fredag 28. desember 2012

Anna Karenina

Før jul gikk det litt trått med lesinga her hos meg. Kanskje det var litt for mange andre ting å tenke på, kanskje det bare var på tide med ei pause. Likevel; jeg føler alltid at hvis jeg ikke får lest noe i det hele tatt, så blir dagen liksom litt... tom...
Så for å unngå det, ble lydbok løsningen. Det er en "leseform" som ikke krever like mye som å sette seg ned for å lese selv, synes jeg. Jeg kom meg ikke til biblioteket, men jeg logget meg inn på ordflyt. Ettersom jeg ikke var helt i sluke-modus, gikk jeg for gratis-bøkene denne gangen, det betyr for det aller meste klassikere (med mindre man er spesielt interessert i norske politiske partier...)

Først hørte jeg Charles Dickens "Et julekvad", lest av Svein Tindberg. Det er jo så mange som sier at det blir ikke jul uten Scroodge. Hittil har jeg ikke hatt noe forhold til disse to herrene, men nå kan jeg i det minste si at jeg har et minimum av kjennskap til dem! Likte både historien og opplesinga godt!

Den neste boka jeg valgt, er en annen virkelig Klassiker, med stor K! Anna Karenina av Leo Tolstoj, fabelaktig lest av Birgitte Victoria Svendsen.
Jeg innrømmer glatt: jeg er bedagelig anlagt, og trur aldri jeg hadde kommet til å gå løs på denne i papirutgave. De tre bøkene er samlet på rundt ett tusen sider, og jeg hadde sett for meg et ganske tungt og gammelmodig språk. Hvor feil kan man ta!?
Tolstoj begynte å skrive historien om Anna Karenina i 1873 og holdt på i fire år, før den var ferdig! De fleste kjenner nok til den tragiske kjærlighetshistorien om Anna som forelsker seg i Alexej Vronskij. Bruddet med ektemannen setter både henne selv og en rekke av hennes mer eller mindre nære familie og venner i vanskelige situasjoner. Som motvekt til denne kjærlighetsaffæren som kanskje preges mest av egoisme og begjær, står Kitty og Levins forhold som bygger på oppriktighet, renhet og dype følelser. Det overfladiske bylivet satt opp mot det enkle livet på landet...

Jeg ble overrasket over hvor lett språket var, at historien ikke virket "gammel" og at det var så lett å holde tråden, til tross for at persongalleriet er forholdsvis stort (og de fleste av personene benevnes med flere forskjellige navn), historien foregår på flere arenaer og over et lengre tidsrom.
Alt i alt er jeg positivt overrasket- veldig positivt overrasket, til og med! Hvis det er flere enn jeg som har vært skeptisk til å gå løs på dette storverket, så kan jeg bare si at det virkelig er vel verdt det! Ikke bare er det en klassiker, men i tillegg til den opplagte leseopplevelsen, gir den et fantastisk bilde av det russiske samfunnet før revolusjonen brøt ut i mars 1917.

Mange har sikkert sett en eller annen filmatisering eller tv-serie om Anna Karenina. Det har faktisk ikke jeg gjort, men i februar er det premiære på en ny filmatisering av boka. Denne gangen med Keira Knightly i hovedrollen. Ut fra traileren ser det virkelig ut til å være en storslått produksjon, og det er slettes ikke umulig at til og meg jeg kan få somlet meg ut på kino når denne kommer. (Eller mer sannsynlig; se den når den kommer på dvd... )

torsdag 27. desember 2012

Julebrevpikene

Karin Bjørset Persen


260 sider
Silke Forlag, 2012

Det er lite som er så risikofylt som å begynne på ei bok man har mange- og store- forventninger til. Karin B. Persen har tidligere gitt ut to barnebøker, Eventyrlandet og Leahs historie, samt ei bok om mobbing på arbeidsplassen; Skyggeboksing. Hun er altså ei allsidig dame! Julebrevpikene er hennes romandebut, og den har fått så mye oppmerksomhet og så mye rosende omtale, at det skal godt gjøres ikke å skuffe... Fallhøyden blir skremmende!
 
Boka er bygd opp som ei dagbok fra 27. november til 27. desember. I hvert kapittel forteller Magnhild om det som har skjedd akkurat den dagen. Dagbok-sjangeren gjør at dette blir veldig direkte, her er det rot og krangling, banning og smugrøyking; ingen pinligheter er utelatt, her er det ærlighet med kjærlighet for alle penga! Språket er stødig og enkelt, men absolutt ikke kjedelig av den grunn. Persongalleriet er troverdig, og særlig synes jeg Magnhild, Helene og Berit Anna er morsomme typer!
Jeg hadde en liten mistanke om at dette kunne bli krampaktig, litt for mye av det gode. Der tok jeg feil! En lun humor og tildels gjenkjennelige situasjoner og ikke minst gjenkjennelige følelser; som følelsen av å ikke strekke til, være mindreverdig- en følelse av å være en god nummer to, kanskje? For det her er ikke bare tull og tøys, det er faktisk en litt alvorlig undertone her også. Om hvordan to personer kan oppleve ting helt forskjellig, hvordan relasjoner kan gå i vranglås hvis man lar sine egne forestillinger bli enerådene og hvor viktig det er å ha et nettverk som stiller opp når det blåser på toppene.

Historien begynner da Magnhild mottar det årlige julebrevet fra den vakre, vellykkede og perfekte lillesøsteren, Magdalena. (Allerede ved navnene får man en viss pekepinn på forskjellene mellom søstrene...) Som de fleste julebrev, er dette godt krydret med idyll, vellykkethet og ikke så rent lite skryt! Det koker over for Magnhild, som trommer sammen venninnegjengen, og sammen starter de en kampanje for at folk skal bli mer ærlige, slutte med fasade-gnikkinga og heller vie oppmerksomheten sin til det som virkelig betyr noe. Responsen er overveldende, ikke bare lokalt- til og med oslo-avisene og frokost-tv melder sin interesse! Forviklingene blomstrer og vittighetene florerer.

Etter at søstrene møtes, og fiendskapen mellom dem (etter mi mening) litt for enkelt blir feid til side, kom jeg til å tenke på uttrykket opp som en bjørn- ned som en skinnfell, og tenkte at det var jammen en konflikt uten mye krutt... Jeg hadde sett for meg en skikkelig skittentøyvask, men det meste løste seg med ei flaske billig rødvin og ei pakke sigarilloer med munnstykke. Til min store overraskelse og fornøyelse, var det da det virkelig tok av! (Det er mulig man setter ekstra stor pris på denne siste delen av boka hvis man har vokst opp på bygda, vært på noen tradisjonelle bygdefester etc.. Jeg ser slett ikke bort fra det ;o) Det var da jeg ikke bare smilte, men rett og slett lo av de ville scenene som utspant seg! Det var da jeg tenkte at jammen gleder jeg meg til Brudepikene kommer på banen, da Trude skal gifte seg til sommern! (Hvis tidsregninga er likeens i forfatter- og boktrykkeverden som i den vanlige verden, da!)

Det er en ting jeg kanskje synes kunne fått litt mer plass i boka, og det er de ærlige julebrevene avisredaksjonene ble overstrømmet av. Trur det kunne blitt riktig så morsomt om flere av disse hadde blitt gjengitt, men nå beveger jeg meg kanskje litt over på hva jeg ønsket meg, i stedet for å skrive om hva jeg faktisk fikk. Jeg har absolutt ingen grunn til å klage! Boka er en fin-fin og fornøyelig leseopplevelse, og jeg gir Karin B. Persen BESTÅTT MED GLANS for romandebuten!

onsdag 26. desember 2012

God jul- og vi prøver igjen!

Bloggen har gått litt for lut og kaldt vatn hittil i desember. Det er ikke fordi jeg har styra og stressa med juleforberedelser, det har bare blitt sånn. Jeg har jo lest litt, men har ikke klart å finne noe skrivelyst.. Kan hende jeg skriver et oppsamlings-innlegg etterhvert.
I mens kan dere lese årets julebrev fra huset i skogen! Jeg har tidligere nevnt boka "Julebrevpikene", som jeg fortsatt leser som en julekalender. Fornøyelig- og inspirerende ;o) Er det flere enn meg som har benytta anledningen til noe ann enn "Vi ønsker dere en riktig god jul og et godt nyttår!"? Blir glad for å høre hvis noen har noen historier å fortelle!! (De som har fått det trykte "julebrevet", har fått det i bokform. Tekst og bilder klipt og limt sammen, og dama i resepsjonen på kommunehuset var velvillig og tok oppdraget med å kopiere. Jeg trur kanskje ho lurte litt ;o)

For ordens skyld; det følgende er ikke en historie fra virkeligheten. Enhver likhet med virkelige hendelser, personer og steder, er kun tilfeldig!!

Håper alle har hatt det fint i jula så langt, at det er litt snop igjen enda, at dere får dere noen turer ut i frisk luft og at dere fortsatt får ei fin romjul!! 
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Jula 2011 var en begredelig affære. Ikke fordi det var noe å utsette på verken maten, kakene, været eller selskapet. Det var rett og slet det at gavene som uteble! Jeg hadde ærlig talt ingen formening om hva årsaken kunne være; både Thore og jeg hadde jo vært riktig så snille og greie hele året i gjennom, i hvertfall om man ser litt stort på det- og det skal visst nissen gjøre. Vi trakk den slutninga at det hele måtte bero på en misforståelse, og det skulle vise seg å stemme!
Det viste seg nemlig at GODKJENNINGA var utgått og ikke fornyet slik reglementet krever… Visste dere at Veritas har ei egen avdelig for jula generelt og nissesikkerhet spesielt? Det var ikke vi klar over heller, før vi fant en sammenbretta lapp under dørmatta. Vi trudde det var feier´n som meldte sin ankomst, men det var det ikke sjøl om det faktisk var pipa som skulle kontrolleres! Av sjølveste DNV-nj; Det Nordpolske Veritas; nisser & jul.
Innvendige mål, diameter, fallhøyde, eventuelle utstikkere, farlige sprekker, ureglementerte vinkler, avgreninger osv. måtte kartlegges. Målingene viste at diametern var på fine 22,5 centimeter, og jeg tenkte at det var helt ypperlig; det er jo mye fint det går an å ønske seg som er mindre enn det! Vel… Så enkelt var det visst ikke.

Kontrolløren som kom var jo rene nisse-nazien, og forlangte å få komme inn ”for å befare ildstedets interiørmessige befatning.” Ohhh…My…Lord… Det gikk ikke særlig bra. Når sant skal sies, så gikk det ikke i det hele tatt! (Her kunne det lett utvikla seg til ei lita krise, for jeg HADDE jo faktisk sagt at vi kanskje skulle vente med å sette inn ny ovn!!!) Den nye ovnen har jo både røykbrems, stener for varmemagasinering og fandens oldemor- og nisse-nazien satte bare et stort rødt kryss over hele skjemaet, snudde på hælen, tok mappa og lua si og farsvant ut. Ikke noe nissebesøk hit nei!!
Fanken!!! Nå som jeg trudde vi skulle få så fin jul…
Plutselig kom jeg på at: VI HAR JO EN OVN TIL FOR SØREN!! Jeg kasta meg ut og fikk stoppa han før han rakk fram til Rudolf og sleda; jeg trygla og ba, og til slutt lot han seg overtale til å bli med inn i kjellern. (Nisser har ofte et anstrengt forhold til kjellere. Det er liksom taket, pipa, peisen og stua som er nissenes arena)
Den vesle jøtul 600´n var han slettes ikke villig til å godkjenne som landingsplass, ikke på vilkår! I tillegg til at det var for trangt og kronglete, var det altfor mange muligheter til å kjøre seg fast før de kom fram. Jeg var bedre forberedt på avslag nummer to, og som siste halmstrå pekte jeg på feieluka… Fritt fall fra toppen av pipa og ned, ingen vinkler eller avgreninger! Bare å fire seg ned til bunnen og åpne luka; lett som en plett!
Jeg trur han tok det som en fornærmelse. Han ble like rød i ansiktet som lua han hadde på hodet, ramsa opp den ene paragrafen etter den andre og rista meget bestemt på hodet. Nå begynte jeg vel kanskje å bli litt desperat, og jeg innrømmer gjerne at det ikke var alle argumentene mine som var like gode og saklig, men jeg merka likevel at stemningen holdt på å snu.
Med løfte om nyfeid pipe og at stigen skulle stå klar sammen med risengrynsgrøt og søt bringebærsaft, skrev han til slutt ut et godkjenningsbevis, og mumla noe om at det kunne vel til nød brukes i opplæringsøyemed.
Så, med nyutskrevet godkjenning med gyldighet for ti år fra 2012, kan vi nå sjå fram til ei innholsrik julefeiring, forhåpentligvis med et anstendig antall gaver,
DOG IKKE STØRRE ENN 15 X 15 centimeter!

tirsdag 11. desember 2012

Så rart ;o)

-Og så fint!
Det rare og det fine, er denne boka, som slett ikke var sånn som jeg hadde trudd! Den var mye mer variert- og faktisk mye større enn jeg hadde trudd ;o)
Bredde: 21,2 cm Høyde: 20,0 cm

Jeg hadde sett for meg en liten sak på kanskje 12 x 12 centimeter, fylt av mer eller mindre god bokryggpoesi...
Så feil kan man altså ta!
Jeg vant denne i en konkurranse på bloggen til Forfatterfruen, og først av alt ble jeg jo forferdelig overraska over å vinne (Jeg har hittil hatt mer hell i kjærlighet enn i spill...). Deretter ble jeg veldig overraska da boka kom i posten, og det viste seg at den inneholdt mye mer enn jeg hade trudd! Ei kosebok med presentasjon av bokryggpoeter, forfattere og skribenter, varierte og fine bilder, selvfølgelig bokryggpoesi-bilder, men enda mer spennende synes jeg BOKING-bildene var! Jeg foreslår herved at det lages en oppfølger hvor boking-bildene blir hoved-tema, så kan det heller krydres litt med poesi innimellom ;o) Jeg gleder meg allerede!!

Hva boking er for noe?  Dette er et par eksempler:
"Som steinen skinner" av Britt Karin Larsen. I sovepose ute på trappa, fordi det var så grusomt kaldt, men sol skinte så fint..
Matpause under året reinsjakt; "Dagbok fra i morgen", kakao og brødskive med brunost! Samt nydelige neoprene-gummistøvler, for første gang på en bokblogg ;o)
Som det står i boka;
Det hele går ut på å ta bilder av folk som leser på de merkeligste eller mest spektakulære steder.
Hva med i hønsehuset, på sykkeltur, med utikt over en vakker fjord, i et tre...? Herlig!!!

Så til Karen; 1000 takk for at jeg ble velsigna med denne! Kan ikke du sende oppfordringa videre til Tiger og de andre?! Jeg legger gjerne inn en forhåndsordre på en ti-tolv bøker allerede nå, hvis det skulle kunne hjelpe?

mandag 10. desember 2012

GOD JUL Hvor er du?

Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovet

og søsteren min.

 Beate Grimsrud


Cappelen Damm, 2012
76 sider

Beate Grimsrud er norsk forfatter, bosatt i Stockholm. Hun skriver alle bøkene sine på både norsk og svensk- noe som gjorde at hun i 2011 kunne bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris BÅDE fra Sverige og fra Norge for romanen "En dåre fri". Nå gikk akkurat den prisen til en annen, men Grimsruds bøker har uansett fått et fint glitrende prisdyss over seg.


Ut ifra den fysiske størrelsen er dette ei beskjeden bok, men her har vi et godt eksempel på at man ikke skal skue hunden på hårene! Med sine 76 små sider er det ei bok man bør unne seg å bruke god tid på å lese; den gir leseren mye å tenke på underveis og den som haster igjennom for å kunne ta fatt på neste bok, går helt sikkert glipp av mye som ligger mellom linjene.
Både bokas tittel og forlagets omtale av boka, gir kanskje litt forventninger om at dette er er typisk julebok. Feil; det er ingenting ved Beate Grimsrud som er typisk!
Bokas jeg-person og søsteren Torunn, ligger i hver sin sovepose i Wadi Rum-ørkenen i Jordan, det er julaften 2011. Hun forteller om reisen de er på, reiser de tidligere har vært på- og reiser de kanskje skal på. Om minner forbundet med barndom, oppvekst og jul, men mest av alt skriver hun om det vakre og nære forholdet hun og søsteren har, og om hvordan en kan bli inkludert og godtatt som annerledes i stedet for å bli stemplet som sær og vanskelig.

Ei velskrevet, litt filosofisk, underfundig, tankevekkende og rørende bok jeg er veldig glad for å ha lest. Den som vil kan klikke seg inn HER for å lese litt fra begynnelsen av boka (egentlig ville jeg BEORDRET ALLE til å ta seg tid til å lese denne vakre begynnelsen, men det har jeg verken makt eller myndighet til, så det får bli med en instendig oppfordring ;o) - så får vi håpe denne blir å finne under flest mulig granbusker om en fjorten dagers tid, slik at dere kan lese resten også!

PS: Glemte jeg å  skrive at jeg gir denne mine beste anbefalinger?

søndag 9. desember 2012

Smakebit fra et jubileum

Jeg tipper at de aller, aller fleste bokbloggere vet at Mari feirer søndagen hver uke med å samle inn smakebiter fra bøker som leses rundt omkring. Jeg er mer usikker på om like mange har fått med seg at godeste Karen Blixen feires i år? I september var det femti år sida hun døde, og i den forbindelse har Trude Marstein nyoversatt debutboka, Seven Gothic Tales, som hun fikk gitt ut under pseudonym i usa i 1934. Som oversatte tittelen tilsier, består boka av sju fantastiske fortellinger, de er litt lengre enn det jeg forbinder med tradisjonelle noveller, men ellers er de klassiske i formen, og har gjerne en overraskende slutt.
Smakebiten er fra begynnelsen av "Drømmerne"
En fullmånenatt i året 1863 var en dhow på vei fra Lamu til Zanzibar, og seilte langs kysten en sjømil ute. Den gikk støtt frem for monsunen, med seilet fylt, og var lastet med elfenben og horn fra neshorn. Det siste har så høy anseelse som sanseopphissende middel at handelsmenn kommer helt fra Kina for å kjøpe det på markedene på Zanzibar. Men i tillegg hadde skipet en hemmelig last ombord som var ment å sette sterke krefter i bevegelse, og dette visste de sovende områdene som den nå seilte forbi, ingenting om.
Et annet sted i denne historien heter det at det ikke er noen dårlig egenskap ved en fortelling at man bare forstår halvparten av den... Så da er det bare å brette opp ermene, og gå løs på ei fantastisk bok som kanskje også gir en noe å tygge på?  Eller man kan klikke seg inn til Flukten fra virkeligheten og finne helt andre og kan hende mer lettfordøyelige smakebiter der!

søndag 2. desember 2012

En smakebit før jul

Første søndag i advent, og ei av bøkene jeg leser er Kvinner før jul av Marianne Fastvold.
Boka handler om forfatteren Ingrid Nord, som en morgen i slutten av november våkner av en fæl drøm; at den atraktive, sjarmerende musikermannen hennes er utro- med den yngre, vakrere, halvt italienseke syngedama Gloria... Ingrid sier til seg sjøl at hun er ikke av den sjalu typen, men Stemmen prøvere hele tida å overbevise henne om at det burde hun være, og det kan ikke være galt å gjøre sine undersøkelser- og å ta visse grep! Mannen drar på ferie, Ingrid bestiller snekker...

En liten smakebit fra side 6-7:
Forskere har spurt seg om hva som er vitsen med at kvinner blir eldre enn fruktbar alder. De har funnet to grunner. Den ene er at de kan brukes som bestemødre til pass av barn. Den andre er at de kan forutse neste katastrofe,siden de husker tegnene og varslene fra den forrige. Mer er det ikke å hente fra damer over fruktbar alder, sier de. Det er typisk forskere. De glemmer det viktigste, at damer kan utvikle seg til fantastiske hevnersker som forårsaker kommende katastrofer.

Jeg har ikke kommet langt i historien enda, men jeg har fått en følelse av at Helene Uris Kjerringer møter Julbrevpikene til Karin B. Persen og det lover godt!
Sola kikker så vidt over åskanten

Ettersom vi har fått vinterens hittil kaldeste dag i dag, med minus 20,8 grader utafor stueveggene, tipper jeg den vil bli preget av inneaktiviteter, dvs. lese bøker, fyre i ovnen, og ikke minst besøke Flukten fra virkeligheten som trofast samler smakebiter til felles forlystelse hver bidige søndag!