To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt

(Edit... En advarsel er på sin plass... Da jeg begynte å skrive dette innlegget, hadde jeg ikke helt klart for meg hvordan dette innlegget skulle bli. Nå som det nærmest er ferdig, ser jeg at det sklir ut etterhvert, omtalen går over til selvransakelse, og jeg oppfordrer dere derfor til heller/ i tillegg å lese omtalene jeg linker til )

For ei stund sida leste jeg bokbloggerpris-nominerte Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld".  Den gjorde så absolutt sterkt inntrykk. Den gav meg vondt i magen, jeg får fortsatt vondt i magen av å tenke på den, men likevel fikk jeg meg altså ikke til å skrive om boka. Jeg tenkte som så at det var greit nok; alle har jo hørt om den allerede, de fleste har nok til og med lest den og gjort seg opp sin egen mening. Jeg kunne skrevet et kort handlingsreferat, henvist til andre bokbloggere og gitt den mine hjertligste anbefalinger, men jeg hadde sant og si ikke noe nytt å melde, alt var allerede sagt, nok var nok.

Så leste jeg ei ny bok som også gav meg vondt i magen, som jeg fortsatt får vondt i magen av å tenke på, som jeg gir mine inderligste anbefalinger og som Rose-Marie har skrevet både fint og klokt om. Planene ble dermed justert en smule: Hegazi Høyer har blitt nevnt, og resten av innlegget skal handle om debutant som har skrevet ei bok med samme tema og tone, nemlig 
Vibeke Riiser-Larsens "Et sted skinner det".

Sigrid jobber i informasjonskranken i en butikk. Uniform og navneskilt. På genseren står det Hva kan jeg hjelpe deg med i dag? På navneskiltet står det Torill- hun skulle egentlig få sitt eget navnskilt, men synes i grunn det er greit å være en annen mens hun er på jobb, og da er Torill like bra som noe annet. Sigrid er et funn i informasjonen, hun prøver til enhver tid å vite hva de har inne, hvor de forskjellige varene ligger og hva de koster. Likevel holder hun avstand til kollegaene, og de på sin side ser litt skjevt på henne. Når Sigrid kommer hjem fra jobben, er det ingen som venter på henne. Hun spiser pose-suppe til middag, inspiserer musefellene på loftet, og går tur i skogen. Hun har ingen avtaler, ingen omgangskrets, ingen familie- bortsett fra ei tante som ringer hver fjortende dag og en far som bare ringer når det er jul eller bursdag eller noe viktig, men det er det aldri.
En dag skjer det noe nytt; hun møter Snorre, og hvis Sigrid gjør ting rett, kan det kanskje bli begynnelsen på noe nytt- kanskje til og med noe fint? Og i motsatt fall?

Som leser forstår man ganske raskt at det er noe spesielt ved Sigrid, og gradvis avdekkes hendelser og la oss kalle det omstendigheter fra barndommen som har satt sitt tydelige, skjøre preg på henne. I dag brukes vel både ord som traumatisert og omsorgsvikt i slike tilfeller. Man blir mer og mer klar over at Sigrid balanserer på en knivskarp egg, det skal så utrolig lite til før hun mister balansen, og selv om hun kanskje kan "ta seg inn igjen", er det ingen som vet hvor mange ganger et menneske klarer å reise seg igjen etter å ha blitt slått i bakken. Av for eksempel livet.
Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka. Det er helt sikkert rett som Beathe skriver i sin omtale: det finnes mange Sigrid´er der ute, og jeg tenker at jeg burde vært litt mer oppmerksom, litt hyggeligere, litt mer overbærende... Og mest av alt håper jeg likevel at jeg bare kan slippe å involvere meg, slippe å ta det vonde innover meg, fortsette å late som at alt er ok, at man er sin egen lykkes smed... Jeg skulle ønske verden var et bedre sted, jeg skulle ønske jeg var et bedre menneske, men jeg er bare en liten bokorm som lar meg rive med og som her har funnet en imponerende, innsiktsfull, overbevisende og sterk debutroman som virkelig fortjener et bredt publikum.Terningkast seks. Pluss!