BLÅ, en ny dystopisk samtidsroman av Maja Lunde

Vann er en selvfølge for de aller fleste av oss, her på berget er til og med rent vann noe vi tar for gitt. Kommer vi oss litt vekk fra bebyggelse og infrastruktur, er det helt vanlig for mange å legge seg på knærne ved en hvilken som helst bekk for å fylle vannflaska eller slukke tørsten direkte fra bekk til munn så å si. De eneste gangene vi forholder oss aktivt til vann, er vel egentlig når vi synes det begynner å bli nok for mye regn.. Vi er altså så bortskjemte! 

BLÅ er Maja Lundes andre bok i det som skal bli en klima-kvartet. (Leste jeg et sted at den neste skal handle om dyr eller artsmangfold? Ganske sikker på det, men det har skjedd før også at jeg har blanda sammen bruddstykker jeg har hørt med noe jeg har drømt, tenkt, trudd eller tatt ut av løse lufta...)
Uten å utbrodere for mye, er det ingen overdrivelse å hevde at bok nummer en, Bienes historie, ble en eventyrlig suksess, og dermed er forventningene høye når man gir seg i kast med oppfølgeren. Som jeg pleier når anledningen byr seg, lånte jeg lydboka på biblioteket- et godt triks for å holde leselysta på topp og den dårlige samvittigheta for laber blogging i sjakk ;o)

Vi følger to hovedpersoner i to forskjellige tiår. I 2017 er Signe på vei til hjemstedet ved en fjordarm på Vestlandet. Som gammel miljøaktivist er hun rystet over nyheten om at et selskap har begynt å kutte opp Blåfonna i småbiter for å eksportere den som isbiter til de rikes glass. (følg linken- dette er ikke fri fantasi, hvis noen skulle ha trudd det!) Ombord i seilbåten sin gjør hun hva hun kan for å komme i mål med sin egen lille "aksjon" samtidig som hun tenker tilbake på det som engang var; familie, venner, interessemotsetninger, kjærlighet og svik, natur, idyll og fosser i rør.
Året er 2041, landene i Sør-Europa har opplevd flere år med tørke, og vannmangelen har ført til at det meste vi forbinder med sivilisasjon mer eller mindre har brutt sammen. Under flukten fra bybrannen kom David og veslejenta Lou bort fra resten av familien, men det var meninga at de skulle prøve å komme seg til en bestemt flyktningleir. Nå har far og datter kommet til leiren, men ganske raskt mister de trua på en gjenforening. Nesten like raskt går det opp for David at de heller ikke kommer til å klare å komme seg videre: Nord-landene som fortsatt har nok vann har stengt grensene. Hva gjør man da? Når tankene om framtida ikke kan strekkes lenger enn til neste måltid, neste utdeling av vannrasjoner, når alle er like desillusjonerte, alle rundt deg har mistet like mye, alle blir deperate etter å sikre seg og sine..? 

Jeg synes Lunde nok en gang har puslet sammen en veldig god roman, og når jeg skriver "puslet sammen", er det akkurat det jeg mener; jeg ser for meg at de to historiene, Signe/ natur-ødeleggelser i 2017 og David/ humanitær krise i 2041, er ett puslespill. Signes legges fra den ene sida, Davids fra den andre, og ettersom brikkene på midten legges, går historiene over i hverandre og det helhetlige bildet blir tydelig. Det er kanskje ikke helt stuerent, men av de to historiene er det Signes som opprører meg mest. Jeg er en enkel sjel, og den delen står på alle måter nærmest meg og mi virkelighet. Jeg tipper mange vil steile når jeg sier at natur betyr mer for meg enn mennesker- jeg tar likevel sjansen; det er helt sikkert mange nok som vil stå på menneskenes side når det drar seg til... 

Her i Innlands-Norge er naturen generelt mild og snill. Vi har lite ekstraordinært (hvis vi ser bort fra store mengder mose og lav...), og det triste er selvfølgelig at det til tross for nasjonalt og internasjonalt fokus på naturvern, fortsatt er de økonomiske kreftene som vinner når det kommer ned på lokalt nivå. Til tross for fagre ord og festtaler blir fosser og vassdrag fortsatt lagt i rør- det er ikke historier og det er ikke fortid. Kolåsmyrfallet har vært omtalt som det fineste fossefallet i Hedmark. Dessverre har det vært litt "utilgjengelig" slik at Folk Flest ikke har visst om det/ fått oppleve det, og dermed var det ganske så stille da konsesjons-søknader osv skulle behandles. Ingen grunn til å bråke om noe man ikke har noe forhold til, er det vel? Man mister ingenting når man aldri visste hva man hadde? Nå er det snart for sent. Man kan bli trist av mindre. Og man kan miste trua på menneskene av mindre.

Tenk at noe slik ikke har verdi før det kan bli (billig) strøm. Noen kaller det framskritt...

Ikke en ny europavei, men en fin liten anleggsvei for kreftverksutbygging.

Det jobbes. Kilometervis med rør skal ut. Jo før jo heller!Til og med hunda er sjokkert.

Det er egentlig bare en ting å si: les eller hør boka! Den retter søkelyset mot viktige emner, preges av godt håndtverk, er finurlig, fin og engasjerende på en lavmælt måte. Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg til neste bok. Jeg kan glede meg til en god roman, men grue meg til den deprimerte tilstanden det antakelig vil sette meg i.

Andre som har lest og blogget om boka er for eksempel  

Anita-Artemisia Ingunn Kleppanrova Lilletatur, kultur og tur-Tine Sukkerrør-Kathleen

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017 

spilletid 9:51/ 364 sider

Forbilledlig lest av Birgitte Victoria Svendsen og Espen Klouman Høiner