Á jour, om ikke annet

I begynnelsen av desember hadde jeg et lite oppgjør med meg selv angående denne blogginga. Det har gått jevnt og trutt nedover sida 2013 (153, 123, 74, 66 og 50 innlegg), og i løpet av årets elleve første måneder hadde jeg posta 47 innlegg. Jeg mente bestemt at det burde være en smal sak å gå forbi det elendige fjoråret, og det er faktisk ikke mangel på bøker som fortjener litt omtale det står på. Det er rett og slett jeg som prioriterer andre ting, og ikke minst blir jeg flinkere og flinkere til å tulle bort tida på absolutt ingenting... Fortsatt klarer jeg å lure meg sjøl til faktisk, hellig og overbevist, tru på mine egne fabler om at snart skal jeg få mye bedre tid til å gjennomføre både det ene og det andre. Bare ikke med en gang, ikke riktig enda, ganske snart. Dagene går og vipps, så har Snart passert både én og to ganger. Det har blitt meg fortalt at det er mange andre som også har det på samme viset- uten at jeg finner særlig trøst i akkurat det.
Grunnen til at jeg når det ikke kommer til stykket, likevel og innerst inne, er rimelig fornøyd med den manglende gjennomføringsevna mi, er at jeg planlegger lite for å ha muligheten til å gjøre morsomme ting når anlendingen byr seg.

Dagen i dag den kan bli din beste dag- hvis du lar den bli det, vel og merke!

Ta dagen i dag som et eksempel. Fredag og fjerde juledag, altså en helt alminnelig virkedag da man (les: jeg) burde handla litt, fått unna noe klesvask, dratt over golva og gjort sånne nyttige ting. Meeen... Det ble sen frokost med julekake, te og bok før ferden gikk til fjells med hundene. Finvær i dag, meldt gråvær resten av ÅRET- for meg gjør det valget usedvanlig enkelt! Det er ikke lyst spesielt lenge, men det vart drøyt to og en halv time ute med glade hunder, sol, snø, mildvær- og etter litt klarting og pesing: UTSIKT! Vel hjemme var det igjen to runder av årets hurtigsjakk, Karlsen hadde los på medalje og valget var fortsatt lett: det ble et par nye skiver julekake, kaffe, sofa, strikketøy og tv-underholdning på høyt nivå, før Karlsen mått seg at slaget var tapt og jeg slo fast at det var for sent å gjøre flere nyttige ting. Det vil si; jeg rakk å sette på en klesvask, så hvis jeg tar meg selv i nakkeskinnet kan det hende jeg får hangt den til tørk før jeg avslutter dagen helt. Hvis ikke kommer det vel en ny dag i mårra, en dag meteorologene har signalisert kan bli en ypperlig dag for ordning. Problemet jeg ser kan melde seg, er naturligvis VM i lynsjakk som begynner allerede i mårra, samtidig som Tour de Ski blåses i gang i italienske Toblach. Det er antakelig bare å innse at man kan skyte ei kvit pil etter den seriøse bokblogginga enda ei stund framover.

Fin, fristende framside

I et ynkelig forsøk på å opprettholde et image som bokblogger, kan jeg fortelle at jeg har hørt Kate Mortons nyeste, "Klokkemakerens datter" som lydbok. Jeg hadde ingen ny klar på mobilen da jeg oppdaga at denne var ledig på ebokbib. Igjen valgte jeg minste motstands vei og lot tilfeldighetene råde. Romanen er et flettverk av nåtid og fortid, og opplagt nok viser det seg etterhvert at gifteklare Elodie på finurlig vis er knyttet til menneskene, mytene og mysteriene ved Birchwood Manor og skulderveska, fotografiet og tegningene hun ved et slumptreff fant bortglemt i et skap på jobben. Historien har et rikt persongalleri, byr på overraskelser og er godt skrudd sammen. Fint lest av Anne Ryg, litt langdryg (17:13 timer), men helt grei underholding. Jeg gav den terningkast 4 på bokelskere.no, hvilket betyr noe sånn som easy comes, easy goes.
Jeg har også slitt meg gjennom Agnes Ravatns siste "repost", Stoisk uro og andre filosofiske smular. 119 (små) etter sigende morsomme og sjarmerende sider som tidligere har stått på trykk i Dag og tid. Dette er femte boka jeg leser av godeste Ravatn, og jeg har innsett at vi ikke kommer særlig godt over ens, og jeg har konkludert med at vi rett og slett har ulik humor. Følelsen jeg satt igjen med, var omtrent den samme som man kunne få hvis man fikk straffelekse eller måtte sitte igjen på ungdomskola; det svei ikke, men det føltes bortkasta og kjedelig. Hadde det ikke vært for at "filosofi" er en av kategoriene på vinterens bokbingo på biblioteket hadde jeg aldri i livet pressa meg sjøl til å fullføre. Og ja: jeg vet at jeg er den eneste bokbloggeren som føler det slik i forhold til Agnes, men det får stå sin prøve.
Der var det jammen meg to hele mikro-omtaler!! I tillegg kan dere få sjå at hele gjengen koser oss med bøker lesing. Det vil si; det er bare jeg som leser, men hunda koser seg mens jeg leser. Enja (på golvet) kviler middagskvil som seg hør og bør for en pensjonist, hun fylte femten i begynnelsen av desember. Lilli koser seg med de nye reinsdyrtøflene jeg fikk til jul. Hun bedyrer at hun elsker storvilt, spesielt elg og rein, og resultatet er at jeg ikke står fritt til å bruke dem når jeg er kald på bena, det er enforutsetning at hun er opptatt på annet hold. Pippa har som vanlig lagt seg godt til rette med hodet på puta og krølla seg sammen for å nikose seg hele veien fra snute til haletipp. Jeg har så vidt begynt på Lucy Dillons "Der lyset slipper inn" som jeg overraskende fikk i posten i går. Jeg har lest/ hørt de to første bøkene som er oversatt til norsk, og hun er min absolutte favoritt blant feel-good-forfatterne. Akkurat i går var det helt på sin plass å slippe inn litt ekstra lysstreif: boka er omtalt som "En livsbejaende roman som får deg til å se på livet ditt med nye øyne". Akkurat det jeg trengte- og sikkert noe flere kan ha glede av i tider hvor det snakkes om nyttårsforsetter både her og der... Jeg vet jeg har områder i livet hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede, så bare lynsjakken er over, og det blir en hviledag i Touren, så skal jeg lese ferdig boka, filosofere videre og komme opp med en god plan for 2019. Jeg tenkte nemlig at det skal bli mitt år!

Mine fine ♥

Fortsatt god romjul-

og hvis jeg ikke melder meg på banen igjen med det første:

GODT NYTTÅR!

****************************

Der var jeg i mål med innlegg nummer femti! 

Som vanlig tar jeg meg ikke tid til korrekturlesing, men det er tre dager igjen av året, og hvis jeg med kun to ord skal beskrive hvordan jeg ser på mulighetene for at dette ikke blir historiens dårligste blogg-år, så gjør jeg Magnus Karlsens ord til mine:

hanging snore ;o)

Lattern og døden, av Pieter Webeling

Bazar Forlag, 2014
268 sider
Forsidedesign av Henrik Koitz
Oversatt av Hedda Vormeland
Leseksemplar tilsendt fra forlaget
Tilgjengelig både innbundet og som pocket.


Man kan av og til spørre seg selv om det aldri blir nok bøker om andre verdenskrig. Hvert eneste år får vi nye varianter over samme tema, både romaner og dokumentarer, og det virker som markedet aldri mettes. Det er antakelig helt greit at disse nye kommer til, for det er kanskje det eneste middelet for å hindre at de ulykksalige årene havner i glemmeboka?


Denne gangen er det en roman det handler om. Hovedpersonen, nederlandske Ernst Hofman, klarte å unngå konsentrasjonsleirene lenge til tross for sin jødiske bakgrunn, men i 1944 ble han til slutt arrestert og sendt til en av de polske dødsleirene. Under transporten møtte han Helena, og uten at det utbroderes eller overrisles med sukkervann, var det tanken på å se hverandre igjen som gjorde at de klarte å se framover, til dager utenfor fangenskap, nedrighet, sykdom, sult og elendighet.
Hofman som var komiker i det sivile, bestemte seg ganske raskt for at han gjennom humor ville prøve å få de andre fangene til å hode motet oppe, og begynte å arrangere forestillinger. Da tyskerne oppdaget talentet hans, ble han beordret til å ta humoren og latteren med seg for å underholde dem i stedet. Dette ble naturligvis noe temmelig annet, man kan lett leve seg inn i de motstridende følesene dette førte med seg; i stedet for å holde livsmotet opp hos sine egne, skulle han nå more de som på de grusomste måter pinte, plaget og drepte hans eget folk. Samtidig kunne det kanskje være redningen for at han selv- og enda til Helena- skulle kunne overleve.

Historien begynner med slutten. Krigen er over, Hofman skal holde sin første forestilling etter at livet så smått har normalisert seg, og han forteller historien sin til inspisienten ved teateret. Dette fortellergrepet gjør at leseren kommer veldig tett på historien og menneskene den handler om. Grusomhetene blir om mulig enda verre- og med humor og komikk som kontrast, blir det nesten litt grotesk. Det overrasket meg hvor aktivt onde mange av de som jobbet i leirene var- ellers kan man få inntrykk av at "de bare lot det skje", men slik er det ikke her. Man får gjengitt forferdelige scener hvor tyskerne utøver unødvendig onde handlinger (ikke nødvendigvis vold), og det gjør rett og slett sterkt inntrykk.
Nå kan man kanskje tro at boka bare omhandler ondskap og grusomheter, men slik er det naturligvis ikke. Man får også en passe dose medmenneskelighet, håp og etiske dilemmaer. Den har den uvanlig miksen av lettlest og til ettertanke.

Som Tine, Siri og Randi anbefaler jeg boka varmt!