Bokhyllesauer er ålreite dyr

Påsken er over, de fleste er formodentlig ferdige med påskelam og lammelår med rosmarin og hvitløk for denne gang. Bøndene derimot, er i full gang med årets vakreste eventyr: lamminga! Det minna meg på at jeg har lest to bøker om blant annet sauer og gjeting, men ikke skrevet ett ord om noen av dem. Synd og skam, for det var årleite bøker begge to!

Den første jeg leste var "Et helt liv" av Robert Seethaler. Boka ble først utgitt i Østerrike i 2014, og er sida oversatt til tretteen språk, og ble nominert til Man Booker Prisen i 2016. (Den samme ære som ble Roy Jacobsens "De usynlige" til del nå i år- HEIA ROY!!)
Blant annet skriver forlaget dette om boka:

Et helt liv er en stillfaren og rørende fortelling om en vanlig mann og et enkelt liv, men kanskje er det først og fremst en fortelling om de øyeblikkene, store og små, som gjør oss til dem vi er. En fortelling om å finne skjønnhet og verdighet i en enkel og ensom tilværelse, og om evnen til å se det ekstraordinære i det helt ordinære. 
Andreas Egger lever nesten hele sitt liv i en liten østerriksk alpelandsby. Han kom dit fire år gammel, plassert på gården til storbonden Hubert. Barndommen var hard, men han kjempet seg gjennom den – og haltert seg inn i voksenlivet. 
Ettersom årene gikk, levde Egger sitt nøysomme og hardtarbeidende liv, tiår for tiår, gjennom krig, i nød og uår, men også i gode tider. Andreas fulgte med på landsbyens utvikling og modernitetens inntog, og han var med på å bygge en gondolbane, en av de første i Alpene. Med den kom ikke bare strøm til dalen, men også Marie kom. Andreas var en mann av få ord, så da han forelsket seg i Marie, ba han ikke om hennes hånd ansikt til ansikt – men han tente bål som lyste opp navnet hennes i snøen høyt oppe i fjellsiden. 

Mange har skrevet grundig, varmt og godt om denne, blant andre Beathe, Bente og Solgunn. Man kan lese mye inn i en sånn liten tekst (boka er på knappe 130 sider) og for meg ble det først og fremst en historie om å slå seg til ro med at livet både gir og tar, om å innrette seg som best man kan ut fra de rådende omstendighetene, og om å finne lyspunkt og glede i det hverdagen byr på. Rett og slett leve et liv som hverdagsfornøyd.
Ei sitatvennlig bok med mye livsvisdom. Et av mine favoritt-avsnitt  er fra da den halte Egger møter opp for å be om arbeid ved taubanen:

Prokuristen var en kraftig mann med en arrete måne rammet inn av en snauklipt krans med hår. Han satt bak et skrivebord av mørkt tre og hadde på seg en tykk saueskinnsjakke, enda det vr godt og varmt i rommet. Han satt bøyd over en bunke med papirer og lot ikke til å ense Egger. Men i det Egger skulle til å lage en lyd for å gjøre oppmerksom på sitt nærvær, løftet prokuristen uventet på hodet.
"Du er halt". sa han. "Vi har ikke bruk for sånne som deg."
"Det fins ikke bedre arbeider enn meg i disse traktene", svarte Egger. "Jeg er sterk. jeg kan alt. Jeg gjør hva som helst."
"Men du halter"
"I dalen, kanskje," sa Egger. "Men i fjellsiden er det bare jeg som går rett."
Prokurisyen lente seg langsomt tilbake. Rommet ble fylt av en taushet som la seg som et mørkt slør rundt Eggers hjerte. Han stirret i denhvitmalte veggen, og et øyeblikk husket han ikke hvorfor han egentlig hadde kommet. Prokuristen sukket. Han løftet hånda og gjorde en bevegelse, som for å vife bort synet av Egger. Så sa han: "Velkommen til Bittermann og sønner. Ikke noe alkohol, ingen horer, ingen fagforening. Arbeidsstart halv seks i morgen tidlig."

Anbefales!

Forlaget Press, 2016
129 sider
Oversatt av Ute Neumann

Biblioteksbok 

*********************************

Bok nummer to i dag, er James Rebanks bestselger "Sauebondens liv. Fortellinger fra den engelske landsbygda".

Bokprosjektet begynte som twitteroppdateringer fra sauebonden, og som den berømte rullende snøballen ble de korte meldingene plutselig til noe mye større. Boka har fått mye oppmerksomhet, hederlige omtaler, og både Tone og Rose-Marie er over seg av begeistring og har skrevet grundig og fine omtaler- klikk og les! Selv er jeg faktisk litt med avmålt, selv om jeg lett kan forstå at så mange har latt seg sjarmere.

Forlaget skriver blant annet dette i sin presentasjon av boka:

Noen mennesker har frihet til å velge sin egen retning i livet. Slik har det ikke vært for James Rebanks. Han er odelsgutten på en sauegård i Lake District som i mer enn seks hundre år har vært i familiens eie.
James Rebanks skildringer av sauebondens liv er fascinerende lesning, det er engasjerende, rørende og ærlig. Boka hans om et gammelt yrke forteller historien om en dypt rotfestet tilknytning til et særegent landskap og en stille og tilbaketrukket livsstil.
I en stemningsfull og klar prosa tar Rebanks oss gjennom en sauebondes år. Boka er en unik fortelling om livet på landsbygda, et liv som de fleste av oss har mistet nærheten til. Det er en historie om arbeidslivet og menneskene rundt ham, hans egen barndom, hans foreldre og besteforeldre. Det er historien om å holde ut i et vanskelig yrke, fortalt med en kjærlighet til jorda og dyra som smitter over på leseren.
For Rebanks og hans familie former været og årstidene livet. Om sommeren skal sauene på fjellet og høyet i hus, om høsten gjelder det å gå på markedet og skaffe nye dyr til flokken, om vinteren må dyrene holdes i live, og litt senere, vårens kribling når lammingen nærmer seg. Den påfølgende beitesesongen gir dem pågangsmot til et nytt år som sauebønder.

Jeg føler meg litt som en kranglete, flisespikkende bygdeoriginal, men det får stå til! Det jeg tross alt liker, er beskrivelsene av natur og dyr, dvs. hunder og sauer, og det var ganske lærerikt om saueavl og forskjellene på de ulike nye og gamle rasene. Å følge utviklinga som har skjedd i lokalsamfunnet var også interessant. Ellers synes jeg ikke oversetteren har gjort spesielt bra jobb- evt hun har ikke visst særlig mye om landbruk, og ord og begrep blir dermed unøyaktig litt for ofte. Noen eksepler jeg merka meg: Beinsaks i stedet for klovtang. Netting-gjerder i stedet for gjerdenetting (Gjerdenetting er materialet man bruker for å sette opp netting-gjerder). Prisen hun tilbyr, er altfor høy i stedet for Prisen hun forlanger, er altfor høy. (Det siste eksemplet kan med litt godvilje tolkes dithen at hun tilbyr saueflokken for en altfor høy salgssum, men jeg er ikke sikker på om det blir særlig mye bedre) I tillegg synes jeg boka er veldig uryddig. I utgangspunktet er den delt opp etter årstidene, og man følger for så vidt arbeidet med sauene kronologisk gjennom et år, men strukturen forstyrres av at det blir altfor mange løsrevne, små historier, tilbakeblikk og anekdoter som ikke følger denne årssyklusen. Det kan god tenkes at dette er en levning fra "Twitter-tida", og at det er bevisst for å gi litt ekstra personlig preg- hva vet vel jeg? Et annet element jeg hengte meg opp i, var kvinnesynet som gjenspeiles gjennom hele boka. Kvinner kan være tøffe, dyktige og arbeidssomme, men som oftes er de ikke verdt å ta på fullt alvor, de surrer med sine egne uviktige ting og er som regel bare til å le av. Denne holdningen gjør meg bare trist, og jeg håper virkelig likestillinga har kommet lenger enn som så, også på den engelske landsbygda.
Jeg hadde høye forventninger til boka, og det kan også tenkes at det var med på å ødelegge litt for leseopplevelsen- forventninger er skumle saker, jeg vet jo det fra før også! Det har også slått meg at min egen nærhet til bygd, landliv og dyrehold har bidratt til at det ikke ble like eksotisk for meg som for mange andre?  Uansett vil jeg anbefale å lese omtalene jeg har linka til over her- gode og entusiastiske omtaler er fornøyelig lesing, selv om man ikke nødvendigvis er enig ;o)

Forlaget Press, 2016

 295 sider

Oversatt av Hege Mehren

Takk til forlaget som sendte bok til en bokblogger som var svært entusiastisk, men som endte opp med å føle seg som en furten grinebiter.

***********************

"Sauebondens liv" Var bokhylleboka jeg hadde valgt ut til Heddas bokhyllelesing for februar... Jeg jobber meg stadig nærmere en mulighet til å blogge om månedens bokhyllebok i rett måned ;o)
I april er tema "ei skandinavisk bok fra 1945-1990, og jeg har allerede lest "trollvinter" av Tove Jansson, men med tanke på hvilken årstid vi faktisk har kommet til, vil jeg lese enda ei bok jeg har vurdert opptil flere ganger; "Sommerboken" av samme forfatter. Vinter + sommer = VÅR! Boka finner digitalt hos Nasjonalbiblioteket, så veien fra tanke til handling er i teorien kort.  Hva det blir til i praksis, er som kjent noe helt annet!

Morgen i Jenin & Det blå mellom himmel og hav

Susan Abulhawa

Morgen i Jenin- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2010
Oversatt av Ragnhild Eikli
Lest av Ingrid Vollan, Morten Røhrt og Duc Mai-The
Spilletid: 11 timer 10 minutter

Det blå mellom himmel og hav- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Samme oversetter som den første boka, og det er fine Ingrid Vollan som leser denne også.
Spilletid: 8 timer 32 minutter

Dette er en lesehistorie som begynte med at jeg fikk et forhåndseksemplar av Det blå mellom himmel og hav fra Aschehoug Forlag. Jeg var helt brennsikker på at jeg hadde hørt Morgen i Jenin tidligere, og skulle bare friske opp litt før jeg begynte å lese nykomlingen. Så viste det seg at jeg slett ikke hadde hørt den første, jeg blandet den vel sammen med noe annet, da.. Nuvel.. Hvordan det var eller ikke var, så har jeg i hvert fall hørt begge bøkene nå, og jeg føler meg heldig som har fått med meg disse to kloke, dramatiske, rystende, rørende, fargerike, lærrerike og enda til litt magiske historiene!

Jeg antar at det er flere enn meg som ikke helt har skjønt hvordan allting egentlig henger sammen i Israel-Palestina-Gaza-araber-jøde-konflikta. Hvordan det hadde seg at staten Israel ble oppretta, hvordan det foregikk da palestinerne ble fordrevet fra landområdene sine, hvordan det har seg at så mange vestlige er Israel-vennlige. Her får man kanskje ikke alle svarene, men man får helt sikkert mange!

I Morgen i Jenin  fortelles familiehistorien til Amal, en av mange palestinere som litt etter litt så familien bli revet fra hverandre, helt til den nærmest var til intetgjort i årene mellom 1940 og årtusenskiftet. I kaoset som oppstod da palestinerne ble tvunget til å forlate Ein Hod, mistet familien Abuleheja den minste sønnen. Amal ble født etter interneringa, kjente aldri broren som forsvant, men barndommen, oppveksten- hele livet var likevel sterkt farget av hendelsen. Vi følger familien i flere generasjoner, til Amal sitter i et fremmed land, som siste gjenlevende gren på familietreet- før broren som nå er israeler/ jøde plutselig tar kontakt. Det ender med at Amal tar med seg datteren tilbake til hjemlandet, til tross for alt det fortsatt er forbundet med usikkerhet og fare.

Bok nummer to, er nok en familiekrønike, men av en litt annen sjanger. Den ahr flere lag, er litt mer sammensatt og kompleks: Der Morgen i Jenin først og fremst er direkte, jordnær og refererende, har Det blå mellom himmel og hav i tillegg et anstrøk av magi og myter.
Også her følger vi en bemerkelsesverdig og familie med usedvanlige, sterke kvinner gjennom flere generasjoner, fra flukten til Gaza til en forsøksvis normalisert hverdag i et isolert (og terrorisert) land.

Med sine elendige skjebner og hovedpersonenes evne til aldri å gi opp, gjorde begge bøkene veldig sterkt inntrykk på meg. Det er godt gjort å skrive både vakkert og usentimentalt (med et lite unntak for Nurs barndom, som jeg nesten oppfattet som litt karikert) om et så uendelig tragisk tema. Jeg har sett at andre har nevnt at forfatteren på langt nær har skrevet objektivt om kampen mellom disse to folkegruppene, men jeg håper virkelig objektivitet aldri blir viktigere enn følelser og engasjement når det er snakk om skjønnlitteratur!
Morgen i Jenin ble tatt vel i mot av både kritikere og lesere, og håpet mitt nå, er at enda flere skal få øynene opp for denne spesielle forfatteren og de uforglemmelige bøkene. Anbefales varmt og hjertlig- og gjerne som lydbøker! Alle de fire som er med som opplesere er skikkelig dyktige, og det er en fryd å høre på dem.

(Lydbøkene har jeg kjøpt sjøl, ettersom Lydbokforlagets mobil-app fortsatt gjør kjøp skummelt lettvidt ;o)

Bildet over illustrerer godt hvorfor skjønnlitteratur ikke nødvendigvis bør være objektiv eller "rettferdig". Livet er ikke objektivt eller rettferdig, det er i aller høyeste grad personlig, og oppleves rimeligvis ulikt for en israeler og en palestiner. 

To bøker om Sofie og Otto- ikke for barn

Helt sida Brit Bildøen fikk p2-lytternes romanpris

Helt sida Brit Bildøen ble nominert til p2-lytternes romanpris for Sju dagar i august har jeg vært bestemt på at den skulle jeg lese. Så skjedde det som har lett for å skje, både på bokfronten og ellers: andre ting, andre bøker kom i veien og sju dager i august ble til nærmere sju måneder i vinter. Vel. Boka dukka plutselig opp på eBokBib, og da er det uhyre lettvint å trykke på "LÅN"- så vips lå den klar for lesing på Padda.
Boka handler om Sofie og Otto, året er 2019, byen er Oslo og verden har forandra seg en god del i løpet av de årene som ligger mellom oss og dem. Blant annet er forskjellene mellom folk blitt større, spesielt er de fattige blitt mer synlige. I tillegg er det ikke lenger oppsiktsvekkende at vær og natur herjer med menneskene og det menneskeskapte.
Sofie er leder ved det nye Munchmuseet, mens Otto leder FROM- foreninga for romfolket. Begge er veldig engasjerte og opptatt på hver sin kant, men på fritida er de alltid sammen, og det er viktig for dem å bevare fasaden og fatningen. Sofies datter var en av ungommene som ble drept på Utøya, og sorgen og tomrommet det bragte inn i livet deres preger dem naturlig nok fortsatt, om enn på ulik måte.
Handlinga går som tittelen sier over ei uke. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sofie har fått et insektsstikk som irriterer. Hun prøver å ignorere det, mens Otto prøver å overtale henne til å oppsøke lege. Dette kunne vært en bagatell, men i stedet blir det på en måte starten på ei lang rekke uhell, ulykker, sammenstøt, dårlige følelser og dårlige stemninger.
Forfatteren har på en mesterlig måte klart å skape et kompakt scenario der omgivelsene på alle måter er med på å understreke hovedpersonenes kamp for å holde på det hverdagslige i en verden og en tilværelse der man oppdager stadig flere sprekker under en tilsynelatende helt grei overflate.
Mye, mye mer kunne vært sagt om denne, for det er virkelig en glimrende roman som fortjener alle de godordene (og prisene) den har blitt overøst med, og jeg anbefaler dere å lese Ellikkens fyldige og reflekterte omtale, i tillegg til det Samlaget selv skriver på sine sider.

I stedt for å skrive mer om "Sju dagar i august", skal jeg utbrodere litt om en annen interessant oppdagelse jeg gjorde. Som jeg har nevnt i et par tidligere innlegg, går det tregt med skrivinga for tida, og da jeg skulle friske opp litt rundt denne boka, kom jeg over denne artikkelen i Aftehosten:

Da ble jeg selvfølgelig veldig nysgjerrig! Var det mulig at dette bare var en omskriving av en allerede og for lengst utgitt roman?? Her mått inspektør Snusen til pers! Biblioteket her hadde ikke "Desperate personar" i samlinga si, så jeg prøvde meg på Norgeslån, men da skjedde noe jeg faktisk aldri har opplevd før: forespørselen ble avvist uten begrunnelse. (Det gjorde Snusen om mulig enda mer oppsatt på å avdekke om det hele var juks og bedrag!) Neste forsøk på å komme til bunns i sakene, var å skrive en e-post til Samlaget, der jeg forklarte hvorfor jeg ønska meg et leseeksemplar av Paula Fox si bok fra 1970. (Den kom ut på norsk først i 2010) Det gikk ikke mange dagene før boka lå i postkassa og Snusen kunne fortsette undersøkelsene sine!

I "Desperate personar" møter vi  Sophie og Otto. Handlinga er lagt til Brooklyn, året er 1968. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sophie blir bitt av en villkatt da hun gir den mat. Hun prøver å ignorere og bagatellisere uhellet, mens Otto mener hun bør komme seg til en lege. Denne "drakampen" følges gjennom hele historien, og blir på en måte det som setter i gang rekka med ubehagelige hendelser.
Det er også flere likhetstrekk mellom disse to romanene, men det inntrykket jeg til slutt sitter igjen med, er at de tross alt er ganske så ulike.
Jeg synes Bildøens "versjon" er mer intens, dramatisk og engasjerende. Det er mulig det er fordi lagt til Norge og at handlinga er nærmere i tid,. Hendelsene og omstendigheter hun beskriver er mye mer aktuelle i det nyhetsbildet som preger livene våre her og nå. Paula Fox har kanskje lagt mer vekt på samspillet (eller manglende samspill..) hennes Sophie har i forhold til menneskene rundt seg. Forskjellen kan kanskje beskrives som om Fox´ Sophie og Otto er to planeter som sirkler rundt hverandre i stadig videre sirkler, mens Bildøens Sofie og Otto har havna i samme tørketrommel som virvler dem rundt...  Noe sånt? Kanskje?

Inspektør Snusen  har i hvertfall konkludert med at det er stor avstand mellom inspirasjon og plagiat!
Begge bøkene fallt i smak, men skal jeg rangere dem opp mot hverandre ville jeg satt "Sju dagar i august" øverst. De som allerede har lest Bildøens bok, kommer til å glede seg over "Desperate personar", og for de som ikke har lest noen av dem, anbefaler jeg å lese Fox først og Bildøen etterpå- det vil garantert gi en spesiell leseopplevelse! Anbefales!!

Hvis du vil. Ned til hundene. Helle Helle.

Det går litt tregt med skrivinga for tida, men det leses og det høres, og for at jeg ikke skal komme helt i bakevja, blir det nok et to-i-ett-innlegg. Denne gangen er det danske Helle Helle som skal få litt oppmerksomhet. Jeg var av de heldige som ble overraska av pakke fra Oktoberforlag rett før påske: Helle Helles splitternye bok "Hvis du vil". Før jeg rakk å lese den, begynte det å dukke opp omtaler på både den ene og den andre bloggen, noen positive, mens andre var mer... skal vi si undrende eller avventende? Jeg fikk inntrykk av at de mest positive var de som hadde lest litt av forfatteren fra før, mens de mer undrende akkurat hadde hatt sitt første møte med henne. Det gjorde at jeg bestemte meg for å lese noe av det hun har gitt ut tidligere, og helt tilfeldig var det nok ikke at det var "Ned til hundene" som ble valgt ;o) Perfekt tittel og den eneste som er lest inn på lydbok.

Begge bøkene er forholdsvis beskjedne av omfang. Begge bøkene har blitt nominert til Nordiskråds Litteraturpris. Begge bøkene er oversatt av Trude Marstein. Begge bøkene er utgitt på Oktober forlag. Begge bøkene handler om ensomhet og fellesskap og ukjente mennesker som møtes under ganske så spesielle omstendigheter. Begge bøkene er preget av tvetydighet og at mye må leses mellom linjene.

I den første boka (Ned til hundene, fra 2009) Møter vi "Bente" da hun går av bussen på et sted hun ikke kjenner, hun vil finne et godt sted å gråte. Tilfeldighetene vil det slik at det ikke finnes noe hotell eller lignende på stedet, siste buss har gått, en orkan er på vei- og John kommer syklende forbi. John og samboeren Putte er uføretrygdet, bor avsides, passer hundene til en onkel, har en nysgjerrig, syk gammel nabo- og en hjørnesofa Bente kan sove på til hun få avtale om et annet sted å bo. 

I "Hvis du vil" (2015) møter vi to joggere som har løpt seg vill i en skog. De er fremmede for hverandre, men skjønner naturligvis at de må holde sammen da mørket kommer og de ikke vet hvilken vei de må velge for å finne fram. Mannen er en litt hjelpeløs figur som er ute på sin første joggetur, kvinnen har mer handlekraft og er mer erfaren- på de fleste områder. De finner et krypinn hvor de kan søke ly for natteregnet, og natta går med til litt søvn, minner, tanker, historier og når den ene sover mens den andre er våken, snakker de litt til seg selv. Dagen etter blir kvinnen syk, og de blir forhindret fra å ta seg videre før kvelden nærmer seg på nytt.

Handlingsresyméene mine er veldig korte, og yter selvsagt ikke bøkene særlig rettferdighet, men mi erfaring er at man lett kan finne lengre, mer utfyllende hanlingsreferat er på nettet hvis man vil vite mer. Det jeg synes er interessant med å ha lest/ hørt disse to bøkene i sammenheng, er at jeg lettere ser hva som kanskje er noe av Helles "prosjekt". Det handler, som nevnt, om mennesker som er fremmede for hverandre, som møtes i spesielle settinger, for å se hva som skjer. (Ikke mine ord, jeg leste det et sted, og syntes det var en utrolig god beskrivelse av det hele) Hvordan holder de ut med hverandre? Hvordan behandler de hverandre? Hvordan påvirker de hverandre? Respekt? Overbærenhet? Godhet? Nedlatenhet? Raushet? Disse to historiene utvikler seg ganske så forskjellig, felles for dem er at hovedpersonene tross alt har gode hensikter.  De vil ikke noen av de andre noe vondt, men spesielt i "Ned til hundene" får leseren en følelse av at de ikke bare går ned til hundene, men at de også kommer til å gå i hundene. I begge bøkene kommer det fram mer og mer som viser at hovedpersonene har hatt sitt å slite med. De gjør så godt de kan, det de trur er det beste, det klokeste, men ofte er det jo sånn at man får fasiten først når valgene er tatt, billetten stempla og toget gått.

På overflata er historiene hverdagslige, slentrende, enkle. Forfatteren er god til å formidle stemninger, forteller detaljrikt og overrasker leserne med hva som framstilles som viktig og hva som er av mindre betydning. Denslags endres jo med ståstedet til den som forteller...

Går det an å si at språket er lettflytende? I tillfellet så er det det jeg vil kalle Helles språk. Det er skåret inn til benet og presist, men samtidig både blomstrende og variert. Det er rett og slett veldig fint! Det smyger seg inn i øregangene og hjernebarken, og gjør i all sin enkelhet stort inntrykk på i hvertfall denne leseren!

Begge bøkene anbefales varmt og hjertlig- og gjør gjerne som meg: "Ned til hundene" først, "Hvis du vil" etterpå. Jeg er klar for "Dette burde skrives i nåtid"! Helle Helle har fått en ny tilhenger.

To bøker om å glemme

Livet på nytt

Av Rowan Coleman
Silkeforlag, 2015
336 sider
Oversatt av Eva Ulven
Leseeksemplar fra forlaget

I en kort periode har Claires liv vært som et glansbilde: gift med drømmemannen, to flotte døtre og en jobb hun virkelig elsket. Bare 42 år gammel er hun så hardt rammet av alzheimer at hun må si opp jobben og finne seg i at moren flytter inn hos familien for å hjelpe til med å få hverdagen til å gå opp. Sykdommen utvikler seg raskt, snart er ektemannen som en skremmende fremmed for henne- og hun plages av en sterk uro for hvordan det skal gå med døtrene, spesielt lille Esther som kanskje er for ung til å huske henne.
For å lagre minnene for ettertida, begynner de å lage ei minnebok. Der både skriver de ned minnene sine, og limer inn ting som brev, billetter og bilder.
Boka har tre fortellerstemmer: Claire, dattera Caitlin og mora Ruth. På den måten får leseren et bredt innblikk i hva sykdommen gjør med hele familien- men mest av alt blir jeg rørt at ektemannen Greg som blir satt helt på sidelinja da Claire etterhvert bare føler avsky for "den fremmede mannen som ligger ved siden av henne i senga".
Til å begynne med likte jeg boka godt, spesielt hadde jeg sansen for hvordan forfatteren uten å overdrive viste hvordan Claire mistet ordene og observerte hvordan de andre mistet tilliten til henne (s 69):

"Vil du dekke bordet?" spør mor og holder en bukett med blankt metall i neven. Hun betrakter mg med skepsis, som om jeg på et eller annet vis kunne ta kverken på henne med en sløv smørkniv. Det hun lurer på, er om jeg er i stand til å huske hvilket redskap som er hvilket, og hva det skal brukes til."

Etterhvert tenkte jeg at det begynte å bli litt forutsigbart, men så tok handlinga en overraskende vri på slutten, og det gjorde at jeg igjen konkluderte med at det var ei god bok!

Både på Tine sin blogg og hos Heartart kan dere lese gode anmeldelser av boka- begge bobler over av entusiasme og leseglede! (Hos Tine kan dere enda til lese fortsettelsen av sitatet jeg har valgt- vi er nok helt på bølgelengde her ;o)

Elizabeth er borte!

Av Emma Healey
Cappelen Damm, 2015
302 sider
Oversatt av Einar Holmgren
Lånebok fra biblioteket

Om ikke akkurat mer komplisert, så er denne boka litt mer sammensatt enn "Livet på nytt".  Igjen møter vi ei dame som har begynt å bli surrete. Forskjellen er at Maud som hovedpersonen i denne heter, er over åtti år, og i tillegg til at hun er så godt som helt fri for korttidshukommelse, blander minnene fra etterkrigstida seg sammen med nåtida. Maud hadde nemlig ei søster som forsvant sporløst den gang. Ingen fant noen gang ut hvor hun ble av eller hva som hadde skjedd med henne. I nåtid er det Mauds gode venninne Elizabeth som har forsvunnet, men det virker som om alle, både Mauds egen datter og Elizabeths sønn prøver å gjøre alt for å hindre henne i å grave i forsvinningsmysteriet. For å prøve å huske og for å prøve å systematisere letinga, noterer hun på lapper det hun må huske; at Elizabeth er borte, at hun ikke svarer på telefonen, at hun har lett etter henne i hagen, at hun har vært hos politiet.
Som i boka til Rowan, gir Healey er fabelaktig bilde av hvordan situasjonen oppfattes både fra Mauds side og fra de forskjellige pårørendes side. Maud som stadig føler at det er noe viktig hun må huske eller gjøre, men som glipper ut mellom fingrene hennes. Datteren Helens fortvilelse og etterhvert hvor forbanna hun blir på grunn av morens evige mas og gjentatte spørsmål. Det er rett og slett litt ubehagelig!
Boka er kategorisert som krim, men til å begynne med helte jeg mer mot at det var mer mystisk enn krimminelt-  det er først helt mot slutten man føler seg overbevist om at krim likevel er riktig...

Tone, Anette og Åslaug er de bokbloggerne jeg fant som har skrevet om boka.

Begge bøkene er på sin måte innsiktsfulle, truverdige og spennende. Elizabeth er borte er naturlig nok mer intens og jeg vil også påstå at den er hakket bedre oversatt- Holmgren har virkelig gjort en utmerket jobb! Veldig lett å anbefale begge bøkene!

To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt

(Edit... En advarsel er på sin plass... Da jeg begynte å skrive dette innlegget, hadde jeg ikke helt klart for meg hvordan dette innlegget skulle bli. Nå som det nærmest er ferdig, ser jeg at det sklir ut etterhvert, omtalen går over til selvransakelse, og jeg oppfordrer dere derfor til heller/ i tillegg å lese omtalene jeg linker til )

For ei stund sida leste jeg bokbloggerpris-nominerte Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld".  Den gjorde så absolutt sterkt inntrykk. Den gav meg vondt i magen, jeg får fortsatt vondt i magen av å tenke på den, men likevel fikk jeg meg altså ikke til å skrive om boka. Jeg tenkte som så at det var greit nok; alle har jo hørt om den allerede, de fleste har nok til og med lest den og gjort seg opp sin egen mening. Jeg kunne skrevet et kort handlingsreferat, henvist til andre bokbloggere og gitt den mine hjertligste anbefalinger, men jeg hadde sant og si ikke noe nytt å melde, alt var allerede sagt, nok var nok.

Så leste jeg ei ny bok som også gav meg vondt i magen, som jeg fortsatt får vondt i magen av å tenke på, som jeg gir mine inderligste anbefalinger og som Rose-Marie har skrevet både fint og klokt om. Planene ble dermed justert en smule: Hegazi Høyer har blitt nevnt, og resten av innlegget skal handle om debutant som har skrevet ei bok med samme tema og tone, nemlig 
Vibeke Riiser-Larsens "Et sted skinner det".

Sigrid jobber i informasjonskranken i en butikk. Uniform og navneskilt. På genseren står det Hva kan jeg hjelpe deg med i dag? På navneskiltet står det Torill- hun skulle egentlig få sitt eget navnskilt, men synes i grunn det er greit å være en annen mens hun er på jobb, og da er Torill like bra som noe annet. Sigrid er et funn i informasjonen, hun prøver til enhver tid å vite hva de har inne, hvor de forskjellige varene ligger og hva de koster. Likevel holder hun avstand til kollegaene, og de på sin side ser litt skjevt på henne. Når Sigrid kommer hjem fra jobben, er det ingen som venter på henne. Hun spiser pose-suppe til middag, inspiserer musefellene på loftet, og går tur i skogen. Hun har ingen avtaler, ingen omgangskrets, ingen familie- bortsett fra ei tante som ringer hver fjortende dag og en far som bare ringer når det er jul eller bursdag eller noe viktig, men det er det aldri.
En dag skjer det noe nytt; hun møter Snorre, og hvis Sigrid gjør ting rett, kan det kanskje bli begynnelsen på noe nytt- kanskje til og med noe fint? Og i motsatt fall?

Som leser forstår man ganske raskt at det er noe spesielt ved Sigrid, og gradvis avdekkes hendelser og la oss kalle det omstendigheter fra barndommen som har satt sitt tydelige, skjøre preg på henne. I dag brukes vel både ord som traumatisert og omsorgsvikt i slike tilfeller. Man blir mer og mer klar over at Sigrid balanserer på en knivskarp egg, det skal så utrolig lite til før hun mister balansen, og selv om hun kanskje kan "ta seg inn igjen", er det ingen som vet hvor mange ganger et menneske klarer å reise seg igjen etter å ha blitt slått i bakken. Av for eksempel livet.
Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka. Det er helt sikkert rett som Beathe skriver i sin omtale: det finnes mange Sigrid´er der ute, og jeg tenker at jeg burde vært litt mer oppmerksom, litt hyggeligere, litt mer overbærende... Og mest av alt håper jeg likevel at jeg bare kan slippe å involvere meg, slippe å ta det vonde innover meg, fortsette å late som at alt er ok, at man er sin egen lykkes smed... Jeg skulle ønske verden var et bedre sted, jeg skulle ønske jeg var et bedre menneske, men jeg er bare en liten bokorm som lar meg rive med og som her har funnet en imponerende, innsiktsfull, overbevisende og sterk debutroman som virkelig fortjener et bredt publikum.Terningkast seks. Pluss!

to bØker oM lyKke

At jeg nylig har lest to bøker som skal avsløre hvordan man finner lykken, betyr ikke at jeg befinner meg på den ulykkelige, mismodige enden av skalaen og trenger veiledning... Det betyr nok heller at jeg innimellom trenger en påminnelse om at livet slett ikke er så verst, og at jeg er nysgjerrig på hva det er de har funnet ut, disse menneskene som ser på seg selv som kompetente til å fortelle andre hvordan de skal prioritere i livene sine for å oppnå suksess og lykke.
For øvrig, og generelt, har jeg inntrykk av at "lykke" ofte forveksles med "fornøyd". For meg er "fornøyd" den gode grunnleggende "hverdagsfølelsen" mens "lykke" er mer de korte, intense blaffene man kjenner av og til. For de fleste trur jeg det er nærmest umulig å gå rundt med en konstant lykkefølelse dag ut og dag inn, men at man kan skape seg en tilværelse hvor man jevnt over er fornøyd med livet sitt, det trur jeg er gjennomførbart og oppnåelig!

 Veien til lykke

Av Björg Thorhallsdottir
Illustrert livsfilosofi
Schibsted Forlag, 2015
215 sider
Leseeksemplar fra forlaget

For mange er Björg Thorhallsdottir kjent som kvinnen bak arrangementet "Hjertefred" og som billedkunstner. I denne boka kombineres disse to elementene på en vakker måte. Med all sin livsvisdom og ettertanke viser hun leserne noen av de tingene hun mener vi bør fokusere på for å bli lykkeligere. Man må for det første finne ut hva som gjør en glad og hva som stjeler krefter. Så må man innse at den eneste faktoren man kan forandre på, er seg selv! Man kan ikke forandre naboen, familien, været eller fortida, men man kan kanskje forandre måten man tenker om disse tingene? Hvis noe ikke går slik man hadde trudd eller håpet, får man prøve å snu det fra å bli en tapt sak til å bli noe man lærte av. Hun stiller noen enkle spørsmål som bør få leseren på sporet av sitt lykkelige liv, for eksempel hva du ville gjort hvis du visste at du bare har igjen tre år igjen å leve, eller hva du ville gjort hvis dette var din siste dag her på jorda. Det handler om perspektiv og hva en vil forkusere på.
Boka er som nevnt satt sammen av tekst og illustrasjoner. Tekstene varierer i lengde, noen korte, noen lengre, noen enkle, banale og noen dype og tankevekkende. Bildene er av kjent Björg-merke: fargerike, varme, fulle av følelser og rike på kjærlighet. Mange av illustrasjonene har en spesiell forhistorie, og hun forteller hva som inspirerte og hvem hun lagde bildet til. Dette er med på å gjøre boka personlig og engasjerende.

Hammerkoden

Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.

Av Øyvind Hammer

Mental trening
Schibsted Forlag/ Lydbokforlaget, 2015
E-bok lånt på biblioteket
Mine innstillinger ga 117 sider.

Øyvind Hammer er kjent som- og har profilert seg som- Ole Einar Bjørndalens mentaltrener, og "Hammerkoden" er rett og slett en teknikk man kan lære seg for å finne og holde på motivasjon og dermed oppnå målene sine. For ordens skyld vil jeg aller først si at jeg likte teoriene til Hammer, og jeg likte hvordan han hele tida ber leseren sett ting i riktig perspektiv, og hvordan man kan kategorisere oppgaver ut fra hvor viktige de er og om det haster å få gjort de tingene eller ikke. (Dette er nemlig ting jeg allerede er god på, og det gav meg så absolutt en god opptur ;o)
Forfatteren har teorier om hvordan man skal fokusere og prioritere, og han forteller historier fra sitt eget liv som skal underbygge disse teoriene. Mye av det er ganske selvfølgelig, men jeg synes likevel det er greit å ta med de tingene også, for man kan jo trenge noen påminnelser og repetisjoner av tips og triks man har lært tidligere, og som uunngåelig har rent ut i sanda... Når du plutselig står med begge bena skikkelig planta i et stort problem, kan man få igjen pusten ved å stille seg de riktige spørsmålene: Har dette noe betydning internasjonalt? Kunne det vært verre? Har andre klart dette før meg? Man kan plutselig finne på å glise av hele situasjonen og føle seg litt som Pippi Langstrømpe- og da er man nok ikke så langt unna en løsning på problemet!
I likhet med Thorhallsdottir, er Hammer opptatt av at hvis det er ting man ikke kan forandre, så kan man forandre på måten man forholder seg til disse tingene. Igjen: Perspektiv, innstilling og fokus!

Til tross for at jeg likte idéene og tankene til Hammer, har jeg noen innvendinger. Aller først er jeg litt uenig i undertittelen på boka. Hvis det er slik at man er på sitt beste kun når man er lykkelig, er man hvis min teori helt i begynnelsen av innlegget stemmer, på sitt beste kun i korte blaff, og det kan da umulig stemme?! Hvis man bytter ut det andre "lykkelig" med "fornøyd" så er jeg enig med forfatteren: Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er fornøyd"! Jeg oppfattet ikke dette først og fremst som ei bok om lykke, men om suksess, og kanskje litt om effektivitet.

Konklusjon:
Bøkene har egentlig ganske likt budskap, men er desto mer ulike i uttrykk og presentasjon.
"Veien til lykke" er ei vakker bok jeg kommer til å ta fram igjen og igjen, og bruke litt til oppmuntring og påminnelse om hvor fokuset bør være.
"Hammerkoden" er ei klok bok om enkle og gjenomførbare teknikker man kan bruke for å nå målene man setter seg, og for å kvitte seg med irritasjon og energityver. Det er mulig det er sistnevnte som kan føre leseren litt nærmere lykken..?
Begge bøkene anbefales så absolutt, og mens jeg trur den første er retta inn mot det kvinnelige publikum, passer Hammerkoden for alle som trur de kan ha et forbedringspotensiale på det mentale plan!

STonEr og De fEm ÅRstiDene

To stillferdige bøker om stillferdige liv

Noen ganger passer det å ta et enkel to-i-ett-innlegg. Dette er et slik tilfelle. To lydbøker lånt på biblioteket, begge utgitt i 2014. Det opplagt spesielle er naturligvis at Stoner ble utgitt første gang allerede i 1965, og det er vel ingen overdrivelse å si at boka har blitt en formidabel suksess? Et fenomen noen kanskje burde ta for seg litt grundigere?

I Stoner møter vi William Stoner, bondegutten som på begynnelsen av 1900-tallet får plass på jordbrukslinja ved universitetet i Missouri. Etter noen kurs dropper han jordbruksstudiene, og vier resten av livet sitt til litteratur, undervisning og kanskje venting? Det er ei meget stillferdig bok som nøkternt forteller om de få betydningsfulle hendelsene i livet hans: ekteskapet, dattera, et utenomekteskapelig forhold, en dyptgripende konflikt med en overordnet ved universitetet og en karriere som står på stedet hvil. For meg blir han en resignert mann som lar dagene gå, på hjemmebane lar han Edith herse, på jobben lar han det storme, men står fast på (og i) standpunktene sine..
Dette er virkelig en merkelig leseopplevelse! Det skjer jo fint lite, samtidig blir man hekta på å få vite hva som skjer videre...
Mange har lest, de fleste har likt og blant andre har disse bokbloggerne skrevet om boka: Silje, Rose-Marie, Tine,  Beathe, Birgitte og Den andre Berit.

Romanen De fem årstidene handler mest om Gaute Heivolls avdøde besteforeldre, og bygger (løst) på filmene bestefaren tok opp det siste året han levde. Bestefaren hadde jobbet som konduktør på jernbanen i en årrekke, han var en kreativ mann, og gledet seg til å begynne på igjen med maling og trearbeider da han pensjonerte seg. Han hadde allerede planlagt flere prosjekter, og til og begynne med koste han seg i verkstedet han hadde gjort i stand. Så ble det ikke helt slik han hadde tenkt seg det likevel. Han ble fort sliten, var utsø på bena og måtte rett som det var legge seg nedpå litt. Det viste seg at hjertet ikke var så mye å rope hurra for lenger, men da han fikk medisiner, ble han litt bedre. Han og kona holdt hagen i plettfri orden, han filmet rett som det var, men mareiene ble stående urørt. Etter å ha vært bortreist noen dager, kom de tilbake til en hage som bar preg av ubudne gjester,. Først var det grevling som rota det til, senere elg. Han bekymrer seg, og prøver å bagatellisere problemene for kona, slik at hun ikke skal bekymre seg unødig, men når det "drar seg til" oppdager han at hun slett ikke er så tander som han har trudd.
Også denne han andre bokbloggere lest, for det meste likt og disse har skrevet om sine synsinger: Tine, Rose-Marie, Kleppanrova og Artemisia.

Dette er altså to stillferdige fortellinger, begge preget av melankoli og vakkert språk. Det som skiller den mest, er at mens Heivolls bok gjerne kan leses som feel-good, er Williams´ heller det stikk motsatte: litt feel-bad- i hvertfall er det slik jeg oppfattet det. I tillegg har Lydbokforlaget virkelig funnet den perfekte innleseren til "De fem årstidene", mens jeg er litt skuffet over at alle de kvinnelige aktørene i "Stoner" er lest med så karikert, skjør og skjelvende stemme at de nesten virker ned-dopa. Hadde jeg lest boka sjøl (noe jeg ikke fant tid til), ville de garantert fått litt mer ben i nesa, GARANTERT!

Så en avsluttende konklusjon: Begge bøkene var fine litteratur-opplevelser! De som ikke har lest disse to finingene enda, har noe å glede seg til, og de som bare har lest den ene, kan glede seg til den andre- begge anbefales ☺

Stoner, av John Williams                              De fem årstidene, av Gaute Heivoll
CappelenDamm (denne utgava: 2014)             Lydbokforlaget/ Tiden, 2014
Oversatt av John Erik Bøe Lindgren               Lest av Even Rasmussen
Lest av Kim Haugen                                     Spilletid: 5 timer og 18 minutter
Spilletid: 9 timer og 48 minutter

**************************************************************************************

Ps! Hvis det er noen som etter å har lest Heivolls bok, har  (eller får!) ei formening om hva som er den femte årstida, vil jeg gjerne vite det!!!

B.