søndag 20. desember 2015

Juleroser og julelesing

I sommer skrev jeg ei liste over uleste bøker jeg ville prioritere å lese. Jeg skal ikke fortelle hvor mange titler som stod på den lista, men jeg kan love at den ikke har krympa nevneverdig. Når sant skal skrives, så er den vel til og med blitt litt lengre enn den var i utgangspunktet. Noen av de opprinnelige bøkene er selvfølgelig lest, men desto flere har blitt ført opp. Jeg er med andre ord ikke helt opprådd for lesestoff.
Nå er målet at jeg skal få lest noen fra denne lista i løpet av de ukene som er igjen av 2015. Det ser ut som snøen skal utebli helt, så da blir det vel sofa og bøker i stedet for ski og fjell. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal synes om disse forandrede planene, men man må vel bare prøve å innrette seg som best man kan.

Klikk for å se utdrag!
Klikk for å se utdrag!
Før jul i fjor skrev jeg et innlegg om julehefter. Der skrev jeg litt om det aller første juleheftet som kom ut, "Juleroser". Det morsomme er at i år, for første gang sida 1944, kommer Julerosene ut på nytt! Det er Herborg Kråkevik som er redaktør, og det er skikkelig morsom at hun har holdt seg så tett opp mot "originalene"; skjønnlitterære tekster og billedkunst i skjønn forening. Jeg har ikke lest heftet enda- juleheftene bør ligg nedlåst i ei kiste med minst to låser fram til julaften- men jeg har smugkikka litt. Jeg trur ikke det er veldig streng straff for det. Man har tross alt venta i over søtti år på at det skulle komme tilbake, da må det vel være litt slækk på reglene?! Jeg ser fram til å lese årets Juleroser, som har kjente bidragsytere som Maria Parr, Ruth Lillegraven, Agnes Ravatn, Selma Lagerlöf, Margareth Olin og Jon Fosse. Man kan jo håpe at dette er ny start for en gammel juletradisjon :o)
Ett julehefte er likevel ikke nok. Man må jo ha noen tegneserier også. (Og disse har jeg ikke smuglest i det hele tatt!)
Truls og Trine er en serie som har vært borte fra markedet i flere år, men som har våknet opp fra dvale igjen i år. Ny tegner er Arild Midthun (kjent som Donald-tegner). Disse figurene kjenner jeg faktisk ikke til fra før, men jeg ser for meg både nostalgi, dramatikk og julestemning.
Nemi. trenger nok ingen nøærmere presentasjon? Ingen jul uten, spør dere meg! Gullkorn og sleivspark om hverandre.
Falchs jul- som de kanskje mer kjente bøkene hans: gamle bilder med mer eller mindre julerelaterte, kreative tekster.

I tillegg vil jeg nevne et par bøker jeg har vært så heldig å få i postkassa! Alltid redd av Anne Lise Strand vant jeg i en gi-bort hos Beathes Bokhjerte. 1000- tusen takk! Boka tar for seg flere sider rundt temaet vanskjøtsel av barn og om hvordan voksne kan gjøre en forskjell. Jeg regner med at dette er ei sterk bok som kan gjøre dypt inntrykk. Det er litt sånn at jeg gru-gleder meg til denne. Forresten er det nye vinnersjanser hos Beathe i dag, så det er bare å taste seg videre ---> ---> 
Så har vi Irma Dahl, den dedikerte begravelsesagenten, av Kristine S. Henningsen. Denne oppdaget jeg en eller annen gang i sommer eller høst, da Juritzen forlag hadde avstemning om hvilken forside de skulle velge. Jeg avgav stemme, men jeg trur ikke det var min favoritt som vant... Boka- eller hovedpersonen- beskrives som frisk, morsom, foruroligende, tragisk og sitat: Dette er en bok det må være en forfatters drøm å skrive. Den opphører aldri å få deg til å le. Den er ikke et sekund overfladisk. Denne har jeg fått som forhåndseksemplar fra forlaget, og jeg trur den kommer i handlen i begynnelsen av januar. 
Med disse bøkene og heftene håper og trur jeg at det kan bli rett så fint å sløve litt i sofaen i jula, sjøl om jeg nok aller helst skulle tatt med meg ski og hunder og tatt noen turer til fjells. Det var bare det at man må innrette seg etter forholdene... 

onsdag 16. desember 2015

HELVETE HELLER. Kapittel én, for svarte.

SATAN! Jeg øver meg på å si sånt høyt. Har egentlig øvd i det stille en stund, men nå er det satans på tide å få opp volumet. Nå skal jeg  i hvert fall skrive kukord  som BALLEFAEN og GIGARASSHØL. Onde og aggressive ord som skal vise idioter hvor skapet skal stå.
Jeg er nødt til å se langt faen forbi at jeg her og nå skriver i en KLADDEBOK og ikke på en satans snasen laptop. Dette er hakke meg min eneste sjanse, og jeg må drite i format og satse på innhold. For jeg hadde nettopp en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jepp, dette sto jeg jaggu og tenkte for noen timer siden: Jeg er kloden Tellus´ mest ulykkelige menneske. Banna bein. Og under den nylånte haugen min av biblioteksbøker mynta på folk som er cirka femtiåtte, fant jeg denne retro kladdeboka. Har fått den påskolen for å greie ut om både det ene og det andre, men nå tar jeg jammen meg tak i dette klorbleika spetakkelet og begynner å skrive egne greier. Blir sikkert bare søppel, men det får ballefaen meg bare bære eller briste.
Dere skjønner at jeg bare måtte ta med de første avsnittene fra denne boka? Her er det pokker meg ikke snakk om å luske rundt grøten. Det er rett på sak, rett inn til kjernen, rett i hjerte. Og fra hjertet.
For ei stund sida skrev jeg om hvordan det gikk da jeg kjøpte ei fuglebok for å gi bort til jul. Det hadde ikke foresvevd meg i måneskinn at jeg skulle gå i den samme fella en gang til- og i hvert fall ikke etter så kort tid... Jeg leste dette innlegget hos Lena/ Les mye, og det var helt opplagt at den måtte bli årets julegave til E. (Leseponny, fjorten år- midt i blinken!) Så måtte jeg bare kikke litt da. Og lese litt. Og jeg hadde registrert at det er forfatteren sjølv so les, men jeg hadde ikke hørt på utdraget på Lydbokforlagets sider, så jeg gjorde det også. Bare for moro skyld, liksom... Men dere vet at når man først har lagret bankkortet på "Min side", så er det bare et par-tre tastetrykk å kjøpe lydfiler? Rett inn på mobilen. Dere har hørt tipset om å kjøpe julegaver du har lyst på sjøl, så blir det antakelig godt mottatt osv? He-he... Da ligger jeg forholdsvis godt an så langt- jeg har endt opp med å faktisk kjøpe det samme til meg selv nok en gang, ikke bare ønske meg det ;o)
Jeg kan leve godt med sånne "feller". Jeg har hatt denne på øret når jeg har gått tur med hundene, og banna bein: jeg har gått med så bredt glis, at hadde jeg møtt noen underveis, hadde de sannsynligvis trudd jeg ikke var helt vel bevart...

Til boka. Vanessa er femten år, bor sammen med mora i en kommunal leilighet i Oslo, mora drikker, tar piller, sover og ikke stort mer. Faren har gått ut og inn av fengsel og er ikke spesielt innvolvert i livet hennes. HUn hadde en gang en lillebror.. På skola er hun langt fra populær, og for sikkerhets skyld har det blitt bestemt at hun skal være med i ei gruppe som skal samles hos sosiallæreren en dag i uka. Det er da Vanessa bestemmer seg for å ta grep, hun FAKTA FAEN skal bli ny!
Dette er en sjarmerende, søt, fandenivoldsk, intens, truverdig, så, morsom, alvorlig og handlingsmettet historie om vennskap og mangel på venner, om hva det kan koste å ville holde maska, om foreldre som ikke følger opp, men at det også har forklaringer. Det handler om at man tross alt kan finne seg en plass og en identitet, og at enten så går det bra eller så går det forhåpentligvis over. 
Persongalleriet er fargerikt og levende, og hovedpersonen selv og de andre ungdommene i psyko-gruppa er nydelige- helt til å spise opp! Dette er ei sånn bok jeg blir litt lei meg av å lese, ikke fordi handlinga er så trist, men fordi jeg så gjerne skulle ha lest den da jeg selv var tenåring og kunne hatt godt av å se at det tross alt ikke er så ille likevel, at det kan ordne seg for snille jenter også.

Her er det superduper lett å konkludere. Denne må dere lese- eller kanskje aller helst høre. Andrea Bræin Hovig er jo en dyktig skuespiller og dermed også en eminent oppleser. Jeg står i fare for å tippe over mot skamros, men det får så være:
Dette er bok nummer 115 hittil å år, og jeg overdriver ikke når jeg skriver at dette er en av de mest fullkomne bøkene jeg har lest/ hørt så langt! Hvis bare mange nok leser denne, er jeg sikker på at den vil få nok nominasjoner til at den kommer på kortlista for bokbloggerprisen, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at den ligger usedvanlig godt an til å vinne en pris!

Vanessa har forresten gjesteblogget på ubok.no, i tillegg finner dere de første sidene som pdf her.  Og "leseprøve" ligger som alltid på Lydbokforlagets sider.

GOD FORNØYELSE ♥

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Spilletid 7 timer, 9 minutter/ 288 sider
Lest av forfatteren
Ungdomsroman
Begge utgavene har jeg kjøpt selv.

mandag 14. desember 2015

Himmelfall av Kari Brænne

Det er ikke ofte man kan skrive omtale av ei bok som har fått bred presentasjon i selveste Søndagsrevyen på NRK. Jeg kan i hvertfall ikke huske at det har skjedd her på bloggen før! Sjekk innslag nummer 16 bak lenka, man får ikke akkurat assosiasjoner til husmannsplassen Uren Luren eller enkelt hytteliv når man ser innslaget!
Fantastisk smussomslag! Hjerteklapp og sug i magen ;o)
 I 1918 ble hele den russiske tsarfamilien skutt i en kjeller i Jekaterinburg. Likene ble lempet opp på en lastebil, kjørt til skogs og skjult i ei avstengt gruvesjakt.
-Eller ble de nå det? Alle sammen?
I et samfunn der sannheten slett ikke var opplest eller vedtatt, der den enes virkelighet var en annens drøm- eller mareritt, alt ettersom hvor men befant seg økonomisk og sosialt, var det ikke til å unngå at rykter raskt begynte å spre seg: et eller to av barna, arvprinsen og en av døtrene skulle ha klart å komme seg unna, og i årene som har gått, har det blant annet dukket opp mange "Anastasiaer".
Vår historie, Maria Nikolajevna Romanovas, ble nedskrevet etter at en rekke tilfeldigheter førte en norsk forfatter til en leiegård i Barcelona hvor den gamle storhertuginna bor. I en alder av 113 år, var hun kommet fram til at det var på tide at noen får vite, og da passer det perfekt å fortelle til en forfatter! På den måten har dette blitt en slags kinder-egg-roman. En del består av gjengivelser av samtalene mellom disse to kvinnene, en annen Marias flukt etter at resten av familien ble henrettet og hun ble skilt fra broren, og til sist alle minnene og erindringene hennes fra barndommen før revolusjonen forandret alt. De tre elementene fortelles samtidig, men det blir gjort oversiktlig og greit, men oppbygginga er med på å holde spenningsnivået oppe gjennom 719 sider. At den er såpass omfangsrik, kan nok beklageligvis skremme mange fra å lese den, og når sant skal sies, holdt jeg på å gå i samme fella sjøl også. En kombinasjon av Tones glimrende omtale, og det at jeg fikk en fiks idé om at å lese tykke bøker kanskje kunne gi meg tid til å komme a´jour med et visst etterslep av bokomtaler, reddet meg. Det vil si, jeg fikk ikke skrevet de omtalene, men jeg fikk lest ei knallbra bok som ellers ville gått meg hus forbi ;o) Dette er en imponerende miks av historiseke fakta og (for å bruke et nylig innført begrep) fiksjonalisert historie. Det gnistrer av fortellerglede, fantasi og ikke minst grundig arbeid! Aller best liker jeg det som diktes fram om hendelesene etter drapene; hvordan Maria endres fra en hundre prosent uvitende porselensfigur, til å bli ei handlekraftig ungjente som ser verden med nye øyne. Sjokket da hun blir kastet ut i virkeligheten, det hemmelige livet i Katarinapalasset og flukten videre mot Vladivostok. Overraskende nok slutter historien der, på endestasjonen for den Transibirske jernbanen.
Jeg kan ikke annet enn å tolke det dit hen at det må komme en oppfølger eller to- det må da det??!! Jeg håper virkelig jeg kan få treffe igjen den skarpe, munnrappe Maria. Hun har jo mer enn antydet at hun har hatt et svært innholdsrikt og spennende liv, og ettersom dette er tid for store og små ønsker, setter jeg bok nummer to om storhertuginnas liv og levnet på ønskelista mi. Kjære julenisse, jeg har vært så snill jeg har klart, spesielt de siste ukene.

Boka anbefales. Varmt og hjertlig!


I 1977 ble bygningen hvor familien ble henrettet revet. To år senere ble levningene etter fem blad Romanov funnet, men dette var før perestrojka, og funnet ble holdt hemmelig i ti år. Ytterligere ni år gikk før Boris Jeltsin bestemte at det var på tide å få dem i jorda igjen, dette var i 1998. I år 2000 ble familien erklært som helgener av den russisk-ortodokse kirka og først i år 2007 fant man det DNA-prøver kunne bekrefte var levninger etter Maria og arveprinsen, Aleksej, i Uralfjellene.

fredag 11. desember 2015

Adventskalender fra vinterarkivene

Fra vinterarkivene av Merethe Lindstrøm

Lydbokforlaget/ Forlaget Oktober, 2015
Spilletid: 7 timer, 52 minutter/ 223 sider
Lest av Marika Enstad
Lydfil fra forlaget suplert med e-bok fra biblioteket.
Fantastisk forsidebilde- fantastisk tittel! For meg ble det uimotståelig :o)

På onsdag hadde Beathe et adventskalender-innlegg innlegg om bøker som krever ekstra mye av leseren, og forrige uke skrev jeg selv om utfordringene jeg fikk da jeg begynte på Merethe Lindstrøms nye selvbiografiske roman "Fra vinterarkivene". Det er godt å vite at det ikke bare er jeg spm møter motstand på litteraturfronten!

Etter de første krøkkete forsøkene, leste jeg et par anmeldelser, og jeg sytes vel kan hende det gjorde at det gikk litt lettere- eller  kanskje jeg heller skal si at det ble litt lettere å slå seg til ro med at det er en litt mer krevende tekst enn jeg er vant til?
Nu vel, hvordan det var eller ikke var; jeg har hørt hele lydboka, som forøvrig er usedvanlig godt lest av Marika Enstad- et nytt bekjentskap fra lydbokfronten, og absolutt en positiv overraskelse!
Jeg begynte med å lese i e-boka, og teorien var at ved selvlesing kunne jeg ta meg litt ekstra tid til å komme inn i handlinga, men jeg hengte meg nok for mye opp i detaljer og fikk ingen god flyt. Flyten kom først da jeg satte meg ned med litt strikking og lot lydboka gå uavbrutt- plutselig var alt tindrende klart! Det ble på en måte å høre lydbok på samme måte som jeg leser dikt: Da leser jeg fra a til å, og enten går diktene inn, eller så slår jeg til ro med at diktet ikke er for meg, men forhåpentligvis for noen andre... Det skulle til slutt vise seg at "Fra vinterarkivene" var ei bok for meg likevel!
Boka er som tidligere nevnt en selvbiografisk roman. Linstrøm har tatt med seg mann og barn og flyttet til et hus på landet, jeg tolker det som at hun håper at det skal være bra for dem alle. En ny start? Spørsmålet er om det finnes noe slik som en ny start, eller om alt bare er en fortsettelse. Samlivet med Mats er fylt av både kjærlighet, sorg, oppgitthet, sinne, frykt og en evig kamp for å holde seg flytende og å få endene til å møtes. At de etterhvert får barn gjør kan hende livet rikere, men det gjør det definitivt ikke enklere (-igjen: min tolkning!). Lindstrøm lever i stadig angst for at Mats skal gjøre alvor av å avslutte livet sitt, og hun er redd for at de skal overføre problemene til barna sine- slik deres egne foreldre hadde gjort, som en slags arvesynd. Dette farger hele historien, det er som om den fortelles gjennom et filter som gir alle scener et skremmende preg. Alt her er nemlig ikke bare forvirring og frykt, det finnes stunder som er gode også, men jeg antar at likså vel som at leseopplevelsen preges av dette "skremme-filteret", blir livet til de som lever med denne angsten faret av det. Man kan liksom aldri slippe gleden helt fri, man holder bestandig tilbake litt, for man kan aldri vite... Følelsen setter seg som ei klo i magen.
Historien er bygd opp av mange små episoder fra forskjellige epoker i Merethe og Mats´ fortid. Det velskes mellom jeg, vi, han, hun, du, de osv og det er ikke bestandig like lett å vite hvem det egentlig er som forteller fra hvilken peroide, men i lydbokutgava plukker man raskt opp tråden hvis man skulle være uheldig å miste den. Jeg antar at det er tilfelle i papirboka også, da kan man jo lett bla noen sider tilbake for å hente seg inn igjen.

Etter å ha gått noen runder både fo rå komme inn i og for å fordøye denne romanen, er jeg langt på vei enig i det mange anmeldere har skrevet. Poetisk, sterkt, ubehagelig, personlig, grusomt-vakkert.
Dette er ei bok jeg setter mer og mer pris på etterhvert som jeg får litt avstand til den. Jeg trengte den avstanden tror jeg, det er enkelte scener her jeg gjerne kunne vært foruten, men alt i alt, ender jeg opp med at den ender opp i kategorien "anbefales"- med god margin. Begge forlags-linkene fører bl.a til smakebiter fra boka, i tilleg kan man høre forfatteren les fra boka si. Gi boka en sjanse, er mi oppfordring! Pass bare på å lese/ høre den da du har litt ekstra tid så du får kontinuiteten den fortjener, i hvertfall i begynnelsen.

mandag 7. desember 2015

Det er Karl Ove si skyld!

Det er bestandig godt å ha noen å dytte skylda over på. Det er jo ikke ofte en selv gjør noe dumt, kjører for fort, sier noe ubetenksomt eller tar tankeløse avgjørelser. Eller lar Pippis filosofi dominere litt for mye.
Jeg er definitivt ikke noe julemenneske. Jeg har for eksempel snekra pepperkakehus så jeg forhåpentligvis er ferdig med det for flere år framover. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men plutselig bestemte jeg meg for å lage smultringer. Akkurat, ja: smultringer. Som erfarne julekakebakere advarer mot. Men, Dårlig Dømmekraft satt på den ene skuldra og en imaginær Pippi Langstrømpe på den andre, og det ble som det ble: Smultringer har jeg aldri lagd før, så det går helt sikkert bra!

NOT. 

Det er her Karl Ove kommer inn i bildet, for makan til pratmaker skal man jammen lete lenge- og godt- etter! Jeg lånte lydboka "Om høsten" på biblioteket, tok med meg K.O.K på smultringbakst, og hadde ikke engang tenkt tanken at han kunne være så skravlete! Jeg prøvde innbitt å konsentrere meg om gram og desiliter, visping i den ene bollen og forsiktig røring i den andre, kjevling av klissete deig og varming av smult, mens Karl Ove kakla i vei om hoggormer og melketenner, fluer og Madame Bovary, kjønnslepper, telefoner, tilgivelse og uvær, det trillet ut av ham som erter av en sekk... For ham er tydeligvis ingenting for stort og ingenting for lite, her kommer ubetydeligheter, trivialiteter, støv og skrot, hulter til bulter med eksistensielle, høyttravende og øyebrynsflagrende tankesprang. Spørsmålet jeg stiller meg er rett og slett hvordan noen kan tru at andre er interessert i alle de snurrige og halvfilosofiske betraktingene hans? Milde måne...
Det er klart jeg burde skjønt lunta, mannen har jo skrevet rundt 3600 sider om sitt eget livs kamp. Jeg får sette det på kontoen for godtruenhet. Jeg har faktisk ikke beveget meg inn i hans litterære univers før, og tenkte at dette kunne være en grei entre. Her har han gjort mange fiffige observasjoner og forteller tidvis ganske så morsomt og levende. Etter at jeg fikk ham utgjennom dørene her, har jeg googla litt, og funnet ut at en del av prosjektet hans er å vise den ufødte dattera han skriver til
verden slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den. Kanskje det, du... Kanskje boka kan få leseren til å legge litt mer merke til detaljer enn hen har gjort tidligere? Nå må dere ikke tenke at dette bare er søppel, for det finnes virkelig gull her også, som dette sitatet fra avsnittet om "demring":
Mørket er regelen og lyset det unntak, som døden er regelen og livet dens unntak. Lyset og livet er anomalier, demringen deres stadige bekreftelse.
Er det ikke uvanlig fint skrevet?

Likevel: Etter denne lynvisitten, er jeg egentlig ganske fornøyd med at jeg aldri begav meg ut på "Min kamp", men nå er det klart at denne firebinds encyklopedien av en helt annen dimensjon,  bokstavelig talt er det tynne saker, så hvem vet? Kanskje jeg kan komme til å lese litt om vinteren, våren og sommeren? Hvis noen skulle lure på tittelen, så har det ingenting å gjøre med temaene han beskriver, det er bare tidspunktet for når brevene til den enda ufødte dattera. Så lite mystisk var det!

Lydbokforlaget/ Oktober, 2015 (Leseprøve/ utdrag bak forlagslenkene)
Spilletid ca 4 timer, 37 minutt.
236 sider.
Fint lest av Ola G. Furuseth.

Hvor var det egentlig jeg skulle? Jo! Jeg skulle legge skylda på Karl Ove Knausgård! Det kan jo ikke være noen andre enn han som har skyld i at jeg fortsatt ikke har ei eneste kake til jul? Ikke pepperkaker, ikke smultringer- all den skravlinga gikk såpass utover konsentrasjonen, at det selvfølgelig gikk rett åt skoga med de smultringene, just presis slik enkelte ergerlig nok hadde forutsett. Dette kunne kanskje fått andre til å gå i fistel, men jeg har funnet en ufeilbarlig løsning! Jeg satser på konfekt og iskaker, litt dunkel belysning og kanskje en liten dæsj røkelse, så blir det sikkert nok julestemning for dem som trenger det ;o)
Pippa sjekker hvilke bøker jeg gleder meg til å lese- samt inspiserer dagens papirklipp-prosjekt. Papirklipp er absolutt å foretrekk fram for smultringbakst. Dessuten en utmerket metode for å bli kvitt utrangerte bøker!

tirsdag 1. desember 2015

Fornøyelig fuglefryd og akrobatiske ekornhopp

"Jeg skal bare..."
Hvor mange ganger har man vel ikke sagt de ordene til seg selv- og virkelig trodd at denne gangen skal det nok gå bra..? Jeg skulle jo bare innom bokhandelen for å kjøpe ei julegave. Eller to. Det gikk faktisk rimelig bra! Tre julegaver pent i posen, så rett ut igjen. Ikke noe uoverveid, ingen anger.
Vel hjemme, gavene lagt pent på gjesterommet sammen med det andre som er klart til jul. Det gikk bra! Jeg vil gå så langt som å si at det gikk over all forventning og alle forhåpninger. Senk skuldrene, ta deg en tekopp og et knekkebrød med brunost- det har du jaggu fortjent! Klapp på skuldra, vennen! (Det er viktig å gi seg selv positive tilbakemeldinger når man har gjort noe bra, man skal være raus med selvskryt, for det kommer fra hjertet ;o)
Kanskje bare kikke litt i den fugleboka? 
Tja... Det er vel ikke så mye nytt der? Jeg har jo tross alt lest en god porsjon fuglebøker oppgjennom tidene... 
Men hvem er det som kan la være å blad i ei flunka ny fuglebok, da? Det viser seg at jeg i hvertfall ikke er i den kategorien- teen ble lunken, knekkebrødet mykt og brunosten svett, og boka? Jooo, du! Den er lest fra første til siste side! Bilder er studert, byggetegninger granska, tips notert og jeg har gått i baret og bestilt ei bok til meg selv også...

Pokker!

Problemet er selvfølgelig ikke at jeg har kjøpt ei bok jeg strengt tatt ikke behøver. -Jeg har jo allerede lest den, og får sikkert lånt den hvis det er noe jeg vil sjekke opp en gang til- det er tross alt lenge til våren og tid for å henge opp nye fuglekasser og ekornhjem.
Problemet er at jeg slett ikke har tid til følgene av å lese slike bøker. Jeg har ikke tid til å snekre pepperkakefuglebrett, knote med trolldeig (Sikkert tretti år sida sist! Men trolldeig var jo ustyrtelig populært i hine hårde dager... Noen som husker?) for å lage-male-lakke vannfaste non-stop-look-alikes, søle med lim og Drygolin utendørsmaling i kremsprøyte for å lage liksomtakstein og liksomglasursnurr...
Jeg hater- virkelig HATER det når bøker holder mer enn de lover og gir meg så mye inspirasjon at ikke bare jeg, men også mannen i huset, blir opptatt med konstruering, måling, kapping, pussing og kapping og pussing på nytt fordi vi egentlig ikke kan å snekre fuglebrett med tak- den ene kvelden etter den andre.
Og nå er det allerede kvelden første desember, vi ligger allerede etter skjema for juleforberedelser, og vi har allerede tatt avgjørelsen om at vi må droppe pepperkakebakinga i år, hvis vi skal ha forhåpninger om å få det viktigste på plass innen lillejulaften...
Herr Parus Maajor fra bygningskontrollen har vært innom, og vi venter på ferdigstillingsattesten fra kommunen!
Boka som har lokket meg inn i uføret er Anne Havåg Holter-Hovinds "Fuglefryd" utgitt av Font forlag nå nylig. Den inneholder massevis av fine bilder (noen riktig nok litt mørke), beskrivelse av de mest vanlige hagefuglene, material- og kappelister til fuglebrett, fugle- og ekornhus, oppskrifter på mat de liker og ikke minst hvilke fugler som foretrekker hvilken mat- greit så man slipper å legge ut mat ingen av de stedegne artene vil ha. Det er kanskje ikke så aktuelt nå i desember, men når våren kommer, kan man bla opp for å finne tips til hva man kan plante for å få insekter, fulger og dyr til å trives i hagen (her kunne jeg nok ønska meg at plantenes herdighet hadde vært opplyst). Det er rett og slett ei veldig koselig bok! For de som ikke har lest kilovis med fuglebøker før, er den nok også både informativ og lærerik.

Hvis jeg skal ta sjansen på å anbefale denne som julegave, skjønner dere sikkert at jeg nesten må be dere om å begrense dere til fingernemme pensjonister med massevis av fritid, ornitologer med grønne fingre og hageentusiaster med fjær i hatten. Man kan selvfølgelig også vurdere den som et alternativ til andre snille folk som fortjener ei inspirerende, sjarmerende fuglebok ;o)

Ps og for ordens skyld: jeg hater ikke slike bøker. Jeg elsker dem!

Pps- forfatteren er hjertet og hjernen bak bloggen "Moseplassen"- ta gjerne en kikk der også ;o)