Diktlesesirkel- Trigger Warning

I dette innlegget nevnte jeg at Linda Klakkens nye diktsamling skulle få et eget innlegg. Den planen er lagt på is, for den blir bare nevnt i forbifarta nok en gang. Nå som et eksempel på ei forholdsvis lett diktsamling uten for mye brodd eller - la oss si trigger-faktor. Samlinga er ei løst sammenhengende dikt-fortelling om kjærlighetens forskjellige varisjoner, mest av alt handler den kanskje om å vente, om usikkerheten før man vet om den andre føler det samme og gleden og takknemligheten når den blir besvart. Korte, fine og i grunn veldig sitat-vennlig. Varm og god på en litt så og ømskinna måte.

Fra samme forlag (Flamme) kom det nylig ei ny diktsamling med helt andre følelser. Dere husker Tine-Jarmila Sir? Hun med en bestemor som- kanskje, kanskje ikke- lå med Frank Zappa? Diktsamlinga var plutselig tilgjengelig på ebokbib, og uten videre forundersøkelser lasta jeg den ned på mobilen etter at jeg hadde lagt meg i går- den boka jeg egentlig leser lå igjen på kjøkkenet og noen få tastetrykk var enklere enn å stå opp og gå ut barbent på det kalde golvet. Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg angret. Ikke fordi det var dårlig eller noe sånt, for all del: den er virkelig godt skrevet. Jeg angra fordi det var sent, jeg hadde nettop kommet hjem fra Riksteaterets forestilling "Tung tids tale", og huden, hjertet og sjela mi var allerede skrubba med sandpapir og jeg hadde ikke få reinstallert filteret som gjør at overskuddet av sterke følelser blir spylt rett igjennom systemet. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli overdose, og eneste håp om redning, var at det kom et lys i enden av tunellen, et lite løfte om at det kan gå bra til slutt, at det ordner seg, man finner en vei ut- men man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Man må bare prøve å leve med det livet har vært, leve med de opplevelsene man har hatt.

"Hvis" er uten sammenligning det mest brutale jeg har lest. Noen sinne. Det handler om overgrep. Av verste sort- av alle de verste sortene. Mot barn. Og om voksne som ikke ser. Eller vil se. I hvert fall som ikke griper inn. Selvfølgelig ville jeg skåne meg selv mot alt dette skrekkelige- den burde vært oppført med TW, en advarsel om opprørende innhold. Tenkte jeg. Det ville gitt meg bedre søvn, i det minste. Problemet er selvfølgelig at det ikke er mitt forbigående søvnproblem som er problemet. Problemet og saken er naturligvis at overgrep finnes OG at det er flere nn meg som helst snur oss bort når vi aner at Her Kommer Et Problem. I dag tidlig grubla jeg litt videre på denne problematikken, og tenkte at dette er jo presis det samme som årets vinnerne av Nobels Fredspris har satt søkelyset på. Og nå som jeg tenker enda mer, kjenner jeg bare at det er helt ubegripelig at noe så grenseløst ondskapsfullt kan forgå! Og jeg lurer på om det er politisk ukorrekt, eller om man kan gi uttrykk for at man har tanker om at man i disse sakene burde åpne opp for dødsstraff? Kan mennesker som utfører slike handlinger egentlig kalles mennesker? Finnes det nok menneskelighet i dem til at de kan få leve? Og for all del: ikke kall dem udyr! Dyr er aldri onde, dyr følger kun instinktene sine, og for dem finnes bare ei drivkraft: å overleve lengst mulig. Eventuelt å trygge familien, gruppa, flokken.. I dyrenes verden finnes ikke ondskap- før eventuelt mennesker nærmer seg dem.

Videre: angående den Trigger Warning jeg ønska meg i natt: Les ukas skråblikk fra Ingeborg Senneset i Aftenposten. Og les Tine-Jarmila Sirs "Hvis" - hvis du ikke er av dem som trur at bomullshandlenett og taushet er redningen.

Syns inte! Finns inte!

Til sist, ettersom det her vart et innlegg med link til Diktlesesirkelen: Arnulf Øverland et dessverrre alltid like aktuell:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-

Sommerlys, og så kom natten. Av Jón Kalman Stefánsson

I stedet for å skrive det innlegget om "Sommerlys-boka", har jeg gått rundt og fundert på om man skal unnskylde seg hver gang man har forsømt bloggen, eller om man bare skal slå seg til ro med at blogginga går i bølger. Jeg har bestemt meg for det siste. Som mange andre også har erfart: å leve livet tar tid, og da er det ikke bestandig man rekker å skrive de blogginnleggene man hadde tenkt.
I sommer har jeg så vidt fått med meg at enkelte har uttrykt bekymring for om bokblogginga generelt står for fall. Mange tidligere aktive bloggere synes å ha falt fra, og vi er mange som har vært på defensiven de siste månedene. Målet mitt er å fortsette å skrive- helst litt mer regelmessig enn jeg har gjort i det siste, men det må nødvendigvis bli når det er tid til overs...
Så, endelig en regnværsdag, og jeg gjør klart for "Sommerlys, og så kommer natten"!

Når man først blir hekta, finnes det vel ingen som helst gyldig grunn til ikke å unne seg mer av det gode? Etter å ha fullført trilogien om "Gutten" (se forrige innlegg), var jeg mer enn klar for en ny dose Stefánsson og islandsk litteratur, og jeg har altså hørt en av årets store hyper på bokfronten. Forfatterens gjennombruddsroman fra 2009 har blitt overøst fra gode anmeldelser i så godt som alle de avisene som fortsatt driver med den slags, men foreløpig virker det som den har gått litt under radaren til mange bloggere- kanskje fordi forlaget ikke er like ivrig på å pushe anmeldereksemplar som enkelte andre? Jeg håper i det minste enkelte kan bli fristet til å gi den en sjanse!

Vi skal ikke fortelle om hele byen, vi skal ikke gå fra hus til hus, det vil du ikke orke, men her kommer det helt sikkert til å fortelles om lidelsene som knytter dagene og nettene sammen, om en lykkelig lastebilsjåfør, om Elisabeths svarte silkekjole og han som kom med bussen, om Turidur som er så lang, og så full av hemmelig lengsel – og om en enslig bonde og en fire tusen år gammel mumie.

Jeg er ingen musikalsk person, men  denne romanen gav meg likevel en musikalsk opplevelse- eller kanskje enda mer følelsen av å sitte på ei strand og høre havets endeløse bølgeslag fram og tilbake. Uansett hva som skjer: bølgene fortsetter, de lar seg ikke påvirke av fødsel eller død, mimot eller håp, angst eller begjær. Bølgene slår, jorda snurrer og livet går uansett videre. Helt til natten kommer.
Gjennom stemningfulle novelleaktige fortellinger blir vi blant andre kjent med fabrikkdirektøren som begynner å drømme på latin og dermed gir avkall på alt han tidligere brydde seg om. Herfra er astronomi, språk og de store filosofiske spørsmålene alt han vier oppmerksomhet. Han setter på en måte standarden for resten av landsbyboerne vi møter. Det fortelles detaljert om hverdagslig magiske episoder og hendelser, følelser som oppstår, tanker som tenkes, men ingenting blir overforklart. Forskjellige hendelser i hver enkelts liv fører dem til viktige veiskiller. Valg må tas- men å utsette en avgjørelse er også et valg. Ingenting er uten konsekvenser. Sammenhengene er ofte diffuse, så leseren må la sin egen fantasi spinne videre på og knyte trådene sammen.
Som i trilogien om gutten, er språket (og oversettelsen) eventyrlig vakkert. Det er mjukt, varmt og poetisk, og kontrasten forsterker den nagende uroen menneskene plages av. Dette er ei av de bøkene som vokser seg større og større- mens du leser (eller hører) og etter at den er ferdiglest. Stor fortellerkunst fra en forfatter med en stadig voksende tilhengerskare!

Dette ligger an til å bli Min islandske sommer. Det finnes fortsatt bøker oversatt til norsk som jeg ikke har lest. De to såkalte Keflavik- romanene, "Fiskene har ingen føtter" og "Omtrent på størrelse med universet" troner høyt på leseønskelista mi, og det føles så godt å ha noe å glede seg til!

******************

Lydbokforlaget/ Forlaget Press, 2018

Spilletid 8:16/ 255 sider

Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost

Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
Tine har skrevet et flott og entusiastisk innlegg om boka 

Sommelys og morgenstemning-

en lydbokopplevelse blir liksom ikke mindre i slike omgivelser! I de varmeste periodene i sommer har jeg vært oppe og ute med hundene før sola, og det har virkelig gitt meg noen utofglemmelige magiske øyeblikk! Noen dager blir man nesten religiøst takknemlig - tenk å finne dette femten minutters gange fra trappa...

Trilogien om "Gutten" av Jón Kalman Stefánsson

Jeg begynte å høre den første boka i den såkalte "Trilogien om gutten". Ettersom jeg har blitt en såpass upålitelig/ ustabil bokblogger, fikk jeg det jeg trudde var en strålende idé: Jeg hører alle tre bøkene før jeg skriver et samleinnlegg! Yeah...!! - og her sitter jeg altså. Med bakoversveis og gåsehud og aner ikke hvor jeg skal begynne, for: Hvor skal jeg begynne?? Dere vet hvor mye letere det er å skrive slakt, enn hyllest? Det holder liksom ikke med

Tre ganger tre HURRA for gutten!

Hvordan i alle dager kan det ha seg at disse bøkene har gått meg (og veldig mange andre!!) hus forbi? Jeg kan ikke love at jeg klarer å skrive slik at dere får et godt nok eller riktig inntrykk av bøkene, men jeg skal i det miste gjøre et tappert forsøk, og uansett håper jeg at noen av dere vil bli overbevist!

Ok, vi gjør et forsøk. For å sette rammene, kan dere ta litt av Roy Jacobsens "Hvitt hav", tilsette en god del av Herbjørg Wassmos fire bøker om Dina og flytte teateret til Island på slutten av 1800-tallet. Vi snakker om rå kulde og åpne fiskebåter, trange rorbuer, sykdom, fattigdom, elendighet og survival of the fittest. Men vi snakker også om varme vennskap, om å se bak fasaden, finne sine likemenn og tvillingsjeler og om betydningen av litteratur og poesi- og om at ett enkelt dikt kan koste en livet. 

Vi følger gutten, hvis navn blir nevnt én eneste gang i løpet av hele trilogien, ellers er han i alle henseender og for alle, både de andre rollehaverne og leserne/ lytterne Gutten. Han mistet foreldrene og dermed familien allerede som barn, og nå er han kastet ut i voksenlivet med alt det medfører av slit og kamp for å overleve helt på grensa av det som kan være mulig for mennesket. Enda mer umulig skulle det være for en sart og litt naiv gutt som elsker litteratur og poesi å finne en tvillignsjel i dette miljøet, men det er akkurat det som har skjedd. De leser de samme bøkene, leser og resiterer dikt for hverandre og de andre i båtlaget rister bare uforståelig på hodet av de to. Det grusomme, men likevel normale skjer; Bárdur kommer ikke levende fra det som ble guttens siste utror, og i sorg og bunnløs fortvilelse bestemmer gutten seg for at han må levere tilbake boka som i bunn og grunn var den utløsende årsaken til at hans eneste venn omkom. 

Ord er piler, geværkuler, mystiske fugler som forfølger en gud, ord er mange tusen år gamle fisker som finner noe uhyggelig nede i dypene, de re nett som er så vidtomspennende at de kan fsnge hele verden, og ogdå himmelen, men iblant er ordene ingenting, slitte plagg som frosten tar seg gjennom, en rasert skanse som døden og ulykken  uten vanskeligheter kan klatre over.

Deretter følger en virkelig dannensesreise av det ekstraordinære, uforglemmelige, eventyrlige slaget. Historien strekker seg over et kort tidsrom, men til gjengjeld kastes gutten- og dermed leseren- ut i et liv og en reise som er noe helt annet enn han noen gang kunne drømt om. Han får treffe mennesker som skal prege ham for resten av livet, og noen av dem han blir kjent med ser at han er en uslepen diamant:

-Hvis du noen gang mister uskylden din, blir du farlig!

Jón Kalman Stefánsson har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris ikke mindre enn fire ganger, og utålmodigheten blant leserne ser ut til å øke for hver gang! Bøkene har et tidløst, klassiker-preg som gjør at de er like aktuelle og engasjerende nå som da de kom ut (på norsk fra 2010 og utover). Språket er direkte og poetisk og svært så sitatvennlig med alle sine fine og billedrike formuleringer. Man kunne kanskje fryktet at det ble for mye av det gode, men her fungerer det usedvanlig godt, antakelig fordi det balanseres mot de røffe historiene og karrige, værharde omgivelsene. Det er ikke få ganger jeg har satt lydboka på pause for å bla opp i papirboka og lese dialoger eller enkeltpassasjer om igjen. Det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, og det gjør hun på forbilledlig måte- du kommer aldri til å oppleve at hun slurver! Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til at en kvinne skulle lese, både forfatter og hovedpersonen er menn, og tradisjonell som jeg er, tenkte jeg at det sikkert hadde passet best med mannlig innleser. Tull og tøys!! Bodil leser som nevnt fabelaktig bra, og fortellerstemmen er uansett verken gutt eller mann, det er nemlig Døden Selv som forteller.

Uten deg finnes intet skjønt for meg

*********************
Himmelrike og helvet ♥ Englenes sorg ♥ Menneskets hjerte

 Lydbokforlaget/ Forlaget Press

Oversatt fra islandsk av Tone Myklebust
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

To lydfiler har jeg kjøpt selv, den siste har jeg fått fra Lydbokforlaget. 

Papirbøkene har jeg lånt på biblioteket.

Neste innlegg blir om Stefánssons "Sommerlys, og så kom natten". Dette er forfatterens debutroman gjennombruddsroman (korrigert etter at Beathe gjorde meg oppmerksom på misforståelsen)
som er oversatt og utgitt på norsk nå i år. Den spås å bli en av sommerens/ årets store litterære snakkiser, så følg med, følg med ;o)

Ildhjerter av Kamila Shamsie

Isma, Aneeka og Parvaiz. Tre søsken med pakistansk bakgrunn som vokste opp i London, og som tidlig ble foreldreløse. Det vil si; faren hadde vært jihaddist og døde angivelig under transport til Guantanamo, mens mora som jobbet i et reisebyrå og gjorde alt hun kunne for å rette opp alle skadene og sårene barna var påført som følge av farens livsvalg, brått og uventa døde mens hun var på jobb. Isma som var den eldste av søsknene satte sine egne studieplaner til side for å ta seg av de yndre tvillingene.
Da Aneeka og Parvaiz er atten-nitten år, bestemmer Isma seg for at de er voksne nok til at hun selv kan gjøre alvor av planene sine, og etter en del fram og tilbake drar hun til USA for å studere. Hun holder seg mye for seg selv, er pliktoppfyllende og kanskje litt ensom, men tilfeldigvis treffer hun Eamonn, en gutt hun kjenner til fra oppveksten; sønnen til den britiske innenriksminister som er kjent for å fornekte sin egen muslimske bakgrunn og for å være kald og kompromisssløs. Bakgrunnen til Isma og Eamonn er så forskjellig at det gryende vennskapet ikke utvikler seg til noe mer, men da han treffer Aneeka, innleder de to et heftig og hemmelig forhold. Hemmelig både i den forstand at de skjuler det for familie og venner, og at de holder ting hemmelig for hverandre.
For å komplisere bildet ytterligere, kom det for en dag at forandringa som hadde skjedd med Parvaiz før Isma dro til USA, ikke skyldes ei jente. Han var derimot blitt kontaket av en fyr som ville fortelle ham om aktivist-faren, og han lot seg overbevise om at han burde slutte seg til fremmedkrigerne og dra til Syria for å fortsette kampen faren hadde kjempet mens han levde.

I 2011 leste jeg forfatterens forrige bok som ble oversatt til norsk, "Brente skygger", og da jeg leste innleggene mine om den, ble jeg påminnet om at jeg faktisk hadde utpekt den til en av det årets mest minneverdige leseopplevelser- forventningene var med andre ord høye da jeg begynte på denne. Høye forventninger er velegna til å skape skuffelser, men det skjedde heldigvis ikke i dette tilfelle! Tematikken i seg selv er selvfølgelig både dramatisk, interessant, viktig og aktuelt; ungdom med flerkulturell bakgrunn, identitet, lojalitet, ære, samvittighet, inkludering, radikalisering, makt og maktmisbruk osv... Likevel er det det glimrende persongalleriet som virkelig gjør inntrykk på meg. Dette gjelder både de fire ungdommene, men også de med litt mindre roller, som "tante Nazeen", innenriksministeren og kona hans. Imponerende at såpass mange mennesker blir skildret så grundig i og med at boka bare er på knappe trehundre sider.

Den utgava jeg valgte er fra 1942.

Det er nevnt i bokas etterord, men før jeg kom så langt, gjorde Beathe meg oppmerksom på at historien er en gjendikting av Sofokles´ teaterstykke "Antigone". En gresk tragedie som er en fortsettelse av historien om Ødipus som i vanvare drepte faren sin og deretter giftet seg med sin biologiske mor (Grundig referert i Orhan Pamuks "Kvinnen med rødt hår") Det ligger flere utgaver av stykket på Nasjonalbibliotekets nettsider, og jeg lot meg friste til å lese! Hvor gjenkjennelig kunne det være på en skala fra en til ti? Kunne en cirka 2500 år gammel gresk tragedie (ble første gang vist på ei scene i Aten i år 441 fvt) ha paralleller til våre liv, vårt moderne samfunn?
Jeg er såå fornøyd, og anbefaler virkelig at andre som leser "Ildhjerter" også tar seg tid til å lese "originalen" etterpå! (Knappe 60 knøttsmåsider er fort gjort) Jeg er rett og slett overraska over at jeg ikke et eneste sekund tenkte at "Ildhjerter" var "kunstig" eller oppkonstruert når jeg ser hvor mye som faktisk er "kopiert". At det skulle være mulig å hente fram en så gammel historie å gjøre den så dagsaktuell og autentisk, hadde jeg aldri trudd. Her er så godt som alle navnene fra 441 fvt overført i en litt justert variant i Shamsies roman; Antigone- Aneka, Ismene- Isma, Kreon- Karamat, Teiresias- Teresa/ TerryPolyneikes- Parvaiz osv. Med navnene følger i all hovedsak også det essensielle ved rollene. Alt er veldig lett gjennkjennelig- og ekstra morsomt er det å lese at detaljer som finnes i "Ildhjerter" er henta fra "Antigone", blant annet en ørkenstorm som øyenvitner eller lesere lett kan tolkes som et tegn fra gudene. Dette har fått meg til å fundere på om jeg kanskje burde ta meg på tak å lese mere virkelig gammel litteratur. Jeg vet det er mange som har stor glede av å lese klassikere, og mange av "våre" forfattere har gjort som Shamsie, skrevet nye versjoner av gamle verk- det ferskeste eksemplet er antakelig Jo Nesbøs "MacBeth"som kom ut tidligere i år. Nå er det i alle fall opplagt at jeg må lese den- og Shakespeares original fra 1606. Selv om stykket var pensum på videregående, trenger jeg nok en repetisjon for å få med meg alle fiffige finurligheter jeg antar må finnes...
Akk ja...  Leseønskelista blir ikke akkurat kortere jo mer man leser..!

****************** 

Ildhjerter (Home Fire) av Kamila Shamsie

Utgitt av Gyldendahl, 2018

 288 sider

Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Lånt via Ebokbib

Anorektisk av Ingeborg Senneset

Dette er første bok ut i samlesinga til årets Bokbloggerpris. Jeg har selvfølgelig fått med meg at mange har vært entusiastiske og anbefalt boka i øst og i vest, men jeg har ikke vært spesielt interessert. Spiseforstyrrelser og psykisk sykdom har ikke vært det som har fristet mest. Da den nå endte opp på kortlista, fant jeg ut at jeg måtte revurdere standpunktet om ikke å lese: Boka ble lasta ned fra ebokbib, og lest omtrent uten stopp fra begynnelse til slutt. Det er antakelig ikke nødvendig å skrive så mye om handling/ innhold ( du kan gå inn på sida til BBP eller google så får du opp massevis av omtaler og intevjuer av ymse slag ), men jeg vil skrive litt om hvorfor jeg mener det er viktig og fortjener en plass på kortlista.

At dette er ei viktig bok, er det ingen tvil om. Den kan gi håp til både syke og pårørende; til tross for at man knapt kan bli sykere og nærmere døden enn Ingeborg var, ser vi at det gikk bra med henne. Hun sier ikke selv at hun er frisk, men hun takler livet, utfordringene det fører med seg og stemmene på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Den kan også gi innsikt og forståelse til helsepersonell, behandlere og selvfølgelig pårørende og den syke selv. Mange ganger, også i historiene fra Levanger (2007-2008), Stjørdal (2009) og Østmarka (2009-2012), får man inntrykk av at mange trur/ trudde at anoreksi og andre spiseforstyrrelser kan kureres ved å få den syke til å spise/ ikke kaste opp/ ikke overspise, det vil si, begrense eller legg bånd på symptomene. Det er antakelig like lite effektivt som å nekte en med lungebetennelse å hoste.. Man må gå inn i psyken til pasienten, det finnes aldri mindre enn én årsak til at spiseforstyrrelsene oppstår, og årsakene er i følge forfatteren aldri det skjønnhetshysteriet og kroppsfikseringa som (unge) mennesker blir eksponert for på alle bauer og kanter- det kan sikkert være med på å forsterke sykdommen, men det er alltid andre skjulte årsaker i tillegg. Senneset tar også kraftig til orde for at vi må ha tilstrekkelig med langtidsplasser. Det kan ikke være lett for helsepolitikere å argumentere mot det standpunktet når man ser konsekvensen for svingdør-pasientene kontra effekten langtidsbehandling kan ha. Paradoksalt nok er alle de tre intotusjonene hvor forfatteren var innlagt nå lagt ned- forstå det den som kan!

Ingen skal være i tvil om at jeg gjerne anbefaler andre å lese denne boka, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg likte å lese den! Jeg liker nemlig ikke å måtte forholde meg til sykdom, og jeg liker enda mindre å måtte forholde meg til alvorlig psykisk sykdom. Jeg liker ikke å bli konfrontert med egne fordommer, og jeg liker ikke å ta inn over meg at mine egne i-landsproblemer bare er bagateller- og knapt nok det. Men, jeg skjønner at akkurat de tingene jeg ikke liker, er de tingene som gjør boka viktig, og det er de tingene som gjør at jeg mener andre også bør lese den. I tillegg til det med å gi håp, innsikt og forståelse. Man trenger kanskje ikke å like ei bok for å ha stort utbytte av den?

Takk til dere som stemte fram denne på kortlista!

Anorektisk

ca 300 sider

CappelenDamm 2017

Ebokbib

Den stumme gutten, av Parinoush Saniee

I første runde av Heddas Bokhyllelesing 2018, var målet å lese ei bok med gult omslag. Det har jeg gjort, og den korte omtalen lyder som følger:

Gult er ikke bestandig kult.

I rettferdighetens navn må jeg vel nesten skrive litt mer, for dette er ei bok som faktisk fikk mye positiv omtale og høye terningkast da den kom ut på norsk i 2013. Jeg har spurt meg selv om det rett og slett var feil tidspunkt for denne?

Forfatteren er fra Iran, og bokas handling er lagt til dette på nær sagt alle måter fremmedartede landet. Boka handler om Shahab, en liten gutt som ikke snakker. Foreldrene er velutdannende karrieremennesker og giftet seg av kjærlighet. Shahab hadde barnepike som snakket tyrkisk og ikke persisk da hun var alene med gutten, som dermed ble språkforvirra og dette gjorde at han utvikla selektiv mutisme - selvpålagt taushet. Til å begynne med tenkte alle at han bare var litt sent ute, men etterhvert ble de fleste (også Shahab selv) overbevist om at han var en idiot. Da Shahab får ei søster, slutter moren i jobben for å være hjemme med barna, faren tar på seg ekstra mye arbeid- antakelig mest for å slippe unna den mer og mer deprimerende og ydmykende situasjonen på hjemmebane. Det er her kilden til familiens problemer ligger: mora mistrives enormt som hjemmeværende, mens faren og hans side av familien er uhyre opptatt av ære, og det å bli belemret med en idiot av en sønn, er selvfølgelig ikke til å bære. Han avviser og ignorerer sønnen fullstendig, han slutter seg til hylekoret og håner kona som forsvarer og beskyter sønnen som best hun kan. DÅRLIG STEMNING!! Moras familie som bor på en helt annen kant av landet, er av en helt annen støpning, de ser Shahab som en flink og fin liten gutt, og spesielt mormor skal få stor betydning for ham ettersom hun ser hvor klok og oppvakt han egentlig er, og hun skjønner hva som kan ligge bak tausheten.

Hva er det så som gjør at denne tilsynelatende rørende historien ikke faller i smak hos meg? 

Jeg synes for det første språket er veldig enkelt og naivt. Det kan selvfølgelig forklares med at historien fortelles fra Shahabs ståsted, og små gutter (førskolealder) har vel et enkelt språk? For meg ble det etter hvert et irritasjonsmoment. 

For det andre synes jeg dialogene er fryktelig oppkonstruerte, men igjen: det er mulig de har denne omgangstonen i (enkelte kretser i) Iran, hva vet vel jeg om det? Lesing er i all hovedsak en personlig greie, og i hodet mitt spilles det av en Bollywood-film av enkleste sort. (Ja, jeg vet at Bollywood ikke er Iran...!) De slemme er bare slemme og de snille prøver så godt de kan å kjempe i mot de onde. Det blir forutsigbart og ganske kjedelig.

Heldigvis ble ikke leseopplevelsen bare begredelig. Nå har jeg ikke klart å få med meg om historien er rimelig nåtids eller lagt flere år tilbake i tid, men uansett var det interessant å se hvor opptatt man er/ var av familiebånd, ære, skam og sosialposisjonering. Kontrastene til Norge og norske forhold er som natt og dag- Jeg håper i det minste at vi har kommet lenger enn dette når det gjelder respekt, åpenhet og toleranse. 

********************

Utgitt av Font Forlag, 2013

Oversatt fra persisk av Nina Zandjani

Bokpremie i instagram-konkurranse før jul

Det har ikke blitt mindre snø sida sist..!

Toget har gått for Anton og andre flokkdyr

- og det er virkelig synd! Hadde jeg tatt meg sjøl i naken et par dager tidligere, hadde det vært håp, men sånn er nå en gang livet: hvis du mot formodning skulle rekke det toget, er det store sjanser for at noe annet uforutsett vil hindre deg i å følge planen- det kan nok godeste Anton skrive under på!
"Anton og andre flokkdyr" av Gudrun Skretting ville vært en fin-fin kandidat til BBP åpen klasse, men jeg innser at jeg er for sent ute til å smitte mange nok med nominasjonsentusiasme, og får nøye meg med å anbefale dere å lese ei knakande god ungdomsbok, kun for lesegledes skyld. Boka har allerede fått ARKs Barnebokpris for 2017. Prisen stemmes fram av titusen (!) femte-, sjette og sjuendeklassinger- og med all respekt å melde: det veier nok i hvert fall ikke mindre enn enn bokbloggerpris, stemt fram av noen titalls bokbloggere langt bortenfor målgruppa...
Apropos Bokbloggerprisen: I følge Wikipedia finnes den ikke en gang! Godt over femti litteraturpriser er lista opp, men noen Bokbloggerpris finnes altså ikke...
Uansett: jeg fant en videosnutt hvor forfatteren selv forteller om boka:
Dette er bok nummer to om Anton, jeg er så heldig at jeg ikke har lest den første, og går her og gleder meg til å lese (eller kanskje aller helst høre?) "Anton og andre uhell"- jeg må bare komme i mål med fjorårets etterslep hva gjelder halvleste bøker og uskrevne omtaler.

Vi møter altså Anton som skal begynne på ungdomskolen. Planen er enkel: han skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, bare følge strømmen- være en anonym del av flokken på savannen... Nå går det jo ikke slik, for det er ikke mer en en aldri så liten forsnakkelse som skal til for at de kule gutta tar det for gitt at Anton er en av dem. Anton føler seg dratt mellom lojaliteten til de gamle vennene, og ønsket om å bli en del av den kule gjengen. Forviklinger, unnamanøvre og nødløsninger står i kø, og humor og alvor går hånd i hånd når han skal prøve å sjonglere de forskjellige rollene.
Forfatteren  briljerer og skinner når hun ved hjelp av naturfag om flokkdyr, gnuer, løver og survival of the fittest, dyrens overlevelsesteknikker, språk og signaler trekker paralleller mellom livet på en ny skole og livet blant løver, antiloper og elefanter. Å være en overlever på ungdomskolen er ingen enkel operasjon, og for å si det med Antons egne ord:

Jeg kjenner det langt inn i sjelen: Survival of the fittest er noe dritt.(...)

For hvem har sagt at det skal være øverst og nederst? Hos menneskene? Hvem har sagt at Karl og Sindre er på toppen, og at Ole og Karoline er i bånn?
Og hvorfor snakker ingen om innerst? Eller ytterst? Det er jo mye, mye viktigere.
Men jeg er sint på meg selv også. Fordi jeg har prøvd å gli hele denne høsten, som en slags geléklump uten vilje. En som kan formes og skvises og passe inn der andre vil ha meg.
Det er nemlig ikke alltid man bare kan gli. Noen ganger må man velge.

Ei sjarmbombe av ei bok! Den er fornøyelig og morsom, med dybde og et klokt budskap. Vi blir kjent med de mest sjarmerende og elskelige nedrene du kan tenke deg, og krysser fingre for at Anton både skal klare å stå opp for seg selv og backe opp de andre som trenger en klapp på skuldra og noen å støtte seg til. Det handler om identitet og vennskap, lojalitet og om verdien av noe så enkelt som det å være snill.
Det er mulig det var jeg som var i det emosjonelle hjørnet, alternativt at den siste skvetten med rødvinsgløgg ble litt for drøy, men jeg ble faktisk rørt og kan ikke skjønne annet enn at boka er et perfekt virkemiddel for å vekke leselysta hos publikum omtrent på samme alder som Anton. Vi som har passert tenårene for flere tiår sida, kan bare glede oss over at forfattere og forlag satser og tar ungdom på alvor!

*****************************

Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2017

Ebokbib

...Det snør og det snør og vi snør nesten ned... Lenger unna savannen kan man vel umulig komme?

Hvite spor, av Emelie Schepp

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016
Oversatt av Trude Marstein
10 timer, 44 minutter/ 407 sider
Forbilledlig lest av Anne Ryg

I "Merket for livet" ble vi for første gang kjent med den svenske statsadvokaten Jana Berzelius. Nå er oppfølgeren her, og det blir bare mer og mer klart for oss som leser (eller hører!) at tittelen på den første boka fortsatt gjelder for hovepersonen; Jana er veldig merket for livet, både bokstavelig og i overført betydning. Hun bærer virkelig forhistorien sin med seg som en tyngende bagasje, hun husker stadig nye brokker av det hun har glemt og fortrengt. Det at hun skjuler fortida si for alle rundt seg er fullt forståelig, men for kollegaene framstår hun dermed som kald og arrogant. Det er bare leserene som får et visst innblikk i hvem Jana egentlig er- en svært splittet personlighet.
Disse bøkene bør leses kronologisk selv om det kanskje ikke er helt nødvendig. I forrig bok var "de kriminelle" hovedtemaene menneskehandel og narkotika med et lite mafiapreg. Mannen som trakk i trådene der, Gavril Bolanaki (litt usikker på stavinga av navnet ettersom jeg har hørt lydboka), forsvant ut av historien, så da liket av ei utenlandsk jente blir funnet på et tog i Norrköping, mistenker politiet at det ikke dreier seg om et tilfeldig dødsfall, men at jenta har blitt brukt som "sluker" i en nytt organisert narkotikanettverk. Utfordringa er at ingen i underverden ser ut til å vite noe om hvem som har ovrertatt trona etter Bolanaki - eller de er blitt skremt til taushet.
Mens Mia Bolander og Henrik Levin etterforsker saken på tradisjonelt vis, går Jana også denne gangen sine egne uortodokse veier. Desto flere tråder hun klarer å nøste opp i, jo flere spor er det som peker mot henne selv og fortida hennes. Hun blir raskt klar over at det kommer til å bli farlig, men hun må likevel satse alt på at hun kan få satt en stopper for den eller de som står bak forbrytelsene og som truer henne på livet. Hvis politiet løser sakene og finner gjerningspersonene før henne, risikerer hun at de avslører henne og hun står dermed i fare for å miste karrieren og alt hun møysommelig har bygd opp.

Dette ble litt av et puslespill! I tillegg til referatet over, kan du blant annet tilsette ingredienser som korrupsjon, drap, overfall, forsvinning og en barnefødsel... Det er et forholdsvis stort persongalleri, med nære og mer perifere innbyrdes relasjoner, noen fra fortida, andre fra nåtida. Plottet er intrikat, finurlig og godt gjennomtenkt, tempoet og spenningsnivået høyt! Da jeg hørte "Merket for livet" hadde jeg noen innvendinger mot truverdigheta og at opprullinga til slutt ikke helt holdt vann. Dette synes jeg er merkbart bedre i "Hvite spor". Jana er fortsatt en utradisjonell figur, men jeg mer man får vite om bakgrunnen hennes, jo bedre kan man forstå hvordan hun tenker- og handler. Saken løses, men leseren sitter fortsatt igjen med mange spørsmål om hva mer som kan ligge skjult i fortida. Det aner meg at forfatteren har tenkt å holde oss på pinebenken i flere år- noen drypp og avsløringer i hver bok framover. Jeg leste et sted at forfatteren har planlagt åtte bøker -eller var det åtte til?? samma det; det er bare glede seg, alternativt snøre seg med tålmodighet.

Terningkast 5 fra meg
Tine har flesket til med en sekser, så ingen tvil:

Absolutt en serie det er verdt å få med seg!

Skitur. Hvite spor. Denne gangen etter jerv. Fint å kunne kombinere krim og trim ;o)

Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

Aschehoug Forlag, 2014
237 sider


Det er ikke lett å være den siste som leser ei bok, for så å prøve å finne noe nytt å si om den. Det er ikke lett å ha lest ei bok som har gjort seg bemerka på mange måter, for så å prøve å skrive noe om den som yter den rettferdighet. Det er ikke lett å fatte seg i korthet når en skal prøve å formidle litt av inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest ei bok som spiller på så mange strenger- for ikke å si stemmer- som denne.
Det er mye lettere å linke til alle fine bokbloggere som har lest boka før meg, og som har skrevet sine velformulerte omtaler allerede før jeg fikk boka i hus...
Anita/Artemisia
Reading Randi
Ellikken
Åslaug med bok og palett
Tone
Rose-Marie
Tine

De fleste har sikkert et eller annet i livet som går igjen som et slags ekko. Her druknet hesten til onkel Alf... Der styrtet et fly under krigen... Her lå det ei kirke før den ble tatt av flommen...  Her lå Tirpitz... Dramatiske hendelser som til tross for tida som har gått lever videre, og som vi fortsatt har med oss.
Boka består av korte og litt lengre bruddstykker fra et utall fortellerstemmer, brev, telegram, tanker og samtaler, fra tida før Tirpitz ble sjøsatt, fra tida den lå i skjul i forskjellige norske fjorder, fra torpedoangrep og bombing fra lufta, til skipet synker, besetningsmedlemmer blir drept, drukner- eller klarer å redde livet sitt, helt fram til 2009 da forfatteren besøkte stedet hvor skipet lå da det ble bombet. En kakofoni av stemmer og stemmesurr som først virket helt uoverkommelig å få oversikt over, men som da en får taket på formen blir både fascinerende og svært effektfullt.

Jeg tenkte på Heins ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam.

S 17

Boka er original i både utforming og innhold, og den gjorde sterkt inntrykk på meg, selv om jeg (i likhet med Tine over her), ikke ser helt hvor den er uhyggelig aktuell, som forlaget skriver på vaskeseddelen. Jeg har likevel og uten det minste snev av tvil gitt boka terningkast 6, og anbefaler den varmt!

Et friluftsliv, av Cecilie Skog

Skrevet i samarbeid med Sigri Sandberg
Utgitt av Gyldendal, 2014
333 sider

Hvis du som jeg har lest noen av Cecilie Skogs tidligere bøker, vil mye av stoffet være kjent.
(De fleste vil vel kanskje kjenne til en del fra media ellers også...) Her tar hun nemlig leserne med på små og store turer i inn- og utland. Stengt tatt er det kanskje mest store ekspedisjoner i det store utland. Små glimt fra barndommen, store seiersøyeblikk, bunnløs sorg og til sist; et voksent blikk mot nye eventyr og nye drømmer.
Det skal godt gjøres å tangere det Cecilie Skog har gjennomført av krysninger og bestigninger; først, høyest og lengst på de fleste kontinenter- og jeg blir så fascinert og imponert! Det er innlysende at hun hadde rett, da hun i et intervju uttalte at vi klarer uendelig mye mer enn vi trur, og at vi i hverdagen bare utnytter en bitteliten del av kapasiteten vår.

Boka er delt inn i et kapittel for hver av ekspedisjonene og turene hun forteller om. Hun forteller sprudlende og engasjert, og til tross for det opplagt triste (K2), og det skumle (Nordpolen), 125 kilo tung pulk og fitteføre (Antarktis), er humor og fnisetendenser aldri langt unna- hvor merkelig det enn er, så virker alt lett når Cecilie forteller. Hun får meg til å tenke at det er ikke farlig å bli litt kald på bena, det er i hvertfall ikke farlig om sekken er litt tung, det er bare å bite tenna sammen. Hun får meg også til å tenke litt ekstra på hva jeg sjøl velger å bruke dagene mine til, og jeg spør meg sjøl- som jeg pleier å spør alle andre om- Hva ville jeg (eller du?) gjort om alt var mulig? Cecilie Skog beviser at alt ER mulig! Det er bare å finne ut hva man vil. Innerst inne. For

Drømmer skal man ikke snike seg etter. Dem skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hender og leve fullt ut.

Ei bok full av friluftsliv, turglede og kjærlighet til naturen. Ei bok full av inspirasjon, og absolutt ikke bare for dem som drømmer om det ekstreme: Dette er ikke i håndbok for ekspedisjons-spirer, men ei bok for alle som er glad i både tur og natur.
Cecilie Skogs hittil beste! Anbefales!!

Forresten: boka er rikt illustrert med flotte bilder fra turene- også de tilå drømme seg bort i ;o)
(Utdrag fra boka kan du se og lese her :o)

***************************************************************************************
Og som om ikke det var nok, skal dere få et bonus-spor! Medforfatter Sigri Sandberg viser seg nemlig å være et mulittalent- og dem skal vi heie på! Hun jobber også som tekstforfatter for Liv Marit Schei, og da kan resultatet bli så vakkert som det her:

En nydelig sang og et perfekt soundtrack for "Et friluftsliv" Spill og nyt!

Forresten, en gang til: Bokas nyord: SOMMERPOLIS. 

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, av Tine J. Sir

Kvalshaug Forlag as/ Juritzen Forlag
2014
90 sider, kortroman
Leseeksemplar fra forlaget.

Når man leser denne romanen, kan man fort ende opp med å tru at den er biografisk, hvilket den neppe er. Den blir kun omtalt som roman, både i forlagets presentasjon, og i Dagbladets debutant-oversikt tidligere i høst.

Barnebarnet, jeg-personen, hjelper besteforeldrene med å flytte ut av boligen de har hatt i alle år. Bestemor skranter, både fysisk og mentalt, og det blir for tungt for ektefellen å ta seg av henne alene. I løpet av rydd- og kastprosessen, finner de en gammel eske som bestemoren vil ha med seg til institusjonen, hun åpner den ikke for å se hva den inneholder, og hun nekter de andre å kikke nedi den. Først da hun har gått bort, får de vite hva den inneholder.
Til tross for - eller kanskje på grunn av hemmeligholdelsene, begynner bestemoren å fortelle om ting som skjedde sommeren 1973, den sommeren hun forlot familien sin for å bo og jobbe i Oslo i fire uker. Det var den sommeren Frank Zappa spilte på Kalvøya, og det var den sommeren hun skjønte at hun ville ha en egen stemme, ikke være et ekko.

-Jeg gjør ikke dette for være slem.
Hun fyller glasset til Helge.
-Jeg reiser ikke fordi ikke elsker deg lenger.
Han begynner å snakke om sin dårlige samvittighet og roser henne for alt hun har gjort for ham og jentene disse årene.
-Du trenger ikke få det til å høres ut som om jeg aldri kommer tilbake igjen, kjære deg. Det er bare fire uker det er snakk om. Det er ikke noen stor greie, lyver hun, for å betrygge ham.

Hva synes jeg så om denne vesle kuriøse boka? Jeg har prøvd å være litt mer kritisk enn jeg pleier å være, for som jeg har nevnt tidligere, er jeg veldig lett å begeistre! (Det er jeg selvfølgelig godt fornøyd med, men det skader vel heller ikke å ta på seg litt kritiske briller av og til?)
Jeg fant til slutt to ordvalg som jeg personlig syntes var litt rare- og det var det eneste jeg fant å kritisere... Boka er underfundig, original og stillferdig. Jeg likte den fiffige ideen om at noe kanskje kan ha skjedd mellom bestemoren og Zappa. Jeg likte at perspektivet veksler mellom jeg-presens og hun-presens, der sistnevnte er bestemorens fortelling fra -73. Jeg likte de litt vage og usikre antydningene og gjetningene, og jeg likte slutten veldig godt! Slutten er uventa og faktisk det som rørte meg litt ekstra og som løfta boka opp enda et par hakk.
Jeg konkluderer med at unge Sir har debutert med en godt gjennomført og original roman. Anbefales!

PS! Hvis du heller vi sjekke ut smakebiter fra andre bøker, er det et godt tips å besøke Mari og bloggen Flukten fra virkeligheten!

Smakebit fra Sandbeck i mai

Det er rart hvordan det ene fører til det andre ig hvordan ting henger sammen!
Hva det nå var som dytta igang snøballen denne gangen, er jeg litt usikker på, men:

Her hvor vi bor vokser det ikke kvitveis. Skal vi finne dem, må vi helst dra sørover, da kjem vi etterhvert til Rena, Åmot og Åsta. Der ble forfatteren og kunstneren Vidar Sandbeck født i 1918. For meg henger våren sammen med kvitveis, som heng sammen med Åsta, som heng sammen med Sandbeck, som heng sammen med barnetimen for de minste, som heng sammen med.. det aller meste! Det rare er at jeg aldri likte Sandbeck sine barnetimer spesielt godt, og likevel føler jeg meg på en underlig måte knyttet til ham.

Det sies at alle kjenner til Vidar Sandbeck, men hvor mange er det som har lest noen av bøkene hans? Jeg har akkurat lest ferdig den første av tre bøker hvor han forteller om barndommen sin. ("Fy skam deg!" er den første, "Stakkars kroken" er nummer to, og "Trøste oss" den siste) Han vokste opp i virkelig trange kår; faren var ofte uten arbeid innimellom måtte familien krite brød, og brødrene måtte velge om de ville ha sukker eller margarin på skivene, de hadde ikke råd til både óg. Vidar, eller Påsån som alle kalt ham var liten, pjuskete og hadde kronisk bronkitt; ikke lett å slå seg fram i væla med det utgangspunktet!
Boka er skrevet på dialekt, og for mange er det sikkert litt uvant å lese, men har man hørt ham synge noen av visene sine, bør det ikke bli ei uoverkommelig utfordring!
Boka er både humoristisk, melankolsk og litt bittersøt, og gir et truverdig bilde av livet i Østerdalen på 1920-1930-tallet. Det var store forskjeller på fattig og rik, livet bø på store skufffelser, men også godhet og fine øyeblikk. Sandbeck var en mester å til å formidle mye med få ord. Hvem føler vel ikke den knugende stillheta og kjenner avmakta når de leser disse små setningene fra side 140:

Da ble det så stilt at øra våre sto der tel inga nytte.(...)

-Stakkars oss, sa je. Og det kunne vara noe i det, på flere vis.

Boka er fra 1977, så det er ikke sikkert den er lett å få tak i, men den kan leses digitalt på Nasjonalbiblioteket (skriv inn tittelen i søkefeltet så kjem det opp alternativ), og bibliotek som ikke har den inne, skaffer den sannsynligvis via fjernlån/Norgeslån.
Mens dere søker opp noen av bøkene eller visene til Sandbeck, vil jeg gi dere en nydelig smakebit, vakre Menuett i mai, framført av ham selv. Med håp og optimisme. Fra Østerdalen til verden. Fra meg til dere.

Til slutt: det er jo søndag, og da er det stående buffet med smakebiter hos Mari og Flukten fra virkeligheten. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at dere vil finne mange fristelser av ulikt slag der!
Og husk: det utgis veldig mye ny og god litteratur, men man kan finne utrolig mye fint hvis man leter blant de gamle bøkene også ;o)

Om kvelden blir namna ropa heim, av Tora Seljebø

For første gang!

For første gang-

gir mang

en småting rang!

Helt ærlig? Forsidebildet var utslagsgivende for at jeg ba om lese-eksemplar av denne. Helt ærlig? Jeg likte innholdet like godt som haretegninga lagd av Magnhild Opdøl. Helt ærlig!

Å lese poesi handler ikke om å forstå, det handler om å åpne seg, sier Tora Seljebø i et intervju med Adresseavisen for en måneds tid sida. De ordene er gode å ta med seg når man beveger seg inn i ukjent terreng. Dikt, poesi, lyrikk- er det det samme, eller er det sånn at dikt er den enkleste formen, som kanskje til og med går på rim? Mens man i poesien er opptatt av rytme og at det skal sjå pent ut på trykk- og lyrikk gjerne er litt usammenhengende høytsvevende og egener seg for høytlesing (eller kanskje man deklamerer sånne ting?) Ikke vet jeg! Jeg beveger meg som sagt inn i ukjent terreng, men jeg har altså lest denne poetiske fortellinga, og jeg trur jeg gjorde det på rette måten. 

Jeg leste de luftige sidene uten å bry meg så mye om at jeg ikke forsto alle like godt. Noen leste jeg flere ganger, for å ta inn stemningen og rytmen. Og jeg ble grepet! Og rørt. Og jeg kjente meg igjen fra da jeg var åtte år, bodde på en gård ved ei elv og bestefar døde, og jeg trudde jeg hadde litt av skylda fordi jeg var så fæl til å glemme å lukke dører og da ble det trekk og det var slett ikke bra for en sjuk gammel mann... Og som Seljebø sa i intervjuet; sorgen blir ikke snakket om, og det man ikke snakker om, får vokse seg stort.

Da har jeg vel både sagt litt om tematikken og hvordan jeg opplevde møtet med Seljebø og hennes dikt-debut. Jeg vil faktisk anbefale den, særlig til de som har et nært forhold til natur, ettersom det er veldig mange fine naturskildringer her. Jeg kommer til å lese denne på nytt- og kanskje jeg til tross for forfatterens anbefaling, skal prøve å gå enda dypere inn i den, forstå enda mer da? Eller kanskje jeg bare skal lese den på nytt, og la ordene og stemningene skylle over meg?

Dikt er kanskje ikke det vi bokbloggere befatter oss mest med, men hvis det er noen som har tips om andre utgivelser jeg kan prøve meg på, så hadde jeg blitt glad for det!

Boka er utgitt på Samlaget, 2014 og flinke Frøken Karen har skrevet et veldig fint innlegg om den på bloggen sin. Det bør dere lese!!

Kunsten å være den man er, av Jan-Philipp Sendker

Cappelen Damm, 2014

314 sider
Oversatt av Kurt Hansen
Boka har jeg fått fra forlaget.

Da jeg skulle prøve å skrive et velformulert innlegg om denne boka, kom jeg så langt som til å laste opp bildene før det ble stopp... Det er ei av de bøkene- de det nærmest er umulig å skrive om...
Jeg likte jo den forrige boka veldig godt, og hadde hjertebankhøye forventninger til oppfølgeren, og da jeg så sitatet på framsida, la ikke det akkurat noen demper på den sitrende før-boka-åpnes-følelsen!
Altfor høye forveninger føles nesten som skrekkblanda fryd. Eller ren frykt.

Den siste delen av sitatet gjelder nok ikke for min del, men den første delen derimot; det kan jeg skrive under på!

Romanen begynner med at Julia helt uten forvarsel får et ganske så kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb i advokatfirmaet hvor hun jobber. Samme dag har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, som hun ikke har sett siden deres første møte ti år tidligere. Via noen slumptreff og tilfeldigheter, fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å se igjen broren U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne.
Til å begynne med, lurte jeg veldig på hvor forfatteren ville med denne historien. Jeg syntes knapt nok den var verdig å bli kalt en oppfølger til den forrige høyt avholdte boka- den begynte ganske melodramatisk, og jeg følte meg nesten litt lurt. Det varte ikke lenge! Så snart Julia befant seg på burmesisk jord, fikk fortellinga en helt ny rytme og nerve, man kjenner luktene og varmen, hører insektene, stemmesurr, bikkjer som bjeffer, høner som kakler- og jeg skjønte at her var det jammen ei ny bok å trykke til brystet!
U Ba tar Julia med seg til en gammel kone som bor i landsbyen, for at kvinna skal fortelle henne den hjerteskjærende historien om hva som skjedde med søsteren hennes, Nu Nu. Derfra lar de ferden gå videre til en annen by, hvor de møter en mann som kan fortelle den like rystende fortsettelsen av Nu Nus familiehistorie, en del av historien som verken Nu Nu eller søsteren viste noe om. Til slutt møter de en tredje person, som kan flette disse to historien sammen, og fylle ut de hullene som finnes.
Dermed er det Julia som står foran et valg; å la livet fortsette som tidligere, eller lytte til hva hjertet og intuisjonen forteller henne.

Dette er ei bok om de store kontrastene. Mellom burmesernes rolige tillit til intuisjon og aksept av tilfeligheter og sjebne, og vår vestlige skepsis til alt det vi ikke umiddelbart kan forstå eller forklare. Mellom Julias urbane og travle juristliv i New York og Nu Nus liv helt på andre enden av veldferds-skalaen, der de fleste på den burmesiske landsbygda har mer enn nok med å skaffe mat til seg og sine- og de umenneskelige og umulige valgene de må gjøre, som følge av fattigdom, men også som følge av borgerkrigen. Det er en historie om kjærlighet og fortvilelse, lykke og omsorg, trua på god og dårlig karma og på gode og onde ånder som må blidgjøres og holdes i sjakk.
Jeg er ubeskrivelig imponert over forfattere som skriver så inni hampen medrivende og truverdig om for meg så totalt ukjente omgivelser og kulturer- og som får det til å bli så kjent og alment og allmenngyldig! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev boka, og jeg tar av med hatten, rett og slett.

For å si litt om språket og skrivestilen, så er boka veldig lettlest, og preget av uvanlig korte setninger. Den er krydret med kloke ord og gode, litt filosofiske spørsmål, og mitt eksemplar har etterhvert blitt utsatt for understrekinger, utropstegn og små hjerter...

I denne videoen (som dere bør se, fordi den er så stemningsfull!) forteller forfatteren selv om boka. Han sier bl. a at i den forrige boka leter Julia etter faren, men hun i denne leter etter seg selv, og at boka har blitt beskrevet som utrolig trist, men samtidig veldig full av håp- veldig godt sagt! Hvis noen lurer, vil jeg ikke si det er helt nødvendig å ha lest "Kunsten å høre hjerteslag" for å ha glede av å lese denne, men jeg kan ikke kommme på en eneste god grunn til at du ikke skal unne deg å lese begge. De er fantastiske, og uten at det betyr allverden, kanskje, så gav jeg "Kunsten å være den man er" både terningkast seks og favorittstempel inne på bokelskere.no.
Det er bare å glede seg! Dere som ikke har lest disse enda, er kjempeheldige!
Denne uka hadde jeg forresten årets første lese-ute-dag! Sola var ikke framme så lenge, men vi koste oss stort! Te i koppen, god bok, sol og blå himmel og hunder som lekte og tulla på reins-skinnet sitt. Det blir ikke bedre enn det!

Smakebit fra Kilden

Jeg holder meg til kyststrøkene og jeg holder meg til lydbøker... Jeg leser for så vidt litt annet også, men tida strekker ikke helt til!
I går ble jeg ferdig med nok en klassiker somførst kom ut i 1918;

Kilden eller Brevet om fiskeren Markus.

av Gabriel Scott

Ikke framsida på "mitt" eksemplar, men det var denne jeg fant på nettet ;o)

Boka leste jeg først om på den fine bloggen til Drude. Hun hadde lest den flere ganger, og det gjør en jo nysgjerrig! Jeg må si jeg skjønner henne nå etter at jeg har hørt Sverre Anker Ousdal lese den på sin opprinnelige flekkefjord-dialekt! Ubetalelig!!!
Slik beskrives boka i bokdatabasen:

Dette er fortellingen om fiskeren Markus og hans forhold til liv og død, mennesker og dyr, havet og himmelen. Det er en enkel, men samtidig en vesentlig bok om fromhetens nådegave. Gjennom den ydmyke, enfoldige sørlandsfiskeren Markus formidler Gabriel Scott det klare budskap om takknemlighet og nøysomhet, om åpenhet og trofasthet som en betingelse for likevekt, ro, indre lykke og sinnets rikdom.

Boka er innsiktsfull, humoristisk, original og riktig så fornøyelig.
Jeg velger å dele åpningslinjene som setter standarden for resten av brevet.

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hva for en Markus var det?

Boka ligger i sin helhet ute i Nasjonalbiblioteketes  bokbase, og den kan søkes opp og leses gratis der. Anbefales absolutt! Også fordi jeg i min freidighet trur det er flere enn meg som kan ha glede av (og godt av!) å lese noe annet enn bare de aller nyeste bøkene som kommer ut.
Som et alternativ, kan man besøke Mari, som har samlet flere smakebiter denne søndagen også!

Dona Maria

Cecilia Samartin


Juritzen Forlag, 2012
Oversatt av Jorunn Leine
Lest av Gisken Armand
Spilletid: 12 timer, 18 minutter


Det er underlig hvordan vi lar oss føre bak lyset. Hvor lite kritiske vi er, selv med den uendelige tilgangen vi har på kunnskap. Det enkle er vel å lukke øynene?
Jeg har selv vært i Karibia, jeg kjenner flere som har vært på Cuba, jeg har smilt av bilder av gamle, tannløse cubanske kvinner med store briller, glorete gevanter og en kjempesigar i munnen. Latt meg sjarmere av de utgamle amerikanske bilene, blitt revet med av reaggie-musikken. Lest litt om Fidel Castro... Men ikke tenkt særlig mer på hvordan cubanere flest har det. Hvordan det er å leve under et strengt diktatur, uten ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet- FRIHET i det hele tatt... I det som for mange ( de fleste?) er et ferieparadis. Vi drømmer om at en gang skal jeg dit...

Dette er Samartins andre bok med handling lagt til Cuba. Jeg har lest/ hørt flere av bøkene hennes tidligere, noen har jeg likt veldig godt, andre har jeg vært mer skuffet over. Forventningene var ikke skyhøye, og igjen viste det seg at det ofte er akkurat DA leseopplevelsen blir størst!

Ganske kort er dette historien til tre kvinner; Maria, en aldrende kvinne som bor alene på ett av rommene i det som før revolusjonen var praktvillaen til familien hennes. Silvia som er gift med Marias nevø Ernesto som er dømt til 25 års fengsel for å ha motarbeidet regjeringa. Til sist er det Sophie, Silvia og Ernestos nitten år gamle datter som har en eneste drøm i livet; å kunne forlate Cuba.
Dette er en fantastisk familiekrønike, hvor disse fires liv anno 2003, flettes sammen med Marias minner fra oppveksten og ungdomslivet før revolusjonn.
Historien spenner fra bekymrinsløst rikmannsliv til undertrykkelse, forfølgelse, overvåkning og tortur. Det er kjærlighet i ordets fleste betydninger, men også svik og bedrag. Og aller mest handler det om å slåss for det en trur på, om å se realitetene gjennom nettet av løgner, og om å finne løsninger der de tilsynelatende ikke finnes.

Igjen lot jeg meg rive med av en fabelaktig, tankevekkende og rystende fortelling!
Hovedpersonene er kanskje litt enkelt tegnet, men de er absolutt troverdige, og de viser hvem de er gjennom hva de gjør, mer enn hva de tenker- og jeg la min elsk på gamle Dona Maria, matronen med pestsverdet, som ofret mer enn man kan forestille seg for å ta seg av nevøen da resten av familien rømte fra landet. Måten hun opptil flere ganger i løpet av boka endra syn på menneskene og hendelser rundt seg, er intet mindre enn imponerende ;o)

Dette er ei bok jeg syns det er litt vanskelig å skrive om. Den er så rik på så mye og på så mange måter, at jeg bare vil anbefale den varmt og hjertelig til dere alle!
Lesehesten har skrevet et godt innlegg om boka, det samme har Rita.
I tillegg hadde Samartin en veldig interessant kronikk i Aftenposten om forholdene på Cuba, kvinnene i hvitt og fredsprisnominasjonen- den bør dere også lese!!

I 2012 ble Damas de Blanco, Kvinnene i hvitt, nominert til Nobels Fredspris for sin innsats for å få satt fri politiske fanger om sitter i cubanske fengsler.

En vinter på Mallorca

George Sand

Reisefølge-serien fra Juritzen Forlag, 2013
265 sider.
Oversatt av Henning Hagerup
Grundig og lærerikt forord skrevet av Tor Åge Bringsværd

Det går litt opp og ned, også i den litterære verden. Etter å ha latt meg begeistre voldsomt av den forrige boka jeg leste, "Odinsbarn" av Siri Pettersen, ble det en liten nedtur til historiske Mallorca. Jeg innrømmer glatt at denne gangen har jeg kjempet for å holde på konsentrasjonen, og det kan tenkes at jeg dermed ikke har fått med meg alt av handlinga...
Der er neppe boka det er noe feil på, i ettertid ser jeg at jeg befinner meg ganske langt unna målgruppa. På vaskeseddelen er Erik Bjørnskau i Aftenposten sitert:

"For den som kjenner Mallorca godt, og det er jo mange, er det interessant å følge reisefølget på dagstur gjennom den ville og frodige naturen."

Mine ben har aldri vært i nærheten av Mallorca, men jeg lot meg fascinere av "...den ville og frodige naturen..." Jeg tenkte det kanskje ville gi meg er innblikk i en for meg helt ukjent naturtype, men jeg ble aldri skikkelig engasjert av Sands beretning fra vinteren 1838.
Jeg hadde også trudd at boka skulle være litt morsom, særlig hadde jeg forventninger til hennes møter med innbyggerne på øya, men denne sida av oppholde fikk etter mi mening lit for lite oppmerksomhet.

For å yte boka en smule rettferdighet, synes jeg at de som har vært det minste nysgjerrig på denne boka skal besøke Karin som har skrevet etveldig godt blogginnlegg om den.

Forresten; jeg likte virkelig Tor Åge Bringsværds forord veldig godt! Det var spennende å lese historien om Sand og Chopin- et bemerkelsesverdig par som satte tydelige spor etter seg.

En ting til jeg kom på som er verdt en kommentar; boka har en del fine illustrasjoner, bl.a tegninger av forfatteren, og av bygninger og landskapet på Mallorca. Det likte jeg- kanskje fordi de var med på å holde liv i konsentrasjonen ;o)

Og bare for å ha sagt det, sånn HELT til slutt: Reisefølget-serien består av enda flere bøker, og jeg gleder meg fortsatt til å lese for eksempel "VillaSerena" av Domenica De Rosa! Den som venter på noe godt, osv...

Du skal elske lyset

Margaret Skjelbred

Lest av Ingrid Vollan
Tiden/ Lydbokforlaget, 2011
Spilletid: 8 timer, 23 minutter



Margaret Skjelbred er ei allsidig og produktiv dame. Sida hun debuterte som romanforfatter med Lerkehjerter i 1997, har hun gitt ut tilsammen åtte skjønnlitterære romaner, i tillegg til diktsamlinger og barnebøker. Utover dette har hun blant annet laget radioprogram, spilt barne- og dukketeater og spilt inn plate.
Dette er den tredje av bøkene hennes jeg leser/ hører. De forrige Gulldronning, perledronning og Andrea D likte jeg- som noen kanskje har fått med seg- veldig godt.

I denne romanen, som er Skjelbreds nyeste, møter vi den aldrende kvinnen Alva. Med et spebarn på fanget forteller hun livshistorien sin. Hun forteller den direkte til barnet, og hun forteller om  barnet og båndene hun har til det.
Alva vokste opp i en usedvanlig livsglad og lykkelig familie i mellomkrigstida. I et hus med hage, og med mor, far og Søster rundt seg. Da faren dør i ei arbeidsulykke, skal det vise seg at det var han som var selve kilden til lys, lykke og glede i familien. Da han dør, senker mørket seg totalt. Moren som i sin ungdom hadde gjort opprør mot de pietistiske foreldrene sine, blir nødt til å flytte tilbake til bygda og gården hun rømte fra. For henne blir det dermed ikke bare et tap av ektemann og livbøye, det blir et tap av absolutt alt. Livsgnist, selvstendighet og selvrespekt, og hun klarer ikke å gi døtrene verken støtte eller kjærlighet.
Så hva kan et barn på åtte år, som akkurat har mistet faren sin og som i virkeligheten også har mistet moren, gjøre for å berge seg gjennom livet? Jo, hun trekker seg unna, gjemmer seg bort. Skaper seg en hemmelig tilværelse, hvor hun snakker med faren, lar seg bergta av ei uvirkelig jente, prater med dyrene- og følger etter bestemoren for å plukke bringebær i skogen eller egg i hønsehuset. Hun finner skatter og skaper seg lyspunkt som gjør livet levelig. Helt til ulykken rammer henne. Men er det egentlig et uhell, det som skjer?

Igjen har Margaret Skjelbred skapt en vakker og hjerteskjærende roman. Igjen har hun vist at mennesket har en fantastisk evne til å tilpasse seg, overleve, og å få et godt liv til tross for... På tross av... Selv om...
Hun har et umåtelig vakkert språk, og den muntlige, direkte og nære fortellerstilen gjør at historien blir veldig levende. Grepet med å la den gamle Alva få fortelle sin historie til spebarnet blir veldig virkningsfullt. Tittelen, Du skal elske lyset, antyder at det var noe hun selv aldri fikk gjort etter at faren døde, men at hun virkelig vet hvor viktig akkurat lyset er for menneskene. (Og kanskje det spiller på det religiøse "å se lyset", som kanskje ikke bare betyr noe ganske annet, men det stikk motsatte av å elske lyset?)
Som de andre av Skjelbreds bøker jeg har lest, er barndom og oppvekst helt sentrale element i denne boka. I tillegg berøres tema som mishandlig og misbruk av barn. Trangsynthet, mistenkeliggjøring, skam, tukt og tvang i det lukkede pietistisk-religiøse miljøet. Men her er det ikke bare sorg og elendighet. Like viktig er som jeg allerde har nevnt, evnen mennesket har til å gjøre livet levelig, kjærlighet mellom mennesker, viljen til å følge drømmene sine og mulighetene som åpner seg når man tør å ta valg.

Jeg føyer til enda ei favorittbok på lista. Hvis jeg skal sette fingeren på noe som ikke var hundre prosent etter mitt hjerte ved Du skal elske lyset, så må det være den syke fargen på coveret. En syk farge, men det er vel ei mening med det også...
Anbefales. Varmt og hjertlig!!

Finn kongefølelsen!

Gjør hver dag til en god dag

Randi Skaug

Rekk opp høyre handa den som ærlig og oppriktig synes hver dag er en god dag, og som ikke tror de har mer "å gå på" når det gjelder hverdagslykke.
Så kan de som aldri har latt seg fascinere eller imponere av sterke kvinner som når målene sine etter år med hardt arbeid rekke opp venstre handa.
De som nå har begge henda høyt i været, kan utvide med noen høylytte jubelrop og droppe resten av innlegget før de danser videre i livet. De som fortsatt har ei av hendene i fanget kan lese videre, for i denne boka er det både inspirasjon, gode tips og historier. De som gjemmer begge hendene under bordet, og er ganske sikre på at de kan få et bedre og mer spennende liv, kan trygt lese videre før de går til anskaffelse av denne supre boka om personlig mestring.

Randi Skaug var den første norske dama som nådde toppen av Mount Everest. Hun hadde ikke bakgrunn fra fjellklarting eller annen ekstremsport, men hun vokste opp på gård hvor de dyrket korn, poteter og selvtillit (s.34). I tillegg har hun en helt spesiell evne til å gjennomføre, som hun sier selv.
I boka gir hun leserne ti teknikker som hver for seg, men som enda mer sammen, kan føre til en mer bevisst holdning til hva man kan gjøre for å, ja;

 finne kongefølelsen! 

Hvor viktig er det ikke at både selvfølelsen og selvtilliten er bra? Kan vi som ikke har fått disse tingene med oss fra barndomshjemmet trene opp disse egenskapene? (Svaret på det siste spørsmålet er heldigvis JA!) Hvor viktig er det ikke at man kjenner seg selv, ønskene og drømmene sine? - Og at man tar henyn til disse tre?!

Jeg har lest mange bøker om personlig vekst, utvikling, mestring osv, og jeg har forsøkt å lese enda flere. Ikke fordi jeg har et trist og kjedelig liv, absolutt ikke, men fordi jeg har trua på at andre mennesker med andre erfaringer enn meg kan ha noen gode tips å komme med. Tanker jeg ikke har tenkt, perspektiv jeg ikke har sett, idéer jeg ikke har kommet på. Ofte blir man skuffet, noen ganger kan man finne noen gullkorn, men hittil har jeg ikke funnet noe som er så konkret, enkelt formulert og så troverdig som det unge frøken Skaug presenterer her! Grunnfilosofien er at hvis man klarer å gjøre hver dag til en god deg, blir livet bra. Hvis man virkelig vil noe, så er alt mulig. Det kommer så klart ikke av seg selv, man må prioritere, ikke miste måler av synet- og man må nok også være en smule tålmodig! 
Boka er oversiktelig og logisk bygd opp. Teknikk for teknikk blir presentert, samtidig som poengene blir tydeliggjort med personlig historier, både humoristiske og mer til ettertanke.
Dette er rett og slett god underholdning som inspirerer til å ta noen grep for å få en hverdag der kongefølelsen får herske! 

Beste tips; velg det mest hensiktsmessige, ikke det mest behagelige.

Konklusjon: 
Terningkast 6+, varme, entusiastiske anbefalinger- og ønske om engang å få muligheten til å få være tilstede når hun holder et av foredragene sine!