søndag 28. oktober 2018

En grav for to av Anne Holt (selveste)

Desember 2017, det lakker mot jul og det lir mot de 23. olympiske vinterlekene i PyeungChang. I Norge er allerede forventningene skyhøye; kun det beste er godt nok. Da to av de største stjernene, Hege Chin Morell og Håkon Holm Vegge (R.I.P) med få dagers mellomrom blir kobla til doping og det forbudte stoffet clostebol, går media og de ufyselige, uspiselige, selvsentrerte, selvrettferdige, arrogante pampene i Skiløperforbundet nærmest av skaftet.
Selma Falck, tidligere suksessrik landslagsspiller i håndball, inntill nylig suskessrik advokat, nå - etter å ha spilt høyt og tapt- er hun arbeidsleding, hun har pådratt seg miliongjeld, familien har slått hånda av henne, hun har kniven på strupen og får en eneste sjanse til å rette opp alt som har gått til helvete. Hun får det nærmest umulige oppdraget å finne ut hvordan tuben med Trofodermin havna i toalettveska til Hege, og ikke bare renvaske henne, men å gjøre det i tide slik at hun kan stille på startstreken under OL som står for døra. Som mentor og "sparringpartner" har Selma en finurlig type: Einar Falsen. En klaustrofobisk, svært sympatisk, menneskesky, mentalt ustabil uteligger som det skal vise seg også har en bemerkelsesverdig forhistorie.
Hun lente seg fram og lot ham hviske de faste avskjedsordene. Med beroligende stemme svarte hun som hun hadde gjort i mange, mange år.  "Du gjorde det rette. Svinet fortjente å dø."
I denne boka er det mange paralleller til dopingsaken mot Therese Johaug, og forfatteren har uttalt seg svært kritisk om hvordan saken ble behandlet. Om likhetene mellom krimroman og virkelighet er mange, er ulikhetene enda flere, dette er IKKE ei bok om Johaug-saken, men flere steder i boka blir det indirekte stilt spørsmål ved hvilke motiver som kan ligge bak en dopingavsløring, og slik saken boka utvikler seg, er det lett å se for seg at "ren idrett" slett ikke er det eneste mulige svaret, hverken i fiksjonen eller det virkelige livet.
Med Selma Falck og Einar Falsen har Anne Holt skapt et spennende radarpar. Det er en fryd å lese (høre) samtalene deres. Respekten og omtanken de har for hverandre er skjelden kost, kanskje spesielt innen krimsjangeren. I tillegg varmer det en bokelskers hjerte at det ikke bare er pøska ut et godt plot, men at det også er en god roman, med gode miljøskildringer, et truverdig og fargerikt persongaleri og et variert og spenstig språk. Det er ikke bare ei bok om å løse en sak, dette er ei bok som tar noen omveier for å belyse viktige temaer som moral, hevn, griskhet, og flere mystiske historier fortelles under veis, uten at leseren helt skjønner hvordan de henger sammen før mot slutten.
Her er det lite å pirke på, men hvis jeg må sette fingeren på noe, så må det være at Anne Ryg som har lest inn boka med akkurat passe innlevelse, godt kunne skrudd opp tempoet en smule.

Boka anbefales både til de som er glad i god  krim, og til de som venter tålmodig på sesongstart for langrenn (16. november, Beitostølen, klassisk, 10 km kvinner, 15 km menn!)

*********************************
Spilletid 12:37/ 362 sider
Lest av Anne Ryg
Lydfil fra forlaget

lørdag 27. oktober 2018

I dag er dagen! (Sol trumfer plan)

I dag er dagen da jeg skal skrive ferdig omtalene av bøker jeg har lest i høst. Hamre løs på tastaturet uten tanke for korrektur og finpuss. Komme a´jour- en gang for alle.
(Trur eg.)
Dagen da jeg skal se over ulesthyllene og lånebunken fra biblioteket. Legge en slagplan for videre lesing. Kjøre på med handlekraft og sjølvdisiplin.
(Trur eg.)

Men nå sprekker skydekket opp, og da må jeg bare ta en tur ut i sola først.
Trur eg...

tirsdag 23. oktober 2018

Hva ER det med disse Søsterklokkene???

Alle elsker tilsynelatende denne boka, men jeg er bare måtelig fornøyd...
Dette har vært ei langdryg affære på flere måter. Det begynte med noen avisoppslag på forsommeren; Lars Mytting hadde ei ny bok klar! Det var sparket jeg trengte for å få lest "Vårofferet", den eneste boka jeg til da ikke hadde lest fra forfatterskapet. (Absolutt ei anbefalingsverdig bok!) Omtrent samtidig trykte Dagbladet et utdrag fra "Søsterklokkene", men jeg ble ikke helt overbevist; jeg syntes den virka litt enkel i formen, skolestilaktig og litt sjarmløs. Håpet var selvfølgelig at utdraget ikke skulle være representativt for resten, men jeg var skeptisk. For å gjøre en helhjerta innsats med å bryte ned betenkelighetene mine, dro jeg over fjellet for å bli med på boklansering på Ringebu Bibliotek. Det var både hyggelig og morsomt, og da forfatteren sjøl fortalte om forarbeidet til boka og leste utvalgte scener, ble jeg gradvis overbevist om at dette kunne bli bra!
Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle gå for lyd eller papir, men jeg konkluderte med at hvis Kai Remlov (sist hørt i Simon Strangers "Leksikom om lys og mørke") skulle lese dialoger på gudbrandsdalsdialekt, ville det bli mye "skurr på linja..." Nu vel, boka ble kjøpt- og satt bort i ventehylla.. Og omsider tatt fram igjen.. Lesinga begynte så smått, men det gikk trått;
"Hmmm... tamt... men det må jo snart løsne..?"
Så godt som alle omtaler har jo prega av applaus og honnør, men for meg forble det altså tamt og en aldri så liten skuffelse.
Jeg har grubla MYE på hva det er som mangler, og det har ikke vært lett å finne svaret. Jeg bryr meg ikke om å skrive handlingsreferat her- de fleste har sikkert hørt nok om "Søsterklokkene" allerede, og boka er virkelig innholdsrik. Historiske fakta og detaljerte beskrivelser av mangt og mye, både fakta og fiksjon. Handlingsmettet og med god framdrift. Språket er variert og morsomt, bilderikt og sitatvennlig, men jeg kunne godt tenke meg at det ble brukt mer dialekt når folket fra Butangen prata. (Dialekt er alvorlige saker- jeg synes ikke man skal pynte på eller "fornorske" dialektord brukt i en roman med så tydelig geografisk forankring) Historien er ellers passe krydra med "lokal-humor" og fiffigheter, som navn og episoder som kan relateres til folk og hendelser i "vår tid".
Etter mye fundering har jeg kommet fram til at det er på det personlig plan romanen svikter. Persongalleriet har potensiale til å bli spennende og fargerikt, med bygdejenta Astrid Hekne, nypresten Kai Schweigaard og den tyske arkitektstudenten Gerhard Schönauer i hovedrollene. Det bygger seg opp til et trekantdrama mellom disse, med sjalusi og begjær og stakkars Astrid som egentlig bare har ett ønske: komme seg ut og bort! Det dumme er at disse potensielt heftige følelsene og temperamentet forsvinner i anemi og handlingsreferat. Karakteroppbygginga virker nedprioritert, og skal man lese en trilogi, bør man helst bli mer enn middels engasjert i hovedpersonene. Jeg ønsker meg mer brann og kulde, sinne og fortvilelse- og selvfølgelig hjertevarme og inderlig glede. Man går for mye og venter på at noe skal skje, og når dette "noe" først inntreffer, er det som om selv de største omveltningene bare blir små bagateller, bare nok en liten hendelse i den lange rekka av hverdagsligheter. Det er som om livet bare er noe som går forbi, uten at de selv har så altfor mye de skulle ha sagt om fart og retning.
Mot slutten av "Søsterklokkene" kommer tom nye personer inn i historien, to brødre som jeg setter min lit til. Jeg håper de vokser opp til å bli store og sterke personligheter som etter hvert kan skape glød og pasjon på Butangen. Kan hende noen av de andre som er igjen der også innser at de må la følelsene få større spillerom hvis de skal komme i mål med prosjektene og drømmene sine? Nå har de jo sett hvordan det kan gå hvis man lar seg styre for mye av andre.

**************************** 
Søsterklokkene av Lars Mytting
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2018
448 sider/ Spilletid 12:13
Kjøpt papirbok.

Andre bloggere som jamt over er mer positive enn meg:

PS- jeg valgt som nevnt bort lydboka fordi jeg var skeptisk til Remlov som oppleser. Etter å ha hørt Mytting lese, fikk jeg inntrykk av at dialekta hadde en mye større plass i boka enn den faktisk hadde. Det betyr at antakelig hadde valgt lydboka hvis jeg hadde visst det jeg vet nå før jeg tok den store avgjørelsen ;o)

Helt til sist og etter nøye vurderinger; et bilde fra lanseringa... NRK hadde fått sitt, bokpraten og høytlesninga var over, kaffen drukket opp og kringlebiten fortært. Folket hadde begynt å stille seg opp i signaturkø, mens jeg tok en tur i bibliotekshyllene for å forevige Mytting-romanene i sitt rette element; på biblioteket. Da kom bibliotekar og forfatter fykende omtrent i samme æren; forfatteren skulle foreviges, men jeg hadde strevd ganske mye for å få stabla de bøkene på plass- så jeg ba dem om å vente til jeg hadde fått mitt.. Og forfatteren tenkte vel at det kunne passe at han ble med på bildet, og det var jo rett nok det, men herre miiiin så flau jeg ble..!!! Det ble bare med det ene bildet, og når jeg har sett på det i ettertid, ja, da er det mulig Mytting og syntes det ble litt pinlig...
Nå har vi lagt hendelsen bak oss, og ser framover.. Han skriver ny sannsynligvis på ei ny bok, jeg skal prøve å konsentrere meg om lesinga ;o)


lørdag 13. oktober 2018

Diktlesesirkel- Trigger Warning

I dette innlegget nevnte jeg at Linda Klakkens nye diktsamling skulle få et eget innlegg. Den planen er lagt på is, for den blir bare nevnt i forbifarta nok en gang. Nå som et eksempel på ei forholdsvis lett diktsamling uten for mye brodd eller - la oss si trigger-faktor. Samlinga er ei løst sammenhengende dikt-fortelling om kjærlighetens forskjellige varisjoner, mest av alt handler den kanskje om å vente, om usikkerheten før man vet om den andre føler det samme og gleden og takknemligheten når den blir besvart. Korte, fine og i grunn veldig sitat-vennlig. Varm og god på en litt så og ømskinna måte.

Fra samme forlag (Flamme) kom det nylig ei ny diktsamling med helt andre følelser. Dere husker Tine-Jarmila Sir? Hun med en bestemor som- kanskje, kanskje ikke- lå med Frank Zappa? Diktsamlinga var plutselig tilgjengelig på ebokbib, og uten videre forundersøkelser lasta jeg den ned på mobilen etter at jeg hadde lagt meg i går- den boka jeg egentlig leser lå igjen på kjøkkenet og noen få tastetrykk var enklere enn å stå opp og gå ut barbent på det kalde golvet. Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg angret. Ikke fordi det var dårlig eller noe sånt, for all del: den er virkelig godt skrevet. Jeg angra fordi det var sent, jeg hadde nettop kommet hjem fra Riksteaterets forestilling "Tung tids tale", og huden, hjertet og sjela mi var allerede skrubba med sandpapir og jeg hadde ikke få reinstallert filteret som gjør at overskuddet av sterke følelser blir spylt rett igjennom systemet. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli overdose, og eneste håp om redning, var at det kom et lys i enden av tunellen, et lite løfte om at det kan gå bra til slutt, at det ordner seg, man finner en vei ut- men man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Man må bare prøve å leve med det livet har vært, leve med de opplevelsene man har hatt.

"Hvis" er uten sammenligning det mest brutale jeg har lest. Noen sinne. Det handler om overgrep. Av verste sort- av alle de verste sortene. Mot barn. Og om voksne som ikke ser. Eller vil se. I hvert fall som ikke griper inn. Selvfølgelig ville jeg skåne meg selv mot alt dette skrekkelige- den burde vært oppført med TW, en advarsel om opprørende innhold. Tenkte jeg. Det ville gitt meg bedre søvn, i det minste. Problemet er selvfølgelig at det ikke er mitt forbigående søvnproblem som er problemet. Problemet og saken er naturligvis at overgrep finnes OG at det er flere nn meg som helst snur oss bort når vi aner at Her Kommer Et Problem. I dag tidlig grubla jeg litt videre på denne problematikken, og tenkte at dette er jo presis det samme som årets vinnerne av Nobels Fredspris har satt søkelyset på. Og nå som jeg tenker enda mer, kjenner jeg bare at det er helt ubegripelig at noe så grenseløst ondskapsfullt kan forgå! Og jeg lurer på om det er politisk ukorrekt, eller om man kan gi uttrykk for at man har tanker om at man i disse sakene burde åpne opp for dødsstraff? Kan mennesker som utfører slike handlinger egentlig kalles mennesker? Finnes det nok menneskelighet i dem til at de kan få leve? Og for all del: ikke kall dem udyr! Dyr er aldri onde, dyr følger kun instinktene sine, og for dem finnes bare ei drivkraft: å overleve lengst mulig. Eventuelt å trygge familien, gruppa, flokken.. I dyrenes verden finnes ikke ondskap- før eventuelt mennesker nærmer seg dem.

Videre: angående den Trigger Warning jeg ønska meg i natt: Les ukas skråblikk fra Ingeborg Senneset i Aftenposten. Og les Tine-Jarmila Sirs "Hvis" - hvis du ikke er av dem som trur at bomullshandlenett og taushet er redningen.

Syns inte! Finns inte!


Til sist, ettersom det her vart et innlegg med link til Diktlesesirkelen: Arnulf Øverland et dessverrre alltid like aktuell:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-

onsdag 10. oktober 2018

Forhåpentligvis en akkurat passe smart snarvei

I det lange løp viser det seg som regel, før eller senere, at snarveier ikke lønner seg. Likevel må man prioritere, og da må man av og til ta sjansen på at det går bra å kutte noen svinger- som for eksempel bare kopiere en lynomtale fra Instagram over på bloggen. Det er jo så for gjort å knipse et bilde og kjapp-kjapp-kjapt taste ned noen velgvalgte ord på mobilen, mens på bloggen føler i hvert fall jeg at man bør være grundigere, begrunne bedre, være mer klok enn impulsiv...
Vel, i dag lar jeg Impulsiv og Kjapp trumfe Klok og Velfundert, og jeg håper det går sånn cirka akkurat passe bra ;o)

...Hmmm... Det ser ut som jeg må ligge en smule mer innsats i kopierings-prosjektet, blant annet er bildet litt for grumsete, og teksten bør få en runde med korrekturlesing. Det får bli ved neste anledning, dette er å anse som en test, og for min del trur jeg nok det her kan bli et greit alternativ til de evinnelige samleinnleggene (som det også har blitt langt i mellom etter hvert).
Uansett: dere får med dere poenget i denne omtalen? Akkurat passe fin pustepause som kan gi en litt å gruble på ;o)

onsdag 3. oktober 2018

Skogen den grøne, dikt for barn av Ruth Lillegraven

Hmmm... Dikt for barn... Kven les dikt for barn, slik bortsett frå ein og anna bokbloggar med håp om å knekke poesikoden og som byrjar med begynnelsen, altså dikt for barn?
Det eg lurer på er om barn har forutsetning for å ha noko utbytte av diktlesing? Ein ting er rim og regler med rytme og kanskje humor, men sånn derre heilt vanlege dikt utan rytme, og berre eit og anna bokstavrim- altså ikkje enderim som er den enklaste forma for rim? Dikt som ein på aller simpleste måte kan karakterisere som korte augeblinksbilete av tankar eller kjensler- har barn eit anna utbytte av det samanligna med "vanlege" forteljingar? I si tid vart eg lest mykje for, barnebøker av alle slag- bortsett frå dikt, dvs rim og regler fekk vi nok av og til, men aldri dikt som hadde ein meir "vaksen" utforming om ein kan kalle det det.
No har eg lese "Skogen den grøne" av Ruth Lillegraven- ein forfattar og poet som  truleg er kjent for dei fleste bokbloggarar (ho fekk bl.a ganske forholdsvis mykje merksemd for "Urd" og "Manilahallen" samt fjorårets "Eg er eg er eg er" også det ei diktsamling for barn). Forlaget skriv blant anna: I Skogen den grøne følgjer vi eit barns undrande blikk på det som lever og hender i naturen rundt oss. Lillegraven tek den unge lesaren med inn i skogen – og inn i poesien. Boka er vakkert illustrert av prislønte Mari Kanstad Johnsen.

Joda, for meg fungerte dikta godt. Det var nok å kjenne seg at i, mellom anna spenninga ved å utforske ein ukjent sti, kjensla av å være lei og kjei av surr og bråk og familie, redselen som kan koma krypande når det mørknar eller skodda kjem, forundringa over dei aller minste krypa osb,  men- her er det eit stort og viktig MEN eg ikkje kan sno meg vekk frå: eg har passert målgruppa med bort i mot førti år..!
Kan hende er det slik at kategorien dikt for barn, like gjerne kunne vore "dikt om barndom"? Kva er målet: å skrive dikt barn har utbytte av, eller å skrive dikt vaksne har lyst til å lese for barn? Hvis det er det siste som er tilfellet, trur eg ganske bestemt at ein kan finne passande dikt i mange andre diktsamlingar- det første som slår meg er Linda Klakken si "Åtte minutter" som kom ut i 2015.
...Og no som eg allereie har nemdt Klakken: eg har lese årets "Det fins et rom i meg som står tomt"- det kjem eit innlegg om den óg, det var trass alt "Diktsamlingar av året" som var tema i september-runden av Artemisias diktlesesirkel, og det er ingen grunn til å spare på kandisen ;o)

*********************
Samlaget, 2018
62 sider
Ebokbib