På grensen til lang bokhyllelesing

Jeg er nok av de som trives ekstra godt i hjemlige trakter. Samtidig synes jeg jo det er spennende å lese om andre folk og land, fremmede kulturer og selvfølgelig historie. Når jeg i tillegg minner meg selv på at det eneste leseforsettet jeg tok med meg inn i 2018 var at jeg skulle prøve å lese bøker fra så mange land som mulig, var Helga Erika Fatlands Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen et innlysende valg. Men... Det er bestandig noe skremmende ved disse mursteinene. Trykt utgave av Grensen, er på 623 sider og den veier hele 960 gram- nesten en hel kilo! S K R E M M E N D E... Nu vel... Skal man la seg skremme av bagateller som vekt og omfang? Det korrekte er selvfølgelig å svare "nei", men det ærlige svaret er likevel "ja". En bølge av positive omtaler både hos bloggere og de proffe anmelderne hjalp heller ikke mer enn at jeg sa til meg selv at den skal jeg lese- en gang.... Skrekken er at boka ikke skal svare til forventningene og at man ikke skal klare å legge den fra seg, men fortsette og fortsette i tilfelle den etterhvert skal bli så bra som "Alle Andre" mener. Argumentene for å ta fatt fikk ikke gjennomslag før boka plutselig og temmelig uventa ble tilgjengelig som lydbok! Til alt overmål er det ingen ringere enn forfatteren selv som leser- Ooo Store Lykke! Der 623 sider virker uoverkommelig, er 20 timer og 28 minutter spilletid sånn omtrent akkurat passe ;o)
Som ofte ellers har jeg hatt papirboka som støtte og oppslagsverk mens jeg har hørt, for det er ikke til å komme bort fra; velger man lydboka kan det være fort gjert å miste tråden hvis man ikke sitter ett opp og ned og konsentrerer seg, men hører samtidig som man gjør noe annet- som å vaske bil, gå fjelltur, plukke bær, slynge honning e.l. Av og til gå mer enn 50% av konsentrasjonen en annen retning, og da er det greit å kunne repetere litt.
Ettersom boka kom på kortlista for Bokbloggerprisen og det var samlesing i juni, tipper jeg de fleste som er innom her på bloggen har god kjennskap til hva den handler om, forfatterens lange reise innom alle landene som grenser til Russland, så det bryr jeg meg ikke så veldig mye om å gjenta. Jeg nøyer meg med å skrive bittelitt om det som overrasket meg mest og det som gjorde sterkest inntrykk. Som for eksempel at den til tross for at det er 960 gram/ over tjue timer pur informasjon også har stor undeholdningsverdi. Det er antakelig det at forfatteren selv leser som gjør at jeg fanger opp humor og vittigheter som ellers ville gått meg hus forbi. Veldig interessant, men kanskje ikke så overraskende å høre om om opplevelsene i Nord-Korea. Mer uvitende var jeg vel strengt tatt om alle de andre naboene- jo lenger øst, jo mer kunnskapsløs var jeg, og jeg innser selvfølgelig at det ikke er nok å høre éi bok for å plugge igjen kunnskapshullene, men det er i det minste en start. Opptil flere ganger får vi høre om svenskenes Karl 12. en forsiktig og mildt sagt offensiv og handlekraftig konge uten spesielt velutvikla sans for konsekvesutredninger! Grunnen til at jeg nevner ham, er at jeg har lest ei anna bok som også handler om ham i sommer, men det blir for vidløftig å ta det som en digresjon her, det får komme i et eget innlegg! Poenget var bare at jeg fram til i sommer ikke ante at på begynnelsen av 1700-tallet var det Sverige som var den virkelige stormakta i Nord-Europa, og at karoliner-hæren med god grunn var fryktet for den hensynsløse framferda si- kontrasten kunne neppe vært større til dagens fredlige Sverige..

**********************

Der forsvant strømmen, og med den det mobile bredbåndet. Strømmen kom igjen med det samme, det gjorde ikke nettet. Fredagen gikk, lørdagen kom- og gikk, og i dag er det søndag, nettet er på nett igjen, men nå har jeg selvfølgelig mista inspirasjonen til  å skrive. Da får det bli slik. Jeg konkluderer med at boka var overraskende artig og lettfordøyelig, og jeg holder døra åpen for å lese flere av Fatland bøker. Tommel opp og jeg slutter meg definitivt til alle dem som anbefaler boka!

Ikke helt den russiske grensa, men varden markerer grensa mellom Ringebu og Stor-Elvdal dvs Oppland og Hedmark. Mårrastur med hunder og Helga til Gravskardhøgda, tåka letna før rett før vi nådde toppen, og før vi var tilbake ved bilen var det solskinn.

Grensen av Helga Fatland

Kagge, 2017/ CappelenDamm (lydbok) 2018

Lest av forfatteren 

Bokhyllebok/ Storytel

 

Hviskeren av Karin Fossum

Som mange anrde har jeg lest mi dose Konrad Sejer- krim og en del annet av Karin Fossum. Favoritten er uten tvil "De gales hus", og noe av tematikken derfra finner man igjen i hennes nyeste roman, hvor nevnte Sejer innehar en av rollene.

På et avhørsrom sitter altså vår gamle venn, på motsatt side av bordet, sitter Ragna Riegel. En usedvanlig mager, grå og unnselig kvinne i førti åra. Hun trives best i nylonfrakken hun bruker på jobben hos Europris, hun har sine rutiner og har alltid gjort sitt for at andre ikke skal legge merke til henne. Sejers jobb er ikke å finne ut om Riegel er rett gjerningsperson, det er hevet over enhver rimelig tvil. Spørsmålet er hvorfor. Hva førte denne tørrkvisten av en kvinne til å begå en så grusom forbrytelse? (Og for leseren er det lenge et aldri så lite mysterium hva hun faktisk har gjort) Sejer stiller spørsmålene som får Ragna til å fortelle- for nå er det det eneste hun ønsker; at et eneste menneske skal lytte til det hun har å fortelle. Hun forteller villig vekk og holder ingenting tilbake. Om barndommen med en svært syk far og en snill, hardtarbeidende mor. Om at det var hun som fant faren da han hadde begått selvmord. Om Walter Ericsson, mannen hun fikk en sønn sammen med, den første og eneste som virkelig har SETT henne, men som likevel valgte å flytte tilbake til Sverige med den "ordentlige" familien sin. Om sønnen, Rikard Josef, som med unntak av noen ferdigtrykte julekort, brøt kontakten med moren og besteforeldrene da han flyttet til Tyskland som syttenåring. Om hvordan hun alltid telte skrittene sine fra postkassa til inngangsdøra. Om de anonyme truslene hun mottok. TIltakene hun gjorde for å bagatellisere truslene, og for å minske risikoen for at varslene skulle bli virkelige. Om frykten og panikken de små papirlappene medførte, fortvilelsen da hun ikke ble tatt alvorlig da hun meldte fra til politiet.

Det er mange som har lest og skrevet om denne- Fossum har en stor tilhengerskare, ingen tvil om det! Superlativene har florert hos de proffe bokanmelderne, mens bokbloggerne har vært litt mer delt i sine omtaler. Mange likte historien likevel godt nok til at den var med på langlista til Bokbloggerprisen, selv om det kanskje var litt som forventa at den ikke gikk videre til kortlista/ joker.
I stedet for å gjenta i det kjedsommelig det andre allerede har skrevet, har jeg kastet terning for diverse kvaliteter som ofte er avgjørende for om ei bok faller i smak eller ikke. Ikke alle "Kategoriene" er like viktige for ei bok som dette, men jeg vil likevel si at snitt-karakteren jeg havnet på, samsvarer godt med inntrykket jeg sitter igjen med;
Truverdig? Absolutt!
Spenning? Ikke utpreget. Det er mer riktig å si at det var interessant å krype inn i Ragna Riegels forkvaklede sinn.
Persongalleriet er sparsommelig, og bortsett fra R.R. er de anonyme.
Miljøskildringene er litt som persongalleriet; sparsommelig, men det som er, er helt ok.
Aldri noe å utsette på språket eller stilen til Fossum! Hun går mange andre norske forfattere en høy gang!
"Plottet" er originalt i den forstand at det er forbryteren som får forklare seg, heller enn at en forbrytelse skal oppklares. Mange overraskelser og uforutsigbare vendinger underveis.
Engasjerende? Njjaa... Av og til syntes jeg det var litt langdrygt, men det tok seg opp mot slutten.
Aktualitet? Irrelevant, med mindre man tøyer seg lengt og legger vekt på bl.a. ensomhet, helsevesen, forholdet mellom arv og miljø osv.
Slutten er suveren- antakelig det beste med hele romanen! Vel verdt å vente på ;o)

Til sist: denne begynte jeg på som lydbok, men etter hvert ble jeg mer og mer lei av å høre på hvesinga til Kim Haugen, og dro til biblioteket for å bytte til meg papirboka. Da gikk alt så meget bedre! Haugen er vanligvis en oppleser jeg setter stor pris på, men denne gangen var vi altså ikke enige om at hvisking ikke er det samme som skrallende hvesing. Et eksempel på hvor avgjørende det er at man finner tonen med den som har lest inn lydbøker- og at selv favoritter kan skuffe..

***************

Cappelen Damm, 2016

333 sider

Biblioteksbok

Andre bloggere:

Artemisia

Groskro

Reading Randi

Med bok og palett

Tine

Bjørnebok

Rita leser

 

Simon og stjernene, Bokhyllelesing 2017

Denne boka har stått ulest i hylla sida sånn cirka februar i fjor. Jeg hadde lest et par positive omtaler (Tine og Med bok og palett), men det var ikke de som gjorde at jeg bestilte boka. Ikke bestilte jeg den fra en av nattbokhandlene som selger bøker med rabatt heller- jeg kjøpte den til full pris direkte fra Juritzens egen nettbutikk. Nei, jeg var ikke bevistløs i gjerningsøyeblikket, og nei, jeg hadde ikke fått et illebefinnende. Jeg var rett og slett indignert på forlagets vegne! Ja, det går faktisk an. Noen husker kanskje saken hvor Juritzen og Interpress krangla om hva som egentlig var avtalt i forbindelse med distribusjon, kjøp, salg og retur av bøker? I mitt forrige liv drev jeg bensinstasjon, Interpress var en av to som dengang distribuerte blad og bøker, og dermed har jeg selv ymse erfaringer med det firmaet, og jeg har mistanke om at det kan ha blitt enda litt verre etter at min karriere i oljebransjen var over. Bokkjøpet var dermed min egen lille støtteerklæring til David i kampen mot Goliat. Nå skal det sies at Goliat vant kampen, men viste storsinn nok til å opprettholde tilbudet om forlik, slik at Juritzen & co kunne fortsette virksomheten sin.
Bøker kommer i hus på de forskjelligste vis, og noen blir stående ufortjent lenge før de leses. Nok en gang er det Hedda sin fortjeneste at jeg har blåst støvet av en hyllevarmer.

Blå nok framside?

"Simon og stjernene" av Nathan Filer er ei veldig spesiell bok- og den har langt mer tyngde og byr på større utfordringer enn jeg hadde sett for meg. Hovedpersonen er Matthew Homes, deler av historien er fortalt på "vanlig" refererende måte, Jeg gikk inn, hilste på de andre... Hun så opp og bladde videre...  Andre deler har hovedpersonen skrevet, dels på en lånt pc, dels på en gammel skrievemaskin. Det er brukt ulike fonter, så i utgangspunktet skulle det være greit å holde orden på før og nå, minner, tanker, drømmer og forestillinger, det er bare det at denne Matthew er schizofren, og det forkludrer jo det hele en god del, både for leseren og ikke minst ham selv, selvfølgelig...
Da han skriver og forteller historien sin, er han i attenårsalderen, mentalt svært langt nede og heller motvillig til å la seg medisinere. Vi får litt etter litt klarhet i hva som skjedde den sommeren familien var på campingferie, og broren Simon døde. Nøyaktig hvordan ulykka skjedde, får vi ikke vite før helt mot slutten, men det viktige er hvordan familien taklet -eller rettere sagt IKKE taklet- livet etterpå. Faren som fortvilet prøvde å holde fast ved det normale, moren som det raknet for helt og fullt, Matthew som følte seg skyldig (som barn ofte gjør) og hvordan ingenting ordner seg av seg selv, og ingenting går over selv om man ikke prater om det som har skjedd.
Som nevnt slet jeg litt med å holde tråden til å begynne med, og jeg ble ikke spesielt engasjert i historien. Ved første forsøk gav jeg opp etter to uker med tvangslesing, da hadde jeg bare kommet til side 63... Jeg pleier å si at halvgjort er undervurdert, men noen ganger må man bare bite tenna sammen, krumme nakken, brette opp skjorte-ermene, rykke tilbake til start og FULLFØRE løpet! Andre forsøk gikk mye bedre, faktisk så bra at jeg leste ut boka i løpet av noen dager- og denne gangen likte jeg både historien og den "kaotiske" skrivestilen; man bør forvente kaos når hovedpersonen er schizofren! Trikset ble å lese litt på samme måten som når jeg leser dikt: lese med jevn flyt selv om ikke alt faller på plass, etterhvert som man får flere brikker utdelt, går det lettere å pusle sammen hele bildet...
Forfatteren Nathan Filer er utdannet psykiatrisk sykepleier, og jeg trur faktisk ikke man kunne skrevet denne romanen så gjennomført og truverdig uten en viss grad av erfaring med psykiatri. Her får man både realistiske bilder fra innsida av psykiatrien, med nedskjærings-trusler, engasjerte pleiere, litt mer ovefladiske administratorer, redde pårørende og venner som forsvinner.
Til tross for en strevsom start, ble slutten virkelig en opptur- hvis man kan si det på den måten, når det faktisk var både snørr og tårer som dominerte...
Konklusjonen må bli at dette er ei spesiell bok, preget av kaotisk innsikt. Anbefales til de som er interessert i å lese om mental helse og hvordan mennesker kan påvirke hverandre på godt og vondt.

Simon og stjernene av Nathan Filer

296 sider

Oversatt av Lene Stokseth

Juritzen, 2016

Papirbok, kjøpt sjøl.

********************

Dette var første runde i Heddas bokhyllelesing. Temaet er blå framside, og jeg håper denne var blå nok? Hedda er ikke så streng, så jeg trur nok det bør gå bra ;o)
Jeg har gubla og sortert litt i ulesthyller og stabler gjemt bort i kriker og kroker, og funnet disse bøkene for de neste rundene:

ANDRE RUNDE - FEBRUAR -
Les ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk
James Rebanks: Sauebondens liv

TREDJE RUNDE - MARS -
Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700
Sigrid Undset: Korset (nytt forsøk på å fullføre trilogien om Kristin Lavransdatter)

FJERDE RUNDE - APRIL -
Les ei skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990
Tove Jansson: Trollvinter 

FEMTE RUNDE - MAI -
Les et skuespill eller ei diktsamling
Henrik Ibsen: De unges forbund

SJETTE RUNDE - JUNI & JULI -
Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese
Julie Orringer: Den usynlige broen

SJUENDE RUNDE - AUGUST -
Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla
Torkil Danhaug: Døden ved vann

ÅTTENDE RUNDE - SEPTEMBER -
Les ei bok av en forfatter du ikke har lest før
Edmund de Waal: Haren med øyne av rav

NIENDE RUNDE - OKTOBER -
Les ei bok med en svært kort tittel
Abraham Verghese: Alene sammen (Her har jeg tolket kategorien litt vidt; tittlen er svært kort i forhold til hvor tjukk boka er, ca 770 sider... Det kunne like gjerne vært to bøker, "Alene" og "Sammen"...)

TIENDE RUNDE - NOVEMBER & DESEMBER -
Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
Orhan Pamuk: Snø (Denne hadde jo passa veldig bra i forrige runde, men det er den eneste Nobelprisvinneren som står igjen- vel og merke hvis jeg som planlagt leser "Korset" i mars. Halvgjort er underveurdert, men det er jammen meg kompromisser også, spør dere meg!)

Historia om det tapte barnet, og eit brev som forsvann.

No har eg venta i tre dagar, men det har ikkje kome noko nytt brev. Kan hende det berre var ein slumptreff at han svara så raskt på det første brevet, men det set jo liksom litt stasndarden, så no sit eg her, passe skuffa og sur (og kald på føtene). Det er sikkert ikkje rettvist av meg- eg har venta endå lengre på svar på om eg får nye varmesolar på garantien, eller om eg må kjøpe meg nye; du skal sjå at det er posten som har skulda denne gongen...
Kor som er, eg veit ikkje om eg skal halde fast på at heile jula helst skulle vore avlyst, eller om den berre bør få ei litt anna- og ikkje minst- meir avslappa form. Eine dagen står eg steil på det fyrste, andre dagar vinglar eg meir. I dag har det vore ein vingledag. Eg fekk ein knøttliten marsipangris, fann ein kopp med nissemotiv i skåpet og byrja av alle ting å strikke eit par ullstrømper med mønster og fargar som ein heilt utan fantasi vil kunne sei er typisk julete. (Kalde føter må vel ikkje føre til at ein strikkar raude og kvite julesokkar?)

Bakgrunnen for strikkeprosjektet var at eg trengte noko å henge fingrane i mens eg høyrde de siste par timane av "Historia om det tapte barnet", den siste boka i Elena Ferrante sin Napoli-kartett, boka som omhandlar moden alder og alderdom. Eg har storkosa meg med dei tre første bøkene, og var spent på korleis det kom til å ende med Lila, Elena, familie, vener og fiendar. Likevel, då boka- og lydboka endeleg kom ut, klarte eg ikkje å gyve laus på den med ein gong. Fallhøgda var så stor, forventningane så høge, sjansen for å skuffast nær astronomiske.
Gjennom fire bøker har vi følgt dei to venninnene og konkurrentane frå barndom, til unge år, via vaksenlivet og no altså moden alder og alderdom. Kvar av bøkene har til ein viss grad eit særpreg, men denne gongen synest eg det er eit meir markant skilje. Kvardagen og livet er ikkje lenger like hektisk-dramatisk som tidlegare. No er det meir grubling, resignasjon og bitterheit. Kanskje ein kan sei at i dei tre første bøkene var mykje av dramatikken noko dei vart dratt inn i, mens det no er meir dramatikk som spring ut frå deira eige indre liv?
Slutten skuffa meg nok litt. Eg hadde venta meg noko spektakulært, ei avsløring eller ein vri som kanskje ville sette alt på hovudet, men det skjedde ikkje. For å vere sikker på at et ikkje var noko som hadde gått meg hus forbi, tok eg fram at den første boka, "Mi briljante venninne", og las prologen der på nytt. Det er ingen tvil, historia heng godt i hop frå ende til annan, og vi som lesarar får nøyaktig det forfattaran lova der:

I minst tre tiår har ho snakka om dette med å forsvinne utan å etterlate seg spor, berre eg veit kva det betyr. Ho har aldri hatt tankar om å flykte eller byte identitet, aldri drøymt om å skape seg eit liv ein annan stad. Og ho har aldri tenkt på sjølvmord. 
(...)
Lila har det som vanleg med å overdrive, tenkte eg. Grenselaus, også når det gjeld å forsvinne utan eit spor. Ikkje berre ville ho forsvinne, nå i ein alder av sekstiseks år, ho ville viske ut alt livet som låg bak henne.
Eg var svært sint.
La oss sjå kven som vinn denne gongen, sa eg til meg sjølv. Eg slo på datamaskinen og begynte å skrive- alle detaljane i historia vår, alt som var igjen i minnet.

Alle detaljar, alle val, alle konsekvensar som var at i minnet... Det er lett å skjønne at serien har vorte ein så stor suksess. Det er dramatikk, temperament og konflikter. Psykologi, sosiologi og historie- alt pakka inn i pur realisme og eit rikt variert språk, fritt for sentimentalitet og klisjéar.
Nå kan ein fort tru at det er med ei kjensle av tap, eg har avslutta Napilo-kvartetten, men høyr! Høyr!! Til våren kjem det ut ei ny Ferrante-bok på Samlaget! Eller, den er ikkje ny, den vart skriven før bøkene om Lila og Lenu, men for oss er den jo ny- og som vi gler oss! Sjå berre kva informasjonssjefen i Samlaget, Karin Helgø sa i eit intevju med  BOK365 i sommar:

Hvilken er den beste boka du har lest i år? 

 – Det er nok Ferrantes The Days of Abondonment. Ein roman Ferrante skreiv før Napoli-kvartetten og som Samlaget gir ut til våren med tittelen Svikne dagar. Det handlar om ei kvinne, Olga, med to barn som vert forlaten av ektemannen for ei yngre kvinne. Ferrante skildrar så Olgas veg ned; nådelaust, rått og tett på. Ein kjenner igjen den nærmast fysiske leseopplevinga frå Napoli-kvartetten, berre at her er grepet endå tettare og meir komprimert. Ferrante viker ikkje unna ubehaget, men graver og borar, og held lesaren i grepet. Imponerande, regelrett.

 -Og som om ikkje det var nok; rett over nyttår, blir det lesning frå boka på Det norske teatret i Oslo.  

Konklusjon: Den som ventar på noko godt, kan lettare halde ut med ei slitsam jul ;o) 

**************************************

Samlaget/ Lydbokforlaget, 2016

573 sider/17:20 timar

Omset av Kristin Sørsdal

Lest av Silje Breivik 

Takk til forlaga for lysfil og leseeksemplar!

Tro, håp og eplekake- Det er alltid noen smuler igjen

Av Sarah Moore Fitzgerald

Oversatt av Heidi Grinde

Utgitt av Schibsted- NÅ VIGMOSTAD & BJØRKE FORLAG

Ungdomsroman (målgruppe 12+)

Av og til er det ikke til å unngå at hummøret svinger og at stemningen er på nedadgående. Til tross for at sola skinner fra skyfri himmel, humlene surrer og man kan sitte på dørhella og vite at verden fortsetter sin skjeve gang, helt uten at man trenger å legge så mye som to pinner i kors.

En slik dag overbeviste jeg meg selv om at det var verdt å prøve "Tro, håp og eplekake-kuren"- og gjett hva!? Det hjalp!

Tenåringene Meg og Oscar har vært bestiser så lenge de kan huske. Begge har et gryende håp om at det kanskje kan bli noe mer, men ingen av dem tør å si det til den andre, for i verste fall kan det jo ødelegge hele det fine vennskapet deres.

Det skal vise seg at vennskapet uansett blir satt på prøve. Foreldrene til Meg bestemmer seg for å slå til på tilbudet om å bo og jobbe et år i utlandet, og Meg må motstrebende bli med. Avtalen om å maile hverandre daglig blir etterhvert vanskelig å holde, fortroligheten forsvinner, det baller på seg med misforståelser, taushet og bortforklaringer, og på toppen av det hele flytter vakre Paloma inn i Megs hus mens de er borte. Med en voksens lesere øyne, er det ikke vanskelig å gjennomskue spillet hennes, men for Meg og Oscar, som ikke klarer å se verken skjulte motiver eller hele bildet, blir det etterhvert svært vanskelig. For Oscar så uutholdelig at hun bestemmer seg for å forsvinne fra alt sammen. Etter noen dagers leting, finner man sykkelen og skoene han i sjøen, og det konkluderes med at han har tatt sitt eget liv, selv om de ikke finner noe lik. De eneste som nekter å gi opp håpet om at han fortsatt kan være i live, et Oscars lillebror, Stevie, og Meg. 

Boka er bygd opp ved at Meg og Oscar forteller i annethvert kapittel. På den måten vêr hele tida leseren litt mer enn de to hovedpersonene, og det bygges opp en fin spenningskurve. 

Dette er som nevnt ei ungdomsbok, og det passer derfor bra at temaene blant annet er vennskap, mobbing, sjalusi, (dårlig) selvbilde, tillit, åpenhet, raushet- og selvfølgelig forelskelse. Boka er lettlest, engasjerende og hjertevarm. Absolutt lett å anbefale for ungdom og ungdommelig voksne 😃

PS. Les boka for å finne ut hva noe så alminnelig som eplekake kan gjøre!! Hvem skulle trodd at eplekaker kan være magiske? 🍏

25% og dobbel dose= briljant Ferrante

Det begynner å bli ei stund sida nå, men ganske så overraskende fant jeg altså et prøveeksemplar av Elena Ferrantes bejublede førstebok i Napili-serien i postkassa. Jeg leste Samlagets presentasjon, jeg leste flere anmeldelser i aviser, jeg leste omtaler på diverse bokblogger- men jeg leste ikke boka. Den begynner nemlig med ei tre sider lang liste over personer som er med, og da konkluderte jeg raskt: det her er sikkert grusomt uoversiktelig! Jeg er så lat og bedagelig anlagt at jeg gidder ikke å lese ei bok hvor jeg stadig vekk må slå opp i registeret for å finne ut hva slags forbindelse det er mellom den ene og den andre.
Til alt hell og stor glede, har Silje Breivik lest inn historien som lydbok, og da skjønner dere! Da var det så mye lettere å gå løs på det som så ut som ei utfordring! Det er rart med det: Ofte er det slik at lydbøker lister og lurer seg inn i et lesehjerte som ikke er villig til å åpne seg for papirvarianten☺

Boka begynner med at Elena får vite at Lila, hennes trofaste, men litt mystiske venninne fra barndommen, er sporløst forsvunnet. Ikke en knapp er tilbake- ikke et hårstrå er å finne- hun har til og med klipt seg selv ut av alle bilder familien hadde. Den eneste som vet at dette er noe Lila har snakket om i flere tiår, er Elena. Da hun innser at Lila til slutt har funnet en måte hun kan fordufte på, blir Elena rasende, og bestemmer seg for å skrive ned absolutt alt hun husker fra livene deres, tanker, opplevelser, observasjoner. Dermed får vi Elenas fortelling mer eller mindre kronologisk fra de to møtes som småjenter til Lila gifter seg i tenårene. De har ganske lik bakgrunn: de kommer fra fattige familier i en svært belasta og urolig bydel i Napoli og begge er både intelligente og skoleflinke. Forskjellen er at der Elena er forskiktig og pliktoppfyllende, er Lila frekk og freidig og sluntrer unna skolearbeidet. På prøver er det likevel Lila som er den dyktigste, og begge vil de studere videre da de har tatt sine første eksamener. Elena får hjelp av ei lærerinne som overbeviser foreldrene hennes, mens Lila ikke er like heldig, og må begynne å hjelpe til å familiens skomakerbedrift, samtidig som det forventes at hun skal gifte seg smart- dvs sikre familien økonomisk. Til dette punktet har vennskapet deres vært preget av praktiske konkurranser, men herfra blir konkurransen mer preget av rivalisering, gjensidig misunnelse- og lengsel etter den nærheten de hadde hatt.

Den hemmelige forfatteren har med en fantastisk fortellerglede skapt et spennende tidsbilde med truverdige, sterke karakterer. Her er det heftige følelser, engasjement, familiefeider, stridigheter, vold, drap, kjærlighet, lidenskap og vennskap. En detaljrik og kompleks historie hvor det til tross for mine dystre spådommer slett ikke ble uoverkommelig å holde styr på de foskjellige navnene og forbindelsene. Kanskje det var fordi boka er kjempebra lest? Akkurat passe mye variasjon og innlevelse. Jeg storkoste meg fra første til siste lydspor, og gleder meg til bok nummer to, "Historia om det nye namet" kommer i oktober! Del tre, "Dei som flyktar og dei som blir" kommer neste vår, og den siste "Historia om det tapte barnet" kommer høsten 2016. Det er bare to ting å gjøre: glede seg samtidig som man smører seg med tålomdighet.

Mi briljante venninne

Elena Ferrante

Oversatt fra italiensk av Kristin Sørsdal

Usedvanlig bra lest av Silje Breivik

Spilletid: 12 timer, 11 minutter

403 sider

Lydbokforlaget/ Samlaget, 2015

(Klikk på forlagslenkene hvis du vil høre/ lese utdrag!)

Og den litt ullne overskrifta? En firedel av serien er lest/ hørt- har hørt hele lydboka, og supplert med litt "egenlesing" når det har passa seg slik ;o) Lydboka er hakket kvassere, spør dere meg!

To bøker om Sofie og Otto- ikke for barn

Helt sida Brit Bildøen fikk p2-lytternes romanpris

Helt sida Brit Bildøen ble nominert til p2-lytternes romanpris for Sju dagar i august har jeg vært bestemt på at den skulle jeg lese. Så skjedde det som har lett for å skje, både på bokfronten og ellers: andre ting, andre bøker kom i veien og sju dager i august ble til nærmere sju måneder i vinter. Vel. Boka dukka plutselig opp på eBokBib, og da er det uhyre lettvint å trykke på "LÅN"- så vips lå den klar for lesing på Padda.
Boka handler om Sofie og Otto, året er 2019, byen er Oslo og verden har forandra seg en god del i løpet av de årene som ligger mellom oss og dem. Blant annet er forskjellene mellom folk blitt større, spesielt er de fattige blitt mer synlige. I tillegg er det ikke lenger oppsiktsvekkende at vær og natur herjer med menneskene og det menneskeskapte.
Sofie er leder ved det nye Munchmuseet, mens Otto leder FROM- foreninga for romfolket. Begge er veldig engasjerte og opptatt på hver sin kant, men på fritida er de alltid sammen, og det er viktig for dem å bevare fasaden og fatningen. Sofies datter var en av ungommene som ble drept på Utøya, og sorgen og tomrommet det bragte inn i livet deres preger dem naturlig nok fortsatt, om enn på ulik måte.
Handlinga går som tittelen sier over ei uke. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sofie har fått et insektsstikk som irriterer. Hun prøver å ignorere det, mens Otto prøver å overtale henne til å oppsøke lege. Dette kunne vært en bagatell, men i stedet blir det på en måte starten på ei lang rekke uhell, ulykker, sammenstøt, dårlige følelser og dårlige stemninger.
Forfatteren har på en mesterlig måte klart å skape et kompakt scenario der omgivelsene på alle måter er med på å understreke hovedpersonenes kamp for å holde på det hverdagslige i en verden og en tilværelse der man oppdager stadig flere sprekker under en tilsynelatende helt grei overflate.
Mye, mye mer kunne vært sagt om denne, for det er virkelig en glimrende roman som fortjener alle de godordene (og prisene) den har blitt overøst med, og jeg anbefaler dere å lese Ellikkens fyldige og reflekterte omtale, i tillegg til det Samlaget selv skriver på sine sider.

I stedt for å skrive mer om "Sju dagar i august", skal jeg utbrodere litt om en annen interessant oppdagelse jeg gjorde. Som jeg har nevnt i et par tidligere innlegg, går det tregt med skrivinga for tida, og da jeg skulle friske opp litt rundt denne boka, kom jeg over denne artikkelen i Aftehosten:

Da ble jeg selvfølgelig veldig nysgjerrig! Var det mulig at dette bare var en omskriving av en allerede og for lengst utgitt roman?? Her mått inspektør Snusen til pers! Biblioteket her hadde ikke "Desperate personar" i samlinga si, så jeg prøvde meg på Norgeslån, men da skjedde noe jeg faktisk aldri har opplevd før: forespørselen ble avvist uten begrunnelse. (Det gjorde Snusen om mulig enda mer oppsatt på å avdekke om det hele var juks og bedrag!) Neste forsøk på å komme til bunns i sakene, var å skrive en e-post til Samlaget, der jeg forklarte hvorfor jeg ønska meg et leseeksemplar av Paula Fox si bok fra 1970. (Den kom ut på norsk først i 2010) Det gikk ikke mange dagene før boka lå i postkassa og Snusen kunne fortsette undersøkelsene sine!

I "Desperate personar" møter vi  Sophie og Otto. Handlinga er lagt til Brooklyn, året er 1968. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sophie blir bitt av en villkatt da hun gir den mat. Hun prøver å ignorere og bagatellisere uhellet, mens Otto mener hun bør komme seg til en lege. Denne "drakampen" følges gjennom hele historien, og blir på en måte det som setter i gang rekka med ubehagelige hendelser.
Det er også flere likhetstrekk mellom disse to romanene, men det inntrykket jeg til slutt sitter igjen med, er at de tross alt er ganske så ulike.
Jeg synes Bildøens "versjon" er mer intens, dramatisk og engasjerende. Det er mulig det er fordi lagt til Norge og at handlinga er nærmere i tid,. Hendelsene og omstendigheter hun beskriver er mye mer aktuelle i det nyhetsbildet som preger livene våre her og nå. Paula Fox har kanskje lagt mer vekt på samspillet (eller manglende samspill..) hennes Sophie har i forhold til menneskene rundt seg. Forskjellen kan kanskje beskrives som om Fox´ Sophie og Otto er to planeter som sirkler rundt hverandre i stadig videre sirkler, mens Bildøens Sofie og Otto har havna i samme tørketrommel som virvler dem rundt...  Noe sånt? Kanskje?

Inspektør Snusen  har i hvertfall konkludert med at det er stor avstand mellom inspirasjon og plagiat!
Begge bøkene fallt i smak, men skal jeg rangere dem opp mot hverandre ville jeg satt "Sju dagar i august" øverst. De som allerede har lest Bildøens bok, kommer til å glede seg over "Desperate personar", og for de som ikke har lest noen av dem, anbefaler jeg å lese Fox først og Bildøen etterpå- det vil garantert gi en spesiell leseopplevelse! Anbefales!!

Jon Fosses trilogi om Asle og Alida

Hvis man leser mye (eller mye til seg selv å være!), kommer man av og til dit at man bare må ha noe helt annet. Det er kanskje slik for den som har andre lidenskaper også? At de fotballgale bare må ha litt golf eller petanque? Eller de som har fluebinding på hjernen bare må studere noen frimerker?

Jeg er ikke av de som strekker grensene altfor langt, jeg holder meg stort sett godt innafor komfortsona, men å låne med meg en hel triologi fra biblioteket, se det kan jeg driste meg til!
Nå skal det med en gang sies at disse bøkene bare er noen tynne fliser, kortromaner er kanskje den riktige benevninga, men du store min: de ruver!!

"Kveldsvævd" sto i hylla for nyheter sist jeg var på biblioteket, og det slo meg at jeg har da neimen ikke lest noe av Jon Fosse! Tanken gjorde meg nesten litt flau, for han går jo for å være en av de virkelig store nålevende norske forfatterne/ dramatikere- i 2011 fikk han flytte inn i statens æresbolig for kunstnere, Grotten i Slottsparken i Oslo. I fjor høst var han aktuell i forbindelse med utdelinga av Nobels Litteraturpris- mange regnet ham som en stor favoritt, man som vi vet, gikk prisen til Alice Munro det året.
Hvordan det nå engang ble og ikke ble i 2013, Fosse har mottatt priser i bøtter og spann opp gjennom årene, og nå har han gitt ut den siste boka om Alida og Asle, ei bok jeg trulig kommer til å ha friskt i minne når det skal nomineres til årets bokbloggerpris.

Bøkene handler altså om Asle og Alida, et ungt forelsket par som i ei ikke datert, men  fjern fortid, sammen rømmer fra bygda Dylja til byen Bjørgvin. Hun er gravid, og det viser seg at ingen er villige til å gi dem husrom. Asle er definitivt en handlingens mann, men ser ikke hva slags konsekvenser hndlingene hans kan få, for seg selv, Alida og barnet.
I "Olavs draumar" får vi vite at de har fått en sønn, de har funnet seg husrom et stykke utenfor byen, og Asle (som har byttet navn til Olav, Alida heter nå Asta), drar inn til Bjørgvin for å kjøpe ei gave- en ring til Alida/ Asta, ikke for at de skal bli gift, men for at det skal se ut som de er det. Hundelsturen går ikke som forventet, allerede mens han er underveis, blir Asle/ Olav innhentet av fortida, og han skal aldri kunne vende tilbake til Alida/ Asta.
I "Kveldsvævd", som av forlaget blir betegnet som en frittstående oppfølger til de to foregående, er det Astas aldrende datter, Ales, som forteller. Hun forteller hva som egentig skjedde med Alida og Olav, hvordan det endte, hvordan ringen sluttes.

Da jeg la bøkene på låneskranken på biblioteket sa bibliotekaren: ååhh... disse må du lese sakte! Du må få med deg alt! Jeg kan selvfølgelig ikke være sikker, men jeg trur hun var litt entusiastisk og glad for at noen endelig tok dem med seg, de så helt ulest ut alle sammen. Og hun fikk rett! Man bør nok lese sakte, for språket og selve formgivinga er uvant og spesiell, uten at jeg dermed vil si at det er tungt eller vanskelig. Det er drømmeaktig, poetisk, rytmisk og preget av gjentakelser. Hvis jeg skal prøve å beskriv følelsen det gir..? Kanskje som å sitte i en liten båt på et litt opprørt hav? Gyngende, noen små bølger dom slår over ripa, men ikke truer med forlis? Mørke skyer i horisonten, kraftig uvær, men ikke storm eller tornden og lyn. Båten er ikke langt til havs, man ser land, og har hele tida trua på at man skal nå land.

Mye har vært sagt og skrevet om disse bøkene, og jeg håper virkelig at flere kan få øynene opp for Jon Fosse! Reading-Randi har skrevet et fyldig og fint innlegg om forfatteren og forfatterskapet, i tillegg vil jeg anbefale det hun har skrevet om "Kveldsvævd". Artemisia har også lest trilogien, men ellers vil jeg kanskje oppfordre til å lese anmeldelsen i Dagsavisen, jeg trur det skulle være nok til å overbevise de fleste. Evt kan man google Andvake- trilogien av Jon Fosse, men helst bør man altså lese bøkene selv :o)


Andvake- 2007, 75 sider.
Olavs draumar- 2012, 80 sider.
Kveldsvævd- 2014, 59 sider.
Alle bøkene er utgitt av Det Norske Samlaget.

Sanger til Willow Frost, av Jamie Ford

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014

Oversatt av Monica Carlsen
Lest av Duc Mai-The
Spilletid: ca 12 timer
Lydfil fra forlaget.


Da jeg leste "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt" da den kom ut, var jeg skikkelig frelst! Jeg elsket den boka- og forventningene til oppfølgeren, den vanskelige andreboka, Sanger til Willow Frost, som nylig kom ut på norsk, har vært formidable! Ideelt sett burde man klare å "nullstille seg" når man åpner ei ny bok, men erfaringsvis så vet jeg at for meg er det dessverre nærmest umulig. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg vil ha ei ny utgave av den forrige boka, men jeg ønsker at leseopplevelsen skal bli like bra!

Veldig kort om handlinga:
Seattle, 1920- og 30-tallet. Tolv år gamle William er foreldreløs og bor på barnehjem. Alt han vil er å finne moren som han ikke har sett på flere år- han kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kommer og henter ham! Ved en tilfeldighet oppdager han at moren er i byen, og sammen med sin blinde venninne Charlotte, bestemmer han seg for å finne henne.
Parallelt får vi høre morens fortelling, om hvordan hun mistet sin mor, og hva som skjedde etter det; det som gjorde at hun ikke så noen annen utvei enn å gi fra seg sønnen.

(Vil du lese mer om handlinga, kan du klikke på forlagslenkene øverst, eller besøke bloggene til Tine og Bokelskerinnen, de har skrevet gode og utfyllende omtaler)

Noen har sikkert allerede gjetta at jeg ikke akkurat er himmelstormende begeistra. Jeg hadde virkelig trudd den kunne bli en favoritt, og til å begynne med lurte jeg på hva det var som skurra. Svaret gav forfatteren faktisk sjøl i denne presentasjonen:

Mens den forrige boka var hjertevarm, ønsket han nå å skrive en heartbreaking story. Hjerteskjærende.
Problemet for meg blir at han for sterkt vil at det skal være hjerteskjærende, og pøser på med alt man kan tenke seg av elendighet, klisjéer og stereotypier for å oppnå dette. De snille er bare gode, de gjør alltid sitt beste, de er edle, vakre og lukter godt. De slemme er virkelig onde, de er stygge og skitne og ukultiverte, de pytter og slafser, har råtne tenner og naturligvis stinker det av dem. Barna på barnehjemmet lever etter prinsippet "den sterkestes rett", og de blir lenket til sengene hvis de ansatte finner det hensiktsmessig. Maten de får er motbydelig og innholder biller og larver, brødet er fullt av hull etter at man har fjernet mugg-flekkene.

Nå er det heldigvis ikke slik at jeg ikke finner noe som helst positivt ved boka, slett ikke! Duc Mai-The leser som alltid veldig bra, og er med på å løfte den et par hakk. Boka har fabelaktige miljøskildringer fra byen og den gir et godt bilde av nedgangstida, arbeiderbevegelsen, rasedelinga og levekårene for de arbeidsledige. Det er også morsomt å høre/ lese om opptakten til at Seattle ble en "radio-by" (bl.a kjent fra tv-serien "Frasier" som gikk for en del år tilbake)

Konklusjon; Grei underholdning, men ikke ei bok som setter seg fast slik "Hotellet på Hjørnet..." gjorde. Jeg gav den terningkast fire inne på bokelskere.no, og det ser jeg er gjennomsnittet for de som har trillet terning over boka der.

Jeg har forresten skrevet litt om boka her også ;o)

Å hoppe etter Helga Flatland

Framsidebildet på den siste boka er utrolig talende; tre tomme stoler og et åpent vindu med utsikt mot elva, fjellene- og Bygda. Utsikta er eksakt den samme som bildet på bok nummer to; FIFFIG!

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Lydbokforlaget , 2012. (lydfil kjøpt sjøl)
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Lydbokforlaget, 2012. (lånt på biblioteket)
Det finnes ingen helhet. Aschehoug & co, 2013. (lånt på biblioteket)

I 2007 drar fire gutter fra ei navnløs bygd sammen med de norske styrkene til Afghanistan. De har forskjellig grunner til å dra, for de fleste er det kanskje litt lite gjennomtenkt, men de vil så gjerne bort, og det viktigeste er tross alt å gjøre noe sammen, er det ikke?
Under veis fra leiern til et rutineoppdrag, kjører bilen med Tarjei, Kristian og Trygve på ei veibombe, alle tre blir drept. Tilbake i leiern ligger fjerdemann, Bjørn, som akkurat denne dagen er sjuk. Hadde han vært frisk, hadde han garantert vært i samme bil som de tre andre, så han kan prise seg lykkelig for at han ble dårlig- eller..?

I de tre bøkene blir vi først kjent med guttene som har vokst opp sammen, de er nok ganske forskjellige, men det er et lite sted, og ikke så mange å velge blant når man skal finne seg venner. Rettere sagt; det er ingen andre å være sammen med! De blir en svært sammensveisa gjeng, man kan nesten se på dem som én skapning, som Hallvard, faren til den ene forteller; han så guttene sitte ved låveveggen da han gikk i fjøset. De pratet ikke eller noe, bare satt der i sola. Da han var ferdig med fjøsstellet, satt de der fortsatt, men plutselig, og uten at noen av dem sa et ord, reiste de seg nærmest på likt, strekte seg og gikk hver til sitt; akkurat som det var nok bare å være sammen.
Guttene forteller om oppvekst, familie, følelser, forventninger, drømmer, og om hva det var som fikk dem til å velge Afghanistan. De som blir igjen forteller om mange av de samme tingene, men selvfølgelig også om det uutholdelige og ubegripelige ved å miste en bror, en sønn en kjærest. Vi får lese de innerste tankene til hver enkelt, og gjennom de ulike fortellerstemmene får vi vite hvordan hendelser (fra fortida) og reksjoner (etter ulykka) ble oppfattet og tolket av omgivelsene. Vi får med andre ord veldig sammensatte bilder av alle personene, noe som gjør persongalleriet veldig nært og levende, og det hele blir svært troverdig. (Mer enn en gang har jeg tenkt at hadde du bare visst det jeg vet, så hadde du ikke tenkt sann!

Her er det ingen grunn til å være beskjeden! Triologien er et mesterverk, og jeg kan ikke fatte hvordan ei så ung jente (Flatland er født i 1984, og var dermed bare 26 da "Bli hvis du kan..." ble gitt ut!!) kan skrive så til de grader fletta av de mest erfarne forfatterne vi har!  Her kommer det til å bli mange superlativer ;o)
Hun vekser mellom bokmål og nynorsk ut fra hvem som forteller. Hun skriver fantastisk presist og har en fabelaktig evne til å formidle følelser som angst, frykt, sinne, oppgitthet og lettelse. Historien kunne fort blitt en sentimental tåreperse, men Flatland styre fast og sikkert utenom de snubletrådene. Det betyr naturligvis ikke at man slipper unna tårene, men det vipper aldri over fra gripende til overdrevent føleri. Et eksempel på hvor sterkt det går an å formidle utrolig mye, med veldig få ord, er da Julie, søstra til Tarjei, forteller om hvordan hun til slutt bestemte seg for å hente juletre, da foreldrene ikke gjorde noe som helst for å forberede til jul det året broren ble drept:

I går kveld, lille julaften klokka ti på kvelden, dro jeg ut i mørket med hodelykt og truger, med en så tung klump i magen og brystet at trugene ikke hjalp.

Man skal ikke ha store fantasien- eller empatien- for sjøl å kjenne den klumpen...
De personlige fortellingene er så direkte, ærlige og sterke, det sies så mye mellom linjene, og underveis får man så mange svar på spørsmål man ikke hadde stilt, at jeg trur det er umulig å få et helhetlig bilde bare ved ei gjennomlesing- og det er kanskje det tittelen på den siste boka spiller på: Det finnes ingen helhet. Alt er bruddstykker og fragmenter, men likevel henger alt sammen, ingenting eller INGEN er helt isolert og uavhengig av det som skjer rundt en. Det er som med magneter; de trekkes imot og skyves ifra hverandre; Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

Jeg har lest hele triologien sammenhengende, og nå som det faktisk er mulig (de som leste bøkene etterhvert som de kom ut kunne av naturlige årsaker ikke gjøre det...), vil jeg anbefale at dere gjør som meg! Man får da en kontinuitet som gjør at man får med seg detaljer og sammenhenger som sikker kan gå en husforbi om det blir for lange opphold  mellom bøkene. Jeg tenker spesielt på enkelte små gjentakelser som river litt ekstra i hjertet. Disse "rispene" er absolutt ike utslagsgivende på noen måte, mer som at noen drysser bittelitt stjernestøv over historien. Det lille ekstra, prikken over i´en...
En annen ting jeg gjerne vil kommentere, er hvordan bøkene fungerer som lydbok kontra "papirbok". De to første hørte jeg, men den siste leste jeg selv. Konspetet med mange forskjellige fortellerstemmer og blanding av bokmål og nynorsk er løst ved at det er flere (DYKTIGE!) opplesere på hver lydbok. Det gjorde at det aldri ble noen tvil om at det kom en ny forteller på banen. Veldig bra! Når jeg begynte å lese sjøl, gikk det litt tregere. Nynorsk-kapitlene var skrevet med mer moderne nynorsk enn det jeg er vant til å lese, og det gjorde at det for meg ble litt hakkete. Merk at jeg overhodet ikke kritiserer boka, språket eller forfatteren her, det er jeg som må øve mer på moderne nynorsk! (Det burde forresten ikke være så vanskelig, all den tid dialekta vi har her strengt tatt ligger nærmere nynorsk enn bokmål...) Uansett; jeg anbefaler absolutt lydbøkene for de som liker den formen for underholdning, alle andre bør absolutt føre Helga Flatland opp på leseønskelista si!
Og for all del: Les bøkene i riktig rekkefølge! Alt annet ville være forferdelig dumt.

Dagbladet hadde en fin anmeldelse av "Det finnes ingen helhet" i fjorhøst. Jeg tenkte mye av det sammen, og henviser glatt til den artikkelen i stedet for å gjenta det som allerede er godt skrevet!

(Og helt  til slutt; tittelen på blogginnlegget... Å skrive omtale av disse bøkene må vel føles omtrent som å hoppe etter en viss Wirkola. Jeg er glad jeg skar gjennom og bestemte meg for bare å skrive et samleinnlegg, så slapp jeg i det minste med ett kråkehopp istedet for tre ;o)

Havets katedral, av Ildefonso Falcones

Revolveromtale!

Bazar (2008)/ Lydbokforlaget, 2009
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Spilletid: 23 timer, 33 minutter
Lest av Anders Ribu

Etter en ganske voldsom begynnelse, hvor den nygifte livegne bonden Bernat Estanyol blir vitne til at bruden, i deres eget bryllup, blir voldtatt av godsherren, tas leseren med til middelalderens Spania, til Barcelona og bygginga av folkets og havets katedral; Maria del mar. Med seg på flukten har han med seg den lille sønnen Arnau, og det blir en dramatisk og hard kamp for å overleve.

Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev denne storslåtte fortellinga; jeg kan ikke huske å ha hørt (eller lest!) en roman så full av historitime som her- og det er ment som en kompliment, altså! Det er rett inn i hverdagslivet for de små, de fattige, de kuede og de forfulgte. Her er det religionskonflikter, (kvinne-)diskriminering, inkvisisjon, pest, krig, brennende kjærlighet og grusomme svik.

Det er slått fast at boka er en salgssuksess, og det gikk rykter om at den ble filmatisert, men jeg har ikke funnet noe mer om det- kanskje den har blitt utsatt, slik filmer ofte gjør...
Uansett: dette er god underholdning, men boka har fått litt pepper fordi den er forutsigbar (i betydning at den følger den kjente suksess-oppskrifta) og har et for flatt språk. Jeg kan nok være enig i det, men som lydbok fungerer det veldig bra. Jeg er mer i tvil om jeg hadde klart å fullføre den om jeg skulle lest den selv? Jeg er ikke helt sikker på hva som ville blitt den største utfordringa; at den er (for) lang, eller at den blir for omstendig? Igjen; som lydbok er det faktisk helt OK at den både er begge deler. Merkelig!
Jeg noterer meg for å ha fullført enda en historisk murstein, og kan gjerne anbefale den hvis du skal ut på langtur og vil ha litt god underholdning underveis.

Forresten: Dagbladet hadde en ganske fornøyelig omtale av boka- les gjerne den!

Alt jeg er

Anna Funder

Cappelen Damm 2012
365 sider
Oversatt av Linn Østerås

Da Hitler kom til makten, lå jeg i badekaret. Vi bodde i Schiffbauerdamm, i en leilighet nede ved elven, midt i hjertet av Berlin. Fra vinduet kunne vi se kuppelen på Riksdagsbygningen. Radioen i stuen var skrudd opp så Hans skulle høre den på kjøkkenet, men alt som sivet inn til meg, var bølgende jubel, som en fotballkamp. Det var en mandag ettermiddag.

Slik starter Ruth sin fortelling om kampen mot nazismen, livet i eksil og hvordan hun ble ført bak lyset og sveket på det grusomste. Historien dreier rundt Ruth og mannen hennes, Hans, Ruths kusine Dora og Doras elsker, sjelefrend og store kjærlighet, Ernst Toller. Som jøder og politisk aktive på venstresida, ble de tvunget til å forlate Tyskland etter at Hitler hadde kommet til makta. På forskjellig vis, både hver for seg og sammen, fortsetter de det illegale arbeidet fra leiligheten i London. Det er i bunn og grunn ikke kampen for jødene eller kampen mot nazismen som er kvartettens drivkraft; det er en storkrig de setter alt inn på å avverge, og de ofrer dermed tryggheten det tross alt er å ligge lavt i terrenget og holde seg i bakgrunnen. I og med at de ikke bare jobber sammen, men også hver for seg, blir det etterhvert vanskelig å vite om de kan stole på hverandre. Særlig Ruth slites mellom lojaliteten til Hans og følelsen av at blod er tykkere enn vann, og at Dora derfor er den som aldri vil svikte henne.

Boka er todelt, annenhvert kapittel er nedtegnelsene Toller fikk gjort i New York i 1939. I de andre kapitlene er det Ruth som fra en sykeseng i Sidney forteller om de samme hendelsene, slik hun husker dem på begynnelsen av 2000-tallet. Fortellingene overlapper og utfyller hverandre, og sida vinklinga stadig skifter, oppstår det en litt uggen spenning; den ene fortelleren vet ikke alt det den andre vet- og ingen av dem har fasiten på hvordan ting egentlig henger sammen.

Dette er ingen lett bok, men det er ei veldig viktig bok! Leseren (i hvertfall jeg...) må jobbe seg inn historien, og man bør ta seg tid til å kjenne på frykten, den gnagende tvilen og ensomheten som ligger tykk mellom linjene, og som ikke er til å komme bort fra når man ikke engang vet om man kan stole på sine nærmeste.
Boka bygger på virkelige personer og faktiske hendelser, og det gjør jo alltid at man blir ekstra rystet av det som beskrives. Boka anbefales, kanskje aller mest til de som interessert i Europas historie, og som vil lære om en litt annen side av Hitlers galskap. Selv med mellomfag i historie, har jeg ikke hørt ett ord om denne sida av nazismen...

Bok-Karete har skrevet en fabelaktig omtale som du kan lese her.

Simon og eiketrærne

av Marianne Fredriksson



Først utgitt i 1985, mi utgave er fra 2007, N.W.Damm & Søn. Utgis på nytt på i disse dager

15/1. 
Dette blir på en måte et multimedia-innlegg, det har seg nemlig sånn:
Før jul svarte jeg på en konkurranse hos Forlagsliv, og vant denne boka. Nå på nyåret svarte jeg på en konkurranse hos Forlagsliv, og vant to kinobilletter til Simon og eiketrærne. Så nå sitter jeg her og føler meg kanskje litt som Kiwi-Bob.. (De som ikke fikk med seg den historien kan lese her.) Jeg har lest litt på nettet, og konkludert med at mens boka er bejublet, har filmen fått litt mer blanda mottakelse.
Foreløpig har jeg bare lest boka, og hva kan man si? I hvertfall at det ikke kan være mulig å lage en film som blir i nærheten så fantastisk som boka! Kort fortalt: Simon er halvt jøde og adoptert av Karin og Erik. Isak er jøde som levde sine første år i Berlin, sammen med moren og bestefaren. Rett før andre verdenskrig brøt ut, flyttet han og moren til faren (og friheten?) i Sverige. Guttene treffer hverandre, og et usedvanlig tett forhold utvikler seg mellom familiene. Dette blir til tider forferdelig vanskelig, samtidig som det også blir redningen for dem. Vi følger familiene gjennom krigen, overgangen fra barn til voksne, gjennom løsrivelse, kjærlighet og fortvilelse.
Jeg tror aldri jeg har lest ei bok så full av livsvisdom, vakre bilder og skildringer. Til å begynne med syntes jeg den var litt tung, så jeg måtte jobbe meg inn i historien. Da jeg først klarte å komme på innsida av den, ble den bare bedre og bedre- og samtidig vondere og vondere... Så mye kjærlighet og omsorg mellom mennesker, og likevel så mye smerte. Flere ganger tok jeg meg i å tenke: Kjære deg; ta nå ikke alt så ille opp! De fleste vil deg jo bare vel, med mindre de ikke bryr seg i det hele tatt! Men det er vel sånn vi er; bestandig litt på vakt. For å gardere oss mot enda større smerter, er vi alltid klar til å svare på eller gå til angrep.
Nydelig, vakker, poetisk... Det er vel litt tidlig å utpeke årets beste, men denne kommer garantert ikke til å bli glemt, og bør uansett stå på alle bokelskeres MÅ-LESE-LISTE, og skal du lese bare ei boke i år- enn si livet- bør du velge denne. Sånn er det.

Traileren ser mye mer dramatisk ut enn jeg oppevde boka, så nå gjenstår det å sjå hvordan de har løst alt det umulige- alt det som umulig kan overføres til lerret! I kveld blir det kino!


16/1. Kinoturen ble desverre utsatt ei uke, men den som venter på noe godt o.s.v....!

22/1. Da vart det endelig kino! Ettersom jeg vant to billetter, tok jeg med gemalen. Han leser ikke bøker (med det mener han nok romaner) fordi det er jo bare tull! Han mener tydeligvis at skal man lese, skal man lære, og skal man lære må man lese fakta. Skal man derimot bare underholdes, synes han film er helt ypperlig, så dette ble susksess! Han som naturligvis ikke har lest boka, var veldig begeistra, og trakk fram skuespillerprestasjonene, spesielt Simon som barn som det som virkelig gjorde filmen.
Jeg som har lest boka, prøvde å konsentrere meg om at "dette er en ny historie og skal oppleves uten tanke på boka." Alle som har prøvd, vet jo at det ikke går an. Man henger seg uansett opp i alt det som er forandra og utelatt- og skal jeg dele ut poeng her, får boka en sekser og filmen... en firer kanskje, men det er helt sikkert ikke rettferdig. Gemalen gir filmen 5, og det er nok mer rett.
Konklusjon: Les boka hvis du liker å lese eller gå på kino hvis du liker å se filmer. IKKE gjør begge deler!

Lom, Norge

Jeg kan se i mørket
Karin Fossum







Cappelen Damm 2011
Spilletid: 7timer, 2 minutter
Lest av Kim Haugen

Utsikt fra Galdhøpiggen

Geografileksjonen til denne lydboka blir kort, og den flyter kanskje litt ut...
Fossum er et ganske vanlig navn i Norge, både som familenavn (SSB opplyser at 2677 personer i landet har dette etternavnet), og som gårdsnavn. Fossum er en kortform av Fossheim, og hvis vi tar det med, blir det enda vanligere. I tillegg til Karim Fossum, er det kanskje Fossheim Turisthotell i Lom (opprinnelig en skysstasjon fra 1897)  som har gjort navnet mest kjent. Andre severdigheter i Lom: Stavkirka, Jotunheimen med bl.a Norges høyeste fjell Galdhøpiggen (2469 moh) og klimapark, Norsk Fjellmuseum- og bakeriet!!


Jeg kan se i mørket er Karin Fossums utgivelse nr. 19 hvis jeg har telt rett. Mye av dette er krim, om og med Konrad Sejer. Denne nye boka omtales helst som roman, uten at man slipper unna det kriminelle av den grunn! Bokas hovedperson Riktor, har med rette blit kalt sykepleieren fra helvete, og alle som har pårørende på institusjon, kan grue seg- evt ikke lese denne i det hele tatt! Riktor kan ikke fordra svakhet, og benytter enhver anledning både til å sabotere bahandlingen av pasientene, og til å plage dem; lugge, klype, stikke dem med sprøytespisser... Riktor står egentlig helt på sida av samfunnet, har verken venner eller familie, er tydlig... gal? Han mangler i hvertfall enhver alminnelig evne til empati, og ser på seg selv som litt av et overmenneske.
Sett i lys av sommerens terrorhendelser, blir det fryktelig ubehagelig å høre denne lydboka- den fortelles i jeg-form, og det er absolutt ingen fornøyelse å sitte inne i hode på en sånn person. For å si det mildt. Eneste "trøst", er at hovmod står for fall, og også Riktor blir til slutt felt av sin egen ufullkommenhet. Til tross for vemmelsen er dette et riktig imponerende bilde av psyken til et ondskapsfull menneske..

Utdrag fra lydboka kan du høre her!