onsdag 31. august 2016
Den japanske elskeren av Isabel Allende
Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016
10:05 timer/ 345 sider
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Lest av Nina Woxholtt
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
Opp gjennom årene har Isabel Allende gitt meg mange fine litteraturopplevelser, men da jeg så tittelen på årets bok, ble jeg full av fordommer og skepsis. Etter å ha hørt den, kan jeg nok en gang slå fast at jeg ikke bør høre på den kritiske og negative indre stemmen som uffer og bærer seg. Egentlig kunne mye av det jeg skrev om "Den engelske piken" også vært skrevet om denne, for eksempel at jeg frykter at mange potensielle lesere går glipp av ei godt oppbygd, intelligent og interessant bok fordi tittelen er litt klein.. Dessuten at framsidebildet er fint, men kanskje ikke gir noen god pekepinn på hva romanen har å by på av indre kvaliteter.
Bokas fremste hovedperson Alma Mendel, senere Alma Belasco, er en eldre eksentrisk dame som overrasker alle da hun velger å flytte fra familiens herskapshus og inn på Lark House, et privat aldershjem. Bokas andre hovedperson er Irina Bazili, immigrant fra Moldova, som overrasker både seg selv og andre ved å finne seg svært godt til rette og bli en avholdt medarbeider ved institusjonen. (I den norske oversettelsen, blir ordet "anstalt" brukt flere ganger. Dette gir meg assosiasjoner til noe lukket, dystert, nedslitt og litt forhistorisk, og harmonerer dårlig med forholdene ved Lark House. En mulig unøyaktighet/ glipp av oversetterne og/ eller slurvefeil fra forlaget?)
Alma har levd et langt liv fylt av sterke følelser, opp- og nedturer, kontraster, kompromisser og hemmeligheter. Med den forskjell at Irina har levd et mye kortere liv, kan det samme sies om henne, og da de to kvinnene møtes, utvikler forholdet mellom ansatt og beboer/ ansatt og arbeidsgiver seg gradvis til et vennskap basert på tillit- og nysgjerrighet. Litt etter litt avdekkes begges historie, og forfatterens velkjente evne til å skrive "labyrint-bøker" blir bekreftet enda en gang. Almas historie får naturlig nok mest oppmerksomhet, og vi får servert en bredt anlagt familiekrønike fra 1930-årene i Polen, til San Fransisco i 2011. Et stort og fargerikt persongalleri hvor sterke forbindelser knyttes, brytes og gjenopptas, noen opplagte, andre svært overraskende. Hele veien ligger det en spenning i å få vite hvordan disse forbindelsene egentlig henger sammen, og underveis blir leseren konfrontert med mer eller mindre viktige temaer som identitet, kulturmotsetninger, menneskehandel, diskriminering, alderdom, verdighet, frihet til å gjøre egne valg- også dårlige, offentlige og personlige fortielser.
Dette er ei bok det er lett å anbefale, den er fengende, lettlest og underholdende samtidig som den gir leseren litt å gruble på blant annet når det gjelder åpenhet og fordommer
For kuriositetens skyld.. Et aldri så lite utdrag fra side 306:
"Blant de mest magiske opplevelsene i barndommen var den gangen han matet en sjiraff i et reservat i Kenya, den lange, ru og blå tungen, de milde øynene med øyevipper som hentet ut fra en opera, den sterke lukten av nyslått gress"
-Jeg kan bekrefte at å mate sjiraffer i Kenya, er noe du aldri glemmer, og noe du alltid kommer til å drømme deg tilbake til. Bildet er fra Giraf Manor hvor de driver (drev?) oppdrett av rothchild-sjiraffer som senere ble satt ut i forskjellige nasjonalparker, mars 1998.
Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!
fredag 19. august 2016
Sommer uten bøker
Jeg så for meg late dager, høye bokstabler og et hav av tid- i stedet ble det lange turer, høye fjell og et hav av gode opplevlser. Jeg kan virkelig ikke klage, men det har likevel sneket seg inn en vag følelse av at noe har mangla. Bøkene og ikke minst bloggen har gått for lut og kaldt vann nærmest i hele sommer, og den merkelig følelsen av mangel har gått over til en litt uggen følelse av at jeg ikke kommer til å klare å blåse liv i bloggen igjen. Leselysta har begynt å ta seg opp igjen, men jeg har foreløpig ikke gitt meg i kast med forlagenes høstlister. Jeg holder meg mest til egne ulest-hyller, lydbøker fra Lydbokforlagets tilbudslister- samt en og annen godbit fra ebok-bib.
For å komme litt nærmere a´jour, lar vi dette bli et aldri så lite minimaraton-samleinnlegg for de bøkene det strengt tatt ikke er noe stort poeng å bruke altfor mye tid på- i optimismens tegn, sparer jeg de bedre/ mer minneverdige leseopplevelsene til andre innlegg.
For å komme litt nærmere a´jour, lar vi dette bli et aldri så lite minimaraton-samleinnlegg for de bøkene det strengt tatt ikke er noe stort poeng å bruke altfor mye tid på- i optimismens tegn, sparer jeg de bedre/ mer minneverdige leseopplevelsene til andre innlegg.
Somrenes bok av Emylia Hall.
Oversatt av Per Kristian Gudmndsen
367 sider
Gyldendal, 2014
Pocketbok, kjøpt sjøl.
Det viste seg at det var gode grunner til at denne har blitt stående ulest i to år. Boka handler om Beth som har et anstrengt forhold til faren, og som plutselig mottar et lite album etter den nylig avdøde moren hun ikke har hatt kontakt med på årevis. De første trehundre sidene var vel omtrent like spennende som å sjå på en slapp gullfisk svømme resignert rundt i en liten glassbolle. De siste sidene var tåredryppende, men akk så forutsigbare, så alt i alt en durabelig nedtur. Fin cover, og fornøyd med at boka kan sendes ut av huset, da!!
Millie Birds bok om døde ting av Brooke Davis
Oversatt av Geir Uthaug
311 sder
Vigmostad Bjørke, 2016
Leseeksemplar fra forlaget.
Ut fra vaskeseddelen som sa både "munter, oppsiktsvekkende, intelligent historie" og "kombinerer det edruelige med det morsomme, det triste med det latterlige", hadde jeg forhåpninger om noe i samme gate som "Mormor hilser og sier unnskyld" av Backmann, men den gang ei. Boka handler om ei lita jente som først mister faren til kreften, for deretter å bli satt igjen på et kjøpesenter av den deprimerte mora. Millie er den eneste intelligente personen i romanen- kanskje til og med det eneste som er intelligent med hele boka. Ellers er den befolket med lite troverdige pappfigurer som ikke skaper annet engasjement enn et lite snev av irritasjon. Historien kunne hatt potensiale til å bli virkelig bra, men den virker rett og slett uferdig.
Malstrømmen av Fride Granhus
Lydbokforlaget, 2016 (første gang utgitt av Schbsted i 2010)
Spilletid: 10:19
Lest av Nils JohnsonLydfil kjøpt sjøl
Første bok om politimannen Rino Carlsen. To kriminalsaker på ulike steder i Lofoten, nåtid og fortid flettes sammen. Spennende historier, troverdig persongalleri, eksotisk miljø- og det samme dårlige været og de lite samarbeidsvillige pårørende som i de tre andre bøkene i serien. God underholdning og absolutt fornøyelig etter å ha besøkt Lofoten i sommer, men ikke ei bok man husker spesielt lenge. Nils Johnson er en fryd å høre på!
Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben
Cappelen Damm, 2016
Oversatt av Cecilie Horge Walle
250 sider
Leseeksemplar fra forlaget
Det er med skrekkblandet fryd jeg har sett fram til å lese denne boka! Trærnes hemmelige liv har fått uhyre mye oppmerksomhet både her i landet og ellers hvor den er gitt ut, og det er absolutt vel fortjent. Forfatteren er skogvokter, og etter å ha hatt et tradisjonelt, økonomisk styrt syn på skogene og trærne, ble han oppmerksom på mekanismer og forhold i skogen som gjorde at han endret holdningene sine. Boka har mange spennende vinklinger, og fronter oppsiktsvekkende syn på trærne som skapninger med følelser og strategier for å styrke overlevelses-sjansene sine, hjelpe artsfrender, motkjempe parasitter og fiender osv. Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med svært motstridende følelser. På den ene sida kan jeg selvfølgelig ikke benekte påstandene forfatteren kommer med- den litt religiøse, New-age-lignende tendensen til tross- han viser til kilder (mange er riktignok "bare" internettartikler) og andre forskere, og argumentene hans virker overbevisende nok. Likevel klarer jeg ikke la være å hate bjørkekratt rått, intenst og inderlig.. Jeg hater at de stjeler utsikta og nærmest spiser opp snaufjellet, jeg fryder meg når jeg etter en times tid med grensaksa kan kikke meg tilbake å se at hundretalls av bjørkebøller ligger døde i fotsporene mine. Jeg vil ha lys og utsikt, ikke tett, ugjennomtrengelig bjørkejungel. Så får jeg heller støtte kampen mot industriskog, hogstflateørkener og tømmerprofittjegernes bulldosere. Mine massakre er dugnad, og det trur jeg er formildende...
Abonner på:
Innlegg (Atom)