Forliset, av Frode Granhus

Dette er den femte boka med Rino Carlsen i hovedrollen, og jeg er glad for å kunne meddele at forfatteren denne gangen har lagt mer vekt på at plottet skal være mer sannsynlig enn det var i den forrige boka, Kistemakeren.

Det har gått et drøyt år sida "kistemakeren" ble avslørt. Journalistene har mistet interessen for den spektakulære saken, og hverdagen (og kulda) har fått overtaket både på hjemmebane og lensmannskontoret. Det vil si; helt til en naturfotograf finner ei tønne fastfrosset i isen og oppdager et lik nærmest hermetisert i tønna. Den hermetiserte viser seg å være en tidligere fisker, som forsvant sporløst for noen år sida. I løpet av etterforskninga finner man spor som gjør at interessen vekkes for et merkelig forlis av en fiskebåt enda lenger tilbake i tid, og når det nøstes i trådene, har saken overraskende mange forgreninger og involverte.
Ikke overraskende får vi servert en parallell-historie. Denne er lagt til en ettervernsinstitusjon for unge rusmisbrukere, og her er det alt annet enn harmoni og samarbeidsvilje som står i høysetet. Stemningen er mildt sagt amper- det er uerfarne terapeuter, maktkamp og manipulasjon, og noen vet helt klart mer enn de vil innrømme.
Som om dette ikke er nok til å skape en intrikat krimroman, får vi i korte glimt innblikk i "noe" som skjer i et lukket rom, tilbake til høsten 2012.

Jeg nevnte troverdigheten som et pluss ved "Forliset". Det store persongalleriet er et annet, selv om jeg til å begynne med slet litt med å holde oversikten over savnede, avdøde, enker, tidligere kollegaer, sønner og døtre og i det hele tatt. Uansett ingen grunn til å la frustrasjonen ta overhånd; litt konsentrasjon så får man kontroll på de fleste etterhvert som de entrer scenen. Dette er ikke en heseblesende og hyperspennende krim, det meste av spenninga går på å finne ut hvordan alt henger sammen. Mot slutten stiger både spenningsnivået og tempoet, og leseren/ lytteren kan risikere at pulsen stiger noen hakk over normalen!
Flere ganger i løpet av lydboka lurte jeg på hvordan Granhus hadde tenkt å få samlet alle disse trådene på en nogen lunde ryddig og akseptabel måte, og jeg var nok relativt mistroisk til om det i det hele tatt var mulig. Gudskjelovogtakk: Vår gode Frode hadde et ess eller to gjemt i ermet, og den overraskende og fiffige slutten gjorde at han landet trygt på begge føttenen. I et suverent telemarksnedslag. Tommel opp! Jeg ha allerede besemt meg for å lese/ høre denne på nytt, for å få med meg alle detaljene, hintene og ikke minst georafi- og miljøskildringer en gang til ;o)

Forliset, av Frode Granhus

Lydbokforlaget/ Vigmostad & Bjørke, 2017

Spilletid 9:22/ 313 sider

Lest av Reidar Falck Sørensen

Tine har også lest, likt og blogget om boka

Les utdrag her

Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

*************************

Forresten... En liten digresjon til slutt... Det er noe rart med dinne lofot-krimmen. Uten unntak er det dårlig vær! Tidligere har det for det meste gått i tåke, regn og storm, men nå har forfatteren overgått seg selv og slått til med sprengkulde! Vel, vi var på en snarvisitt i Lofoten i august, og det merkelige er at vi ikke så en eneste regnsky eller merket et eneste vindpust som var noe å skrive hjem om. Det var sol og lutter fryd og gammen- og det er der jeg har hatt noen av mine mest fantastiske fotturer. Noen sinne.
Sååå... Dette med været er noe jeg har grubla på. Jeg har kommet fram til en høyst usikker teori om hva som kan være forklaringa... Lofoten er en turistmagnet av dimensjoner. Forfatteren bor på Leknes, dvs. administrasjonssenteret i Vestvågøy. Min teori er ganske enkelt at han er skikkelig (dritt-)lei turister som klager på prisnivået, slenger fra seg søppel og camper på kirkegården! Hvem kan vel egentlig klandre ham for å prøve å redusere tilstrømningen av utakknemlige søringer? Ergo- og selv om det kanskje ikke er særlig logisk: jeg støtter forfatterens kamp for at inntrykket av det dårlige været skal feste seg. Lofoten er velsigna/ forbanna med ufyselig vær, spsielt fra mai til september, og det er noe alle vet.
 

Mot Reine

Fra Måstad på Værøy, Måhornet i bakgrunn.Verdt å dø for.

Dette vil vi selvfølgelig ha for oss selv!

Djevelanger, av Frode Granhus

Lydbokforlaget/ Schibsted Forlag, 2014

Spilletid ca 9 timer
Lest av Nils Johnson

Ettersom jeg likte "Stormen" som er forfatterens forrige bok veldig godt, og ettersom det er samme dyktige oppleser her som på "De usynlige" av Roy Jacobsen, spurte jeg pent- og fikk lydfil fra forlaget.

Nå er mysteriet om hvordan lille Ida så plutselig og sporløst kunne bli borte løst, og jeg syns det er så morsomt når jeg blir helt satt ut av hvordan de ulike elementene i historien viser seg å henge sammen!
I boka får vi flere parallelle fortellinger. Vi følger etterforskerne Rino Carlsen og Guro Hammer som kjemper mot klokka for å løse forsvinningsgåta før tida renner ut, samtidig som de har "litt å rydde opp i privat". Lille Ida forteller hva hun ser og hører mens hun er bortført. Gjerningsmannen (som vi naturlig nok ikke får vite hvem er før ei god stund etter at Ida er funnet) forteller om sine følelser og handligner.
Det trekkes tråder til et par forsvinninger som skjedde i det samme område for nesten tretti år sida, da kom den ene jenta til rette etter få dager, mens den andre aldri ble funnet. Idas foreldre oppfører seg absolutt ikke som man kunne forvente av noen hvis eneste datter er sporløst borte; faren er omreisende predikant og har sett at Ida kommer velberget hjem på den tredje dag, og de har full tillit til at sånn blir det. Dette er med på å skape en ekstra uhyggelig stemning; barneforsvinninger og religiøse predikanter er en miks som setter fantasien i sving...

Bakteppet er som i forrige bok Lofoten. Det er spredte øyer, grisgrendt begyggelse, øde fjellområder og mørke tjern. Etter en lang periode med varme og tørke, kommer det etterlengta regnet, men når det først kommer, er det så plutselig og voldsomt at det skaper oversvømmelser og nye problemer. Hurtigruta går på nord og sør, stopper, slipper av pasasjerer og mannskap, tar ombord nye og er som den alltid har vært viktig for folk, frakt og forbindelser.

Konklusjon;
Jeg likte boka godt, men til tross for at jeg gir den overraskende slutten terningkast sju, er jeg totalt sett ikke like entusiastisk som jeg var da jeg leste "Stormen". Likevel anbefaler jeg den gjerne videre; forfatteren har god fantasi, er flink til å skildre natur og ikke minst vær ogvirkelig god til å bygge opp sammensatte plot og til å holde på hemmeligheter!

Andre bloggere som har lest boka:
Tine
Zeldajenta
Anette

Jeg leste forresten akkurat at Lydbokforlaget har bestemt seg for å lese inn "Stormen"- det blir en høydare, selv for den som har lest boka fra før! I tillegg vil Odinsbarn bli tilgjengelig som lydbok etterhvert, og hva skal jeg si til det- annet enn at jeg bøyer meg i hatten og applauderer!!!

Kirkegårdsboken

Neil Gaiman

Schibsted Forlag, 2010
284 sider
Illustrasjoner Chriss Riddell
Oversatt av Stian Omland


Jeg har lenge vært nysgjerrig på denne forfatteren, men det var først etter å ha lest en smakebit på Stjernekast-bloggen at det ble fart i sakene.
Gaiman er en svært kreativ og produktiv mann; romaner, noveller, lyrikk og hørespill. Bøkene hans er oversatt til 35 språk, og han er hyllet som en av de største fornyerne av fanstasy-sjangeren. (Og mer enn det var det faktisk ikke som skulle til for å overbevise meg ;o)

Boka handler om Nobody Owen som tilfeldigvis klarte å redde seg i (foreløpig) sikkerhet på kirkegården den natta hele resten av familien hans ble myrdet. Der ble han adoptert av et barnløst ektepar, døde riktignok, men svært elskverdige og oppriktig takknemlige for endelig få muligheten til å ta seg av et barn.
Med en oppveksten blant gjenferd, vampyrer, varulver, spøkelser og andre skapninger som hører dødsriket til, møter Nobody, eller Bod som de kaller ham, naturlig nok store utfordringer i møte med "vanlige" mennesker. Problemene blir ikke mindre av at mannen Jack som drepte familien hans, fortsatt ikke har gitt opp jakten, og til og med kan være på sporet av ham.
Her er det humor og spenning, men også en sår undertone. Temaer som betydningen av vennskap og familie, ensomhet, å finne ut hvem en selv er, hva man står for, viljen til å kjempe for det man tror på, respekt for de som skiller seg ut- det er så mye mellom linjene og under den ytre handlinga i denne boka som fortjener litt oppmerksomhet og tenking...

Dette er altså spøkelsesvarianten av Rudyard Kiplings store klassiker Jungelboken, som kom ut allerede i 1894. Jeg kan med skam melde, at hittil er det bare Disney-versjonen jeg har kjent til, men etter å ha lest Kirkegårdsboken, med sine helt opplagte referanser til Kiplings bok, ble jeg nødt til å gjøre nærmere undersøkelser... Jeg trengte ikke gå langt. Ikke lenger enn ned ei trapp for å hente en skrutrekker, og opp igjen for å demontere hylla som henger over slagbenken hvor jeg oftest sitter når jeg leser. Jeg avslutta Kirkegårdsboka i natt, og skrudde løs Jungelboken med en gang jeg stod opp i dag, og leste første avsnittet, hvor Mowgli blir tatt opp av ulveflokken. Fantastisk! Det er ikke bare utseende på tittelsidene som har visse likhetstrekk; Hittil finner jeg spøkelsesutgaver av alle dyrene fra Jungelboken. D framstår ikke som kopier av hverandre, men selvstendige og troverdige karakterer i hvert sitt fabelaktige univers. Jeg bøyer meg i støvet;

Det er kanskje litt tidlig, men jeg utroper denne til å bli en av årets store overraskelser og leseopplevelser!
Kirkegårdsboken kommer i pocket-utgave i februar; så de som ikke allerede har lest denne, vil helt sikkert ikke angre på det om de tar med seg Nobody Owen på vinterferie!
Seks prikker på terningen og favorittstempel på Bokelskere.no. Jeg for min del har allerede bestilt Gaimans bok "Stjernestøv" ☺

Noen som synes utgava av Julgleboken ser litt gammel og blass ut? Det stemmer! Trykt på tjukt papir hos Nationaltrykkeriet i Oslo i 1932- et klenodium; og jeg er enda mer glad i den vesle hylla nå enn jeg noen gang har vært tidligere! 
Omtale av bokhylla kommer da jeg har lest den ferdig ;o) 

GOD JUL Hvor er du?

Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovet

og søsteren min.

 Beate Grimsrud

Cappelen Damm, 2012
76 sider

Beate Grimsrud er norsk forfatter, bosatt i Stockholm. Hun skriver alle bøkene sine på både norsk og svensk- noe som gjorde at hun i 2011 kunne bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris BÅDE fra Sverige og fra Norge for romanen "En dåre fri". Nå gikk akkurat den prisen til en annen, men Grimsruds bøker har uansett fått et fint glitrende prisdyss over seg.


Ut ifra den fysiske størrelsen er dette ei beskjeden bok, men her har vi et godt eksempel på at man ikke skal skue hunden på hårene! Med sine 76 små sider er det ei bok man bør unne seg å bruke god tid på å lese; den gir leseren mye å tenke på underveis og den som haster igjennom for å kunne ta fatt på neste bok, går helt sikkert glipp av mye som ligger mellom linjene.
Både bokas tittel og forlagets omtale av boka, gir kanskje litt forventninger om at dette er er typisk julebok. Feil; det er ingenting ved Beate Grimsrud som er typisk!
Bokas jeg-person og søsteren Torunn, ligger i hver sin sovepose i Wadi Rum-ørkenen i Jordan, det er julaften 2011. Hun forteller om reisen de er på, reiser de tidligere har vært på- og reiser de kanskje skal på. Om minner forbundet med barndom, oppvekst og jul, men mest av alt skriver hun om det vakre og nære forholdet hun og søsteren har, og om hvordan en kan bli inkludert og godtatt som annerledes i stedet for å bli stemplet som sær og vanskelig.

Ei velskrevet, litt filosofisk, underfundig, tankevekkende og rørende bok jeg er veldig glad for å ha lest. Den som vil kan klikke seg inn HER for å lese litt fra begynnelsen av boka (egentlig ville jeg BEORDRET ALLE til å ta seg tid til å lese denne vakre begynnelsen, men det har jeg verken makt eller myndighet til, så det får bli med en instendig oppfordring ;o) - så får vi håpe denne blir å finne under flest mulig granbusker om en fjorten dagers tid, slik at dere kan lese resten også!

PS: Glemte jeg å  skrive at jeg gir denne mine beste anbefalinger?

Stormen

Frode Granhus

Schibsted Forlag, 2012
330 sider

Dette er bok nummer to om politimannen Rino Carlsen, den forrige, 'Malstrømmen', fikk strålende mottagelse, men den har jeg altså ikke lest.

Rino Carlsen fra Bodø, har benyttet sjansen til å komme litt bort, og takket ja til et vikariat ved lensmannskontoret i Reine, Lofoten.
Et voldsomt uvær utløser et steinskred, og i renna som dannes nedover fjellsida avdekkes skjelettet av et lite menneske. På sykehjemmet ligger det samtidig en sterkt forbrent mann, uten syn og taleevne. Der han skulle være i de beste hender, blir han på grusomste måte påført enda større smerter, og han er helt uten mulighet til å beskytte seg eller påkalle hjelp.
Etterhvert viser det seg at disse to sakene henger sammen, og at de har røtter langt tilbake i tid. Det som ved første øyekast ser ut til å være et idyllisk lokalsamfunn, viser seg å skjule hemmeligheter, misforståelser, ondskap og fortielser.

Med Lofoten og høststormene som bakteppe, legger forfatteren ut stadige hint og ledetråder. En skremmende historie bygges opp og omgivelsene er med på å forsterke stemningen. Når avsløringa kommer, blir man ikke bare overraska, man blir i tillegg litt satt ut av tanken på at ting slettes ikke bestandiger som man tror- ikke en gang når man vet man må lete etter alternative løsninger og forklaringer.

Miljøskildringene er veldig gode. Persongalleriet er troverdig, men jeg tror kanskje det ville vært en fordel å ha lest Malstømmen først for å få et enda bedre bilde av Rino. Språket er enkelt og flytende, men som man alltid håper når man leser krim, er det selve plottet, konstruksjonen og opprullingen som overbeviser og gjør mest inntrykk! Det er ikke først og fremst ondskapen som biter seg fast i leseren. Det som gjør dette til en spesiell leseopplevelse, er vissheten om at ønsket om hevn går hånd i hånd med fortielsen av sannheten.

Anbefales!!

Granhus er allerede i gang med ei ny bok- jeg gleder meg og kommer garantert til å lese den også!

Indias datter

Shilpi Somaya Gowda

Juritzen Forlag, 2011
365 sider
Oversatt av Sidsel Mellbye

Det kan hende jeg er den siste i Norge som leser dene romanen. Av den enkle grunn at jeg blir så fryktelig skeptisk når (så godt som) alle er over seg begeistra, og ikke finner noe som helst som drar leseopplevelsen ned. Men så blir jeg jo likevel nysgjerrig, da... Og har lånt boka på biblioteket- to ganger! Første gangen ble den bare liggende til lånetida gikk ut. Andre gangen nærmet leveringsfristen seg igjen uten at jeg hadde begynt, men denne gangen forlenget jeg lånet, krummet nakken -og så kom lungebetennelsen og jeg orket som nevnt tidligere knapt nok å holde ei bok åpen. De siste dagene har formen bedret seg- og leverigsfristen kommer stadig nærmere enda en gang. Nå kan jeg endelig, glad og fornøyd takke for lånet, levere boka tilbake og gi den de beste anbefalinger! Tenk det; også jeg som var så skeptisk!! Jeg trur nesten det er et triks for å bli litt ekstra glad i ei bok :o)

Kort fortalt (hvis noen har glemt hva den handler om):
Somer og Krishnan et legepar i California, hun amerikansk, han indisk. Etter hvert viser det seg at Somer ikke kan få barn- og dermed mister hun det meste av selvtillit, identitet og framtidsdrømmer. De bestemmer seg for å adoptere et barn fra India, uten at de vurderer eventuelle negative sider eller konsekvenser/ konflikter som kan følge med. Asha knytter seg sterkest til faren, og Somer føler seg enda mer utilstrekkelig og mislykket.
Da Asha er rundt tjue år, blir hun tildelt et "utvekslings-stipend" som gjør det mulig for henne å dra til India som lærling i ei indisk avis samtidig som hun jobber med et eget prosjekt om barn og fattigdom i India. Dette året bor hun hos sine indiske besteforeldre, og blir som den mest selvfølgelige ting i verden inkludert i storfamilien.
Konfliktene er mange: Asha er på kollisjonskurs med moren, som på sin side skyver ektemannen og svigerfamilien i fra seg, og hun lukker øynene for alt indisk . Krishnan sliter med å passe inn i det amerikanske samfunnet, og klandrer Somer blandt annet for å legge hindringer i veien for hans kontakt med hjemmlandet og familien der.
Parallelt med denne historien, forteller Ashas biologiske foreldre sin historie. Fra Asha blir født og levert på barnehjemmet i Bombay, via slummen i  Dharavi til et anstendig liv som hushjelp og fabriksjef.

Hva jeg ventet meg? Ahh... søtsuppe med altfor mye sukker - og rosiner!! Og hva fikk jeg da jeg endelig gav den en sjanse? En rørende hisorie, javisst! Men den er også innsiktfull og ikke minst lærerik; jeg har jo lest bøker fra India tidliger- faktisk er en av de første bøkene jeg husker å ha lest "Veien til Agra", i tillegg sett filmer og dokumentarer derfra, folk jeg kjenner har vært der, men likevel; ikke noe av dette har vist meg så mye av de forskjellige sidene ved landet som denne historien har gjort. I så måte var det et smart grep å gjøre Asha til journalist og la henne fortelle om det hun ser og opplever. 
Miljøskildringene er ikke overveldende, men de gir et realistisk bakteppe for handlinga. Personene i boka framstår som troverdige, og om man ikke akkurat blir like glad i alle sammen, kan man føle empati med dem og virkelig kjenne seg takknemlig for å ha trekt lykkeloddet det er å bo i vår priviligerte del av verden.
Alt i alt ei bok med viktige tema; fattigdom, familierelasjoner, identitet, adopsjon osv. Vel verdt alt det fine andre har skrevet før meg! Og som de fleste andre; jeg har ikke tenkt å trekke fram noe negativt ved denne! Jeg jobber nemlig med å ikke henge meg opp i slurvefeil ved selve det "tekniske" ved bøker jeg leser. (F.eks tegnsetting, stavefeil, grammatikk- sånne kjedelig detaljer) Jeg vil heller la meg underholde av gode historier som er godt fortalt, og der scorer Indias datter høyt!

Boktema- favorittforfatter på forbokstav G

Dagens boktema i Anettes bokboble denne uka er favorittforatter med forbokstaven G. Som tidligere nevnt her på bloggen, har jeg sannsynligvis den minste bokhylla av oss alle, og først fant jeg ingen forfatter på G i det hele tatt! Før jeg kom på at det måtte jo ikke være etternavnet som begynte på G- jeg kunne jo se om noens fornavn begynte på den valgte bokstaven... Og se hvem jeg fant: Gert Nygårdshaug! Mannen med hatten, faren til hobbyarkeolog og gastronom Fredric Drum og kriminaletterforsker Skarphedin Olsen! 

Og hjernen bak folkets favoritt, Mengele Zoo.- en av mine desiderte favorittromaner. Faktisk har jeg både lest boka og hørt Helge Winter-Larsen lese den, og jeg er ikke i tvil: den fortjente virkelig å bli kåret til Folkets Favoritt i 2007. Flere av Nygårdshaugs utgivelser har tema som kretser rundt miljø og naturødeleggelser, men likevel er det den utrolige variasjonen som betegner forfatterskapet aller mest. Hans første utgivelse var en lyrikksamling, men senere har han også gitt ut  barnebøker, noveller, krim, sjønnlitterære romaner, eventyr og en romantriologi i et erkjennelsesteoretisk tekstlandskap! (som jeg ikke har lest...)
Forfatteren er fra Tynset og gikk på Tynset Gymnas, ser man litt stort på det, er det der våre veier krysset hverandre! I mi tid het det riktignok Holmen VGS, men likevel... Det var først når Honningkrukken, første bok i serien om Fredric Drum, var med som gratisbilag i ViMenns påskeutgave i 2006, at jeg fikk øynene opp for forfatterskapet, ikke bare navnet og kuriositeten med felles skole...
Vil du lese mer om forfatteren finner du ei veldig ålreit uofisiell hjemmeside her , og vil du finne flere gode forfattere på G, kan du besøke Anette HER!

En dåre fri

En dåre fri
Beate Grimsrud

Cappelen Damm
510 sider 



Denne gangen skal jeg hoppe over avsnittet som viser til at dette er en reise-lese-blogg. Grunnen er rett og slett at En dåre fri er altfor grusom, altfor gripende, altfor håpløs vakker- altfor ALT til at denslags utenomvås kan tillates...


Dette er en forferdelig historie der vi følger den schizofrene hovedpersonen Eli fra hun er barn, til hun som voksen, veletablert og suksessrik filmskaper og forfatter, skriver sin selvbiografi. Hele livet har hun vært splittet, hun var en prinsessevakker jentunge, med massevis av venner som elsket å høre henne fortelle historier, hun var supergod på fotballbanen- og likevel følte hun seg utenfor i de fleste sosiale sammenhenger. Bare sammen med den eldre søsteren Marit, følte hun seg på en måte trygg. Marit flyttet til Australia, der hun omkom i ei ulykke. Dette tror jeg er veldig viktig for hvordan det går med Eli senere; hun mistet den eneste som holdt henne fast og oppe. 
Eli har alltid vært bestemt på å bli forfatter, og til tross for dysleksi og et syn som er så dårlig at hun omtrent ikke har gangsyn, får hun etterhvert hjelp slik at hun kan gjennomføre dette. Hun går på forfatterskole, og får venner der som blir viktige for henne senere, både når det gjelder skrivinga, men de blir også hennes nærmeste støttespillere når livet og tilværelsen rakner, når stemmene i hodet tar over styringa, når de verste marerittene er virkeligheten, når hun blir tvangsinnlagt på avdelingen, når hun prøver å ta livet sitt, når livet er lett- de lar henne aldri i stikken. Aldri.
Boka er skrevet i jegform, noe som gjør skildringene fra de dårlige periodene grusomt virkelige. Beskrivelsene av hvordan det oppleves å bli lagt i remmer, tvangsmedisinert, kampen for å få nytt grep om virkeligheten... Jeg kan ramse opp i det uendelige, det kryper under huden din, setter seg i magen, man blir kvalm og alt gjør like vondt! 
Dette er ei bok som bør leses av alle som omgås andre... Den gjør kanskje at man blir litt mer ydmyk, mer forståelsesfull i forhold til de som ikke passer inn i A4-formatet, mer respektfull i forhold til de som jobber og gjør sitt beste innen helsevesenet- og ikke minst: man blir uendelig takknemlig for å være frisk, føle seg trygg og tross alt ha grep om livet, selv på de dagen som føles litt grå. Man vet aldri når det kan bikke over, eller hvem det bikker for, det kan skje hvem-som-helst når-som -helst.. 

Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal. (sitat s. 405)


HER har Dagbladet har en veldig god anmeldelse av boka. Det eneste jeg egentlig har å tilføye der, er at Erik, en av stemmene Eli hører, sannsynligvis er en utgave av Gammel-Erik.