Herr Fikrys litterære liv, av Gabrielle Zevin

Jeg har endelig lest historien om "Herr Fikrys litterære liv".

Så har også jeg latt meg fortrylle av den sjarmerende, grinebitende Herr Fikry.

"Herr Fikrys litterære liv" er ei bok du bare MÅ lese!!

Gabrielle Levin har gitt alle bokelskere og lesehester en uforglemmelig opplevelse!


...Jo da... Det stemmer jo alt det der, men alt er blitt sagt og skrevet allerede, og det er så kjeeedeliiiig å bare repetere det andre har sagt før meg. Jeg nøyer meg med å skrive en påminnelse om at dere bør skyve boka oppover på leseønskelistene deres! Lisa Vesterås har oversatt historien fra engelsk, så den kan ikke leses med tanke på Bokbloggerprisen som mange ser ut til å ha fokus på, men likevel: denne er ikke spesielt lang, den er lettlest og det er ei bok de aller, aller fleste vil glede seg over å ha lest.
Jeg hadde bare kikka raskt på konklusjonene til de som har lest og skrevet om boka før jeg begynte å lese. Jeg var dermed ganske uvitende om hva som vanta meg; nok ei bok om bøker og leseglede, var det jeg (som vanlig passe fordomsfull) tenkte. Riktignok er det meste av handlinga lagt til en bokhandel, men det er alt som skjer mellom folkene som på en eller annen måte føler seg knyttet til den som gjør historien; først og fremst A. J. Fikry (vi får av en eller annen grunn ikke vite hva A. J. står for). Han ble enkemann for et par år sida, da kona som absolutt alle elsket, døde i ei bilulykke. Fikry klandrer seg selv for at han ikke hadde tatt ansvar og kjørt denne turen- og han føler at naboer, kunder, venner, familie og bekjente også klandrer ham; det hadde vært bedre hvis vakre, søte, hyggelige, dyktige Nic hadde fått leve, selv om det hadde betydd at A. J. måtte sette livet til. (Sånn man kanskje har lett for å klandre seg selv, og sånn man gjerne har lett for å tenke at andre tenker...) Ok, da fortellinga begynner, er Fikry egentlig ganske klar for å dø- eller i det minste klar for å selge bokhandelen (den går bare dårligere og dårligere uansett), flytte fra øya og leve sine siste dager på pengene han kan tjene ved å selge et skjeldent fint eksemplar av Edgar Allen Poes "Tamerlane". Det er bare det at plutselig skjer alt på en gang: han blir kontaktet av en ny forlagsrepresentant, boka som var selve pensjonsforsikringa hans blir stjålet, og av alle ting: noen setter igjen en liten unge i butikken hans i det han har latt døra stå ulåst mens han selv er ute. Dette utløser så klart en rekke nye hendelser, som fører til nye hendelser, som fører til... Helt til det viser seg at hele hstorien er et tilbakeblikk! Herr Fikry har nøstet opp sitt eget liv for at Maya, dattera, skal vite hvem hun er, og hvordan og hvorfor alt ble som det ble. Som jeg skrev innledningsvis: dette er ei nydelig bok! Den begynner med latter og fornøyelige skildringer, før man avslutter med papirlommertørlær og snufsing. Fornøyelig, sorgmunter, morsom, romantisk, gripende- man kan hoste opp så mange superlativer man bare orker, helt til det går over i skamros, og da kan man i grunnen gi seg. Persongalleriet er variert, troverdig og absolutt til å bli glad i, relasjonene mellom folkene er overbevisende, miljøskildringene er preget av regn og dårlig vær (i det minste er det det inntrykket jeg sitter igjen med..), oppbygginga av historien og en litt uventet avslutning gjør dette til en høydare!

Les! Les!

(Ok... dette ble vel kanskje litt mer enn en liten påminnelse, men la oss kalle det en lang påminnelse ;o) Det viktigeste er tross alt å spre det glade budskap!

Og forresten var jeg ikke helt ferdig enda heller! Hva synes dere om framsidene som er brukt på boka rundt omkring? Jeg klarte omsider å finne den norske uten blurbs (som jeg bare synes ødelegger! Blurbs kan trykkes på klaffene inni boka, eller til nød bakpå), og har lagt dem inn her slik jeg rangerer dem; den beste øverst, og den dårligste nederst..
(Bildene er frekt og freidig tatt fra tilfeldige nettsider, og jeg tok meg aldri bryet med å notere meg rettighetshaverne. Boka derimot fikk jeg fra forlaget, Silke, så jeg kan i det minste, og i anstendighetens navn si takk til forlaget for leseeksemplar !!)

Loterìa, av Mario Alberto Zambrano

Juritzen Forlag, 2014
257 sider, hvorav mange kun med bilder av loterìa-kortene
Oversatt av Lene Stokseth


Jeg må med en gang si at dette er ei bok jeg neppe hadde plukket med meg fra biblioteket eller kjøpt sjøl! Jeg vet ikke hvordan jeg skal karakterisere forsidebildet, men for mine øyne er det verken pent eller egnet til å pirre nysgjerrigheten... Boka kom overraskende i posten fra forlaget, og ettersom jeg er veldig glad i bøker med illustrasjoner (f.eks denne), bestemte jeg meg for å gi den en sjanse! Det viste seg at boka er et bevis på at man ikke skal skue hunden på hårene- og at det kan være vanskelig å skille skitt og kanel. Igjen har fordommene mine nesten snytt meg for en overraskende leseopplevelse ;o)

Til å begynne med syntes jeg hele konseptet/ historien var forferdelig enkel (dvs. ukomplisert/ flat). Det samme syntes jeg om språket. Og om de omtalte bildekortene. Og likevel ble jeg smått om senn grepet av den naive og litt resignerte Luz, som er fortelleren, og det som irriterte meg mest, ble det som fascinerte meg mest!

Det har seg altså slik at Luz befinner seg på en institusjon, vi får ikke vite hvilken, bare at hun har vært der noen dager, og at det har skjedd noe riktig ille i (eller med) familien hennes som er mexicanere i Amerika. Luz nekter å fortelle de ansatte (eller noen som helst!) hva som skjedde, selv om alle sier det vil hjepe faren, som sitter i varetekt for dette "noe" som har skjedd. Luz har med seg en kortstokk med loterìa-kort, og får ei kladdebok hun kan skrive i- ettersom det vil kunne hjelpe henne. Hun legger opp ett og ett kort, og i korte kapitler skriver hun ned de assosiasjonene kortene gir henne. Slik får leseren i bittesmå situasjonsbilder gradvis innblikk i en litt dysfunksjonell familie. Jeg innbiller meg at det er slik mediene også ønsker å framstille det å være innvandrer, særlig i USA; lite integrert med innslag av familievold og alkoholmisbruk.
Som voksen leser ser man jo selvfølgelig at det dannes et bilde av noe som absolutt ikke er ideelle oppvekstvilkår, men Luz forholder seg til familien, omgivelsene og hendelsene som noe hverdagslig og forholder seg totalt nøktern til det hele.

Et spesielt trekk ved boka er at den inneholder veldig mange spanske ord og uttrykk. Enkelte av disse klarte jeg å gjette meg fram til hva betydde, men til slutt gav jeg opp; det ble for mye å slå opp eller prøve å tyde. Nå viste det seg at det gikk helt greit å lese likevel, men jeg synes det hadde vært en fordel om det hadde vært ei ordliste eller at man på anna måte kunne funnet en oversettelse av alle disse ordene, de kan jo umulig være helt uten betydning selv om jeg lett holdt tråden uten?


Konklusjon; ei original, forunderlig lita bok jeg er glad jeg leste. Den var helt annerledes enn jeg hadde trudd, og det er jeg i grunn såre fornøyd med! Anbefales hvis du vil lese en uvanlig/ bemerkelsesverdig oppvekstroman.


(De tre nederste illustrasjonene er bare noe av de bildene man får opp om man googler "loteria". Eksempler på mulige framsidebilder som i hvertfall ville vekket min interesse mer enn den framsida som faktisk er brukt. Man skal ikke undervurdere førsteinntrykket!!!)