Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen

Ei usedvanlig fin og talende framside!

Lydbokforlaget/ Tiden, 2016
Spilletid 4:32/ 204 sider
Nydelig lest på arendalsdialekt av forfatteren selv

I forkant av bokslipp 11.mai, hadde forfatteren i samarbeid med Lydbokforlaget (og Tiden) "en føljetong eller en slags podkast" med daglige episoder hvor man kunne høre lydboka gratis på nettet. Hver episode lå ute i to dager, så for å få mest mulig flyt i historien, hørte jeg for sikkerhets skyld begge de tilgjengelige episodene hver dag...  
(Det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor det blir få blogginnlegg når hver bok leses/ høres to ganger)

Kort fortalt er dette ei fortelling om Anna. Hun har hatt en famlie, hun har hatt et liv. Nå har hun bare historien og jobben som jordmor, og framstår som en litt grå og trist dame, en det er lett å overse, en man helst ikke vil ligne på. Hun har ganske nylig blitt enke og flyttet fra huset hvor hun og Malvin levde sammen. Hele sitt yrkesaktive liv har hun jobbet som jordmor, men nå nærmer hun seg pensjonsalderen. Anna har alltid vært den trygge, den de andre alltid har kunnet støtte seg til hvis de har lurt på noe, hvis de har trengt noen til å gå ekstravakter, hvis vanskelige situasjoner har oppstått, vanskelige personer har vært urimelig- kort sagt: en bauta, av det stillfarne slaget. Malvin sa alltid at de andre på avdelinga utnytta henne, men selv likte hun nok kanskje følelsen det gav av å være viktig?
På ei kveldsvakt blir Anna dårlig, og da sønnen til en gammel venninne dukker opp som stressa vordende far, blir hun så satt ut at hun ikke klarer å gjøre jobben sin. Situasjonen blir et øyeblikk kritisk, men tvillingene klarer seg, og heldigvis viser det seg at skadene mora blir påført sannsynligvis ikke vil gi henne varige mén. Litt tidligere samme kveld, hjelper Anna en annen mor på fødeavdelingen. Hun kan ikke få sagt hvor takknemlig hun er for den beroligende, støttende og trygge hjelpa hun fikk av Anna, men dette forsvinner altså helt i kaoset og kampen som oppstår  etter tvillingfødselen, og blir bare så vidt nevnt av en av kollegaene i forbifarten. 
Fødeavdelingen er allerede under sterkt press, den står i fare for å bli nedlagt, så det siste de trenger, er negativ omtale, avisoppslag og søksmål, så det enkleste for alle parter ville kanskje vært at Anna frivillig gikk ut i førtidspensjon?
Parallelt med denne nåtids-historien, får vi små drypp av Annas minner og forhistorie gjennom tanker hun gjør seg, og samtaler hun har med Ida fra jobben.

Dette er en nydelig, trist og troverdig roman om alt som betyr noe i livet. Den stor og den lille kjærligheten, den umulige kjærligheten, vennskap, tro, håp, ærlighet, misunnelse og kanskje kampvilje? Det er også en historie om det som ikke sies, om det man holder tilbake, ikke vil vite, ikke vil se. Om hva alle disse valgene man tar- eller lar være å ta- blir avgjørende for hvilken retning livet tar, hvordan man framstår og blir oppfattet. Om at det vi ser, ikke alltid sjelden er hele bildet.
Forfatteren har en fantastisk evne til å skape sterke og intense stemninger og følelser, uten at så mye blir sagt. Jeg trur det er mer antydningene og undringa som blir tillagt hovedpersonen som gjør teksten spesiell. Flere steder er det som om Annas tanker retter seg direkte mot leseren (lytteren) med spørsmål, refleksjoner eller påstander, dette gjør at man føler seg mer involvert enn man vanligvis blir i ei bok. 
Språket her er også verdt å kommentere. Det er litt dvelende, melodisk og kanskje litt høytidsstemt- kan man si det? At forfatteren leser på dialekt gjør det hele til en minneverdig lytteopplevelse.

Konklusjon:
Boka anbefales varmt, og lydbokutgava er rett og slett nydelig!
Hvis denne romanen er representativ for de andre novellene og bøkene forfatteren har skrevet, ser jeg lett for meg at vi skal bli bedre kjent etterhvert!

Topp med lydbok på topptur!

Til døden skiller oss ad

Ingrid Elfberg


Silke Forlag, 2013
408 sider
Oversatt av Astrid Eggesvik


Dette er forfatterens andre bok på norsk. Den forrige, 'Se til den som liten er', fikk mye og positiv omtale da den kom i fjor, likevel fikk jeg meg aldri til å lese den. Jeg klarer bare ikke å lese skjønnlitteratur med det temaet den boka hadde.
Nå har altså bok nummer to kommet, temaet er et annet, men Elfberg holder seg fortsatt til det ubehagelige. Denne gangen er det korrupsjon, kvinnemishandling og familievold det dreier seg om. Når det i tillegg er en politimann som utøver særdeles grov vold mot kona si, blir boka så aktuell at det nesten gjør fysisk vondt. (Jeg har ikke dermed sagt noe om utfallet av "politidrapssaken" fra Stathelle. Det er bare så fryktelig opprivende å lese boka samtidig som vi fra alle nyhetskanaler får alle detaljer derfra.)

Boka handler om Erika, dyktig og iherdig politikvinne som sminker over blåmerkene og forsøker å overbevise alle om at hun er usedvanlig klønete, at hun snubler på joggetur, ramler i trappa, kræsjer med døra... Hun har flere ganger forsøkt å anmelde ektemannen, som også er politi ved den samme avdelinga, men anmeldelsene blir henlagt, lagt til side eller de forsvinner ganske enkelt.
I hemmelighet har hun klart å skaffe seg et vikariat i et annet distrikt, og hals over hode flykter hun da mannen er ute på fest. Der skal vise seg at det er da terroren begynner for alvor. Han finner selvfølgelig ut hvor hun oppholder seg, oppsøker henne, truer henne. Han truer andre til å stikke kjepper i hjulene for henne, han setter ut usanne rykter om henne, rykter om alkohol og pillemisbruk, ustabil psyke, sjalusi og vold- og passer på at ryktene når de nye kollegaene. De som på si side hadde et greit førsteinntrykk av Erika, blir mer og mer skeptiske til om hun egentlig er skikket for jobben og om de kan stole på henne.
Erika, er så kuet og misteksom i forhold til de nye menneskene rundt seg, at hun ikke tør å fortelle dem hva hun har blitt- og blir- utsatt for. Ikke en gang da hun blir beskyldt for å gi opplysninger til kriminelle og lekke til pressen tar hun til motmæle.
Sitatet fra side 276, sier litt om hvor fortvilet situasjonen føles for Erika.

"Du vet like godt som meg at jeg ikke har noe valg", svarte hun og kjente hvordan halsen snørte seg sammen.
"Jasså, hvorfor det da?"
"Alle jeg drar inn i dette, blir utsatt for fare", hvisket hun hest. "Jeg har bare en mulighet til å få slutt på alt sammen - det er å lokke ham ut. Få ham til å gjøre en feil. Og feil gjør han bare når han føler seg helt uovervinnelig."

Boka har fått meg til å lure på hvem kan vi egentlig stole på? Hvem er det som besitter sannheten? Når vi leser eller hører nyheter, hvem sin 'sannhet' er det vi får høre da?

Nå er jeg egentlig klar for å lese noe helt fritt for ondskap! Det kan gjerne være krim, men da må det være et ærlig og redelig mysterium, ikke nødvendigvis fritt for blod, gørr, drap eller vold, med regelrett ONDSKAP, det vil jeg ha meg frabedt! Dere er vel enig ned meg i at det 'resonnementet' er logisk? Jeg tàr gjerne i mot tips, og skal besøke Mari med Flukten fra virkeligheten Der pleier det alltid å være gode lesetips hver søndag!