Et helt halvt år etter deg

Er du av dem som leste og likte JoJo Moyes´ Et helt halvt år? 

Og som fortsatt lurer på hvordan det gikk med Lou?

Da er det bare å begynne å glede seg!

Gjensyn med Varg Veum- og jeg kaster inn håndkleet.

Ja...
Ei uke sida forrige innlegg. Der hadde jeg en stabel med bøker jeg hadde ambisjoner om å lese i løpet av de siste (korte) ukene av året.
Akkurat... Dream on... Eller våkn opp og prøv å realitetsorientere deg!!

Har jeg lest noe denne uka som har gått? Tja.. Litt... I boka om Tirpitz, litt i ei biblioteksbok av Edvard Hoem, litt i biografien om Malala, også har jeg hørt ferdig Gunnar Staalesens nyeste bok om Varg Veum, Ingen er så trygg i fare. Veum og jeg hadde jevnlig kontakt i lang tid, før vi... vokste fra hverandre. I forbindelse med at den forrige boka om ham kom ut, fikk han være med på reinsjakt- det var et vellykka gjensyn. Såpass vellykka at denne gangen valgte jeg å ta ham med på elgjakt, selv om det på langt nær er like fint og behagelig. Så skulle det da også vise seg at gjensynet denne gangen ikke ble like gledelig. Veumen kunne denne gangen fortelle om et forferdelig uføret han hadde havna i etter en lang og mørk periode hvor han mer eller mindre hadde gått i konstant alkoholrus. Denne rusen gjorde at han  hadde problemer med å gjøre rede for hva som hadde skjedd, hvem han hadde vært sammen med eller hvordan han kunne ende opp som en av flere som ble arestert i en storstilt (internasjonal) samordna politiaksjon retta mot pedofile. Ved en tilfeldighet klarte han å rømme fra varetekt, og etterhvert klarte han å finne noen tynne tråder han kunne begynne å nøste opp for å komme til bunns i saken. Og det vil jeg bare si, kjære leser! Det var ikke rart at han hadde problemer med å rekonstruere hendelsesforløpet, for her var det mange aktører med heller uklare forbindelser seg i mellom, så jeg er imponert over at han til slutt klarte å finne forklaringene.
Det høres ikke ut som jeg er misfornøyd med historien, nei? Problemet er at dette er ei lydbok, og hvor mange ganger har jeg nevnt hvor viktig det er at man finner tonen med innleseren? Det er det sikkert ingen som vet, men det er sånn cirka hver gang jeg skriver om ei lydbok, og man lærer seg fort hvem man trives med, og hvem man helst styrer unna. Av og til drister man seg til å stifte nye bekjentskap, ofte går det bra, andre ganger skurrer det. Her skurrer det (bokstavelig talt) for meg. Jeg hadde store forventninger til at Lasse Lindtner skulle passe godt, men han ble det kanskje litt for mye av det gode? Lindtner leser ikke, han spiller. Og det virker som han er overmåte opptatt av at lytteren for enhver pris må få med seg at det er forskjellige personer som snakker- og jeg får assosiasjoner til tegnefilmer og Stompa-hørespillene på Lørdags-barnetimen.. En veldig bra historie, men den blir dessverre drept av at persongalleriet blir gjort til karikaturer av oppleseren. For ordens skyld: På nettsida til Lydbokforlaget er det lagt inn en lytteranmeldelse av denne boka, og vedkommende framhever at Lasse Lindtner leser bra, så da er det vel fortsatt sånn at smaken er som baken: delt.

Nu vel... Jeg har uansett åpna øynene for en realitetsorientering, og har skjønt at ambisjonene jeg flagga i forrige uke er helt urealistiske. Bokbloggerprisen får seile sin egen sjø, så får jeg heller henge meg med på samlesing utover våren og sommeren. Det føles i grunnen helt greit å ha kasta inn håndkleet! Herfra og ut året skal jeg ta det som det kommer. Lista er lagt helt ned på bakken, så det skal være overkommelig å fullføre...

Nå er det disse små lydbøkene jeg har lyst til å høre. De er lasta ned til mobilen og jeg er klar som et egg! Inspirert av Veum og Lindtner, måtte det jo bli et Stompa-hørespill med litt juleforberedelser. Neste er Marit Nicolaysens Svein og rotta, som jeg vet er superpopulære, men som blir nye bekjentskap for meg- og jeg gleder meg til å bli med de to til julefeiring på landet! Terje Strømdahl leser, og det håper jeg blir bra! Tredje boka er Levi Henriksens andre samling med julenoveller,"Alt det som lå meg på hjerte". Jeg er veldig glad i Levis bøker, ikke fullt så glad i å høre ham lese, men så er det det da, at det er litt artig å høre forfattere lese sine egne bøker, og sida det er noveller, kan jeg ta de i små doser, så jeg klapper meg sjøl på skuldra og sier noen oppmuntrende ord om at det helt sikkert går bra denne gangen. (Og jeg nevner ikke med ett ord at jeg står i lånekø for hans aller nyeste bok, "Harpesang"...)

Så da har jeg noen nye bøker på vent, da! Optimismen er til å ta og fle på, og kommer jeg gjennom disse, er nok julestmningen på plass også, tenker jeg!
Er det noen som trenger flere idéer til tidsaktuelt lesestoff, så er det ikke umulig at det er noe å hente I Beathes Bokhylle- der er det flere som viser fram vente-bøkene sine, i dag som de fleste andre tirsdager ;o)

Marmor, av Toril Brekke

Lydbokforlaget/ Aschehoug Forlag, 2014
Ca ti timers spilletid
Ubeskrivelig flott lest av Ingrid Vollan
Lydfil mottatt fra forlaget

Jeg begynner å bli alvorlig nervøs. Dette kan da ikke vare? Ingenting vokser inn i himmelen? Alt har en ende? Jeg krysser fingre i håp om at de gode leseopplevelsene bare skal fortsett og fortsette...

Carla Viotti sitter på andre benk i Paulus Kirke ved Birkelunden i Oslo og det er den bemerkelsesverdige, noen ganger skremmende, bestemoren Gudny som skal begraves.
Carlas tanker vandrer naturlig nok til bestemoren, livet hun levde, ting hun hadde fortalt, ting hun hadde sett. Det hadde slett ikke vært et enkelt liv, og Carla hadde en gang blitt avkrevd et løfte om aldri å bli gravid. "Vi må stoppe arven etter dem gærne ittaljenera!" var Gudnys innstendige oppfordring til barnebarnet.
Resten er det nærmest umulig å fortelle om, ikke fordi man dermed vil avsløre for mye av handlinga, men fordi boka er fullstendig stappfull av hendelser som overlapper hverandre, påvirker hverandre, det ene fører til det andre. Historien strekker seg over flere generasjoner, persongalleriet er stort og fargerikt, personligheter kommer og forsvinner, noen difuse andre veldig nære og betydningsfulle. Alle mer eller mindre spesielle, i ordets aller videste betydning.
For å ta Gudny, som synes å være knutepunktet for alt det andre, både personene og hendelsene. Hun vokste opp under kummerlige kår på Grünerløkka, født i 1926. Forsøkte å bidra til motstandskampen under krigen, men måtte raskt flykte til Sverige. Tilbake i det frie Norge, traff hun igjen broren til ei klassevenninne, og giftet seg med ham, flyttet med ham inn i Søylehuset, inn i en velstående og respektert familie- en klassereise av de sjeldne. Man skulle tro det kunne bli begynnelsen på et godt og harmonisk liv, men det er ikke slik at man selv velger om nissen henger med på lasset eller ikke. Gudny hadde så absolutt med seg en tyngende bagasje.

Dette er ei fortelling om familehemmeligheter og stridigheter, ikke bare i en dysfunksjonell familie, men en hel dysfunksjonell familiegren. På avstand, sett utenfra, kunne de hver for seg kanskje framstå som relativt ordinære, men sammen og sett under ett... Ohh my god... Igjen: hva skal jeg velge å fortelle som kan illustrere hva jeg mener? Kanskje litt om Gudnys tvillingdøtre, Rakel og Fanny? (Fanny som ble mor til Maj, Jam og Carla) Som var helt ustyrlige allerede før de kunne gå? Som kastet maten rundt seg, som elsket å klemme livet ut av fluer for å se om det var rødt eller gult det som tøt ut? Som skremte livskiten ut av de andre elevene da de skulle begynne på skolen og hadde tatt med seg ei død skjære eller kråke og begynte å krangle og slåss om den- aller første skoledag? Som aldri skjønte de sosiale kodene, og som ikke hadde noen til å lære seg dem? Hva veier tyngst: arv eller miljø? I enkelte tilfeller er begge deler like galt.

Denne boka har fått veldig mye bra omtale, og jeg melder meg på i hyllesten! Bakgrunnshistorien  med de italienske marmor-kunstnerne er fabelaktig original, menneskeportrettene er så troverdige at det gjør skikkelig vondt, beskrivelsene fra skolene og miljøt langs Akerselva gi en historieinteressert leser frysninger. Se for deg en vegg dekket av tapet. En flik begynner å løsne, man begynner så klart å pirke, for hvem lurer vel ikke på hva som skjuler seg under? En annen tapet? Og under der igjen: Maling? Skriblerier? Gammelt markspist og morkent tømmer? Eller som en sier et sted i boka:
"Bare risp litt i fernissen, så finner du de rareste ting."

Brekke har skrevet en svært sammensatt og engasjernde slektskrønike, hjerteskjærende grusom, men i leserens etterpåkloke øyne ser man sammenhenger og forklaringer, årsak og virkning som de innvolverte der og da naturligvis var blinde for. Arv eller miljø? Gærne ittaljernere, arvelig psykisk sykdom eller traumatiserte mødre?

Les selv! Det er ikke brennsikkert at du finner et entydig svar, men du vil garantert bli slukt av historien, om ikke av galskapen :o)

May-Grete Lerum i VG ga terningkast 5
Marta Norheim i NRK var imponert
Tone (med bokmerket) falt av lasset under veis (Jeg trur kanskje det kan forklares med at hun hadde sett et bokprogram som ble tatt opp mens boka ikke var ferdigskrevet, og som derfor gir ganske mange feil signaler om det ferdig produktet. Anbefaler å vente med å se det programinnslaget til etter at dere har lest boka!)
Jeg endte opp med en god sekser inne hos bokelskere.no

Framtidige favoritter

Det er Bokelskerinnen som hver fredag legger ut sine egne, og samler andres Fremtidige favoritter. Nå er det ikke spsielt populært å ønske seg dårlig vær, men hvis Meteorologisk får innertier på de dårligste prognosene sine i mårra,

 ja, da blir det en perfekt dag til å dykke ned i det jeg ganske sikert kan garante vil bli  en favoritt, nemlig ei lita boka Britt Karin Larsens gav ut på vesle Emilia Forlag i fjor, Den lykkelige vandreboka. Det er ingen hemmelighet at Larsen er min favoritt favoritt-forfatter, og jeg sparer bøkene hennes... Jeg vet de er der, og jeg venter med lesinga, for da vet jeg at jeg alltid har noe godt i vente... Nå har jeg satt av lørdag 10. november til å bli med Britt Karin til fjells, det kan bare ikke bli feil! Jeg har bestandig elska fjellet, mens hun ble 43 år før hun oppdaget det. Forlaget skriver blandt anna at boka først og fremst er en guide til de gode møtene med naturen og en selv, som venter alle som gir seg vandringen i vold, i skog og fjell. Ingen leser kan unngå å bli smittet av livsgleden som lyser fra hver side.

 

Til tross for at jeg er mer enn overbevist om at Den lykkelige vandreboka må være skrevet spesielt for meg (!), er det ei anna bok jeg nesten gleder meg enda mer til, også den fra Britt Karin Larsens hånd. Bok nummer fire om skogfinnene i grensetraktene mellom Norge og Sverige på attenhundretallet. Larsen har en helt unik evne til å gjøre både menneskene og naturen virkelig, og hun har en rytme og flyt i språket som gjør at leseopplevelsene blir helt spesielle. Her setning er pusset og filt ned, til man sitter igjen med noe som best kan sammenlignes med vakker musikk. Hvis du synes jeg ble litt i overkant revet med nå, så skjønner jeg at noen kan mene det, men jeg mener det virkelig; hun skriver så ubegripelig fint- også om vonde og vanskelige emner.
Men, tilbake til det med fremtidige favoritter.  Før snøen kommer er ute i butikkene til uka- så langt strekker framtida seg i denne omgang ;o)