torsdag 29. desember 2016

Der var jula i bok(s), nissen ute mot kausjon...

...og i blant er det helt greit å innrømme at man tok feil. 

Noen ganger er det også helt greit å brette opp skjorte-ermene, slå sammen noen uferdige blogginnlegg, sette strek, gjøre klart for blanke ark og gjerne nye fargestifter...
Først av alt må jeg benytte anledningen å be om unnskyldning for å ha fått Trygve (julenissen) opp i stry. Jeg ble nær sagt som vanlig passe muggen da jeg ikke hørte noe etter det møtet nissene skulle ha. Nå viser det seg at Trygve, til tross for en viss støtte fra ulikt hold før samlinga, møtte massiv motstand da han la fram forslag om å avlyse eller tone ned jula 2017. Ikke bare massiv motstand, han ble anklaget for oppvigleri og kasta i kakeboks (tilsvarer den mer kjente kakebua). Han slapp ikke ut før venner og kjente hadde klart å samle inn nok til å betale kausjon tredje juledag! Da først fikk jeg høre historien... Såå... Da kan vi bare gjøre som arbeidsgiverne pleier når det er lønnsforhandlinger: oppfordre til moderasjon neste gang det stunder mot jul... Det er ikke umulig at jeg kommer med en liten påminnelse når kakemenn og marsipangriser, glitter og fjas henger over oss igjen en gang utpå senhøsten...
Uansett, om juleslaget ikke gikk helt som planlagt, har jeg kost meg etter beste evne! Det har vært turer i nesten all slags vær, til og med skitur i soloppgangen har vi hatt; det var virkelig noe å ta med seg i minnekofferten ;o)
Det har blitt litt lesing i romjula også, men lesekonsentrasjonen har vært litt laber i det siste, og erfaringa tilsier at det da kan være greit med noe lett og gjerne morsomt. Ettersom jeg ikke hadde lest noen av Jo Nesbøs bøker om doktor Proktor før, lånte jeg den første boka om prompepulver digitalt fra biblioteket, og det er bare en ting å si: jeg skjønner godt at unger digger denne gjengen!! Følgelig slo jeg til da jeg så at den splitter nye "Kan doktor Proktor redde jula" også var ledig på ebokbib, den var fornøyelig fra ende til annen! Ekstra morsomt syntes jeg selvfølgelig det var at "problemet" heltene fra Kanonveien må løse, er at den tidligere naboen deres, fortsatt like ufyselige herr Thrane har kjøpt alle rettighetene til jula, og forbyr alle alt som har med jul å gjøre- inntil de har handlet for minst titusen kroner i butikkene hans, og selveste julenissen la ned vervet for flerfoldige år sida- helt uten at noen la merke til det etersom folk hadde begynt å gi hverandre så mange gaver uten at nissen hadde et ord med i laget. Nesbø og jeg havna liksom litt på lag mot røkla- det føltes ikke helt ille! Denne boka er utrolig morsom,  treffer spikeren på hodet og har så mange gullkorn at den nesten burde være obligatorisk- bør definitivt prioriteres før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen! Finnes det en katogori som heter barnebok for voksne, så er dette et prakteksempel.
Jeg holdt meg i den barnslige delen av litteraturen litt til, og leste "Tante Grusom" av David Williams. Heller ingen av hans populære barnebøker hadde jeg lest før, så nysgjerrigheten var stor, og jeg ble ikke skuffet. Fornøyelig, spennende, med ei passe dose god moral- og som bøkene om doktor Proktor, har den flotte litt rufsete illustrasjoner. Denne ble (etter kvalitetskontrollen) kjøpt og gitt bort i julegave til diverse tantebarn, så jeg regner med at "Noen" kan få/ har fått nytt kallenavn ;o) (Det føltes kanskje litt underlig da jeg sto der i bokhandlen og forklarte at jeg var på leting etter tante Grusom, og spurte om noen hadde sett henne der, eller kanskje kunne hjelpe meg å lete... Henvendelesen ble først møtt med hevede øyenbryn, før et lyst hode gliste bredt og sa at hun i hvertfall hadde vært innom!)
Etter å ha lest disse to bøkene, stiller jeg meg spørsmålet om vi hadde denne typen barnebøker da jeg var i den egnetlige målgruppa? Jeg kan ikke huske det, selv om jeg både leste mye selv, og ble lest en del for. Kanskje det var slik da som nå, at mange av fiffighetene de voksne fryder seg over, går ungene hus forbi? At voksne og barn kan glede seg like mye over ei bok, men av helt forskjellige grunner? Spesielt trur jeg det man være tilfelle med Nesbøs bøker- der er det virkelig mye snadder for voksne..
Den siste boka jeg skal fortelle om nå, er definitivt ei julebok- og den er siste bok ut i årets bokhyllelesing. (Målet var at jeg skulle rekke de tre bøkene om Kristin Lavransdatter, men den siste, "Korset", får heller bli den første i 2017...) J.R.R. Tolkien, mannen med hobittene og ringenes herre, skrev på vegne av julenissen brev til barna i familien hvert år fra 1920 til 1943. I boka "Letters from Father Christmas" er disse brevene, tegningene samt en del av konvoluttene gjengitt. I brevene forteller de blant annet om store og små hendelser på Nord-Polen, om all ugang Polar Bear har gjort, alle problemene the goblins (smådjevler som kanskje kan minne litt om stalloene til Stefan Spjut?) har forårsaket. I tillegg får vi et lite innblikk i hvordan Tolkien-familien har det, barn kommer til, vokser og blir etterhvert for store til både nissebrev og julestrømper. Her ble det enda noen hyggelige lesestunder takket være bokhylle-prosjektet til Hedda. Det står fortsatt en del uleste bøker her av ymse slag, så jeg krysser fingre for at det blir en ny runde i 2017- egentlig burde man jo ha såpass selvdisiplin at man klarte å prioritere litt flere av de bøkene man allerede har fått/ kjøpt, men det er neimen ikke lett å skyve bort alle de nye bøkene som frister heller.. Var det noen som nevnte luksusproblem?

Uansett... Poenget er at jeg har innsett at det var et feilgrep å prøve å frata folk jula. Jeg har innsett at jeg skal konsentrere meg om mine ting, og la andre få styre som de vil- og krysse fingre for at de fleste faktisk vil det de gjør og ikke gjør det de trur andre forventer... Nå er den for det meste over for denne gang, ting har det med å ende opp i glemmeboka, så neste år blir det sikkert en ny runde med akk o ve, sutring og klaging- det er da dere bør minne meg på dette med å la andre styre skuta si sjøl!
Fortsatt god jul!

mandag 19. desember 2016

Ingrid Winter gleder seg til jul. Kanskje litt, i det minste

Jeg er en smule utålmodig, men det har ikke kommet noe svarbrev fra han dere vet enda. Han begynner antakelig å bli litt travel, og for meg er det er jo strengt tatt ingenting som haster heller, jeg har ingen forhåpninger om å få gjort noe med jula før i 2017...
Som et ørlite plaster på såret, kan jeg by på ei novelle med selveste, elskeligeste, noen-andre-har-det-også-litt-ugreit-Ingrid Winter. Jeg slipper i det minste alt som har med skoleavslutninger å gjøre. Det finnes lyspunkter!
Forresten: Ingrid Winter har blitt hørbar, det vil si Ingrid Bergstrøm har lest inn begge bøkene, så nå er de tilgjengelig i nytt format- nye muligheter for de som ikke har fått med seg Janne S. Drangsholts tragikomiske feel good-romaner. Jeg har fått med meg at det ikke er alle som er like entusiastiske som meg, men jeg er altså blitt veldig glad i Ingrid og anbefaler bøkene varmt!!
https://www.lydbokforlaget.no/node/48626 
Klikk på bildet for å komme til Lydbokforlagets sider.

fredag 16. desember 2016

Pokker- pokker- pokker!

Enn at det går an å finne på så mye rart at man ikke rekker å svare på brev fra Trygve, julenissen!?? Er det muuuulig??!! Tydeligvis... En dag forsvant med huet under armen og armen i bind (migrene), to endte opp med skitur (godt fornøyd med den prioriteringa, tross alt) og i går gjorde jeg, av alle selvmotsigende ting unna den siste handlinga til jul- og da snakker vi helt ferdig, altså; gaver, utstyr, mat og drikke. Jeg føler meg selvfølgelig omtrent like pressa som alle andre, men herfra og framover skal det være kos i fokus. Banna bein!
Jeg får kaste meg rundt, sette opp og sende i vei ei liste de kan ta for seg på møtet de skal ha i Nisselauget...

Hei, Trygve!

Dagene går uhyggelig fort og jeg rekker ikke på langt nær det jeg planlegger- for å unnskylde meg må jeg nesten si at jeg i det minste har fått gjort mye som ikke har vært planlagt, da! 
Nu vel- til saken. Nå som jeg har satt i gang alt dette styret, håper jeg virkelig at jeg ikke har rota bort så mye tid at brevet kommer fram for sent til at du får med deg synspunktene mine til møtet deres. Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.
  • Handlehysteri. Jeg har ikke studert tall, men det er nok heller ikke nødvendig for å konkludere med at kjøpegalskapen tar fullstendig overhånd når vi nærmer oss desember og jul- og fra "fullstendig overhånd" ser det utrolig nok ut til at det eskalerer jo færre dager det er igjen til den 24. 
  • Krampekos og sosiale tvangstrøyer. Ei uke eller så fra 23. desember skal det koses. Og hygges. Og spises og drikkes. Ikke nødvendigvis sammen med de menneskene du trives best med, men de folka du tilfeldigvis er i slekt med. Her må jeg vel moderere meg litt, for dette gjelder heldigvis mest de første dagene. Likevel vet jeg at det er mange som OGSÅ gjerne kan tenke seg å være andre steder, gjøre andre ting de første juledagene. 
  • Moderasjon. Dette gjelder på alle områder som er infisert av jula. Det er overdosen og overdrivelsene som gjør jula så traurig. Litt jul er greit, overdose er aldri av det gode, så hvis lista hadde blitt senket et par hakk sånn på generell basis, mener jeg man til gjengjeld kan oppnå MYE pur fryd og glede.
  • Religion. Det er ikke til å stikke under en stol at det irriterer meg noe helt forferdelig at de kristne har anektert jula! Det var det norrøne vinterblotet og vintersolverv som opprinnelig ble feira da dagene var på sitt korteste. For å gjøre kristninga enklest mulig, fant man vel ut at det enkleste var å legge de nye religiøse høytidene til de tidene man allerede holdt fest. Rett og slett utrolig frekt! Bort med julekrybber, kors og gudstjenester-  inn med øl, lys og kornband!
  • Nytenking trumfer tradisjoner. Jula er innhylla i et klamt teppe av gamle tradisjoner og forventninger på alle bauger og kanter. Mitt forslag er at man med fordel kunne velge å droppe (minst) en av disse, og heller erstatte den med noe nytt og friskt. Nostalgi er sikkert vel og bra, men det er et lite tankekors at man tidligere betraktet denne sinnstemningen som sykelig!
Dette var det jeg rakk akkurat nå, men det er kanskje nok til at dere kan drodle litt rundt den overdimensjonerte julefeiringa? Som du ser, er det opplegget vi voksne står for jeg er i mot. Unger gleder seg sikkert til jul, og den gleden er så vidt jeg kan se forbundet til forventninger av positiv art, ikke stress og plikter. Det er for all del ikke noe poeng å gå løs på eller innføre begrensninger på barnas jul: det bør fortsatt være fritt fram for fløyelskjoler og matrosdresser (finnes de enda?) dorullnisser med bomulls-skjegg og hjemmelagede, skjeve kort og julegaver.

Vi tar det videre herfra ved neste anledning! God helg og hils de andre nissene! Nå blir det ny skitur her, og ikke noe julestress ;o)

Mvh Berit


søndag 11. desember 2016

Sjå der du- brev!

Jaja... Alt har si forklaring, og noen ganger må man bare legge surmuling og skuffelser bak seg... I dag kom det svar fra han dere vet:

Kjære BeritBok!

Først av alt vil jeg be om unnskyldning for at du ikke har hørt fra meg før. De siste dagen har ikke vært bra i det hele tatt! Først var det noen som klarte å hacke seg inn på kunderegistret mitt, deretter fikk jeg omgangssyke og på toppen av det hele ble jeg tatt i radar (eller sånn hersens fotoboks- det dummeste av alt! Den har stått der i årevis, og jeg visste selvfølgelig om den, likevel altså... Satt vel i mine egne dystre tanker og var ikke aktpågivende og varsom, som det så fint heter at man skal være.) Uansett, det ser ut til at det meste holder på å gå seg til. Et firma har kikka på dataen, og sier de har klart å gjenopprette kunderegisteret- om det stemmer kan jeg jo ikke vite, men jeg får håpe det beste. Magen er bedre (og faktisk også litt mindre) etter noen svært urolige dager...
Snart er det ny uke og nye muligheter! Ingen grunn til å henge med hodet.

Over til brevet ditt. Først av alt, kan vi ta det der med Nissen/ nissen. "Nisse" er for de fleste av oss ikke et navn, men en yrkestittel- og det er faktisk ganske mange av oss. Enkelte steder finnes det nærmest en på hvert gatehjørne, for ikke å si en i hver ei bygd og grend- og mangfoldet er stort! Gamle, unge, tykke, tynne, høye, lave, med eller uten naturlig skjeggvekst, kalvbeinte, hjulbeinte, spreke, hypokondere, med og uten hjelpere. Det med hjelpere er det forresten ikke å mange som har behov for lenger. Punkt nummer én i nissetraktaten, det eneste som er udiskutabelt og ufravikelig, går kort sagt ut på at det bare er de snille som skal få besøk og gaver av nissene, og det punktet har ført til at vi ikke akkurat har det helt store arbeidspresset lenger. Snille barn og voksne vokser ikke akkurat på trær, selv om det finnes noe godt i de fleste. Kravet er at man må være minimun 75% snill, og det er ikke slik at det er enten tanker eller handlinger som teller, det må være helheten. Problemet er at mange av de som ikke oppfyller denne 75%-regelen gjør hva de kan for å undergrave nisseprofesjonen ved at de selv kjøper gaver i hytt og vær, bøtter og spann, og later som at det er nissenes verk. Dette er et stadig tilbakevendene tema på møtene vår, men foreløpig har vi ikke klart å finne noe effektivt middel for å slå ned på dette. Det siste nå er at vi har leid inn et eksternt konsulentfirma som skal jobbe med en handlingsplan, så får vi håpe de finner en løsning.
Hvis jeg forstår deg rett, er du ikke videre fornøyd med at jula begynner så tidlig. Retere sagt: julereklame, julevarer, og juleprat. Det er vi i Nisselauget naturligvis helt enige i. Her har vi prøvd oss med både lobbyvirksomhet og underskriftskampanjer, men som du har lagt merke til, har det ikke hatt ønsket effekt. Vi er mange som er mer enn lei når vi nærmer oss julaften, og jeg kjenner nisser som etter flere perioder med utbrenthet og langtidssykemeldinger har omskolert seg eller gått over på trygd. Det er jo helt forferdelig, men slik er det dessverre blitt. Dette er i bunn og grunn det momentet som har fått meg til å tenke mer og mer alvorlig på forslaget som var utgangspunktet for denne brevvekslinga: Kanskje et års avlysning kunne fått folk og bedrifter til å roe ned noen hakk? Et kompromiss her kunne muligens være at vi åpnet for at hele desember kunne bli forberedelsesperiode, ikke bare den siste uka før den 24. som du kanskje helst hadde ønsket. Det pussige er jo at tidligere, da de færreste ofret jula en tanke før adventstjerna ble tatt ned fra loftet, da varte jula til "Tyvendedags Knut kom og jaget jula ut". Da feira man jul mer eller mindre til 13. januar! Nå til dags er mange lei allerede i romjula, og kaster ut juletre, glitter og stas allerede før nyttårsrakettene går i lufta. Kan hende det betyr at folk flest er mer utålmodige enn før? De klarer ikke å vente til desember, enda de innerst inne vet at de kommer til å gå lei lenge før den gamle kalenderen sier at jula er over?

Til sist foreslår jeg at neste gang du skriver, prøver du å få med flest mulig av de punktene ved jula du mener har forbedringspotensiale. Det kunne vært greit å ta det punkt for punkt, men det viser seg jo at det dukker opp forskjellig som forsinker brevskrivinga vår... Prøv gjerne å prioritere, slik at vi kan ta tak i de viktigste tingene først. Vi skal ha et kort møte i slutten av uka, så det hadde vært fint om jeg kunne ta med noen av synspunktene dine dit. Flere hjerner tenker ofte klarere enn to, og det kan jo hende noen av de andre allerede har noen gode idéer. (jeg har scanna og videresendt brevene dine til de andre, håper det er ok).
Håper jeg hører fra deg om ikke så altfor lenge- det er forfriskende med brev med litt annet innhold enn lange og kostbare ønskelister ;o)

Mvh Trygve, julenisse.


torsdag 8. desember 2016

Historia om det tapte barnet, og eit brev som forsvann.

No har eg venta i tre dagar, men det har ikkje kome noko nytt brev. Kan hende det berre var ein slumptreff at han svara så raskt på det første brevet, men det set jo liksom litt stasndarden, så no sit eg her, passe skuffa og sur (og kald på føtene). Det er sikkert ikkje rettvist av meg- eg har venta endå lengre på svar på om eg får nye varmesolar på garantien, eller om eg må kjøpe meg nye; du skal sjå at det er posten som har skulda denne gongen...
Kor som er, eg veit ikkje om eg skal halde fast på at heile jula helst skulle vore avlyst, eller om den berre bør få ei litt anna- og ikkje minst- meir avslappa form. Eine dagen står eg steil på det fyrste, andre dagar vinglar eg meir. I dag har det vore ein vingledag. Eg fekk ein knøttliten marsipangris, fann ein kopp med nissemotiv i skåpet og byrja av alle ting å strikke eit par ullstrømper med mønster og fargar som ein heilt utan fantasi vil kunne sei er typisk julete. (Kalde føter vel ikkje føre til at ein strikkar raude og kvite julesokkar?)
Bakgrunnen for strikkeprosjektet var at eg trengte noko å henge fingrane i mens eg høyrde de siste par timane av "Historia om det tapte barnet", den siste boka i Elena Ferrante sin Napoli-kartett, boka som omhandlar moden alder og alderdom. Eg har storkosa meg med dei tre første bøkene, og var spent på korleis det kom til å ende med Lila, Elena, familie, vener og fiendar. Likevel, då boka- og lydboka endeleg kom ut, klarte eg ikkje å gyve laus på den med ein gong. Fallhøgda var så stor, forventningane så høge, sjansen for å skuffast nær astronomiske.
Gjennom fire bøker har vi følgt dei to venninnene og konkurrentane frå barndom, til unge år, via vaksenlivet og no altså moden alder og alderdom. Kvar av bøkene har til ein viss grad eit særpreg, men denne gongen synest eg det er eit meir markant skilje. Kvardagen og livet er ikkje lenger like hektisk-dramatisk som tidlegare. No er det meir grubling, resignasjon og bitterheit. Kanskje ein kan sei at i dei tre første bøkene var mykje av dramatikken noko dei vart dratt inn i, mens det no er meir dramatikk som spring ut frå deira eige indre liv?
Slutten skuffa meg nok litt. Eg hadde venta meg noko spektakulært, ei avsløring eller ein vri som kanskje ville sette alt på hovudet, men det skjedde ikkje. For å vere sikker på at et ikkje var noko som hadde gått meg hus forbi, tok eg fram at den første boka, "Mi briljante venninne", og las prologen der på nytt. Det er ingen tvil, historia heng godt i hop frå ende til annan, og vi som lesarar får nøyaktig det forfattaran lova der:
I minst tre tiår har ho snakka om dette med å forsvinne utan å etterlate seg spor, berre eg veit kva det betyr. Ho har aldri hatt tankar om å flykte eller byte identitet, aldri drøymt om å skape seg eit liv ein annan stad. Og ho har aldri tenkt på sjølvmord. 
(...)
Lila har det som vanleg med å overdrive, tenkte eg. Grenselaus, også når det gjeld å forsvinne utan eit spor. Ikkje berre ville ho forsvinne, nå i ein alder av sekstiseks år, ho ville viske ut alt livet som låg bak henne.
Eg var svært sint.
La oss sjå kven som vinn denne gongen, sa eg til meg sjølv. Eg slo på datamaskinen og begynte å skrive- alle detaljane i historia vår, alt som var igjen i minnet.
Alle detaljar, alle val, alle konsekvensar som var at i minnet... Det er lett å skjønne at serien har vorte ein så stor suksess. Det er dramatikk, temperament og konflikter. Psykologi, sosiologi og historie- alt pakka inn i pur realisme og eit rikt variert språk, fritt for sentimentalitet og klisjéar.
Nå kan ein fort tru at det er med ei kjensle av tap, eg har avslutta Napilo-kvartetten, men høyr! Høyr!! Til våren kjem det ut ei ny Ferrante-bok på Samlaget! Eller, den er ikkje ny, den vart skriven før bøkene om Lila og Lenu, men for oss er den jo ny- og som vi gler oss! Sjå berre kva informasjonssjefen i Samlaget, Karin Helgø sa i eit intevju med  BOK365 i sommar:
Hvilken er den beste boka du har lest i år? 

 – Det er nok Ferrantes The Days of Abondonment. Ein roman Ferrante skreiv før Napoli-kvartetten og som Samlaget gir ut til våren med tittelen Svikne dagar. Det handlar om ei kvinne, Olga, med to barn som vert forlaten av ektemannen for ei yngre kvinne. Ferrante skildrar så Olgas veg ned; nådelaust, rått og tett på. Ein kjenner igjen den nærmast fysiske leseopplevinga frå Napoli-kvartetten, berre at her er grepet endå tettare og meir komprimert. Ferrante viker ikkje unna ubehaget, men graver og borar, og held lesaren i grepet. Imponerande, regelrett.
 -Og som om ikkje det var nok; rett over nyttår, blir det lesning frå boka på Det norske teatret i Oslo.  

Konklusjon: Den som ventar på noko godt, kan lettare halde ut med ei slitsam jul ;o) 
**************************************

573 sider/17:20 timar
Omset av Kristin Sørsdal
Lest av Silje Breivik 
Takk til forlaga for lysfil og leseeksemplar!

mandag 5. desember 2016

Venter på svar..

... og mens vi (eller i det minste jeg!) venter på nytt svarbrev, kan det kanskje passe med litt Skomaker-nostalgi. Den femte desember 1979 var det nemlig frøken Anti Hjul som skal hente kjøreskoene til broren, lastebileier Hjul. Ta en kikk, det vil muligens gi noen og en hver en liten aha-opplevelse, og ta rotta på dem som fortsatt hevder at Skomakergata var den ultimate tv-kalenderen.
Min spådom er at dere først kommer til å dra litt på smilebåndet, før det demrer hvor avleggs serien faktisk har blitt. Tidene forandrer seg, og for dagens unger ligger nok lista et helt annet sted enn i Skomakergata!
Klikk på bildet for å snurre falma film
Klikk på bildet for å smurra falma film.

søndag 4. desember 2016

Kjære julenissen 2

Takk for raskt svar! Jeg hadde ikke regnet med å høre fra deg så fort- det er jo slutt på postombæring på lørdager, avisleveringa er heller ustabil (forrige uke fikk vi ikke de vi abonnerer på, men det viste seg at Hallingdølen var er flott lokalavis...)- og har ikke du det forferdelig hektisk nå? Forresten lurer jeg på om jeg skal skrive Julenissen eller julenissen? Altså, er det en tittel eller et navn, liksom? Hvis vi skal fortsette denne brevvekslinga i håp om å finne en løsning, er det sikkert greit å få dette rett før vi kommer så langt at det blir pinlig å spørre? Det er sikkert ikke bare jeg som har havna i den pinlige situasjonen at jeg ikke vet hva naboen jobber med, hvordan familien til den andre naboen egentlig henger sammen, hvem som er hvems unger, halvsøsken i ulike varianter osv. Man kommer til The point of no return, det er for sent å stille de innledende spørsmålene og da er det bare å spille kortene som best man kan, gode miner til slett spill, du vet..? Eller kanskje det er helt irrelevant for deg? Du har vel antakelig et digitalt arkiv der du finner svar på det meste, en universell Hvem-Hva-Hvor. Nå vet jo ikke jeg hvor mange det er som feirer jul, men uansett hvordan man teller, må det bli det altfor mange til at en person (eller en nisse for den saks skyld) kan holde oversikt over alt og alle til enhver tid.
Jeg kan godt fortelle deg litt om hva som gjør jula til ei elendig tid. For det første skulle vel jula vare sånn omtrent ei uke? Pluss noen dager på forhånd med slakting, ølbrygging, vask og stell av hus og fjøs. Slik det er nå, begynner peset allerede i oktober, og det hjelper ikke å være standhaftig. Med mindre man melder seg helt ut og isolerer seg i en jordgamme langt uti Huttiheita et sted, kan man ikke skåne seg selv for påvirkning av merkantile krefter som gir hjerteklapp og mageknip. Har du et forslag på hvordan vi kan få bukt med dette uvesenet, er dette bare begynnelsen. Jeg har selvfølgelig flere innsigelser mot jula, men vi kan jo ta det punkt for punkt.
Håper du har tid til å skrive tilbake snart.

Mvh Berit.

En julekveld på begynnelsen av søttitallet, da jula var gul og det fortsatt var akseptert at nissen var stam i maska, hadde papirhatt, var kledd i møllspist ulveskinnspels og lånte bestefars utgåtte tøfler. Alt var litt bedre før. I gamle dager. I forrige århundre.

lørdag 3. desember 2016

Kjære BeritBok 1

Takk for brevet!
Litt av et forslag du kom med, det må jeg virkelig si! Ryggmargsrefleksen min tilsa at dette ikke under noen som helst slags omstendigheter kan gjennomføres! Med en gang jeg lest brevet, ble jeg nesten litt indignert, men etter hvert fikk jeg tenkt litt grundigere over det du skriver, og jeg må nesten litt beskjemmet innrømme at du kanskje kan være inn på noe... Det hadde unektelig vært et spennende eksperiment: droppe jula et år! Jeg synes allerede jeg ser konsekvensene...
Likevel tror jeg det kan være smartere om vi diskuterer saken litt nærmere så vi ikke gjør noe overilt. Aller først vil jeg gjerne høre mer om hva det er du ikke liker ved jula slik vi feirer den nå. Kanskje vi kan komme fram til noen kompromisser som både gjør at jula blir litt mer levelig for deg og andre som ikke gleder dere OG får jula tilbake på rett spor for resten av menneskeheten?
Jeg håper du tar deg tid til å skrive igjen.

Mvh XXX

 

fredag 2. desember 2016

Kjære Julenisse 1

Nå skal jeg gå rett på sak, ikke noe smyge seg rundt grøten eller hinte forsiktig. 
I dag er det andre desember, julemåneden er over oss, og det er det sikkert mange som er glad for, men det gjelder altså ikke meg. Det er vel ikke akkurat slik at jeg gruer meg til juleforberedelser, julegaver, juletre, julekaker og alt annet som begynner med "jul", men noe særlig hurramegrundt og svingesegkretsenogneier er det ikke å spore her.
Det jeg lurer på, er om du kunne vurdere om vi kanskje kunne avlyst jula, om enn bare en eneste gang? Jeg skjønner det om du avfeier det som uaktuelt for i år,  for selv om det selvfølgelig er hundre prosent galskap, er det jo mange som er godt i gang med arrangementet allerede. Likevel håper jeg du kan vurdere det for neste år. Hvis du hadde tatt en rask avgjørelse, kunne folk fått beskje med en gang jula er over for i år, så får de tid til å venne seg til tanken. Eventuelt kunne de fått melding allerede FØR jul, slik at de kunne ta´n helt ut. Jeg skjønner at det vil føre til stor ståhei og at mange blir skuffet, men er det egentlig så ille om vi som IKKE gleder oss til jul, kunne få en stille og rolig desember den ene gangen? Det ville kanskje fått den positive bieffekten, at folk hadde begynt å tenke litt over hva de egentlig har gjort jula til? De fleste SIER riktignok at det er samvær med familie og venner som er det viktgste med jula, men det er virkelig ikke slik de oppfører seg! Synes du ikke det hadde vært interessant å gi folk en liten vekker? 
Sånn. Det var det jeg hadde på hjertet for denne gang. Håper du tenker litt over ideen min, og at du tar deg tid til å svare.

Mvh Berit

torsdag 1. desember 2016

Anti-jul, med et snev av tro, håp og optimisme. Tross alt.

Løfter skal man holde, så sant det er mulig- og kanskje er det ekstra viktig nå før jul, hvis man skal ha noe håp om at han dere vet skal komme feiende ned pipa med unyttige gaver man verken ønsker seg eller trenger..? I januar, da jula nyss var over hadde jeg et innlegg om ei rett fornøyelig ungdomsbok med snø, jul, forelskelse, forviklinger og en tekopp-gris som viktige ingredienser. Jeg lovte å gi dere en påminnelse da det ble på tide å plukke den opp på nytt. Det blir ikke mer passende enn dette ;o)

Boka er altså "La det snø" av Maureen Johnson, Lauren Myracle og John Green. Lydbokutgava er rett og slett ren fornøyelse, og hvis det skulle friste, finner dere omtalen min HER!