torsdag 24. februar 2011

Mississippi

Barnepiken
Kathryn Stockett
Cappelen Damm 2010
Lydbok: 17 t 42 min
Lest av Birgitte V. Svendsen, Ingrid Vollan og Cathrin Gram






Mississippi er i dag en av de fattigeste delstatene i USA, med høy arbeidsledighet og stor andel innbyggere under fattigdomsgrensa. Fortsatt forbindes Mississippi med bomullsplantasjer, slaveri, raseskillet og Ku Klux Klan- ikke akkurat hyggelige assosiasjoner. Mange husker sikkert filmen "Mississippi Burning" fra1988, hvor handlinga utspiller seg samme sted og samme tid som handlinga i "Barnepiken".


Barnepiken er Stockets debutroman, hun er selv fra Mississippi, der hun vokste opp i en hvit familie med svart hushjelp. Hun har dermed egenerfaring med den sida av saken.
Handlinga er lagt til begynnelsen av 1960-tallet, en periode med store omveltninger; borgerrettighetskampen er i gang, Martin Luther King er det store sammtaleemnet, hippiebevegelsen blomstrer, president Kennedy blir drept osv. osv... Skeeter er en av fortellerstemmene i boka, 22 år gammel, hvit, ferdig utdannet, med en drøm om å bli journalist eller forfatter. Hun klarer å overtale Aibileen som er hushjelp hos en av hennes venninner, til å fortelle sin historie om hvordan livet hennes er som svart hushjelp. Etterhvert blir flere hushjelper med på prosjektet. Alle fortellignene blir anonymisert, for det er absolutt ikke ufarlig å legge seg ut med det hvite herrefolket. Vi får høre om menneskenes grusomste egenskaper; uærlighet, ondskap, hevngjerrighet, kynisme, maktmisbruk, voldelighet og manipulering, men også om de beste sidene ved menneskene; vennskap, godhet, viljen til å stå opp for, støtte  og hjelpe hverandre.
Dette høres forferdelig klissete ut, men det er det virkelig ikke! Den er drivende god, uforutsigbar, rørende og original. Det faktum at dette bare er femti år sida, og ikke hundre og femti, er tankevekkende og gir meg litt følelsen av at dette har vi ikke lov til å glemme!
Anbefales!

Knirk har anmeldt boka skikkelig HER.

søndag 20. februar 2011

New York

Lykkeprosjektet
Gretchen Rubin
Gyldendal Norsk Forlag 2011
319 sider


Forfatteren bor i New York, og de fleste opplevelsene hun forteller om i denne boka skjedde i denne byen- en av verdens største økonomiske og kulturelle knutepunkt. Byen har ca 8,3 millioner innbyggere fordelt på de fem bydelene Bronx, Brooklyn, Manhattan, Queens og Staten Island. Hvert år besøkes byen av ikke mindre enn 40 millioner turister! -Og i den forbindelse skriver Wikipedia faktisk følgende:
" Tradisjonelt sett har  New York vært kjent for jøder og italienere, og disse gruppenes matretter som bagels, ostekaker og pizza har blitt symboler på byen. En av de mest populære ostekakene i USA kommer opprinnelig fra N.Y. og heter (selvfølgelig!?) New York Cheesecake." Og oppskrift på vidunderet finner du her! Legg gjerne igjen en kommentar om du prøver den!

Så var det boka, da, med undertittel: Tolv måneder. Tolv bud. Ett mål. Hvordan finne lykken i hverdagen og få et bedre liv.
Boka har naturligvis blitt sammenlignet med både "Pippi-power" og "Spis, elsk, lev", og alle som innimellom har gråværsdager har vel av og til tenkt "er det her alt?". Spørsmålet er om det finnes noen oppskrift eller snarvei til lykken i hverdagen og et bedre liv? Denne inspirasjonsboka er altså delt inn i tolv kapitler, ett for hver måned, og idéen er at hver måned skal man fokusere på én spesiell ting som (kanskje) vil gjøre de grå dagene til en dans på roser! Jeg leste om boka først i Adresseavisen, og blendet av sammenligninga med Spis, elsk, lev "bare at du slipper all den reisinga", bestilte jeg boka! Nå har jeg lest meg gjennom hele året, og faktisk er det en rekke gode tips her- som ikke nødvendigvis fører deg til lykken, men som kanskje gjør hverdagene litt enklere, og det er slett ikke dumt det heller! Mange av tipsene man får i boka, hadde jeg allerede gjennomført før jeg leste boka- det er jo ingen hemmelighet at jeg har hatt en.. la oss kalle det en gjennomgang av livet mitt det siste året. Andre tips har jeg tatt til meg og kommer til å ha i bakhodet.
Jeg har tidligere nevnt at jeg irriterer meg over dårlig språk og hastverkspregede oversettelser, og ettersom jeg repeterer dett, skønner nok de fleste at dette finns i rikt mon her. Språket er flatt og uten variasjoner, men boka er lettlest og jeg tror faktisk at de fleste som ser at de har litt å gå på når det gjelder hverdagen, vil finne tips og triks som gjør at kabalen lettere går opp, da blir kanskje språket underordnet? Dessuten: Å beregne et helt år for å gjennomføre disse endringene, er ikke en hektisk timeplan, for å si det sånn. Boka - og prosjektet kunne med fordel vært kuttet ned. Sett av et halvt år, så tenker jeg mye er gjort. Første måneden bruker du til å lese boka, finne de områdene du vil fokusere på, passe på at du sover nok, også må du rydde, sortere og kaste gammalt skrot, samt legge din egen slagplan!

søndag 13. februar 2011

Kansellert!

Mange bokbloggere lager lister. Over de beste bøkene (selvfølgelig!)- gjerne oppdelt i ulike kategorier; beste krim, beste norske, beste fantasy... de som huskes best, de som leses- you name it!
Her er mi liste over bøker jeg faktisk ikke har lest, med begrunnelse...

  • Sagaen om Isfolket- ble aldri lest fordi da jeg var i "rett alder", var jeg litt for alternativ...! Husmorporno var absolutt ikke noe for meg og mine likesinnede. Nå har vel toget strengt tatt gått, eller?
  • Millenium- ble litt skremt da disse fikk så enorm oppmerksomhet. Skulle bare vente litt, for å la det roe seg litt, men så fikk jeg høre fraen som i hele sitt voksne liv ikke hadde lest ei eneste skjønnlitterær bok av egen fri vilje, at "Åhh- de må du lese! De er kjempebra!" Det avgjorde saken for min del, men den første filmen skal visst ligge her et sted, så kanskje vi ser den en gang, bare som en liten test?
  • Harry Potter- herre min! Dette er flaut! Har bestandig tenkt at dette må være bøker for meg og jeg vet rett og slett ikke hvorfor det aldri har blitt noe av. Akkurat nå kom jeg fram til at hvis jeg knekker en for en gang; da skal jeg lese om Harry & gjengen. Fra A til Å. Det er et løfte!
Forresten er det en del andre ting jeg aldri har gjort, som nok er forholdsvis vanlig; Blant anna har jeg aldri hatt slalomski på bena (har tatt skiheis opp og kjørt ned bakken, men det var med langrennski, så det teller ikke.), aldri vært i "Syden", dvs. Sør-Europa eller på sykkeltur i Danmark (mellomlanda på Kastrup da vi skulle til Kenya en gang i forrige århundre. Noen som kan gjette hva jeg kjøpte der!? Nøkkelring med en stilisert elgokse.)

Det blir opp til hver enkelt å vurdere hva som er mest graverende, og om det går an å komme fra dette med et bittelite snev av ære i behold. Jeg håper det beste, og gjør så godt jeg kan :)

lørdag 12. februar 2011

Japan, India, Pakistan, Afganisan, USA


Kamila Shamsie 
Brente skygger
Gyldendal 2010
 391 sider


Da atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, var forklaringa som ble gitt, at det var for å hindre de enda større tapene som ville følge av en langvarig krig. Japan var materielt underlegen amerikanerne, men samuraitradisjonen gjorde at de japanske soldatene var ekstremt disiplinerte; blind lydighet inntil døden var en selvfølge. For soldatene var overgivelse ensbetydende med vanære både for ham selv og for hele familien. Å kjempe til siste slutt var idealet, og selvmord ble valgt heller enn å bli tatt til fange.







Tallene på hvor mange som døde i angrepene varierer ganske mye, noen sier 80 000 andre 200 000. Sikkert er det uansett at tallene er forferdelig høye, og det vil nok aldri bli enighet -  hverken når det gjelder dødstallene eller hvorvidt det var riktig å slippe bombene. I det minste hadde det kanskje vært greiet å gi seg etter den første?
Utrulig nok har jeg mellomfag i historie, men dette ble besynderlig lite omtalt- jeg må nok lese mer om dette, for vi bør virkelig ikke glemme!



Fra Nagasaki, 9. august 1945 via Dehli i India til Karachi i det nye Pakistan etter delinga i 1947. Til slutt: New York og Afganistan etter 11. september 2001.

Prolog:
"Inne på cella tar de av ham håndjernene og ber ham kle av seg. Han tar raskt og resolutt av seg den grå vinterfrakken før han- mens de står og ser på med armene i kors- saktner farten idet redselen setter inn og fingrene hans begynner å fomle, med beltespenne, skjorteknapper.
De venter til han er naken, så tar de klærne hans og går. Det aner ham at det neste plagget han tar på, blir en oransje kjeledress.
Kroppen hans krymper seg ved synet av det kalde benkestålet. Så lenge det er mulig, skal han stå.
Hvordan gikk dette til, spør han seg."

Hiroko Tanaka. 21 år gammel og forlovet med tyske Konrad Weiss da amerikanerne slipper bombene sine over Nagasaki 9. august 1945. Hiroko overlever, men alt og nærmest alle hun kjenner blir tilintetgjort denne grusomme dagen. Historien fortsetter i Dehli der hun treffer inderen Sajjad Ashraf, som utrolig nok blir ektemannen hennes. Etter delingen i 1947 ble de tvunget til å dra til Pakistan . I Karachi får de sønnen Raza, som hele tida føler seg annerledes, noe som etterhvert får katastrofale følger. Historien slutter i New York etter angrepet på Twin Towers 11. september 2001.

Dette er en fantastisk roman der vi følger Hiroko fra ungjente  i Japan til gammel dame i New York. Vi blir vitne til hvordan egne og andres valg, tilfeldigheter, flaks og uflaks former livene våre. Uansett hva du selv gjør og hvor mye du selv kjemper, er du når det kommer til stykke bare en bittelite brikke i et enormt- og komplisert puslespill.. Likevel må du bestandig gjøre ditt beste, aldri miste håpet og aller helst beholde trua på at det ordner seg til slutt.

Språket er fantastisk! Særlig første delen er preget av nydelige beskrivelser og indrelighet. At språket blir mindre blomstrende i andre halvdel, er sannsynligvis gjort helt bevisst, for å understreke at her er det faktisk et viktig skille.

Fra side 111:
Jeg tenkte alltid at jeg kom til å reise fra Nagasaki, vet du det? Jeg følte meg aldri knyttet til byen. Men før du ser et sted du har kjent hele livet forsvinne i en askehaug,  forstår du ikke hvor sterk lengselen er i oss etter det kjente. Ser du de blomstene opp i skråningen, Ilse? Jeg vil vite hva de heter på japansk. Jeg vil høre japansk. Jeg vil ha te som smaker sånn som jeg synes te skal smake. Jeg vil se ut som menneskene rundt meg. Jeg vil at folk skal protestere når jeg bryter reglene, og ikke bare tro at jeg ikke vet bedre. Jeg vil ha dører som glir til siden, ikke svinger opp. Jeg vil ha alt det som aldri betydde noe for meg, som fortsatt ikke ville betydd noe hvis jeg ikke hadde mistet det. Og det vet jeg. Jeg vet det, men det får meg ikke fra å ville ha det.(...) Jeg vil kjenne duften av kirsebærblomstrøkelse. Jeg vil kjenne kroppen min riste i takt med trikken. Jeg vi bo mellom åsene og sjøen. Jeg vil spise kasutera."

Når jeg tenker meg om, så trur jeg dette er ei bok som inneholder absolutt alt! Skal du lese bare ei bok i år, bør du vurdere denne.