Ringen er slutta. På ein måte er dette både den første og den siste boka i Edvard Hoems storslagne slektskrønike om Slåttekaren Knut Hansen Nesje, forfattaren sin oldefar, dei som kom før han og dei som kom etter. For meg begynte det med "Mors og fars historie" i 2014, som eg las medan eg venta på at boka om slåttekaren skulle bli ledig på biblioteket. For at det skulle vorte rett kronologi, burde eg derimot ha begynt på den første boka som kom ut om "Jordmor-Stina", den som vart skriven i samband med hundreårsjubileet til Jordmorforeninga- Hadde ein støtt visst på førehand det ein veit etterpå, er det mykje som hadde sett annleis ut enn det faktisk gjer! Til alt hell er ikkje dette ein uoppretteleg feil; no som eg har hørt den nye historia om Hoems tippoldemor har eg lasta ned boka om slåttekaren på nytt, og er meir enn klar for ein ny rundtur i Karviland ;o) (Etter den, kan det tenkjast at eg og les/ høyrer "Mors og fars historie" og "Heimlandet Barndom" om forfattarens sin oppvekst på nytt. Knakande gode bøker toler å repiterast, tenkjer eg.)
Som det blir sagt i forordet, er boka om huset under Blåhammaren ei utvida utgåve av boka som kom ut i 2008. Hovedpersonen er Marta Kristine Nesje, husmannsjenta som i 1821 gjekk til fots frå Romsdalen til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Håpet og trua var at vinteren på jordmorskulen skulle gjere det lettare å bli akseptert som jordmor, men motviljen mot den nye ordninga som vart tredd nedover hovudet deira satt djupt. Det gjekk så langt at ho til slutt gjekk til sak mot dei familiane som lot vere å tilkalle jordmor då ein fødsel nærma seg, og heller sende bod etter dei gamle fødekonene frå gardane rundt. Slik historia blir fortalt her, var det mannen hennar som av økonomiske runnar pressa på for at ho skulle kreve retten sin. Ho vann fram i retten, men det var ingen automatikk i at det vart enklare av den grunn. Fortsatt var skepsisen stor og dei økonomiske vilkåra tronge, både for dei gravide og for jordmora.
Om ein samanlikner dei to bøkere om Jordmor-Stina som ho vart kalla, er den siste sjølvsagt meir utfyllande, (speletid 9:11 og 4:10 timar). Det som allereie er sagt, blir meir detaljert, fleire episodar er lagt til og det er meir drama på heimebane. Ikkje vanskeleg å forstå at forfattaren ville gjera meir ut av denne fascinerande historia som jo vart starten på den suksessrike seiren om familien frå Rekneslia ved Molde.
Klikk på biletet for å sjå kva eg skreiv om dei andre bøkene
Som vanleg har eg høyrd lydbok i staden for å lese sjølv. Fabelaktig lese av forfataren sjøl, og som alltid har det vore ei stor glede å høyre han les med fynd og klem! Ofte blir eg irritert hvis eg høyrer lydbøker som bli lest med for mykje dramtisering, men det kan eg absolutt ikkje sei her. I dette tilfellet er det jo ingen som veit betre enn innlesaren kor sint, frustrert, redd, fortvila, glad eller letta dei er, dei som bur og strever der i huset under Blåhammaren. Heile serien er knakande god, og har du ikkje lest bøkene endå, anbefalast dei varmt- og denne gongen treng du ikkje begynne med den første boka i serien! Begynn med den siste før du les eller høyrer resten i den rekkjefølga dei kom ut. Fortsett med "Mors og fars hisorie" og ta "Heimlandet Barndom" til slutt. Handlingsmetta, dramatisk, rørande, interessant og lærerik underhandling, er ord som går at i omtalane av serien. Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv.
Jeg har en far som en gang i forrige århundre fullførte HavanaMaraton. Uten skikkelige joggesko hvis jeg husker rett- det burde jeg kanskje sjekke opp?? Uansett: tida ble aldri nevnt, så den var etter alt å dømme ikke all verden, men han fikk deltakermedalje. Med et nedpå og realistisk sjølbilde, rimelig selvinnsikt og et begredelig konkurranseinstinkt, skjønte jeg med en gang at det kunne bli vanskelig å fylle de manglende joggeskoene.
Vel; nå har jeg endelig gjort det på min egen måte, jeg retter ryggen og klapper meg selv på skuldra; uten joggesko, men med doble ullsokker på bena, har jeg fullført HøvringMaraton 2018, og til tross for manglende medalje, er jeg strålende godt fornøyd!
Lydbok på IKEA
Jeg har lest meg bakover i Mona Høvrings forfatterskap- det vil si; jeg har hørt de tre romanene som er utgitt som lydbok, og lest den siste (egentlig den tredje..), "Camillas lange netter" som e-bok via ebokbib. Diktsamlingene ligger foreløpig urørt, men Høvring har et språk og en skrivestil som gjør meg overbevist om at diktene hennes ikke kan være annet en nettopp velgjørende. Det betyr at jeg krysser fingre for at Anita/ Artemisia kjører på med en ny runde diktlesesirkel neste år, så jeg får en passende anledning til å plukke fram Høvring på nytt ;o)
(Jeg er litt på hæla når det gjelder årets siste poesi-runde, men planen er å få skrevet et innlegg i løpet av neste uke, og erfaringa tilsier at da blir det sikkert ikke før uka etter det igjen... Den som lever få se.)
Lydbok-app´en
Ettersom jeg har inntrykk av at Mona Høvring er en forfatter som har gått litt under radaren hos flere enn meg, vil jeg si litt om særtrekkene og hva det er jeg fascineres av, i stedet for å gå grundig gjennom hver enkelt historie.
(Klikk her for å kommer til forlagenes presentasjon; Lydbokforlaget/ Oktober -anbefaler spesielt Lydbokforlaget for å høre Runa Eilertsens briljante tolkning ♥)
Med unntak av "Camillas lange netter" som er ei slags gjendikting av Camilla Colletts selvbiografi fra 1862, er hovedpersonene i romanene unge kvinner, som på ulikt vis prøver å finne seg sjøl, finne ut av dette med kjærligheta og finne en plass i samfunnet. Dette er som kjent ingen enkle øvelser, men de prøver. Om enn noe famlende og kanskje halvhjerta. Man kan så lett bli overmanna av at livet er som det er, og blir som det blir...
Romanene er korte, så leseren blir ikke godt kjent med de forskjellige aktørene. Slik jeg ser det er det heller ikke det som er det vesentlige; Høvring er virkelig antydningens kunstner, der hun lar oss få innblikk i et liv eller en livssituasjon, men lar det bli opp til hver enkelt å spinne videre for å lage en fortsettelse -eller en slutt.
Fineste framsida :)
Historiene er underfundige, sanselige, litt sørgelige, halvt drømmeaktige, rike på assosiasjoner og motsetninger, de har noe merkelig fortrøsningsfullt ved seg og de har en passe dose intelligent humor, men mest av alt er det -som tidligere nevnt- språket som gjør disse små romanene så store. Det er ei enestående blanding av radikal bokmål, gammelmodige, originale, fantastisk presise ordvalg, fornøyelig bruk av fremmedord og sist, men ikke minst: poetiske setninger og avsnitt som nesten like gjerne kunne vært selvstendige dikt. Det ligner rett og slett ikke noe jeg har lest eller hørt før, noe som både er en styrke og en svakhet. Jeg elsker det, men samtidig kan jeg lett se for meg at det kan bli for mye av det gode for lesere som har vondt for å svelge a-endinger og uvante bøyninger. Jeg vil likevel anbefale alle å gi Høvring en sjanse; det er aldri feil å prøve noe nytt! I dette tilfellet ender man i verste fall opp med å ha lest ei kort bok som ikke falt i smak, i beste fall (og kanskje mest sannsynlig?) ender man opp med en ny favoritt, en litterær skatt man kan ta fram igjen og igjen, stryke litt på, lese om at og om at, legge merke til stadig nye krumelurer og forundres over at det virkelig går an å skrive noe så uvirkelig vakkert. Jeg likte alle fire romanene kjempegodt, og aller best likte jeg kanskje "Camillas lange netter". Skal du likevel velge éi av dem for å sjå om det er noe for deg, trur jeg du skal gå for ei av de andre, Camilla er ikke helt lett å forstå seg på til å begynne med, og ettersom førsteinntrykket er så viktig som det er... Spar den til du har knekt Høvring-koden, da setter man nok ekstra stor pris på Camilla i stedet for at hun bare skal få leserne til å himle med øynene. ("Camillas lange netter" ble forresten nominert til Nordisk råds litteraturpris, et udiskutabet kvalitetsstempel!)
**********************
-Og derr var tida ute- man kan ikke bruke hur lang tid som helst på en bloggpost, ikke engang når man skriver ett innlegg om fire bøker. Man må jo prøve å få lest litt hver dag, og dette er tross alt siste mulighet i november 2018. Det betyr at jeg overlater korrekturlesinga til Harelabben, i dag også, så får det bare bli som det ble. Poenget trur jeg skal være tydelig nok ;o)
Lydbok mens vi stopper for rødt lys i Sollia, muligens en av Norges mest grisgrendte plasser. Her er trafikklys så sjeldne at de settes opp med bruksanvisning!
Da var både vinterferien og februar over for i år. Det er på tide å komme litt mer a´jour med bokomtaler. Igjen blir det et samleinnlegg, og denne gangen føles det helt greit: Jeg vil ikke si at bøkene i dette innleget var dårlige, men de gjorde ikke noe voldsomt inntrykk på meg og jeg evner ikke å skrive velfunderte omtaler om bøker som ikke skiller seg nevneverdig ut på den ene eller andre måten akkurat nå. Målet for mars blir å være litt mer kritisk når jeg skal velge bøker, det er tross alt ikke firere jeg først og fremst jakter på selv om det antakelig ikke er mulig å unnslippe dem helt.
"The Hills" av Matias Faldbakken var et lett valg da jeg mangla ei bok av en forfatter fra Hedmark i bibliotekets bokbingo (M.F. vokste opp på Hamar, jeg regner med at det er godt nok). Denne er forholdsvis ny, jeg har ikke lest noe av ham før, boka har fått strålende kritikker og ble i tillegg nominert til Brageprisen.
Dette er en roman med fornøyelig persongalleri, morsomme scener, spudlende språkbruk og et interessant psykologistudium bygd på en original idé. Et kammerspill- et drama som utspiller seg "på den lille scenen", den ærverdige restauranten The Hills, en høyborg for tradisjoner, rutiner og gode manerer. Leseren blir vitne til hva som skjer når spillereglene settes til side og ingenting lenger er forutsigbart. Ei bok som er underholdende nok der og da, men som ikke satte noen varige spor etter seg.
"Den andre kvinnen" av Amanda Prowse- rett og slett et feilkjøp i lydbokapp´en. Jeg må ha vært besvisstløs i gjerningsøyeblikket, for dette er definitivt ikke ei bok jeg ellers ville valgt. Ukomplisert, usedvanlig forutsigbar og lest på en litt overdreven/ karikert måte. Til slutt tvilte jeg meg fram til en firer, det kunne nok like gjerne vært en treer, men jeg var vel i generelt godt humør den dagen, tenker jeg..
Boka handler om Rosie som synes hun har alt hun trenger for å være lykkelig, mann, barn, venner og en ok jobb. Tilværelsen rakner da mannen lar seg lure inn i et forhold med ei dame som er yngre, rikere og penere enn Rosie, og det baller på seg med en husbrann, venner som svikter osv. Ikke overraskende ender det veldig bra, og alle de fleste hjerter gleder seg.
Pluss for nytt kryss i bokbingoen: handling lagt til et sted du vil besøke- Devon i Sør-England! Der var jeg på språkreise i hine hårde dager, og jeg kunne absolutt tenkt meg dit igjen ;o)
"Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" av Naja Marie Aidt var en underlig og fin leseopplevelse. I 2015 døde forfatterens ene sønn, og i denne boka formidles sorgen, raseriet, fortvilelsen og kaoset etter på- i tillegg til kjærligheten, framtidsdrømmene og alt det fin før. Boka er veldig oppstykket, og selve formen gir inntrykk av å være knust. Det er hjertevarmt og hjerterått, og det som kunne blitt bittert og deprimerende, er i stedet poetisk med fabelaktige litterære kvaliteter. Jeg har ikke hørt om forfatteren før, men på forlagets nettsider omtales hun som en av Skandinavias fremste poeter og forfattere, hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2008 og er definitivt en jeg vil lese mer av.
Anbefales på det hjertligste, spesielt til de som har sansen for poetiske romaner/ langdikt-formen vi har sett en del av i det siste. Annerledes en dem, men likevel med fellestrekk.
(Gyldendal, 2018, oversatt fra dansk av Trude Marstein, ebokbib)
"Om dyr og syn" av Tormod Haugland var en underlig leseopplevelse. Dette er mitt første møte med forfatteren, men jeg har etter hvert fått med meg at han har en forholdsvis stor produksjon bak seg.
Dette er en slags selvbiografisk oppvekstroman- eventuelt en oppvåkningsroman. Handlinga er lagt til ei vestlands-bygd på 60-, 70- og 80-tallet, og vi følger Tormod fra barndommen hjemme på gården, via oppveksten med turer til reguleringstannlegen i byen, odelsovertakelse av gården, kunstutdannelse og det endelige valget om hva han vil med livet sitt, oppvåkninga. Fram til da har han latt tilfeldigheter og andres meninger styre hvilken retning skuta skal ta. Boka var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris 2017, og uten at jeg fulgte med på diskusjonene, kan jeg godt skjønne at den ble nominert- OG at den ikke vant! Her er det mye bra og gjenkjennelig og det er små glimt av spenning, men det alminnelige som på et vis er det spesielle ved romanen blir for meg for alminnelig, og til slutt kjeder jeg meg litt når jeg leser.
"Ambulanse" og "Herfra blir du bare eldre" av Johan Harstad er nok et resultat av bokbingoen; les ei novellesamling. "Herfra.." er strengt tatt ikke klassifisert som noveller, men kortprosa, men uansett; begge ble fine leseopplevelser, og jeg har et håp om at de skal gi meg det sparket jeg trenger en viss plass for at jeg skal få begynt på kolossen "Max, Mischa og tetoffensiven" som har stått i bokhylla i halvannet år allerede. Interessant at en som skriver så bra når han skriver så kort, skriver like bra når han skriver gudsjammerlig langt!
"Ambulanse" er den som gjorde størst inntrykk. Den består av elleve noveller som tilsynelatende ikke har noe felles hvis man bare leser overfladisk. Observante lesere (eller de som har lest omtaler på forhånd) oppdager de mange små kryssningspunktene og fellesnevnerne; i ei novelle forteller en ambulansesjåfør si historie, i ei anna forteller en pasient om sitt liv mens fortelleren i den første novella kjører ambulansen han ligger og kjemper for livet i. Sønnen til pasienten er psykologen i en av de andre novellene, blålysene blinker, sirenene uler og slik fortsetter det. Felles for alle fortellerne er at de strever, med ensomhet, fysisk smerte, traumer eller annet. Det høres deprimerende ut, men det gir heller spenning til samlinga- en følelse av at noe ikke stemmer, noe holder på å rakne eller renne over, renne ut, og opp mot dette settes redningsaksjoner og forskjellige former for levredning. Vi møter mennesker som har gode intensjoner, men som ikke alltid klarer gjennomføre det de har satt seg fore. Temaet er i bunn og grunn en oppfordring om å holde ut, holde fast- det blir bedre, til slutt blir alt bedre.
Hvis jeg ikke husker helt feil, var det i et intervju med Universitetsavisa at Harstad fortalte at det hadde vært et sprøsmål om boka skulle gis ut som novellesamlig eller roman, all den tid historiene faktisk henger sammen. Konklusjonen var at det var bedre med sterk novellesamling enn svak roman- og det har han jo helt rett i! Dette er absolutt ei sterk novellesamling- jeg kan til og med tenke meg å lese en gang til.
"Og hver morgen blir veienhjem lengre og lengre" av Fredrik Backman er en hjertegod, undefundig, forunderlig og klok mikro-kortromanom om hvor forvirrende og fortvilende livet kan arte seg for den som rammes av demens, både for den syke og for de pårørende. Boka er ei bearbeida utgave av et innlegg forfatteren tidligere hadde lagt ut på bloggen sin. Anbefales.
"Oppdateringer 2, 27.juni 2014. - 15.juni 2017 av Pål Norheim er en fortsettelse av "Oppdateringer" som kom ut i 2014, den har jeg ikke lest, men jeg trur ikke det har forrringa opplevelsen. Boka/ bøkene kunne like gjerne blitt kalt "Refleksjoner" eller "Fragmenter", men navnet skjemmer ingen. Tekstene er gjengitt som dagboknotater/ facebookinnlegg og tar opp alt fra eksistensielle tanker og spørsmål, drømmer, litteratur, samfunn og politikk, til eksotiske reiseskildringer, observasjoner og minner fra land som Marokko, Tunisia og Etiopia. Boka var variert og interessant, og gav inntrykk av spontanitet og oppriktighet. Til tross for at jeg likte den godt, og koste meg da jeg leste den, har dette også blitt ei av de bøkene jeg husker å ha lest og jeg husker følelsen den gav, men nå en måned etter, er det vanskelig å gjengi særlig mye av innholdet. Jeg trur det skyldes mer at den består av stort sett korte episteler, som at den mangler minneverdige historier og tanker. Konklusjonen blir at god underholdning ikke bestandig behøver å sette spor inn i framtida...
Boka har fått fine anmeldelser, og på forlagets nettside er mange av disse gjengitt i tillegg til at man kan lese et lite utdrag fra boka- anbefaler gjerne at dere leser litt mer der, for denne fortjener flere lesere og jeg er på deffensiven og akterutseilt..!
(Kolon, 2017, ebokbib)
Vinterferie, sol, snø, lydbok og trugetur- da smiler livet!
Nå har jeg hørt de to siste bøkene i serien om slåttekaren Knut Hansen Nesje og etterkommerne hans. Jeg er nesten litt overvelda, og det er først nå det går opp for meg hvilket storverk dette er, for slektskrøniken er jo ikke bare disse fire bøkene- Man kan først legge til "Jordmor på jorda" som kronologisk kommer før Slåttekar-kvarteten. Den er om forfatterens tippoldemor Jordmor-Stina, Martha Kristine Nesje som i 1821 gikk til fots fra Molde til Christiania for å lære seg jordmoryrket. I tillegg kan man forlenge leseopplevelsen med "Mors og fars historie" og "Heimlandet. Barndom", hvor han forteller om foreldrene og sin egen oppvekst. Edvard Hoem må ha lagt ned et enormt forarbeid med disse til sammen sju romanene. Jeg ser for meg støvete offentlige arkiv, brev og avisutklipp på mørke, trekkfulle loft, timevis med samtaler, intervjuer, brevskriving og ikke minst ekspedisjoner for å følge i fotsporene til uvandrerne. Jeg er ikke i tvil om at det har vært både spennende, interessant og morsomt, men det må jo virkelig ha vært slitsomt og utmattende også! For å vise omfanget av denne slektskrøniken, skulle man hatt et slektstre å vise fram, og det overraska meg at jeg ikke klarte å finne noe på nettet, det eneste jeg har funnet er denne artikkelen fra Romsdal Sogelag. ( Interessant nok, der er det forresten et bilde av Slåttekaren, Serianna og barna - klikk!)
Rekordkort oppsummering av fire bøker:
I "Slåttekar i himmelen" treffer enkemannen Knut Hansen Nesje den bemerkelsesverdig Serianna og gifter seg med henne. De får etterhvert fire barn som senere spres for alle vinder: Hans (fra Slåttekarens første ekteskap blir kjøpmann i Kristiansund, Eilert ender opp som nybygger i Canada, Georg Bastian flykter til Danmark den dagen han skal inn i militæret og må dermed holde seg borte i minst femti år for å slippe rettsforfølgelse, Anton Edvard vokse opp hos tanta og onkelen (finsnikkarn) på baksida av Gjendemsfjellet og følte seg forplikta til å bli værende, og til sist, Kristine som gifta seg med Ole Hol og slo seg ned på Furuli. Livet er langt fra en dans på roser, og utferdstrangen gjør seg mer og mer gjeldende, spesielt er Gjertine, Seriannas søster, bestemt på at det Amerika er den eneste veien ut av fattigdom.
I "Bror din på prærien" pakker Eilert Knutsen snippesken sin og går ombord i dampskipet som skal ta ham vekk fra familie, venner og barndomsbygda. Seks uker senare står han på trammen hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota. Først tolv år senere bryter han opp og drar videre til Alberta-prærien i Canada. Handlinga veksler mellom Amerika, Canada og Norge, hvor livet går sin vante gang. Savnet etter de som har dratt er stor, og Slåttekaren slutter aldri å håpe at han skal få se igjen sønnen.
I "Land ingen har sett" følger vi de to brødrene Anton Edvard i Norge og Eilert i Donalda. Det er to temmelig forskjellige liv, samtidig som det er mange likhetstrekk; de er bønder og de gjør hva de kan for å legge til rette for et bedre liv for seg og sine. Det er utfordringene og kampen for tilværelsen som dominerer, men tilfeldigheter og lyspunkt gjør livet levelig- også for den rastløse og opprørske Gjertine som fikk en viktig betydning for mange i denne sagaen, og som nok er en av de som har gjort størst inntrykk på denne leseren. I alle år teller Eilert på knappene for å besøke Norge, men det skjer ikke før etter at foreldrene er døde, og en ny tragedie har rammet ham og familien.
Trettifire år har gått da Eilert endelig setter føttene på norsk jord igjen i 1927. Da han drar tilbake etter besøket, får Lars Hoem, Anton Edvards seksen år gamle sønn bli med onkelen. Han har ei uro i seg, det er en stein som skuggar for sola, og i motsetning til gammel-tanta Gjertine, skal han ikke takle det nye livet, og de som har lest forfatterens barnsdoms-roman, husker kanskje at Lars blir nevnt- som en det ikke ble snakket om.
I "Liv andre har levd" slutter livsreisa for mange av de som har vært med siden "Slåttekar i himmlen". Nye liv har kommet til, og Nesje- og Hoem-familiene har funnet sine plasser i samfunnet og på jorda. Til tross for begeistringa mi for dette bokprosjektet, føles det riktig at det settes punktum her. Flere ganger mot slutten, avbryter Hoem påbegynte forklaringer og utgreiinger med at "dette er beskrevet et annet sted og skal ikke utbroderes mer her". Sirkelen er sluttet, og forfatteren har innhentet seg selv og sin "Mors og fars historie".
Å si at det er en fryd å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker blir et understatement! Han leser med engasjement, fynd og klem, og det blir både historieforelsening, foredrag i samfunnskunnskap OG KULTUROPPLEVELSE på en og samme tid. At jeg selv føler tilhørighet til Molde (fødebyen min ♥) og har vokst opp med tilnærmet samme dialekt, bidrar antakelig til at det hele blir enda mer fornøyelig.
Disse fire romanene er tilsammen så innhlods- og omfangsrike at det er vanskelig å skrive noe fornuftig hvis en skal begrense seg (og det gjør jeg helst..), men noen stikkord jeg synes kan være beskrivende på serien skal dere få: storslått, overbevisende, varm, innsiktsfull, lærerik, stemningsfull, vemodig, rørende, engasjerende, gjennomarbeida, hjerteskjærende, dramatisk, spennende, glimtvis humoristisk.
Anbefales varmt!
Her gikk jeg da jeg hørte siste del av Slåttekar-krøniken. 7 kilometer med motbakke før vi kom over tåka...
Tida strekker ikke til, ikke når det gjelder lesing og enda mindre når det kommer til skriving. Det blir med andre ord nok et kort samleinnlegg, denne gangen om tre korte bøker som har fått mye og stort sett positiv oppmerksomhet fra andre hold tidligere.
"Så faller jeg" er Rebecca Wexelsens debut-utgivelse, et såkalt langdikt der handlinga kretser rundt sorg og tap en eldre kvinne har gjennomlevd og nå gjennopplever i det hun (slik jeg leser det) prøver å sortere, pakke sammen etter et langt liv, flytte inn i en omsorgsbolig. Veldig mye forblir usagt i en slags forvirringens tåke, og antydningens elde kunst holder dørene åpne for å lese egne erfaringer inn i historien.
Rørende? Javisst.
Sterkt? Joda..
Minneverdig? Ikke så veldig for min del, men jeg antar at diktlesing enda mer enn romanlesing blir prega av ens eget levde liv, og sånn sett har nok ikke jeg opplevd de helt store krisene, og føler ikke den samme intensiteten som mange andre lesere har gjort..
Det mest interessante var for min del å lese andres omtaler for å se hvor ulikt man leser slike diktromaner. Tine er nok den bloggeren jeg er mest på bølgelengde med her, og hun linker til flere omtaler.
(Tiden NF, 2017, 64 sider, ebokbib, )
"Det jeg leter etter, finnes ikke her" er Mari Tveita Stagrims andre utgivelse, men det er den første jeg leser av henne. Forlaget beskriver den slik: To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene. Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen.
Denne gjorde nok litt sterkere inntrykk på meg- alle har vært unge og usikre, og i voksen alder er det nok flere enn meg som med mer erfaring og større forståelse har prøvd å få oversikt over hva det egentlig var som skjedde den gang da...Nøkternt og stillferdig- på grensa til resignert- fortellerjeg-personen om det dramatiske som skjedde med (og rundt) venninna hun mistet. Beathe og Ellikken er blant de som har mer grundige og reflekterte omtaler!
(Kolon Forlag, 2017, 95 sider, ebokbib)
Etter at jeg med stor begeistring leste Rune Christiansens forrige roman ("Ensomheten i Lydia Ernemans liv" som vant Brageprisen i 2014), var forventningene høye til "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" som kom ut nå i høst. Det ble en intens, underlig og fin leseopplevelse. Sytten år gamle Fanny har nylig mista begge foreldrene i ei bilulykke, og til tross for- eller kanskje på grunn av- den unge alderen, velger hun å bli boende alene i det avsidesliggende barndomshjemmet ettterpå. I den overveldende ensomheten prøver hun å få dagene til å bli så alminnelige som mulig, og hun gjør hva hun kan for å holde smerten på avstand.
(...)Hun måtte enten gå til grunne eller bli til en plante som levde urørlig, absolutt urørlig, dypt inne i en skog.(...) Hun var i besittelse av noe annet, noe omskiftelig, noe muligens avsindig. Hun bar på en krig. Hun sto der, mager i snøfallet, og rommet en banal strid som var større enn henne: en uformelig materie, et uforsonelig ansikt, en uregjerlig brøk blant de levendes tall.
Mens jeg fant mange lyspunkt og en god dose tilfredshet i boka om Lydia, er denne nesten tvers igjennom mørk og dyster. Det rare er at til tross for den deprimerende dystre tematikken, liv, død, tap, sorg og ensomhet, er romanen på et vis sørgelig vakker, hvis det gir mening for de som ikke har lest den? Mens jeg hørte Andrine Sæther lese, fikk jeg assosiasjoner til konkylier og havbølger som vekselsvis ruller forsiktig og hamrer nådeløst mot land. Et aldri så lite sammensurium av natur og eventyr, ensomhet og kjærlighet, drømmer, sorg og søvnløshet. Absolutt en roman verdt å få med seg- i likhet med nevnte bok om Lydia.
Andre som har blogga om den sørgende skogen er Kleppanrova, RoseMarie, Tine og Beathe.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017. Spilletid 3:10, ca 220 sider. Lydfil kjøpt selv+ ebokbib)
Det ser ikke akkurat ut som vi får bedre tid til å lese eller skrive med det første.. Du vet du har nok å henge fingra i når til og med snømannen holder på å snø ned! Full vinter i Østerdalen ❄️
Da er "Liebhaberne" hørt til endes, bringebærene vel bevart i frysern- og jeg er vel kanskje mer fornøyd med bærhøsten enn boka..
Vaskeseddelen forteller: Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå. Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime.
Forrige bok i serien om den dysfunksjonelle familien fra Neshov, "Alltid tilgivelse" var en velkommen overraskelse og en grei repetisjon av Hvem-Hva-Hvor fra de første bøkene, men utover det, syntes jeg det var lite nytt. Jeg har hatt høye forventninger om at "Liebhaberne" skulle ha mer driv og drama, a´la "Berlinerpoplene" og de første bøkene, men jeg ble faktisk litt skuffet denne gangen også. For all del: vi møter de samme menneskene som vi allerede er blitt glad i, og sånn sett er det trivelig. Vi blir bedre kjent med Tormods historie og det er så absolutt interessant, og det skjer ting som definitivt er dramatiske nok, men det er først mot slutten. For meg blir for mye beskrivelser av detaljer og ubetydeligheter, og for lite menneskelig teater. Jeg synes også forfatteren har gjort budskapet altfor tydelig ("vi må forholde oss til døden"), og at hun har lagt inn i overkant mange løse tråder som det kan spinnes videre på i kommende bøker- for til tross for at mange omtaler dette som det siste vi får høre fra familien, så bekrefter Ragde i et NRK-intervju at hun er i gang med nok en oppfølger. Det gleder jeg meg tross alt til, og det er med en viss lettelse jeg leser at boka neppe kommer til neste år, fordi hun må bruke litt tid.
Mange bloggere har lest boka, og de fleste har likt den bedre enn meg, f.eks Tine, Randi og Ingunn.
Jeg hadde i grunnen gitt opp prosjektet med å skrive meg a´jour, men tilfeldigheter og en sjuk hund gjorde at akkurat denne boka skal få en aldri så liten omtale.
Et sted langs E18 finnes en Texaco-stasjon, vi er antakelig på begynnelsen av 1980-tallet, og Rita er rimeligvis både litt nervøs og forventningsfull der hun sitter i folkevogna sammen med lillesøstera Linda og mora Aud. De er på flyttefot, og skal få en ny start hos Finn, "Fjærpennen", som Aud har brevveksla med ei stund. Det ligger i kortene at det ikke er første gang trekløveret skal begynne på nytt, spørsmålet er om det finnes noe sånn som en ny begynnelse, eller om alt bare fortsetter, om enn på et nytt sted. Fordommer og skepsis kan knuse selv de indeligeste drømmer og den iherdigeste innsats, og samtalen på rektors kontor da jentene skulle skrives inn på den nye skola taler for seg:
Han målte oss med øynene, etter at han først hadde målt mor. Jeg likte ikke at hun retta seg i ryggen, for da hadde hun krumma seg først, det var da han spurte hvorfor vi ikke hadde kommet før. Han hadde hørt at det hadde vært unger ute på sletta hele sommeren. Hvorfor hadde vi ikke blitt skrevet inn? - Vi har brukt litt tid på å få sakene våre på plass, sa mor. Sånn er det med flytting, men vi pleier å gjøre det godt på prøver, vi kommer til å greie oss fint. - De er vant til forandringer, sa hun. Han satt og så på oss. Flytting? Forandringer? - Dere er vel ikke sånne som reiser rundt uten mål og mening? - Jeg kjører folkevogn, sa mor. - Vi bor i leiligheten over Texaco. Hun retta litt på flettene til Linda. (...) For hvem ville ikke likt å bo på texaco? På ei diger slette med endeløs himmel som hvelva seg over oss, fra vi våkna om morgenen til vi la oss om kvelden. Himmelen var åpen hele dagen, helt til den smelta i blått og lukka seg om oss, der vi lå og sov bak blomstrete gardiner, i ei rød køyeseng som fremdeles lukta nymalt. (...Rektor lar seg ikke begeistre, verken av smågodt på lørdag, høy himmel eller nymalt køyeseng:) Og fra nå av følger dere skoleåret. Ferie har man kun sommer, jul og påske. Folk som ikke kan finne seg til rette, vil få en skriftlig advarsel og et overraskende besøk fra kommunen. Han la fingertuppene mot kanten av den oppslåtte boka, så på oss med torskeøyne. - Dere er vel ikke sånne som ikke kan innrette seg? Mor retta seg, hun tidde litt. Så sa hun: - Spørsmålet er under min verdighet. (...) Hun tok et skritt fram og bøyde seg over skrivebordet, dro til seg boka med navnelistene, måtte støtte albuen for å få løkkeskrifta ned på papiret. Linda fikk ei svær sløyfe i forbokstaven, jeg suste av gårde med ei lang og feiende linje i slutten av navnet mitt. - Hm, sa rektor. Han studerte mors arbeid. - Da er vel alt i den skjønneste orden, sa hun. Han smilte med bleike lepper, og lukka boka med stive ark. Mor nikka kort før hun skjøv oss foran seg ut den åpne døra. Alt var aldeles ikke i orden, jeg snudde meg og skotta på rektor, han så ikke ut som i skjønneste orden, han heller. - Tosk, sa Linda. - Han hadde ikke vart lenge på Texaco, sa jeg.
Der har dere på en måte essensen, både stemningen, holdningene, personlighetene og ikke minste forfatterens poetiske språk som gir selv de mest dystre bildene detaljer med glitter og perlemor.
Kort oppsummert møter de tre mye motstand, Rita som observerer og reflekterer, Linda som agerer og Aud som virkelig gjør en kvinnes innsats for å bli godkjent og inkludert, men som i beste fall møtes med avventende likegyldighet, blant annet fra Finns familie. Historien er en intens, god og varm blanding av hjerteskjærende oppvekst og genuin interesse for mennesker og hva det er som former oss.
Jeg var helt sikker på at jeg har lest om denne hos flere bloggere, men nå som jeg skulle skrive om den, finner jeg bare igjen innlegget til Tone. Jeg kan ikke forstå at det kan være rett? Husker jeg virkelig så feil? Og rarest av alt: er det virkelig ikke flere som har oppdaget denne perla? Jeg har en gryende mistanke om at bokbloggerprisen gjør at vi blir veldig opptatt av å lese flest mulig nye norske bøker, og at kvalitet ofres til fordel for kvanitet.) Nå har jo toget gått for "Drømmer fra Texaco" i forhold til BBP, men jeg håper virkelig mange likevel vil ta seg tid til å lese denne! Den er forresten ikke spesielt lang, den har god framdrift og som Leif Ekle skrev i sin anmeldelse på NRK: den er en fin leseoppevelse, og gode leseopplevelser går ikke ut på dato!
Dette innlegget åpna med at det var tilfeldigheter og en sjuk hund som gjorde at jeg likevel bestemte meg for å gi denne romanen en liten omtale. Som noen kanskje har fått med seg, drev jeg en bensinstasjon i mitt forrige liv. Det gjør meg selvfølgelig litt ekstra nysgjerrig på bøker hvor handlinga er lagt til et slikt etablissement. Det skjer jo ikke akkurat hver dag, den eneste andre jeg strengt tatt kommer på i farta, er "Hestekrefter" av Lars Mytting- også den en av mine favoritter, ikke pga av bensinstasjons-aspektet, men det er virkelig ei knakande god bok- med litt lokalbonus for den som er kjent i Ringebu og lokale forhold der ;o)
Igjen: jeg skal prøve å komme tilbake til sporet og poenget...!
Da jeg leste "Drømmer fra Texaco" hadde jeg et helt klart bilde av hvor historien utspilte seg. Ofte tar det litt tid og en god del sider før omgivelsene faller på plass, men her hadde jeg altså alt klart allerede da folkevogna bremsa ned utenfor Texaco´n. I løpet av lesinga tenkte jeg mer enn en gang at jeg skulle hatt bilder, men det har jo aldri vært noe annet enn at det er en sjarmerende, nesten kulturhistories plass vi passerer på vei til veterinæren. Så spurte ei venninne om jeg kunne tenke meg å bli med henne til dyrlegen på Drevsjø, hunden hennes skulle opereres og da var det greit å ha med støttekontakt... Sååå... Har du slikt å gjøre, har du slikt å føre... Dermed ble det bilder av bensistasjonen der min Rita, Linda, Aud, Finn og de andre levde. E18 ble riktignok til Fylkesvei 218, Kopparleden som fortsetter inn i Sverige, "sletta" som er så viktig for Rita i boka, er et stort jorde, og der hvor havna og smelteverket ligger, har vi Drevsjøen (og Gløtvold handel)- bare små, bagatellmessige tilpasninger: jeg sier bare LES! Dere vil garantert forbløffes av likhetene !!
"I leiligheten over Texaco"
"Sletta"- bildet med snødekt jorde skjuler perpektiv og størrelse, men på den andre sida, der bor altså Sølvia, mora til Finn.
Og her, til høyre på bildet: veien som fører til smelteverket og havna, til venstre: utedoen hvor Evy møtte greker´n.
Ikke nok med at det var ei minneverdig bok, at jeg fikk titt noen ilustrasjonsbilder, bikkja har kvikna til og er omtrent god som ny, uten livmor og ferdig med løpetid en gang for alle!
Som tidligere nevnt: noen ganger er den beste løsningen å slå sammen flere planlagte innlegg til ett, slik at man kan komme videre. Det har gått litt opp og ned med blogginga sida i høst. Eller; når jeg tenker meg litt om, har det gått mye nedover med blogginga i hele år... Et nytt år nærmer seg med stormskritt har allerede kasta seg over oss, og hvis det skal bli noe av forestillinga om blank ark og fargestifter, er det på høy tid å hamre ned et samleinnlegg av typen si-det-du-har-på-hjertet-og-si-det-kjapt! Bokelskere.no er en fin "huskelapp". Der prøver jeg å registrere bøker etterhvert som de leses, ofte husker jeg til og med å legge inn terningkast. Disse finingene finner jeg igjen der, og terningkastene linker til presentsjonene der.
"Skogkyss" av Hans Sande
Gyldendal
Ebokbib
Undefundige, morsomme, vemodige og sanselige dikt- som skapt for en som øver seg på og håper å få tak på sjangeren.
Dette er Sandes femte samling, men den første jeg har lest- det blir helt klart ikke den siste!
Fiffig at en del av diktene er brodert, som framsidebildet. Terningkast 5
"Arv og miljø" av Vigdis Hjort
CappelenDamm
Biblioteksbok
Her har jeg et langt, men uferdig blogginnlegg liggende. Det skal forbi uferdig, men lagres for min egen del. Det er vel knapt nødvendig å gi noe handlingsreferat eller si noe om "godt" og "dårlig". For meg ble det en av årets sterkeste leseopplevelser, helt uavhengig av etikk-debatten som etter hvert ble både heftig og omfattende. Hva som objektivt sett skjedde med Bergljot i barndommen var heller ikke det viktigste. Det som virkelig betydde noe, var hvordan "saken" splittet familien, hvordan de ikke maktet å ta innover seg eller ta stilling til det hun fortalte. At det hele toppet seg i en arvesak, gjorde at boka gjorde enda sterkere inntrykk. Ubehageligheter man forsøker å tie ihjel vokser seg bare større, de forsvinner ikke. Tro du meg! Terningkast 6
"Døden skal vi danse" av Per Fugelli
Universitetsforlaget/ Lydbokforlaget
Lydfil kjøpt sjøl
Per Fugelli trenger nok heller ingen utdypende presentasjon. Han er antagelig en av våre mest siterte samfunnsdebattanter- en person som har den evnen at han engasjerer (nesten?) uansett hva han måtte finne på å uttale seg om. Han har selv lest inn boka med personlige beretninger fra livet som nyutdannet lege på Værøy og Røst, reiser til fjern og nær, møter med mennesker og erfaringene som kreftpasient. Ei innsiktsfull og hjertevarm bok, fyllt til randen av hverdagsfilosofi, eksistensielle spørsmål og ikke minst oppfordringer om å leve sant, helt og fullt samtidig som man tar vare på flokken sin. Bør leses av alle som lever, men som antar at de kan komme til å bli syke, eller til og med kan komme til å dø... Vi trenger å få satt livene våre litt i perspektiv. (Her har jeg også et halvferdig blogginnlegg, med tanker om hva Værøy og Røst kan gjøre med folk. Etter kun én dag der i sommer, vet jeg at jeg må tilbake. Det er den plassen jeg har vært som har satt i gang flest tanker hos meg. Uforglemmelig og uendelig vakkert. En plass for lange tanker og vide perspektiv.) Terningkast 6 og favorittstempel
"Du er så lys" av Tore Renberg
Oktober/ Lydbokforlaget
Ebokbib
EI bok jeg ikke har noe halvferdig innlegg om, men det betyr ikke at det er ei bok jeg tenkte kunne forbigåes i stillhet. Snarere tvert i mot! Stillferdig og i etterpåklokskapens lys, forteller Jørgen om hvordan familien fikk nye naboer, hvordan de på én måte ikke kom innpå dem, samtidig som spesielt Steinar, den nye sprudlende og sjarmerende nabomannen, av og til kunne oppføre seg nesten invaderende. Rare hendelser, merkelige utsagn og unnvikende blikk kombinert med Hvermannsens hang til å tolke ting på den verste måten- samtidig som vi ikke vil skape dårlig stemning eller konfrontere andre med de mistankene vi bygger opp, gjør at dette ble mer og mer spennende fram til ballongen sprekker. En tankevekkende roman som i bunn og grunn forteller oss at det du ser, er ikke nødvendigvis virkeligheta.
Dette er første boka av Renberg jeg har fullført, og jeg lot meg imponere av hvordan han klarte å sette hele følelsesregisteret i sving. Absolutt ei bok det er verdt å bruke tid på! Terningkast 6.
"Nordnorsk julesalme" av Hild Haaheim
Orkana forlag
Ebokbib
Man skal være forsiktig med begrep som litterære perler, men noen ganger er ikke selv de ordene dekkende.
Husker dere Roy Jacobsens "De usynlige"? Den første boka om menneskene på den forblåste Barrøya på Helgelandskysten? Noen som kunne tenke seg å treffe igjen mennesketyper, uvær, slit, kjærlighet og lojalitet? Dette er muligheten dere har venta på. Jeg tør påstå at Haaheim gjør det bedre enn selveste Jacobsen, ogjeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om denne før nå, det ville vært en opplagt kandidat til Bokbloggerprisen.
Dette er utrolig nok en romandebut, en selvbiografisk sådann. Skriveprosjektet settes i gang da koret forfatteren er med i skal øve på "Nordnorsk julesalme". Hun overveldes av sterke følelser, minner om mormor og en uimotståelig trang til å plukke opp den nordnorske delen av familiens historie.
Dette skriver forlaget: Med utgangspunkt i den fem år gamle Lauritz Olsen fra Ekkerøy utenfor Vadsø, veves Kirkenes og Sør-Varangers historie inn i en familiehistorie som begynner på midten av 1800-tallet og går fram til i dag. Nordnorsk julesalme handler om mennesker i en landsdel som ofte har blitt sentrum for storpolitikk, men først og fremst er det historien om Sigrid Olsen. En liten, arbeidsom dame i plommerøde sko som drev kiosk i Kirkenes gjennom nødsår, krigsår og gjenreisingstid. En kvinne som ikke hadde tid til sentimentalitet og tårer, men som møtte livets utfordringer med humoristisk sans og praktisk handling.
Jeg ble oppmerksom på boka etter å ha lest om den på bloggen til Solgunn, og anbefaler at dere klikker dere videre dit for å se hvor fint og overbevisende hun skriver! En sterk sekser og favorittstempel fra meg!
"Sanne gleder" av Lars Saabye Christensen/ Stian Hole (ill.) Cappelen Damm (Forlagslink til "leseprøve")
Papirbok kjøpt for gavekort jeg vant i sommer.
Christensens små ord om sanne gleder i sjarmerende kombinasjon med Holes illustrasjoner. Nydelig og tankevekkende om hvor lett det er å la småproblemene og hverdagstrivialitetene ta overhånd slik at man glemmer at man like gjerne kunne kalt det hverdagsgleder. Denne har jeg virkelig kost meg med i høst- så mye at jeg gav boka videre som julegave til en som av og til kan trenge å minnes på at hverdagen er selve livet, og hverdagen byr på sanne gleder for den som har det rette blikket! Klikk på forlagslinken over her for å ta en kikk på de første sidene☺
"Min venn pingvinen" av Tom Michell Aschehoug/ Lydbokforlaget(klikk på lenkene for "leseprøver")
Ebokbib/ Lydfil fra forlaget
Først hørte jeg lydboka, så gikk det ei tid, og ebokbib ble løsningen da jeg fortsatt savna Juan Salvador Pinguino, fuglen som ble funnet mer død enn levende etter et oljeutslipp utenfor kysten av Uruguay i 1975. Som Michell skriver i bokas forord: Juan Salvador var en pingvin som sjarmerte og gledet alle dem som traff ham i denne mørke og farlige tiden - en tid som så Peróns regjering kollapse i fryktelige terroristhandlinger og voldelig revolusjon idet Argentina befant seg på randen av anarki.
Et nydelig og fargerikt persongalleri, etdramatisk historisk bakteppe, et fascinerende tidsbilde fra en verdelsdel og en epoke som på alle måter er fjern for de fleste av oss. Jeg vurderer om jeg til og med skal si det er ei viktig bok, ettersom den gir historieleksjoner, lærdom om miljøbevissthet og ikke minst vier mye oppmerksomhet til menneskeverd, levekår og rettferdighet. Terningkast 6 og en opplagt favoritt! Haakon Strøm leser forresten helt fenomenalt bra!!
"Jane Ashlands gradvise forsvinning" av Nicolai Houm
Tiden forlag
Ebokbib
Denne leste jeg før den ble en bokbloggerfarsott, men det ble av uklare grunner aldri noe omtale. Det var en liten grunn, en slurvefeil, som gjorde at jeg lasta ned denne til padda: I pmtalen som er utarbeidet av Biblioteksentralen står det følgende: (...) Vel fremme i Norge skjærer Janes besøk seg fullstendig, og hun ender opp med å følge Ulf på moskusvandring i Rondane i stedet.
Jeg har med overlegg ikke sett etter om forlaget har begått samme tabbe (jeg håper selvfølgelig at det ikke er tilfelle), for det finnes ikke en eneste moskus i Rondane. Fotturister som tusler rundt i Dovrefjell- og Sunndalsfjella Nasjonalpark, kan derimot oppleve moskusen.) Dette er første gang en slurvefeil har gitt meg en så fin leseopplevelse! Hovedpersonen har mista alt som betyr noe i livet, men hva og hvordan avdekkes ikke før mot slutten. Da har vi vært vitne til endeløs sorg, dyp fortvilelse og en fjelltur av det utrivelige slaget, med uvær, regn og tåke, desperasjon, krangler, gråt og frykt. Realistisk og sterkt, er de to ordene som utpeker seg nå, flere måneder etter at jeg leste boka. Nok et terningkast 6 ;o)
************************************
Da er vi over på en helt ny sjanger: bøker for barn, en kategori man skal ta på alvor; små leseponnier kan med årene bli lesehester! Begge bøkene er leseeksemplar fra forlagene-og begge bøkene var akkurat så fine og fornøyelige som jeg hadde håpt på- At bøkene "bare" får fem på terningen, er kun fordi jeg syntes de med fordel kunne vært litt lengre, men slik er det vel ofte med de bøkene man liker ekstra godt, og er egentlig ikke rettferdig. Det er ikke livet ellers heller...
"Varden Steinar og drømmen om å gå" av Randi-Lise H. Almås/ Nikolai Lockertsen (ill.)
Vigmostad og Bjørke
Jeg sier bare: SUKK, asså... Søteste Steinar som er så liten og som står så langt bort fra stien at det ikke er noen som legger merke til ham... Han er virkelig litt av en tøffing! Han drømmer om å kunne gå, og om at han skal kunne hjelpe mennesker som har gått seg bort i fjellet. De andre vardene ler bare av ham, og synes han er litt tussete; en varde som går, lissom... Så viser det seg likevel at hvis man vil noe sterkt nok, og det blir viktig nok, så kan utrolige ting bli virkelige! Sjarmerende og passe moralistisk historie, men det er illustrasjonene som virkelig gjør boka! Fargerike, detaljerte og stemningsfulle og som skapt for å lage sine egne historier utenpå den skrevne. Anbefales til alle fjellfolk, store og små! Terningkast 5
"Bomulv" av Njord Svendsen/ Akin Duzakin (ill.)
Samlaget
Nok ei utrulig søt og fornøyelig barnebok med finfine, sarte illustrasjoner. Om mobbing, ensomhet og vennskap, å være annerledes og modig, om tilhørighet, svik og lojalitet. Alt i ei bildebok for barn. Tematikken kan nok utvides også, alt kommer an på hvilke briller man har på seg når man leser; man bør vel være forsiktig med å lese politikk inn i barnebøker, men rovdyr-saken er rimelig opplagt og høyst aktuell i mange områder, flyktningestrømmen Europa har opplevd i det siste en annen. For meg er førstnevnte mest nærliggende, og hvis man tar en kikk på forfatterens egen presentasjon, trur jeg nok han også har en god del engasjement der:
Sånn! Det med diverse pauser og forstyrrelser tok det meg det meste av en dag, men endelig føler jeg meg rimelig a´jour, ferdig med 2016 og klar for et nytt når med bøker, blogging, tur og tull! Jeg håper og trur det blir bra, for meg og for dere.
Felleskonklusjon: En helt grei roman som rekonstruerer de viktigste hendelsene fra de tre forrige bøkene, minner oss på hvem de forskjellige karakterene er, personlighetene deres og forholdet de har til hverandre. Det er ganske enkelt ei bok som forbereder oss på fortsettelsen, og det er antagelig det riktige å gjøre, ettersom det er såpass mange år sida "Ligge i grønne enger" kom ut.
Jeg er enig i det meste av det de andre har skrevet, men aller best likte jeg likevel humoren. Ragde er jo en sprudlende og morsom personlighet, og her finner jeg igjen mye av sprudlinga hun er så kjent for. Morsomme kommentarer, pussige observasjoner og fornøyelige scener. Det er forresten ikke bare sprudling, det er ganske mye pludring her også. Det kan kanskje høres kjedelig og trivielt ut, men jeg sytes det var sjarmerende, og ikke minst viser folk mye av seg selv når de går og småprater med seg selv, bikkja eller småfuglene; Det er mye god tankevirksomhet og filosofering i pludring!
De tre første Neshov-bøkene var slik jeg husker dem, ganske dystre. Det var konflikter, forviklinger, misforståelser, avsløringer osv. Nå er stemningen lysere, lettere og litt mer optimistisk. Ting begynner å gå seg til, og det ser ut til at tida har jobbet for folket fra Neshov; de har lagt mye av den nærmest traumatiske forhistorien bak seg, og de er klare for de nye mulighetene som ligger foran dem.
...Og hvis noen lurer; jeg er ikke mer originalt skrudd sammen enn at jeg også gleder meg til å lese fortsettelsen ;o)
PS. Dette er ei forholdsvis kort lydbok, og den er letthørt, i den forstand at det ikke er særlig mye å gruble over i ettertid. Likevel har den etterhvert gitt noen tidkrevende "bivirkninger".
Denne passasjen finner vi ganske tidlig i boka:
Margrete hadde lært henne å hekle. Det vanvittig overraskende lå i at hun elsket det, den roen hun fant ved å sitte bøyd over garnet og heklenålen og se et vakkert pledd vokse fram, bli større og større, for til slutt å bli stort nok til å dekke hele henne. Det var ikke til å tro.
(...)
Det het Missoni-mønster og var en slags sikksakkhekling hvor hun samlet fem stavmasker i bunnen av sikksakken og utvidet tilsvarende på toppen. For hver andre bord skiftet hun farge.
Når du finner ei fiks ferdig hekleoppskrift i en roman, må det jo være et tegn? Det kan vel ikke bety annet enn at det er dette du skal bruke alle garnrestene dine til: hekle et Missoni-teppe! Så da begynte jeg da... Og kom på at jeg kan jo ikke begynne å hekle et reste-missoni-teppe før jeg har strikket ferdig jakkene restegarnet stammer fra... Dermed har jeg lagt bort hekletøyet og funnet fram strikketøy, stoppenål, lydbok og en nyoperert, litt pjuskete og redusert hund. Her er det ikke mindre enn 240 løse trådender som skal festes (hva kan jeg ha tenkt på som ikke festet etterhvert??!!) før jeg kan strikke stolper i fronten, lage knappehemper, sy i knapper osv. Tenker det blir enn passende jobb for Tom Hartmann og Øystein Wiik!
Det er en ting jeg har tenkt litt på, og som jeg egentlig synes er litt rart. Eller det jeg har tenkt på, er ikke rart, men at jeg ikke har lært etter alle disse årene- ja det er faktisk mer enn rart!
På høsten er det hunder, fjell og jakt som gjør at det blir lite lesetid, da tenker jeg at til vinteren blir det lettere, da er det ikke så mye som skjer. Så kommer vinteren, og dermed skisesongen, både på tv, men ikke minst med ski på bena, hund i strikk, roser i kinna og rim på vippene- og jeg tenker at til våren blir det bedre tid til lesing. Så kommer våren, med lengre dager, mer tid ute, skisesongen varer og varer og vips så er det barmark og man kan skifte utstyr fra ski og staver til lette sko og tynne klær. Dermed er sommersesongen allerede i gang, med enda lengre dager, enda lengre turer og enda mindre tid til å lese, og jeg tenker at til høsten, da blir det sikkert litt mere tid til å lese, når dagene blir kortere, været dårligere, skuldrene lavere... Men jeg vet jo, innerst inne, at så mye lesetid som man ønsker seg, får man aldri!
Vanligvis kombinerer jeg fjellturer, hunder og lydbok, men i sommer har jeg veldig ofte hatt følge på turene, og da passer det seg dårlig å sette på lydbok, så hittil har all lesing, både lyd og papir gått sakte. For noen dager sida avslutta jeg forrige runde i Heddas bokhyllelesing, svenske Stefan Spjuts "Stallo". Papirboka forsvant sporløst, så da tok jeg en spansk en, og kjøpte den svenske lydboka i stedet. Da dukket selvfølgelig papirboka opp igjen, så jeg har kombinert de to utgavene litt.
Populær bok har mange ansikter. Kjent jungelord.
En av bokas hovedpersoner, Susso, driver en hjemmeside for å prøve å samle inn dokumenasjon på om/ at det finnes troll-lignende vesner nord i Sverige. Hun blir kontaktet av en eldre dame som hevder å ha sett en liten trollgubbe utenfor huset sitt to ganger, og Susso drar dit for å sette opp et viltkamera i håp om å fange ham på minnebrikken. Kvinnens familie liker all praten om troll og vetter svært dårlig, og den voksne sønnen hennes blir rasende da han oppdager dette, og ødelegger kameraet. Minnebrikken er i midlertid i orden, og utrolig nok finnes det bilder av den merkelige kallen der. Få dager senere forsvinner Mattias etter et besøk hos bestemoren, og snøballen begynner å rulle. Mediene kaster seg glupske over nyheten, mens politiet er mer i tvil om dette faktisk kan være tilfelle, eller om det bare er lureri. Susso føler at hun er ansvarlig for guttens forsvinning, og er overbevist om at det er trollene som har bortført gutten. Hun blir fullstendig oppsatt på å finne ut hva som har skjedd, og ei lang rekke tilfeldigheter og nøsting av spor, fører henne, moren og kjæresten ut på en rundtur i Sverige der de får høre utrolig og skremmende historier fra mennesker som har møtt på disse ulike vesnene.
Parallelt følger leseren historien fra motsatt perspektiv; hos en familie på en litt avsidesliggende gård, har et brokete følge med stalloer slått seg til. Familien er på en måte stalloene gisler, og alt de gjør og/ eller ikke gjør, er for å bligjøre disse "husokkupantene".
Denne vekslinga gjør at leseren hele tida vet mer enn Susso, uten at boka mister noe av spenningsfaktoren av den grunn. Man høre stadig nye historier, får vite nye avslørende detaljer og på begge "frontene" møter de nye utfordringer hele veien.
Historien er både usannsylig og troverdig... Historiene folk motvillig forteller er overbevisende, beskrivelsene av stalloene er detaljerte og gode- brutaliteten og kreftene deres er heller ikke til å kimse av... Forfatteren lar vinter, kulde og mørke være med på å understreke den anspente stemningen på en mesterlig måte.
Det har vært en fornøyelse å høre den svenske lydboka, og det har vært morsomt å oppdage forskjeller i forhold til den norske utgava jeg hadde. En del av de språklige finurlighetene forsvant i oversettelsen, det samme med de morsomste svenske ordene:
På svensk: Og så log han, og så dog han.
På norsk: Og så lo han, og så døde han- mens ordspillet forsvant sporløst.
Pisksnärt = whiplash; det er sikkert like ille i Sverige, men skulle jeg få denne skaden noen gang, er jeg ikke i tvil om at jeg ville fortrukket at det skjedde i Sverige! Der kunne jeg også tenkt meg å sett det nasjonale mesterskapet i utfor- eller som dom sejer: Störtlopps-SM. Forresten må det være mye morsommere å møte den svenske polisen som rykker ut i radiobiler, mens man som vi vet, bare har sånne kjedelige patruljebiler her i Norge.
Historien er fascinerende, original og godt fortalt, men kunne med fordel vært strammet inn og kuttet litt ned. Det blir i meste laget tomgangs-skriverier om folk, hendelser og omgivelser som ikke har betydning for framdrifta. Sikkert stemningsskapende, men fyllstoff er unødvendig når det er 536 sider, og nesten 25,5 timer å ta av. Det hjelper heller ikke nevneverdig at i den norske utgaven så er opptil flere avsnitt strøket. Jeg vet selvfølgelig ikke om det er fordi den svenske forfatteren/ forlaget har flikka på sin utgave etter at lydboka ble lest inn, før den ble solgt til Norge, eller om det er det norske forlaget som syntes det ble mer enn nok uansett. Avsnittene som er forsvunnet, er absolutt av dem som med fordel kunne skippes, så det er helt greit, selv om man jo blir litt nysgjerrig på hvorfor/ hvordan disse forskjellene har oppstått..
Ettersom vi ikke-arbeidende har det så hektisk nå i ferien, har jeg ikke tid til å skrive all verden, men NRK har skrevet en utmerket og grundig omtale som gjerne kan abefales hvis noen ble nysgjrrige- i ingressen skriver de at: Stefan Spjuts roman Stallo er en uvanlig thriller, tett sammenvevd med det nordsvenske lansdskapet, med nordlyset og livet på landsbygda. Den er også en roman om det lille og svake mennesket – og det motet som skal til i møtet med troll og hamskiftere. Stallo, altså.
Boka ble av Aftenposten utpekt som ei av årets beste bøker i 2014.
Jeg er enig med både den ene og den andre jeg, boka er definitivt god skrevet og har absolutt underholdningsverdi, men skal
man ha glede av den, forutsetter nok at man ikke krever hundre prosent
realisme, men kan la seg forføre av det naturlig eventyrlige, hvis man
kan si det på den måten.
Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2015
9 timer, 40 minutter spilletid/ 409 sider
Perfekt lest av supre Petronella Barker
Lydfil fra forlaget+ biblioteksbok.
Det er vel knapt et superlativ som ikke har blitt denne erindringsromanen til del. Alle ser ut til å like den- svært godt. Hvis de da ikke er kritiske til det selvbiografoske aspektet. Selv kan jeg ikke påstå at jeg har hatt noe spesielt forhold til verken Liv Ullmann eller Ingmar Bergmann. Derimot har jeg lest flere av romanene til Linn Ullmann, og føler at jeg "kjenner" henne bedre, i det minste hva hun står for som forfatter. De av bøkene hennes jeg har lest, har stort sett har de falt i god jord, og jeg var spent da jeg begynte på denne.
Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel og visste ingenting om den store kjærligheten og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentig var det tre kjærligheter.
Allerede der i åpningssekvensen, mener jeg hun enkelt rydder unna det som kunne komme av innvendinger i forhold til spørsmålet om hvorvidt hun utleverer foreldrene sine for mye. Hun gjør ikke krav på sannhetene om hvordan alt var eller ikke var- alt kommer an på hvor du står. Minner har som kjent en tendens til å endre seg etter hvert som tida går, de slipes og formes av tidas tann, og ubevisst preges de nok også av våre senere erfaringer, kanskje også av hvordan vi ønsker å huske.. Jeg mener å ha lest i et intervju et sted at det er en diffus overgang mellom følelsesmessig sanne og histories sanne minner- og hvem kan vel bedømme når det ene er riktigere enn det andre?
Nu vel...
Dette er en kjærlighetshistorie (eller flere?) hun vil fortelle, der blant andre foreldrene hennes, spesielt faren, spiller sentrale roller. Prosjektet begynte med at hun og faren sammen skulle skrive ei bok om det å bli gammel, noe han anså for å være et hardt arbeid. Så var det bare det at tida rant ut mellom fingrene på dem slik at de ikke kom helt i mål. Det gikk for eksempel mye tid til å planlegge når de skulle møtes, hvordan de skulle gå fram, arbeidstittel- sånne ting. Brått var han ikke seg selv lenger, han hadde blitt en syk gammel mann som hadde mistet mange av ordene sine, så plutselig var han ikke det heller. Hun satt igjen med seks lydopptak, alle filmene hans, bøkene, manuskriptene, brev, dokumenter og selvfølgelig sine egne minner.
Jeg syntes det var ekstra fint å lese om tida etter at Bergmann døde. Om begravelsen, hvordan pressen ble holdt borte fra seremonien, de såre opplevelsene da husene og alt det andre ble solgt, hvordan hun skrinla bokprosjektet- og ikke minst hvordan hun tok det fram igjen. Hun viser oss et sammensatt bilde av barndommen, somrene på Hammars, livet med moren i USA, alle søsknene, den ene og den andres partnere, barnepiker, flere hushjelper, (etterhvert også pleiere)- massevis av mennesker over alt og nærmest hele tida, og likevel følte hun seg ofte alene.
Det ble en spesiell, flott, sjarmerende og rørende leseopplevelse. Jeg tenkte overraskende lite på at hovedpersonene er berømteheter av dimensjoner, for meg handlet det aller mest om relasjoner mellom mennesker, men også om menneskenes behov for å bli sett. Det er mange følelser og tanker leserne kan kjenne seg igjen i, samtidig som mye er genuint Linn Ullmann. Personlig og utradisjonelt, pakket inn i et presist språk og en intim stemning ( i betydningen tett, nær). Ettersom jeg har "lest" boka hovedsaklig med ørene, er det også på sin plass å nevne at Lydbokforlaget virkelig har gjort et scoop da de har fått dyktige Petronella Barker til å lese! Jeg kan ikke tenke meg noen andre som hadde gjort det i nærheten så fint og troverdig som hun har gjort her- rett og slett en ørens fryd! Nok ei bok jeg lett kan anbefale videre, pipirutgava også selvfølgelig, men først og fremst lydboka, ettersom oppleseren gir ekstra liv til totalopplevelsen.
