Før jeg forlater deg av Alexandra Bockfeldt

Juritzen Forlag, 2013
302 sider.
Nydelig omslagsdesign: Havva Yapici

Forfatteren er norsk-amerikaner, bosatt i Oslo. I bagasjen har hun blant annet en en mastergrad innen kreativ skriving, noen noveller som er utgitt i USA og Storbritannia, og i følge forlaget et ønske om å skrive store historier uten at det går på bekostning av god skrivekunst.
Før jeg forlater deg er hennes romandebut, og den beskrives som unorsk og eksotisk, med trekk fra både kjærlighetsromaner og thrillersjangeren. I tillegg er handlinga lagt til så vidt forskjellige steder som Hardangervidda, London, Paris og Sentral-Afrika-
er det rart jeg var spent da jeg satte meg ned med denne?




To kvinner har tilbrangt ei uke sammen på Hardangervidda. Det er opptakta for historien om Aurélie, en fransk fotokunstner med tilnærmet stjernestatus, og Helena som er britisk flyvertinne. Etter den heftige uka i vinter-norge, ble det sagt at de aldri mer skulle treffes igjen. Aurélie ble med på lasset da ektemannen dro til den Sentralafrikanske Republikk for å jobbe for Leger Uten Grenser. Helena fikk ei datter, den gamle moren hennes ble rammet av Alzheimer- utvilsomt fanget av tidsklemma med krav og forventninger fra flere kanter.
En dag Helena sitter på en flyplass, hører hun tilfeldigvis at en fransk kvinne er forsvunnet i Afrika- hennes Aurélie! Veldig uforutsette ting skjer, og hun følger hjertet sitt og drar sporenstreks for å lete etter henne.

Det første jeg fester meg ved, er alle de lange, kronglete og ukjente (steds-)navnene som strengt tatt ikke har noen betydning for historien. Eksempel fra side 59:

Og plutselig tenker hun på bryllupsdagen deres i Saint-Germaine en Lyle for ti år siden.   

Senere neves ikke stedet i det hele tatt så vidt jeg husker, og det er fryktelig mange sånne stedsnavn! De kunne uten unntak vært slettet (evt byttet ut med "landsbyen" osv.), og jeg vil påstå at det ville gitt teksten bedre flyt. Den eneste hensikten jeg kan komme på for å beholde alle disse geografiske angivelsene, er at de skal pynte opp- kanskje navnene klinger fint? Med mine lett nedstøvede fransk-kunnskaper vet jeg faktisk ikke...

Foto: Dagbladet

Så kommer det et par slurvefeil. Helena skriver et brev til Aurélie der hun minnes uka de var sammen:

Du slår blikket ned, men så, akkurat i det jeg trykker på avløseren, ser du opp og rett i kameraet (...)

Trykker på avløseren... Det rette ordet brukes i resten av boka, men det hjelper ikke så mye når jeg har fått et bilde av at det står en avløser mellom dem i hytta!

Et annet sted forteller Aurélie om et barndomsminne, da moren henter henne og søsteren på skolen:

Avisen har hun som vanlig brettet på en snodig måte: ikke én gang slik at den er lettere å håndtere, men mange ganger, slik at den ligner en notatblokk.

Greit. Man kan brette ei avis flere ganger, men ikke mange ganger!  Jeg vet at dette kanskje er surmaga pirking, men fakta er at ett ark, uansett størrelse, ikke kan brettes mer enn sju ganger. En hel avis tipper jeg du får problemer med når du prøver den tredje "bretten". Du kan umulig brette ei avis så den blir som ei notatblokk. Logisk brist. (Lenka over forklarer sammenhengen)

Dermed hadde jeg kommet drøyt femti sider ut i romanen, og hadde mista litt interessen for ei bok jeg hadde veldig lyst til å like. Jeg prøvde virkelig å legge fordommene til side, men det ble desverre aldri en høydare.
Til tross for at vi etterhvert får vite mer om de to kvinnenes familieforhold og forhistorie, synes jeg de forblir ganske endimmensjonale og blodfattige. I motsetning til den andre Berit, er jeg som regel veldig lettrørt og liker romantiske romaner med tøbbel undervies, men her ble jeg rett og slett ikke grepet av skjebnen deres.
Jeg skal ikke si for mye, for det vil ødelegge hele spenninga for andre som vil lese denne, men når det kommer til selve forsvinningsnummeret og oppklaringa til slutt, finner jeg det hele fullstendig usannsynlig veldig lite troverdig.

Som jeg skrev, hadde jeg veldig lyst til å like denne boka- det er noe annet enn at jeg ville lese ei (hvilken som helst) god bok. Det var denne jeg ville at skulle være bra! Nå sitter jeg bare igjen med en merkelig leseopplevelse, og jeg lurer litt på om det er jeg som har misforstått hele hensikten med boka? Kanskje forfatteren har et budskap som jeg ikke har klart å få tak i? Kan det være noe med alle navnene som bare skapte frustrasjon hos meg- lå det noe skjult der?

Igjen; en merkelig leseopplevelse, som jeg kommer til å fortsette å grunne på. Hvis noen av dere har lest boka, eller kommer til å gjøre det, vil jeg veldig gjerne høre hva dere synes; er dette et eksempel på at noen har kastet perler for svin? Der jeg er den som ikke ser det unike og vakre?

Dette blir dermed ei av få bøker jeg ikke finner noen å anbefale den videre til. Når noen kan forklare meg hva jeg har misforstått eller gått glipp av, lover jeg å ta "dommen" opp til ny vurdering!
I tillegg til den andre Berit, har Tine og Åshild lest boka. De to sistnevnte likte den godt så det er vel verdt å lese innleggene deres før dere avskriver boka kun på grunnlag av at jeg ikke ble overbevist.

Forresten: Boka har et veldig flott cover- derfor er også opphavskvinnen kredittert øverst ;o)

Fint når to-og firbente kan gjøre hver sine favoritt-ting sammen; Tyggeben til dem, bok til meg ;o) Mye av boka leste jeg ute, sommeraktivitev i slutten av oktober...

To favoritter og smakebit på søndag-

-Alle gode ting er tre ;o)

Som jeg nevnte i et innlegg tidligere, har jeg hatt med meg Hulemannen ut på tur denne uka. Jeg kommer trolig til å avslutte bekjentskapet i løpet av dagen, og dere skal få den ære å lese hvordan vi først ble introdusert for hverandre. (Når dere ser hva han er kapabel til å gjøre, skjønner dere sikkert at et sånt bekjentskap helt bare bør bli av det kortvarige slaget ;o) Det er altså ikke Hulemannen som beskrives i sitatet, men han har utvilsomt en finger med i spillet, og det er ikke til å unngå at man blir revet med når ei bok åpner slik:

Den døde mannen var helt uttørket. Han satt tilbakelent i stolen med oppflerrede lepper og svartgule, blottede tenner. Tjafser av støvet, vissent hår hang fremdeles fast i skallen. Bleke, glinsende knokkelbein syntes gjennom ansiktshuden. Fingrene var innskrumpede, svarte og sprukne.

Jørn Lier Horst har etterhvert blitt en av mine beste kriminelle venner, Ivar Nergaard en av mine favorittopplesere. Ikke overraskende er det flere enn meg som har et godt forhold til disse; I 2012 ble forfatterens forrige bok, Jakthundene, behørlig overstrødd med høye terningkast, Rivertonprisen og Glassnøkkelen, mens Ivar Nergaard ble kåret til Årets innleser hos Lydbokforlaget! Klikk på lenka hvis du vil høre utdrag, elller kikk på sida under her hvis du vil lese litt mer fra de første sidene.

Hvis man heller vil ha andre smakebiter og anbefalinger, kan man som alltid på en søndag besøke Mari og hennes flukt fra virkeligheten- der er det som regel mer enn nok å la seg friste av. Det er jo ikke sikkert alle er like fascinert av lik som har blitt sittende i tv-stolen i en firemåneders tid ;o)

Ukas illustrerte # 8

Markel Meitemark går over (kommune)grensa

av Rut Teian

Illustrasjoner av Ida Larmo

Cappelen Damm, 2013.
48 sider









Det er noe rart med barnebøker! Selv jeg som ikke har barn selv, og som ikke akkurat kan påberope meg å være særlig opptatt av barn (utover at de av og til er søte, ofte bråker mye og ALLTID SKAL HA DET BRA), synes det er morsomt med barnebøker. ILLUSTRERTE barnebøker , må jeg vel nesten si, for illustrasjonene er absolutt viktig for at bøkene skal vekke interesse.
I høst kom Rut Teian, til nå mest kjent for boka To blå hus, med ei ny bok for barn i aldersgruppa fire til sju år.
Historien er enkel. Meitemarken Merkel er skikkelig forelska, men for å treffe kjæresten sin må han gå skikkelig langt; han må faktisk gå over grensa! Kommunegrensa, intet mindre. På sin vei møter han både farer og utfordringer, men han treffer også noen som er villige til å hjelpe ham videre.
Idéen om å skrive om en forelska meitemark må man vel ganske enkelt kalle svært original, i tillegg er den gjennomtenkt og i kombinasjon med de detaljerte, fargerike og morsomme illustrasjonene har det blitt et flott produkt! Her er det virkelig høy humrefaktor, og jeg kan lett se for meg at dette kan bli en favoritt blant gutter og jenter i rette alderen.

Herlige detaljer! Merkel har stripete skjorte, selvfølgelig uten ermer, Musekona har trolig selvironi når det kommer til undertøy ;o)

Barn er ofte veldig interessert i naturen og i alle rare småkryp de kan finne der. Vi voksne synes ofte at mark og sånn er ekkelt og prøver så godt vi kan å unngå dem, mens ungene plukker opp, gransker dem, kjenner på dem og veldig gjerne vil vise fram det de har funnet. Her er det duket for drama, men hvis du kjenner noen voksne i den kategorien, bør du anbefale denne boka for dem også. Jeg trur fortsatt at eksponeringsterapi er velansett, og det er nærmest umulig å ikke få et mer nyansert syn på arten etter å ha lest boka!

Les og lær mer om meitemarken her-  beste å være forberedt så man kan svare på nysgjerrigper-spørsmål underveis ;o)

Egenandel, av Elsebeth Egholm

Schibsted Forlag, 2013.

416 sider.
Oversatt av Lene Stokseth.


Dette er bok nummer to om den danske journalisten Dicte Svendsen. Den første boka, Skjulte feil og mangler var jeg veldig begeistra for, og jeg gledet meg til oppfølgeren. Nå er den her, og for en gangs skyld, har jeg ikke latt meg skremme av spøkelset som truer med at høye forventninger fører til smertefulle skuffelser og kræsjlandinger! Boka er lest og forventningene er innfridd- HURRA ;o)
(Tv2 har vist serien om Dickte, og noen vil kanskje kjenne henne igjen derfra, jeg har som vanlig holdt meg i bøkenes verden.)


Boka åpner med et brak, bokstavelig talt. Dicte våkner av at det brenner på nabogården, stallen står i full fyr da hun og kjæresten Bo snubler ut av senga for å prøve å redde ut hestene. Da de får summet seg litt, og går til våningshuset for å varsle folk, oppdager de at døra står åpen, alt er endevendt og smadra, men ingen mennesker er å se. Samme natt brenner ei skole, og dagen etter finner Rose, Dictes datter, et kvinnelik da hun lufter hunden i et naturreservat like i nærheten. Den døde kvinna blir funnet med renneløkke rundt halsen og ei øks i hodet. Spørsmålet er om disse sakene- brann, innbrudd og drap- har noe sammenheng, og som seg hør og bør i en journalist-krimroman, blir Dicte etterhvert dratt mer inn i saken enn hun liker, men da er det allerede for sent å trekke seg.

Boka er ikke dødsspennende fra første til siste side, men den holder meg nysgjerrig hele veien, og spenningskurven er sterkt stigende mot slutten! Forfatteren har balansert selve "krimsaken" og den mer skjønnlitterære chic-lit-delen godt, og her blir vi mye bedre kjent med Rose som nærmest bare hadde en liten birolle i den forrige boka. Språket flyter lett, karakterene er troverdige og jeg synes krimsaken både er godt konstruert og overbevisende.
Når man leser krim, blir man litt detektiv selv også, og da jeg kom til side 247 trudde jeg at jeg kunne nagle gjerningspersonen. Det kunne jeg naturligvis ikke. Drøyt hundre sider lenger ut i boka derimot... Og det er ingen spoiler, for her begynner det å stramme seg til, og alle som har lest en krim eller to tidligere klarer lett å regne seg til at man nærmer seg neste trinn på spenningsstigen! Og til tross for det enkle regnestykket; det blir spennende så det holder!

Konklusjon:
Boka anbefales absolutt til de som har sansen for underholdnings krim/ chic-lit-krim eller hva man nå måtte kalle det! Jeg avslutter omtrent på samme måte som omtalen av "Skjulte feil og mangler": Jeg digger konseptet og gleder meg til at bok nummer tre, "Personskade", kommer til våren! Har vi flaks kommer den ut før påske, og da er det i hvertfall ingen tvil om hvem jeg skal invitere med meg på påsketur ;o)
Etter litt vipping mellom femog seks, endte jeg opp med en sekser på terningen hos bokelskere.no, jeg fant jo egentlig ingenting å trekke for!

Pippas kommentar til "Egenandel": Likte aller best at at det er to hunder med i historien, og at boka var såpass tjukk, for da rakk vi å kose oss så mye i løpet av lesinga!

Besøk gjerne Astrid Terese , hun har lest begge bøkene samlet og skrevet om dem på bloggen sin.

Trælete bok på vent!

I dag er det jammen meg tirsdag igjen, og da er det tid for å presentere enda ei bok som står og blomstrer mens den venter på å bli lest. Beathe er som alltid innsamlingsansvarlig, og om hun kanskje ikke får inn riktig like mange bidrag som de fikk under helgas tv-innsamlig, så er det helt sikkert mulig å finne inspirasjon egnet til å forlenge lese-ønske-lista si!

Havets katedral av Ildefonso Falcones er den som står på vent i dag. Jeg har fått den anbefalt flere ganger, men av en eller annen mystisk grunn, har det ikke blitt noe av.
Falcones er jo aktuell med Barfotdronningen nå i høst, men jeg har lagt ned veto overfor meg selv; ingen barfotdronning her i huset før katedralen er fullført!

Handlinga er lagt til middelalderens Spania, og med disse ingrediensene kan man vel bare skru forventningene i været, skulle jeg tru:

Havets katedral» gir en fascinerende beskrivelse av Barcelonas storhetstid som livlig sjøfartsby preget av religionskonflikter, krig, pest, enorme sosiale forskjeller og kamp om materiell rikdom. En gripende historie om ukuelig frihetstrang og grenseløs kjærlighet.

Nå er det bare ett problem. Jeg får rett og slett ikke lydbok-appen fra Lydbokforlaget til å fungere. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har installert, avinstallert, lasta ned bok, sletta lokal kopi - og ikke minst forbanna mine begredelige tekniske ferdigheter! Nå har jeg gitt opp; jeg har sendt e-post til Lydbokforlaget, som i sin tur har sendt problemet videre til utvikleren av appen og der står saken...  Hvis det er noen kloke hoder som har en forståelig løsning på problemet, så hadde det selvfølgelig vært helt strålende!
I mellomtida har jeg funnet fram den gamle discman´en, og snurrer rundt på Hulemannen av Jørn Lier Horst når vi er ute og går. Det er slett ingen dårlig erstatning, men det er hadde jo vært bra å slippe å dra på så altfor mange effekter...

Nevnte jeg forresten at jeg fikk min første smarttelefon for et par uker sida? Det har gjort at jeg føler meg alt annet enn smart, selv om jeg endelig har skjønt hvorfor alle som har sånne hele tida sitter i dyp konsentrasjon og trykker! Det er naturligvis fordi de prøver å lære seg hvordan de funker!!

Pergamentet

Gert Nygårdshaug

CappelenDamm, 2013
390 sider

Jeg har skrevet litt om boka og forventningene jeg hadde til den i dette innlegget. I tillegg har Anita alias Artemisia, skrevet en knallgod omtale her- hun er hva jeg vil kalle en dedikert Nygårdshaug-fan!

Mikro-resymé: Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen, Fredric Drums onkel, snubler nærmest opp i en drapssak i Oslo. Etterhvert får saken forgreninger til London, Italia og Mexico. Flere lik dukker opp, spor peker (i følge Skarphedin altfor opplagt) mot en bestemt person, Skraphedin nyter sin stilton og rødvin mens hjernen gjør sine kreative krumspring. Til slutt faller brikkene på plass, løse tråder nøstes opp, og saken får en fornøyelig (om enn litt usannsynlig) oppklaring.
I filmen under, gir forfatteren en liten redegjørelse for hvordan boka ble til.


Da jeg begynte å lese Pergamentet, hadde jeg forventninger og forhåpninger om en drivende og dramatisk krimroman. Etter å ha kommet ganske langt, syntes jeg fortsatt at det dramatiske mangla- til tross for opptil flere drap, innbrudd og dyrekadavre. Derimot syntes jeg språket og kommentarene var både finurlige og morsomme, og da jeg fortsatte lesinga med ei ny innstilling om at det heller var en underholdningsroman ( hmm... er det egentlig en egen sjanger?), da ble jeg straks mye mer fornøyd!
For meg er det helt opplagt at Gert Nygårdshaug har skrevet en veldig atypisk krimroman. Han legger mye mer vekt på språklige krummelurer enn det som er vanlig, og Pergamentet er virkelig et studium verdt for de som elsker innskutte bisetninger!! Aller mest fryder jeg meg kanskje over hvordan de andre etterforskerne blir sittende igjen som spørsmålstegn når Skarphedin kommer med sine meget tåkelagte ledetråder og hint- eller for ikke å glemme Skarphedin iført stråhatt, t-skjorte med påskrifta "SHUT UP AND FISH", sandaler og en knelang lyseblå shorts...

I boka er det flere henvisninger til de tidligere bøkene med Drum og Olsen, og her må jeg bare medgi at jeg har visse kunnskapsmangler. For opplevelsen av denne boka, trur jeg ikke det var noe stort tap- faktisk fungerte det i mitt tilfelle mer som små reklameplakater: Jeg fikk lyst til å lese de bøkene i serien jeg ikke har fått med meg enda ;o)

Tilslutt en irrelevant digresjon: Jeg ble litt overraska og skuffet over følgende som står på side 365:

Nå smilte Skarphedin Olsen et ondt, ulveaktig smil (...)

Også jeg som hadde et så sterkt inntrykk av at Nygårdshaug var opptatt av miljø og natur? Jeg hadde ikke trudd at han ville bruke ond og ulveaktig for å beskrive en og samme ting/ handling, som synonymer. Nu vel, jeg er nok litt hårsår når det kommer til rovdyr og vern.

Slett ikke uten humor!

Hund og bok, 2008

I dag har jeg kasta bort altfor mye tid på å lete etter noen bilder på den første mac´en jeg kjøpte. Jeg har alltid vært udisiplinert og håpløs når det kommer til organisering, sikkerhetskoipering og, ja... I grunn alt man BØR gjøre på data´n.
Ikke så gæli at det ikke er godt for noe! Jeg fant et bilde fra mars 2008, de rare fargene kan vel bety at jeg eksperimenterte med innstillinger på kameraet, og at søt, snille Mira-Mus, jenta hennes mor, helt tilfeldig ble modell.

Som jeg savner henne...

Ho var nok sant å si mer interessert i posen med søppeldynga enn i boka... Ut fra bildet, har jeg bare så vidt begynt på boka her, og er nok fortsatt optimist, men jeg var jo inne på sannhet; det er mulig jeg likte sukkertøyene bedre enn boka jeg også ;o) Jeg og Per Petterson ble aldri godvenner, selv om jeg tross alt likte denne boka bedre enn den andre jeg leste av forfatteren, "Jeg forbanner tidens elv". Den var grusomt kjedelig!!! Mulig jeg har gått glipp av noe stort som har avskrevet ham, men til gjengjeld har jeg jo lest mye annet jeg har satt stor pris på da!

Boka på vent- et jubileum!

Det er tirsdag, Beathe arrangerer "Boken på vent" og jeg er akkurat i ferd med å skrive mitt innlegg nummer trehundre!! Det feires i det stille, med et innlegg om ei bok jeg ikke hadde trudd skulle komme. Min absolutte favoritt i bokhylla, i godstolen og under pleddet; Britt Karin Larsen har akkurat kommet med den femte boka om skogfinnene. (Godeste Larsen er forresten den eneste forfatteren som har blitt tilgodesett med egen etikett her på bloggen). Den forrig som het "Før snøen kommer" hadde en slutt som liksom var så definitiv, at da jeg så "Det synger i lauvet" i Cappelens høstliste, fikk jeg litt hjerteklapp- og det er virkelig helt sant!!! (Nå skal det sies at jeg har et litt urytmisk hjerte, men det er første gangen jeg har registrert at ei bok jeg enda ikke har lest har gitt utslag på rytmen ;o)

Klikk på bildet for å lese de første sidene!

De to store personlighetene fra denne krøniken, Lina og Taneli, døde i den forrige boka- dermed var en epoke over.. Nå får vi kanskje lære etterkommerne deres enda bedre å kjenne? Det skal bli fint- og spennende! Også gleder jeg meg så veldig til å la meg oppsluke av Britt Karin Larsens rytmiske, poetiske, nydelige språk, som gjør de mest dramatiske hendelser til vakre historier.

Når jeg leser det jeg har skrevet hittil, er jeg faktisk litt overraska;
Tenk at man kan skamrose ei bok man ikke har lest! Tenk at man kan glede seg så innmari til noe man egentlig ikke vet hva er! Tenk hvor heldig man er som får slike overraskelser...

Smakebit fra Kilden

Jeg holder meg til kyststrøkene og jeg holder meg til lydbøker... Jeg leser for så vidt litt annet også, men tida strekker ikke helt til!
I går ble jeg ferdig med nok en klassiker somførst kom ut i 1918;

Kilden eller Brevet om fiskeren Markus.

av Gabriel Scott

Ikke framsida på "mitt" eksemplar, men det var denne jeg fant på nettet ;o)

Boka leste jeg først om på den fine bloggen til Drude. Hun hadde lest den flere ganger, og det gjør en jo nysgjerrig! Jeg må si jeg skjønner henne nå etter at jeg har hørt Sverre Anker Ousdal lese den på sin opprinnelige flekkefjord-dialekt! Ubetalelig!!!
Slik beskrives boka i bokdatabasen:

Dette er fortellingen om fiskeren Markus og hans forhold til liv og død, mennesker og dyr, havet og himmelen. Det er en enkel, men samtidig en vesentlig bok om fromhetens nådegave. Gjennom den ydmyke, enfoldige sørlandsfiskeren Markus formidler Gabriel Scott det klare budskap om takknemlighet og nøysomhet, om åpenhet og trofasthet som en betingelse for likevekt, ro, indre lykke og sinnets rikdom.

Boka er innsiktsfull, humoristisk, original og riktig så fornøyelig.
Jeg velger å dele åpningslinjene som setter standarden for resten av brevet.

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hva for en Markus var det?

Boka ligger i sin helhet ute i Nasjonalbiblioteketes  bokbase, og den kan søkes opp og leses gratis der. Anbefales absolutt! Også fordi jeg i min freidighet trur det er flere enn meg som kan ha glede av (og godt av!) å lese noe annet enn bare de aller nyeste bøkene som kommer ut.
Som et alternativ, kan man besøke Mari, som har samlet flere smakebiter denne søndagen også!

De usynlige

Roy Jacobsen

Cappelen Damm, 2013
Spilletid 6 timer, 29 minutter
Lest av Nils Johnson


Barrøy, Helgelandskysten. Begynnelsen av nittenhundretallet. En liten familie klorer seg fast i livet, tilværelsen, øya. Lille Ingrid (som naturligvis ikke er liten gjennom hele romanen ;o), hennes foreldre Maria og Hans, bestefaren Martin, hennes tante Barbro, som er litt... enfoldig, og etterhvert kommer det flere beboere på ulikt vis til øya. De kjemper mot naturen, været og uværet. De kjemper i mot, men er likevel avhengig av og prisgitt disse naturforholdene som herder de sterke og kanskje knekker de svake. Vi følger familien i hverdagen i en femtenårsperiode, til Ingrid er konfirmert og trer inn i de voksnes rekker.

Det er ingen hemmelighet at jeg hadde store forventninger og forhåpninger til den nye boka fra Roy Jacobsen. Det er vel heller ingen hemmelighet at den virkelig- og entydig!- har fått en fantastisk mottakelse. Dermed er vi tilbake til det evig paradokset; høye forventninger gi fare for stygge fall... Uansett hvor stor tro jeg har på forfatteren, boka, prosjektet; det var med en viss skrekkblandet fryd jeg satte i gang spilleren. Til overmål var det denne gangen en for meg helt ukjent oppleser, noe som gjorde at det klødde litt ekstra på de stedene man ikke kommer til.
Så var det ingenting å frykte! Oppleseren gjorde en fabelaktig jobb, og gjorde historien om mulig enda mer levende og autentisk, og Jacobsen leverer nok ikke fra seg et manus før han vet at han leverer varene- intet skinn solgt før bjørnen er skutt.
På en måte er dette litt som første del av "Seierherrene", men der den boka fokuserer på menneskene og samfunnet, er det her fokus på menneskene og naturen. Det er usentimentalt, udramatisk, uromantisert, upretensiøst. Det er derimot en fantastisk historie inspirert av forfatterens egen familiehistorie- den beskriver med Jacobsens velkjente nydelig melodiøse språk hvordan menneskene har innfunnet seg med tilværelsen, og hvordan de med største selvfølge gjør det som forventes og trengs; Man retter ryggen og lar seg ikke affisere av at trælene i hendene er med framtredende enn latteren og lykkestundene. Til tross for at de ikke snakker mye, har de likevel kjærlighet til hverandre, tar vare på og respekterer hverandre.

Konklusjon
Et suveren tidsbilde og ei briljant god bok, med et typisk Roy-Jacobsen-preg. Verd hver en terningprikk den har fått, og hver en pris den kommer til å motta! 
Anbefales til alle litteraturelskere ♥

Dette er første bok i Bokboblas blogglesesirkel, det betyr at det er flere bokbloggere som har lest boka og kommer til å legge ut omtaler en av de første dagene. Det blir kjempespennende å sjå hva de andre synes, om de er like begeistra som meg, eller om noen kanskje er litt lunkne? 

For et par dager sida hadde nrk/ bokprogrammet et flott program med forfatterportrett og presentasjon av De usynlige, det bør dere få med dere! Vakre bilder og fornyftige betraktninger rundt historie, natur, skriving og litt andre ting. Med litt flaks ligger programmet under denne lenka, i verste fall må dere søke den opp selv på nrk sine sider  (kultur- bok e.l)

Disse øyeblikk

Herbjørg Wassmo

Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2013
Spilletid 10 timer, 57 minutter
Forbilledlig lest av Gjertrud Jynge

Jeg har akkurat hørt ferdig nok ei lydbok. Av det slaget som setter spor, som får en til å tenke, og som man ikke glemmer med det første, men før jeg skriver omtalen av denne, må jeg nesten ta med litt om forholdet jeg har til Herbjørg Wassmos bøker!

I 1987 fikk jeg en stor murstein av ei bok som julegave. En triologi. TORA; Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet, Hudløs himmel. Det skulle vise seg å være noe ganske annet enn det jeg til da hadde lest; dette ble de første voksenromanene jeg leste, og det ble ei helt spesiell romjul! Jeg leste sent og tidlig- hadde knapt nok tid til å spise- langt mindre bli med bort på julebesøk. Jeg skjønte at livet ikke var enkelt for noen, at folk strevde rundt omkring, at det kan finnes fryktelige hemmeligheter i hvilket hjem som helst.
Jeg skjønte det nok ikke da- og jeg har sant og si ikke tenkt på det før nå, men jeg trur faktisk denne leseopplevelsen har satt en standard for hva jeg ønsker meg av en god roman; godt språk, originalitet, truverdig fortelling, realistisk persongalleri, naturskildringer.
Senere har jeg lest og hørt flere av bøkene hennes; Dinas bok, Et glass melk, takk, Hundre år og nå altså Disse øyeblikk. (Det er fortsatt noen igjen som jeg kan glede meg til!!)

Dette er på en måte en oppfølger til Wassmos forrige roman, Hundre år, hvor hun forteller historien om Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Forfatterens oldemor, bestemor og mor. Den beveger seg mellom ulike tidsrom, ettersom vi også får episoder fra forfatterens egen barndom. I Hundre år, blir det "avslørt" at bøkene om Tora også delvis er selvbiografiske. (Jeg skriver avslørt i hermetegn, for jeg trur egentlig aldri det har vært noe alvorlig tvil om dette) Som alltid; en fantastisk, uforglemmelig roman, satt ned på papir med et usedvanlig nydelig språk, presist og flytende. Hvis du ikke har lest den, anbefales den sterkt, og som en forsmak, kan dere lese Rose-Maries velformulerte og begeistra omtale her.

Som jeg av og til gjør når det blir for vanskelig å finne mine egne ord, siterer jeg fra forlagets presentasjon av boka;

Sterk selvbiografisk beretning fra Herbjørg Wassmo. 
Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet. Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere.

Her følger vi forfatterens liv, fra hun som ungdom begynner på realskole og trår inn på veien til selvstendighet. Som sekstenåring blir hun gravid, men velger å ikke gifte seg med elektrikerlærlingen som er barnets far. Deretter får vi i kronologisk rekkefølge se korte scener og små øyeblikk som har vært viktige, typiske eller kanskje hverdagslige i hennes liv, fram til moren dør, og hun føler seg fri til å skrive denne selvbiografien.
Et sted i boka forteller hun om en samtale og et møte med en annen forfatter, dikteren Sara, som i et foredrag sier at de ikke skal undervurdere leserne sine, at de gjerne kan holde tilbake det som blir for sterkt hvis det blir skrevet, og som leserne selv kan lese mellom linjene. Fantastisk!! Det er akkurat det Wassmo har gjort her! Med korte, presise setninger, hvor det uvesentlige og uviktige er skrellet bort, forteller hun sin historie, blottstiller seg og gir en fantastisk skildring av et kvinneliv. Til og med alle navn er strøke, både på steder og personert; de eneste som er nevnt ved navn er Simon de Beauvoir og Raskolnikov (fra Dostojevskijs Forbrytelse og straff). Alle andre blir bare omtalt som mannen, jenta, hunden, dikteren osv. Man skulle kanskje tru at det ville gjøre leseren forvirra, men sånn er det ikke. Gjennom hele boka, alle sceneskiftene, er det helt opplagt hvem det er snakk om, og hva slags relasjon vedkommende har til både henne og eventuelt andre. Et litterært grep av første klasse ;o)

Konklusjon:

Alle mine krav til en god leseopplevelse er oppfyllt!
Jeg bøyer meg ydmykt i støvet, anbefaler boka på det hjertligste (men les for all del noen av de forrige bøkene hennes først, hvis du ikke allerede har gjort det!) - og jeg stiller meg i rekken av begeistra lesere. Her er noen av de andre:
Kleppanrova.
Med bok og palett
Tine

Hør utdrag HER, eller les fra begynnelsen HER.

Siamesiske tyttebær, stekte elgballer og Carlottes viltkokebok

Hva skal man egentlig med kokebøker? Alle har vel det fra før- og hvis man ikke finner oppskrift på det man vil lage der, så har man jo alltids nettet! Man finner jo alt der, om man skulle være i akutt nød, på den ene eller andre måten...

Jeg har konkludert med at kokebøker i bunn og grunn har en veldig viktig tilleggsfunksjon, utover det helt konkrete med hvor mye persille man skal bruke, hvor lenge biffen skal steke, hvordan man flår ei gås osv. Den skal inspirere! Den skal inspirere til å bruke råvarene på nye måter, og den skal inspirere til å benytte råvarer man aldri har prøvd før.

Klikk på bildet for å bla i boka!

I mitt tilfelle- og jeg regner med at det gjelder de fleste i jegerfamilier, er det første aller viktigest; hvordan i alle dager skal man for eksempel klare å fornye elgmiddagen? Som overskrifta antyder, kan man kanskje være et stykke på vei om man benytter seg av hele slaktet, også de dele man tradisjonelt har sendt på fyllinga, eller til nød gitt til bikkja. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg har varta opp med stekte elgballer, selv om oppskrift står i boka... (De skal stekes som kamskjell og skal visst nok smake godt- så lenge man ikke tenker på hva det er man spiser ;o) Jeg har derimot lagd viltkaker/ kjøttkaker med malt reinsdyrhjerte, det ble skikkelig godt! Husbonden ble skeptisk da jeg fortalte hva slags kjøtt jeg hadde brukt "det hadde aldri a´mor gjort", men han måtte innrømme at middagen var bra! Og restene gikk med som pålegg allerede dagen etter, det er som regel et godt tegn. (Og hvis a´mor hadde levd, trur jeg hun hadde likt at jeg brukte den gamle kjøttkverna hennes, den med kast i akslinga så sveiva stadig kjørte seg fast...)

Slakting med lydbok, te og Pepsi max.. Alt er som det skal være!

Hittil har jeg fått rype og rein i frysern, og i går var det slakting igjen, denne gangen av elg. Jeg må bare legge med et bilde fra seansen! Det er ikke sikkert at alle har sett en levenda elg, langt mindre fått en slengt opp på kjøkkenbordet. Jeg kan love dere at det blir et skikkelig digert kjøttberg... På bildet er det biffer og steker fra ett lår... Nu vel... Ettersom biffer og steker må mørne lenge enda før det blir godt, brukte vi noe av kjøttdeigen (eller hakket, som vi sier her) og lagde elgburger som det også står oppskrift på i boka. De ble enda bedre enn kjøttkakene! Jeg føler meg allerede som en bedre kokk, og nå går jeg bare rundt og tripper og venter på at jeg skal få prøvd boka enda mer!! Jeg er som dere skjønner stårlende godt fornøyd med den nye boka til Charlotte Mohn Gaustad (bl.a kjent fra tv-serien Jenter på hjul). I tillegg til å være inspirerende, er den fantastisk ujålete, fornøyelig og er piffa opp med supre bilder, både fra jakta, kjøkkenet og spisebordet.

Til slutt må jeg vel neste forklare hvor de siamesiske tyttebærene kommer inn i bildet. Rørte tyttebær er nærmest obligatorisk til alt slags viltkjøtt, og bærhøsten har vært utrolig bra i år! Ettersom vi bor midt i tyttebærskogen, pleier jeg å ha en plastpose i lomma når jeg er ute og går med hunda, så kan jeg plukke med meg litt når jeg kommer over noen ekstra fine tuer, og likevel er ute. Og det var på en av disse turene jeg faktisk fant siamesiske tytteær! Som bildene viser, har den/de bare én stilk men to "blomsterfester". Litt som når siamesiske tvillinger er vokst sammen i hodet, men har to sett med ben. Det er kanskje heldig at det er bær vi snakker om her. De har nok ikke hatt verken bekymringer eller problemer pga denne skavanken, og jeg de har alltid blitt behandla helt som andre tyttebær; de gikk rett i miksern sammen med de andre singel-bærene, litt revet eple og sukker. Som med elgballene; man merker ikke at det er noe spesielt før man får høre hva det er ;o)

Sånn henger det altså sammen, at boka jeg har på vent i dag, ikke er ei bok jeg venter på å lese, men ei bok jeg venter på å få bruke!
Har du lyst til å sjå hva andre har på vent i bokhylla eller kjøkkenhylla, kan du besøke Beathes bokhylle, der det på tirsdager pleier å være massevis av tips å finne for den som har leselyst!

Forresten: boka er gitt ut på Cappelen Damm nå i høst, og det er dyktige Mona Nordøy som har tatt de flotte og stemningsfulle bildene- dem alene gjør boka til ei utmerket coffeetable-bok, også for folk uten jaktblod i årene eller en halv elg i fryseren ;o)

50-årsjubileum for Is-slottet!

Jeg burde antagelig skrevet et festskrift eller i det minste en liten tale med gode poeng og kanskje en pinlig morsomhet på slutten. Istedet sier jeg meg storfornøyd med ENDELIG å ha gjort alvor av å lese Tarjei Vesaas´ Is-slottet. Det er i år nøyaktig femti år sida boka kom ut første gangen, og det er forunderlig hvor godt den fortsatt kan treffe leserne etter så mange år. Boka er naturligvis fri for mobiler, men bortsett fra det, er alt like aktuelt den dag i dag.

Klikk på bildet for å høre utdrag fra boka.

Jeg gikk for lydbokversjonen, som jeg har lett for å gjøre bl.a når tida ikke strekker til.. Det er Liv Bernhoft Osa som leser, og det gjør hun på en måte som kler historien godt!
Is-slottet er jo en klassiker, som jeg trur alle litteraturinteresserte nordmenn har et forhold til, uansett om de har lest den eller ikke. Is-slottet ble belønnet med Nordisk Råds Litteraturpris, og boka er i tillegg filmatisert. (For all del: Ikke se filmen med mindre du er spesielt opptatt av håpløst sære filmer...)

Ganske kort er den ytre handinga som følger:
To ungjenter, Unn og Siss, tiltrekkes av hverandre, og første kvelden de møtes alene, både skjer og sies det ting som gjør at Unn kvier seg for å gå på skola degen etter. Istedet bestemmer hun seg for å gå til isslottet, men hun går seg vill der inne, finner ikke veien ut igjen, og til tross for en storstilt leteaksjon blir hun aldri funnet. Siss lar dett gå voldsomt inn på seg, og fra å være sentrum og primus motor i venneflokken, trekker hun seg unna og forandrer personlighet totalt.

Det som gjør denne romanen så unik, er måten forfatteren klarer å formidle jentenes følelser på. Følelsene er kanskje universelle, men jeg kan ikke annet enn la meg imponere av at en mann på godt over seksti har klart å få dette ned på papiret! Som leser sitter jeg har og har vondt i magen pga usikkerheten, fortvilelsen, smerten, håpet og sinnet som formidles. Boka er så kjent, at det er ingen overraskelse hvordan det hele ender, likevel ligger det ei spenning her, og boka har mange av thriller-sjangerens elementer i seg. Intet mindre enn fantastisk!!

Rose-Marie har skrevet en bred og fin omtale av boka, den bør dere lese! Også bør dere lese Is-slottet! Det fortjener boka, og det fortjener dere!!!
(Den ligger som e-bok hos Nasjonalbiblioteket, så det er bare å søke den opp der ;o)

Pergamentet og Voynich-manuskriptet

Denne uka har det blitt lite lesing, men desto mer av alle andre ting!! Når høsten nærmer seg, tenker jeg alltid at det skal bli mer lesetid når kveldene blir lengre, men slik blir det jo ikke... Høsten er liksom høysesong for så mye annet også, og de lange kveldene går med til... å sove!! Man må jo prøve å komme seg opp til nye gjøremål neste dag også!
Det er naturligvis alle disse "andre" gjøremålene som har gjort at jeg (igjen) henger en smule etter når det gjelder bokbloggen også- kanskje det kan bli litt orden på sakene om enda noen uker, når både kveldene og morgenene blir mørke? Man kan jo alltids håpe ;o)
Boka jeg konsentrerer meg mest om nå, er Gert Nygårdshaugs nye krimroman, Pergamentet. Her er det begått to mord så godt som samtidig, ett i Bispevika i Oslo, det andre i Bishopsgate i London. Begge de to drepte skulle vært til stede på et arrangement i The Royal Society i London, der de skulle avsløre innholdet i et eldgammelt dokument som ingen hittil har klart å tyde. For leserene er det opplagt at sakene henger sammen, men hvem er villig til å gå så langt at de dreper for å bevare pergamentets hemmeligheter?
Dagens smakebit er fra side 69. Kriposetterforskeren Skarphedin Olsen har akkurat kommet hjem etter en bedre middag hos en bekjent, og etter at han tilfeldigvis var den som kom først til drapsstedet i Bispevika.

Skarphedin Olsens metode for å skjerpe hjernen, få boblene under kontroll, til å bli en kreativ strøm, besto nettopp i å innta små munnfuller av den kraftige, engelske blåmuggosten sammen med enda mindre slurker rødvin drukket rett fra tuten på de små flaskene; en ost- og vin-kombinasjon som ville ha fått sersjant Aronsen- eller en hvilken som helst annen matelsker med forfinet smakssans- til å gå fullstendig fra konseptene.

For øyeblikket har jeg ikke kommet lenger enn dette i boka, men sida jeg kun har lest positive omtaler av denne- og har likt alt annet jeg har lest av Nygårdshaug, trur jeg dette skal bli riktig så fornøyelig!

Hvis du ikke er spesielt glad i verken rødvin, stilton- eller annen blåmuggost, kan du ta turen innom "Flukten fra virkeligheten"; der pleier man alltid å finne smakfulle smakebiter på søndager!

Vel bekomme- nyt dagen, maten og mysteriet!!

Ps: Manuskriptet eller pergamentet denne historien dreier seg rundt kalles Voynich-manuskriptet, og er slett ikke noe forfatteren har dikta opp! Verken alfabetet eller språket er kjent, men ved hjelp av C14-metoden er dokumentet datert til å være fra 1400-tallet. Det er faktisk omtalt som "verdens mest mystiske dokument"! Det er utrolig fascinerende, og for meg som sitter her med et mellomfag i historie, blir det nok ekstra spennende! Bildet under viser noen av de illustrerte sidene; ikke rart både historiekere og andre har grublet på seg grått hår for å finne ut hva dette egentlig er!!