Fra det ene til det andre osv.

Dagen i dag starta med en sen bokfrokost på verandaen. Tenk det! Helt i slutten av oktober! Normalt skulle det vært kuldegrader og vintertendenser her, menneida! Vi burde kanskje vært alvorlig bekymra, men akkurat det skyver jeg foran meg, og nyter en ekstra sommerdag ;o)

Tatt helt ut av sammenhengen på side 117 i "Nøkkelmakeren" av Gert Nygårdshaug leste jeg følgende:

... Har du hørt om en japaner som heter noe sånt som Harakiri?
Hara - harakiri, men er ikke det en slags form for selvmord? Bukspretting, ja, nikket nøkkelmakeren, denne japaneren heter naturligvis ikke Harakiri, men siden jeg aldri husker navnet hans- Hari- Karamuri, eller noe lignende... (bla-bla-bla...) ... slik sett skal vi ikke kimse av forfattere som Haramurakiri....

Jeg tok det som et tydelig tegn, så da frokosten var fortært, hadde jeg i grunnen ikke annet å gjøre enn å snøre fjellskoa, kneppe bånd på hunda, putte pluggene i øra og lange ut. Tradisjon tro her jeg flere bøker på gang, og jeg er heftig og begeistra for et nytt bekjentskap; den selvsamme Hurrameikiri/ Murakami som jeg har som lydbok på mobilen.
Fjelltur med Duc Mai-The var slett ikke feil, men på vei ned igjen måtte jeg likevel slå av for å konsentrere meg om ikke å sluble. Noen steder er det verre å gå på trynet enn ellers..
Ikke så galt at det ikke er godt for noe. For det meste fulgte vi noen dårlige skogsmaskinveier, men det øverste strekket er det bare stor, fin og urørt gammelskog- eventyrskog med alle variasjonene man kan ønske seg, mose, myr, vindfall, bergnabber, lurvgraner og dyretråkk. Dermed var jeg i rett humør og stemning til å kikke litt i enda ei ny bok, ei om eventyrskogene i Oslo-marka. Nå er ikke det akkurat en plass jeg er lommekjent, men boka er både inspirerende og interessant for treklemmere, turtravere og skogentusiaster ellers i landet også. Skog er skog, og hogstflater er hogstflater, uansett om du går i bynære strøk eller i glesbygdene andre steder.

Så som dere ser: dagene går, og jeg leser og koser meg, men det tar tid å lese ut ei bok når det her er taktikken!

Solen sukker i min sko

Vips! Så hadde jeg lest en underlig liten sak. Ei novellesamling av en jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg etter litt nettsnoking har funnet ut at har vært svært så produktiv. Mannen er Terje Dragseth, boka er Solen sukker i min sko.
Den sto i bokhylla med nyheter sist jeg var på biblioteket, og det var noe med den framsida!
Så leste jeg og visste ikke helt hva jeg skulle si. Eller skrive. For noen ganger er det bare slik at ei bok kan sette seg fast, for eksempel i magen, og da blir det vanskelig å finne noen kloke og aller helst beskrivende ord.
Den ble notert som lest, men omtalen gikk det trått med. Til jeg snoka litt mer på nettet og fant opptil flere anmeldelser og omtaler, så da ble det litt kjøtt på bena, og for å legge lista lavt, skal jeg gjøre ferdig denne omtalen i løpet av en halvtime. Fra NÅ!
38 korte noveller (noen så korte at de knapt nok er tekst...) som har det til felles at de ikke har noe til felles, annet enn at hovedpersonene på en eller annen måte står foran noe skjellsettende. Jeg noterte meg:
...avmålt forventning som veksler med en (urovekkende) forutanelse om at under overflata er det noe som er forferdelig galt.
Og det mener jeg fortsatt er ganske dekkende for følelsen jeg satt igjen med, men etter å ha fått tenkt meg om er det faktisk litt morsomt også. Eller snålt- litt som hvis du drømmer og våkner og tenker: Jøss! Hva var det? Kom det fra hodet mitt? Også sovner du igjen, for å drømmer en annen snurrig drøm. Eller leser enda en rar liten Dragseth-tekst..

Maja Troberg Djuve i Dagbladet mener at boka:
...er en viktig - og paradoksalt nok gledelig - påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending. 
Hun drar det så langt som til å si at alle burde ha en utgave av denne i lomma! Ha! Det må vel være et av de beste  komplimentene en forfatter kan få?!
Merete Røsvik Granlund (som er hodet med meldingar til massene) nevner postapokalyptisk, melankolsk, undergangsstemning og flash fiction- og med det trur jeg hun tente et lys for meg! Flash fiction– glimtfiksjon – er (for meg) et nytt begrep, men utrolig dekkende i denne sammenhengen, for det er bare korte lynglimt fra forskjellige hendelser vi får. Ikke slik vi pleier med innledning- handlig-løsning/ avslutning, oftest bare beskrivelse av ei scene, og altså en antydning om at det kommer til å gå rett ad undas...
Et spennende nytt bekjentskap, og ettersom jeg fortsatt har igjen drøyt to uker av lånetida, kommer jeg til å lese litt av dette en gang til! Anbefales til lesere som er nysgjerrige på nye ting- og jeg vurderer denne til nominasjon til den prisen som det stadig skrives om på bokbloggene ;o)

Smakebit fra novella "Demon"  -en gledelig påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending?

Boka er gitt ut av CappelenDamm nå i år, og er på 156 små, luftige sider.
Der var halvtimen gått. Korreksjonslesing får bli en annen gang!

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, av Tine J. Sir

Kvalshaug Forlag as/ Juritzen Forlag
2014
90 sider, kortroman
Leseeksemplar fra forlaget.

Når man leser denne romanen, kan man fort ende opp med å tru at den er biografisk, hvilket den neppe er. Den blir kun omtalt som roman, både i forlagets presentasjon, og i Dagbladets debutant-oversikt tidligere i høst.

Barnebarnet, jeg-personen, hjelper besteforeldrene med å flytte ut av boligen de har hatt i alle år. Bestemor skranter, både fysisk og mentalt, og det blir for tungt for ektefellen å ta seg av henne alene. I løpet av rydd- og kastprosessen, finner de en gammel eske som bestemoren vil ha med seg til institusjonen, hun åpner den ikke for å se hva den inneholder, og hun nekter de andre å kikke nedi den. Først da hun har gått bort, får de vite hva den inneholder.
Til tross for - eller kanskje på grunn av hemmeligholdelsene, begynner bestemoren å fortelle om ting som skjedde sommeren 1973, den sommeren hun forlot familien sin for å bo og jobbe i Oslo i fire uker. Det var den sommeren Frank Zappa spilte på Kalvøya, og det var den sommeren hun skjønte at hun ville ha en egen stemme, ikke være et ekko.

-Jeg gjør ikke dette for være slem.
Hun fyller glasset til Helge.
-Jeg reiser ikke fordi ikke elsker deg lenger.
Han begynner å snakke om sin dårlige samvittighet og roser henne for alt hun har gjort for ham og jentene disse årene.
-Du trenger ikke få det til å høres ut som om jeg aldri kommer tilbake igjen, kjære deg. Det er bare fire uker det er snakk om. Det er ikke noen stor greie, lyver hun, for å betrygge ham.

Hva synes jeg så om denne vesle kuriøse boka? Jeg har prøvd å være litt mer kritisk enn jeg pleier å være, for som jeg har nevnt tidligere, er jeg veldig lett å begeistre! (Det er jeg selvfølgelig godt fornøyd med, men det skader vel heller ikke å ta på seg litt kritiske briller av og til?)
Jeg fant til slutt to ordvalg som jeg personlig syntes var litt rare- og det var det eneste jeg fant å kritisere... Boka er underfundig, original og stillferdig. Jeg likte den fiffige ideen om at noe kanskje kan ha skjedd mellom bestemoren og Zappa. Jeg likte at perspektivet veksler mellom jeg-presens og hun-presens, der sistnevnte er bestemorens fortelling fra -73. Jeg likte de litt vage og usikre antydningene og gjetningene, og jeg likte slutten veldig godt! Slutten er uventa og faktisk det som rørte meg litt ekstra og som løfta boka opp enda et par hakk.
Jeg konkluderer med at unge Sir har debutert med en godt gjennomført og original roman. Anbefales!

PS! Hvis du heller vi sjekke ut smakebiter fra andre bøker, er det et godt tips å besøke Mari og bloggen Flukten fra virkeligheten!

Imponerende om Edward Niemas liv og levnet

Eksempel på perfekt cover!!

Frydefull, renhekla leseglede.
Jeg trenge egentlig ikke flere ord for å beskrive opplevelsen jeg har hatt med debutromanen til Eivind Larssen. Jeg koster på meg litt flere for at dere skal få en viss anelse om hva entusiasmen skyldes. Jeg er nemlig overbevist om at alle kommer til å savne Edward Niema! Når siste side i ei bok er lest, er det jo som oftest slutt på bekjentskapet. Eller: noen bøker tar man jo med seg, men bekjentskapet, vennskapet og samværet slutter, enten man vil eller ei. Alt har sin levetid...

Handlinga er lagt til Warszawa i Polen. Hovedpersonen er den godt voksne Edward Niema som hele livet har holdt seg på den sikre sida, aldri tatt noen store sjanser, aldri utfordret, aldri strekt grenser. Traust. Kjedlig. A4. Foradringa kommer den dagen Edward må slutte i jobben i forsikringsbransjen, og kona forteller ham at hun er alvorlig syk og kommer til å dø om ikke lenge. Døden kommer tidligere og mer brutalt enn de hadde forestilt seg, og til sin store forbauselse oppdager Edward at alt er ordnet til begravelsen. Det eneste han trenger, er å velge hva slags musikk som skal spilles under seremonien.
Etterhvert viser det seg at Edwards kone var full av hemmeligheter, og noen av dem skal virkelig snu oppned både på Edward og den traurige tilværlesen hans!

Jeg var veldig spent da jeg begynte å lese denne. Den blir av forlaget beskrevet som underfundig, original og fargerik- men hva slags sjanger passer den inn i? Humor? Livssyn? Krim? Jeg har endt opp med å karakterisere den som fyldig cross-over. Den begynner så smått i Arto Paasilinna-stil, morsomt, overraskende og friskt hopper man fra den ene forundelige scenen til den andre. Etter ei stund blir det mer dramatisk; mafia, korrupsjon, bestikkelser og utspekulert vold (ikke overdreven eller unødvendig, den har definitivt sin misjon i historien...), før det hele tar en ny uventa vendig på slutten, og leseren fornøyd kan klappe igjen boka med visshet om at dette definitivt er en av årets mest positive overraskelser!

Ettersom det er søndag, og AstridTerese vikarierer som vertinne for ukas smakebit-arrangemet, har jeg valgt ut noen linjer fra side 213.

Disse menneskene hadde tvunget ham til å ta grep og gjøre det som måtte gjøres for å slippe unna. De som først hadde tilbudt ham ukompliserte løsninger, hadde nå gjort ham til en jaget mann, et bytte under angrep fra flere hold, men selv om situasjonen unektelig var fortvilet, erkjente Edward at den ettersøkte har en rekke fortrinn.
Den jagedes eneste mål er å unnslippe sin forfølger, uansett hvilke midler som tas i bruk. Jegeren har også sitt klare mål, men forfølgelsen er en mer besværlig disiplin: Jegeren må trenge inn i den jagedes tankegang og resonnere seg frem til den mest sannsynlige utviklingen i håp om å ligge ett skritt foran. Det skulle de ikke få sjansen til.

Konklusjon:
Godt gjennomarbeida god idé. Fargerikt og originalt persongalleri. Godt og variert språk.
Her er det bare å ta av seg hatten og gratulere Eivind Larssen med en brakdebut! Jeg spår at boka etterhvert vil kunne kalle det en braksuksess, og at høsten kan bli travel ;o)

Ingen savner Edward Niema
Av Eivind Larsen
Utgitt på Schibted Forlag nå i høst; 1000 takk for leseeksemplaret!
237 sider.
Utdrag fra boka kan leses her.

Leselykke har også lest bka, og er begeistra!

PS. Fofatteren uttalte i et intervju i GD tildigere i sommer at boka ikke er selvbiografisk. He-he!!! Det skulle tatt seg ut!!! (Link til intevjuet finnes på Schibsteds nettside for den som er interessert)
PPS. Astrid Terese har bursdags-giva-away gående, fine geveinster til de heldige!!

Liv etter liv, av Kate Atkinson

Forlaget Press
528 sider
Oversatt av Christian Rugstad

Bibliotekbok


Første forsøk: Ursula blir født ute under en snøstorm. Og dør nesten umiddelbart.
Andre forsøk: Ursula blir født innendørs. Men blir kvalt av navlestrengen fordi både jordmor og lege forhindres av uværet.
Tredje forsøk: Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, men reddes i siste øyeblikk ettersom legen akkurat rekker fram i tide. (Han får hesteskyss da bilen blir stående i snøfonna.)
Og sånn fortsetter det. Hver gang Ursula råker ut for en ulykke, eller en potensielt livstruende situasjon, hopper man tilbake i tid, og hun får en ny sjanse som kan føre henne litt videre i livet, og etterhvert til å gjøre valgene sine på nytt.

En imponerende original idé som jeg ble veldig fascinert av! I begynnelsen kreves det litt konsentrasjon ettersom den er så uortodoks i oppbygginga, men etterhvert flyter det lettere og historien får noe smått suggererende over seg...

Opptil flere ganger får boka (denne) leseren til å stille seg spørsmålnet: Hva om...? Enn hvis?

Notert underveis:
Intelligent, morsom, tankevekkende, velskrevet.

Konklusjon:
Anbefales varmt (!) hvis du orker noe annet enn det som blir profilert som lette sommerbøker i varmen ;o)

Kjære bokbloggnisse!

Posten kom fram- teen er testa og godkjent!!

Tusen takk for ei perfekt sammesatt julegave!
Jeg vil berømme dere på nisseverkstedet for å ha vært usedvanlig treffsikre i år ;o) Hovedsaken for en boknisse, er naturligvis bøker, og de dere plukka ut til meg, gleder jeg meg veldig til å lese! Det er ingen grunn til å være bekymra for at "Grabben i graven bredvid" er på svensk- jeg leste jo "Mitt liv som pingvin" på svensk også, og det gikk overraskende bra! Den andre boka,"Rebecca", har jeg foreløpig bare hørt og lest bittelitt om, men jeg har fått med meg at de som har lest den er begeistra, og den står klar på ventehylla- den hvor bøker med høy prioritet står. Spennende!
Og det er vel akkurat Rebecca som er hintet som gjør at jeg tar sjansen og hvisker et forsiktig forslag om at Karin som hysjer har hatt en finger med i spillet! Jeg trur ikke jeg har sett at de andre "kandidatene" har nevnt at de har barn? Og hvis jeg ikke tar helt feil her nå, så finner dere et aldeles nydelig julebilde av "hintet" på bloggen hennes i dag... For ordens skyld; Jeg er absolutt veldig langt fra sikker, altså!!! (Kan hende det er et tegn på at jeg bør lete fram litt skikkelig detektiv-krim med det første også? Snushanen begynner å ruste, for ikke å si bli tett i nesa ;o)

Herlig miks- jeg koser meg og gleder meg til å begynne på bøkene!

Vel, ikke så tett i nesa at jeg ikke kjente den fantastisk gode lukta fra både såpe, te og sjokolade; mmmmmmm....! Ellers syns jeg det var skikkelig morsomt å få både fot- og håndvarmere! Dere aner neppe hvor kaldt det kan være å sitte på elgpost, men jeg kan love dere at det blir en helt anna opplevelse hvis man har slike varmeputer i sko og votter!!! (Og jeg er positivt overraska over at det er andre bokbloggere som vet at det finnes slike; tommel opp!!) Julepynten var også skikkelig innertier; en utrolig søt globus (jeg elsker kart og har lenge ønska meg en globus- jeg har bare ikke tenkt på det som et julepynt-alternativ... Det er muligheter for at den kan få et anna bånd sånn litt utpå nyåret, så blir den helårs ;o) -og et tre og et ornament skåret ut av "boksider"- slett ikke umulig at akkurat den idéen bli kopiert til senere anledninger!

En anna, trulig ikke tilsikta, men desto mer gledelig bieffekt av denne julegava, er at jeg kjenner at både leselyst og blogglyst har kommet snikende tilbake! Så kjære snille nissevenn, uansett hvem du er; jeg takker, bukker og neier, og gleder meg til å komme i gang igjen!

PS! Takk også til Lattemild som har arrangert dette for oss i år! Det har vært kjempemorsomt, og jeg håper vi kan få bli med på noe tilsvarende neste jul... Min "spådom" er at enda flere blir med da, nå som de har sett hvor morsomt vi har hatt det, vi  som meldte oss på i år!

Og et PS til; Håper dere alle får enda noen fine romjulsdager framover- en skulle vøre fire år...

Hislop & Samartin, skuffa og begeistra

Victoria Hislop og Cecilia Samartin er to populære forfattere- kanskje spesielt i Norge? De har blitt kjent for sin typiske "kvinnelitteratur", og har utvilsomt samme målgruppe.
Begge har i høst gitt ut nye bøker, og mens jeg var skeptisk til den ene, hadde jeg mer positive forventninger til den andre. Igjen må jeg innse at jeg tok feil- i begge tilfellene!

Hislops novellesamling "Siste dans og andre fortellinger" ble altså en skuffelse. Jeg likte "Øya" og "Tråden", og håpet disse korte fortellingene ville gi den samme gode opplevelsen. Historiene fra Hellas virker flate, blodfattige, forutsigbare og stereotype. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren (eller forlaget?) har gitt fra seg et hastverksarbeid, og hastverk er som regel lastverk.
På "pluss-sida" kan jeg nevne at boka er kort, 189 sider/ drøyt 3 timer.

Beathe har også lest den, var mer positiv enn meg, og skrev en god omtale av boka.
Lydboka lånte jeg på biblioteket, og hørte mens jeg malte tak- og golvlister!

Fordommer og forventninger er rare saker!

Denne barneboka fikk jeg fra forlaget, jeg kikka bare raskt på den, og tenkte noen mindre sjarmerende tanker om at her er det noen som vil vri de siste dråpene ut av kluten.
Da jeg hadde hørt lydboka over her, kom jeg på at "Lille vinge" lå i et skap, og tenkte enda flere uflatterende taker om at den kunne jeg lese kjapt igjennom og skrive et syrlig grinebiter-innlegg hvor jeg rakket ned på begge to- begge bøkene og begge forfatterne. Det ble ikke helt sånn!
Da jeg satte meg ned med boka, og begynte å lese, ble jeg faktisk grepet både av de nydelige illustrasjonene (en kombinasjon av akvarell, blyant og foto), diktene og historien. (Jeg er som nevnt tidligere, kanskje til det kjedsommelige, en lettrørt person) Jeg tar av meg hatten og ber pent om unskyldning! (Jeg burde jo ikke skrive innlegget sånn, for det er jo litt flaut å innrømme at jeg tok så feil, og var så fordomsfull...)
Boka handler om Lille Vinge, ei flaggermus som blir mobbet av de andre i flokken; han er jo så annerledes! Vil heller sitte i måneskinnet, dikte og synge, enn å være med på morsomme leker og spennende krumspring i lufta. En dag han har drista seg ut i dagslyset, blir han fanget av en gruvearbeider som tar ham med hjem til den vesle dattera si, i håp om at den lille skapningen kan muntre henne opp. Sarah har nemlig vært deperimert og preget av angst og skyldfølelse sida moren døde i ei trafikkulykke. Etterhvert får de to ensomme sjelene tillit til hverandre, Sarah begynner på skola igjen og Lille Vinge følger med henne. Problemet er bare at flaggermus er nattdyr, og nattdyr kan ikke leve et dagliv for lenge..

Jeg er ikke sikker på om illustrasjonene appellerer like mye til barn som til voksne, de er kanskje litt dystre i fargen, men de er uansett med på å gi fortellinga litt ekstra dybde og hvis den kan fange interessen til de voksne høytleserne er mission completed ;o)
Boka er et godt eksempel på at man gjerne kan ta opp vanskelig temaer som sorg, ensomhet, annerledeshet, deperesjon og vennskap i ei barnebok. Barn ser og registrerer mennesker rundt seg, og det kan være bra å gi dem muligheten til å snakke om det de har lest i ei bok, før de en dag plutselig står oppe i en vanskelig situasjon selv.

Boka anbefales absolutt! Forlaget oppgir at målgruppa er barn fra fire år, og som lese-selv-bok, så da kan man nok strekke aldersgruppa den er ment for ganske langt oppover, 8-9-10, kanskje?

Andre som har blogget om boka er Beathe, Tine og den andre Beate!

Boka på vent- et jubileum!

Det er tirsdag, Beathe arrangerer "Boken på vent" og jeg er akkurat i ferd med å skrive mitt innlegg nummer trehundre!! Det feires i det stille, med et innlegg om ei bok jeg ikke hadde trudd skulle komme. Min absolutte favoritt i bokhylla, i godstolen og under pleddet; Britt Karin Larsen har akkurat kommet med den femte boka om skogfinnene. (Godeste Larsen er forresten den eneste forfatteren som har blitt tilgodesett med egen etikett her på bloggen). Den forrig som het "Før snøen kommer" hadde en slutt som liksom var så definitiv, at da jeg så "Det synger i lauvet" i Cappelens høstliste, fikk jeg litt hjerteklapp- og det er virkelig helt sant!!! (Nå skal det sies at jeg har et litt urytmisk hjerte, men det er første gangen jeg har registrert at ei bok jeg enda ikke har lest har gitt utslag på rytmen ;o)

Klikk på bildet for å lese de første sidene!

De to store personlighetene fra denne krøniken, Lina og Taneli, døde i den forrige boka- dermed var en epoke over.. Nå får vi kanskje lære etterkommerne deres enda bedre å kjenne? Det skal bli fint- og spennende! Også gleder jeg meg så veldig til å la meg oppsluke av Britt Karin Larsens rytmiske, poetiske, nydelige språk, som gjør de mest dramatiske hendelser til vakre historier.

Når jeg leser det jeg har skrevet hittil, er jeg faktisk litt overraska;
Tenk at man kan skamrose ei bok man ikke har lest! Tenk at man kan glede seg så innmari til noe man egentlig ikke vet hva er! Tenk hvor heldig man er som får slike overraskelser...

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar

Av Bjørn Sortland


Ut fra vaskeseddelen, tittelen og framsidebildet, trudde jeg at dette skulle være ei humoristisk bok. Før jeg lånte med meg denne fra biblioteket, hadde jeg absolutt ingen kjennskap til forfatteren, som i fjor feira sitt tjueårsjubileum som forfatter. Han har gitt ut en rekke bøker, for alle aldersgrupper, både alene og sammen med andre. Han er kanskje aller mest kjent for serien om kunstdetektivene, og er aktuell med ungdomsboka "Det blir pinlig uansett" som kom ut på Gyldendal nå i høst.

Her blir vi kjent med Ivar, han er passert førti, er ikke bare (ufrivillig) singel, men også jomfru. Høyst ufrivillig det også. Han jobber som rådgiver i bank, har en forkjærlighet for koksgrå og burgunderfargede v-gensere, og er den som bestandig føler det er hans skyld om praten går tregt, bussen er forsinka eller filmen ikke oppfyller forventningene. Han gjør alt han kan for at andre skal ha det fint, og kan ved helt skjeldne og spesielle anledninger koste på seg to dråper fra den gamle flaska med Hugo Boss-etterbarberingsvatn. For sexvatn går vel ikkje ut på dato?
Det eneste Ivar ønsker seg, er ei kvinne å elske, ei kvinne å elske med. Da han (som dikter med et par diktsamlinger utgitt på eget forlag) blir spurt om å holde skrivekurs for tre tidligere narkomane/ prostituerte kvinner på rehabilitering, griper han selvfølgelig sjansen, uten at han aner hvilke følger dette vil få, verken økonomisk eller rent personlig.

Dette var en liten overraskelse! Det viser seg at den dumsnille, litt tragikomiske Ivar har flere sider, og etterhvert som jeg leste, fikk jeg faktisk litt sympati med mannen. Boka er forsynt med flere naivistiske skisser (Øyvind Torseter), disse er med på å underbygge og kanskje forsterke historien.
Jeg likte boka og den uventa vendinga den tar, og anbefaler den gjerne til andre som liker litt snurrige og overraskende bøker!

Utgitt på Piggsvin Forlag (noen har humor ;o) i 2012.
Ca tohundre små sider.

Ikke alle drittsekker kommer fra Wien

Andrea Molesini

Pax Forlag, 2013
297 sider.
Oversatt fra italiensk av Tommy Watz

Forlagets omtale:

Italia, 1917: Mens første verdenskrig går mot slutten, blir familien Spada tvunget til å innlosjere en fiendtlig østerriksk tropp i familievillaen. 17 år gamle Paolo er nylig blitt foreldreløs, og bor sammen med besteforeldrene og deres husholdning i det store huset. Etter hvert blir han rekruttert som løpegutt for landsbyens italienske etterretningsagent. Han ønsker å gjøre en innsats for fedrelandet - men kanskje enda mer å gjøre et inntrykk på den vakre Giulia. Mens krigen går mot slutten, blir oppdragene stadig farligere. Skulle Paolo avsløres, er det ikke lenger bare hans eget liv som står i fare. Dette er et uforglemmelig portrett av en italiensk familie i en historisk brytningstid. Skrevet i et presist og levende språk er dette en handlingsmettet roman full av dramatikk, gryende kjærlighet og sterke personligheter.

Kort om min leseopplevelse:
Det var to tre grunner til at jeg valgte å lese denne boka: Jeg hadde akkurat hørt "Tråden" av Victoria Hislop (som jeg likte veldig godt!), og denne er omtrent fra samme tid og sted. "Tråden" har handlig fra Hellas, mens i denne befinner man seg i Italia. Første verdenskrig herjer i begge. Den andre grunnen var ganske enkelt den enestående tittelen- og sist, men ikke minst, ble jeg nysgjerrig ettersom boka er gitt ut med støtte fra EUs kulturprogram. Det kan godt hende jeg har lest bøker med tilsvarende støtte tidligere, men da har jeg i hvertfall ikke merket meg det.
Heretter vil ha øynene åpne for å få med meg flere bøker av dette slaget, for jeg kan ikke si annet enn at dette var en særdeles positiv overraskelse!
Til tross for at de ytre rammene er temmelig like, er dette ei bok som ikke bare underholder leseren der og da. Den har humor og varme, men jeg synes den spiller mer på dypere følelser, og den krever kanskje litt mer av leseren enn det Hislops bok gjør?
Til å begynne med, før familien Spada innvolveres i motstandskampen, syntes jeg handlinga var ganske kjedelig, kanskje det er bevisst, for å gjenspeile hvor traurig og ensformig livet blir med de omstendighetene som rådde? Fra del to, da Paolo begynner å engasjere seg i det hemmelige arbeidet, blir det straks mer spenning og dramatikk! Igjen; det gjenspeiler hvordan tilværelsen ble for hele familien ettersom nettet begynte å snøre seg. (Husk at huset deres var beslaglagt av øserrikske okkupanter, og de måtte omgå og forholde seg til dem 24/7.)
Når man først kommer inn i fortellerstilen, blir man sjarmert av et fantastisk fargerikt, sprudlende og levende språk- og av en bestefar som alltid har et ordtak, en treffende beskrivelse eller kommentar på lur.

På side 28 fant jeg favorittsitatet mitt:

Bestefar tålte ikke Renato: "Den fyren sier lite og ser seg for mye omkring," hadde han sagt til meg få dager etter oppsynsmannens ankomst. "Jeg skal vedde bartene mine på at han er i stand til å lure fra meg skoene mine mens jeg er ute og går i regnet, og det på en slik måte at jeg vil merke det først etter at sokkene mine er blitt våte."

Fabelaktig beskrivelse av en sleip fyr, ikke sant? (Nå viste det seg at karakteristikken ikke stemte, men likevel ;o)

Konklusjon:
Boka anbefales- spesielt til de som liker historiske romaner og de som setter pris på at språket (og oversettelsen!) er blomstrende og presist.

Boka bygger forresten på virkelige hendelser. Så vet man det.

Smakebit fra ei øde øy

Sommer betyr ferie. Ferie betyr å reise- for mange er det i hvertfall sånn. Jeg for min del kommer nok ikke lenger enn  til å studere Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky, med undertittel Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til.
Litt av et påfunn! Litt av en bragd! For en snurrig liten overraskelse! Jeg hadde egentlig tenkt å lese den nyeste boka hennes, Sjiraffens hals, men den hadde de ikke på biblioteket, så da ble det denne. Jeg elsker det når så bemerkelsesverdige bøker som denne rett og slett bare dukker opp- og ber om å bli lest ;o)

Smakebiten er fra side 46. Kapittelet om den 104 kvatratkilometer store øya Tristan da Cunha som tilhører Storbritania og ligger ganske så midt i Atlanterhavet:

Revolusjoner blir erklært ombord i skip, utopier realisert på øyer. Det er en trøst i den tanken at det må finnes noe annet enn her og nå. 

Boka er i grunn full av veltenkte tanker, og absolutt verdt å vie sin oppmerksomhet til. Det er neppe mange som har den tilgjengelig akkurat nå, så mens man venter på at bibliotek eller bokhandel skal åpne igjen, kan man besøke Mari og Flukten fra virkeligheten. Der er det flere smakebiter og fristelser! 

Nyt dagen!!

En postmann og en stabel med bøker på vent!

Vips! Der var det jammen tirsdag igjen! Hvor blir det av dagene? Skulle tru man la ekstra godt merke til hver enkelt av dem nå som de er så lange, men den gang ei...
I sommer hadde jeg tenkt at jeg skulle lese mest mulig av de bøkene jeg allerede har stående på vent. Jeg skulle prøve å holde meg unna biblioteket, bokhandler, nettbutikker og blogger- sånne fæle greier som stadig leder en svak sjel ut i fristelse. Hittil er det eneste jeg har greid å styre unna de fysiske bokhandlene. Det gjør seg i grunnen selv; det er fem mil til nærmeste bittelille bokbutikk. Åtti kilometer til den nærmeste med skikkelig utvalg...
Her en dag var jeg så vidt ferdig med morgenstell av hunder og meg selv, før det stod en bil og tuta utafor huset. Postmann Pat hadde det riktig travelt, for før jeg rakk å kippe på meg skoene å løpe ut, hadde han begynt å rygge vekk. Jeg vifta i hendene og han kom tilbake:
-Pakke til deg; er du interessert?
-Pakke??? Ja, selvfølgelig er jeg interessert i pakke!!
Fram med den elektroniske signeringstingen, lagde en fin liten krøll på skjermen; så var pakka i mine hender ;o) Stor, fin konvolutt fra Juritzen. Jeg er ikke av de blaserte som gjerne legger brev og pakker til side til de har gjort ferdig det de opprinnelig holdt på med. Jeg er av de som setter seg rett ned og river opp det meste som ser ut som noe annet enn regninger og reklame.

Ut av konvolutten ramla den nye reisebok-serien deres ut! WOW!! For en overraskelse!! Jeg har bare lest ei av bøkene fra før, Cecilia Samartins "Drømmehjerte" som jeg likte kjempegodt... Flere av de andre har jeg ønsket meg, og uten å smøre for tykt på ble jeg ganske nysgjerrig på de jeg ikke hadde hørt om tidligere! 

Nå er energien ganseke laber for tida, så jeg gjorde et enkelt valg; jeg begynte på den tynneste, "Evighetens Roma" av Domenica De Rosa. Foreløpig liker jeg den godt; sympatisk hovedperson og gode miljøskildringer. 

Ettersom jeg neppe kommer meg så mye som i nærheten av en grenseovergang i sommer, kommer jeg til å kose meg med å reise og drømme meg bort med disse bøkene. Den neste ut blir trolig "Villa Serena" som også har skrevet den første jeg begynte på. Den har jeg sett på flere ganger- og endelig står den her! 

Så får det heller være at den opprinnelige planen jeg hadde blir litt forandra- bøkene holder seg tross alt godt, de står tørt og i forholdsvis stabile temperaturer og har ikke for vane å løpe sin vei ;o)

Hvis du vil se hv andre har på leseplanen, eller vil ha litt inspirasjon til hva du kan lese i sommer, kan du besøke Beathes bokhylle, som har innsamlig av ventebøker på tirsdager- også nå i sommer!

Utrenskning

Sofi Oksanen

Lydbokforlaget/ Oktober, 2012
Oversatt av Turid Farbregd
Lest av Gisken Armand
Spilletid: ca 9 timer, 23 minutter


Dette er Oksanens tredje roman, den hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010. Forfatteren er oppvokst i Finnland med estisk mor og finsk far. Forfatteren er kjent for å skrive sterke historier, gjerne med et estisk-historisk bakteppe.
Hun er i disse dager aktuell med bok nummer fire, Da duene forsvant.

Vest-Estland, 1992. Den aldrende Aliide styrer på kjøkkenet da hun kaster et blikk ut av vinduet, og får øye på en bylt som ligger på bakken under et tre på gårdsplassen. Til tross for at hun er uhyre mistenksom, går hun ut for å finne ut om jenta er levende eller død. Hun skjønner med en gang at noe er forferdelig galt, men bestemmer seg for at hun må prøve å hjelpe den fremmede jenta. Det viser seg at Zara er russisk, og har vært offer for menneskehandel. Hun er tydelig preget av mishandlig og er livredd for at forfølgerene skal finne henne.
Etterhvert som Aliide og Zara får fortalt sine historier, skjønner leseren at til tross for aldersforskjell og andre opplagte ulikheter, er det mange bånd som kan binde dem sammen.

Leseren blir kastet rett inn i ei scene preget av frykt, mistenksomhet og nerver i høyspenn. Ingen av dem vet noe om den andre, og begge har én tanke som overskygger alt de foretar seg; de vet ikke om de kan stole på den andre. De er hele tida på vakt.
Vi blir med tilbake til tida rundt andre verdenskrig, da Estland var kamparena for Russland og Tyskland. Begge landene ville ha herredømme over landet, begge parter hadde hemmelige agenter spredt utover, og innbyggerne måtte hele tida være forferdelig forsiktig med alt de sa og gjorde. Ingen visste hvem som støttet hvem, eller hvem som kunne tenke seg å være angivere.

For noen år sida, forsøkte jeg meg på Oksanens "Stalins kyr", men sida jeg aldri fikk helt taket på den, var ikke forventningene til denne de aller høyeste. Nå som jeg har hørt Gisken Armand lese "Utrenskning", er jeg utrolig glad for at jeg gav forfatteren en sjanse til! Boka er full av spenning og nerve, den er grusom og uforglemmelig. Hvor langt er et menneske villig til å strekke seg for å overleve? For å få det de ønsker seg? Kan man noen gang legge historien bak seg, og gå uforstyrret videre?
Estland er faktisk et av nabolandene våre, man vi kan vel ikke akkurat si at vi kjenner det spesielt godt? Boka er ikke ny, men den er fantastisk godt skrevet, den er like aktuell nå som da den kom ut, og jeg trur de fleste av oss kan ha godt av å få utvidet både horisonten og kunnskapsnivået vårt en smule.
Konklusjon: Boka anbefales virkelig på det varmeste!!

Trykk HER hvis du vil høre utdrag fra boka.

Hell og lykke gir bøker på vent!

Helt sida tidenes morgen har jeg hevda at jeg har mer hell i kjærlighet enn i spill.
Helt sida før jeg sjøl begynte å blogge om bøker, har jeg fulgt bloggen til Bokelskerinnen. Hun skriver godt og gjennomtenkt om bøkene hun leser, intevjuer forfattere og gir massevis av gode litteraturtips! For ei stund sida feiret hun bloggbursdag med konkurranse der de heldige vinnerne kunne stikke av med et knippe splitter nye bøker; og som dere sikkert skjønner, så var jeg utrolig nok, kryss i taket og tru det eller ei- en av vinnerne!

Her en dag dumpa det ei pakke ned i postkassa; premien fra Bokelskerinnen ♥
Og det var ikke måte på til premiedryss; tre supre bøker som jeg gleder meg til å lese, superfin notatbok, deilig te, morsomt bokmerke- og en sjokolade som forsvant lenge før jeg en gang rakk å tenke at jeg kanskje burde ta et bilde ;o)
Ekstra stas var det at Bian Shen er signert av forfatteren, Torbjørn Øverland Amundsen! Dette er bok nummer to i årets samlesing av norsk fantasy som finner sted på bloggen Bokstavelig talt, så nå er jeg klar for deltakelse!
Dødsskipet (islandsk krim!) blir definitivt med på påsketur- da må man jo ha en viss dose med krim, så klart! Mens Hele livet på en dag sannsynligvis blir slukt før påskekyllingene begynner å hakke hull i eggene sine.

Som dere ser, mangler jeg ikke lesestoff... Heldigvis er det flere enn meg som har bøker på vent, og hvis du vil sjå hva andre har å glede seg til i bokhyllene sine, kan du besøke Beathe, som hver tirsdag inviterer bokbloggerene til å vise fram noe av det som står på vent!

Også kan det hende jeg må revurdere hvor jeg egentlig står når det kommer til kjærlighet og spill; ordtaket sier jo at man ikke kan ha hell på begge områdene, så det er mulig jeg virkelig burde bekymre meg litt nå..?!
Foreløpig er jeg bare kjempeglad for å ha vunnet- og det finnes ingen regel uten unntak! Heretter skal jeg hardnakket påstå at jeg har hell i både spill og kjærlighet!!

1000-tusen takk til Bokelskerinnen ☺

Såå hyggelig å kunne være til hjelp!!

Det er mye rart som kan komme i kjølvannet av en liten bokblogg:
Et sted (neppe i nærheten) satt det et menneske i dyp fortvilelse. Vedkommende hadde lett både høyt og lavt, prøvd å rekonstruere hendelsesforløpet og i sin fortvilelse kontaktet Åndenes makt. Alt uten hell. Ikke et spor. Den var og ble borte. Som en sviske. Ikke før etter et besøk på bloggen Bøker  & bokhyller, falt brikkene på plass, og det ble mulig å gå videre. Men først kunne det være fint å sende noen ord som takk.

I think this is among the most significant info for me.
And i'm glad reading your article. But want to remark on some general things, The web site style is perfect, the articles is really excellent : D. Good job, cheers

Denne kommentaren lå inne til godkjenning i dag. Jeg ble både glad og rørt! Tenk, lille bloggen min; både perfect og excellent!!!  Hvilket innlegg det gjaldt, sa du? Omtalen av "Et sted i nærheten", Cecelia Aherns fine bok om hvor det blir av alle ting som forsvinner.

Hyggelig å kunne være til hjelp ;o)

For ordens skyld; jeg ser at det er en bitte-bitte liten mulighet for at det her er sånn søppel-kommentar, det fulgte med en hel del suspekte linker som jeg ikke la ut her ;o)

God jul- og vi prøver igjen!

Bloggen har gått litt for lut og kaldt vatn hittil i desember. Det er ikke fordi jeg har styra og stressa med juleforberedelser, det har bare blitt sånn. Jeg har jo lest litt, men har ikke klart å finne noe skrivelyst.. Kan hende jeg skriver et oppsamlings-innlegg etterhvert.
I mens kan dere lese årets julebrev fra huset i skogen! Jeg har tidligere nevnt boka "Julebrevpikene", som jeg fortsatt leser som en julekalender. Fornøyelig- og inspirerende ;o) Er det flere enn meg som har benytta anledningen til noe ann enn "Vi ønsker dere en riktig god jul og et godt nyttår!"? Blir glad for å høre hvis noen har noen historier å fortelle!! (De som har fått det trykte "julebrevet", har fått det i bokform. Tekst og bilder klipt og limt sammen, og dama i resepsjonen på kommunehuset var velvillig og tok oppdraget med å kopiere. Jeg trur kanskje ho lurte litt ;o)

For ordens skyld; det følgende er ikke en historie fra virkeligheten. Enhver likhet med virkelige hendelser, personer og steder, er kun tilfeldig!!

Håper alle har hatt det fint i jula så langt, at det er litt snop igjen enda, at dere får dere noen turer ut i frisk luft og at dere fortsatt får ei fin romjul!! 

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Jula 2011 var en begredelig affære. Ikke fordi det var noe å utsette på verken maten, kakene, været eller selskapet. Det var rett og slet det at gavene som uteble! Jeg hadde ærlig talt ingen formening om hva årsaken kunne være; både Thore og jeg hadde jo vært riktig så snille og greie hele året i gjennom, i hvertfall om man ser litt stort på det- og det skal visst nissen gjøre. Vi trakk den slutninga at det hele måtte bero på en misforståelse, og det skulle vise seg å stemme!

Det viste seg nemlig at GODKJENNINGA var utgått og ikke fornyet slik reglementet krever… Visste dere at Veritas har ei egen avdelig for jula generelt og nissesikkerhet spesielt? Det var ikke vi klar over heller, før vi fant en sammenbretta lapp under dørmatta. Vi trudde det var feier´n som meldte sin ankomst, men det var det ikke sjøl om det faktisk var pipa som skulle kontrolleres! Av sjølveste DNV-nj; Det Nordpolske Veritas; nisser & jul.

Innvendige mål, diameter, fallhøyde, eventuelle utstikkere, farlige sprekker, ureglementerte vinkler, avgreninger osv. måtte kartlegges. Målingene viste at diametern var på fine 22,5 centimeter, og jeg tenkte at det var helt ypperlig; det er jo mye fint det går an å ønske seg som er mindre enn det! Vel… Så enkelt var det visst ikke.

Kontrolløren som kom var jo rene nisse-nazien, og forlangte å få komme inn ”for å befare ildstedets interiørmessige befatning.” Ohhh…My…Lord… Det gikk ikke særlig bra. Når sant skal sies, så gikk det ikke i det hele tatt! (Her kunne det lett utvikla seg til ei lita krise, for jeg HADDE jo faktisk sagt at vi kanskje skulle vente med å sette inn ny ovn!!!) Den nye ovnen har jo både røykbrems, stener for varmemagasinering og fandens oldemor- og nisse-nazien satte bare et stort rødt kryss over hele skjemaet, snudde på hælen, tok mappa og lua si og farsvant ut. Ikke noe nissebesøk hit nei!!

Fanken!!! Nå som jeg trudde vi skulle få så fin jul…
Plutselig kom jeg på at: VI HAR JO EN OVN TIL FOR SØREN!! Jeg kasta meg ut og fikk stoppa han før han rakk fram til Rudolf og sleda; jeg trygla og ba, og til slutt lot han seg overtale til å bli med inn i kjellern. (Nisser har ofte et anstrengt forhold til kjellere. Det er liksom taket, pipa, peisen og stua som er nissenes arena)

Den vesle jøtul 600´n var han slettes ikke villig til å godkjenne som landingsplass, ikke på vilkår! I tillegg til at det var for trangt og kronglete, var det altfor mange muligheter til å kjøre seg fast før de kom fram. Jeg var bedre forberedt på avslag nummer to, og som siste halmstrå pekte jeg på feieluka… Fritt fall fra toppen av pipa og ned, ingen vinkler eller avgreninger! Bare å fire seg ned til bunnen og åpne luka; lett som en plett!

Jeg trur han tok det som en fornærmelse. Han ble like rød i ansiktet som lua han hadde på hodet, ramsa opp den ene paragrafen etter den andre og rista meget bestemt på hodet. Nå begynte jeg vel kanskje å bli litt desperat, og jeg innrømmer gjerne at det ikke var alle argumentene mine som var like gode og saklig, men jeg merka likevel at stemningen holdt på å snu.
Med løfte om nyfeid pipe og at stigen skulle stå klar sammen med risengrynsgrøt og søt bringebærsaft, skrev han til slutt ut et godkjenningsbevis, og mumla noe om at det kunne vel til nød brukes i opplæringsøyemed.

Så, med nyutskrevet godkjenning med gyldighet for ti år fra 2012, kan vi nå sjå fram til ei innholsrik julefeiring, forhåpentligvis med et anstendig antall gaver,
DOG IKKE STØRRE ENN 15 X 15 centimeter!

Overraskende utfordring på vent...

Først en liten advarsel: dette innlegget ble mye lengre enn jeg først tenkte. 
Og det viste seg å bli mye mer hoppende enn jeg hadde ant var mulig... Jeg lar det likevel stå som det er.

Hos Beathes bokhylle kan man hver tirsdag presentere ei bok man har stående på vent. Sannsynligvis har alle, uansett om man leser mye eller lite, minst ei bok stående- dette gjelder så klart meg også!
Den boka jeg skal begynne på så snart jeg har gjort meg ferdig med de tre jeg holder på med nå, er denne:

Ho-ho..!! Det er dét som er utfordringa her: boka er på engelsk, og bortsett fra en og anna bruksanvisning, har jeg ikke lest engelsk sida jeg leste historie grunnfag. På slutten av forrige århundre.. Jeg har funnet fram ordboka jeg brukte da, har lest (og forstått!!) både vaskeseddelen og de første par sidene, og har egentlig trua på at dette skal gå bra ☺
I det store utland er det nok ganske vanlig med bok-trailere, og her ser dere filmen som reklamerer for the sky is everywhere:

 
Den store overraskelsen var da det kom ikke bare én, men TO bobleplastkonvolutter fra en utenlandsk nettbokhandel ! Navn og adresse var helt rett ( merk: vi har fått nye vei-navn og nummer i hele kommunen her det siste året), men jeg kunne ikke for mitt bare liv huske at jeg engang hadde vært inne på disse nettsidene?? Hva i alle...
Så åpnet jeg den første konvolutten- og det gikk opp et lys for meg ! Mari... Med flukten fra virkeligheten og portalen for norske bokblogger ! ! Det forklarte den ene, nemlig denne, som jeg trur er enda litt mer utfordrende å lese for en med såpass rustne språkkunnskaper som meg:

Denne gleder jeg meg også veldig til å lese ! Om Cinder som blir herset med av stemoren, og som blir anklaget for søsterens plutselige sykdom. Når livet hennes blir knyttet sammen med den vakre prins Kai, befinner hun seg med et i sentrum for en voldsom kamp mellom den onde dronninga og en farlig fristelse. Cinder er fanget mellom plikt og frihet, lojalitet og svik. For å sikre jordas framtid, må hun avsløre hemmeligheter om sin mystiske fortid..


Søteste Mari: 1000 takk for disse to ! 
Jeg var naturligvis sikker på at den ene var feilsendt, men neida: Mari slo på stortromma, og begge var til meg :o) Jeg gleder meg virkelig til å lese disse, og jeg ser fram til å vekke til live engelsk-kunnskapene mine som har slumret altfor lenge !


Forresten... Jeg kom på at da jeg gikk på videregående, gikk jeg språklinja, (som jeg valgte kun av én grunn: språklinje hadde de ikke på hjemstedet, og for å ta språk, måtte man fytte på hybel- OO lykke i livet ! ! ) og hadde engelsk som B-språk (det heter sikkert ikke det nå lenger, men det var altså første fremmedspråk) Pensum siste året var Lord of the flies og et skuespill om en handelsreisende som blant annet solgte nettingstrømper. Jeg kom aldri skikkelig i gang med det skuespillet, og da det nærmet seg eksamen, lånte jeg den norske utgava på biblioteket: YOOHOO!!! En snarvei!! Akk... hvor naiv kan man egentlig bli?? Av alle ulykksalige ting som kunne skje, ble jeg trekt ut til engelsk muntlig. Alle de foregående årene hadde det vært sensorstreik, og alle som én var sjeleglade for å slippe eksamen. Igjen; hvor naiv kan man egentlig bli?? Dette var altså min første eksamen. Jeg hadde aldri tidligere vært i et rom hvor det kun var meg- og to alvorlige, strenge sensorer. Og jeg hadde altså lest pensum på norsk... Uten å gå mer i detalj, kan jeg si så mye som at det ikke gikk særlig bra. Jeg visste ikke engang hva nettingstrømper var på engelsk, og hvordan skal man kunne ro i land noe som helst her i livet hvis man ikke kan det??
Jeg lærte ordet som kanskje kunne reddet framtida mi allerede samme ettermiddag, men jeg innser nå, i dette øyeblikk, at det allerede har endt opp i glemmeboka, og jeg finner det heller ikke igjen i ordboka... Det er mulig jeg husker det hvis jeg mot formodning skulle møte på det en eller annen gang!

Ps. Nå kom jeg på hva skuespille het: Death of a salesman, var det... Men nettingstrømpene har enda ikke dukket opp..