søndag 20. desember 2015

Juleroser og julelesing

I sommer skrev jeg ei liste over uleste bøker jeg ville prioritere å lese. Jeg skal ikke fortelle hvor mange titler som stod på den lista, men jeg kan love at den ikke har krympa nevneverdig. Når sant skal skrives, så er den vel til og med blitt litt lengre enn den var i utgangspunktet. Noen av de opprinnelige bøkene er selvfølgelig lest, men desto flere har blitt ført opp. Jeg er med andre ord ikke helt opprådd for lesestoff.
Nå er målet at jeg skal få lest noen fra denne lista i løpet av de ukene som er igjen av 2015. Det ser ut som snøen skal utebli helt, så da blir det vel sofa og bøker i stedet for ski og fjell. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal synes om disse forandrede planene, men man må vel bare prøve å innrette seg som best man kan.

Klikk for å se utdrag!
Klikk for å se utdrag!
Før jul i fjor skrev jeg et innlegg om julehefter. Der skrev jeg litt om det aller første juleheftet som kom ut, "Juleroser". Det morsomme er at i år, for første gang sida 1944, kommer Julerosene ut på nytt! Det er Herborg Kråkevik som er redaktør, og det er skikkelig morsom at hun har holdt seg så tett opp mot "originalene"; skjønnlitterære tekster og billedkunst i skjønn forening. Jeg har ikke lest heftet enda- juleheftene bør ligg nedlåst i ei kiste med minst to låser fram til julaften- men jeg har smugkikka litt. Jeg trur ikke det er veldig streng straff for det. Man har tross alt venta i over søtti år på at det skulle komme tilbake, da må det vel være litt slækk på reglene?! Jeg ser fram til å lese årets Juleroser, som har kjente bidragsytere som Maria Parr, Ruth Lillegraven, Agnes Ravatn, Selma Lagerlöf, Margareth Olin og Jon Fosse. Man kan jo håpe at dette er ny start for en gammel juletradisjon :o)
Ett julehefte er likevel ikke nok. Man må jo ha noen tegneserier også. (Og disse har jeg ikke smuglest i det hele tatt!)
Truls og Trine er en serie som har vært borte fra markedet i flere år, men som har våknet opp fra dvale igjen i år. Ny tegner er Arild Midthun (kjent som Donald-tegner). Disse figurene kjenner jeg faktisk ikke til fra før, men jeg ser for meg både nostalgi, dramatikk og julestemning.
Nemi. trenger nok ingen nøærmere presentasjon? Ingen jul uten, spør dere meg! Gullkorn og sleivspark om hverandre.
Falchs jul- som de kanskje mer kjente bøkene hans: gamle bilder med mer eller mindre julerelaterte, kreative tekster.

I tillegg vil jeg nevne et par bøker jeg har vært så heldig å få i postkassa! Alltid redd av Anne Lise Strand vant jeg i en gi-bort hos Beathes Bokhjerte. 1000- tusen takk! Boka tar for seg flere sider rundt temaet vanskjøtsel av barn og om hvordan voksne kan gjøre en forskjell. Jeg regner med at dette er ei sterk bok som kan gjøre dypt inntrykk. Det er litt sånn at jeg gru-gleder meg til denne. Forresten er det nye vinnersjanser hos Beathe i dag, så det er bare å taste seg videre ---> ---> 
Så har vi Irma Dahl, den dedikerte begravelsesagenten, av Kristine S. Henningsen. Denne oppdaget jeg en eller annen gang i sommer eller høst, da Juritzen forlag hadde avstemning om hvilken forside de skulle velge. Jeg avgav stemme, men jeg trur ikke det var min favoritt som vant... Boka- eller hovedpersonen- beskrives som frisk, morsom, foruroligende, tragisk og sitat: Dette er en bok det må være en forfatters drøm å skrive. Den opphører aldri å få deg til å le. Den er ikke et sekund overfladisk. Denne har jeg fått som forhåndseksemplar fra forlaget, og jeg trur den kommer i handlen i begynnelsen av januar. 
Med disse bøkene og heftene håper og trur jeg at det kan bli rett så fint å sløve litt i sofaen i jula, sjøl om jeg nok aller helst skulle tatt med meg ski og hunder og tatt noen turer til fjells. Det var bare det at man må innrette seg etter forholdene... 

onsdag 16. desember 2015

HELVETE HELLER. Kapittel én, for svarte.

SATAN! Jeg øver meg på å si sånt høyt. Har egentlig øvd i det stille en stund, men nå er det satans på tide å få opp volumet. Nå skal jeg  i hvert fall skrive kukord  som BALLEFAEN og GIGARASSHØL. Onde og aggressive ord som skal vise idioter hvor skapet skal stå.
Jeg er nødt til å se langt faen forbi at jeg her og nå skriver i en KLADDEBOK og ikke på en satans snasen laptop. Dette er hakke meg min eneste sjanse, og jeg må drite i format og satse på innhold. For jeg hadde nettopp en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jepp, dette sto jeg jaggu og tenkte for noen timer siden: Jeg er kloden Tellus´ mest ulykkelige menneske. Banna bein. Og under den nylånte haugen min av biblioteksbøker mynta på folk som er cirka femtiåtte, fant jeg denne retro kladdeboka. Har fått den påskolen for å greie ut om både det ene og det andre, men nå tar jeg jammen meg tak i dette klorbleika spetakkelet og begynner å skrive egne greier. Blir sikkert bare søppel, men det får ballefaen meg bare bære eller briste.
Dere skjønner at jeg bare måtte ta med de første avsnittene fra denne boka? Her er det pokker meg ikke snakk om å luske rundt grøten. Det er rett på sak, rett inn til kjernen, rett i hjerte. Og fra hjertet.
For ei stund sida skrev jeg om hvordan det gikk da jeg kjøpte ei fuglebok for å gi bort til jul. Det hadde ikke foresvevd meg i måneskinn at jeg skulle gå i den samme fella en gang til- og i hvert fall ikke etter så kort tid... Jeg leste dette innlegget hos Lena/ Les mye, og det var helt opplagt at den måtte bli årets julegave til E. (Leseponny, fjorten år- midt i blinken!) Så måtte jeg bare kikke litt da. Og lese litt. Og jeg hadde registrert at det er forfatteren sjølv so les, men jeg hadde ikke hørt på utdraget på Lydbokforlagets sider, så jeg gjorde det også. Bare for moro skyld, liksom... Men dere vet at når man først har lagret bankkortet på "Min side", så er det bare et par-tre tastetrykk å kjøpe lydfiler? Rett inn på mobilen. Dere har hørt tipset om å kjøpe julegaver du har lyst på sjøl, så blir det antakelig godt mottatt osv? He-he... Da ligger jeg forholdsvis godt an så langt- jeg har endt opp med å faktisk kjøpe det samme til meg selv nok en gang, ikke bare ønske meg det ;o)
Jeg kan leve godt med sånne "feller". Jeg har hatt denne på øret når jeg har gått tur med hundene, og banna bein: jeg har gått med så bredt glis, at hadde jeg møtt noen underveis, hadde de sannsynligvis trudd jeg ikke var helt vel bevart...

Til boka. Vanessa er femten år, bor sammen med mora i en kommunal leilighet i Oslo, mora drikker, tar piller, sover og ikke stort mer. Faren har gått ut og inn av fengsel og er ikke spesielt innvolvert i livet hennes. HUn hadde en gang en lillebror.. På skola er hun langt fra populær, og for sikkerhets skyld har det blitt bestemt at hun skal være med i ei gruppe som skal samles hos sosiallæreren en dag i uka. Det er da Vanessa bestemmer seg for å ta grep, hun FAKTA FAEN skal bli ny!
Dette er en sjarmerende, søt, fandenivoldsk, intens, truverdig, så, morsom, alvorlig og handlingsmettet historie om vennskap og mangel på venner, om hva det kan koste å ville holde maska, om foreldre som ikke følger opp, men at det også har forklaringer. Det handler om at man tross alt kan finne seg en plass og en identitet, og at enten så går det bra eller så går det forhåpentligvis over. 
Persongalleriet er fargerikt og levende, og hovedpersonen selv og de andre ungdommene i psyko-gruppa er nydelige- helt til å spise opp! Dette er ei sånn bok jeg blir litt lei meg av å lese, ikke fordi handlinga er så trist, men fordi jeg så gjerne skulle ha lest den da jeg selv var tenåring og kunne hatt godt av å se at det tross alt ikke er så ille likevel, at det kan ordne seg for snille jenter også.

Her er det superduper lett å konkludere. Denne må dere lese- eller kanskje aller helst høre. Andrea Bræin Hovig er jo en dyktig skuespiller og dermed også en eminent oppleser. Jeg står i fare for å tippe over mot skamros, men det får så være:
Dette er bok nummer 115 hittil å år, og jeg overdriver ikke når jeg skriver at dette er en av de mest fullkomne bøkene jeg har lest/ hørt så langt! Hvis bare mange nok leser denne, er jeg sikker på at den vil få nok nominasjoner til at den kommer på kortlista for bokbloggerprisen, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at den ligger usedvanlig godt an til å vinne en pris!

Vanessa har forresten gjesteblogget på ubok.no, i tillegg finner dere de første sidene som pdf her.  Og "leseprøve" ligger som alltid på Lydbokforlagets sider.

GOD FORNØYELSE ♥

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Spilletid 7 timer, 9 minutter/ 288 sider
Lest av forfatteren
Ungdomsroman
Begge utgavene har jeg kjøpt selv.

mandag 14. desember 2015

Himmelfall av Kari Brænne

Det er ikke ofte man kan skrive omtale av ei bok som har fått bred presentasjon i selveste Søndagsrevyen på NRK. Jeg kan i hvertfall ikke huske at det har skjedd her på bloggen før! Sjekk innslag nummer 16 bak lenka, man får ikke akkurat assosiasjoner til husmannsplassen Uren Luren eller enkelt hytteliv når man ser innslaget!
Fantastisk smussomslag! Hjerteklapp og sug i magen ;o)
 I 1918 ble hele den russiske tsarfamilien skutt i en kjeller i Jekaterinburg. Likene ble lempet opp på en lastebil, kjørt til skogs og skjult i ei avstengt gruvesjakt.
-Eller ble de nå det? Alle sammen?
I et samfunn der sannheten slett ikke var opplest eller vedtatt, der den enes virkelighet var en annens drøm- eller mareritt, alt ettersom hvor men befant seg økonomisk og sosialt, var det ikke til å unngå at rykter raskt begynte å spre seg: et eller to av barna, arvprinsen og en av døtrene skulle ha klart å komme seg unna, og i årene som har gått, har det blant annet dukket opp mange "Anastasiaer".
Vår historie, Maria Nikolajevna Romanovas, ble nedskrevet etter at en rekke tilfeldigheter førte en norsk forfatter til en leiegård i Barcelona hvor den gamle storhertuginna bor. I en alder av 113 år, var hun kommet fram til at det var på tide at noen får vite, og da passer det perfekt å fortelle til en forfatter! På den måten har dette blitt en slags kinder-egg-roman. En del består av gjengivelser av samtalene mellom disse to kvinnene, en annen Marias flukt etter at resten av familien ble henrettet og hun ble skilt fra broren, og til sist alle minnene og erindringene hennes fra barndommen før revolusjonen forandret alt. De tre elementene fortelles samtidig, men det blir gjort oversiktlig og greit, men oppbygginga er med på å holde spenningsnivået oppe gjennom 719 sider. At den er såpass omfangsrik, kan nok beklageligvis skremme mange fra å lese den, og når sant skal sies, holdt jeg på å gå i samme fella sjøl også. En kombinasjon av Tones glimrende omtale, og det at jeg fikk en fiks idé om at å lese tykke bøker kanskje kunne gi meg tid til å komme a´jour med et visst etterslep av bokomtaler, reddet meg. Det vil si, jeg fikk ikke skrevet de omtalene, men jeg fikk lest ei knallbra bok som ellers ville gått meg hus forbi ;o) Dette er en imponerende miks av historiseke fakta og (for å bruke et nylig innført begrep) fiksjonalisert historie. Det gnistrer av fortellerglede, fantasi og ikke minst grundig arbeid! Aller best liker jeg det som diktes fram om hendelesene etter drapene; hvordan Maria endres fra en hundre prosent uvitende porselensfigur, til å bli ei handlekraftig ungjente som ser verden med nye øyne. Sjokket da hun blir kastet ut i virkeligheten, det hemmelige livet i Katarinapalasset og flukten videre mot Vladivostok. Overraskende nok slutter historien der, på endestasjonen for den Transibirske jernbanen.
Jeg kan ikke annet enn å tolke det dit hen at det må komme en oppfølger eller to- det må da det??!! Jeg håper virkelig jeg kan få treffe igjen den skarpe, munnrappe Maria. Hun har jo mer enn antydet at hun har hatt et svært innholdsrikt og spennende liv, og ettersom dette er tid for store og små ønsker, setter jeg bok nummer to om storhertuginnas liv og levnet på ønskelista mi. Kjære julenisse, jeg har vært så snill jeg har klart, spesielt de siste ukene.

Boka anbefales. Varmt og hjertlig!


I 1977 ble bygningen hvor familien ble henrettet revet. To år senere ble levningene etter fem blad Romanov funnet, men dette var før perestrojka, og funnet ble holdt hemmelig i ti år. Ytterligere ni år gikk før Boris Jeltsin bestemte at det var på tide å få dem i jorda igjen, dette var i 1998. I år 2000 ble familien erklært som helgener av den russisk-ortodokse kirka og først i år 2007 fant man det DNA-prøver kunne bekrefte var levninger etter Maria og arveprinsen, Aleksej, i Uralfjellene.

fredag 11. desember 2015

Adventskalender fra vinterarkivene

Fra vinterarkivene av Merethe Lindstrøm

Lydbokforlaget/ Forlaget Oktober, 2015
Spilletid: 7 timer, 52 minutter/ 223 sider
Lest av Marika Enstad
Lydfil fra forlaget suplert med e-bok fra biblioteket.
Fantastisk forsidebilde- fantastisk tittel! For meg ble det uimotståelig :o)

På onsdag hadde Beathe et adventskalender-innlegg innlegg om bøker som krever ekstra mye av leseren, og forrige uke skrev jeg selv om utfordringene jeg fikk da jeg begynte på Merethe Lindstrøms nye selvbiografiske roman "Fra vinterarkivene". Det er godt å vite at det ikke bare er jeg spm møter motstand på litteraturfronten!

Etter de første krøkkete forsøkene, leste jeg et par anmeldelser, og jeg sytes vel kan hende det gjorde at det gikk litt lettere- eller  kanskje jeg heller skal si at det ble litt lettere å slå seg til ro med at det er en litt mer krevende tekst enn jeg er vant til?
Nu vel, hvordan det var eller ikke var; jeg har hørt hele lydboka, som forøvrig er usedvanlig godt lest av Marika Enstad- et nytt bekjentskap fra lydbokfronten, og absolutt en positiv overraskelse!
Jeg begynte med å lese i e-boka, og teorien var at ved selvlesing kunne jeg ta meg litt ekstra tid til å komme inn i handlinga, men jeg hengte meg nok for mye opp i detaljer og fikk ingen god flyt. Flyten kom først da jeg satte meg ned med litt strikking og lot lydboka gå uavbrutt- plutselig var alt tindrende klart! Det ble på en måte å høre lydbok på samme måte som jeg leser dikt: Da leser jeg fra a til å, og enten går diktene inn, eller så slår jeg til ro med at diktet ikke er for meg, men forhåpentligvis for noen andre... Det skulle til slutt vise seg at "Fra vinterarkivene" var ei bok for meg likevel!
Boka er som tidligere nevnt en selvbiografisk roman. Linstrøm har tatt med seg mann og barn og flyttet til et hus på landet, jeg tolker det som at hun håper at det skal være bra for dem alle. En ny start? Spørsmålet er om det finnes noe slik som en ny start, eller om alt bare er en fortsettelse. Samlivet med Mats er fylt av både kjærlighet, sorg, oppgitthet, sinne, frykt og en evig kamp for å holde seg flytende og å få endene til å møtes. At de etterhvert får barn gjør kan hende livet rikere, men det gjør det definitivt ikke enklere (-igjen: min tolkning!). Lindstrøm lever i stadig angst for at Mats skal gjøre alvor av å avslutte livet sitt, og hun er redd for at de skal overføre problemene til barna sine- slik deres egne foreldre hadde gjort, som en slags arvesynd. Dette farger hele historien, det er som om den fortelles gjennom et filter som gir alle scener et skremmende preg. Alt her er nemlig ikke bare forvirring og frykt, det finnes stunder som er gode også, men jeg antar at likså vel som at leseopplevelsen preges av dette "skremme-filteret", blir livet til de som lever med denne angsten faret av det. Man kan liksom aldri slippe gleden helt fri, man holder bestandig tilbake litt, for man kan aldri vite... Følelsen setter seg som ei klo i magen.
Historien er bygd opp av mange små episoder fra forskjellige epoker i Merethe og Mats´ fortid. Det velskes mellom jeg, vi, han, hun, du, de osv og det er ikke bestandig like lett å vite hvem det egentlig er som forteller fra hvilken peroide, men i lydbokutgava plukker man raskt opp tråden hvis man skulle være uheldig å miste den. Jeg antar at det er tilfelle i papirboka også, da kan man jo lett bla noen sider tilbake for å hente seg inn igjen.

Etter å ha gått noen runder både fo rå komme inn i og for å fordøye denne romanen, er jeg langt på vei enig i det mange anmeldere har skrevet. Poetisk, sterkt, ubehagelig, personlig, grusomt-vakkert.
Dette er ei bok jeg setter mer og mer pris på etterhvert som jeg får litt avstand til den. Jeg trengte den avstanden tror jeg, det er enkelte scener her jeg gjerne kunne vært foruten, men alt i alt, ender jeg opp med at den ender opp i kategorien "anbefales"- med god margin. Begge forlags-linkene fører bl.a til smakebiter fra boka, i tilleg kan man høre forfatteren les fra boka si. Gi boka en sjanse, er mi oppfordring! Pass bare på å lese/ høre den da du har litt ekstra tid så du får kontinuiteten den fortjener, i hvertfall i begynnelsen.

mandag 7. desember 2015

Det er Karl Ove si skyld!

Det er bestandig godt å ha noen å dytte skylda over på. Det er jo ikke ofte en selv gjør noe dumt, kjører for fort, sier noe ubetenksomt eller tar tankeløse avgjørelser. Eller lar Pippis filosofi dominere litt for mye.
Jeg er definitivt ikke noe julemenneske. Jeg har for eksempel snekra pepperkakehus så jeg forhåpentligvis er ferdig med det for flere år framover. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men plutselig bestemte jeg meg for å lage smultringer. Akkurat, ja: smultringer. Som erfarne julekakebakere advarer mot. Men, Dårlig Dømmekraft satt på den ene skuldra og en imaginær Pippi Langstrømpe på den andre, og det ble som det ble: Smultringer har jeg aldri lagd før, så det går helt sikkert bra!

NOT. 

Det er her Karl Ove kommer inn i bildet, for makan til pratmaker skal man jammen lete lenge- og godt- etter! Jeg lånte lydboka "Om høsten" på biblioteket, tok med meg K.O.K på smultringbakst, og hadde ikke engang tenkt tanken at han kunne være så skravlete! Jeg prøvde innbitt å konsentrere meg om gram og desiliter, visping i den ene bollen og forsiktig røring i den andre, kjevling av klissete deig og varming av smult, mens Karl Ove kakla i vei om hoggormer og melketenner, fluer og Madame Bovary, kjønnslepper, telefoner, tilgivelse og uvær, det trillet ut av ham som erter av en sekk... For ham er tydeligvis ingenting for stort og ingenting for lite, her kommer ubetydeligheter, trivialiteter, støv og skrot, hulter til bulter med eksistensielle, høyttravende og øyebrynsflagrende tankesprang. Spørsmålet jeg stiller meg er rett og slett hvordan noen kan tru at andre er interessert i alle de snurrige og halvfilosofiske betraktingene hans? Milde måne...
Det er klart jeg burde skjønt lunta, mannen har jo skrevet rundt 3600 sider om sitt eget livs kamp. Jeg får sette det på kontoen for godtruenhet. Jeg har faktisk ikke beveget meg inn i hans litterære univers før, og tenkte at dette kunne være en grei entre. Her har han gjort mange fiffige observasjoner og forteller tidvis ganske så morsomt og levende. Etter at jeg fikk ham utgjennom dørene her, har jeg googla litt, og funnet ut at en del av prosjektet hans er å vise den ufødte dattera han skriver til
verden slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den. Kanskje det, du... Kanskje boka kan få leseren til å legge litt mer merke til detaljer enn hen har gjort tidligere? Nå må dere ikke tenke at dette bare er søppel, for det finnes virkelig gull her også, som dette sitatet fra avsnittet om "demring":
Mørket er regelen og lyset det unntak, som døden er regelen og livet dens unntak. Lyset og livet er anomalier, demringen deres stadige bekreftelse.
Er det ikke uvanlig fint skrevet?

Likevel: Etter denne lynvisitten, er jeg egentlig ganske fornøyd med at jeg aldri begav meg ut på "Min kamp", men nå er det klart at denne firebinds encyklopedien av en helt annen dimensjon,  bokstavelig talt er det tynne saker, så hvem vet? Kanskje jeg kan komme til å lese litt om vinteren, våren og sommeren? Hvis noen skulle lure på tittelen, så har det ingenting å gjøre med temaene han beskriver, det er bare tidspunktet for når brevene til den enda ufødte dattera. Så lite mystisk var det!

Lydbokforlaget/ Oktober, 2015 (Leseprøve/ utdrag bak forlagslenkene)
Spilletid ca 4 timer, 37 minutt.
236 sider.
Fint lest av Ola G. Furuseth.

Hvor var det egentlig jeg skulle? Jo! Jeg skulle legge skylda på Karl Ove Knausgård! Det kan jo ikke være noen andre enn han som har skyld i at jeg fortsatt ikke har ei eneste kake til jul? Ikke pepperkaker, ikke smultringer- all den skravlinga gikk såpass utover konsentrasjonen, at det selvfølgelig gikk rett åt skoga med de smultringene, just presis slik enkelte ergerlig nok hadde forutsett. Dette kunne kanskje fått andre til å gå i fistel, men jeg har funnet en ufeilbarlig løsning! Jeg satser på konfekt og iskaker, litt dunkel belysning og kanskje en liten dæsj røkelse, så blir det sikkert nok julestemning for dem som trenger det ;o)
Pippa sjekker hvilke bøker jeg gleder meg til å lese- samt inspiserer dagens papirklipp-prosjekt. Papirklipp er absolutt å foretrekk fram for smultringbakst. Dessuten en utmerket metode for å bli kvitt utrangerte bøker!

tirsdag 1. desember 2015

Fornøyelig fuglefryd og akrobatiske ekornhopp

"Jeg skal bare..."
Hvor mange ganger har man vel ikke sagt de ordene til seg selv- og virkelig trodd at denne gangen skal det nok gå bra..? Jeg skulle jo bare innom bokhandelen for å kjøpe ei julegave. Eller to. Det gikk faktisk rimelig bra! Tre julegaver pent i posen, så rett ut igjen. Ikke noe uoverveid, ingen anger.
Vel hjemme, gavene lagt pent på gjesterommet sammen med det andre som er klart til jul. Det gikk bra! Jeg vil gå så langt som å si at det gikk over all forventning og alle forhåpninger. Senk skuldrene, ta deg en tekopp og et knekkebrød med brunost- det har du jaggu fortjent! Klapp på skuldra, vennen! (Det er viktig å gi seg selv positive tilbakemeldinger når man har gjort noe bra, man skal være raus med selvskryt, for det kommer fra hjertet ;o)
Kanskje bare kikke litt i den fugleboka? 
Tja... Det er vel ikke så mye nytt der? Jeg har jo tross alt lest en god porsjon fuglebøker oppgjennom tidene... 
Men hvem er det som kan la være å blad i ei flunka ny fuglebok, da? Det viser seg at jeg i hvertfall ikke er i den kategorien- teen ble lunken, knekkebrødet mykt og brunosten svett, og boka? Jooo, du! Den er lest fra første til siste side! Bilder er studert, byggetegninger granska, tips notert og jeg har gått i baret og bestilt ei bok til meg selv også...

Pokker!

Problemet er selvfølgelig ikke at jeg har kjøpt ei bok jeg strengt tatt ikke behøver. -Jeg har jo allerede lest den, og får sikkert lånt den hvis det er noe jeg vil sjekke opp en gang til- det er tross alt lenge til våren og tid for å henge opp nye fuglekasser og ekornhjem.
Problemet er at jeg slett ikke har tid til følgene av å lese slike bøker. Jeg har ikke tid til å snekre pepperkakefuglebrett, knote med trolldeig (Sikkert tretti år sida sist! Men trolldeig var jo ustyrtelig populært i hine hårde dager... Noen som husker?) for å lage-male-lakke vannfaste non-stop-look-alikes, søle med lim og Drygolin utendørsmaling i kremsprøyte for å lage liksomtakstein og liksomglasursnurr...
Jeg hater- virkelig HATER det når bøker holder mer enn de lover og gir meg så mye inspirasjon at ikke bare jeg, men også mannen i huset, blir opptatt med konstruering, måling, kapping, pussing og kapping og pussing på nytt fordi vi egentlig ikke kan å snekre fuglebrett med tak- den ene kvelden etter den andre.
Og nå er det allerede kvelden første desember, vi ligger allerede etter skjema for juleforberedelser, og vi har allerede tatt avgjørelsen om at vi må droppe pepperkakebakinga i år, hvis vi skal ha forhåpninger om å få det viktigste på plass innen lillejulaften...
Herr Parus Maajor fra bygningskontrollen har vært innom, og vi venter på ferdigstillingsattesten fra kommunen!
Boka som har lokket meg inn i uføret er Anne Havåg Holter-Hovinds "Fuglefryd" utgitt av Font forlag nå nylig. Den inneholder massevis av fine bilder (noen riktig nok litt mørke), beskrivelse av de mest vanlige hagefuglene, material- og kappelister til fuglebrett, fugle- og ekornhus, oppskrifter på mat de liker og ikke minst hvilke fugler som foretrekker hvilken mat- greit så man slipper å legge ut mat ingen av de stedegne artene vil ha. Det er kanskje ikke så aktuelt nå i desember, men når våren kommer, kan man bla opp for å finne tips til hva man kan plante for å få insekter, fulger og dyr til å trives i hagen (her kunne jeg nok ønska meg at plantenes herdighet hadde vært opplyst). Det er rett og slett ei veldig koselig bok! For de som ikke har lest kilovis med fuglebøker før, er den nok også både informativ og lærerik.

Hvis jeg skal ta sjansen på å anbefale denne som julegave, skjønner dere sikkert at jeg nesten må be dere om å begrense dere til fingernemme pensjonister med massevis av fritid, ornitologer med grønne fingre og hageentusiaster med fjær i hatten. Man kan selvfølgelig også vurdere den som et alternativ til andre snille folk som fortjener ei inspirerende, sjarmerende fuglebok ;o)

Ps og for ordens skyld: jeg hater ikke slike bøker. Jeg elsker dem!

Pps- forfatteren er hjertet og hjernen bak bloggen "Moseplassen"- ta gjerne en kikk der også ;o)

onsdag 25. november 2015

Kort om den første skituren- med små glepptak i bakkane.

Som nokre kanskje har fått med seg, er eg over middels glad i vinter, snø og ski. Både tv-varianten og den som bit seg fast i kjakar, fingrar og føter. No har eg utvida repertoaret til også å omfatte skiturar i bokform!
For meg blir tida mellom fin haust og skikkeleg vinter meir og meir traurig for kvart år som går. Ikkje er det triveleg på fjellet, i skogen berre glatt, vått og grått, vegar og stiar blir uendelege gjørmehav og dagslyset kan ein berre drøyme om.
I år var det Harald Thingnes, kjent frå Sporten på NRK, som kom med medisinen som hjalp meg gjennom desse vekene: Han har intervjua fjorten av de store norske skistjernene om korleis dei første skiopplevingane deira var, og dette har vorte ei rett triveleg bok! Det er ikkje ei bok om vidunderbarn, treningstips eller entusiastiske (skråstrek overivrige) foreldre, men artige historier, tapte konkurranser, arva utstyr, varme parkdressar og genuin kjærleik til vinter, ski og natur.
I tillegg til samtalane med skifolket, inneheld boka fleire private bilete frå skiturar intervjuobjekta hadde som barn. Det er her eg synes deet glepp litt, men det har ikkje med bildematerialet å gjere, det er derimot måten dei blir presentert på.
eksempel frå boka
Lay out eller design, er vel gode nynorskord for det eg meiner kunne vore mykje sprekare. Det kan tenkjast at dei som er betre skolert og meir bevandra i designerverda vil argumentere for at dette er stilsikkert eller retro, men hadde dei spurt meg om råd, ville eg nok tipsa om at sidene med bileter kunne lagast som "albumsider", til dømes med slike "hjørne-trekant-fester" og handskrift under bileta. Sikkert ikkje revolusjonerande det heller, men eg trur det hadde sett bedre ut.
Dette er nok ei bok mest for dei spesielt interesserte, men kven veit? Den har godt potensiale for å få julepapir rundt seg, og i ein såkalla mellomsesong for proffane og førebels lite snø i store delar av landet, kan det vere fleire enn meg som kan få behov for litt ekstra langrenn og skiglede!

Den første skituren-
slik starta eventyret for dei norske skistjernene
Av Harald Thingnes.
108 sider
Leseeksemplar fra forlaget.




fredag 20. november 2015

For eksempel livet og bøkene. Dagene som kommer og går.

I dag blir det innedag.
Prisen for en kald dag med snø, ski og fjell er av og til forkjølelse. Det er det vel verdt!
Mulig det vart for mye vind, kuldegrader og frisk luft i går, for nå sitter jeg her og prøver å sjonglere tekoppen og papirlommetørklærene innimellom nysanfallene.. Jeg tar det for gitt at det er en ordinær endagsaffære, og at jeg kan stille til start på Sjusjøen da startskuddet går for skiskytterne i morgen! (Det vil forundre meg veldig om jeg ikke skal klare å sitte i en sofa eller stol og se på tv, det er uansett derfra jeg kommer til å rope gode råd, engasjerte heiarop og oppgitte eder og forbannelser...)
Hvis det (mot formodning) er noen som ikke skal få med seg sesongåpningen, kan jeg anbefale ei knakande god og interessant bok, nemlig denne:
"hva er en roman" av Tone Selboe. På Universitetforlagets nettside kan dere lese mer om boka, finne linker til anmeldelser og høre forfatteren fortelle om romanen som sjanger og fenomen. Det er ei forholdsvis tynn bok, men jeg har brukt lang tid på å lese den- og jeg har brukt mye papir for å notere gode poenger, fiffige sammenligninger og tips om romaner som på en eller annen måte har satt standarder for senere forfattere og bøker. Jevnlig kommer det romaner om romaner (og lesere), men dette er altså velformulert, gjennomtenkt, engasjert og entusiastisk sakprosa om alt en roman er eller bør være, og ikke minst hva den ikke er. Det er visstnok adskillig lettere å utale seg kort og presist om det siste! Dagblandet skrev forresten i sin anmeldelser at boka bør være pensum for alle som leser bøker, så er du inne på en bokblogg, er det sannsynlig at du er i målgruppa!

Et tema Selboe er innom i boka si, er selvbiografiske romaner. Dette er jo en sjanger som har vokst de siste årene, og Knausgård er i så måte i en klasse for seg. Jeg har aldri orket å ta for meg "Min kamp-bøkene", men i farta kommer jeg på blant annet Anne B. Ragdes "Jeg har et teppe i tusen farger" og Cecilie Engers "Mors gaver", som jeg husker jeg var godt fornøyd med. Nå sitter jeg her med ei anna bok som i aller høyeste grad faller innunder den kategorien, og som fikk en del kritiske kommentarer/ spørsmål da den kom ut i høst, Merete Lindstrøms "Fra vinterarkivene" (Lydbokforlaget/ Oktober)
Årets vakreste cover- årets mest spennende tittel!
Enkelte mente at den har passert grensa mellom personlig og privat, og at den er for utleverende.
Tidligere har jeg slitt for å få grep på denne forfatteren, jeg har lest/ hørt "Dager i stillhetens historie", men avbrøt novellesamlinga "Arkitekt". Også denne gangen synes jeg hun skriver "vanskelig", i den forstand at det er mye tanker, assosiasjoner, minner og frykt som går over i hverandre. Det er også noe med tidshoppene som gjør at jeg sliter litt med å henge med. Hvis dette hadde vært en "ordinær" roman, hadde jeg nok gitt opp, men det er virkelig- og det er virkelig en sterk historie, så jeg kan da ikke bare gi opp selv om jeg møter litt motstand? Jeg mener å huske at en anmelder nevnte humor, det har jeg ikke lagt merke til hittil, men kanskje det kommer? Snart? Jeg pleier ikke å lese så mye av hva andre synes før jeg har lest/ hørt bøkene selv, men denne gangen skal jeg gjøre et unntak. Det er mulig at å lese en anmedelse eller to vil sette ting litt på plass for meg, slik at det blir enklere å se helheten.

Så får vi sjå, om Lindstrøm blir evig arkivert eller tatt inn i varmen- og om skiskytterne får dreis på ski, staver, smørning og gevær, eller om de heller vil at helga skal gå inn i glemmeboka. Det er jo ikke alltid det har gått like bra... Helg blir det uansett- fyll den med mest mulig av det dere liker aller best!


onsdag 11. november 2015

Historia om det nye namnet, av Elena Ferrante

Andre boka i Napoli-kvartetten
Lydbokforlaget/ Samlaget, 2015
Speletid: 20.21/ 574 sider
Oversatt av Kristin Sørsdal
Lest av Silje Breivik
Anmeldareksemplar frå forlaga.

(Innlegget blir etter kvart oppdatert slik at nynorsken blir betre!)

Igjen må eg ta meg sjølv i nakken for å skrive nokre ord om ei bok eg har likt frykteleg godt! Ofte er det dei bøkene det er vanskelegast å skrive om, og her byr det verkeleg på utfordringar! Boka er som den første i serien, umåteleg handlingsmetta og svært rik på detaljar. Her finn ein ikkje eit daudpunkt, og alt som er skrive på dei nesten sekshundre sidene, er tilsynelatande like viktig for å forklare det som skjer seinare. Vi møter stort sett det same persongalleriet som i "Mi briljante venninne", og om mogleg blir det endå fleire band som knytter dei ulike personane saman- til tider kan det bli litt mykje å halde styr på, men som eg skreiv om ei anna omfangsrik bok nyleg: ingen grunn til å fortvile: du får raskt tak i tråden at att!
Når ein les boka, kan det vere lurt å minne seg sjølv på at det er Lenú/ Vesle-Lena/ Elena Greco som skriv dette fleire tiår etter at hendingene skjedde. Ho begynte (byrja) å skrive (i sinne) då venninna hennar frå barndomen, Lina Cerullo/ Lila/ Raffaela/ Signora Carracci plutseleg forsvann. Ho skriv slik ho hugser dei hendingene ho sjølv var vitne til, og alle andre episodar beskriv (skildrar) ho slik ho har fått dei fortalt.
Venninnene hadde mykje av den same tøffe bakgrunnen og dei same føresetnadene for å kunne kome seg vekk frå fattigdom og undertrykking i bydelen dei kom frå. Liva deira tek imidlertid (Likevel tek liva deira) vidt forskjellige retningar, det einaste som ser ut til å vere som det bestandig har vore, er "magnet-effekten" jentene har på kvarandre: dei veksler mellom tiltrekking og å skyve den andre i frå seg heile tida. Lila er fortssatt den aktive, Lenú den forskiktige forsiktige.
Lila er nygift med Stefano, men allereie før bryllaupsfesten er slutt, innser ho at ho har gjort ei skjebnesvanger tabbe. På tross av/ Trass i at ho endeleg får god råd og Stefano let ho få alt det ho vil på den materielle sida, må ho tole litt av kvart, både mishandling, vald og truslar, og ho kjenner det som ho aldri før har vore mindre fri. Etter ei viss tid, mykje slåssing, trass og konflikter blir Lila gravid og får ein son, utan at det gjer situasjonen hennar noka enklare. (Diverre er dette normalen for kvinnene i miljøet dei kjem frå.)
Elena derimot får hjelp til å fortsette utdanninga si, ho har teke eksamen og etter nokre vanskelege testar, får ho gratisplass ved eit universitet i Pisa. Ho studerer hardt og gjer det fortsatt godt. Her slit ho litt med å passe inn, men det er nett det ho er best til: å sjå kva som skal til for å bli ein del av massen, og gjere det som trengs. Ho får eit nytt nettverk, noko som skal åpne dører ho knapt hadde trudd fantes: ho får utgitt ein roman ho har skrive på bakgrunn av ting som hende sommaren før ho flytte frå Napoli. Ho har klart å kome seg vekk fra bydelen, ho har fått status og ei karriere, men det viktigaste av alt: ho blir økonomisk uavhengig. Dermed kan ho fortsette/ halde fram med  å gå vegen mot det frie og meir moderne livet dei begge hadde ønska seg.
Det er nær sagt umogleg å skrive kort om handlinga. Her er det krig og kjærleik, mafia, svik og lojalitet, lidenskap, resignasjon og vilje til å vrenge av seg tvangsskjorta, håp, overgrep, diskriminering og depresjon. Alt nøkternt og realistisk, rått og brutalt, men på ein slik måte at det blir engasjerande, ikkje kvalmt eller overtydeleg. Forfattaren har klart den hårfine balansegangen mellom patetisk og perfekt!

Sjølv om eg har lese enkelte parti i papirutgåva, har eg kost meg gjennom heile lydboka i tillegg. Det er ei sann glede å høyre stemma og det syngande tonefallet til Silje Breivik. Sjølv om "Historia om det nye namnet" heilt sikkert står godt på eigne bein, trur ho er med på å gi boka (bøkene) ekstra intensitet og driv.

Til slutt, om nokon skulle sitte at med spørsmål, så:
JA- eg tilrår boka varmt!
Og:
JA- du må lese "Mi briljante venninne" først, alt anna blir meiningslaust.
Og:
JA- eg gler meg til bok nummer tre, "Dei som flykter og dei som blir igjen" kjem til våren!

Takk til Lydbokforlaget og Samlaget
for suveren oppleving!

søndag 8. november 2015

Smakebiter fra et uforglemmelig møte med Astrid, Agnes-Margrethe og Lisa


Fredag leste jeg- eller jeg leste og studerte- den nye Astrid Lindgren-biografien til Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato. Dette var ei bok jeg har venta på lenge, og som jeg hadde høye forventninger til. Gledelig nok oppfylte den alt jeg hadde av ønsker og vel så det. Jeg konkluderte akkurat som Dagbladet gjorde i går, lørdag: terningkast seks og årets absolutte julegavefavoritt til barn og voksne som er glad i bøker og vakre illustrasjoner!
(Det er mulig artikkelen i DB krever innlogging)
Jeg tar nok ikke munnen for full hvis jeg sier at alle som har vokst opp i vårt hjørne av verden kjenner Astrid Lindgren og hennes eventyrlige, magiske og til tider hjerteskjærende barnebøker. Jeg skyter nok heller ikke over mål hvis jeg påstår at veldig mange i Norge kjenner til Lisa Aisato og hennes fabelaktige illustrasjoner. Når det kommer til forfatteren Agnes-Margrethe Bjorvand, kan det nok hende flere er litt i villrede, men for de innvidde er hun en kjent Astrid Lindgren-entusiast, og har de siste årene oversatt flere bøker både om og av Astrid Lindgren i tilleg til at hun er universitetslektor og har skrevet mye forskjellig om barnelitteratur, også lærebøker om emnet.
Boka tar raskt og kronologisk for seg livet til den kjente forfatteren, og til tross for at dette er ei bok først og fremst skrevet for barn, har man ikke utelatt de litt mørkere sidene ved livet. Både at hun fikk et barn utenfor ekteskap og at barnet bodde i fostehjem de første årene, at ektemannen Sture var alkoholiker, samt emner som ensomhet og sorg er tatt med. Dette er gjort på en ærlig, men ikke utbroderende måte- akkurat slik at barn kan ta det innover seg uten at det blir for dominerende. Bakerst i boka er viktige årstall og hendelser, for eksempel når de ulike bøkene kom ut, fødsler og dødsfall, lista opp. Teksten er rik på detaljer og dermed lærerik også for voksne lesere- det skinner godt gjennom at Bjorvand er ei dame med stor kjærlighet til- og kunnskap om Astrid Lindgren både som person og forfatter!
Nydelige bilder og kloke ord
Illustrasjonene er et kapittel for seg. Vi er mange som er glad i Lisa Aisatos vakre tegninger og bilder, enten vi kjenner dem fra barnebøkene eller som illustrasjoner til Jesper Juuls spalte i Dagbladets helgemagasin. Hun er rett og slett en stor kunstner med en helt spesiell evne til å formidle hele spekteret av følelser og stemninger. Her har hun tatt utgangspunkt i gamle fotografier og de originale tegningene fra lindgrenbøkene, og satt sitt eget preg på de kjente skikkelsene. Flere steder er fantasifugurer og virkelige mennesker med på samme side, noe som er med på å understreke at Astrid ofte bygde karakterene og fortellingene sine på folk og opplevelser fra virkeligheta.
Lasse og Emil hjemme på Näs
Boka med sine 108 sider er utgitt av Cappelen Damm, og har du lyst til å smugkikke litt ekstra i boka, kan du gjøre det HER -det er selvfølgelig noe jeg oppfordrer dere til å gjøre, da blir dere garantert overbevist om hvor vidunderlig fin denne boka er. Dere kommer til å gi den bort i julegave til både små og store- og til dere selv ;o)
Har du tid og lyst til å sjekke andre smakebiter, er det som alltid på en søndag muligheter for det hos Flukten fra virkeligheten ;o)

torsdag 5. november 2015

Slekters gang. Fortellinger fra et glemt land

Av Jan Kjærstad

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Spilletid: 20.21/ 619 sider
Fortryllende lest av Ingrid Vollan
Lydfil fra Forlaget

Jeg har nevnt det tidligere: Jeg elsker det når forfattere klekker ut et helt nytt fundament når de skal fortelle ei historie!
Vanligvis forteller jeg ikke så mye om handlinga i bøkene jeg leser, men dette er en så kompleks komglomerat av ei bok, at det ikke nytter å ta snarveier hvis man vil yte den et minste snev av rettferdighet. Jeg skal prøve å gi dere et bilde av hva som venter, så får jeg heller nøye meg med å vie mindre plass til synsing. Det bør holde i lange baner å slå fast at jeg synes hele konseptet er genialt og at jeg holder denne som en av årets absolutte favoritter!

I denne romanen har Kjærstad tatt et formidabelt steg både i tid og rom.  Vi er godt inne på 4000-tallet, ved et universitet i Den kinesiske føderasjon har et team bestående av tre kvinner, Nuówêi-gruppen, blitt satt sammen for å gjenskape en flik av det lille, merkelige landet Norge - for over to tusen år siden - et folk få vet noe som helst om i dag (...) I den sammenheng vil vi også antyde noe om hva årsakene kan ha vært til at Norge som nasjon forfalt og til slutt ble utradert. Teamet bygger arbeidet sitt på det sparsommelige som er bevart av informasjon, blant annet refereres det flere ganger til "Vesle Grønns krønike", uten at vi får forklaringa på hva dette egentlig er før mot slutten. For å fylle ut der de helt eller delvis mangler dokumentasjon, benytter de seg av fiksjonalisert historie, (som) bygger på en overbevisning om at fortellinger, på sitt beste, rommer noe umistelig: en kraft til å kunne forklare det som ellers ikke kan forstås.
 Innledningsvis får vi høre litt om hendelser som har ført til Norges undergang, vi har Syttiårskrigen etterfulgt av Mørketiden, overbefolkning, klimaforverringer, matmangel, finansielt kaos, krig, virus og infertilitet- you name it!
Selve navet i historien er Rita Bohre, født på begynnelsen av 1900-tallet, etterhvert en kjent paleontolog og en ekte mater familias. Gjennom hele sitt voksne liv skriver hun på et litterært verk hun kaller Femina Erecta. Vi blir kjent med hennes foreldre, ektemenn, elskere, venner, fiender, barn og barnebarn, nieser og nevøer, sviger-det-ene-og-det-andre. Vi streifer innom Vigelands atelier, Polhøgda til Fritjof Nansen, tidligere politikere og kulturpersonligheter- man skal holde tunga rett i munnen hvis man til en hver tid skal holde styr på persongalleriet, men jeg opplevde at det egentlig ikke var så viktig- forbindlsene er så mange at man raskt får plukket opp tråden hvis man mister den et øyeblikk. I tillegg til at romanen har en så stor og brokete befolkning, forflytter den seg over store deler av Kloden. En rekke steder i Norge nevnes og får en større eller mindre betydning for hvordan livene til de involverte utvikler seg. I tillegg til nevnte Polhøgda ved Lysaker, er vi innom Alvdal, Jotunheimen, Svalbard, Kongo, Jevnaker, Nordmarka, New York, India- og altså Kina, hvor forfatterne av avhandlinga om Bohre-familien sitter.
Vi følger familien i flere generasjoner, vi følger dem i hverdag og fest, på arbeid og fridager, krig og fred, hjemme og på reise. Dermed blir dette også en fortelling om det norske samfunnets utvikling fram til det vi har i dag. Mangfoldig, fargerikt, fascinerende, fengslende og rett som det er til og med tankevekkende...

Som jeg har gjort med de siste bøkene jeg har fullført, har jeg veksla mellom lydbok og e-bok. Det har fungert utmerket, og er kanskje en fordel når det er snakk om ei såpass omfattende bok? Ingrid Vollan har gjort en formidabel jobb som oppleser, samtidig har det vært fint å kunne bla tilbake hvis jeg har blitt forstyrra i løpet av lyttnga. (Det er knapt nok til å unngå, med over tjue timer fortelling)

Bøker jeg har fått assosiasjoner til under veis:
-Bienes historie, på grunn av trådene som trekkes til Kina.
-De siste eventyrskogene, fordi den handler om samme geografiske område som Maud Evensen i Kjærstads bok har hytte hvor hun søker tilflukt når livet drar seg til.
-Det som ble Norge- om paleontologi og funnene som har blitt gjort på Svalbard, emner Rita Bohre glødet for.

onsdag 4. november 2015

Tre bøker for turfolk

VI er ikke spesielt glad i å bli fotografert, så det blir "snikbilder" mens den andre er opptatt med egnesteinstudier for å få vist dimensjonene ;o)
Når man nærmest snubler over slike steinformasjoner, er det lett å få assosiasjoner til bokstabler! Bildet er fra en fjelltur tidligere i høst. Vi bestemte oss for startsted, og ettersom vi var litt usikre på været, hvor bratt det ble, om formen holdt osv, lot vi tilfeldighetene bestemme hvor vi endte opp, og dermed fant vi denne fantastiske plassen! Det gikk ingen sti hit, langt mindre vei- men vi så "skjæringa" på lang avstand og bestemte oss for at det kunne være morsomt å sjå den på nært hold. Jeg trenger vel ikke å si at vi var godt fornøyd med avgjørelsen!

Dermed var det ikke til å unngå, jeg måtte finne fram igjen tre bøker jeg leste i sommer, og skrive et innlegg om tre veldig gode, men helt ulike turbøker, nemlig disse:

Det er på en måte en kronologi her, men den krever nok litt forklaring:
Reidar Müllers "Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år" (Aschehoug, 2014) handler om hvordan landet vårt ble til. Det handler om geologi og paleontologi. Om myra som kan være arkeogogenes hermetikkbokser, om fjell, fjord, skog og dal, om klimaforandringer forårsaket av kjempemessige vulkanutbrudd, om kontinentalsokkelen, brudd i jordskorpa, om plateforskyvninger og istider med opptil to kilometer tykke islag over Norge, om hvorfor nordmenn har blek hud og ikke minst om Thulitheripus svalbardii, den langbente flodhestlignende skapningen de fant spor etter i Gruve 7 i 2006. Utrolig lærerik og faktisk ganske lettlest. skrevet med både innevelse og et snev av humor. Nesten tretusen millioner år, kan virke litt overveldende, men trøst dere med at i svært lange perioder skjedde det knapt nok en liten skjelving i den geologiske tidsspiralen... Boka anbefales absolutt som et innføringskurs for dem som vil lære litt om hvorfor fjellene våre er som de er, og hvorfor de er akkurat der de er- alt har ei forklaring, og dem får man her. Det setter en ekstra spiss på turen når du vet hvorfor, hvordan og kanskje når!

"De siste eventyrskogene. En veiviser til Oslomarka" (Cappellen Damm, 214) er skrevet av Gjermund Andersen, leder for Naturvernforbundet i Oslo/ Akershus. Boka beskriver det særegne ved hvert enkelt område av marka rundt Oslo, og er rikt illustrert med (for det meste) stemningsfulle bilder (noen få viser rasert og ødelagt eventyrskog, de er naturligvis ikke like egna til å skape ro i sjela). Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor jeg, av alle, har lest denne, men det har også ei forklaring. Jeg ble fortalt at den var interessant, og den er proppfull av historikk og kunnskap om naturvern (så klart), men også om filosofi, holdninger, økologi, allemannsretten, friluftsliv generelt, betydningen av at spesielle naturområder fredes og masse vis av fine, kloke tanker. Hvis vi hadde klart å få alle små og store skogeiere i landet til å lese denne, og sette seg inn i stoffe som presenteres her, hadde vi kommet langt på veien til at senere generasjoner også vil kunne glede seg over naturlig natur- og eventyrskoger! Et praktverk. Anbefales selvfølgelig til alle som er glad i natur.

Til sist er det Gaute M. Sortlands "Fotturar i Norge" (Samlaget, 2015), ei underfundig, snurrig, melankolsk og fin lita bok som nær sagt har gått som en farsott over Blogglandia. Den er satt sammen av tretti korte og litt lengre tekster, helt uavhengig av heverandre. Det eneste de har felles, er at de ikke handler om turliv, telt eller termos! "Fotturar i Norge" blir brukt som erstatning for personnavn, et begrep, et sted, en bar, en hendelse... Jeg ser for meg at forfatteren har sittet i skrivehula si og hatt en plan om å skrive, men uansett hva han satte seg fore, har han mista tråden og begynte å tenke på nettopp fotturar i Norge i stedet. Resultatet ble som det ble: fornøyelig og originalt! Denne lånte jeg som ebok på biblioteket, ei genial ordning som gjør at denne ligger an til å bli gjenlest ved senere anledninger. Også denne anbefaler jeg, som de aller fleste andre som har lest den- ikke bare til de som er glad i natur eller tur, men også til de som bare er glad i gode bøker og originale historier.

Soloppgang med løfte om en fin dag
Til slutt noen bilder fra turen i går. Jeg er takknemlig, indelig, oppriktig og djupt inni meg, for at jeg ikke må sitte inne på et kontor og tenke på fotturene jeg helst skulle vært ute på! For meg er det bare å stå opp, fore hunder, få i seg litt frokost sjøl og legg i vei. Livet er tross alt best ute- og med lydbok på øret, får man til og med det beste fra flere verdener! I går hørte jeg ferdig Elena Ferrantes "Historia om det nye namnet", den andre boka i Napoli-kvartetten. Det skal jeg selvfølgelig komme tilbake til☺
Rudolf er på spa for å lade opp til den hektiske perioden han har forran seg

Så var vi på vei ned i dalen igjen. Ned i tåka. Ned i mørket.





Ps...
Mulig kronologien ikke ble så mye klarere av dette? Norge blir til- mennesker ødelegger skogen, andre prøver å verne- folk bare tenker på fotturer enten fordi det ikke er igjen noe naturlig natur, eller fordi de må på kontoret. Alt heng i hopes med alt- kloke ord fra Sigbjørn Johnsen, ikke Gro Harlem, som ofte kreditteres for sitatet.
Pps. Alle disse tre bøkene denner på en forunderlig måte en link til ei anna bok jeg nylig har hørt, "Slekters gang" av Jan Kjærstad. Omtale er på gang!

lørdag 31. oktober 2015

Det er du som er Bobby Fischer, av Christer Mjåset

Ebok vs. lydbok ;o)
Lydbokforlaget/ Kagge Forlag, 2015
Spilletid: 4.26/ 197 sider
Eksemplarisk lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget/ Ebokbib.

For første gang på tretti år skal Håkon på en snarvisitt til hjembyen Lillehammer. Det er absolutt ikke en tur han gjør med lett hjerte, ikke bare fordi det er begravelsen til en barndomskamerat som står på agendaen, men han kvier seg fordi det samtidig betyr at han kommer til å møte resten av kameratgjengen- og dermed er det mer enn sammsynlig at det ubehagelige, fæle som skjedde den gang vil komme opp som tema. Det er jo ikke slik at tretti år med fornektelse og taushet fjerner realitetene- spørsmålet er bare hva var det egentlig som skjedde da Agnes forsvant? Et uhell eller ei kriminell handling? Selvforskylt eller påført?
Den ytre handlinga strekker seg bare over et døgn, men perspektivet veksler mellom den gang da og . Vel framme i Lillehammer, får Håkon stadig påminnelser gjennom steder han ser igjen og mennesker han treffer. Det blir avtalt at guttene skal spise middag sammen etter begravelsen, og da får vi vite enda mer om hvordan hver enkelt har taklet fortida, forholdet sitt til avdøde Kristoffer, og ikke minst hva de tror skjedde, hvem som så hva, hvem de tror var ansvarlig. Ikke alle kommer like godt ut av kvelden. Du vet ordtaket om sannheten, barn og fulle folk..?
I forlagets presentasjon av boka bruker de ord og uttrykk som suggererende, uhygge, og spenning til siste punktum. Noen lesere vil nok være enige i disse karakteristikkene, men jeg synes de er litt for voldsomme og egentlig ganske upresise. Heldigvis hadde jeg ikke lest vaskeseddelen før jeg hørte/ leste boka, hadde jeg gjort det tror jeg at jeg hadde blitt litt skuffet, noe som viser hvor viktig det er at "kart og terreng" er i samsvar med hverandre. Jeg likte nemlig både historien og fortellerstilen veldig godt! Jeg ble skikkelig nysgjerrig på dette mysteriet guttene har prøvd å tie ihjel så lenge, hendelsene som helt tydelig har preget dem (og familiene deres) i alle disse årene. Jeg fascineres av den litt stillfarne, dvelende måten "leken" deres blir avdekt, beskrivelsene av spenninga de opplevde mens de holdt på. Den interne konkurransen guttene i mellom. Håkons forhold til foreldrene, broren, de andre guttene -og søte, greie Agnes som som de alle svermet rundt.
Hvis jeg skal sette en merkelapp på denne, tror jeg "oppvekstroman" er mest dekkende, selv om vi møter fortelleren da han er godt voksen. Den beskriver en helt alminnelig oppvekst, helt allminnelige mennesker, med helt allminnelige utfordringer, gleder og sorger, i en helt allminnelig norsk småby. Det er bare dette unevnelige, ubehagelige som ikke er allminnelig.
Ekstra pluss i margen for en original og overraskene slutt; den så jeg virkelig ikke komme! Boka er lett å anbefale, underholdende, lettlest og fin, men antagelig ei man ikke går å grunner på spesielt lenge etterpå.


fredag 30. oktober 2015

Monster, av Jørgen Jæger

Jeg husker ikke helt når det skjedde, men jeg husker at jeg overraskende fikk et gratis forhåndseksemplar av Jørgen Jægers nyeste bok, Monster, rett fra forlaget.
Jeg husker ikke helt hvorfor jeg ikke leste den med en gang, men jeg husker at jeg leste flere positive omtaler på andre blogger. Jeg har funnet tilbake til mange av dem, Tine, Anita, Ina, Heartart, Åslaug og Rita er fortsatt helt og holdent positive, entusiastiske og heftig begeistra. Er det noen grunn til at jeg skal kverulere? Niks! Jeg har gitt boka terningkast fem, og det er bare den hardnakka språkfanatikeren i meg som har argumentert mot en fin og skinnende sekser.
Dette er mitt første møte med Jæger og etterforskeren Ole Vik- enda dette er bok nummer åtte i serien, så det burde med andre ord vært flust av muligheter, men endelig!

Boken er tilegnet de 817 kvinner og barn som lever med hemmelig adresse og ny identitet i Norge etter «kode 6», lovens strengeste grad av beskyttelse mot voldelige menn. Anne og Thea er mor og datters nye identiteter, og sammen med Ulrik har de stablet på bena en ny tilværelse og et nytt liv på et lite småbruk ute på landet. Det ser ut til at ting skal gå seg fint til, Anne er høygravid og hun har kanskje begynt å senke skuldrene, da Thea plutselig går helt i vranglås og nekter å fortelle hva som har skjedd. Leserne vet at hun har sett noe skremmende, men de voksne kan bare spekulere. Frykten vokser og da Ulrik blir slått ned og nær drept, rakner alt de har bygd opp og uhyggen og panikken griper både hovedpersonene i boka, og faktisk også denne leseren som fra før er både lettskremt, mørkeredd og har en overaktiv fantasi...
Persongalleri, handling, troverdighet, aktualitet og spenning: tipp-topp!
Likevel kom det altså litt surmuling og flisespikkeri fra nevnte språkfanatiker... Med forbehold om at noe av dette er luka ut i den ferdige boka, jeg har som nevnt lest et forhåndseksemplar, men i tillegg utdraget som ligger på Ebokbib. (Jeg har satt meg på venteliste, og kommer til å oppdatere innlegget da det blir min tur og jeg får konferert med biblioteksboka)
For det første synes jeg det blir dårlig flyt når for mange av setningene begynner med og, men og . Dette finner man opptil flere ganger på enkelte sider.
For det andre er det lite varisjon. På en og samme side (272 i mitt eks) har jeg streket under følgende;
...var opptatt med halsbrekkende forbikjøringer...
...Opptatt som hun var av Josteins skjebne...
...Anspent som hun var, kunne ikke Cecilie...
For det tredje stusser jeg ved en del pussige utsagn, som disse sitatene:
Derfor var hun heller ikke fysisk redd for å dra hjem, det var ikke på det planet at angsten hennes lå, det var på det mentale. (s 81)
Jokke bar på et balltre i kryss over brystet. (s 236)
For det fjerde er jeg allergisk mot slurv med da og når i bøker. Hvor har det blitt av den gang da, hver gang når??? Jeg reagerer omtrent likeens som hvis noen gnikker isopor mot ei glassrute...

Til tross for litt sand i maskineriet, hadde jeg stor glede av denne. Jeg ble mer og mer grepet av denetterhvert som jeg leste, så det er slett ikke vanskelig å anbefale denne til de som ønsker seg ei skikkelig spenningsbok!
PS: At boka nylig ble nominert til Bokhandlerprisen 2015, borger vel også for at dette er underholdning på høyt nivå ;o)



tirsdag 27. oktober 2015

Det er forfattaren sjølv som les

Gjør klar for vm i samleinnlegg!
De utålmodige kan finne en konklusjon nederst i innlegget, men da går dere kanskje glipp av noen fine boktips ;o)
Etter å ha lest dette innlegget hos Tine, spesielt kommentaren hennes til den andre Berit, begynte jeg å tenke på hvilke lydbøker jeg har hørt forfatteren selv lese. Det viste seg at det begynner å bli en del- og med unntak av to-tre stykker har jeg ikke ofret dem mye oppmerksomhet her på bloggen... De fleste av disse er en følge av et kort storytel-abonnement i sommer, og er nok bøker jeg i utgangspunktet ikke ivret spesielt etter å lese/ høre. Når jeg sjekker terningkstene mine på bokelskere.no, blir jeg overraska over at det kun er femmere og seksere å spore! (Der jeg har trilla terning, vel og merke.) Jeg skal ikke banne på at det har sammenheng med at forfatterene selv leser, men ofte synes jeg det gir bøkene en spesiell troverdighet. Alt stort og smått blir vektlagt akkurat slik forfatteren forestilte seg det da hen skrev, og de av forfatterene som bruker (ei sterk) dialekt gjør absolutt opplevelsen ekstra fargerik og levende:

Edvard Hoem: Jordmor på jorda og Slåttekar i himmelen. To bøker om tidlegare generasjonar i Hoem-slekta. Sterke personar, sterke historier skreve på nynorsk, fabelaktig godt lese med forfattarens eiga syngande romsdalsdialekt. Anbefales så absolutt- enten som lydbok, eller som papirbøker- eit must for norske bokormar, ein levande legende! I haust kjem det nok ei bok frå Hoem si hand; "Bror din på prærien", ein slektsroman og westernroman, fortalt på same sanselege vis og i same poetiske språk som den lovpriste «Slåttekar i himmelen». Også den les han sjølv- og eg grer meg ;o)

Per- glimt av min far, av Aksel Fugelli. Fascinerende biografi om en kjent (og for mange kjær) samfunnsdebattant. Sønnen Aksel har funnet ut at tida er inne for å grille faren- både når det gjelder alskens utspill i media og når det gjelder private valg og prioriteringer. Ærlig, rufsete, varmt og humoristisk. Det spesielle er at både far og sønn leser! Dette gir liv og troverdighet til historiene. Som forventa bys det på mye livsvisdom og grublerier til ettertanke.  

Raushetens tid, fra misunnelse til beundring, av Kathrine Aspaas. Dette er ei bok jeg har prøvd meg på tidligere, uten at det ble noen suksess. Det endte med at jeg leverte den tilbake forholdsvis ulest, dvs. jeg leste noen sider uten at jeg fikk helt taket på hensikten med boka. Jeg gav godeste Aspaas en ny sjanse: men jeg malte dører, skulle hun få lese boka si for meg. Da ble det mer sving på sakene! Jeg ble umiddelbart grepet av forfatterens åpenhet og etterhvert fascinert av hennes filosoferinger rundt temaene fra misunnelse til raushet. Her var det helt klart en stor fordel å høre forfatteren lese sin egen tekst. Nå må det likevel innrømmes at mye allerede er glemt. Det jeg husker best, er at jeg tenkte den ble for mye rettet mot arbeidsliv, og at det godt kunne vært korta ned litt mot slutten.

I morgen var jeg alltid en løve av og med Arnhild Lauveng- en utrolig sterk selvbiografisk beretning om psykiatri, psykisk sykdom og veien til et friskt og selvstendig liv. Andre kunne sikkert lest denne med like stor innlevelse som forfatteren selv har gjort her, men de ville aldri gitt historien den samme troverdigheten, autentisiteten eller gjennomslagskrafta. Det er flere måneder sida jeg hørte denne, men det hende fortsatt at jeg tenker på den- og henne.

Linda Eide- aktuell med nytt program på tv, ikkje like aktuell, men både fornøyeleg og finurleg når ho sjølv lese Oppdrag mottro- jakta på gamle dagar. Alle som har sansen for Linda Eide sine krumspring og idear, vil kose seg med denne! I ei rekkje telefonsamtaler med mora (Mottro, på dialekt... Det har altså ikkje noko med mot-tru, anti-religiøse rørsler å gjere ;o) kartlegg ho si eiga, familiens og lokalsamfunnet si historie. Her er det ingen tvil om at dialekta gjer mykje av opplevinga. Dette er ei svært munnleg bok, og det hadde knapt vore verdt å bruke tid på den om det hadde vore nokon andre som las- då hadde det vore betre å lese den sjølv, så kunne ein i det minste legge sitt eige haltande vossamål på samtalane. 
Her kan det kan hende vere passande med ei lita pause, den kan med fordel nyttast til å sjå Eides tilbakeblikk på då Terjen hadde meldt seg på kurs for å læra å fly hangglider!

Da er vi over på svensk avdeling- Storytel har et rikt utvalg lydbøker på svensk, og svensk går som en lek! (Jeg har til og med lest et par papirbøker på svensk i sommer, men det får vi eventuelt komme tilbake til i et serene (samle-)innlegg!)

Katarina Mazetti stifta jeg først bekjentskap med da jeg leste "Mitt liv som pingvin" tilbake i 2012. Den gang var jeg skråsikker på at jeg hadde lest "Grabben i graven bredvid", og kanskje hadde jeg virkelig det, men jeg husket ikke så mye av den da jeg hørte den på nytt i sommer... Easy comes osv... Nu vel, jeg hørte både "Grabben..." og oppfølgeren "Familjegraven" før jeg (bokstavelig talt) gikk løs på "Tarzans tårar" som fantes i forfatterens opplesing på Storytel. En varm og litt bittersøt historie om ei mor som strever virkelig hardt for å få endene til å møtes slik at dattera skal få det så fint og bekymringsløst som mulig, og om kvalene hun føler da hun møter en fyr på den helt andre enden av både den sosiale og økonomiske skalaen. At det er Mazetti selv som leser, synes jeg er med på å løfte lytte-opplevelsen, det blir ikke bare en ordinær klissete historie med hjerte og smerte. Det er tydelig at forfatteren har hatt litt dypere tanker da hun skrev den.

"Bröderna Lejonhjärta" og "Mio, min Mio" trenger vel knapt noen presentasjon. Jeg har lenge, lenge trudd at det var Mio, min Mio som var favoritten min da jeg var lita, men da jeg hørte den nå, er det ikke den historien jeg husket! Jeg vet fortsatt ikke hva som har skjedd, kanskje jeg bare har hatt en drøm om boka? Uansett, Astrid Lindgren har vært litt i vinden i år, og dette ble et nostalgisk og hyggelig gjenhør her hvor hun leser disse to klassikerne- og ikke minst var det interessant å tolke med en voksens hjerte og forstand. Også voksne kan trenge en liten påminnelse, for "Det finns saker man måste göra, annars är man bara en liten lort". Ingen vil nok argumentere mot meg hvis jeg hevder at ingen tolker Astrid Lindgren bedre enn henne selv!

Den nest siste boka i dette innlegget, er den jeg har ferskest i minnet, Vetle Lid Larsens biografi om faren, Lars Andreas. "Hvordan elske en far, og overleve" Om bardom, oppvekst, ungdom, løsrivelse, krig, kjærlighet og kanskje stolthet og forsoning? Jeg skal prøve å skrive et eget innlegg om denne etterhvert, men ettersom forfattaren les sjølv- noe han gjør riktig så bra- så må han så vidt nevnes her også! Her har jeg nok litt samme opplevelse som ved "Per, glimt av min far" og "I morgen var jeg alltid en løve"; det blir mye sterkere og nært når det er den som selv har opplevd og skrevet som forteller.

Og med bestemor, Frank Zappa og Tine Jarmila Sir, er jeg endelig i mål! Denne hadde jeg rent glemt at jeg hadde hørt, men den dukket altså opp på Storytel rett før abonnementet mitt gikk ut. Jeg rakk akkurat å høre denne søte, fiffige kortromanen, finfint lest av forfatteren selv. Da jeg leste den på papir, var det temmelig karakterløst hva dialekt og sosiolekt gjelder. Nå derimot, ble jeg overraska av fløyelsmyk og avslept sørlandsdialekt! Det gjorde virkelig susen- morsomt hvis romanen når fram til enda flere lesere/ lyttere med lydbokvarianten. (Og hvis jeg har fått det med meg rett, så har hun bidratt til ei ny bok i høst, "Nytt syn på livet", om hvordan folk har talket livet uten å kunne se.)

Sååå... Er det noen som har hengt med helt til slutt??? I så fall trur jeg dere har regnet dere fram til samme konklusjon som jeg har gjort; Det gir som regel et ekstra løft at forfattere leser sine egne bøker, men det kan se ut som det oftest blir valgt når det er spesielt personlige historier som fortelles.
... og i det jeg skrev de ordene, kom jeg på Øystein Wiik! Pokker! Han er jo en genial oppleser, og det er vel kanskje ikke slik at krimromanene han har skrevet om Tom Hartmann er utprega personlige...? Han blir muligens unntaket som bekrefter regelen; han er forfatteren som med stort hell kunne tatt på seg å lese inn andre forfatteres bøker i tillegg til sine egne ;o) (Også han er klar med ny bok i høst, "Rekviem", som jeg håper jeg får tid til å høre før den går i glemmeboka...)

Med dette gir jeg meg selv en oppmuntrende klapp på skuldra. Ikke for at jeg skal lese mine egne skriblerier høyt for andre, men for at jeg har gjort et durablig innhogg i lista over bøker som kunne fortjent litt omtale.