Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

Fornøyelig fuglefryd og akrobatiske ekornhopp

"Jeg skal bare..."
Hvor mange ganger har man vel ikke sagt de ordene til seg selv- og virkelig trodd at denne gangen skal det nok gå bra..? Jeg skulle jo bare innom bokhandelen for å kjøpe ei julegave. Eller to. Det gikk faktisk rimelig bra! Tre julegaver pent i posen, så rett ut igjen. Ikke noe uoverveid, ingen anger.
Vel hjemme, gavene lagt pent på gjesterommet sammen med det andre som er klart til jul. Det gikk bra! Jeg vil gå så langt som å si at det gikk over all forventning og alle forhåpninger. Senk skuldrene, ta deg en tekopp og et knekkebrød med brunost- det har du jaggu fortjent! Klapp på skuldra, vennen! (Det er viktig å gi seg selv positive tilbakemeldinger når man har gjort noe bra, man skal være raus med selvskryt, for det kommer fra hjertet ;o)

Kanskje bare kikke litt i den fugleboka? 
Tja... Det er vel ikke så mye nytt der? Jeg har jo tross alt lest en god porsjon fuglebøker oppgjennom tidene... 
Men hvem er det som kan la være å blad i ei flunka ny fuglebok, da? Det viser seg at jeg i hvertfall ikke er i den kategorien- teen ble lunken, knekkebrødet mykt og brunosten svett, og boka? Jooo, du! Den er lest fra første til siste side! Bilder er studert, byggetegninger granska, tips notert og jeg har gått i baret og bestilt ei bok til meg selv også...

Pokker!

Problemet er selvfølgelig ikke at jeg har kjøpt ei bok jeg strengt tatt ikke behøver. -Jeg har jo allerede lest den, og får sikkert lånt den hvis det er noe jeg vil sjekke opp en gang til- det er tross alt lenge til våren og tid for å henge opp nye fuglekasser og ekornhjem.

Problemet er at jeg slett ikke har tid til følgene av å lese slike bøker. Jeg har ikke tid til å snekre pepperkakefuglebrett, knote med trolldeig (Sikkert tretti år sida sist! Men trolldeig var jo ustyrtelig populært i hine hårde dager... Noen som husker?) for å lage-male-lakke vannfaste non-stop-look-alikes, søle med lim og Drygolin utendørsmaling i kremsprøyte for å lage liksomtakstein og liksomglasursnurr...
Jeg hater- virkelig HATER det når bøker holder mer enn de lover og gir meg så mye inspirasjon at ikke bare jeg, men også mannen i huset, blir opptatt med konstruering, måling, kapping, pussing og kapping og pussing på nytt fordi vi egentlig ikke kan å snekre fuglebrett med tak- den ene kvelden etter den andre.
Og nå er det allerede kvelden første desember, vi ligger allerede etter skjema for juleforberedelser, og vi har allerede tatt avgjørelsen om at vi må droppe pepperkakebakinga i år, hvis vi skal ha forhåpninger om å få det viktigste på plass innen lillejulaften...

Herr Parus Maajor fra bygningskontrollen har vært innom, og vi venter på ferdigstillingsattesten fra kommunen!

Boka som har lokket meg inn i uføret er Anne Havåg Holter-Hovinds "Fuglefryd" utgitt av Font forlag nå nylig. Den inneholder massevis av fine bilder (noen riktig nok litt mørke), beskrivelse av de mest vanlige hagefuglene, material- og kappelister til fuglebrett, fugle- og ekornhus, oppskrifter på mat de liker og ikke minst hvilke fugler som foretrekker hvilken mat- greit så man slipper å legge ut mat ingen av de stedegne artene vil ha. Det er kanskje ikke så aktuelt nå i desember, men når våren kommer, kan man bla opp for å finne tips til hva man kan plante for å få insekter, fulger og dyr til å trives i hagen (her kunne jeg nok ønska meg at plantenes herdighet hadde vært opplyst). Det er rett og slett ei veldig koselig bok! For de som ikke har lest kilovis med fuglebøker før, er den nok også både informativ og lærerik.

Hvis jeg skal ta sjansen på å anbefale denne som julegave, skjønner dere sikkert at jeg nesten må be dere om å begrense dere til fingernemme pensjonister med massevis av fritid, ornitologer med grønne fingre og hageentusiaster med fjær i hatten. Man kan selvfølgelig også vurdere den som et alternativ til andre snille folk som fortjener ei inspirerende, sjarmerende fuglebok ;o)

Ps og for ordens skyld: jeg hater ikke slike bøker. Jeg elsker dem!

Pps- forfatteren er hjertet og hjernen bak bloggen "Moseplassen"- ta gjerne en kikk der også ;o)

Tre bøker for turfolk

VI er ikke spesielt glad i å bli fotografert, så det blir "snikbilder" mens den andre er opptatt med egnesteinstudier for å få vist dimensjonene ;o)

Når man nærmest snubler over slike steinformasjoner, er det lett å få assosiasjoner til bokstabler! Bildet er fra en fjelltur tidligere i høst. Vi bestemte oss for startsted, og ettersom vi var litt usikre på været, hvor bratt det ble, om formen holdt osv, lot vi tilfeldighetene bestemme hvor vi endte opp, og dermed fant vi denne fantastiske plassen! Det gikk ingen sti hit, langt mindre vei- men vi så "skjæringa" på lang avstand og bestemte oss for at det kunne være morsomt å sjå den på nært hold. Jeg trenger vel ikke å si at vi var godt fornøyd med avgjørelsen!

Dermed var det ikke til å unngå, jeg måtte finne fram igjen tre bøker jeg leste i sommer, og skrive et innlegg om tre veldig gode, men helt ulike turbøker, nemlig disse:

Det er på en måte en kronologi her, men den krever nok litt forklaring:
Reidar Müllers "Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år" (Aschehoug, 2014) handler om hvordan landet vårt ble til. Det handler om geologi og paleontologi. Om myra som kan være arkeogogenes hermetikkbokser, om fjell, fjord, skog og dal, om klimaforandringer forårsaket av kjempemessige vulkanutbrudd, om kontinentalsokkelen, brudd i jordskorpa, om plateforskyvninger og istider med opptil to kilometer tykke islag over Norge, om hvorfor nordmenn har blek hud og ikke minst om Thulitheripus svalbardii, den langbente flodhestlignende skapningen de fant spor etter i Gruve 7 i 2006. Utrolig lærerik og faktisk ganske lettlest. skrevet med både innevelse og et snev av humor. Nesten tretusen millioner år, kan virke litt overveldende, men trøst dere med at i svært lange perioder skjedde det knapt nok en liten skjelving i den geologiske tidsspiralen... Boka anbefales absolutt som et innføringskurs for dem som vil lære litt om hvorfor fjellene våre er som de er, og hvorfor de er akkurat der de er- alt har ei forklaring, og dem får man her. Det setter en ekstra spiss på turen når du vet hvorfor, hvordan og kanskje når!

"De siste eventyrskogene. En veiviser til Oslomarka" (Cappellen Damm, 214) er skrevet av Gjermund Andersen, leder for Naturvernforbundet i Oslo/ Akershus. Boka beskriver det særegne ved hvert enkelt område av marka rundt Oslo, og er rikt illustrert med (for det meste) stemningsfulle bilder (noen få viser rasert og ødelagt eventyrskog, de er naturligvis ikke like egna til å skape ro i sjela). Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor jeg, av alle, har lest denne, men det har også ei forklaring. Jeg ble fortalt at den var interessant, og den er proppfull av historikk og kunnskap om naturvern (så klart), men også om filosofi, holdninger, økologi, allemannsretten, friluftsliv generelt, betydningen av at spesielle naturområder fredes og masse vis av fine, kloke tanker. Hvis vi hadde klart å få alle små og store skogeiere i landet til å lese denne, og sette seg inn i stoffe som presenteres her, hadde vi kommet langt på veien til at senere generasjoner også vil kunne glede seg over naturlig natur- og eventyrskoger! Et praktverk. Anbefales selvfølgelig til alle som er glad i natur.

Til sist er det Gaute M. Sortlands "Fotturar i Norge" (Samlaget, 2015), ei underfundig, snurrig, melankolsk og fin lita bok som nær sagt har gått som en farsott over Blogglandia. Den er satt sammen av tretti korte og litt lengre tekster, helt uavhengig av heverandre. Det eneste de har felles, er at de ikke handler om turliv, telt eller termos! "Fotturar i Norge" blir brukt som erstatning for personnavn, et begrep, et sted, en bar, en hendelse... Jeg ser for meg at forfatteren har sittet i skrivehula si og hatt en plan om å skrive, men uansett hva han satte seg fore, har han mista tråden og begynte å tenke på nettopp fotturar i Norge i stedet. Resultatet ble som det ble: fornøyelig og originalt! Denne lånte jeg som ebok på biblioteket, ei genial ordning som gjør at denne ligger an til å bli gjenlest ved senere anledninger. Også denne anbefaler jeg, som de aller fleste andre som har lest den- ikke bare til de som er glad i natur eller tur, men også til de som bare er glad i gode bøker og originale historier.

Soloppgang med løfte om en fin dag

Til slutt noen bilder fra turen i går. Jeg er takknemlig, indelig, oppriktig og djupt inni meg, for at jeg ikke må sitte inne på et kontor og tenke på fotturene jeg helst skulle vært ute på! For meg er det bare å stå opp, fore hunder, få i seg litt frokost sjøl og legg i vei. Livet er tross alt best ute- og med lydbok på øret, får man til og med det beste fra flere verdener! I går hørte jeg ferdig Elena Ferrantes "Historia om det nye namnet", den andre boka i Napoli-kvartetten. Det skal jeg selvfølgelig komme tilbake til☺

Rudolf er på spa for å lade opp til den hektiske perioden han har forran seg

Så var vi på vei ned i dalen igjen. Ned i tåka. Ned i mørket.

Ps...
Mulig kronologien ikke ble så mye klarere av dette? Norge blir til- mennesker ødelegger skogen, andre prøver å verne- folk bare tenker på fotturer enten fordi det ikke er igjen noe naturlig natur, eller fordi de må på kontoret. Alt heng i hopes med alt- kloke ord fra Sigbjørn Johnsen, ikke Gro Harlem, som ofte kreditteres for sitatet.
Pps. Alle disse tre bøkene denner på en forunderlig måte en link til ei anna bok jeg nylig har hørt, "Slekters gang" av Jan Kjærstad. Omtale er på gang!

Biene, av Laline Paull

En sjelden gang i blant kan man føle at man har funnet Boka. Den med stor B, og det er definitivt ikke Bibelen det er snakk om, sjøl om jeg lett kan sjå for meg at akkurat den her, i visse kretser, kan få en opphøyet om enn ikke religiøs status.

"Biene" er forfatterens debutroman, men hun har tidligere skrevet for både tv og teater.
Dette er noe så enestående som en roman hvor handlinga er lagt til en bikube, med bier som aktører. Hovedpersonen er Flora717, som klekkes ut som arbeider, mer presist renholdsarbeider. Floraene er laveste kaste, med det dårligste selvbilde. De er klumsete og uten språk, de utfører pliktene sine og forsøker ellers så godt de kan å være usynlige. Det passer Flora 717 ytterst dårlig. Hun utmerker seg, ikke bare ved at hun er større og mørkere enn de andre, i tillegg tenker hun fritt og har evnen til å snakke tydelig. Dessuten er hun sterk og modig, noe som etterhvert gir henne sjansen til å møte Hellige Mor, dronninga i kuben. Derfra går det slag i slag. Flora blir kjent med forskjellige "avdelinger" i kuben, yngelrommene, samlerne, dronene, fyrstinnene, fruktbarhetspolitiet osv. Hun ender til slutt opp som en av de dyktigste samlerne, beundret av sine egne, fryktet og avskydd av de andre kastene, ettersom det er uhørt at ei bie skal forlate den arbeidsoppgava hun er klekt til. Flora bryter de fleste reglene, men sida hun har dronningas velsignelse, er det få som tør å konfrontere henne direkte. Ikke før det oppdages larver fra egg som dronninga ikke har lagt- det er nemlig ett fullstendig ukrenkelig forbud: det er bare dronninga som får legge egg.

Bikube bak til venstre i blomsterenga

Dette er en fantastisk historie! Det er bloddryppende og grotesk, fornøyelig, morsomt og lærerikt. Hvis man prøver å menneskeliggjøre historien noe som er ganske vanlig når det gjelder romaner med dyr som aktører, blir den i tillegg et bilde på et totalitært samfunn, på diskriminering, terror, frykt, underkastelse og ikke minst viser den hvilken kraft det er i det å stå på for drømmene og lengslene sine.

Produksjon av dronninger for å kunne lage flere kuber.

Men altså... Jeg velger å lese den som et eventyr, en fantasy historie. Vi har hatt bikuber i hagen i tre-fire år nå, og føler meg dermed bortimot kompetent til å vurdere hendelsenen som bekrives, og det Flora utsettes for. Jeg har ikke funnet noe som helst å trekke for! Vi følger livet i kuben over et år, og det er ikke et godt år. Det er altfor mye dårlig vær til at samlerne får fyllt opp lagrene for vinteren, biene blir rastløse og hissige, de utsettes for angrep fra mus og veps, sykdom rammer kuben etter at samlerne har forvillet seg inn i en nysprøyta åker, yngelråte sprer seg og dronnanga viser seg å være gammel og svak. Alt dette er livaktig og troverdig beskrevet ut fra bienes synsvinkel, og ikke minst har forfatteren på en fabelaktig måte klart å vise hvordan dronene til slutt får som fortjent! Birøktere vil nok aldri slutte å forundres over at kuben holder liv i dronene slik de gjør. Det er nemlig slik at alle arbeiderne i kuben (10 000-50 000 stk) er hunner, mens dronene- hannene- (som er resultat av at dronninga har lagt ubefrukta egg!) kun har ei eneste oppgave: å befrukte dronninga, hvilket skjer kun en gang i dronningas liv. Ellers er de bare til bryderi: de er store og krever mat og stell, og arbeidsbiene trakterer dem på alle tenkelige måter, helt til sensommern når mattilgangen begynner å avta. Da setter det store droneslaget inn! De kverker hver eneste drone og kaster dem fra seg utenfor kuben! To indre og vekk med dem.
Jeg tenkte jeg skulle gi dere en smakebit fra droneslaget, men det var faktisk vanskelig å finne noe som ikke var for grotesk, så her er litt fra slutten av slaget (s 230), da den verste blodtørsten har gitt seg:

Fargemerking av dronning for senere å vite alderen.

Flora og søstrene hennes slepte drone etter drone ut i korridoren, og kuben var full av skrik og bønner og den tunge, intense lukten av blod. Hver eneste søster tok aktivt del, og hver eneste drone flyktet for livet i retning av landingsbrettet. Hanner som falt ble halt sprellende ut i det skarpe solskinnet, og derfra ble de ekspedert, ned i gresset der Myriandene krøp og spiste dem levende, eller slengt ut i luften der de en gang var herskere, men nå fløy døden i møte på blodige, forrevne vinger.


Mye positivt har blitt sagt og skrevet om denne. Først og fremst og til slutt vil jeg understreke at dette absolutt fortjener et bredt publikum! Du trenger verken å like honning eller ha greie på birøkt, selv om det kanskje kan sette en ekstra spiss på leseopplevelsen. I tillegg vil jeg framheve originaliteten, det flotte og varierte språket (tommel opp for skikkelig bra oversettelse!) og underholdningsverdien, og jeg anbefaler boka varmt og hjertlig ☺

Biene

Av Laline Paull

Oktober Forlag, 2015

372 sider

Oversatt av Merete Alfsen

Takk til Oktober som velvillig sendte meg leseeksemplar ;o)

Søndag er smakebitdag! Besøk Mari for flere fristelser!

Les mer om bier og birøkt her

Fra det ene til det andre osv.

Dagen i dag starta med en sen bokfrokost på verandaen. Tenk det! Helt i slutten av oktober! Normalt skulle det vært kuldegrader og vintertendenser her, menneida! Vi burde kanskje vært alvorlig bekymra, men akkurat det skyver jeg foran meg, og nyter en ekstra sommerdag ;o)

Tatt helt ut av sammenhengen på side 117 i "Nøkkelmakeren" av Gert Nygårdshaug leste jeg følgende:

... Har du hørt om en japaner som heter noe sånt som Harakiri?
Hara - harakiri, men er ikke det en slags form for selvmord? Bukspretting, ja, nikket nøkkelmakeren, denne japaneren heter naturligvis ikke Harakiri, men siden jeg aldri husker navnet hans- Hari- Karamuri, eller noe lignende... (bla-bla-bla...) ... slik sett skal vi ikke kimse av forfattere som Haramurakiri....

Jeg tok det som et tydelig tegn, så da frokosten var fortært, hadde jeg i grunnen ikke annet å gjøre enn å snøre fjellskoa, kneppe bånd på hunda, putte pluggene i øra og lange ut. Tradisjon tro her jeg flere bøker på gang, og jeg er heftig og begeistra for et nytt bekjentskap; den selvsamme Hurrameikiri/ Murakami som jeg har som lydbok på mobilen.
Fjelltur med Duc Mai-The var slett ikke feil, men på vei ned igjen måtte jeg likevel slå av for å konsentrere meg om ikke å sluble. Noen steder er det verre å gå på trynet enn ellers..
Ikke så galt at det ikke er godt for noe. For det meste fulgte vi noen dårlige skogsmaskinveier, men det øverste strekket er det bare stor, fin og urørt gammelskog- eventyrskog med alle variasjonene man kan ønske seg, mose, myr, vindfall, bergnabber, lurvgraner og dyretråkk. Dermed var jeg i rett humør og stemning til å kikke litt i enda ei ny bok, ei om eventyrskogene i Oslo-marka. Nå er ikke det akkurat en plass jeg er lommekjent, men boka er både inspirerende og interessant for treklemmere, turtravere og skogentusiaster ellers i landet også. Skog er skog, og hogstflater er hogstflater, uansett om du går i bynære strøk eller i glesbygdene andre steder.

Så som dere ser: dagene går, og jeg leser og koser meg, men det tar tid å lese ut ei bok når det her er taktikken!

Frosker, prinser og konger

Froskeegg blir til rompetroll.
Rompetroll blir til frosker.
Frosker kan bli til prinser.
Prinser kan bli til konger.

Elgen er skogens konge.
Betyr det at froskeegg i et skogstjern
Kan bli til en elg?


Stafettpinnen sendes dermed tilbake til Helene, med spørsmål om hun har fanget noe sommerfugler i det siste?! Følg med i neste del i Sommerstafettføljetongen!

Sikkilsdalen, kongen, Sonja og hestslepp

Kjære HL! Kjære skrivekollega! Kjære lesere!
Først av alt må jeg få takke for invitasjonen, tilliten og initiativet! Dette blir spennende, og jeg håper vi klarer å engasjere noen lesere etterhvert! En Sommerstafettføljetong, en badeball som kastes hit og dit, spørsmål og svar. Kanskje vage, kanskje helt presise. Den som leser får se...

Dagen i dag er lang, årets lengste! Sommersolverv! I tillegg begynte den uvanlig tidlig til meg å være. Sommerferien begynner jo i dag, og da var det opp og hopp- ut på tur! Biltur hører sommeren til. Hester på fjellbeite hører sommeren til. Fjelltur hører sommeren til. Is hører sommeren til. Eventyr hører sommeren til. Alt dette har jeg fått i dag- og enda er kvelden ung, hvem vet hva den vil by på?








Hestsleppet i Sikkilsdalen er legendarisk, endelig kom vi oss dit, og dagen skulle bli helt uforglemmelig! Først så vi de to hestefølgene bli slipt i Prinsehamna og Åkrehamna (?). Deretter tok vi bena fatt og klatra opp på Sikkilsdalshornet (toppen på det siste bildet). Derfra har man skikkelig god oversikt, og vi så at det var folk og aktivitet på Prinsehytta (dere vet hytta til kongen?). Vi hadde passert grinda inn til hyttetunet tidligere på dagen, og der står det faktisk at adgang ikke er tillatt. Som alltid var både Enja og Pippa med; i all beskjedenhet en erfaren og dyktig elghund, en godt trent og ivrig fuglhund. Nå har det seg sånn at kongen jakter både elg og rype i dette område hver høst, og han har jo ingen hund. Det er sikkert like lurt, for han er jo en opptatt mann, hund tar MYE tid, og skal jeg være ærlig, tviler jeg på om Sonja er spesielt glad i hundehår i sofaen, på teppet, i vinduskarmene og leverposteien...
Man tenker veldig klart ute i friluft, på topptur får man tid til å tenke lange tanker, og jo høyere man kommer, ja, desto luftigere (for ikke å si desto mer vidløftige) blir tankene. Til slutt hadde jeg kommet fram til følgende konklusjon: til tross for forbudet, ville jeg ta med meg hundene og tilby meg å bli med som hundefører ved årets høstjakt. Som tenkt så gjort.
Lettere spent åpna jeg grinda, og tusla opp til hyttene. Til og begynne med så jeg ingen, men jeg hørte at noe foregikk. Plutselig dukka Harald opp(jepp! Vi er på fornavn nå!), med caps'n på snei og hammer'n i ei sånn kjekk hempe i beltet. Han så ikke videre blid ut, men før han rakk å rope på vaktene eller beordre meg bort, vekk og ut presenterte jeg både hundene og meg sjøl; Hei, Deres Majestet! (Det var selvfølgelig før vi kom på fornavn). Bla-bla-bla... Det viste seg at det dårlige humøret heldigvis og slett ikke skyldtes ubudne gjester, snarere inviterte gjester som hadde uteblitt. De skulle nemlig ha sesongdugnad i helga, han hadde regnet med at både seilervenner og Martha og Haakon Magnus med familier skulle hjelpe til, men neida! Ikke en sjel. Ikke ei hjelpende hånd. Og hvor lett er det å skru opp nye takrenner uten en håndtlager? Hvor lang tid tar det å male alle vinduskarmene når bare en Kost er i sving? Stakkars gamle mann. Jeg er ikke særlig god på takrenner, men jeg er en reser med malekosten, det er første feriedag, den er årets lengste. Ingen grunn til å være vrang- kjære folk;det var faktisk Kongen!
Sonja kom med en kjeledress (litt for lang, men altså helt i stil med dagen ;o), hundene fikk løpe løse på det store inngjerda området og da oppdraget var utført, hadde Sonja stekt rømmevafler, rørt jordbær og kokt kaffe! (Jeg drikker ikke kaffe, men Sonja var ikke snauere enn at hun kom med ei mugge hjemmelaget bringebærsaft!!! Finnes det noe bedre? Nei, det gjør det ikke!) Da var det ingenting å si på humøret til Harald lenger, og mens vi satt ute og kosa oss, ble vi enige om at han skulle komme med helikopteret sitt for å hente Enja, Pippa og meg den 9. september, dagen før rypejakta begynner. Videre er planen å se an været og rypebestanden (vi så både lirype og skarv da vi gikk ned igjen fra Hornet, så det lover bra.) og jakte noen dager, før vi tar ei pause fram til elgjakta starter den 25. Kongen var forresten litt bekymra for om han ville klare storviltprøva, men jeg beroliga han med at jeg klarte det på første forsøk forrige tirsdag, så da klarer helt sikkert han det også. Det er jo bare å huske å puste rett og ta seg god tid.
Sååå... Dette er hva jeg pusler med, og om jeg ikke helt har det klart hva jeg skal gjøre resten av sommeren, så vet jeg i det minste hva som skal skje i september! Ettersom jeg altså ikke har lagt så mange detaljerte planer for sommeren, tenkte jeg kanskje at hun som sitter der øverst i huset, innerst i hjørnet kan gi meg noen gode sommertips! Tips som kan gjøre sommeren god. Tips som kan gjøre sommeren enda bedre! Følg med HER! Bokloftet kommer garantert med tredje episode om... Noen strakser :o)