Nøkkelmakeren, av Gert Nygårdshaug

Juritzen Forlag, 2014
256 sider
Lese-eksemplar fra forlaget.

Helt sida jeg gikk på videregående på Tynset på slutten av forrige århundre, har jeg fulgt med på bøkene til Gert Nygårdshaug. Jeg har nok ikke lest alt, men jeg har altså fulgt med. Ei av de bøkene jeg har likt veldig godt, er "Klokkemakeren" som kom ut i 2009. Det var en riktig så fornøyelig fabel med Melkior og Mathilde Mussenden i hovedrollene. Den gang (som nå, for så vidt) var det tiden som ikke gikk helt etter klokka. Det vil si: hver mann si klokke, og hver mann si tid. Klokkene gikk ikke i takt lenger, folk begynnte å leve i utakt med hverandre- i hver sine døgnrytmer. Svært upraktisk!

"Nøkkelmakeren" er beskrevet som en parallellroman til "Klokkemakeren". Vi møter igjen de samme menneskene, det samme miljøet og til en viss grad de samme problemene. Det er Tiden som spiller beboerne i den navnløse byen midt i kornåkrene noen puss denne gangen også, men på en litt annen måte: Uten forvarsel får de fullstendig livaktige syn av seg selv, venner eller fremmede i situasjoner som på en og samme tid både virker kjent og helt fremmed. Melkior for eksempel ser Mathilde i en svært overvektig (og etter hans syn lite atraktiv) utgave, han ser seg selv mate okser med salt enda han knapt nok vet om noen okser, han ser seg selv sitte og reparere et veggur.
Da en Nøkkelmaker kommer slepende på tunge kofferter tvers igjennom de enorme kornåkrene, får herr Mussenden en mystisk og hemmelighetsfull ny venn han kan diskutere og filosofere med. Sammen finner de til slutt ei mulig forklaring på hva det er som skjer, men før de kommer så langt, blir det klart at Nøkkelmakeren har lagt seg ut med Vår Mektige Allierte, som ikke skyr noen midler for å få tak i og de vil bruke standrett mot fiender som kjemper ulovlig.

Man skal ikke ha fulgt spesielt godt med i nyhetene- eller på forfatterens syn på blant annet USA, for å kunne sjå at historien kan leses som en kritikk av stormakta- og deres forfølgelse av Julian Assange. I tillegg er den et spark til de av oss som ikke ofrer tilværelsen, tiden- og Tiden nok oppmerksomhet og respekt.
Her er det fabulering og filosofering i skjønn forening, som vanlig ispedd en liten dæsj god mat og drikke, og som alltid i Nygårdshaugs stilsikre og kreative språk. Mange vil kanskje synes den mildt sagt særegne bruken av tegnsetting (eller snarere mangel på sådann) forvirrende, men ikke fortvil: litt konsentrasjon i begynnelsen så sitter det som et hagleskudd!

Den andre Berit har også lest boka, og hun er like begeistra som meg: 

Terningkast fem fra oss begge ;o)