mandag 19. mars 2018

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Også jeg som trudde jeg hadde fått litt overdose av feel-good bøker etter det ikke helt vellykka møtet jeg hadde med "Den andre kvinnen" for ei stund sida. Ja, så feil kan man altså ta!
Jeg trur denne historien begynte før jul i fjor, jeg husker ikke helt sikkert. Jeg husker at jeg ganske så overraskende fikk ei bok i posten fra Cappelen, og jeg husker at den ganske raskt og uten videre undersøkelser ble satt i ulest-hylla. Jeg hadde en god del andre ting på gang, både på lesefronten og ellers. Så ble den glemt, til jeg begynte å forberede påske... Da var det endelig på tide å ta for seg den lille meteren med uleste bøker, og der dukket Dillon opp igjen. Hmmm... Det ringte svakt i noen små bjeller langt bak i hjernebarken... Hmmm... Dillon... Dillon..? Hmmm...
Og så: Ja visst!!! Ensomme hjerter og hjemløse hunder!! Den likte jeg jo kjempegodt!
Derfra var veien kort til å spørre O Store Internett om andre hadde omtalt eller anbefalt boka. Det viste seg at Heartart-Beate hadde lest den og likte den særdeles godt- det lovet bra, og jeg snublet videre inn i nettet til jeg kom inn på en nettbutikk hvor den svenske lydboka blinket og strålte til den nette sum av 73 kroner!
Nå ber jeg den oppvakte leser om å studere de to bildene over her; finnes det en vesentlig forskjell på den svenske og den norske utgaven? Jo, for det gjør det nemlig! Svenskene har kosta på seg en hund i forgrunn, mens nordmennene bare har den med som en ubetydelig skygge langt bak i bildet. Jeg gikk for den svenske, med en skinnmager greyhound, såpebobler og lyd på øre, og kan ikke si annet enn at den ikke ble ei av årets påskebøker, ettersom den ble slukt på en-to-tre ;o)

Etter en lang sykdomsperiode og påfølgende skilsmisse skal Gina Bellamy prøve å stble en ny tilværelse på bena. Hun har kjøpt ei flunka ny leilighet hvor alt er hvitt og rent- altså en stor kontrast til det store, gamle herskapshuset hun flytter fra. For at leiligheten skal komme til sin rett, bestemmer hun seg for å gå drastisk til verks, og kvitte seg med mest mulig av alle de gamle tingene sine. Hun sorterer med hard hånd; kaste, gi bort, selge, og beholde. Målet er som tittelen sier å bare beholde hundre umistelige ting. (En filosofi jeg har stor sans for, og bare så det er sagt: Man trenger ikke å vente på at livet skal rase sammen før en tar en materiell detox, men det er definitivt smart å begynne en dag man er litt sint...) Gjennom ryddeprossessen dukker det naturligvis opp mange minner, og dermed avdekkes mer og mer av Ginas fortid. Parallelt med disse gamle minnene, får leseren ta del i hverdagslivet hennes, venninnemøter og arbeidsdagene som "renoveringskonsulent" for verneverdige hus.
Hva er så greia med bikkja på forsida? Jo, Gina skal selge en kostbar og nærmest ubrukt sykkel, og han som skal kjøpe den vil prøve den en tur før han bestemmer seg. Gina har lært seg at man kanskje bør være litt skeptisk, og ber om at han legger igjen noe som sikkerhet for at han kommer tilbake og ikke lurer henne. "Panten" blir hundre pund og den magre og nervøse hunden. Selvfølgelig ser hun aldri noe mer til hverken sykkelen eller mannen...

Dette er ikke bare lett underholdning og feel-good. Det ligger mye alvor og visdom i bunnen, men de temaene vil jeg ikke avsløre her- det er liksom noe av de viktige tingene som avsløres bit for bit... Noen hint kan dere under tvil få: vennskap, relasjonene mellom foreldre og (voksne) barn og kontrastene mellom lykke og dødsangst.
Jeg likte denne kjempe-kjempe godt! Den er klok og varm, med underfundigheter og en passe dose humor. Om det tok utilgivelig lang tid før jeg skjønte hva det var for en kostelighet jeg hadde fått i hende, tok det også flaut lang tid før jeg skjønte at denne vagt hang sammen med "Ensomme hjerter og hjemmløse hunder". Først da Rachel, en av Ginas nye venner fortalte at mannen hennes var veterinær, tente den gamle glødepæra... Herre min; jeg hadde jo oppdaga at forfatteren var den samme og at omgivelsene og miljøet var ganske likt, og likevel altså... Nu vel; å møte gamle litterære favoritter på nytt var bare hyggelig, det! Og jeg skal være litt mer observant når jeg skal høre eller lese mer av Lucy Dillon- for det må jo bli mer. Flere bøker er  allerede oversatt og lest inn på svensk, og jeg regner med at Cappelen kommer til å forbarme seg over norske tilhengere etter hvert.
Apropos norsk og svensk. Jeg er glad i det svenske språket, og kost meg nesten glugg i hjel mens jeg hørte Anna-Maria Käll lese. For moroskyld sammenlignet jeg oversettelsene litt hist og her- og mye var faktisk overraskende ulikt! Jeg har ofte tenkt på at oversettere har et stort ansvar ikke bare for å gjenfortelle handlinga nærmest ord for ord, men også for å videreføre stemningen forfatteren har skapt.
To eksempler fra samme side (264):

Det første er Naomis sms-svar på ei melding fra Gina, på norsk:
"Greit med hund så lenge vi kan møtes i parken. Willow litt masete, tar ikke sjansen på kafé. Er der om en time. Ikke spør. Stikkord: toalett."
Den svenske oversettelsen:
Hund ok. Kan vi sees i parken? Willow dårlig i magen, vågar inte gå på café. Kommer om nogon timme. Måste duscha av henne först- då förstår du."

Rett etter spør Nick om hunden vil ha noe mens de selv drikker kaffe, på norsk:
"Og den herren der?"
"Han kommer sannsynligvis til å prøve å spise det du spiser."
Den svenske oversettelsen:
"Och hans nåd, här?"
"Om han vill ha något, säger han säkert till." 

Det er da ganske stor forskjell, synes dere ikke? Jeg har ingen formening om det ene er bedre eller mer rett enn det andre, men jeg synes som sagt det er interessant og konkluderer med at å være oversetter ikke kan være noe plankekjøring! Forresten dukket det opp en konklusjon til; det sikreste hvis man vil få med seg alle nyansene og stemningene forfatteren har hatt i hodet i løpet av skriveprosessen, er å høre lydbøker der forfatteren selv leser! Det er ikke mange forfattere som gjør det, i farta kommer jeg på Øystien Wiik, Cecilie Enger, Per Fugelli (RIP) og Edvard Hoem. I tillegg har både Ingeborg Senneset og Olaug Nilssen lest inn sine nyeste BBP-aktuelle bøker, og det er både synd og skam at jeg ikke hadde fått med meg det, men leste selv. Flere bevis på at jeg ikke er helt oppvakt...
Dobbel tommel-opp kan vel ikke misforstås? Alle bør unne seg en Dillon i blant ;o)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me
431 sider
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
CappelenDamm, 2018
Forhåndseksemplar fra forlaget/ kjøpt lydfil


onsdag 14. mars 2018

Tung tids tale - en roman? Tankespinn og spørsmål uten svar.

Dagene går fortsatt altfor fort, og det er allerede ganske lenge sida jeg leste "Tung tids tale" av Olaug Nilssen. Det er enda lenger sida jeg leste "Hva er en roman" av Tone Selboe, men den som er interessert kan (og bør) lese artikkelen hun har skrevet for Store Norske Leksikon på nett.
Veldig kort handler Nilssens bok om forandringa sønnen Daniel har gjennomgått. Fra å være en velfungerende og veltalende liten gutt, har han så godt som mistet alt språk og forandra personlighet totalt. I erstatning har familien fått frustrasjon og fortvilelse, raseri og avmakt. Formet som et brev til sønnen forteller forfatteren om hvordan han var, hvordan de har slåss mot byråkratiet, møtt flate ansikter som ikke viser det minste snev at omsorg eller vilje til forståelse, hvordan de har ransaket seg selv for å finne forklaringer på sykdommen (diagnosen er regressiv autisme), hvordan de har sugd til seg de gode øyeblikkene som tross alt dukker opp en gang i blant.
Morgenbladet hadde et veldig bra intervju med forfatteren sommeren 2015, altså før boka ble gitt ut. Det bør leses, enten du har lest boka enda, eller hvis du lurer på om du skal gjøre det. Intervjuet gir litt andre innfallsvinkler og utdypende kommentarer rundt mye av de familien har opplevd.

Jeg føler egnetlig ikke at jeg har så mye nytt å komme med når det gjelder innhold, tanker og følelser rundt boka, som på alle måter er god, klok, innsiktsfull, anbefalelsesverdig og til ettertanke.
Jeg vil heller si litt om sjangeren boka er merka med, en roman. Som nevnt i tittelen/ innledninga har jeg stussa over at boka er utgitt som det. Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at Nilssen har brukt familiens og sine egne erfaringer her, så for meg var vanskelig å lese den som en hvilken som helst roman.  I hodet mitt (og tidligere nevnte Selboes..) er fiksjon et viktig kriterium for at et skriftlig verk skal kunne kalles roman. For alt jeg vet finnes det elementer av fri diktning også her, men all den tid såpass mye av reisverket er identisk med det som har kommet fram fra det virkelig livet, synes jeg det blir litt utenfor sjangerrammene. Dette er så klart bare flisespikkeri, for som skjønnlitterær framstilling av foreldrenes sorg og  fortvilelse er den virkelig uovertruffen, og den burde vært pensum for alle som er ansatt innen helse og omsorg. Spørsmålet er bare om det er en roman? Og hadde det "bare" vært en roman, altså ren fiksjon, hadde så mange latt seg rive med da? Hadde den fått like mange lesere? Personlige beretninger har jo lett for å engasjere mer enn oppdiktede fortellinger. Det er helt sikkert normalt og ganske sikkert sunt at vi lar oss rive mere med av utfordringene til virkelige mennesker av kjøtt og blod enn hva vi gjør når fantasi-mennesker kjemper mot urettferighet og for en bedre verden...

*******************
Boka har fått massevis og kun positiv omtale, den vant Brageprisen, er nominert til Ungdommens  kritikerpris og altså bokprisen som i følge Wikipedia fortsatt ikke finnes, Bokbloggerprisen.
Utgitt på Samlaget i 2017.
Lånt på biblioteket.

mandag 12. mars 2018

Dagens

Det er mange gode grunner til å abonnere på Dagbladet. En av de beste er at man får en daglig dose Nemi ♥

fredag 9. mars 2018

Min fars krimminelle kjole er rød som den poetiske reven (eller omvendt)

8-11. mars går Nordisk Poesifestival/ Rolf Jacobsendagene av stabelen i Hamar. I Oslo har man Krimfestivalen som til alt overmål streamer mange av arrangementene. I Artemisias diktlesesirkel for mars skal det leses en debutant- og som Anita selv har tipsa om: også de veletablerte har en gang vært debutanter!
Jeg ser for meg at det for min del kan bli flere diktdebutanter utover i måneden, men akkurat nå må jeg nesten skrive litt om "Min fars kjole er rød som reven" fra 1995- Unni Lindells diktdebut. Unni Lindell som er årets krimfestivalforfatter- det føles som et aldri så lite kinderegg det her, og som en viss tidligere finansminister fra Hamars nabokommune Ringsaker uttalte: Alt heng i hopes med alt. (Jeg snakker om Sigbjørn Johnsen, som også er kjent som Hans Børli-tilhenger- mulig han også kan dukke opp i løpet av årets diktlesing, den som lever får se.)
Her er det absolutt ingen rim. Ingen rytme det er lett å fange. Mest av alt bare (frydefullt?) surrealistisk. Fler hverdagslige scener enn ekstraordinære, men for all del: ikke dermed sagt kjedelige. Drømmeaktige assosiasjoner og ordsammensetninger som på merkelig vis henger sammen til tross for at de over hodet ikke gir mening. Av og til gir de en følelse av noe urovekkende, enten at noe er galt eller i ubalanse, eller at noe kan komme til å skje.
Et kort eksempel, et av de mer forståelige:

Lykkehjulet løper

Lykkehjulet ankommer stasjonen klokka fjorten
Tollstasjonen fører begge veier
På vekten ligger tiden mellom tid og tid og tid
Dette gateløp har vart bestandig

Jeg hadde moro av å lese denne vesle diktsamlinga selv om det var mange av diktene jeg ikke skjønte bæret av. Ettersom jeg har lest mange av krimromanene og den selvbiografiske katteromanen om Knut, synes jeg til og med det var interessant, om det ikke akkurat gikk rett i hjertet på meg, slik som dikt noen gange kan gjøre. Foreløpig har det blitt med denne ene diktsamlinga fra hun som har blitt Norges Krimdronning med stor K. For min del er det helt greit, hold deg til krim og annen skjønnlitteratur du, Unni. Det er der du er best- og det er nok der man finner den store leserskaren.
**************
Boka er ikke lenger i salg, men den finnes hos flere antikvarit på nettet, eller man kan gjøre som meg: lese digitalt hos Nasjonalbiblioteket.

tirsdag 6. mars 2018

Annabelle, av Lina Bengtsdotter

For mange er høsten den store krim-høytida; mørke kvelder, kalde vindgufs og hus som knaker, pledd, te og kaffe. For andre er det bare én ting som teller: påskekrim! Sjøl er jeg vel ikke den som leser mest krim, men nå har jeg faktisk lest- eller rettere sagt hørt- en som var overraskende bra, og den bør dere seriøst vurdere å ta med på påskeferie, det er heldigvis ikke lenge til :)
"Annabelle" er svenske Lina Bengtsdotters lovede romandebut, og slutten i boka samt noen (løse?) rykter får meg til å tru at dette kan være begynnelsen på en serie det kan være verdt å merke seg.

Charlie Lager har gjort lynkarriere, og sammen med en kollega fra Stockholms-politiet blir hun sendt til Gullspång for å bistå det lokale politiet i letingen etter syttenåringen Annabelle som forsvant sporløst etter en fest av det slaget foreldre definitivt ikke er glad i. Det ingen vet, er at Charlie vokste opp i Gullspång, men at hun allerede som fjortenåring brøt opp og flyttet. De ustabile forholdene i barndomshjemmet er årsaken til mange av de problemene Charlie fortsatt sliter med; hun drikker for mye, spiser piller for og i mot det ene og det andre, hun tyr til one night stands i stedet for det skumleste av alt: å bygge opp et nettverk som kan støtte henne når dagene blir vanskelige. Hun er kort og godt en løs kanon på dekk...
Der har vi altså to av handlingstrådene; Annabelles liv før hun forsvant og Charies oppvekst og spøkelser. I tillegg er det et tredje handlingsforløp, den gang da... en uhyggelig historie hvor vi blir vitne til at to vanskjøttede jenter knytter usunne avhengighetsbånd til hverandre, og som etterhvert roter det til for seg på en måte som blir skjebnesvanger både for dem selv og andre. Leseren skjønner selvfølgelig at dette tredje sporet har forbindelse til de to andre, men man skal være mer enn middels god på å avsløre plot for å være sikker på sammenhengen før den avdekkes i boka. Som i all god krim blir man fristet til å gjette på løsningen, men som i alle de  beste blir man overrasket når svarene avdekkes til slutt.
Her skildres omgivelsene akkurat nok til at man ser for seg det trasige industristedet uten at det utbroderes mer enn nødvendig. Viktigere er persongalleriet som stadig utvides og blir viktig for framdrifta. Man kan lett tenke at på et slik lite sted vet alle alt om alle, men som regel er det nok heller motsatt: jo mindre sted, jo viktigere blir det å verne om hemmelighetene sine. Ingen vet alt om noe som helst! 
Konklusjon:
Fornøyelig nytt bekjentskap, variert handling med overraskelser, spenning og god framdrift, interessante karakterer og sist, men ikke minst en tilfredstillende slutt som holder døra åpen for en fortsettelse. 

*********************
Spilletid 8:30/ 368 sider
Oversatt av Dorthe B. Erichsen
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
Lydfil kjøpt for egne lommepenger


Til sist: det hender jeg kommer på å sjekke om det finnes reklamefilmer for bøker jeg skriver om, og av og til har YouTube noen overraskelser på lur. Denne gangen var det til og med et helt soundtrack til boka- og ikke bare det! Tekst og melodi falt i smak til og med hos meg, som ellers er så godt som tonedøv og likegyldig til musikk. Dagens tips er altså; hør sangen, les boka ☺

torsdag 1. mars 2018

Ymse vinterlesing

Da var både vinterferien og februar over for i år. Det er på tide å komme litt mer a´jour med bokomtaler. Igjen blir det et samleinnlegg, og denne gangen føles det helt greit: Jeg vil ikke si at bøkene i dette innleget var dårlige, men de gjorde ikke noe voldsomt inntrykk på meg og jeg evner ikke å skrive velfunderte omtaler om bøker som ikke skiller seg nevneverdig ut på den ene eller andre måten akkurat nå. Målet for mars blir å være litt mer kritisk når jeg skal velge bøker, det er tross alt ikke firere jeg først og fremst jakter på selv om det antakelig ikke er mulig å unnslippe dem helt.
"The Hills" av Matias Faldbakken var et lett valg da jeg mangla ei bok av en forfatter fra Hedmark i bibliotekets bokbingo (M.F. vokste opp på Hamar, jeg regner med at det er godt nok). Denne er forholdsvis ny, jeg har ikke lest noe av ham før, boka har fått strålende kritikker og ble i tillegg nominert til Brageprisen. 
Dette er en roman med fornøyelig persongalleri, morsomme scener, spudlende språkbruk og et interessant psykologistudium bygd på en original idé. Et kammerspill- et drama som utspiller seg "på den lille scenen", den ærverdige restauranten The Hills, en høyborg for tradisjoner, rutiner og gode manerer. Leseren blir vitne til hva som skjer når spillereglene settes til side og ingenting lenger er forutsigbart. Ei bok som er underholdende nok der og da, men som ikke satte noen varige spor etter seg.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017, lånt på biblioteket.)

"Den andre kvinnen" av Amanda Prowse-  rett og slett et feilkjøp i lydbokapp´en. Jeg må ha vært besvisstløs i gjerningsøyeblikket, for dette er definitivt ikke ei bok jeg ellers ville valgt. Ukomplisert, usedvanlig forutsigbar og lest på en litt overdreven/ karikert måte. Til slutt tvilte jeg meg fram til en firer, det kunne nok like gjerne vært en treer, men jeg var vel i generelt godt humør den dagen, tenker jeg.. 
Boka handler om Rosie som synes hun har alt hun trenger for å være lykkelig, mann, barn, venner og en ok jobb. Tilværelsen rakner da mannen lar seg lure inn i et forhold med ei dame som er yngre, rikere og penere enn Rosie, og det baller på seg med en husbrann, venner som svikter osv. Ikke overraskende ender det veldig bra, og alle de fleste hjerter gleder seg. 
Pluss for nytt kryss i bokbingoen: handling lagt til et sted du vil besøke- Devon i Sør-England! Der var jeg på språkreise i hine hårde dager, og jeg kunne absolutt tenkt meg dit igjen ;o)
(Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018, oversatt av Eli-Ann Tandberg. Kjøpt lydfil)

"Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" av Naja Marie Aidt var en underlig og fin leseopplevelse. I 2015 døde forfatterens ene sønn, og i denne boka formidles sorgen, raseriet, fortvilelsen og kaoset etter på- i tillegg til kjærligheten, framtidsdrømmene og alt det fin før. Boka er veldig oppstykket, og selve formen gir inntrykk av å være knust. Det er hjertevarmt og hjerterått, og det som kunne blitt bittert og deprimerende, er i stedet poetisk med fabelaktige litterære kvaliteter. Jeg har ikke hørt om forfatteren før, men på forlagets nettsider omtales hun som en av Skandinavias fremste poeter og forfattere, hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2008 og er definitivt en jeg vil lese mer av. 
Anbefales på det hjertligste, spesielt til de som har sansen for poetiske romaner/ langdikt-formen vi har sett en del av i det siste. Annerledes en dem, men likevel med fellestrekk.
(Gyldendal, 2018, oversatt fra dansk av Trude Marstein, ebokbib)

"Om dyr og syn" av Tormod Haugland var en underlig leseopplevelse. Dette er mitt første møte med forfatteren, men jeg har etter hvert fått med meg at han har en forholdsvis stor produksjon bak seg.
Dette er en slags selvbiografisk oppvekstroman- eventuelt en oppvåkningsroman. Handlinga er lagt til ei vestlands-bygd på 60-, 70- og 80-tallet, og vi følger Tormod fra barndommen hjemme på gården, via oppveksten med turer til reguleringstannlegen i byen, odelsovertakelse av gården, kunstutdannelse og det endelige valget om hva han vil med livet sitt, oppvåkninga. Fram til da har han latt tilfeldigheter og andres meninger styre hvilken retning skuta skal ta. Boka var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris 2017, og uten at jeg fulgte med på diskusjonene, kan jeg godt skjønne at den ble nominert- OG at den ikke vant! Her er det mye bra og gjenkjennelig og det er små glimt av spenning, men det alminnelige som på et vis er det spesielle ved romanen blir for meg for alminnelig, og til slutt kjeder jeg meg litt når jeg leser. 
(Oktober, 2017, ebokbib)

 "Ambulanse" og "Herfra blir du bare eldre" av Johan Harstad er nok et resultat av bokbingoen; les ei novellesamling. "Herfra.." er strengt tatt ikke klassifisert som noveller, men kortprosa, men uansett; begge ble fine leseopplevelser, og jeg har et håp om at de skal gi meg det sparket jeg trenger en viss plass for at jeg skal få begynt på kolossen "Max, Mischa og tetoffensiven" som har stått i bokhylla i halvannet år allerede. Interessant at en som skriver så bra når han skriver så kort, skriver like bra når han skriver gudsjammerlig langt!
"Ambulanse" er den som gjorde størst inntrykk. Den består av elleve noveller som tilsynelatende ikke har noe felles hvis man bare leser overfladisk. Observante lesere (eller de som har lest omtaler på forhånd) oppdager de mange små kryssningspunktene og fellesnevnerne; i ei novelle forteller en ambulansesjåfør si historie, i ei anna forteller en pasient om sitt liv mens fortelleren i den første novella kjører ambulansen han ligger og kjemper for livet i. Sønnen til pasienten er psykologen i en av de andre novellene, blålysene blinker, sirenene uler og slik fortsetter det. Felles for alle fortellerne er at de strever, med ensomhet, fysisk smerte, traumer eller annet. Det høres deprimerende ut, men det gir heller spenning til samlinga- en følelse av at noe ikke stemmer, noe holder på å rakne eller renne over, renne ut, og opp mot dette settes redningsaksjoner og forskjellige former for levredning. Vi møter mennesker som har gode intensjoner, men som ikke alltid klarer  gjennomføre det de har satt seg fore. Temaet er i bunn og grunn en oppfordring om å holde ut, holde fast- det blir bedre, til slutt blir alt bedre.
Hvis jeg ikke husker helt feil, var det i et intervju med Universitetsavisa at Harstad fortalte at det hadde vært et sprøsmål om boka skulle gis ut som novellesamlig eller roman, all den tid historiene faktisk henger sammen. Konklusjonen var at det var bedre med sterk novellesamling enn svak roman- og det har han jo helt rett i! Dette er absolutt ei sterk novellesamling- jeg kan til og med tenke meg å lese en gang til. 
(Lydbokforlaget/ Gyldendal, biblioteksbøker)

"Og hver morgen blir veienhjem lengre og lengre" av Fredrik Backman er en hjertegod, undefundig, forunderlig og klok mikro-kortromanom om hvor forvirrende og fortvilende livet kan arte seg for den som rammes av demens, både for den syke og for de pårørende. Boka er ei bearbeida utgave av et innlegg forfatteren tidligere hadde lagt ut på bloggen sin. Anbefales.
(CappelenDamm, 2017, biblioteksbok)

"Oppdateringer 2, 27.juni 2014. - 15.juni 2017 av Pål Norheim er en fortsettelse av "Oppdateringer" som kom ut i 2014, den har jeg ikke lest, men jeg trur ikke det har forrringa opplevelsen. Boka/ bøkene kunne like gjerne blitt kalt "Refleksjoner" eller "Fragmenter", men navnet skjemmer ingen. Tekstene er gjengitt som dagboknotater/ facebookinnlegg og tar opp alt fra eksistensielle tanker og spørsmål, drømmer, litteratur, samfunn og politikk, til eksotiske reiseskildringer, observasjoner og minner fra land som Marokko, Tunisia og Etiopia. Boka var variert og interessant, og gav inntrykk av spontanitet og oppriktighet. Til tross for at jeg likte den godt, og koste meg da jeg leste den, har dette også blitt ei av de bøkene jeg husker å ha lest og jeg husker følelsen den gav, men nå en måned etter, er det vanskelig å gjengi særlig mye av innholdet. Jeg trur det skyldes mer at den består av stort sett korte episteler, som at den mangler minneverdige historier og tanker. Konklusjonen blir at god underholdning ikke bestandig behøver å sette spor inn i framtida...
Boka har fått fine anmeldelser, og på forlagets nettside er mange av disse gjengitt i tillegg til at man kan lese et lite utdrag fra boka- anbefaler gjerne at dere leser litt mer der, for denne fortjener flere lesere og jeg er på deffensiven og akterutseilt..!
(Kolon, 2017, ebokbib)
Vinterferie, sol, snø, lydbok og trugetur- da smiler livet!