Kort og godt

Tida flyr, sola sin, fugla syng og det er mer enn nok å henge fingra i. Skiturer som må gås, bøker som skal leses, vegger males, klær vaskes, hunder luftes og koses med... Det er mye det ikke blir tid til, å skrive om alle disse bøkene er en av de tingene det er lett å nedprioritere. Igjen og igjen. Det får bli et aldri så lite samleinnlegg igjen. Korte oppsummeringer og linkinger til bloggere som har lagt arbeid og sjel i å skrive velbegrunna og grundig. I håp om at skrivelysta snart kommer ut av vinterdvalen- det er jo så mye annet rart som tiner fram nå, så hvorfor ikke!?

 "Folk jeg husker" av Joakim Kjørsvik. (Kolon, 2017)
Inspirasjon: Ellikken sin entusiastiske omtale.
Beathe og Kvardagsbiblioteket har også skrevet om boka.
Ebokbib.

Gjennom korte og lengre novellelignende beskrivelser og minnebilder får man etterhvert god kjennskap til forfatterens (?) oppvekst, ungdomstid. Jeg husker Eva... Jeg husker Knut... Han forteller hvordan han husker den ene og den andre bipersonen som har kommet og gått i livet hans, noen husks på tross av at det egentlig ikke var noe minneverdig med dem, andre huskes kanskje fordi de hadde skjellsettende opplvelser sammen. Spørsmålet er selvfølgelig om disse bipersonene husker det samme? Og hvordan vil en selv bli husket? I det store og hele er vi bipersoner for alle andre enn oss selv, og kanskje våre aller nærmeste... Folk flest setter jo ikke varige spor etter seg...
Boka er fornøyelig morsom, original og så kort at det er beundringsverdig lett å skvise den inn mellom alt det andre man har planlagt å lese. Terningkast 5!

 "Vennskapets pris" av Kjell Askildsen (Oktober, 2015)
Inspirasjon: Heddas Bokhyllelesing i mars
Tine, Marianne, Beathe og Anita har lest og skrevet om boka og inntrykket mitt er at de mest av alt er enige med seg selv og hverandre om at de ikke er sikre på hvor bra denne novellesamlinga er, men likevel er fornøyd med å ha lest den. Helt sikkert er det at det var en overraskelse da den kom ut, nitten år etter at hans forrige utgivelse. Dette var mitt første møte med forfatteren, men han er jo kjent som en av Norges beste, dermed var forventningene så absolutt til stede da jeg begynte å lese. Man kan sikkert lese samlinga på ulike måter, men for meg handlet de tolv novellene om mennesker som har mistet kontakten, forsøker å opprettholde kontakten, passe inn, finne sin plass i fellesskapet. Det er melankolsk, kanskje litt dystert? Ikke kjempe-engasjerende, men med fint språk og enkelte sterke bilder. Jeg satt egentlig igjen med en fornemmelse av at det ble servert left overs. Rester kan være vel og bra det, og forklaringa kom bakerst, der forfatteren forklarer bakgrunnen for at novellene som ble skrevet i perioden mellom 1998 og 2004 til slutt ble samlet og utgitt, til tross for at han i utgangspunktet ikke var sikker på at det var bra nok. 
Mens man kan "jobbe seg inn i" en roman, har ikke noveller et omfang som gir rom for det. De må treffe med en gang, hvis ikke faller de lett til jorda med et hult dunk. Jeg konkluderer med at denne kasnkje passer bedre for mennesker som har andre livserfaringer enn det jeg har- uten at jeg dermed kan si hva jeg mangler av erfaring, eler hva disse andre, mer fornøyde leserne har med seg av bagasje.
(Boka vant jeg i en instagram-konkurranse) 

 "Jeg har ennå ikke sett verden" av Roskva Koritzinsky er ei novellesamling jeg har hatt lyst til å lese lenge. Ikke lenge etter at jeg i et annet blogginnlegg skrev fordelaktig om forfattere som har lest inn lydbøker, dukket denne opp på Lydbokfolagets sider, og etter forespørsel fikk jeg lydfil tilsendt fra forlaget. Og, ja... Hva annet kan jeg si enn at dette ble unntaket som bekrefter regenel..?! Jeg og Roskva fant ikke helt tonen, og det føles litt feil at jeg skal si at forfatteren ikke har formidla boka si rett, men for meg ble innlesinga altfor dvelende og med altfor mange og lange lesepauser. For å holde på interessen synes jeg lydbøker må ha et visst tempo- det er nesten slik at jeg raskere jo bedre. 
Uansett, forfatteren og boka har fått så mye positiv oppmerksomhet at jeg kunne ikke gi opp selv om jeg ikke ble fortrolig med innlesinga. Veien til ebokbib var kort, og der lå den leding og klar til nedlasting. Endelig kom jeg skikkelig i gang med lesinga, og andre forsøk ble en fin opplevelse. Tematisk har disse seks novellene en god del til felles med Askildsens "Vennskapets pris", i og med at de handler om mennesker som strever med å passe inn i felleskap og / eller forhold til andre. Forlaget skriver:

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

«Jeg har ennå ikke sett verden» er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Jeg ble mye mer engasjert av disse novellene enn jeg ble av Askildsens- kanskje er gjenkjennelsesfaktoren høyere her? Kanskje en kvinnelig forfatter er bedre til å finne de rette knappene å trykke på for å treffe kvinnelige lesere? Kanskje det at novellene her er litt lengre gjør at de får tid til å bite seg mer fast? Og apropos bite seg fast: Jeg digger fiffigheter som at den siste novella biter den første i halen ;o) Jeg ser ikke bort fra at jeg kan finne på å høre forfatterens innlesing en gang, helt sikkert er det at jeg kommer til å lese mer av det hun har gitt ut- og antakelig følge med når hun kommer med noe nytt også!
Beathe og Ingunn har lest, likt og blogget grundig om samlinga- les gjerne det de skriver!

Gunnhild! Kan du høre meg?

Du skravler og skravler, men nå er det slutt! Jeg har prøvd gang på gang, å være overbærende, forstå hvor og hva du vil, men ærlig talt: nå gidder jeg ikke mer! Det er slutt, jeg slår opp- og denne gangen er det for godt. Uansett hva andre måtte finne på å si om deg og prosjektene dine, at jammen hun er jo så morsom, kreativ og stilsikker- jeg skal aldri, aldri, aldri mer kaste bort tid på å lese det du skriver. Før jeg går i den fella nok en gang, skal jeg heller gå opp i løa og finne noen gamle falma g halvmugne Vi menn fra begynnelsen av åttitallet. Der kan det i det minste være håp om å finne noe å trekke på smilebåndet av, i motsetning til det du presterer; fullstendig meningsløst pjatt uten budskap eller engasjement. Jeg har gitt deg så mange sjanser, men du bare kjører på med det samme intetsigende gnålet, helt uten vilje eller evne til å ta tak i de emnene som er viktig- det er ikke nok at du i ørsmå, korte linjer glimter til med en og annen fiffig vri som gjør at man så vidt kan merke ei svak rykning i det ene øyebrynet. Det må være en viss substans, og denne gangen har du virkelig overgått deg selv i mangel på sådann. Disse drømmeriene dine er ikke på noen måte oppsiktsvekkende, fornøyelige, spennende eller interessante. Jeg kan med hånda på hjertet si at mine egne nattlige drømmer er langt mer intrikate fantasier enn det du har klart å få ned på papir.
Forresten: ettersom så mange andre ser ut til å digge deg, er det mulig jeg burde ty til klisjeen om at det ikke er deg det er noe galt med, at det derimot er meg, at vi ikke passe sammen eller noe annet visvas. Det spiller uansett ingen rolle. Jeg slår opp, og dette er virkelig siste gang. 

Finito. The end. Slutt.

Mvh Berit.

PS. Hjorten har ikke hover, men klover.

Jeg kunne gitt deg kred for et flott forsidebildet, men det er det vel antagelig noen andre som har stått for, så den rosen ville uansett gått til noen andre.

Draumeskrivar
Noveller
Gunnhild Øyehaug
Kolon forlag, 2016
eBokBib

Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!

3 x bokhyllelesing- de gamle er fortsatt eldst

(Advarsel: innlegget er foreløpig ikke korrekturlest, og trulig godt forsynt med skrivefeil og flekker. Kanskje jeg gidder å rette opp feila frå i går senere...)

Jeg vet at et blogginnlegg ikke trenger å inneholde mange ord, men hvor kort kan man skrive for at det skal kunne passere som en bokomtale? Der jeg for ei stund sida manglet konsentrasjon og leselyst, mangler jeg nå inspirasjon til å skrive. Mulig det henger sammen med at leselysta er på oppadgående, og mye av det jeg har lest i det siste har vært veldig bra, ego vil jeg bare lese videre?

I denne runden av Heddas bokhyllelesing, var det dikt eller noveller fra 2000-tallet det dreide seg om. I mine beskjedne reoler var det ikke mye ulest innen den sjangern, men Skogsus som er ei praktbok med et utvalg av Hans Børlis dikt i kombinasjon med fotografier av Jørn Areklett Omre, hadde jeg i det minste ikke lest fra perm til perm... Det har jeg altså gjort nå, og enda jeg kjente de fleste av diktene fra før, gav det en litt ny opplevelse å lese dem i lys av de stemningsfulle og grøssende vakre bildene. Selv om det slett ikke er nødvendig, gav det det kanskje litt nye perspektiv og en annen dybde? Børli bør være godt kjent for de flest, diktene hans siteres ofte og når man leser mange av diktene i sin helhet, oppdager man rett som det er at bruddstykker og vendinger kan være kjent fra andre sammenhenger- sitater hvor opphavsmannen har blitt glemt.
Hans Børli kom fra husmannsplassen Oppistu Børli som ligger nydelig til ved Børensjø i Eidskog. På forsommeren i fjor vi en tur innom der, og selv om vi traff på akkurat den dagen Børli-selskapet hadde sesong-dugnad, var det fint å se stedet, omgivelsene og ikke minst utsikten utover sjøen. Jeg kan med den største letthet se for meg dikteren her, og jeg kan med den største letthet se for meg at han sitter på dørhella i junikvelden og tryller fram de vakreste, mest uforglemmelig diktene du kan tenke deg. Om menneskets ensomhet, ydmykhet for naturens små og store undere, omtanken for familien, undringa over hva mennesket er og gjør. Refleksjoner over livet og døden, det skjøre og det endelige. Det er unektelig noe mollstemt over mange av diktene, men man finner også enkelte som er både lysere og litt mer optimistiske.
Forsidebildet er et godt eksempel på hva man kan vente seg av bildene i boka, og for de av dere som ikke kjenner spesielt til Børli fra før, klasker vi til med et ganske tilfeldig valgt dikt også!

Hvem kan vel tjore et fugletrekk

Hele evigheten rundt oss. Og likevel

alltid denne tomme handa

som vart for sein i grepet.

Et sekund bare:

et tikk av klokka,

et hjerteslag,

så er det allerede

DA.

Hvem kan vel tjore et fugletrekk? Hvem

kan stanse Solen

over Josafats dal?

Siste høylasset er kjørt.

************************************************ 

Nå har det seg (dessverre) slik at Hans Børli døde i 1989, og selv om boka kom ut i 2015, har jeg til tross for Heddas forsikring om at det var innafor, vært i tvil om det var rett å gå for denne. Plutselig kom jeg på at jeg hadde jo lånt noen bøker, dikt og noveller, på eBokBib, som jeg litt skamfull må vedgå har blitt fornya opptil flere ganger. Jeg trøster meg med at man ikke får fornyet lånet hvis andre står i lånekø, så samvittigheta er bare litt rufsete i ytterkantene, men jeg bestemte meg uansett for å ta et skippertak.

Første mann ut ble Kolbein Falkeid, med diktsamlinga "Øyet og virkeligheten" fra 2014. Denne samlinga er av et ganske annet kaliber enn "Skogsus", VGs anmelder karakteriserte den som en velskrevet og imponerende godt komponert poetisk katalog over et levd liv. Slett ikke dårlig, og man kan si hva man vil om VG, men denne omtalen er faktisk litt artig, så den kan gjerne de interesserte ta en kikk på. Forresten er jeg ikke en spesielt dreven diktleser, så det er like greit å overlate synsinga til de som vet hva de snakker om ;o)

Jeg nøyer meg med å si at jeg likte denne godt. I gjennomsnitt skriver Falkeid lengre, og er mer utadvent, sarkastisk, humoristisk og refererende enn Børli, som på si side kanskje går mer innover, i naturen, tankene, sjelen og følelsene. Noe sånn...

 *********************************

Etter det vellykka førstemøtet med Birger Emanuelsen for noen uker sida, hadde jeg lyst til å lese mer av det han har gitt ut. Tilfeldighetene gjorde at jeg valgte "For riket er ditt", men entusiasmen jeg følte for "Anna og kjærligheten", fulgte forunderlig nok ikke med over til denne. Forlaget presenterer den slik:
 
Gjennom fortellinger og skrøner følger vi de forunderlige menneskene som lever på en liten øy over en periode på åtte hundre år, gjennom fødsel og død, tro, hat og kjærlighet. 
For riket er ditt er en samling enkeltstående fortellinger. Det er et overskudd av personer og hendelser, raust vevet sammen med en kombinasjon av humor og alvor, og av en forfatter som griper fortellerkunsten med begge nevene. Etter hvert vokser det fram et slektskap mellom historiene. De står alene, men i ei rekke. 
Litt som oss andre. 


Novellesamlinga ble velsigna med mange godord da den kom ut i 2012, og rett skal være rett: jeg ser at det er mye som er bra her, og at de som strødde om seg med ros, heder og ære antakelig har rett. Det er bare det at for meg ble disse fortellingene uengasjerende. Jeg ble ikke grepet av de tragiske skjebnene, slitet eller de sterke følelsene. Jeg vet ikke hvorfor, men til slutt satt jeg bare og tviholdt på taken om at jeg MÅTTE prøve å fullføre i tilfelle det fantes gull ett eller annet sted her. Når det blir utgangspunktet, kan det ikke bli noen stor leseopplevelse- så: de gamle er eldst, og jeg er i grunn litt fornøyd med at jeg likte å lese dikt bedre enn jeg likte å lese noveller denne gangen. Det betyr mulignes at jeg utvikler meg som leser, for slik har det definitivt ikke vært tidligere, dikt har liksom aldri blitt det helt store- før nå!

****************************************

Neste runde med bokhyllelesing skal ta for seg bøker på svensk eller dansk. Sett i lys av erfaringene mine fra denne runden, har jeg godt håp om at det skal bli bra:
Jeg har valgt Stefan Spjuts "Stallo", som avhengig av hvilken utgave man velger, er på mellom 500 og 600 sider- perfekt for en som har kjørt novellelesinga ned i grøfta og langt ut på jordet... Det er bare et bittelite problem: jeg finner ikke igjen boka! Kan ei bok havne på samme sted som enslige sokker, kulepenner, nøker, bankkort og handlelapper? Det her dreier seg som sagt ikke om ei tynn lita flis, men ei god og tjukk bok av typen som ikke egner seg for flyreiser hvor man må tenke på plass og overvekt. Det er fortsatt noen uker igjen, boka kan meget vel dukke opp innen den tid, men for sikkerhets skyld har jeg sjekka mulighetene for å kjøpe en erstatning- for den nette sum av 54 svenske kroner kan man bli den lykkelige eier av e-boka. På svensk. Billig og forhåpentligvis bra.

Solen sukker i min sko

Vips! Så hadde jeg lest en underlig liten sak. Ei novellesamling av en jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg etter litt nettsnoking har funnet ut at har vært svært så produktiv. Mannen er Terje Dragseth, boka er Solen sukker i min sko.
Den sto i bokhylla med nyheter sist jeg var på biblioteket, og det var noe med den framsida!
Så leste jeg og visste ikke helt hva jeg skulle si. Eller skrive. For noen ganger er det bare slik at ei bok kan sette seg fast, for eksempel i magen, og da blir det vanskelig å finne noen kloke og aller helst beskrivende ord.
Den ble notert som lest, men omtalen gikk det trått med. Til jeg snoka litt mer på nettet og fant opptil flere anmeldelser og omtaler, så da ble det litt kjøtt på bena, og for å legge lista lavt, skal jeg gjøre ferdig denne omtalen i løpet av en halvtime. Fra NÅ!
38 korte noveller (noen så korte at de knapt nok er tekst...) som har det til felles at de ikke har noe til felles, annet enn at hovedpersonene på en eller annen måte står foran noe skjellsettende. Jeg noterte meg:
...avmålt forventning som veksler med en (urovekkende) forutanelse om at under overflata er det noe som er forferdelig galt.
Og det mener jeg fortsatt er ganske dekkende for følelsen jeg satt igjen med, men etter å ha fått tenkt meg om er det faktisk litt morsomt også. Eller snålt- litt som hvis du drømmer og våkner og tenker: Jøss! Hva var det? Kom det fra hodet mitt? Også sovner du igjen, for å drømmer en annen snurrig drøm. Eller leser enda en rar liten Dragseth-tekst..

Maja Troberg Djuve i Dagbladet mener at boka:
...er en viktig - og paradoksalt nok gledelig - påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending. 
Hun drar det så langt som til å si at alle burde ha en utgave av denne i lomma! Ha! Det må vel være et av de beste  komplimentene en forfatter kan få?!
Merete Røsvik Granlund (som er hodet med meldingar til massene) nevner postapokalyptisk, melankolsk, undergangsstemning og flash fiction- og med det trur jeg hun tente et lys for meg! Flash fiction– glimtfiksjon – er (for meg) et nytt begrep, men utrolig dekkende i denne sammenhengen, for det er bare korte lynglimt fra forskjellige hendelser vi får. Ikke slik vi pleier med innledning- handlig-løsning/ avslutning, oftest bare beskrivelse av ei scene, og altså en antydning om at det kommer til å gå rett ad undas...
Et spennende nytt bekjentskap, og ettersom jeg fortsatt har igjen drøyt to uker av lånetida, kommer jeg til å lese litt av dette en gang til! Anbefales til lesere som er nysgjerrige på nye ting- og jeg vurderer denne til nominasjon til den prisen som det stadig skrives om på bokbloggene ;o)

Smakebit fra novella "Demon"  -en gledelig påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending?

Boka er gitt ut av CappelenDamm nå i år, og er på 156 små, luftige sider.
Der var halvtimen gått. Korreksjonslesing får bli en annen gang!

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Vinternoveller er lest av Kaia Varjord
Spilletid 3 timer 38 minutter

The life and death of Janis Joplin er lest av Runa Eilertsen
Spilletid 48 minutter.

Jeg har fått en ny favoritt!
Jeg har fått tre nye favoritter!!!
Ingvild Rishøi for sine eminente noveller, Kaia Varjord og Runa Eilertsen for å være skikkelig dyktige opplesere. Hvis du ikke er fortrolig med lydbøker, men har lyst til å prøve, anbefaler jeg absolutt at å velge disse for å bli vant til formatet. Lydbok gir en annen litterær opplevelse enn å lese selv, og det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er at man "finner tonen" med oppleserne. (Det er slett ikke alle jeg er "venner" med, og det første jeg gjør når jeg finner ei ny lydbok, er å sjekke hvem som leser.) Både Varjord og Eilertsen leser med en innlevelse og varme som nesten gjør historiene uforglemmelige og magiske :o)

Ingvild Rishøi har allerede rukket å bli en bejublet novellist, og det er virkelig bare å ta av seg hatten for hennes evne til å formidle stemninger. I disse novellene treffer vi forskjellige mennesker som på ulike måter har kommet (litt) skjevt ut, og som på hver sin måte prøver å holde seg flytende. Tematikken er ikke spesielt variert, det handler mye om barn og foreldre på forskjellige "nivåer", hovedpersonene har ståpåvilje og gjør virkelig det de mener er det beste for å bedre situasjonene/ redde stumpene, men omstendighetene gjør det vanskelig.
Hvis dette høres traurig ut, så har jeg valgt feil ord! Historiene som fortelles er intense, varme og hjerteskjerende. De er fulle av fortvilelse, maktesløshet, medfølelse, håp, kjærlighet. Man blir glad i menneskene og får lyst til å strekke ut handa for å hjelpe til; bære den sekken, hjelpe til med de leksene, kjøpe den puta, fylle opp det kjøleskapet, stenge den døra...

Beathe har skrevet veldig mye pent (og grundig!) om Rishøis novellesamlinger, for eksempel i dette innlegget. I tillegg har Gyldendal samlet massevis av godord på nettsidene sine- det er ikke ofte jeg linker til "selvskryt-sider", men i dette tilfellet er jeg hjertens enig i alt som blir skrevet, så jeg ser ingen grunn til å gjenta det, bare si: Gå inn og les- og bli overbevist du også!
Nå har jeg ikke lest så altfor mange norske utgivelser av året, men jeg tviler sterkt på om dette ikke er en favoritt til bokbloggerprisen 2014! Jeg heier på Rishøi ;o)

Begge bøkene har jeg mottatt som lydfiler fra Lydbokforlaget.

Terningkast tjuefire!

Som nevnt i forrige innlegg ble påskeferien lang- og god! Jeg har hørt og lest en god del- ikke alt jeg har begynt på er ferdiglest enda, men når jeg sjekker status inne på bokelskere.no, ser jeg at det er et visst etterslep når det gjelder bokomtaler! (hytteliv er ensbetydende med dårlig nettforbindelse ;o)
Jeg tar meg sjøl i nakken og tar et skippertak her og nå!

Kristina Ohlssons Paradisoffer hørte jeg før påske, og omtale er allerede skrevet. Den leste jeg egentlig mest fordi jeg ville "være litt inne i settingen" før jeg skulle høre den aller nyeste boka om Fredrika Bergman og Alex Recht, Papirgutten. Andre har omtalt den som intelligent og intrikat- og jeg kunne ikke valgt mer treffende ord selv! I en jødisk barnehage blir en assistent skutt og drept. Like etterpå forsvinner to jødiske gutter sporløst. De blir senere funnet drept, med papirposer tredd over hodene. I løpet av etterforskningen snubler Fredrika og Alex over en gammel israelsk myte, om en fremmed som stjeler barn for å drepe dem. Spørsmælet er om den gamle myten har blitt til virkelighet i Sverige- eller om de tilsynelatende tilfeldige drapene har andre årsaker? Historien er virkelig godt kontruert! Det er slett ikke lett å gjette seg fram til løsningen, man funderer og pønsker, men hvordan alle tingene egentlig henger sammen, se det er kløktig skjult! Vedsiden av denne hovedsaken som fortelles i fortids form, får vi korte, korte glimt fra noe som skjer i nåtid. En kvinne med en fiolinkasse i handa finner hele familien sin myrdet. Hele veien er det to alternative kvinner det kan være, begge er sentrale i boka, og selv om jeg føler meg grusom, håper jeg for hvert litt glimt at det for all del ikke må være henne!! Samtidig vil jeg jo ikke at den andre skal miste sine nærmeste- og dette må jo bety at personene har klart å vekke sympati hos meg, og at historien er troverdig?
Terningkast 6! Absolutt ingenting å trekke her. Absolutt ingenting!!
Forresten; dette er første gang jeg hører Nina Voxholt som innleser, og jeg kan vel si at jeg har fått en ny favoritt ;o)

Xinrans "Tapte døtre" lasta jeg ned fra Lydbokforlaget litt på impuls da jeg var i akutt mangel på lydbok da jeg stablet vinterved; rutinearbeid blir rene fornøyelsen bare man har den rette underholdninga! Boka handler om følgene av ettbarnspolitikken Kina har ført sida 1979. Jentebarn var uønsket, spesielt på landsbygda, og det var ganske sjokkerende å høre alt hva dette førte med seg av barnedrap, bortvisning av jentebarn, utfrysing av kvinner som fødte jenter osv.
Tone,  Janicke og Kleppanrova har skrevet fine innlegg om boka.
Terningkast fire: fordi jeg syntes den ble litt gjentakende og fordi jeg lot meg irritere av at forfatterens stadige overraskelse over hva som skjedde med jentebarna ikke lot til å avta, selv etter flere års arbeid med emne.

Arthur Conan Doyle; Sherlock Holmes: skaldale i Bøhmen og andre eventyr. Enda ei lydbok! Denne er ny, og jeg har fått lydfil fra forlaget. Det er vel knapt nok noen som ikke har fått med seg at nordmenn elsker påskekrim- ryktene sier i allefall det! -Og hva er vel mer erketypisk påskekrim enn selveste Sherlock Holmes?! Her får man seks fornøyelige og finurlige mysterier fortreffelig lest av Nils Radioteaterogkrimekspert-Nordberg. Dette er mitt første skikkelige dypdykk i Sherlock Holmes´ verden, og nå skjønner jeg at så godt som alle krimhelter som har dukket opp i de 125 årene som har gått siden S.H. så dagens lys, egentlig bare er bleke kopier av originalen!
Terningkast fire, fordi det var litt for lite variasjon i novellene. Nå i ettertid er jeg faktisk mer begeistra enn jeg var da jeg akkurat var ferdig med den, og jeg vil absolutt anbefale dere å høre denne lydboka. Det er virkelig en klassiker- en morsom en til og med, og det er slett ikke ofte man kan si om den sjangeren ;o)

Hver morgen kryper jeg opp fra havet skrev jeg om i går. Jeg likte boka kjempegodt, anbefaler den til alle som er glad i vakkert språk og originale tekster, men begir meg ikke ut på noe avhandlig utover det jeg skrev i forrige innlegg. Det var trulig hos Beathe jeg "oppdaget" boka. Hun har skrevet veldig bra om den, og linker til andre bokblogger som også har trykt den til sitt bryst.
Terningkast fem- det kunne så absolutt vært en sekser, men jeg trekker bittelitt fordi jeg hadde ønska meg mer!! (Strenge-Berit fikk gjennomslag for sitt synspunkt, selv om Snille-Berit altså gikk for full pott)

Langt nok nå-
og enda gjenstår det tre bøker. De trur jeg jammen skal få hvert sitt innlegg, jeg har totalt kommet opp i terningkast 24, og da bør man vel strengt tatt gi seg.. Men ingen bør vel bli overraska om det kommer noen entusiastiske innlegg her framover ;o)

Once in a lifetime: ute på ski før klokka seks om mårran; fantastisk!! Greit å bytte bort internett med dette ;o)

Lydboksinglene fra forrige innlegg er hørt!

Tilfeldighetene ville det slik at allerede samme dag som jeg skrev om de gamle novellene og desto nyere lydboksinglene, fikk jeg en hyggelig e-post fra Lydbokforlaget med tilbud om å høre de nye singlene. Jeg er slett ikke mer blasert enn at jeg synes det er veldig stas at den lille bloggen min regnes med, og skyndte meg å laste filene ned til mobilen!

I tillegg til de opplagte fordelene med lydbok; at tida man kan bruke på litteratur utvides, og at kjedelige/ rutinepregede gjøremål kamufleres som spennende lese-opplevelser, er det kanskje på tide at dere får vite en annen grunn til at jeg er veldig glad i lydbøker. Jeg har tidligere nevnt at jeg er en sakte-leser. Det er ikke bare begrunna med at jeg vil ha med meg alle detaljer, stemninger og varisjoner, men faktisk også at jeg ser skikkelig dårlig. Jeg er i praksis blind på høyre øyet (hvis jeg ser rett mot en helt kvit vegg med en svart firkant som måler 1 x 1 meter, kan jeg ane at det er noe grått eller noe mørkt et sted frampå der...) I tillegg er jeg nærsynt på det venstre, men gudsjelovogtakk; ikke mer enn at det korrigeres ganske bra med linser/ briller. Lesing kan likevel bli slitsomt, heldigvis ikke bestandig, men i perioder er det litt... stusslig...
Sååå lydbøker er en fin ting! Og lydbøker var vel i tidenes morgen i første rekke myntet på blinde og synshemmede, dvs sånne som meg ;o) Heldigvis har lydbokpublikummet og bruksområdene virkelig vokst i omfang de siste årene- og dermed også utvalget og tilbudet!

Anne B. Ragdes novelle "Polarsafari" hadde jeg lest i ei påskekrim-samlingrett før jeg hørte Kirsti Grundvig lese den, og det merkelige er at enkelte detaljer hadde jeg allerede glemt! Jeg likte lydbokversonen veldig godt; innlest med nerve og overbevisning! Med handling lagt til Svalbard, og natur og dyrevern som tema, kunne det for min del ikke bli feil! Anbefales!

Johan Theorin kan jeg ikke skryte av å ha lest altfor mye av... Kun den første boka i Øland-serien. Ikke desto mindre var jeg spent på denne. Tine skrev at forfatteren kan dette med stemninger, og jeg kan ikke være uenig i det!
"Utgravningene i Rälla ødekirke" forteller om tre menn som på ulikt vis er syke, og som på en merkelig måte er sammen om å lete etter noe helt spesielt i noen gamle kirkeruiner. De finner etterhvert litt av hvert som arkeologer trulig ville hatt stor interesse av, men det er ikke dét disse mennene vil finne...
Da jeg hørte denne i dag, ble jeg litt overraska, for jeg trudde dette var ei krim-novelle. Nå er det riktignok ikke en godkjent eller lovlig utgravning de foretar seg, men historien er kanskje mer mystisk enn kriminell? -Og det er ikke nødvendigvis en ulempe! Leseren / lytteren sitter muligens igjen med flere spørsmål enn svar da historien er ferdig, men forfatteren har definitivt klart å skape en uhyggelig stemning, og man sitter definitivt igjen med en guffen følelse da det hele er over!


Til slutt en digresjon som kommer til å gjøre innlegget lengre enn langt!
Forrige helg dro jeg og ei venninne til Hornborgasjön rett sør for Vänern i Sverige. Målet var naturligvis endelig å få sett den fantastiske tranedansen, og vi hadde råflaks; Vårværet var upåklagelig og drøyt 19000 traner var samlet der den helga! En fantastisk opplevelse, men det jeg skulle fram til, var egentlig at underveis så vi utrulig mange gamle kirkebygg! Jeg er ikke spesielt interessert i religion, religionshistorie eller religiøse byggverk, men jeg så altså disse kirkene da vi suste avsted. Noen kjappe googelsøk nå i kveld, gjør at jeg skjønner vi godt kunne ofret et par timer på disse gamle guds-husene... I Skara kjørte vi flere ganger forbi St. Maria Katedralen/ Skara Domkyrka- den har historie helt tilbake til 1000-tallet!

Mens vi traska rundt ved Hornborgasjön, gikk vi forbi Bjurums kyrka et par ganger- den viser seg å være fra 1700-tallet, og vi ofret den knapt et blikk. Synd og skam! Jeg har ikke knipsa så mye som ett bilde hvor et kirkespir er med, men til alt hell kjøpte jeg med et postkort, en kopi av en akvarell, og DER ser man Bjurums kirke i bakgrunnen...
På hjemveien fant vi ut at vi skulle kjøre av fra hovedveiene og ta de små bygdeveiene i stedet. Det tar litt lengre tid, men så får man sett desto mere. I vårt tilfelle vårblomster, hester, elver, sjarmerende småhus- og enda flere gamle stein-kirker! Til tross for min manglende interesse for og kunnskap om (gamle) kirkebygg, føler jeg at denne turen gjorde meg godt rusta for å leve meg inn i Theorins beskrivelser. Det er nesten så jeg vil gå så langt at jeg vil kalle det en studiereise, og jeg det er mulig jeg kan la meg overtale til å gjøre noe lignende senere også ;o)

Det var disse vi dro for å sjå. 19800! Pluss svaner, gjess, ender, viper, dykkere osv.. Traner er Nordens sjiraffer!! Samme holdning, samme bevegelser... I tillegg kan de fly!!

Var det noen som hang med helt hit? I tilfelle fortjener dere minst ei fjær i hatten! 

God helg!!

Gamle noveller blir nye singler!

Jeg er nok ikke helt a´jour og trudde i grunn at ikke var helt i takt med min egen tid, men i dag har jeg kommet på andre tanker! Var det noen som nevnte at alt henger sammen og at livet går i ring?
Denne historien begynner våren 2011. Det var den første påsken på ti år at jeg ikke skulle jobbe, jeg gledet meg selvfølgelig stort til å dra på påsketur på fjellet, appelsiner, solkrem, klister under skia, Viggo Valle på radioen og sist, men ikke minst: PÅSKEKRIM!!
Jeg gjorde det enkelt for meg selv, og kjøpte med meg ei samling med krimnoveller fra Juritzen, men av en eller annen mystisk grunn ble den ikke lest da. Det har jeg derimot gjort nå, og jeg er godt fornøyd med at jeg endelig tok den fram! Ofte har man lest noen av novellene i slike samlinger tidligere, men her var det bare en jeg kjente fra før- og til gjengjeld var den veldig bra, så den ble også lest! En av favoritt-novellene var den av Anne B. Ragde, "Polarsafari".

Det blir automatisk litt ekstra grøssende når handlinga er lagt til ei øde fangsthytte på Svalbard, og det er det tydeligvis flere enn meg som har oppdaga, for nå har Lydbokforlaget kommet med to nye lydbok-singler, og den ene er faktisk akkurat "Polarsafari"! Med Kirsti Grundvig som oppleser, må det jo bare bli bra, og det er ikke utenkelig at Anne og Kirsti skal få bli med på skitur en dag til uka
- om enn ikke på polarsafari ;o)

Den andre krim-singelen de gir ut, (og det blir denne ukas bok på vent fra meg) er Johan Theorins Utgravningene i Rälla ødekirke er ny for meg, så den skal jeg helt sikkert høre på! Anders Ribu er en dyktig oppleser, og jeg har inntrykk av at han ofte blir brukt til opplesing av "historiske romaner".
Noveller har vi jo hatt sida tidenes morgen, men lydbok-singler er et mye nyere femomen. Felles for dem er at de er relativt korte, og at de er ypperlige for å bli kjent med nye forfattere og i lydbok-verden; nye opplesere. Hvis du vil lese mer om lydbok-singlene, kan du gå inn på dette blogginnlegget, der er andre bokbloggeres omtaler og lytteopplevelser samla.

Forresten så ser jeg at Juritzen har gitt ut ei krimsamling for årets påske også, så med den gode og ferske erfaringa jeg med den fra 2011, ligger det vel litt i kortene at den nye blir med i sekken da vi dra til fjells mot neste helg ;o)

Kort sagt; det er nok å glede seg til, og aldri slutt på køen av bøker på vent!

Noveller...

Lett inspirert av Nobel-prisen som ble gitt til Alice Munro, har jeg prøvd meg på noen novellesamlinger. Det har ikke gått mer enn sånn passe bra. Først ut var Lars Saabye Christensens nye bok "Stedsans".
Omtalt som en av Lars Saabye Christensens muntreste bøker på lenge. Det er en novellesamling preget av skakk humor, og en gjennomgangsfigur er en nokså tvilsom forfatter av såkalt god litteratur, som ikke får den anerkjennelse han fortjener. Selvparodien ligger nær i mange av tekstene. Meg fenget det ikke- det er mulig det rett og slett er Kim Haugen jeg begynner å bli litt lei av? Han har en spesiell stemme som gjør at bøkene og historiene han leser blir veldig like. Vanligvis er jeg glad i LSC, så det kan tenkes jeg låner papirboka senere!
Neste bok var av en mer lokal forfatter, Ola Jonsmoen. Har lest og likt mye av det han har skrevet tidligere, men denne gangen ble jeg ikke helt overbevist. I likhet med "Stedsans", ble ikke "Betonggras" fullført.
Så var det den godeste nobelpris-vinneren, da. Alice Munros
"Rømlingen" ble ganske tilfeldig valgt fra bibliotekets samling. Jeg fullførte ikke, men jeg kan helt klart og selvfølgelig se at her er det litterære kvaliteter! For at jeg til tross for at jeg ikke orka å lese ferdig, logget jeg meg inn på nrk, og hørte programmet som Frøken Flink anbefalte- det synes jeg var et godt alternativ! Nå vet jeg liksom mer hva jeg kan forvente meg om jeg skulle velge å lese ei av de andre bøkene hun har skrevet ;o)

Til tross for at det har gått litt trått med disse novellesamlingene, har jeg ikke gitt opp! Fra Juritzen forlag kom det ei bok med 21 nye og gamle julenoveller, den har jeg lest litt i, og jeg koser meg faktisk! Når jeg sammenligner de nye og de gamle historiene, er det rart å se hva som fortsatt er som det var for over hundre år sida; forventningene før jul- og de ikke oppfylte forventingene etter jul. Den store forskjellen, er nok at det er mer ironi, humor og skjeve blikk i de nye historiene. Jula virker ikke like alvorlig og høytidelig nå som den var tidligere.
Jeg leser litt innimellom andre gjøremål, og håper det kan føre med seg to "bivirkninger"; julestemning og lyst til å lese flere noveller! Jeg vet jo at det er mange andre bokbloggere som er glad i noveller, så hvis det er noen som har noen gode tips, blir jeg glad for det!

Påsken 2010 er avslutta

men sjøl etter tre uker på fjellet, har jeg både påsken 2011 og 2013 til gode!
(2012 er forbigått i stillhet...)

Fortsatt vinter ei god stund enda, sjøl nede i bygda...

Vel... Som dere skjønner, er det Juritzens PÅSKEKRIM jeg har begynt å jobbe meg igjennom ;o)
Målet fram til sånn cirka 13. april 2014, blir vel å gjøre unna de to siste jeg har her, slik at jeg kan bli a´jour til påsken neste år!? Det burde gå greit- det er jo slett ikke dårlig underholdning, og av og til er det godt med noe som kan leses, nytes og avsluttes i en fei!
Favoritt i samlinga fra 2010, er Jon Ewo og Robert Woods novelle "En jobb til Monty". Det er nok ikke den mest spennende, men etter mitt syn er den definitivt den mest fornøyelige ;o)

En smakebit etter jul

Deilig! En helt alminnelig søndag! Ikke et lilla lys i sikte, ikke ei nisselue å sjå, ikke så mye som en engel bak skjulet... En helt alminnelig søndag, med en sammenkomst i all enkelhet hos Mari. Hver og en tar med seg godt humør og en smakebit, så er dagen redda!
I dag byr jeg på en smakebit fra Laila Stiens samling med fortellinger som kom ut i 2010. Dette er den første jeg leser av Stien, men jeg har i ettertid fått med meg at hun har en stor produksjon bak seg, og at hun har fått mye positiv omtale for bøkene sine. Akkurat denne, har derimot fått litt blanda mottakelse, selv om jeg ble veldig begeistra! Har sett at det er mange som har som ett sine lesemål at de skal lese noveller, da vil jeg herved anbefale at dere sjekker ut Laila Stiens forfatterskap! Hun skriver morsomt, er god til å beskrive stemninger, har gode poenger, et sikkert språk og innimellom glimter det til med selvironi! Herlig!! (For ordens skyld: ingen grunn til å vente med å lese denne til det blir jul igjen. Boka er svært lite julerelatert, og med en anna tittel hadde den sikkert fått flere lesere. Jeg tar meg den frihet og foreslår f. eks. "Kom til å tenke på" ;o)

Smakebiten er fra "Fifty fifty?", hvor det er forholdet arv og miljø damene diskuterer. Født sånn, eller blitt sånn?

Når det gjelder dette ned arv og miljø, er Rita og jeg kommet fram til en prosentfordeling vi kan leve med. Vi går for førti førti, og mener det er en faktor til inne i bildet, en vi tror er undervurdert- nemlig tilfeldigheten: slump, flaks, uflaks. Vi har rydda plass til den. Gitt den tjue prosent. Men ting kan skje, ting skjer jo hele tida, så beregninga er foreløpig. Vi skal ta den opp igjen- om noen år.
Jeg kommer helt sikkert til å lese fler av bøkene hennes, men først skal jeg nyte søndagen, kose meg med andre smakebiter, og i kveld skal jeg jammen prøve å få sett første episode av 'Halvbroren' (Lars Saabye Christensen) på NRK- det blir nok en bra alminnelig søndag, tenker jeg!

Ikkje for varmt, ikkje for kaldt

Rønnaug Kleiva

Det Norske Samlaget, 2008.
80 sider.

Kleiva har et stort forfatterskap bak seg, og er i høst aktuell med Armenia, Albania, Argentina, men det er altså ikke den jeg har lest, selv om den (i likhet med det meste hun har skrevet) har fått veldig hyggelige omtaler. Jeg tenkte at ei novellesamling kanskje var et lurt sted å begynne, da jeg ikke har lest noe fra denne dama før.

Den røde tråden i disse novellene er at de handler om personer i etablerte forhold. Negative, destruktive, selvsentrerte, kyniske, ubalanserte, kalde forhold. Det er langt fra trivelig lesing, men historiene er skåret inntil benet, språket er nøkternt og konsist, og de dårlige stemningene til å ta og føle på.
Det rare er at jeg egentlig ikke likte denne boka- jeg har jo skrevet det før også; jeg vil kose meg når jeg leser. Men likevel er jeg altså veldig fornøyd med- og glad for å ha lest den! Det burde kanskje alle andre som er i et fast forhold - eller ønsker seg inn i et - gjøre; til skrekk og advarsel. Sånn at man kan sette ned foten eller ta grep ved den første, aller minste antydning til at forholdet beveger seg i en retning som ligner det man finner i denne samlinga.


For de som er interessert, har Dagbladet har skrevet om boka her.

Musikk for rasende kvinner

Line Baugstø

Forlaget Oktober, 2012
184 sider


Line Baugstø (f. 1961) er en svært erfaren forfatter. Hun debuterte med romanen 'Reise i gult lys' i 1986, sida da har hun gitt ut to novellesamlinger, flere barnebøker og ikke mindre enn åtte romaner før 'Musikk for rasende kvinner' altså kom nå i høst. Flere av bøkene hennes har fått fin-fin omtale, men likevel har både forfatteren og bøkene hennes gått meg hus forbi- en ting er at man faktisk ikke rekker å lese alt som frister, noe annet er det at man lever i total uvitenhet om hele forfatterskap!!

Denne gangen var det selve tittelen som gjorde meg nysgjerrig og fikk meg til å reservere boka på biblioteket. Har du merket deg den helt spesielle følelsen det gir å hente ei bok du absolutt ikke vet noe om, og når du står der med boka i hånda for første gang, gransker framsida, kjenner litt ekstra både på smussomslaget og papirkvaliteten som er brukt- og du er helt fri for forventninger, bare helt fyllt av håp om at akkurat DETTE er selve boka? Prøv å kjenne etter neste gang du får sjansen!

Her er det samla elleve noveller som alle handler om hvordan mennesker omgår og behandler hverandre- og kanskje litt om hvordan vi lar oss behandle. Den røde tråden som går igjen i alle disse novellene, er hvordan ens egen usikkerhet påvirker valgene man tar, og hvordan man velger å tolke andres handlinger. De fleste historiene her, gir leseren en anspent følelse av hvordan det er å være litt utenfor fellesskapet; ikke utstøtt, men ikke helt inkludert heller..

Baugstø har en fabelaktig evne til å fange den trykkende atmosfæren som kan oppstå når en samtale går i stå eller når noen forsnakker seg, og ubehaget kryper under huden på leserne; jeg har omtrent sittet på nåler når jeg har lest, og krysset fingre for at det kanskje kan ende godt likevel...

Språket er nøkternt og på en måte konsentrert, høvet ned, kokt inn- her er det ikke store ord og svulstige setninger, det er rett fram og ingen forsøk på å pynte på, hause opp eller dysse ned de situasjonene som beskrives.

Konklusjon: jeg har funnet enda en ny norsk favorittforfatter, og håper så mange som mulig setter denne høyt opp på leselistene sine, om dere kjøper den eller låner den gjør ingen forskjell; bare pass på at dere får lest den!