 |
| Ei papir-biblioteks-bok, to lydbøker lest av forfatteren sjøl, kjøpt for egne penger ;o) |
Inntil han kom ut med
Slåttekar i himmelen i fjor, har jeg ikke vært spesielt nysgjerrig på Edvard Hoem. Jeg har vært fordomsfull og forutinntatt,
og jeg gremmes over at jeg ikke har blitt flinkere til å bekjempe denne opplagt negative sida ved meg sjøl. Så var det altså noe ved denne lydbokutgivelsen som frista meg, og jeg skrev et oppriktig brev til
selveste julenissen, med et lønnlig håp om at tida var inne for å rette opp både den ene og den andre miseren. Snakk om å tru på julenissen!!! Verken han eller andre tok hintet, så jeg måtte i stedet pent stille meg i lånekø på biblioteket. Egentlig helt greit, mens jeg venta på at det skulle bli min tur, lånte jeg
Mors og fars historie (Oktober Forlag, 2005) for å bli litt kjent med forfatteren før jeg gikk løs på den siste boka. Det var et nokså bevisstløst valg. Det var vel den første som kom opp da jeg søkte på bibliotekets sider, tenker jeg. Nå i ettertid skjønner jeg at det ville blitt litt bedre kronologi i det hele hvis jeg heller hadde begynt med
"Jordmor på jorda", fra 2010. Omtalen videre vil ta for seg disse tre bøkene i den rekkefølgen jeg anbefaler at de leses:
Jordmor på jorda- Slåttekar i himmelen- Mors og fars historie.
I
Jordmor på jorda blir vi kjent med Hoems tippoldemor, Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje, eller
Jordmor-Stina som hun etterhvert skulle bli kalt. Allerede fra hun var barn, var hun oppvakt og interessert i alt som foregikk rundt seg, og hun spurte alltid- og alle- når det var noe hun lurte på. Episoden fra omgangsskulen er rett og slett fornøyelig. Husk at dette er på slutten av 1700-tallet, og presten var nok vant til å bli møtt med både respekt og frykt. Stina derimot, var mot ham som hun var mot alle andre, faren hadde lært henne at hun skulle se alle i øynene, enten det var stor-folk eller fant, så etter å ha svart på hvor hun kom fra, hvem foreldrene var og at det sto bra til med dem, fulgte hun opp:
-Korleis står det til med presten?
-Korleis det står til med meg? Jo, takk som spør, sa presten forundra, eg trur du er den første her i bygda som har spurt korleis eg har det, sa han.
-Og kone og barn har det bra?
-Ja, sa presten og lo.
Videre:
-Du vil komme langt i livet, du, sa presten.
-Ja, det var tanken det, sa ho.
-Kor langt har du i grunnen tenkt deg da, sa presten og lo.
-Austanfor sol og vestanfor måne.
Det ligger nokså åpent i kortene at presten senere skal bli en viktig person i Stinas liv. Et liv som skulle by på mye motgang og mange slag, men også kjærlighet, framgang, seire og respekt. På begynnelsen av 1800-talleet var ikke kvinnenes status mye å rope hurra for, men Stina stod på rettighetene sine og hadde ei sterk indre drivkraft som gjorde at hun i 1821 gikk til fots fra Romsdalen til Christiania for å bli utdanna jordmor. Hun fødte selv ti barn, hvorav åtte levde opp, og hun utførte jordmor-gjerninga i bortimot femti år. Det er bare å ta av seg hatten.
Slåttekar i himmelen, handler om familien og livet til Knut Hansen Nesje,
Nesje, den ene av Jordmor-Stinas sønner og Hoems oldefar. Boka begynner i 1874, der står han og ser på seien som står i stim rett utenfor kaia i Molde. Et fremmed kvinnemenneske er der og ser det samme, og hun får ham med seg ut for å fiske! Det er Serianna, hun røyker pipe, jobber som en mann og begge er de nok sikre på at det skal bli de to. Da han frir til Serianna, er det med de samme ordene som tippoldefaren brukte da han i si tid fridde til Stina: "Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"
og det vil hun, til tross for at Nesje er enkemann på andre året og har ansvaret for en liten sønn. Det er trange tider, ikke alle klarer alle forpliktelsene sine, noen velger å satse alt på ett kort: Amerika, andre prøver så godt de kan å berge seg og sine på det jorda gir dem. Alle disse tre bøkene bygger på dokumenter forfatteren har funnet om hovedpersonene, notatbøker, avisutklipp, kirkebøker, sykehus-journaler, attester osv, men jeg synes det er så utrolig fint det han skriver helt i begynnelsen av denne, om hvordan han har fylt ut der det er hull i dokumentasjonen, at jeg må ta det med som utvalgt sitat herfra:
Sjølv om eg kjenner dei viktigste årstalla i livet hans, og har enkelte vitnemål om korleis han levde, var det ikke nok då eg skulle skrive om han. Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi.
Den siste i rekka er
Mors og fars historie. Der forteller han
historien om det foreldrene aldri fortalte. Om
hvordan de møttes i 1945: Kokka fra Fåberg i dalenes dal,
Gudbrandsdalen, som i løpet av krigen hadde fått ei datter med en tysk
soldat. Og Indremisjons-predikanten fra Romsdalen. Et umake par, som
kanskje ikke fikk det livet de hadde drømt om, men som
kanskje ikke ble så verst likevel.
Nå som jeg har hørt og lest tre bøker ganske på rappen, har jeg funnet en ny favoritt. Han dikter fram mennesker så levende at du ikke ville blitt overraska om de plutselig sto rett foran deg i stua (du ville kanskje stussa litt over klærne, men ikke ellers). Natur, vær og sinns-stemninger; fortvilelse, sinne, avmakt, håp og takknemlighet: det føles som man er flue på veggen og man suger til seg alle detaljene.
Hoem skriver på nynorsk, og når han har lest inn bøkene sine selv, blir ikke bare bøker, noe magisk skjer og det blir store, komplette kulturopplevelser. Jeg erklærer meg herved som blodfan, og ser med stor glede fram til å lese/ høre mer fra Hoem som- takk og lov- har vært en svært produktiv forfatter!
Vil du lese mer om Edvard Hoem og bøkene hans, anbefaler jeg å besøke Rose-Marie som har anmeldt mange av bøkene hans, og samla innleggene
HER.
 |
| Flott bilde av min nye favoritt-forfatter! Bildet er lånt fra Rose-Maries blogg. |