De hemmelig barna

Alison McQueen

CappellenDamm, 2013
412 sider
Oversatt av Guro Dimmen



Forfatteren har skrevet flere romaner tidligere, da under navnet Alison Penton Harper (ikke Pentor Harper som forlaget har skrevet på smussomslaget). Dette er den første av bøkene hennes jeg har lest, og jeg kan godt forstå at hun er en populær forfatter!

Boka handler om de to søstrene Serafina og Mary, som vokser opp som halvkaster i India fra 1920-tallet.
Boka begynner med Serafinas begravelse. Hennes datter er naturligvis knust, og ber tanta Mary fortelle om moren som hun aldri følte at hun riktig kjente. Moren hadde aldri vært villig til å fortelle om bakgrunnen sin- og Mary på si side hadde lovet aldri å fortelle om den til noen. Ikke så lenge de begge levde. Alstå stod hun nå fritt til å fortelle historien.

Forholdet mellom søstrene er utrolig godt beskrevet. Serafinas stahet, målbevissthet og evne til å observere og analysere, Mary som var mer vimsete, lot tilfeldighetene råde og som helst fulgte veien andre har staket ut for henne. Motsetningene til tross; de hadde bare hverandre, og selvom det utad ikke virket som de hadde et nært forhold, viste de begge at de var der for hverandre, og ønsket hverandre det beste.
Også stituasjonen til jentenes mor er opprørende lesing. Fra begynnelsen totalt uvitende og ført bak lyset, endte hun til slutt aller nederst på den sosiale rangstigen. Paria- de urørbare.

Jeg kan ikke la være å sammenligne denne med den forrig boka jeg leste fra India, Sjalet fra Kashmir, og som jeg skrev i smakebit-innleggget; her er det mye mer følelser som settes i sving! Her er det mye mer temperatur og ekte, sterke følelser! Samspillet mellom de forskjellige personene er levende og troverdig, det historise bakteppet, britenes etterhvert raknende herredømme i India og de sosiale skillene er både engasjerende og lærerikt- enda en gang: vi kan trenge litt påminnelser som får oss til å sette pris på det vi har, her og nå...
Språket er enkelt og lettlest, og historien krydres av detaljrike beskrivelser. Her er også det eneste ankepunktet jeg har til boka. Det er så inmari mye som beskrives som delikat! Det er jo ikke et ord som brukes særlig mye i dagligtalen vår, så det kunne oversetteren med fordel ha variert litt mer. Delikate hender, kunne like gjerne vært spinkle. Delikate hekter på kjolen kunne rett og slett vært små eller fine. Delikate flettede treskodder hadde helt sikkert vært like gode hvis de var vakre, utsøkte eller fine. Det blir faktisk litt distraherende når et slik ord blir brukt så overdrevent.

Konklusjon:
Jeg likte boka godt! Jeg ble engasjert og rørt, og tenkte mer enn en gang at "jammen er det bra dette er et tilbakelagt historisk kapittel"! Så kommer jeg på at det er det kanskje ikke likevel? Vi kan vel ikke benekte at vi fortsatt har mennesker som behandles som paria? Dermed blir det også en tankevekker. Og til slutt: jeg liker historiske romaner, og jeg liker dem enda bedre når de har faktiske bånd til virkeligheten, jfr. forfatterens familiehistorie. (Les spesielt spørsmål 7 i dette intervjuet.)
Boka anbefales!!

Utdrag fra boka kan leses her.