Barbeinthagen har tatt all ledig tid- rikt illustrert

Plutselig, da jeg kjørte det femte trillebårlasset med stein her en dag, slo det meg at "det er barbeinthagen som har all skylda for at det ikke blir noe av alle andre planene mine!" Når jeg tenker over det nå i ettertid, er det faktisk slik det er; Barbeinthagen skyver i hvertfall til side både lesing og blogging, men jeg kan virkelig ikke klage- det dreier seg jo tross alt om ei utrolig inspirerende bok, og endelig er jeg godt igang med mange av hageprosjektene og idéene jeg har grubla på i altfor lang tid.

Gamle jernbanesviller erstattes med ASAK herregårdsmur- fint skal det være!

Vi har vært på Plantasjen for å suplere med noen stauder til det nye steinbedet...

...og planta litt, og kvilt litt før vi gikk løs på neste oppgave:

Fjerne en plenbit for å plante tre nye bjørkebladspirea- Målet er å ha minst mulig plen...

Busker fyller opp bra, men blomstrerdessverre ofte i altfor korte perioder, det løser vi med å snekre fuglekasser av det litt fjonge slaget..

Blomsterenger er noe av det beste med sommer, og denne tar jeg godt vare på- det lukes til og med, slik at det ikke blir for mye engsyre, f.eks.. Biene som bor i kassa bakerst i bildet er ikke overbegeistra for prestekrager, men de har gått med på noen kompromisser

Gamle vaskebaljer av sink er en annen favoritt, og fioler er både bier og andre insekter glad i. Pippa er interessert i alt som har vinger, så da er hun også fornøyd

Igjen: målet er minst mulig gras, som her bak hundehuset hvor det likevel bare var umulig å få det fint; markduk under og utsortert stein fra et nedlagt grusstak. Jeg fryder meg over hvert eneste trillebårlass som legges ut!

 *********************************

Sånn går dagene! Steinbedet har begynt å gro seg til, og det begynner å sjå bra ut. På bildet ser dere også boka som fikk blomsterballen til å rulle, Barbeinthagen av Kari Nygaard (sist lest "Reisen til Bella Coola og Det frosten tok) og Irene Jacobsen. Boka har undertittel "Lag drømmehagen med enkle grep" og når man ser hva resultatet er her hos oss, så er det et levende bevis på at boka faktisk virker! Ofte så er det jo sånn at man blar, leser og kikker, men lufta går litt ut av ballongen fordi man mister motet. Her er lista lagt passe lavt, og det legges vekt på at hage skal være hygge, ikke prestisje eller mas. Man får bøttevis av tips til hvordan man kan planlegge og innrette seg, og forslag til plantekombinasjoner og løsninger slik at man kommer i gang. Nyttevekster, blomster, vegger, gulv og tak, hageselskaper og dekorasjoner av yme slag. Målet er ikke å bli ferdig eller å få en utstillingshage, men å ha et sted å kose seg, alene med bøker og bier, eller sammen med familie og venner.

Boka er nydelig illustrert, og med tekst og bilder formidler forfatterne en hageglede som virkelig smitter! Når det er sagt, må jeg nesten legge til at dette er ei bok som kan gled folk som ikke har hage også. Jeg grubla fælt på hva jeg skulle gi til et eldre ektepar som feira bursdagene sine på et eldresenter, ganske reduserte og immobile nå, men i sin til ivrige hagemennesker- "Barbeinthagen" ble løsningen- og de ble så glade! Senere sa de at den hadde gitt dem mange hyggelige hagestunder og det er selvfølgelig en fjær i hatten til forfatterne! 

Forresten så finnes det en snarvei til barbeinthagen... Man tar ganske enkelt skoene sine og planter blomster i dem, sett skoene på trappa, sett deg ned ved siden av og vift med tærne! Enklere og bedre blir det neppe!

Barbeinthagen- Lag drømmehagen med enkle grep

174 inspirerende sider

Kari Nygaard og Irene Jacobsen

Kagge Forlag, 2017 

Selv om (eller ettersom?!) den har lagt beslag på nærmest all fritid, vil jeg utrope denne til årets hage- og inspirasjonsbok, og når siste trillebårlasset er kjørt, kan det hende det blir nye blogginnlegg om helt andre bøker her. 

Den som lever få se ;o)

Når til og med forfatterportrettet er koselig... Da bør du klikke på bildet for å bla litt i boka!

Sommer uten bøker

Jeg så for meg late dager, høye bokstabler og et hav av tid- i stedet ble det lange turer, høye fjell og et hav av gode opplevlser. Jeg kan virkelig ikke klage, men det har likevel sneket seg inn en vag følelse av at noe har mangla. Bøkene og ikke minst bloggen har gått for lut og kaldt vann nærmest i hele sommer, og den merkelig følelsen av mangel har gått over til en litt uggen følelse av at jeg ikke kommer til å klare å blåse liv i bloggen igjen. Leselysta har begynt å ta seg opp igjen, men jeg har foreløpig ikke gitt meg i kast med forlagenes høstlister. Jeg holder meg mest til egne ulest-hyller, lydbøker fra Lydbokforlagets tilbudslister- samt en og annen godbit fra ebok-bib.

For å komme litt nærmere a´jour, lar vi dette bli et aldri så lite minimaraton-samleinnlegg for de bøkene det strengt tatt ikke er noe stort poeng å bruke altfor mye tid på- i optimismens tegn, sparer jeg de bedre/ mer minneverdige leseopplevelsene til andre innlegg.

Somrenes bok av Emylia Hall.

Oversatt av Per Kristian Gudmndsen

367 sider 

Gyldendal, 2014

Pocketbok, kjøpt sjøl.

Det viste seg at det var gode grunner til at denne har blitt stående ulest i to år. Boka handler om Beth som har et anstrengt forhold til faren, og som plutselig mottar et lite album etter den nylig avdøde moren hun ikke har hatt kontakt med på årevis. De første trehundre sidene var vel omtrent like spennende som å sjå på en slapp gullfisk svømme resignert rundt i en liten glassbolle. De siste sidene var tåredryppende, men akk så forutsigbare, så alt i alt en durabelig nedtur. Fin cover, og fornøyd med at boka kan sendes ut av huset, da!!

Millie Birds bok om døde ting av Brooke Davis 

Oversatt av Geir Uthaug

311 sder

Vigmostad Bjørke, 2016

Leseeksemplar fra forlaget.

Ut fra vaskeseddelen som sa både "munter, oppsiktsvekkende, intelligent historie" og "kombinerer det edruelige med det morsomme, det triste med det latterlige", hadde jeg forhåpninger om noe i samme gate som "Mormor hilser og sier unnskyld" av Backmann, men den gang ei. Boka handler om ei lita jente som først mister faren til kreften, for deretter å bli satt igjen på et kjøpesenter av den deprimerte mora. Millie er den eneste intelligente personen i romanen- kanskje til og med det eneste som er intelligent med hele boka. Ellers er den befolket med lite troverdige pappfigurer som ikke skaper annet engasjement enn et lite snev av irritasjon. Historien kunne hatt potensiale til å bli virkelig bra, men den virker rett og slett uferdig.

Malstrømmen av Fride Granhus

Lydbokforlaget, 2016 (første gang utgitt av Schbsted i 2010)

Spilletid: 10:19

Lest av Nils Johnson

Lydfil kjøpt sjøl

Første bok om politimannen Rino Carlsen. To kriminalsaker på ulike steder i Lofoten, nåtid og fortid flettes sammen. Spennende historier, troverdig persongalleri, eksotisk miljø- og det samme dårlige været og de lite samarbeidsvillige pårørende som i de tre andre bøkene i serien. God underholdning og absolutt fornøyelig etter å ha besøkt Lofoten i sommer, men ikke ei bok man husker spesielt lenge. Nils Johnson er en fryd å høre på!

Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben 

Cappelen Damm, 2016

Oversatt av Cecilie Horge Walle

250 sider

Leseeksemplar fra forlaget

Det er med skrekkblandet fryd jeg har sett fram til å lese denne boka! Trærnes hemmelige liv har fått uhyre mye oppmerksomhet både her i landet og ellers hvor den er gitt ut, og det er absolutt vel fortjent. Forfatteren er skogvokter, og etter å ha hatt et tradisjonelt, økonomisk styrt syn på skogene og trærne, ble han oppmerksom på mekanismer og forhold i skogen som gjorde at han endret holdningene sine. Boka har mange spennende vinklinger, og fronter oppsiktsvekkende syn på trærne som skapninger med følelser og strategier for å styrke overlevelses-sjansene sine, hjelpe artsfrender, motkjempe parasitter og fiender osv. Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med svært motstridende følelser. På den ene sida kan jeg selvfølgelig ikke benekte påstandene forfatteren kommer med- den litt religiøse, New-age-lignende tendensen til tross- han viser til kilder (mange er riktignok "bare" internettartikler) og andre forskere, og argumentene hans virker overbevisende nok. Likevel klarer jeg ikke la være å hate bjørkekratt rått, intenst og inderlig.. Jeg hater at de stjeler utsikta og nærmest spiser opp snaufjellet, jeg fryder meg når jeg etter en times tid med grensaksa kan kikke meg tilbake å se at hundretalls av bjørkebøller ligger døde i fotsporene mine. Jeg vil ha lys og utsikt, ikke tett, ugjennomtrengelig bjørkejungel. Så får jeg heller støtte kampen mot industriskog, hogstflateørkener og tømmerprofittjegernes bulldosere. Mine massakre er dugnad, og det trur jeg er formildende...

En slags litterær sommerfest...

Jeg er ikke av de mest sosiale. Jeg prøver nesten alltid å finne en unnskyldning for å sno meg unna selskapelige tilstelninger. Sånn har det bestandig vært- og jeg har vel egentlig slått meg til ro med at slik er det. Slik er jeg. Likevel... Noen ganger frister det veldig å møte opp! Drikke sjampanje, spiste tapas, kikke på fine folk... Sånne ting!
Spede forsøk på mingling... Svett på ryggen... Klam i hendene... Et glass til! Rett ned!! Blir bare enda mer urolig, men finner en ledig benk i skyggen av et tre- eller kanskje det bare er en busk, ikke vet jeg, men hjertet roer seg tross alt litt, ryggen tørker og det går an å lene seg tilbake for å observere. Phhuu...

Borte ved bassenget litt lenger til høyre står en herjet mann, han skjelver lett på hendene, prater med en oppsiktsvekkende vakker farget kvinne med helt lysegrå, nesten hvite rastfletter- jeg lurer kanskje på om det kan være Toni Morrison, men sikker kan jeg naturligvis ikke være. Hun lytter interessert, og virker ikke det minste brydd eller utilpass på grunn av mannens framtoning. Jeg lener meg litt nærmere, strekker ører og hører ham fortelle om søstera som har vært syk- døden nær, til og med. Han er visst takknemmlig for at han rakk hjem i tide, og fikk hjulpet henne til den lokale sjukestua. Jeg klarer ikke å få med meg alt han forteller, men jeg er overbevist om at han forteller en dramatisk historie, enda så dempet og stillferdig han snakker. Kanskje det er slik traumatiserte mennesker kan være når de møter noen som tar seg tid til å lytte?

Inn gjennom porten kommer et umake par svinsende; hun, en tydelig utilpass kvinne det er vanskelig å aldersbestemme, men hun kan kanskje være et sted mellom femti og seksti, håret ser nyfrisert ut, men klærne er bittelitt gammeldagse og (forholdsvis) ufikse, mens denaldrende mannen som ser orientalsk ut, er kledd i det jeg med mine absolutt beskjedne kunnskaper vil omtale som en perfekt skreddesydd dress, skoene er blankpussede og han ser faktisk stolt ut, der han kommer arm-i-arm med den noe grovgjorte kvinnen som får meg til å tenke på et klumsete pinnsvin... Var det noen som nevnte pinnsvinets eleganse? Jeg humrer litt, ikke på den slemme måten, men en snill latter- de ser litt... forelska ut?
Jeg klarer ikke å få med meg så mye av det de sier til hverandre, men jeg synes jeg hørte noe om at alle lykkelige familier ligner på hverandre, og at alle ulykkelige er ulykkelige på hver sin måte. Jeg tenkte naturlig nok på det kjente sitatet fra Anna Karenina, så det er mulig de snakket om bøker? Eller kunst og kultur generelt? Jeg er litt irritert på meg selv! De ser jo både sympatiske og interessante ut, så jeg burde manne meg opp og gått bort og hilst- hvem vet om anledningen byr seg igjen? Ingen vet hva livet bringer, eller hvor lenge det varer...
Paret forsvinner, og istedet dras oppmerksomheten min mot bordet hvor tapasen og sjampanjen står. Det  bugner av alle slag, og det er stadig noen som går til og fra, noen forsyner seg med en liten matbit, andre et nytt glass sprudlevann. Det som fanger oppmerksomheten min er noen småvokste, litt magre ungdommer. Hver gang de trur seg usett, snapper de til seg ikke bare én matbit, men en håndfull! Noen av dem har sår og arr både på armene og bena, alle er kledd i fillete, men rene klær. De kaster stjålne blikk rundt seg, og det ser ut som de er redd for å bli oppdaget- kanksje de rett og slett har sneket seg inn på festen, og er redd for å bli kastet ut? Kanskjed et er første gangen de er på denne sida? Innenfor- eller bak den vakre fasaden? Jeg smiler og vinker til dem- jeg trur de trenger det, og for meg koster det så lite. Jeg bestemmer meg - igjen- for å bli flinkere til å smile til mennesker som ser ut til å trenge det. Gi et klapp på skuldra til de som har gått til kamp, gjort en innsats. Det kan hende den lille oppmerksomheten eller oppmuntringa er akkurat det som skal til.

Fra ungdommene jeg aller helst skulle tatt med meg hjem, gitt muligheten til et avbrekk i det som ser ut som et strevsomt liv, flytter jeg blikket til et par kvinner som sitter ved et lite rundt bord borte ved rosebuskene. De ser nokså like ut, men jeg har ikke inntrykk av at de kjenner hverandre fra før. De er smart kledd, fikse solbriller, smarte vesker og matcher sko- klasse! Skal jeg være ærlig, så ser de i grunn litt uiteressante ut. Jeg vet godt hvem de er, ikke navnene deres selvfølgelig, men jeg kjenner typen: mer enn nok med seg og sitt, sine små liv og oppkonstruerte problemer, de jatter med hverandre, diskuterer cappuccino, macchiato, mokka og latte, og tror sikkert at lykkelige mennesker leser og drikker kaffe. Liksom damer- liksom liv! Dere har sikkert møtt noen av dem dere også? De duger som selskap hvis du vil underholdes, men du kan ikke forvente de dypeste diskusjonenen eller de mest høytsvevede filosofiske tankene ;o) Kall meg gjerne forutinntatt, det kan jeg tåle!

Mens jeg sitter på benken og lar tankene vandre sine egne veier, kommer en mann gående rett mot meg. Jeg samler bena og retter meg opp. Han spør om det er greit at han setter seg litt, og jeg kan ikke gjerne nekte ham det. Det er ikke en stol jeg sitter på, en benk har plass til fler. Han synker liksom sammen, tørker svetten av panna, og sukker tungt. Jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten, men kremter og spør om det er noe mer enn bare varmen eller menneskemassen som plager ham? Begge deler kanskje? Han sukker enda en gang, synker enda mer sammen, trekker pusten på nytt og begynner på en historie som absolutt er opprørende nok. Han forteller om livet han har levd. Om jobben ombord på en fregatt som patruljerer farvannet utenfor Lampedusa, med oppdrag å plukke opp båtflyktninger som mest av alt ønsket å komme seg til Europa, de forjettede land, Eldorado. Jobben i seg selv har ikke gitt ham nevneverdig kvaler, men etter å ha møtt en av kvinnene han reddet bare for å bringe til interneringsleiren, har hele tilværelsen hans nærmest raknet. Han har mistet nattesøvnen og klarer ikke å forholde seg verken til oppdragene eller kollegaene sine lenger, han hadde havnet i en mildt sagt uheldig episode, og har endelig bestemt seg for å ta grep. Nå står han på terskelen til sitt nye liv- som han ikke aner noe som helst om!
Hva skal man si til en sånn historie? Jeg kan ikke annet enn si at jeg er imponert over at han har tatt konsekvensen av alle de nye følelsene som herjer med ham, og ønsker ham lykke til.
Jeg trur ikke Salvatore er videre imponert over meg og det tafatte forsøket på oppmuntring, men oppriktig talt: hva kan man vente av en som meg? Jeg lever et enkelt, helt ukomplisert liv, uten verken drama, kriser eller katastrofer, jeg har ikke erfaringer som gjør meg kvalifisert til å mene noe som helst om så alvorlige, dyptgripende livskriser. Likevel føler jeg at han har smitta meg med uro og rastløshet, og jeg bestemmer meg for å forlate taffelet. Jeg takker vertskapet for en hyggelig kveld, putter finskoa i skulderveska og tusler hjem. Det er fortsatt varmt, men jeg registrerer at natta har blitt mørk og tenker at snart!!! Snart er det høst! Da er årstida med forventninger og knuste drømmer over. Med høsten kommer de friske, klare morgenstundene, andres forventninger byttes ut med egne forhåpninger. Sjelefred. Hvilepuls. Det er snart tid for å tenne noen ekstra lys, kroe seg i sofakroken, finne fram bøkene som mer eller mindre har stått urørt så altfor lenge. Ganske snart. Høst!

Grilling, du lissom...

Her går det litt sånn i krok og kast, dagene går (sykkel- og fjelltur i Rondane, hunder skal luftes og koses med, boble skal skrus og bannes over...) og mat må man ha. Men er det slik at man må grille for at man skal kunne si at sommeren har vært vellykka? Jeg håper ikke det.
Jeg er glad i mat- også den som er grilla. Bare jeg slipper å står for tilberedinga sjøl. Plutselig blir jeg sulten, og da er det ikke slik at jeg får litt lyst på mat, neida! Jeg blir plutselig dødssulten, desperat sulten- og da er ikke grilling akkurat den tanken som slår en først.. Det krever planlegging, god tid og full mage.
Likevel: vi har en grill som står ute på veandaen og samler støv, pollen, rusk og rask, og her en kveld fant jeg ut at den skulle fyres opp og laksen skulle brennes til det ugjenkjennelige. Vel, det ble ikke helt slik.

Man blir jo litt overraska når man blir møtt av en vepsehær som iltert og iherdig vil forsvare et vepsebol på størrelse med en godt voksen tennisball.
Dermed ble det laks fra stekepanna, og masseutryddelse senere på kvelden da hele vepseligaen hadde gått inn for å sove.

Nå skal jo dette være en bokblogg, og jeg kunne kanskje skrevet litt om kokebøker eller skjønnlitteratur hvor mat og matlaging har en sentralrolle, men... Leselysta er så der om dagen, og skrivelysta enda verre.
Likevel: i går kveld da jeg holdt på å skjære salat, og jeg tenkte på badeballen Helene hadde kasta tilbake for noen dager sida, kom jeg på at det faktisk er ei bok som har påvirka dagliglivet mitt! "Jeg kan se i lyset" av Karin Fossum. Etter at bokas hovedperson Riktor havner i fengsel, begynner han å jobbe på fengselskjøkkenet, der får han beskje om å skrelle agurken før han skjærer den opp til salaten. "Det ytterste smaker bare gress" i følge kokka. Så da gjør jeg det jeg også, uten at jeg forøvrig har det minste felles med Riktor, hvis noen har lest boka og skulle få tanker om det.
Man kan jo ikke klare seg bare med mat, man må jo ha drikke også. Favoritten akkurat nå, er rabarbrasaft! Kunsten er å ha i lite nok sukker når man lager den, da blir det herlig forfriskende på varme dager som dem vi har hatt nå i det siste..

Og apropos "siste": Den siste grusomt varme dagen tilbrage jeg i kjelleren, med verdens beste unnskyldning for å holde meg vekk fra sola. (Jeg er defintivt et vintermenneske...)

Noen dager tidligere satte jeg ut honningslynga og diverse utstyr, slik at biene skulle få gjort det rent og klart til bruk, og i går var det klart for høsting av årets første tavler med sommerhonning. Imponerende arbeid de små arbeiderne har utført så langt! Resultatet ble ca 17 kilo prima honning, så nå er det bare å vente på høsten- da det blir tid for te. Kanskje kommer leselysta tilbake da også, så man kan kose seg med bøker i kombinasjon med te og honning. Det pleier å funke bra!

Honning er antakelig det søteste som fins, sånn rent ernæringsmessig, men jeg lurer på hva Helene på Bokloftet synes er søtt? Kattunger kanskje? Eller markjordbær? Eller noe helt annet? Små blomster, pleier å være søte- og sommerfugler!
Følg med! Det er jeg som er den trege, Helene er mye kjappere, og kjenner jeg henne rett, har hun hosta opp et innlegg om søte ting kjappere enn du rekker å si søta ;o)

Sommerstafettføljetongen ruller videre!

Sommerstafettføljetong fra slalåmbakken

Hva er vel mer naturlig enn å besvare spørsmål om syltetøy i Syden med et postkort fra slalåmbakken? Det er en sammenheng, som det alltid viser seg å være.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært i Syden-Syden. Mest av samme grunn som Helene tilbragte feriene i Norge; man setter ikke gjerne hundene i pensjonat for at en sjøl skal slange seg på ei strand under Sydens stekende sol. (Bortsett fra hvis man kan sette hunden sin hos meg da! Jeg driver faktisk et lite hundepensjonat hvor inntakskravene til hundene er omtrent like strenge som de kravene hundeeierne har til de som skal passe Fido og Caro Med C når de sjøl skal bort. Hovedkravet mitt er at hundene er vant til å være inne sammen med folk, og at de er snille med andre (dvs våre) hunder, slik at de ikke må stå ute i hundegården mens de er her... Hundepensjonat, du liksom!!!)

Tilbake til saken. Jeg googla syden + syltetøy, og det eneste relevante jeg fikk opp, var ei facebook-melding om at syltetøy i Syden er så søtt at man bør ta med sitt eget fra Norge. Jaja... Så vet vi det!
I dag skal jeg koke litt rabarbrasyltetøy rabarbrasaft, og trikset da er å ha i litt vanilje og omtrent halvparten så mye sukker som det står i oppskrifta, da får du ikke akkurat sydenstemning, men en nydelig, frisk sommerdrikk!

Og så tilbake til slalåmbakken, eller mer nøyaktig slalåmskiene. For det er ved sida av Syden, en ting jeg aldri har beskeftiga meg med. Tenk det! Jeg som elsker vinter og ikke minst ski (hadde jeg fått bestemt kunne vi gjerne hatt snø hele året ;o), har aldri stått på slalåm! Inntil for et par år sida hadde jeg heller ikke satt mine ben i en alpintbakke, men det har jeg altså gjort nå. Opptil flere ganger til og med. Oftest på barmark- og da er det for å kikke på blomster, av alle ting. Bakken i Skjerdingfjellet er nemlig et litt hemmelig eldorado for den som er glad i de små fargeklattene. I går var det bittelitt for tidlig for den helt store blomstringa, men bare vent; om ei uke eller to- DA blir det ny tur!

Enghumleblomst i skibakken i Skjerdingfjellet

Jeg har forresten gått opp denne bakken en gang, og kjørte ukontrollert fort ned igjen, på langrennski. Da var det vinter og det gikk helt fint. Natt til onsdag hadde tre kuldegrader, så det er ikke sikkert det er så lenge til før vi kan gjøre det igjen! Mens vi venter på skiføret, kan Helene på Bokloftet fortelle litt om vær og før der hun er. Nordmenn skal jo etter sigende være veldig opptatt av været, så følg med videre i sommerstafettføljetongen!

Frosker, prinser og konger

Froskeegg blir til rompetroll.
Rompetroll blir til frosker.
Frosker kan bli til prinser.
Prinser kan bli til konger.

Elgen er skogens konge.
Betyr det at froskeegg i et skogstjern
Kan bli til en elg?


Stafettpinnen sendes dermed tilbake til Helene, med spørsmål om hun har fanget noe sommerfugler i det siste?! Følg med i neste del i Sommerstafettføljetongen!

Hver gledesstund du har på jord

betales skal med oppvask.


Det fine er at mens man står der og rører rundt med oppvaskkosten, kan man for eksempel høre på radioen. Reiseradioen, for eksempel. Med rømte papegøyer, bortkomne badeballer og badetemperaturer ved strender du aldri kommer til å besøke, og like greit er vel det, så kaldt som det er overalt.
Eller man kan høre på lydbok, som jeg gjorde i går :)
Her på sætra har vi bare veldig-smalbånd så det var helt uaktuelt å laste ned noe nytt, og fra mitt etterhvert innholdsrikt lydbokbibliotek, valgt jeg Jo Nesbø. Ikke krim, men sommernoveller! Hva den mannen kan.
Tekstene i "Og derr! Var sommeren igang" ble faktisk første gang framført i 2000, i nettopp Reiseradioen.
Det er flere koblinger og tilfeldigheter ute og går. Historiene i denne samlinga er lagt til Molde, rosenes by, hans barndomsby, min fødeby. Nå skal jeg ikke påberope meg å ha særlig mye til felles med Nesbø, men en ting har gjort utslettelse inntrykk på oss begge: Oskar Syltes brus med ananassmak! Ved sida av pære-saftis, som på slutten av forrige århundre ikke var å oppdrive på det indre østland, var ananasbrus toppen av lykke, prikken over i'en og sommerdrøm nummer 1.
Sommer var biltur til Nord-møre (vi sa bare "Vestlandet", men etterhvert har jeg skjønt at det er litt upresist) Vi dro fra Østerdalen på mårran, kanskje ei kjapp bensinfylling i Folldalen, ei kort pause på Oppdal, og var framme på Øre til litt sen middag. Eller kanskje det ble kveldsmat før vi nådde målet, passe bilsjuke.
Søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, melk som smakte søtt og rart (silo har jeg tenkt i ettertid). Om mårran; lukta av kokekaffe som steg opp den smale trappa til andreetasjen, der den heldigste fikk sove i enerom på Britt-loftet, mens alle de andre måtte fordele sengeplasser i det andre, store soverommet.. Og hvor rart det enn høres ut; sommer var røkt kolje med kokte poter, gulrøtter og smelta smør til middag, og hvis jeg ikke husker feil, var det ripssaft å drikke attåt. Bittelitt sur.
Mens de første sommerassosiasjonene bare var der, helt selvfølgelig og i grunnen ikke var noe å dvele ved, var den koljemiddagen noe å glede seg til. Lenge!

Røkt kolje står ikke i boka jeg har med oversikt over fisker i Norge, så det er nok enten veldig eksklusivt og sjeldent, eller import fra fjerne land- eller kanskje aller helst fjerne vann?! En dag skal jeg finne meg en fisker. Eller fiskebil. Eller fiskebutikk, og når jeg til slutt får tak i den fisken, skal jeg lage middag og servere på fine tallerkener, med linduk på bordet, sølv og krystall. Og kanskje kommer kongen, vi som er slik på godfot :o)

Mens jeg venter og lengter, håper jeg at Helene på bokloftet, som et apropos til Nesbøs gjesteopptreden som ferievikar på brusfabrikken, har lyst til å fortelle om sitt forhold til sommerjobbing! Følg linken over for å få med femte del av sommerstafettføljetongen 2014 -8-@

Sikkilsdalen, kongen, Sonja og hestslepp

Kjære HL! Kjære skrivekollega! Kjære lesere!
Først av alt må jeg få takke for invitasjonen, tilliten og initiativet! Dette blir spennende, og jeg håper vi klarer å engasjere noen lesere etterhvert! En Sommerstafettføljetong, en badeball som kastes hit og dit, spørsmål og svar. Kanskje vage, kanskje helt presise. Den som leser får se...

Dagen i dag er lang, årets lengste! Sommersolverv! I tillegg begynte den uvanlig tidlig til meg å være. Sommerferien begynner jo i dag, og da var det opp og hopp- ut på tur! Biltur hører sommeren til. Hester på fjellbeite hører sommeren til. Fjelltur hører sommeren til. Is hører sommeren til. Eventyr hører sommeren til. Alt dette har jeg fått i dag- og enda er kvelden ung, hvem vet hva den vil by på?








Hestsleppet i Sikkilsdalen er legendarisk, endelig kom vi oss dit, og dagen skulle bli helt uforglemmelig! Først så vi de to hestefølgene bli slipt i Prinsehamna og Åkrehamna (?). Deretter tok vi bena fatt og klatra opp på Sikkilsdalshornet (toppen på det siste bildet). Derfra har man skikkelig god oversikt, og vi så at det var folk og aktivitet på Prinsehytta (dere vet hytta til kongen?). Vi hadde passert grinda inn til hyttetunet tidligere på dagen, og der står det faktisk at adgang ikke er tillatt. Som alltid var både Enja og Pippa med; i all beskjedenhet en erfaren og dyktig elghund, en godt trent og ivrig fuglhund. Nå har det seg sånn at kongen jakter både elg og rype i dette område hver høst, og han har jo ingen hund. Det er sikkert like lurt, for han er jo en opptatt mann, hund tar MYE tid, og skal jeg være ærlig, tviler jeg på om Sonja er spesielt glad i hundehår i sofaen, på teppet, i vinduskarmene og leverposteien...
Man tenker veldig klart ute i friluft, på topptur får man tid til å tenke lange tanker, og jo høyere man kommer, ja, desto luftigere (for ikke å si desto mer vidløftige) blir tankene. Til slutt hadde jeg kommet fram til følgende konklusjon: til tross for forbudet, ville jeg ta med meg hundene og tilby meg å bli med som hundefører ved årets høstjakt. Som tenkt så gjort.
Lettere spent åpna jeg grinda, og tusla opp til hyttene. Til og begynne med så jeg ingen, men jeg hørte at noe foregikk. Plutselig dukka Harald opp(jepp! Vi er på fornavn nå!), med caps'n på snei og hammer'n i ei sånn kjekk hempe i beltet. Han så ikke videre blid ut, men før han rakk å rope på vaktene eller beordre meg bort, vekk og ut presenterte jeg både hundene og meg sjøl; Hei, Deres Majestet! (Det var selvfølgelig før vi kom på fornavn). Bla-bla-bla... Det viste seg at det dårlige humøret heldigvis og slett ikke skyldtes ubudne gjester, snarere inviterte gjester som hadde uteblitt. De skulle nemlig ha sesongdugnad i helga, han hadde regnet med at både seilervenner og Martha og Haakon Magnus med familier skulle hjelpe til, men neida! Ikke en sjel. Ikke ei hjelpende hånd. Og hvor lett er det å skru opp nye takrenner uten en håndtlager? Hvor lang tid tar det å male alle vinduskarmene når bare en Kost er i sving? Stakkars gamle mann. Jeg er ikke særlig god på takrenner, men jeg er en reser med malekosten, det er første feriedag, den er årets lengste. Ingen grunn til å være vrang- kjære folk;det var faktisk Kongen!
Sonja kom med en kjeledress (litt for lang, men altså helt i stil med dagen ;o), hundene fikk løpe løse på det store inngjerda området og da oppdraget var utført, hadde Sonja stekt rømmevafler, rørt jordbær og kokt kaffe! (Jeg drikker ikke kaffe, men Sonja var ikke snauere enn at hun kom med ei mugge hjemmelaget bringebærsaft!!! Finnes det noe bedre? Nei, det gjør det ikke!) Da var det ingenting å si på humøret til Harald lenger, og mens vi satt ute og kosa oss, ble vi enige om at han skulle komme med helikopteret sitt for å hente Enja, Pippa og meg den 9. september, dagen før rypejakta begynner. Videre er planen å se an været og rypebestanden (vi så både lirype og skarv da vi gikk ned igjen fra Hornet, så det lover bra.) og jakte noen dager, før vi tar ei pause fram til elgjakta starter den 25. Kongen var forresten litt bekymra for om han ville klare storviltprøva, men jeg beroliga han med at jeg klarte det på første forsøk forrige tirsdag, så da klarer helt sikkert han det også. Det er jo bare å huske å puste rett og ta seg god tid.
Sååå... Dette er hva jeg pusler med, og om jeg ikke helt har det klart hva jeg skal gjøre resten av sommeren, så vet jeg i det minste hva som skal skje i september! Ettersom jeg altså ikke har lagt så mange detaljerte planer for sommeren, tenkte jeg kanskje at hun som sitter der øverst i huset, innerst i hjørnet kan gi meg noen gode sommertips! Tips som kan gjøre sommeren god. Tips som kan gjøre sommeren enda bedre! Følg med HER! Bokloftet kommer garantert med tredje episode om... Noen strakser :o)

Fyrstelig smakebit fra Garmannns sommer

Det er siste dag i sommerferien. De gamle tankene er på besøk, og det er høst i lufta. Ingen av tennene til Garmmann er løse. Han har kjent etter hver dag i hele sommer. Nå haster det. Skolen begynner i morgen. Garmann gruer seg.

En fortelling om noe som skal ta slutt og noe nytt som skal begynne.

Det er altså teksten bak på Stian Holes fantastiske bok som er sitert over her. Hole er ikke bare forfatteren bak boka, han er også mesteren bak de vakre illustrasjonene. Han krones herved som en komplett kunstner! Har du ikke kikket på noen av bøkene hans, bør du gjøre det ved aller første anledning!


Jeg var på bursdagsgavehandel i går, og fant disse påtilbud hos Norli. Perfekt! Nå er jeg a'jour fram til julegavene skal i hus... (Tantebarna har aldri fått noe anna enn bøker, og det virker som de synes det er morsomt, så jeg føler meg vel litt som en predikant, men kommer til å fortsette, helt til noen kommer med konkrete ønsker om noe anna ;o)

Denne søndagens smakebit, er rett og slett bilder av ene boksida. Jeg er så glad for at også ungene blir tilgodesett med kvalitetslitteratur! Der er jo de som skal bære kulturen videre, ikke sant?





Hos Mari med Flukten fra virkeligheten finner dere som vanlig en smakfull buffet med smakebiter fra de utroligste bøker! Vel verdt en visitt- og kanskje deltakelse?


Uansett: nyt dagen!!