Jordmor på jorda- Huset under Blåhammaren av Edvard Hoem

Ringen er slutta. På ein måte er dette både den første og den siste boka i Edvard Hoems storslagne slektskrønike om Slåttekaren Knut Hansen Nesje, forfattaren sin oldefar, dei som kom før han og dei som kom etter. For meg begynte det med "Mors og fars historie" i 2014, som eg las medan eg venta på at boka om slåttekaren skulle bli ledig på biblioteket. For at det skulle vorte rett kronologi, burde eg derimot ha begynt på den første boka som kom ut om "Jordmor-Stina", den som vart skriven i samband med hundreårsjubileet til Jordmorforeninga- Hadde ein støtt visst på førehand det ein veit etterpå, er det mykje som hadde sett annleis ut enn det faktisk gjer! Til alt hell er ikkje dette ein uoppretteleg feil; no som eg har hørt den nye historia om Hoems tippoldemor har eg lasta ned boka om slåttekaren på nytt, og er meir enn klar for ein ny rundtur i Karviland ;o) (Etter den, kan det tenkjast at eg og les/ høyrer "Mors og fars historie" og "Heimlandet Barndom" om forfattarens sin oppvekst på nytt. Knakande gode bøker toler å repiterast, tenkjer eg.)
Som det blir sagt i forordet, er boka om huset under Blåhammaren ei utvida utgåve av boka som kom ut i 2008. Hovedpersonen er Marta Kristine Nesje, husmannsjenta som i 1821 gjekk til fots frå Romsdalen til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Håpet og trua var at vinteren på jordmorskulen skulle gjere det lettare å bli akseptert som jordmor, men motviljen mot den nye ordninga som vart tredd nedover hovudet deira satt djupt. Det gjekk så langt at ho til slutt gjekk til sak mot dei familiane som lot vere å tilkalle jordmor då ein fødsel nærma seg, og heller sende bod etter dei gamle fødekonene frå gardane rundt. Slik historia blir fortalt her, var det mannen hennar som av økonomiske runnar pressa på for at ho skulle kreve retten sin. Ho vann fram i retten, men det var ingen automatikk i at det vart enklare av den grunn. Fortsatt var skepsisen stor og dei økonomiske vilkåra tronge, både for dei gravide og for jordmora.
Om ein samanlikner dei to bøkere om Jordmor-Stina som ho vart kalla, er den siste sjølvsagt meir utfyllande, (speletid 9:11 og 4:10 timar). Det som allereie er sagt, blir meir detaljert, fleire episodar er lagt til og det er meir drama på heimebane. Ikkje vanskeleg å forstå at forfattaren ville gjera meir ut av denne fascinerande historia som jo vart starten på den suksessrike seiren om familien frå Rekneslia ved Molde.

Klikk på biletet for å sjå kva eg skreiv om dei andre bøkene

Som vanleg har eg høyrd lydbok i staden for å lese sjølv. Fabelaktig lese av forfataren sjøl, og som alltid har det vore ei stor glede å høyre han les med fynd og klem! Ofte blir eg irritert hvis eg høyrer lydbøker som bli lest med for mykje dramtisering, men det kan eg absolutt ikkje sei her. I dette tilfellet er det jo ingen som veit betre enn innlesaren kor sint, frustrert, redd, fortvila, glad eller letta dei er, dei som bur og strever der i huset under Blåhammaren. Heile serien er knakande god, og har du ikkje lest bøkene endå, anbefalast dei varmt- og denne gongen treng du ikkje begynne med den første boka i serien! Begynn med den siste før du les eller høyrer resten i den rekkjefølga dei kom ut. Fortsett med "Mors og fars hisorie" og ta "Heimlandet Barndom" til slutt. Handlingsmetta, dramatisk, rørande, interessant og lærerik underhandling, er ord som går at i omtalane av serien. Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv.

********************************

Lydbokforlaget/ Oktober, 2018

Speletid 9:11/ 349 sider

Lest av forfattaren sjølv

Biblioteket/ lydfil fra forlaget.

Det har ikkje vore lett å finne andre som har blogga om denne, det kjem opp flere som har lese den første utgåva, men Ingun (Kleppanrova) har lest begge utgåvene og er frå seg av begeistring, 
det same er den andre Berit.

Les gjerne Marius Wulfsberg si omtale på NRK.no også.

HøvringMaraton 2018

Jeg har en far som en gang i forrige århundre fullførte HavanaMaraton. Uten skikkelige joggesko hvis jeg husker rett- det burde jeg kanskje sjekke opp?? Uansett: tida ble aldri nevnt, så den var etter alt å dømme ikke all verden, men han fikk deltakermedalje. Med et nedpå og realistisk sjølbilde, rimelig selvinnsikt og et begredelig konkurranseinstinkt, skjønte jeg med en gang at det kunne bli vanskelig å fylle de manglende joggeskoene.
Vel; nå har jeg endelig gjort det på min egen måte, jeg retter ryggen og klapper meg selv på skuldra; uten joggesko, men med doble ullsokker på bena, har jeg fullført HøvringMaraton 2018, og til tross for manglende medalje, er jeg strålende godt fornøyd!

Lydbok på IKEA

Jeg har lest meg bakover i Mona Høvrings forfatterskap- det vil si; jeg har hørt de tre romanene som er utgitt som lydbok, og lest den siste (egentlig den tredje..), "Camillas lange netter" som e-bok via ebokbib. Diktsamlingene ligger foreløpig urørt, men Høvring har et språk og en skrivestil som gjør meg overbevist om at diktene hennes ikke kan være annet en nettopp velgjørende. Det betyr at jeg krysser fingre for at Anita/ Artemisia kjører på med en ny runde diktlesesirkel neste år, så jeg får en passende anledning til å plukke fram Høvring på nytt ;o)
(Jeg er litt på hæla når det gjelder årets siste poesi-runde, men planen er å få skrevet et innlegg i løpet av neste uke, og erfaringa tilsier at da blir det sikkert ikke før uka etter det igjen... Den som lever få se.)

Lydbok-app´en

Ettersom jeg har inntrykk av at Mona Høvring er en forfatter som har gått litt under radaren hos flere enn meg, vil jeg si litt om særtrekkene og hva det er jeg fascineres av, i stedet for å gå grundig gjennom hver enkelt historie.
(Klikk her for å kommer til forlagenes presentasjon; Lydbokforlaget/ Oktober -anbefaler spesielt Lydbokforlaget for å høre Runa Eilertsens briljante tolkning ♥)
Med unntak av "Camillas lange netter" som er ei slags gjendikting av Camilla Colletts selvbiografi fra 1862, er hovedpersonene i romanene unge kvinner, som på ulikt vis prøver å finne seg sjøl, finne ut av dette med kjærligheta og finne en plass i samfunnet. Dette er som kjent ingen enkle øvelser, men de prøver. Om enn noe famlende og kanskje halvhjerta. Man kan så lett bli overmanna av at livet er som det er, og blir som det blir...
Romanene er korte, så leseren blir ikke godt kjent med de forskjellige aktørene. Slik jeg ser det er det heller ikke det som er det vesentlige; Høvring er virkelig antydningens kunstner, der hun lar oss få innblikk i et liv eller en livssituasjon, men lar det bli opp til hver enkelt å spinne videre for å lage en fortsettelse -eller en slutt.

Fineste framsida :)

Historiene er underfundige, sanselige, litt sørgelige, halvt drømmeaktige, rike på assosiasjoner og motsetninger, de har noe merkelig fortrøsningsfullt ved seg og de har en passe dose intelligent humor, men mest av alt er det -som tidligere nevnt- språket som gjør disse små romanene så store. Det er ei enestående blanding av radikal bokmål, gammelmodige, originale, fantastisk presise ordvalg, fornøyelig bruk av fremmedord og sist, men ikke minst: poetiske setninger og avsnitt som nesten like gjerne kunne vært selvstendige dikt. Det ligner rett og slett ikke noe jeg har lest eller hørt før, noe som både er en styrke og en svakhet. Jeg elsker det, men samtidig kan jeg lett se for meg at det kan bli for mye av det gode for lesere som har vondt for å svelge a-endinger og uvante bøyninger. Jeg vil likevel anbefale alle å gi Høvring en sjanse; det er aldri feil å prøve noe nytt! I dette tilfellet ender man i verste fall opp med å ha lest ei kort bok som ikke falt i smak, i beste fall (og kanskje mest sannsynlig?) ender man opp med en ny favoritt, en litterær skatt man kan ta fram igjen og igjen, stryke litt på, lese om at og om at, legge merke til stadig nye krumelurer og forundres over at det virkelig går an å skrive noe så uvirkelig vakkert. Jeg likte alle fire romanene kjempegodt, og aller best likte jeg kanskje "Camillas lange netter". Skal du likevel velge éi av dem for å sjå om det er noe for deg, trur jeg du skal gå for ei av de andre, Camilla er ikke helt lett å forstå seg på til å begynne med, og ettersom førsteinntrykket er så viktig som det er... Spar den til du har knekt Høvring-koden, da setter man nok ekstra stor pris på Camilla i stedet for at hun bare skal få leserne til å himle med øynene. ("Camillas lange netter" ble forresten nominert til Nordisk råds litteraturpris, et udiskutabet kvalitetsstempel!)

 **********************

-Og derr var tida ute- man kan ikke bruke hur lang tid som helst på en bloggpost, ikke engang når man skriver ett innlegg om fire bøker. Man må jo prøve å få lest litt hver dag, og dette er tross alt siste mulighet i november 2018. Det betyr at jeg overlater korrekturlesinga til Harelabben, i dag også, så får det bare bli som det ble. Poenget trur jeg skal være tydelig nok ;o)

Lydbok mens vi stopper for rødt lys i Sollia, muligens en av Norges mest grisgrendte plasser. Her er trafikklys så sjeldne at de settes opp med bruksanvisning!

God helg!

En grav for to av Anne Holt (selveste)

Desember 2017, det lakker mot jul og det lir mot de 23. olympiske vinterlekene i PyeungChang. I Norge er allerede forventningene skyhøye; kun det beste er godt nok. Da to av de største stjernene, Hege Chin Morell og Håkon Holm Vegge (R.I.P) med få dagers mellomrom blir kobla til doping og det forbudte stoffet clostebol, går media og de ufyselige, uspiselige, selvsentrerte, selvrettferdige, arrogante pampene i Skiløperforbundet nærmest av skaftet.

Selma Falck, tidligere suksessrik landslagsspiller i håndball, inntill nylig suskessrik advokat, nå - etter å ha spilt høyt og tapt- er hun arbeidsleding, hun har pådratt seg miliongjeld, familien har slått hånda av henne, hun har kniven på strupen og får en eneste sjanse til å rette opp alt som har gått til helvete. Hun får det nærmest umulige oppdraget å finne ut hvordan tuben med Trofodermin havna i toalettveska til Hege, og ikke bare renvaske henne, men å gjøre det i tide slik at hun kan stille på startstreken under OL som står for døra. Som mentor og "sparringpartner" har Selma en finurlig type: Einar Falsen. En klaustrofobisk, svært sympatisk, menneskesky, mentalt ustabil uteligger som det skal vise seg også har en bemerkelsesverdig forhistorie.

Hun lente seg fram og lot ham hviske de faste avskjedsordene. Med beroligende stemme svarte hun som hun hadde gjort i mange, mange år.  "Du gjorde det rette. Svinet fortjente å dø."

I denne boka er det mange paralleller til dopingsaken mot Therese Johaug, og forfatteren har uttalt seg svært kritisk om hvordan saken ble behandlet. Om likhetene mellom krimroman og virkelighet er mange, er ulikhetene enda flere, dette er IKKE ei bok om Johaug-saken, men flere steder i boka blir det indirekte stilt spørsmål ved hvilke motiver som kan ligge bak en dopingavsløring, og slik saken boka utvikler seg, er det lett å se for seg at "ren idrett" slett ikke er det eneste mulige svaret, hverken i fiksjonen eller det virkelige livet.
Med Selma Falck og Einar Falsen har Anne Holt skapt et spennende radarpar. Det er en fryd å lese (høre) samtalene deres. Respekten og omtanken de har for hverandre er skjelden kost, kanskje spesielt innen krimsjangeren. I tillegg varmer det en bokelskers hjerte at det ikke bare er pøska ut et godt plot, men at det også er en god roman, med gode miljøskildringer, et truverdig og fargerikt persongaleri og et variert og spenstig språk. Det er ikke bare ei bok om å løse en sak, dette er ei bok som tar noen omveier for å belyse viktige temaer som moral, hevn, griskhet, og flere mystiske historier fortelles under veis, uten at leseren helt skjønner hvordan de henger sammen før mot slutten.
Her er det lite å pirke på, men hvis jeg må sette fingeren på noe, så må det være at Anne Ryg som har lest inn boka med akkurat passe innlevelse, godt kunne skrudd opp tempoet en smule.

Boka anbefales både til de som er glad i god  krim, og til de som venter tålmodig på sesongstart for langrenn (16. november, Beitostølen, klassisk, 10 km kvinner, 15 km menn!)

*********************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 12:37/ 362 sider

Lest av Anne Ryg

Lydfil fra forlaget

Land ingen har sett- Liv andre har levd

Nå har jeg hørt de to siste bøkene i serien om slåttekaren Knut Hansen Nesje og etterkommerne hans. Jeg er nesten litt overvelda, og det er først nå det går opp for meg hvilket storverk dette er, for slektskrøniken er jo ikke bare disse fire bøkene- Man kan først legge til "Jordmor på jorda" som kronologisk kommer før Slåttekar-kvarteten. Den er om forfatterens tippoldemor Jordmor-Stina, Martha Kristine Nesje som i 1821 gikk til fots fra Molde til Christiania for å lære seg jordmoryrket. I tillegg kan man forlenge leseopplevelsen med "Mors og fars historie" og "Heimlandet. Barndom", hvor han forteller om foreldrene og sin egen oppvekst. Edvard Hoem må ha lagt ned et enormt forarbeid med disse til sammen sju romanene. Jeg ser for meg støvete offentlige arkiv, brev og avisutklipp på mørke, trekkfulle loft, timevis med samtaler, intervjuer, brevskriving og ikke minst ekspedisjoner for å følge i fotsporene til uvandrerne. Jeg er ikke i tvil om at det har vært både spennende, interessant og morsomt, men det må jo virkelig ha vært slitsomt og utmattende også! For å vise omfanget av denne slektskrøniken, skulle man hatt et slektstre å vise fram, og det overraska meg at jeg ikke klarte å finne noe på nettet, det eneste jeg har funnet er denne artikkelen fra Romsdal Sogelag. ( Interessant nok, der er det forresten et bilde av Slåttekaren, Serianna og barna - klikk!)

Rekordkort oppsummering av fire bøker:
I "Slåttekar i himmelen" treffer enkemannen Knut Hansen Nesje den bemerkelsesverdig Serianna og gifter seg med henne. De får etterhvert fire barn som senere spres for alle vinder: Hans (fra Slåttekarens første ekteskap blir kjøpmann i Kristiansund, Eilert ender opp som nybygger i Canada, Georg Bastian flykter til Danmark den dagen han skal inn i militæret og må dermed holde seg borte i minst femti år for å slippe rettsforfølgelse, Anton Edvard vokse opp hos tanta og onkelen (finsnikkarn) på baksida av Gjendemsfjellet og følte seg forplikta til å bli værende, og til sist, Kristine som gifta seg med Ole Hol og slo seg ned på Furuli. Livet er langt fra en dans på roser, og utferdstrangen gjør seg mer og mer gjeldende, spesielt er Gjertine, Seriannas søster, bestemt på at det Amerika er den eneste veien ut av fattigdom.
I "Bror din på prærien" pakker Eilert Knutsen snippesken sin og går ombord i dampskipet som skal ta ham vekk fra familie, venner og barndomsbygda. Seks uker senare står han på trammen hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota. Først tolv år senere bryter han opp og drar videre til Alberta-prærien i Canada. Handlinga veksler mellom Amerika, Canada og Norge, hvor livet går sin vante gang. Savnet etter de som har dratt er stor, og Slåttekaren slutter aldri å håpe at han skal få se igjen sønnen.
I "Land ingen har sett" følger vi de to brødrene Anton Edvard i Norge og Eilert i Donalda. Det er to temmelig forskjellige liv, samtidig som det er mange likhetstrekk; de er bønder og de gjør hva de kan for å legge til rette for et bedre liv for seg og sine. Det er utfordringene og kampen for tilværelsen som dominerer, men tilfeldigheter og lyspunkt gjør livet levelig- også for den rastløse og opprørske Gjertine som fikk en viktig betydning for mange i denne sagaen, og som nok er en av de som har gjort størst inntrykk på denne leseren. I alle år teller Eilert på knappene for å besøke Norge, men det skjer ikke før etter at foreldrene er døde, og en ny tragedie har rammet ham og familien.
Trettifire år har gått da Eilert endelig setter føttene på norsk jord igjen i 1927. Da han drar tilbake etter besøket, får Lars Hoem, Anton Edvards seksen år gamle sønn bli med onkelen. Han har ei uro i seg, det er en stein som skuggar for sola, og i motsetning til gammel-tanta Gjertine, skal han ikke takle det nye livet, og de som har lest forfatterens barnsdoms-roman, husker kanskje at Lars blir nevnt- som en det ikke ble snakket om. 

I "Liv andre har levd" slutter livsreisa for mange av de som har vært med siden "Slåttekar i himmlen". Nye liv har kommet til, og Nesje- og Hoem-familiene har funnet sine plasser i samfunnet og på jorda. Til tross for begeistringa mi for dette bokprosjektet, føles det riktig at det settes punktum her. Flere ganger mot slutten, avbryter Hoem påbegynte forklaringer og utgreiinger med at "dette er beskrevet et annet sted og skal ikke utbroderes mer her". Sirkelen er sluttet, og forfatteren har innhentet seg selv og sin "Mors og fars historie".

Å si at det er en fryd å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker blir et understatement! Han leser med engasjement, fynd og klem, og det blir både historieforelsening, foredrag i samfunnskunnskap OG KULTUROPPLEVELSE på en og samme tid. At jeg selv føler tilhørighet til Molde (fødebyen min ♥) og har vokst opp med tilnærmet samme dialekt, bidrar antakelig til at det hele blir enda mer fornøyelig.
Disse fire romanene er tilsammen så innhlods- og omfangsrike at det er vanskelig å skrive noe fornuftig hvis en skal begrense seg (og det gjør jeg helst..), men noen stikkord jeg synes kan være beskrivende på serien skal dere få: storslått, overbevisende, varm, innsiktsfull, lærerik, stemningsfull, vemodig, rørende, engasjerende, gjennomarbeida, hjerteskjærende, dramatisk, spennende, glimtvis humoristisk. 

Anbefales varmt!

Her gikk jeg da jeg hørte siste del av Slåttekar-krøniken. 7 kilometer med motbakke før vi kom over tåka...

De som faller, av Noah Hawley

Jeg har hørt ei spennende og på sitt vis skremmende lydbok, "De som faller" av Noah Hawley. Boka har fått mye hederlig omtale i avisene, men jeg mener absolutt flere lesere/ lyttere bør gi den litt ekstra oppmerksomhet.
Originaltittlen er Before the Fall, som jeg synes er mye mer treffende enn den norske.
I løpet av en kort flytur, styrter et privatfly uten forvarsel et sted i havet. De to eneste som mirakuløst overlever er den middelandrende relativt mislykkede kunstmaleren Scott og en fire år gammel rikmannsønn.
I og med at omstendighetene rundt styrten er så uklare, begynner mediene raskt og skruppelløst å spekulere, sette ut rykter og de går nesten bokstavelig talt over lik for å skape overskrifter som gir gode seertall- og dermed penger i kassa. Teoriene er mange og både terror, psykoser og selvmord blir nevnt.
Dette er den ene delen av romanen, hvor langt er enkelte villige til å gå for å få oppmerksomhet? Hvor langt er man villig til å tøye strikken for å nå et mål, om det så er rikdom, makt eller heltestatus?
På den andre arenaen sirkles de elleve som var ombord i flyet inn. Med korte tilsynelatende tilfeldige episoder dannes det et bilde av hver enkelt, og slik det framstilles, kan flere av dem hatt et ønske om eller en anledning til å forårsake styrten. Det ligger noe urovekkende og ulmer i fortida til de fleste, og dette urovekkende ligger der som en grunntone gjennom hele boka, helt til man til slutt finner flyvraket med en ferdskriver og taleregistrator som sammen med portrettene av passasjerene og besetningen, gir svar på spørsmålene både etterforskerne, de pårørende og leserne sitter med.

Klikk på bildet for å lese hele omtalene

Dette er ikke bare en krim-roman eller en psykologisk thriller som enkelte har kategorisert den som. Det er like mye en media- og samfunnskritisk roman. Alt er ikke nødvendigvis slik man kan tro, alt er ikke nødvendigvis sensasjoner, noe skjer faktisk bare- og noen ganger er det bagateller som setter igang skredet, den berømte sommerfuglvingen som kan føre til en storm, tua som velter lasset osv.
Romanen er fantastisk godt komponert, rik på detaljer og menneskekunnskap, spenningskurven er jent stigende uten at det blir heseblesende og litt humor og satire ligger på lur, så her får man litt av det meste.
Boka anbefales til alle som liker spennende og litt originale leseopplevelser!

********************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

Spilletid 13:32/ 400 sider

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Flott lest av Espen Klouman Høiner
Lydfil fra forlaget

Nøkken, av Nathan Hill

På 1940-tallet emigrerte unggutten Fritjof Andresen fra Hammerfest til Amerika. Han byttet navn til Frank, giftet seg og ble far til ei lita jente, Faye. Ble en god borger, om enn noe sær og utilnærmelig, bare når han fortalte historier om gården han kom fra, virket han glad. 

Faye på sin side ble en skjør unge, i den forstand at hun utviklet en form for angstanfall som plaget henne i peroder helt fra hun var barn. Hun var ekstremt opptatt av å gjøre de rette tingene, og ble følgelig stemplet som kjedelig og strebete da hun vokste opp i Iowa på seksti-tallet. Først da hun flyttet til Chicago for å studere, fikk hun en smak av hva livet kunne ha å by på, selv om oppholdet i byen ble av kortvarig art. Hun fortalte aldri noen om hvorfor hun dro tilbake så raskt, men hun giftet seg med ungdomskjæresten, de fikk en sønn, Samuel, som i likhet med moren var sensitiv og svært forsiktig. Da Samuel var elleve år, forlot moren familien uten noen forklaring, uten å fortelle hvor hun skulle- og uten at hun noen gan gav lyd fra seg. Først etter tjue års tid, fikk Samuel vite hvor moren befant seg; plutselig var hun i alle kanaler, pensjonistterroristen var plutselig på alles lepper, etter at hun ble pågrepet for å ha kastet grus og småstein på en konservativ presidentkandidat ( a' la en viss Trump). 

Dette er historiene til en liten families tre generasjoner, men viser samtidig utviklinga (og konflikter) i det amerikanske samfunnet fra førtitallet fram til vår tid. Med storslått fortellerglede og oppfinnsomhet flettes fortid og nåtid sammen til et bilde hvor tilsynelatende små og uvesentlige detaljer viser seg å være riktig så betydningsfulle elementer når den ferdige veven til slutt kan betraktes med en viss distanse.

En vidtfangende roman om hvordan valg man tar- eller lar være å ta- kan få store konsekvenser for mange, mange fler enn de man tar med i vurderingene sine når man veier for og i mot. Falske anklager, hemmeligheter, løgn, fortielser, uredelighet, feighet og fanteri... Med så mange negativt ladde temaer, kan man for trekke den konklusjonen at det er en tung og traurig historie. Man kan virkelig ikke ta mer feil! Dramatiske historiske hendelser krydret med fantasifull fiksjon-  Her er sprudlende humor, poesi, drama og overraskelser som perler på ei snor. Persongalleriet er variert og troverdig, i tillegg til at flere av bipersonene er så tatt på kornet at det er en fryd! Alice som har endt opp med å prøve å redde den stedegne floraen fra en innført løkvekst, Laura Potsdam som ved hjelp av forvokst selvtillit og sleipe triks snor seg gjennom studier så vel som livet og faktisk tar sikte på, en gang i framtida, å stille til valg som president. 

Denne har jeg valgt å høre som lydbok, først og fremst fordi jeg trengte en lang historie som kunne ta meg gjennom noen dager med husmaling, men også fordi Kim Haugen er en oppleser jeg tidligere har hatt godt forhold til. Han gjør fortsatt en god jobb, men denne gangen synes jeg kanskje han har en tendens til å karikere enkelte av personene en smule. Jeg tviler på om flertallet av de som leser bøker, legger så mye drama i dialogene, og jeg mener det ideelle er å holde lesehasgheten oppe og dramatiseringa ned når man leser inn lydbøker. 

Ellers har jeg det med å henge meg opp i rare ordvalg og språklige pussigheter, spesielt hvis bøkene er oversatt. Er oversettelsene OK, er språket vanligvis ikke noe jeg tenker over i det hele tatt, men her har jeg mer enn en gang tatt meg i å tenke jøss! Så kreativt og godt oversatt! Kryss i taket og klapp på skuldra til Vibeke Saugestad- oversettelsen er rett og slett briljant, og bidrar til at romanen er en av de beste hittil i år! 

Konklusjonen blir selvfølgelig at dette er ei bok jeg anbefaler på det varmeste- og hva passer vel bedre enn en lang, handlingsmettet roman nå som sommerferien står for døra? Av og til er det deilig å dukke ned i historier som varer og varer, som byr på overraskelser og avsløringer, som byr på grubling, fnising og ettertanke. "Nøkken" har det meste!

Boka er gitt ut på Lydbokforlaget og Gyldendal- og jeg skal prøve å huske å legge inn linker når jeg er nede fra setra igjen. For ordens skyld: jeg har kjøpt lydboka sjøl og har kombinert med papirbok fra biblioteket i HARAM!! Fjernlån er såå kult- Norge rundt for å låne bøker ;o)

Irma Dahl- begravelsesagent med posttraumatisk stresslidelse

Før jul kom det ganske så overraskende ei bokpakke fra Juritzen Forlag. Innholdet viste seg å være et par forhåndseksemplar av bøker som skulle gis ut på nyåret, altså i disse dager. Sida den andre boka var nummer ettellerannet i en krimserie jeg ikke har lest begynnelsen på, har jeg bare lest Kristine S. Henningsens roman "Irma Dahl- den dedikerte begravelsesagenten".
Forlaget beskriver boka blant annet som tragisk, frisk, merkelig, foruroligende og ubetalelig morsom. Det skal ikke stikkes under en stol at det kimer i alarmklokkene; pleier de nå egentlig å være så morsomme, disse bøkene som utgir seg for å være akkurat det? Erfaring tilsier at man ikke bør ha altfor høye forventninger i den retningen, men det kan jo likevel være bra underholdning?!

Tittelen sier i grunnen alt om hva boka handler om. Irma Dahl jobbet tidligere ved en palliativ sykehusavdeling, men etter en hendelse som forbigås i litt for mye stillhet i boka, måtte hun slutte. Hun begynte da som frivillig telefonvakt hos Kirkens SOS, der hun hadde store forhåpninger om å kunne komme i kontakt med selvmordskandidater. Skuffelsen blir stor da det viser seg at det bare er folk med helt alminnelige hverdagsdepresjoner som ringer inn. Det er først da hun får jobb som tilkallingshjelp i et begravelsesbyrå hun føler at hun har kommet på rett hylle i livet. Hun står på og gjør på absolutt alle måter alt for at Wulfs Begravelsesbyrå skal være det dominerende i byen.
Det er antakelig i disse smått absurde, men lite troverdige situasjonene man skal finne det friske og morsomme. Jeg for min del, lurer bare på hvordan et menneske som så tydelig lider av posttraumatisk stresslidelse kan bli brukt som marionette i en komedie?? Leseren skjønner fort at hovedpersonen har med seg noe ubearbeidet i bagasjen, og at dette "noe" har med barndom, familie og død å gjøre.
Jeg synes idéen her er god, og hadde forfatteren lagt mer vekt på denne psykologiske delen av historien, kunne det blitt veldig interessant!
Jeg vil ikke utbrodere for mye, forfatteren har skrevet en roman som sikkert kommer til å få en del positive bloggomtaler etterhvert, men jeg føler boka mangler et mål eller en hensikt. Hvor vil hun med dette? Slik den framstår nå, er den verken fugl eller fisk, ikke spesielt morsom, ikke spesielt morsom, ikke spesielt spennende, ikke spesielt interessant. Grei nok hvis man er i mangel av noe annet, men virker kanskje litt uferdig (selv til forhåndseksemplar å være...)?

Juritzen Forlag, 2016

Ca 330 sider

Forhåndseksemplar

HELVETE HELLER. Kapittel én, for svarte.

SATAN! Jeg øver meg på å si sånt høyt. Har egentlig øvd i det stille en stund, men nå er det satans på tide å få opp volumet. Nå skal jeg  i hvert fall skrive kukord  som BALLEFAEN og GIGARASSHØL. Onde og aggressive ord som skal vise idioter hvor skapet skal stå.
Jeg er nødt til å se langt faen forbi at jeg her og nå skriver i en KLADDEBOK og ikke på en satans snasen laptop. Dette er hakke meg min eneste sjanse, og jeg må drite i format og satse på innhold. For jeg hadde nettopp en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jepp, dette sto jeg jaggu og tenkte for noen timer siden: Jeg er kloden Tellus´ mest ulykkelige menneske. Banna bein. Og under den nylånte haugen min av biblioteksbøker mynta på folk som er cirka femtiåtte, fant jeg denne retro kladdeboka. Har fått den påskolen for å greie ut om både det ene og det andre, men nå tar jeg jammen meg tak i dette klorbleika spetakkelet og begynner å skrive egne greier. Blir sikkert bare søppel, men det får ballefaen meg bare bære eller briste.

Dere skjønner at jeg bare måtte ta med de første avsnittene fra denne boka? Her er det pokker meg ikke snakk om å luske rundt grøten. Det er rett på sak, rett inn til kjernen, rett i hjerte. Og fra hjertet.
For ei stund sida skrev jeg om hvordan det gikk da jeg kjøpte ei fuglebok for å gi bort til jul. Det hadde ikke foresvevd meg i måneskinn at jeg skulle gå i den samme fella en gang til- og i hvert fall ikke etter så kort tid... Jeg leste dette innlegget hos Lena/ Les mye, og det var helt opplagt at den måtte bli årets julegave til E. (Leseponny, fjorten år- midt i blinken!) Så måtte jeg bare kikke litt da. Og lese litt. Og jeg hadde registrert at det er forfatteren sjølv so les, men jeg hadde ikke hørt på utdraget på Lydbokforlagets sider, så jeg gjorde det også. Bare for moro skyld, liksom... Men dere vet at når man først har lagret bankkortet på "Min side", så er det bare et par-tre tastetrykk å kjøpe lydfiler? Rett inn på mobilen. Dere har hørt tipset om å kjøpe julegaver du har lyst på sjøl, så blir det antakelig godt mottatt osv? He-he... Da ligger jeg forholdsvis godt an så langt- jeg har endt opp med å faktisk kjøpe det samme til meg selv nok en gang, ikke bare ønske meg det ;o)
Jeg kan leve godt med sånne "feller". Jeg har hatt denne på øret når jeg har gått tur med hundene, og banna bein: jeg har gått med så bredt glis, at hadde jeg møtt noen underveis, hadde de sannsynligvis trudd jeg ikke var helt vel bevart...

Til boka. Vanessa er femten år, bor sammen med mora i en kommunal leilighet i Oslo, mora drikker, tar piller, sover og ikke stort mer. Faren har gått ut og inn av fengsel og er ikke spesielt innvolvert i livet hennes. HUn hadde en gang en lillebror.. På skola er hun langt fra populær, og for sikkerhets skyld har det blitt bestemt at hun skal være med i ei gruppe som skal samles hos sosiallæreren en dag i uka. Det er da Vanessa bestemmer seg for å ta grep, hun FAKTA FAEN skal bli ny!
Dette er en sjarmerende, søt, fandenivoldsk, intens, truverdig, så, morsom, alvorlig og handlingsmettet historie om vennskap og mangel på venner, om hva det kan koste å ville holde maska, om foreldre som ikke følger opp, men at det også har forklaringer. Det handler om at man tross alt kan finne seg en plass og en identitet, og at enten så går det bra eller så går det forhåpentligvis over. 
Persongalleriet er fargerikt og levende, og hovedpersonen selv og de andre ungdommene i psyko-gruppa er nydelige- helt til å spise opp! Dette er ei sånn bok jeg blir litt lei meg av å lese, ikke fordi handlinga er så trist, men fordi jeg så gjerne skulle ha lest den da jeg selv var tenåring og kunne hatt godt av å se at det tross alt ikke er så ille likevel, at det kan ordne seg for snille jenter også.

Her er det superduper lett å konkludere. Denne må dere lese- eller kanskje aller helst høre. Andrea Bræin Hovig er jo en dyktig skuespiller og dermed også en eminent oppleser. Jeg står i fare for å tippe over mot skamros, men det får så være:
Dette er bok nummer 115 hittil å år, og jeg overdriver ikke når jeg skriver at dette er en av de mest fullkomne bøkene jeg har lest/ hørt så langt! Hvis bare mange nok leser denne, er jeg sikker på at den vil få nok nominasjoner til at den kommer på kortlista for bokbloggerprisen, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at den ligger usedvanlig godt an til å vinne en pris!

Vanessa har forresten gjesteblogget på ubok.no, i tillegg finner dere de første sidene som pdf her.  Og "leseprøve" ligger som alltid på Lydbokforlagets sider.

GOD FORNØYELSE ♥

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Spilletid 7 timer, 9 minutter/ 288 sider

Lest av forfatteren

Ungdomsroman

Begge utgavene har jeg kjøpt selv.

Hvis du vil. Ned til hundene. Helle Helle.

Det går litt tregt med skrivinga for tida, men det leses og det høres, og for at jeg ikke skal komme helt i bakevja, blir det nok et to-i-ett-innlegg. Denne gangen er det danske Helle Helle som skal få litt oppmerksomhet. Jeg var av de heldige som ble overraska av pakke fra Oktoberforlag rett før påske: Helle Helles splitternye bok "Hvis du vil". Før jeg rakk å lese den, begynte det å dukke opp omtaler på både den ene og den andre bloggen, noen positive, mens andre var mer... skal vi si undrende eller avventende? Jeg fikk inntrykk av at de mest positive var de som hadde lest litt av forfatteren fra før, mens de mer undrende akkurat hadde hatt sitt første møte med henne. Det gjorde at jeg bestemte meg for å lese noe av det hun har gitt ut tidligere, og helt tilfeldig var det nok ikke at det var "Ned til hundene" som ble valgt ;o) Perfekt tittel og den eneste som er lest inn på lydbok.

Begge bøkene er forholdsvis beskjedne av omfang. Begge bøkene har blitt nominert til Nordiskråds Litteraturpris. Begge bøkene er oversatt av Trude Marstein. Begge bøkene er utgitt på Oktober forlag. Begge bøkene handler om ensomhet og fellesskap og ukjente mennesker som møtes under ganske så spesielle omstendigheter. Begge bøkene er preget av tvetydighet og at mye må leses mellom linjene.

I den første boka (Ned til hundene, fra 2009) Møter vi "Bente" da hun går av bussen på et sted hun ikke kjenner, hun vil finne et godt sted å gråte. Tilfeldighetene vil det slik at det ikke finnes noe hotell eller lignende på stedet, siste buss har gått, en orkan er på vei- og John kommer syklende forbi. John og samboeren Putte er uføretrygdet, bor avsides, passer hundene til en onkel, har en nysgjerrig, syk gammel nabo- og en hjørnesofa Bente kan sove på til hun få avtale om et annet sted å bo. 

I "Hvis du vil" (2015) møter vi to joggere som har løpt seg vill i en skog. De er fremmede for hverandre, men skjønner naturligvis at de må holde sammen da mørket kommer og de ikke vet hvilken vei de må velge for å finne fram. Mannen er en litt hjelpeløs figur som er ute på sin første joggetur, kvinnen har mer handlekraft og er mer erfaren- på de fleste områder. De finner et krypinn hvor de kan søke ly for natteregnet, og natta går med til litt søvn, minner, tanker, historier og når den ene sover mens den andre er våken, snakker de litt til seg selv. Dagen etter blir kvinnen syk, og de blir forhindret fra å ta seg videre før kvelden nærmer seg på nytt.

Handlingsresyméene mine er veldig korte, og yter selvsagt ikke bøkene særlig rettferdighet, men mi erfaring er at man lett kan finne lengre, mer utfyllende hanlingsreferat er på nettet hvis man vil vite mer. Det jeg synes er interessant med å ha lest/ hørt disse to bøkene i sammenheng, er at jeg lettere ser hva som kanskje er noe av Helles "prosjekt". Det handler, som nevnt, om mennesker som er fremmede for hverandre, som møtes i spesielle settinger, for å se hva som skjer. (Ikke mine ord, jeg leste det et sted, og syntes det var en utrolig god beskrivelse av det hele) Hvordan holder de ut med hverandre? Hvordan behandler de hverandre? Hvordan påvirker de hverandre? Respekt? Overbærenhet? Godhet? Nedlatenhet? Raushet? Disse to historiene utvikler seg ganske så forskjellig, felles for dem er at hovedpersonene tross alt har gode hensikter.  De vil ikke noen av de andre noe vondt, men spesielt i "Ned til hundene" får leseren en følelse av at de ikke bare går ned til hundene, men at de også kommer til å gå i hundene. I begge bøkene kommer det fram mer og mer som viser at hovedpersonene har hatt sitt å slite med. De gjør så godt de kan, det de trur er det beste, det klokeste, men ofte er det jo sånn at man får fasiten først når valgene er tatt, billetten stempla og toget gått.

På overflata er historiene hverdagslige, slentrende, enkle. Forfatteren er god til å formidle stemninger, forteller detaljrikt og overrasker leserne med hva som framstilles som viktig og hva som er av mindre betydning. Denslags endres jo med ståstedet til den som forteller...

Går det an å si at språket er lettflytende? I tillfellet så er det det jeg vil kalle Helles språk. Det er skåret inn til benet og presist, men samtidig både blomstrende og variert. Det er rett og slett veldig fint! Det smyger seg inn i øregangene og hjernebarken, og gjør i all sin enkelhet stort inntrykk på i hvertfall denne leseren!

Begge bøkene anbefales varmt og hjertlig- og gjør gjerne som meg: "Ned til hundene" først, "Hvis du vil" etterpå. Jeg er klar for "Dette burde skrives i nåtid"! Helle Helle har fått en ny tilhenger.

TeRninGkaSt 16 tiL EdVard HoeM

Ei papir-biblioteks-bok, to lydbøker lest av forfatteren sjøl, kjøpt for egne penger ;o)

Inntil han kom ut med Slåttekar i himmelen i fjor, har jeg ikke vært spesielt nysgjerrig på Edvard Hoem. Jeg har vært fordomsfull og forutinntatt, og jeg gremmes over at jeg ikke har blitt flinkere til å bekjempe denne opplagt negative sida ved meg sjøl. Så var det altså noe ved denne lydbokutgivelsen som frista meg, og jeg skrev et oppriktig brev til selveste julenissen, med et lønnlig håp om at tida var inne for å rette opp både den ene og den andre miseren. Snakk om å tru på julenissen!!! Verken han eller andre tok hintet, så jeg måtte i stedet pent stille meg i lånekø på biblioteket. Egentlig helt greit, mens jeg venta på at det skulle bli min tur, lånte jeg Mors og fars historie (Oktober Forlag, 2005) for å bli litt kjent med forfatteren før jeg gikk løs på den siste boka. Det var et nokså bevisstløst valg. Det var vel den første som kom opp da jeg søkte på bibliotekets sider, tenker jeg. Nå i ettertid skjønner jeg at det ville blitt litt bedre kronologi i det hele hvis jeg heller hadde begynt med "Jordmor på jorda", fra 2010. Omtalen videre vil ta for seg disse tre bøkene i den rekkefølgen jeg anbefaler at de leses:
Jordmor på jorda- Slåttekar i himmelen- Mors og fars historie.

I Jordmor på jorda  blir vi kjent med Hoems tippoldemor, Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje, eller Jordmor-Stina som hun etterhvert skulle bli kalt. Allerede fra hun var barn, var hun oppvakt og interessert i alt som foregikk rundt seg, og hun spurte alltid- og alle- når det var noe hun lurte på. Episoden fra omgangsskulen er rett og slett fornøyelig. Husk at dette er på slutten av 1700-tallet, og presten var nok vant til å bli møtt med både respekt og frykt. Stina derimot, var mot ham som hun var mot alle andre, faren hadde lært henne at hun skulle se alle i øynene, enten det var stor-folk eller fant, så etter å ha svart på hvor hun kom fra, hvem foreldrene var og at det sto bra til med dem, fulgte hun opp:

-Korleis står det til med presten?
-Korleis det står til med meg? Jo, takk som spør, sa presten forundra, eg trur du er den første her i bygda som har spurt korleis eg har det, sa han.
-Og kone og barn har det bra?
-Ja, sa presten og lo.

 Videre:

-Du vil komme langt i livet, du, sa presten.
-Ja, det var tanken det, sa ho.
-Kor langt har du i grunnen tenkt deg da, sa presten og lo.
-Austanfor sol og vestanfor måne.

Det ligger nokså åpent i kortene at presten senere skal bli en viktig person i Stinas liv. Et liv som skulle by på mye motgang og mange slag, men også kjærlighet, framgang, seire og respekt. På begynnelsen av 1800-talleet var ikke kvinnenes status mye å rope hurra for, men Stina stod på rettighetene sine og hadde ei sterk indre drivkraft som gjorde at hun i 1821 gikk til fots fra Romsdalen til Christiania for å bli utdanna jordmor. Hun fødte selv ti barn, hvorav åtte levde opp, og hun utførte jordmor-gjerninga i bortimot femti år. Det er bare å ta av seg hatten.

Slåttekar i himmelen, handler om familien og livet til Knut Hansen Nesje, Nesje, den ene av Jordmor-Stinas sønner og Hoems oldefar. Boka begynner i 1874, der står han og ser på seien som står i stim rett utenfor kaia i Molde. Et fremmed kvinnemenneske er der og ser det samme, og hun får ham med seg ut for å fiske! Det er Serianna, hun røyker pipe, jobber som en mann og begge er de nok sikre på at det skal bli de to. Da han frir til Serianna, er det med de samme ordene som tippoldefaren brukte da han i si tid fridde til Stina: "Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"
og det vil hun, til tross for at Nesje er enkemann på andre året og har ansvaret for en liten sønn. Det er trange tider, ikke alle klarer alle forpliktelsene sine, noen velger å satse alt på ett kort: Amerika, andre prøver så godt de kan å berge seg og sine på det jorda gir dem. Alle disse tre bøkene bygger på dokumenter forfatteren har funnet om hovedpersonene, notatbøker, avisutklipp, kirkebøker, sykehus-journaler, attester osv, men jeg synes det er så utrolig fint det han skriver helt i begynnelsen av denne, om hvordan han har fylt ut der det er hull i dokumentasjonen, at jeg må ta det med som utvalgt sitat herfra:

Sjølv om eg kjenner dei viktigste årstalla i livet hans, og har enkelte vitnemål om korleis han levde, var det ikke nok då eg skulle skrive om han. Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi.

Den siste i rekka er Mors og fars historie. Der forteller han historien om det foreldrene aldri fortalte. Om hvordan de møttes i 1945: Kokka fra Fåberg i dalenes dal, Gudbrandsdalen, som i løpet av krigen hadde fått ei datter med en tysk soldat. Og Indremisjons-predikanten fra Romsdalen. Et umake par, som kanskje ikke fikk det livet de hadde drømt om, men som kanskje ikke ble så verst likevel.

Nå som jeg har hørt og lest  tre bøker ganske på rappen, har jeg funnet en ny favoritt. Han dikter fram mennesker så levende at du ikke ville blitt overraska om de plutselig sto rett foran deg i stua (du ville kanskje stussa litt over klærne, men ikke ellers). Natur, vær og sinns-stemninger; fortvilelse, sinne, avmakt, håp og takknemlighet: det føles som man er flue på veggen og man suger til seg alle detaljene.
Hoem skriver på nynorsk, og når han har lest inn bøkene sine selv, blir ikke bare bøker, noe magisk skjer og det blir store, komplette kulturopplevelser. Jeg erklærer meg herved som blodfan, og ser med stor glede fram til å lese/ høre mer fra Hoem som- takk og lov- har vært en svært produktiv forfatter!

Vil du lese mer om Edvard Hoem og bøkene hans, anbefaler jeg å besøke Rose-Marie som har anmeldt mange av bøkene hans, og samla innleggene HER.

Flott bilde av min nye favoritt-forfatter! Bildet er lånt fra Rose-Maries blogg.

STonEr og De fEm ÅRstiDene

To stillferdige bøker om stillferdige liv

Noen ganger passer det å ta et enkel to-i-ett-innlegg. Dette er et slik tilfelle. To lydbøker lånt på biblioteket, begge utgitt i 2014. Det opplagt spesielle er naturligvis at Stoner ble utgitt første gang allerede i 1965, og det er vel ingen overdrivelse å si at boka har blitt en formidabel suksess? Et fenomen noen kanskje burde ta for seg litt grundigere?

I Stoner møter vi William Stoner, bondegutten som på begynnelsen av 1900-tallet får plass på jordbrukslinja ved universitetet i Missouri. Etter noen kurs dropper han jordbruksstudiene, og vier resten av livet sitt til litteratur, undervisning og kanskje venting? Det er ei meget stillferdig bok som nøkternt forteller om de få betydningsfulle hendelsene i livet hans: ekteskapet, dattera, et utenomekteskapelig forhold, en dyptgripende konflikt med en overordnet ved universitetet og en karriere som står på stedet hvil. For meg blir han en resignert mann som lar dagene gå, på hjemmebane lar han Edith herse, på jobben lar han det storme, men står fast på (og i) standpunktene sine..
Dette er virkelig en merkelig leseopplevelse! Det skjer jo fint lite, samtidig blir man hekta på å få vite hva som skjer videre...
Mange har lest, de fleste har likt og blant andre har disse bokbloggerne skrevet om boka: Silje, Rose-Marie, Tine,  Beathe, Birgitte og Den andre Berit.

Romanen De fem årstidene handler mest om Gaute Heivolls avdøde besteforeldre, og bygger (løst) på filmene bestefaren tok opp det siste året han levde. Bestefaren hadde jobbet som konduktør på jernbanen i en årrekke, han var en kreativ mann, og gledet seg til å begynne på igjen med maling og trearbeider da han pensjonerte seg. Han hadde allerede planlagt flere prosjekter, og til og begynne med koste han seg i verkstedet han hadde gjort i stand. Så ble det ikke helt slik han hadde tenkt seg det likevel. Han ble fort sliten, var utsø på bena og måtte rett som det var legge seg nedpå litt. Det viste seg at hjertet ikke var så mye å rope hurra for lenger, men da han fikk medisiner, ble han litt bedre. Han og kona holdt hagen i plettfri orden, han filmet rett som det var, men mareiene ble stående urørt. Etter å ha vært bortreist noen dager, kom de tilbake til en hage som bar preg av ubudne gjester,. Først var det grevling som rota det til, senere elg. Han bekymrer seg, og prøver å bagatellisere problemene for kona, slik at hun ikke skal bekymre seg unødig, men når det "drar seg til" oppdager han at hun slett ikke er så tander som han har trudd.
Også denne han andre bokbloggere lest, for det meste likt og disse har skrevet om sine synsinger: Tine, Rose-Marie, Kleppanrova og Artemisia.

Dette er altså to stillferdige fortellinger, begge preget av melankoli og vakkert språk. Det som skiller den mest, er at mens Heivolls bok gjerne kan leses som feel-good, er Williams´ heller det stikk motsatte: litt feel-bad- i hvertfall er det slik jeg oppfattet det. I tillegg har Lydbokforlaget virkelig funnet den perfekte innleseren til "De fem årstidene", mens jeg er litt skuffet over at alle de kvinnelige aktørene i "Stoner" er lest med så karikert, skjør og skjelvende stemme at de nesten virker ned-dopa. Hadde jeg lest boka sjøl (noe jeg ikke fant tid til), ville de garantert fått litt mer ben i nesa, GARANTERT!

Så en avsluttende konklusjon: Begge bøkene var fine litteratur-opplevelser! De som ikke har lest disse to finingene enda, har noe å glede seg til, og de som bare har lest den ene, kan glede seg til den andre- begge anbefales ☺

Stoner, av John Williams                              De fem årstidene, av Gaute Heivoll
CappelenDamm (denne utgava: 2014)             Lydbokforlaget/ Tiden, 2014
Oversatt av John Erik Bøe Lindgren               Lest av Even Rasmussen
Lest av Kim Haugen                                     Spilletid: 5 timer og 18 minutter
Spilletid: 9 timer og 48 minutter

**************************************************************************************

Ps! Hvis det er noen som etter å har lest Heivolls bok, har  (eller får!) ei formening om hva som er den femte årstida, vil jeg gjerne vite det!!!

B.

HARPESANG, av Levi Henriksen

321 sider
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2014
e-bok lånt på biblioteket.

Musikkprodusenten Jim Gystad vet innerst inne at han ikke har noe framtid i musikkbransjen. Det er lenge sida han var ansvarlig for noe i nærheten av suksess, og han har mistet trua på at det fortsatt finnes noe som er verdt å satse på.
Sterkt prega av bakrus rekker han akkurat barnedåpen hvor han skal være fadder- og der, på en kirkebenk i Vinger Kirke tennes en gnist da han hører himmelsk sang lenger bak i kirka. De Syngende Søsken Thorsen slutta å opptre for flerfoldige tiår sida, men de møter fortsatt opp i en og annen gudstjeneste. Jim setter seg fore å få Maria, Tamar og Timoteus tilbake på scenen, noe som fører ham ut på et mildt sagt omfattende prosjekt! Sinte bikkjer, griske arvinger, mistenksomme pensjonister, rykter, bedehus, misforståelser, stahet, familiehemmeligheter, tapt kjærlighet, gamle biler- og flytting av et helt hus!

Henriksen er en mester i å skape personligheter, originale miljøer og rørende, engasjerende historier. Med humor og underfundigheter klarer han enda til, på forunderlig vis, å få en innbitt ateist til å føle varme for bedehusene- eller i det minste for menneskene der. Gjennom små betroelser og forsiktige utspørringer, avdekkes søsknenes forhistorie litt etter litt, og fra å bli møtt med skepsis og forakt, vinner Jim respekt og tillit, og et varmt og dypt vennskap utvikles.

En smakebit og et av favorittsitatene mine, der Tamar forteller om sitt livs kjærlighet, gir et lite inntrykk av hva dere har i vente:

-Kanskje det var det at vi ikke forsto hverandre så godt som gjorde at vi forsto hverandre bedre, fortsatte hun, og da hun så at jeg måtte tenke over det hun hadde sagt, nikket hun for liksom å understeke at jeg hadde hørt riktig.

Jeg elsker Skogli, Baklengselva og historiene som utspiller seg der. Heldigvis har jeg ikke lest alle Henriksens bøker enda, og hvis det fortsatt er noen som ikke har lest noe som helst, vil jeg varmt anbefale denne som en introduksjon til forfatterskapet. Boka sies å være litt lysere enn det han har skrevet tidligere, og det er ikke bare jeg som er entusiastisk, bare sjå her:


Klikk på terningrekka for å lese mer om boka eller finne flere sitater! Hvis du derimot vil lese smakebiter fra andre bøker, kan du besøke Mari og Flukten fra virkeligheten som hver søndag har buffë med litterære smakebiter!

John Hart- stødig progresjon!

Av og til kan man ikke unngå å bli revet med av andres begeistring! Det var dette innlegget hos Solgunn som overbeviste meg- les den fabelaktig entusiastiske omtalen hennes så skjønner dere hva jeg mener ;o)
Nå har jeg altså hørt bok nummer tre av John Hart, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er hjertens enig med Solgunn. Egentlig syns jeg det er litt rart at jeg er så fornøyd, for den første "Ved elven" syntes jeg var ei håpløs lydbok, og bok nummer to, "Brødrene fra Iron House" likte jeg, men jeg kan ikke påstå at den har satt varige spor etter seg. Nå er det vel sant og si ikke så ofte at krimbøker gjør det, men denne er faktisk et lite unntak...

Boka handler om tretten år gamle Johnny Merrimon som leter etter tvillingsøstra Alyssa som forsvant for et år sida. Moren deres klandret ektemannen (barnas far) for at det kunne skje, og en dag orket han ikke anklagene lenger, og forlot restene av den tidligere så lykkelige familien.
Johnny har aldri sluttet å tro at søsteren er i live, og da nok ei jente forsvinner, blir han enda mer oppsatt på å finne jentene. Underveis dukker det opp flere lik, både blodferske og gamle, han finner spor som fører ham opp i livsfarlige situasjoner, og når forsvinningsgåta til slutt får en løsning, er det slett ikke det svaret noen hadde tenkt seg!
Hvis du legg til elementer som korrupte polititjenestemenn, illojale kollegaer, ei mor som har blitt pilleavhengig, vold- mot både kvinner og barn, samt en borgjemt og glemt kirkegård som peker tilbake mot slavetida og grusomheter som skjedde da- ja da får du rett og slett ei herlig røre som slett ikke blir den ungdomsromanen jeg trudde det var da jeg først begynte å høre!

Spennende og truverdig (kanskje ikke like realistisk alt, men krim-lesings-truverdig...) med overraskende løsning. Godt konstruert og uforutsigbart. ANBEFALES!!!
Terningkast seks på bokelskere.no.

Lydbokforlaget/ Font forlag, 2010
Oversatt av Christian Rugstad
OK lest av Haakon Strøm
Spilletid: 15 timer, 16 minutter
Miljøvennlig lydfil kjøpt for egne lommepenger

Revolveromtale- Over det kinesiske hav

Lydbokforlaget/ Tiden, 2013.
Boka er lånt på biblioteket.

Dette er ikke første gang jeg begynner på ei bok av Gaute Heivoll, men det er første gang jeg fullfører!! (Fjær i hatten der!!)
Boka kom ut nå i høst, og kan på en måte settes i samme "bås" som Cecilie Engers "Mors gaver" og Helene Uris "Rydde ut", ettesom fortelleren i "Over det kinesiske hav" holder på å rydde ut av foreldrenes hus. Faren døde for noen år tilbake, moren nylig. Vi får dermed to fortellinger parallelt; en liten del om hva han finner i huset, men aller mest om hva slags minner som dukker opp. Fortelleren hadde en litt spesiell oppvekst, ettersom foreldrene som var diakon og sykepleier, bygde huset med tanke på at det også skulle brukes som forpleining for psykisk syke- eller tullinger og åndssvake som de ble kalt. En helt uforglemmelig søskenflokk på fem var blant de som bodde der. (Boka skal visstnok bygge på faktiske hendelser og virkelige personer. Disse søsknene skal virkelig ha eksistert, og det gjør naturligvis historien enda sterkere)
En sommerdag skjer ei dramatisk ulykke som skal forfølge familien for all framtid. Et eksempel på at jo mindre noe blir snakket om, jo mer vil det kunne dominere og prege livet til de som rammes.

Boka gir et utrolig godt bilde av en spesiell familie, spesielle mennesker, ordinært bygdeliv og ikke minst etterkrigstidas psykiatriske helsevesen (eller manglende sådan?) Jeg er virkelig betatt av måten forfatteren med så få ord klarer å formidle stemninger og holdninger!
Til slutt også noen rosende ord til oppleseren, Erland Bakker. Dette er den første lydboka han har lest inn, og han har absolutt bestått eksamen! Han gir litt ulike stemmer til de forskjellige personene, men ikke større varisjon enn at det føles greit. (Jeg er nemlig ikke fan av opplesere som gjør lydbøker til hørespill...)
Jeg gav boka terningkast fem inne på bokelsker.no

Andre som har lest boka er Tine, Med bok og palett, Karete, Anita og RoseMarie

Mens jeg har hørt "Over det kinesiske hav" har jeg prøvd å bli ferdig med julegaveproduksjonen. Det gikk ikke helt som planlagt... Jeg måtte til slutt bare pakke inn det halvferdige sjalet, sammen med en tilgodelapp på det resterende arbeidet ;o) Mottakeren tok det heldigvis med et smil- og fordelen er naturligvis at vedkommende fikk bestemme størrelsen! Hun ville ha det litt smalere enn det som er på bilde under, og nå er jeg vel omtrent halvveis på rysjekanten rundt. Kanskje jeg klarer å bli ferdig før nyttårsrakettene går i lufta? Det er håp i hengende snøre ;o)
Oppskrift på sjalet fant jeg i Sidsel J. Høiviks bok med den treffende tittelen "Lekre masker og lekne sting" som jeg skrev om i dette innlegget.

Fyrstelig smakebit fra Garmannns sommer

Det er siste dag i sommerferien. De gamle tankene er på besøk, og det er høst i lufta. Ingen av tennene til Garmmann er løse. Han har kjent etter hver dag i hele sommer. Nå haster det. Skolen begynner i morgen. Garmann gruer seg.

En fortelling om noe som skal ta slutt og noe nytt som skal begynne.

Det er altså teksten bak på Stian Holes fantastiske bok som er sitert over her. Hole er ikke bare forfatteren bak boka, han er også mesteren bak de vakre illustrasjonene. Han krones herved som en komplett kunstner! Har du ikke kikket på noen av bøkene hans, bør du gjøre det ved aller første anledning!


Jeg var på bursdagsgavehandel i går, og fant disse påtilbud hos Norli. Perfekt! Nå er jeg a'jour fram til julegavene skal i hus... (Tantebarna har aldri fått noe anna enn bøker, og det virker som de synes det er morsomt, så jeg føler meg vel litt som en predikant, men kommer til å fortsette, helt til noen kommer med konkrete ønsker om noe anna ;o)

Denne søndagens smakebit, er rett og slett bilder av ene boksida. Jeg er så glad for at også ungene blir tilgodesett med kvalitetslitteratur! Der er jo de som skal bære kulturen videre, ikke sant?





Hos Mari med Flukten fra virkeligheten finner dere som vanlig en smakfull buffet med smakebiter fra de utroligste bøker! Vel verdt en visitt- og kanskje deltakelse?


Uansett: nyt dagen!!

Tråden

Victoria Hislop

Schibsted/ Lydbokforlaget, 2013
Spilletid: 12 timer, 57 minutter.
Oversatt av Lene Stokseth
Fint lest av Hedda Munthe- som alltid!!


For å gjøre det enkelt, kopierer jeg bare forlagets omtale av boka, og konsentrerer meg heller om å skrive om min egen lytteropplevelse!

 En by i opprør. Et folk i fare. En fortelling om håp, lojalitet og kjærlighet.Thessaloníki, 1917. Den natten Dimitri Komninos blir født, raseres den multikulturelle byen av en katastrofal brann. Fem år senere må en liten jente, Katerina, flykte til Hellas, da hjemmet hennes i Lilleasia blir ødelagt av den tyrkiske hæren. I kaoset om bord på båten kommer hun bort fra moren sin. Fra den dagen flettes livene til Dimitri og Katerina sammen. Thessaloníki, 2007. En ung gresk mann, oppvokst i London, nå student i hjemlandet, får høre livshistorien til sine besteforeldre for første gang - en dramatisk historie om mennesker som er blitt drevet vekk fra sin elskede hjemby med makt og vold. Historien han blir fortalt gjør et uutslettelig inntrykk, og får også store konsekvenser for hans egen fremtid.

Min leser- og lytteropplevelse ☺ 

Denne boka er et godt eksempel på at man ikke skal gi opp ei bok man har trua på, selv om det ikke går så lekende lett som man hadde trudd. Ofte er det jo sånn at det ikke er selve boka det er noe galt med, ofte er det bare feil tid eller sted som gjør at man ikke får full klaff. I dette tilfellet prøvde jeg virkelig å få taket på historien- jeg elsket jo "Øya" da jeg leste den, men her fikk jeg rett og slett ikke kjemien til å stemme da jeg begynte å lese den tidligere i år. Jeg satte boka tilbake i hylla for å vente på ny inspirasjon- så oppdaget jeg at de hadde fått den som lydbok på biblioteket, og med søte Hedda Munthe som innleser, fattet jeg nytt mot og nytt håp! Hun er en av mine favoritt-innlesere; Hun gir menneskene personlighet og karakter, uten at hun på noe måte overdramatiserer.
Hva kan jeg si? Fra første minutt var jeg grepet av historien, av de historiske miljøskildringene, av tilfeldighetenes lykketreff og urettferdighet, av menneskene og forholdet dem i mellom. Av den røde tråden som går gjennom historien, som kan tråkle menneskeskjebner sammen og som kan veve storslått bilder.
I dette tilfellet var det altså formatet som var feil- da jeg bytta til lydbok, var det altså klaff med en gang- og det er en av de tingene jeg synes er så bra med lydbøker! Det blir plutselig en helt annen historie og opplevelse enn når man leser selv.

Nå er det ei stund sida jeg hørte boka, så jeg googla den for å friske opp litt. Jeg lo både rått og godt da jeg leste omtalen i Dagbladet! Sjelden har jeg lest noe bli så slakta- og aldri har jeg vært mer uenig!! Jeg virkelig storkoste meg med lydboka, og da må konklusjonen bli ett av to. Jeg er dum, eller anmelderen i Dagbladet hadde også fått boka i feil format, sånn som jeg hadde ved første forsøk ;o) Jeg anbefaler boka hjertlig, jeg! Først og fremst som lydbok- HEIA HEDDA!!! (Og heia Hislop ;o)

Brødrene fra Iron House

John Hart

Font Forlag/ Lydbokforlaget, 2012
Oversatt av Christian Rugstad
Lest av Ole Christian Gullvåg.
Spilletid: 13 timer, 9 minutter.


For en måneds tid sida, hørte jeg Ved elven av samme forfatter. Det var en... blanda opplevelse... Jeg måtte jobbe hardt for å overhøre oppleseren, og for å konsentrere meg om historien som ble fortalt. Det er ikke sånn lydbok-opplevelser pleier å være- heldigvis!! Som jeg skrev i det innlegget, konkluderte jeg med at historien var bra bygd opp og godt fortalt, og nå er jeg faktisk litt stolt av meg selv! Jeg har nemlig hørt "Brødrene fra Iron House"- riktignok lest av en skuespiller, men det var også et sjansespill, for jeg hadde ikke hørt noe av ham tidligere. (Da jeg sjekka, er dette den andre boka han har lest inn, så at det var et nytt bekjentskap er lett å forklare ;o) I løpet av denne opplesinga, ble jeg mye bedre venner med Gullvåg enn jeg noen gang kommer til å bli med Stamsø Munch som leste den forrige!

Dette er først og fremst historien om Michael, men nesten like viktig er den tynnhudede og tandre broren, Julian. Som barn ble de forlatt ute for å dø, men tilfeldigheter gjorde at noen jegere fant dem, og fikk bragt dem til et guttehjem. Der må de virkelig slåss for tilværelsen, og da Julian til slutt får nok, og dreper en av de verste plageåndene, er det igjen Michael som redder ham ved å påta seg skylda for drapet. Michael klarer å rømme i kaoset som oppstår, mens Julian ble adoptert av et velstående og innflytelsesrikt ektepar. Mens Michael blir tatt under vingene til en av de kriminelle lederne, og etterhvert opparbeider seg enorm respekt blant andre kriminelle, har Julian blitt en kjent og omstridt barnebokforfatter med tynnslitte nerver og dårlig selvbilde.
Da Michael treffer Elena, innser han at det han virkelig ønsker seg er et helt alminnelig A4- familieliv, og så lenge den gamle mafialederen lever, er han trygg selv om han ansees for å være en sviker og trussel. Da den gamle dør, må Michael og Elena flykte for livet. Flukten fører dem til Julian, enda brødrene ikke har sett hverandre sida den fatale dagen på Iron House.
Som seg hør og bør i en thriller, dukker det opp stadig nye trusler og overraskelser, og når siste cd er spilt, er det rett og slett over. På den ene eller andre måten! Jeg kan jo ikke avsløre hva som skjer!!
Det jeg kan si, er at hele historien er utrolig godt konstruert. Persongalleriet er variert og troverdig. Det er til tider veldig girsete, i betydning vold, blod og gørr... Det er rått, hjerteskjærende og framfor alt veldig spennende!!

Konklusjon:
En på alle måter godt gjennomført thriller med variasjon, overraskelser og en jevn stigende spenningskurve. Samspillet og båndene mellom de fire hovedpersonene er med på å gi historien ekstra dybde og troverdighet. ANBEFALES!!

Hvis du ble litt nysgjerrig på denne, anbefaler jeg deg å se hva Bokelskerinnen skrev om den i fjor. Hvis jeg hadde hatt god tid og hadde jobbet lenge med dette innlegget, hadde jeg på en god dag kanskje fått til noe av det samme- jeg er ihvertfall helt enig i alt hun skriver!! Nå har jeg verken god tid eller inspirasjon til å jobbe lenge med dette innlegget, så jeg tar ganske enkelt snarveien og henviser dere elegant videre ☺

Den andre siden av gleden

Sere Prince Halverson

Bazar Forlag, 2013
286 sider
Oversatt av Kirsti Øvergaard


Bokas hovedperson, Ella, bryter opp fra et mislykket ekteskap og en trist og tragisk tilværelse, og bestemmer seg for å flytte og begynne helt på nytt. Underveis møter hun helt tilfeldig  Joe og barna hans- hun faller pladask for trekløveret, og de faller for henne. I tre år er Ella ufattelig lykkelig, helt til Joe omkommer i ei tragisk drukningsulykke. I begravelsen dukker barnas biologiske mor opp, og Ella blir bekymret for hva slags motiver hun kan ha når hun plutselig dukker opp etter tre år hvor hun ikke gav ett eneste livstegn.
Det blir etterhvert en opprivende kamp om foreldreretten, og underveis i prosessen, avdekkes stadig flere hemmeligheter, og en hel storfamiles fortielser fra flere tiår dras fram i lyset.

Dette er først og fremst en følelsesladet og handlingsmettet historie om hvor uventet, raskt og totalt livet kan bli snudd oppned, om hvor maktesløs man kan føle seg når man plutselig står alene, og hvor langt man er villig til å strekke seg for å nå et mål. Nesten like mye er det en fortelling om familiebånd, tilhørighet og selvfølgelig KJÆRLIGHET- søskenkjærlighet, morskjærlighet, tapt kjærlighet og kjæreste-kjærlighet...

Dette er forfatterens debutroman, og det er vanskelig ikke å tenke på at hun selv både ER og HAR både mor og stemor selv, og det er lett å tenke at hennes egne opplevelser har inspirert til denne historien. Resultatet har uansett blitt både medrivende, engasjerende og overbevisende!

Når jeg leste, var det spesielt en ting jeg gledet meg stort over gjennom hele boka; språket er usedvanlig frodig og det er en fryd å lese alle de fantastiske bildene og sammenligningene Ella kommer med underveis. Det som ellers lett kunne blitt bare svulstig eller patetisk, blir istedet både morsomt og litt surrealistisk. Et eksempel fra side 61, der Ella forteller om villkalkunene de hadde sett i redwoodtrærne ved huset:

Fuglene klynget seg sammen, store som labradorer, knapt i stand til å klatre opp til neste gren, mens de slapp fra seg en skjærende latter som fikk oss til å skvette. Det var som om en flokk skvaldrende, britiske gamle dammer satt der oppe og sladret. Vi betraktet dem i timevis en vinterdag, en gigantversjon av rapphøns i et pæretre.

Persongalleriet er variert og troverdig nok, men de fleste personene er kanskje litt for endimensjonale- jeg ser for meg at mange av dem lett hadde fått litt mer 'kjøtt på bena' hvis (eller skal jeg si når?) den hadde blitt filmatisert. Her er det kjempegode muligheter for å  få fram nerve, spenninger og følelser! Dette var ikke noe jeg tenkte på mens jeg leste, men nå i ettertid, ser jeg helt klart at med gode skuespillere så hadde dette garantert blitt en knallbra film! Enn så lenge, får vi nøye oss med boka- knallbra den også!

Vil du lese hva andre har skrevet om boka, så har Beathe et entusiastisk innlegg HER!

Å skrive blogginnlegg på iPad er no' træl, og ordlista kommer med de underligeste forslag. Tålmodigheta mi er ikke mye å skryte av, så nå trykker jeg bare PUBLISER, så håper jeg dere er litt ekstra overbærende med meg i dag ;o)