor eller hvordan hun forsvant, og dermed blir det Stasha som forteller den videre historien. Hun prøver desperat å skjerme seg fra livet og det som skjer i fangeleiren, og all energien og oppmerksomheten rettes mot dette ene; å finne Pearl så de kan fortsette å leve- sammen. Tida går, og det blir tydelig at noe kommer til å skje. Russiske fly høres og sees, og før de flykter forsøker nazistene å kvitte seg med så mye som mulig av bevisene om det de har drevet med, dokumenter brennes, fanger brennes, begraves eller blir sendt ut på marsj. Stasha klarer å rømme sammen med Feliks, og sammen vil de å komme seg til Krakow der de har en drøm om at de skal klare å drepe Mengele. Som vi vet, går det ikke slik, men denne ferden gjennom Polen, gir et intest bilde av hvor ødelagt alt og alle var.

At fortellerstemmen er tillagt to så unge jenter, er nok med på å forsterke grusomhetene. Kontrastene mellom nazistenes ondskapen og de uskyldige barna blir nesten uutholdelig. En annen kontrast som er verdt å kommentere, er det dvelende, resignerte, sørgmodige språket satt opp mot den groteske historien som fortelles. Disse kontrastene er så sterke, at til sammen gjorde de det umulig for meg å lese mer enn høyst et par sider om gangen. Jeg har sett at andre har slukt boka, og nesten ikke klarte å legge den fra seg- dem om det. Jeg for min del trengte tid for å hente meg inn igjen etter selv den korteste leseøkta.
I helga leste jeg altså ferdig boka som har stått i hylla i over et år, den var valgt ut til å være årets første bidrag i Heddas bokhyllelesing, men det tok altså tid, dette her! En sterk, original og uforglemmelig leseopplevelse jeg ikke ville vært foruten, selv om- eller kanskje nettopp fordi- den gav meg vondt i magen og klump i halsen. I nesten tre måneder til ende.
Er du nysgjerrig på boka og den helt spesielle fortellerstilen, kan du lese et utdrag fra boka her. Som nevnt; boka anbefales, men jeg tenker at det kan være lurt å velge tid og sted med omhu. Ikke når du har det travelt med masse annet rart, ikke når du baler med de store spørsmålene i livet eller når energinivået generelt er nede på rødt. Dette er ei bok man bør lese når man har tid og overskudd til både å ta inn over seg og å hanskes med historien.

Mischling av Affinity Konar

375 sider

Font Forlag, 2017

Glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

(Jeg er usikker på om dette er leseeksemplar fra forlaget eller om jeg har kjøpt den selv.)

Den stumme gutten, av Parinoush Saniee

I første runde av Heddas Bokhyllelesing 2018, var målet å lese ei bok med gult omslag. Det har jeg gjort, og den korte omtalen lyder som følger:

Gult er ikke bestandig kult.

I rettferdighetens navn må jeg vel nesten skrive litt mer, for dette er ei bok som faktisk fikk mye positiv omtale og høye terningkast da den kom ut på norsk i 2013. Jeg har spurt meg selv om det rett og slett var feil tidspunkt for denne?

Forfatteren er fra Iran, og bokas handling er lagt til dette på nær sagt alle måter fremmedartede landet. Boka handler om Shahab, en liten gutt som ikke snakker. Foreldrene er velutdannende karrieremennesker og giftet seg av kjærlighet. Shahab hadde barnepike som snakket tyrkisk og ikke persisk da hun var alene med gutten, som dermed ble språkforvirra og dette gjorde at han utvikla selektiv mutisme - selvpålagt taushet. Til å begynne med tenkte alle at han bare var litt sent ute, men etterhvert ble de fleste (også Shahab selv) overbevist om at han var en idiot. Da Shahab får ei søster, slutter moren i jobben for å være hjemme med barna, faren tar på seg ekstra mye arbeid- antakelig mest for å slippe unna den mer og mer deprimerende og ydmykende situasjonen på hjemmebane. Det er her kilden til familiens problemer ligger: mora mistrives enormt som hjemmeværende, mens faren og hans side av familien er uhyre opptatt av ære, og det å bli belemret med en idiot av en sønn, er selvfølgelig ikke til å bære. Han avviser og ignorerer sønnen fullstendig, han slutter seg til hylekoret og håner kona som forsvarer og beskyter sønnen som best hun kan. DÅRLIG STEMNING!! Moras familie som bor på en helt annen kant av landet, er av en helt annen støpning, de ser Shahab som en flink og fin liten gutt, og spesielt mormor skal få stor betydning for ham ettersom hun ser hvor klok og oppvakt han egentlig er, og hun skjønner hva som kan ligge bak tausheten.

Hva er det så som gjør at denne tilsynelatende rørende historien ikke faller i smak hos meg? 

Jeg synes for det første språket er veldig enkelt og naivt. Det kan selvfølgelig forklares med at historien fortelles fra Shahabs ståsted, og små gutter (førskolealder) har vel et enkelt språk? For meg ble det etter hvert et irritasjonsmoment. 

For det andre synes jeg dialogene er fryktelig oppkonstruerte, men igjen: det er mulig de har denne omgangstonen i (enkelte kretser i) Iran, hva vet vel jeg om det? Lesing er i all hovedsak en personlig greie, og i hodet mitt spilles det av en Bollywood-film av enkleste sort. (Ja, jeg vet at Bollywood ikke er Iran...!) De slemme er bare slemme og de snille prøver så godt de kan å kjempe i mot de onde. Det blir forutsigbart og ganske kjedelig.

Heldigvis ble ikke leseopplevelsen bare begredelig. Nå har jeg ikke klart å få med meg om historien er rimelig nåtids eller lagt flere år tilbake i tid, men uansett var det interessant å se hvor opptatt man er/ var av familiebånd, ære, skam og sosialposisjonering. Kontrastene til Norge og norske forhold er som natt og dag- Jeg håper i det minste at vi har kommet lenger enn dette når det gjelder respekt, åpenhet og toleranse. 

********************

Utgitt av Font Forlag, 2013

Oversatt fra persisk av Nina Zandjani

Bokpremie i instagram-konkurranse før jul

Det har ikke blitt mindre snø sida sist..!

Seks historier, av Matt Wesolowski

Denne begynte jeg på som lydbok, men... Har jeg nevnt sviktende konsentrasjon? Jo, jeg har visst det, og om jeg legger litt tjukt på, så ble denne et høyst uskyldig offer for den periodisk sviktende mentale helsa mi.. Vel, den som gir seg er en lort; jeg sendte en forsiktig e-post til Font som har gitt ut papirboka, forklarte hvor forvirra jeg ble, og fikk et anmelder-eksemplar som supplement til lydbok. Da ble alt så meget bedre!

I 1996 drar "Vandrerne", seks ungdommer og to voksne ledere på helgetur til Scarclaw Villmarksenter. I løpet av natta og under uklare omstendigheter forsvinner en av guttene, Tom Jefferies. Han blir ikke funnet før året etter, da en guttegjeng anført av Harry Saint Clement-Ramsey, arvingen til Villmarksenteret, ganske så impulsivt bestemmer seg for å dra dit på jakt. Stemningen blant kameratene er spent. De er langt fra erfarne jegere, har lånt med seg noen rimelig ustyrlige hunder- og alle er naturligvis kjent med hva som skjedde året før, har hørt alle ryktene som verserte etter forsvinninga, de vet om farene som skjuler seg i terrenget (gamle gruvesjakter, bunnløse myrer osv) og de har hørt de gamle vandrehistoriene om ovenaturlige vesner som holder til i de utilgjengelige myrområdene. I kombinasjon med store mengder alkohol, var det nok ikke til å unngå at adrenalin-nivået gikk i taket da de oppdaget et digert beist utenfor vinduene. Da liket plutselig dukket opp i området som hadde vært gjennomsøkt tidligere, ble det satt i gang ny etterforskning, men det ble nok litt harelabb for ikke å traumatisere ungdommene mer enn nødvendig. Det ble raskt konkludert med at det måtte ha skjedd ei ulykke. Det ble lagt lokk på saken, ingen uttalte seg og "Vandrerne" ble oppløst og spredt for alle vinder.
Tjue år etter plukker den mystiske podcast-journalist-legenden Scott King opp tråden. Han vil prøve å finne nok puslespillbrikker til at lytterne kan gjøre seg opp ei mening om hva som skjedde da Tom døde, for er det nå så sikkert at det "bare" var ei ulykke? I løpet av seks podcast-episoder lar han de gjenlevende ungdommene samt noen av de voksne involverte fortelle hvordan de opplevde helgturen.
Det er en kjennsgjerning at to mennesker aldri opplever en hendelse likt, og vi vet at hukommelsen ikke er pålitelig. Etter at det har gått to tiår, er det sannsynlig at de fleste, bevisst eller ubevisst, har justert sin versjon av gjengen og turene de dro på. For hver episode som legges ut, trer personlighetene tydeligere fram og inntrykket av gruppedynamikken nyanseres. Det viser seg at det var mye som ulma under overflata på den tilsynelatende sammensveisede og velfungerende gjengen.
I tillegg har man disse vandrehistoriene- hvor mye sannhet kan det være i dem? Ble ungdommene påvirket av sagnene og i så fall hvordan? Her er det mange brikker som skal legges for at bildet blir fullstendig nok til at man kan konkludere med noe som helst!

I rettferdighetens navn må jeg aller først si at det absolutt ikke er noe som helst i veien med oppbygginga eller plottet her. At jeg slet med å komme inn i historien må jeg ene og alene ta på mi kappe for dette var virkelig en fascinerende, original og fiffig roman. Den har et variert og truverdig persomgalleri som gir nerve til historien, den har en passe dose mørke og mystikk, podcast-formen er original- for ikke å si genial når det kommer til lydbok!- og på toppen av det hele får man en hundre prosent overraskende slutt!

Jeg har sett at enkelte har vært negative til det overnaturlige aspektet ved historien, men slik jeg leser boka blir de ikke lagt fram som faktiske hendelser, men som historier man forholder seg til og påvirkes av på forskjellig vis. (Det gis forresten noen forklaringer mot slutten av podcasten) Jeg er usikker på om artikkelen ligger bak betalingsmur, men A-magasinet hadde en interessant artikkel om hva som blant annet kan ha bidratt til at man så flere skrømt og underjordiske "i gamledager". I "Seks historier" er det også sagn fra tidligere tider som fargelegger fortellinga, og jeg anbefaler gjerne boka for de som vil lese en original og velskrevet krim-ish roman- og artikkelen til de som har lest boka og som vil vite litt mer om hvordan hjernen tolker det øynene ser...
(hint: elektrisk lys avslører, briller tydelig-gjør, værfenomen kan skape optiske illusjoner.)

*****************************

Lydbokforlaget/ Font forlag, 2016

Spilletid 8:18/ 271 sider

Oversatt av Sverre Knutsen

Takk til både Lydbokforlaget og Font som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk en fin-fin leseopplevelse! 

Andre som har lest og blogget:

Litteratur-kultur-tur-Tine

Den andre BokBloggBerit

Artemisia-Anita

Fornøyelig fuglefryd og akrobatiske ekornhopp

"Jeg skal bare..."
Hvor mange ganger har man vel ikke sagt de ordene til seg selv- og virkelig trodd at denne gangen skal det nok gå bra..? Jeg skulle jo bare innom bokhandelen for å kjøpe ei julegave. Eller to. Det gikk faktisk rimelig bra! Tre julegaver pent i posen, så rett ut igjen. Ikke noe uoverveid, ingen anger.
Vel hjemme, gavene lagt pent på gjesterommet sammen med det andre som er klart til jul. Det gikk bra! Jeg vil gå så langt som å si at det gikk over all forventning og alle forhåpninger. Senk skuldrene, ta deg en tekopp og et knekkebrød med brunost- det har du jaggu fortjent! Klapp på skuldra, vennen! (Det er viktig å gi seg selv positive tilbakemeldinger når man har gjort noe bra, man skal være raus med selvskryt, for det kommer fra hjertet ;o)

Kanskje bare kikke litt i den fugleboka? 
Tja... Det er vel ikke så mye nytt der? Jeg har jo tross alt lest en god porsjon fuglebøker oppgjennom tidene... 
Men hvem er det som kan la være å blad i ei flunka ny fuglebok, da? Det viser seg at jeg i hvertfall ikke er i den kategorien- teen ble lunken, knekkebrødet mykt og brunosten svett, og boka? Jooo, du! Den er lest fra første til siste side! Bilder er studert, byggetegninger granska, tips notert og jeg har gått i baret og bestilt ei bok til meg selv også...

Pokker!

Problemet er selvfølgelig ikke at jeg har kjøpt ei bok jeg strengt tatt ikke behøver. -Jeg har jo allerede lest den, og får sikkert lånt den hvis det er noe jeg vil sjekke opp en gang til- det er tross alt lenge til våren og tid for å henge opp nye fuglekasser og ekornhjem.

Problemet er at jeg slett ikke har tid til følgene av å lese slike bøker. Jeg har ikke tid til å snekre pepperkakefuglebrett, knote med trolldeig (Sikkert tretti år sida sist! Men trolldeig var jo ustyrtelig populært i hine hårde dager... Noen som husker?) for å lage-male-lakke vannfaste non-stop-look-alikes, søle med lim og Drygolin utendørsmaling i kremsprøyte for å lage liksomtakstein og liksomglasursnurr...
Jeg hater- virkelig HATER det når bøker holder mer enn de lover og gir meg så mye inspirasjon at ikke bare jeg, men også mannen i huset, blir opptatt med konstruering, måling, kapping, pussing og kapping og pussing på nytt fordi vi egentlig ikke kan å snekre fuglebrett med tak- den ene kvelden etter den andre.
Og nå er det allerede kvelden første desember, vi ligger allerede etter skjema for juleforberedelser, og vi har allerede tatt avgjørelsen om at vi må droppe pepperkakebakinga i år, hvis vi skal ha forhåpninger om å få det viktigste på plass innen lillejulaften...

Herr Parus Maajor fra bygningskontrollen har vært innom, og vi venter på ferdigstillingsattesten fra kommunen!

Boka som har lokket meg inn i uføret er Anne Havåg Holter-Hovinds "Fuglefryd" utgitt av Font forlag nå nylig. Den inneholder massevis av fine bilder (noen riktig nok litt mørke), beskrivelse av de mest vanlige hagefuglene, material- og kappelister til fuglebrett, fugle- og ekornhus, oppskrifter på mat de liker og ikke minst hvilke fugler som foretrekker hvilken mat- greit så man slipper å legge ut mat ingen av de stedegne artene vil ha. Det er kanskje ikke så aktuelt nå i desember, men når våren kommer, kan man bla opp for å finne tips til hva man kan plante for å få insekter, fulger og dyr til å trives i hagen (her kunne jeg nok ønska meg at plantenes herdighet hadde vært opplyst). Det er rett og slett ei veldig koselig bok! For de som ikke har lest kilovis med fuglebøker før, er den nok også både informativ og lærerik.

Hvis jeg skal ta sjansen på å anbefale denne som julegave, skjønner dere sikkert at jeg nesten må be dere om å begrense dere til fingernemme pensjonister med massevis av fritid, ornitologer med grønne fingre og hageentusiaster med fjær i hatten. Man kan selvfølgelig også vurdere den som et alternativ til andre snille folk som fortjener ei inspirerende, sjarmerende fuglebok ;o)

Ps og for ordens skyld: jeg hater ikke slike bøker. Jeg elsker dem!

Pps- forfatteren er hjertet og hjernen bak bloggen "Moseplassen"- ta gjerne en kikk der også ;o)

FINURLIGE SANNHETER OG FARGERIKE LØGNER

Av Sascha Arango

Lydbokforlaget/ Font, 2015
Oversatt fra tysk av Erik Johannes Krogstad
Lest av Duc Mai-The
Spilletid: 8 timer 33 minutter
Lydfil fra forlaget.


Forrige innlegg var om ei bok som gav meg dårlig samvittighet fordi jeg burde være snillere og mer oppmerksom overfor andre. 
Denne lydboka gav meg helt andre reflekser: man kan ikke stole på noen som helst, alle vil mele sin egen kake, og ingen tar fem flate for å dolke sin beste venn i ryggen hvis det gagner deres egen sak. Selv den mest tilforlatelige kan ha (eller har sannsynligvis!!) en skjult agenda.

Sannheten og andre løgner handler om Henry Hayden, en svært suksessrik forfatter full av hemmeligheter- når sant skal sies, har han bygd hele tilværelsen sin på hemmelighold og løgner! Det er ikke han, men kona som skriver bøkene han er kjent for. Han har et forhold til redaktøren sin. Han har store hull i cv´en sin, i perioder før han traff kona var han ret og slett forduftet. Han hadde en traumatisk oppvekst. Han lyver og bedrar. Fram til elskerinna forteller at hun er gravid, har han alltid klart å sno seg unna problemene, men nå ser det ut til at han ikke klarer å opprettholde fasaden lenger. En liten glipp her, et feiltrinn der- det er ikke mye som skal til før nettet begynner å rakne, og desto flere parter som er involvert i spillet, desto vanskeligere blir det å ha kontroll på sluttresulatet.

Etter å ha hørt denne, er jeg ikke det spor overraska over at den både er solgt til 25 land og at et selskap allerede har sikra seg filmrettighetene. (Tenk for et eventyr det må være for en romandebutant!! Milde måne...) Plottet er intelligent og originalt, handlinga både surrealistisk, sprudlende, spennende og ikke minst morsom, undetonen er fornøyelig finurlig. Vi får i tillegg et flott fargerikt og truverdig persongalleri, dramatiske omgivelser og en overraskende slutt. Når oppleseren i tillegg gjør en utmerket jobb (uten at jeg trur noen noengang ville mistenkt ham for noe annet!), kan ikke jeg ønske meg noe mer! Suveren, smart underholdning!!!