Kobrahjerte av Toril Brekke

Det jobbes sakte med et lite samleinnlegg, og i mens blir det et innlegg for å framsnakke bok nummer to om Agathe som vokser opp i Oslo på femti- og sekstitallet. Agathe hvis mor har forlatt familien hun aldri ønska seg til fordel for et mer spennende liv sammen med en ny kjærest i København.

Balsamfor både ørene og sjelen, geletrøffel og terningkast 6 ♥

I "Alle elsket moren din" fulgte vi Agathe gjennom barndommen, og ble kjent med menneskene rundt henne. Besteforeldre og andre slektninger, naboer, klassevenninner, mange av morens musikervenner osv. Agathe var mye overlatt til seg selv, til moren ble gravid på nytt og giftet seg med en av mennene som svermet rundt henne, den litt forsiktige Pianostemmeren som spesielt Agathes besteforeldre likte godt.
I "Kobrahjertet" har vi kommet fram til 1965, Vietnamkrigen, feminisme, nei-til-atomvåpen, klassekamp, peace & love. Agathe er seksten år og skal begynne på musikklinja Nissen, men som så mye annet i livet hennes, blir det ikke helt som hun har tenkt seg det. I løpet av kort tid gjør hun seg mange nye erfaringer og grubler mye og intenst for å forstå mer av alt som skjer rundt henne. Hun leser den legendariske Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir, og dermed finner hun mulige svar på mange av spørsmålene hun har slitt med. Hvorfor den franske kusina Madeleine virker så fortvila til tross for at hun har den vakre og nærmest mytiske forloveden Ahn Jean, hun oppdager at andre karakteriserer moren som frigjort, ikke ansvarsløs og svikefull slik som hun selv oppfatter henne, besteforeldrene er kanskje ikke like harmoniske og tilfreds som hun har trudd- og kanskje er det noe i det naboene alltid har sagt? At Agathe og lillebroren Morten ligner på hver sin forelder, til tross for at Agathe vet at pianostemmeren ikke er faren til Morten.

Her snakker vi INTEST BLIKK!!

Jeg likte den første boka i serien veldig godt, men denne scorer faktisk enda høyere! Jeg trur det er noe å gjøre med at romaner som først og fremst handler om barndom kan være interessante, men at det blir enda mer nerve og refleksjoner når man kommer til ungdomsår og voksenliv. Her synes jeg det er ekstra spennende å se hvordan personene som følges stadig vokser, utvikler seg og viser nye sider. Dette gjelder ikke bare de som spiller hovedrollene, men også de med litt mer perifere roller, som Grim, aka "Bikkja til Thoresen" (for øvrig det grusomste kallenavnet jeg noen sinne har vært borti), naboen fra med cerebral parese, han dukker opp i ei helt ny rolle; som diplomat i Paris (han blir forøvrig en viktig brikke i det som etterhvert skjer rundt Madeleine, men det er en annen historie). Toril Brekke er en mester til å bygge opp karakterene i romanene sine, og det er langt mellom tilfellene hvor jeg blir glad i fiktive personer jeg leser om, men det er faktisk tilfelle med Agathe og mange av de hun omgås. Persongalleriet er usedvanlig fargerikt og levende! Det er en helt ubetalelig episode hvor Morten får med seg kompisene Sander og Willy for å oppsøke ei enke de kjenner til i nabolaget; Leon, Aggis klassekamerat trenger et nytt staffeli, og guttene vet råd. Det de gjør er kanskje ikke en eksepsjonelt stor ting, men de viser så fantastisk medmenneskelighet og er så glade og stolte for at de kan gjøre noe for andre at jeg blir helt rørt; jeg liker snille folk- også de som bare er på liksom! (Og det trur jeg enkelte har skjønt: senest for noen dager sida traff jeg en kar jeg ikke har sett på lenge, og det første han sa var "Næmmen hei, Berit! Så lenge siden jeg har sett deg- er folk snille mot deg?" Ja heldigvis! Ikke alle, men  de aller fleste er det!)

Jeg kunne helt sikkert skrevet mye mer om denne minneverdige boka, om miljøskildringene og tidsbildene, om det lavmælte i alt det dramatiske, om språket som er i en klasse for seg, om hvor fint det er å høre forfatteren lese sin egne roman, og så videre, og så videre... Jeg trur jeg nøyer meg med å si at dere bør unne dere å lese eller høre denne, og som jeg skrev på instagram; les/ hør "Alle elsket moren din" først, selv om det enkelte steder står at denne (bare) er en løs oppfølger. Det er godt mulig man kan få en fin leseopplevelse bare ved å lese nummer to, men hvorfor i alle dager lese den ene, når begge er knall-bra og sammen utgjør en glitrende helhet?
Anbefales varmt og hjertelig- også av Tine og Kleppanrova ☺

**********************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 7:39/ 288 sider

Forbilldelig lest av forfatteren selv!

Tusen takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil.

Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

I gode og onde dager av Gill Paul

Jeg likte "En kongelig affære" av Gill Paul veldig godt, og da jeg så at både Ellikken og Kleppanrova var mer enn positive til "I gode og onde dager" av samme forfatter, var veien til Lydbokforlagets nettbutikk skremmende kort! Jeg har lest altfor lite om den russiske revolusjonen, men i 2015 leste jeg en riktig så underholdende røverhistorie av Kari Brænne, "Himmelfall", en godt dikta versjon av hva som kunne hendt med Maria, den yngse av søsterene Romanova hvis det var hun som slapp unna henrettelsene den julinatta i 1918 i Ipatievs hus. (Jeg hadde forøvrig sett for meg at den boka skulle få minst en oppfølger, men foreløpig har jeg dessverre venta forgjeves.)

Tilbake til "I gode og onde dager", en tittel som spiller på forholdet mellom storfyrtsinne Tatjana Romanova og kavaleri-offiser Dmitrj Malama som møttes på sykehuset hvor sistnevnte ble pleiet av førstnevnte etter at han ble skadd i krigen. (Historien om den gryende romansen er veldokumentert, både skriftlig og med bilder av de to sammen. Hunden Ortipo som får en viktig rolle i romanen levde også i virkeligheten, som man ser av bildene under :o) Hva hvis Tatjana mirakuløst hadde overlevd og Dmitrj ikke hadde blitt drept ved fronten? Kunne de fått et liv sammen? Og hvordan kunne det livet i tilfelle blitt? Hvor ville de slått seg ned og hvordan ville de livnært seg? Det er ikke vanskelig å tenke seg at de til slutt hadde endt opp USA, dit også den litt resignerte britiske teateranmelderen Kitty flyktet etter at hun avslørte ektemannens utroskap i 2016. Hun setter igang en storstilt redningsaksjon for å gjøre hytta hun har arvet etter en oldefar beboelig, samtidig som hun prøver å finne seg sjæl- og løsningene på flere små og store mysterier som dukker opp underveis.

Pluss i margen for at forfatteren har krydra boka med ei aldri så lita dose lykkepiller med pels! (bildekilde)

Begge historiene er for så vidt godt diktet, med gode miljøbeskrivelser og interessant historisk bakteppe og det er fascinerende hvordan forfatteren spinner videre på "hva hvis-idéen" og ikke minsthvordan hun knytter mennesker fra vidt forskjellige tidsepoker sammen. Når jeg klarer å se forbi at det hele er litt vel sukret eeter min smak, at de kvinnelige hovedrolleinnehaverne er litt for veike og føyelige, at slutten på Kittys fortelling er temmelig håpløs og utdatert, og at oversettelsen gir noen underlige "bilder" (Som når Kitty ber om råd om hvordan hun best kan "impregnere hytta før vinteren" og mannen på jernvarehandelen tipser henne om at ettersom hun allerede har malt huset med (vannbestandig/ værbestandig? Husker ikke ordrett...) maling, bør hun prioritere å grave noen dreneringsgrøfter hvis det samler seg vann i dammer inntil hytta. Impregnere ei nymalt hytte? Kitty er tross alt rimelig handy, og ville kanskje heller spurt om råd for å gjøre hytta vinterklar?) - ja da er det en helt ok underholdningsroman som ikke gir de helt store etterdønningene.

Ofte ser man at en og samme roman kan få forskjellige framsider i forskjellige land og at de får nytt cover når de gis ut som paperback eller kommer ut på nytt i forbindelse med filmatisering osv. Her har det norske forlaget slått på stortromma og disker opp med tre forskjellige framsider, hvorav de to første vel sender ganske like assosiasjoner, mens den tredje kanskje sikter seg inn mot ei litt anna lesergruppe? Det ble litt tilfeldig da jeg lasta opp bildene, men de endte likevel opp i "riktig" rekkefølge hvis jeg skulle rangert dem: jeg liker den til venstre best, og den til høyre dårligst. Hadde lydboka hatt den framsida er det lite sannsynlig at jeg hadde gått for den- og det er antakelig derfor jeg ikke har lagt merke til boka før i det siste også. Jeg har massevis av litterære fordommer i bagasjen, og en av dem er at "damer med ryggen til-bøker" ikke er mi greie, og tja... Akkurat den fordommen ble vel kanskje ikke akkurat svekket av denne leseopplevelsen. Likevel er jeg altså litt ambivalent her, for er jeg egentlig den rette til å vurdere hvorvidt ei bok er god eller ikke, hvis jeg har hørt eller lest ei bok i en sjanger jeg egentlig ikke har sansen for? Det er jo ikke bokas kvaliteter jeg skriver om, men min egen opplevelse av den. Kanskje er det Ellikken og Kleppanrova som har mest rett? Les gjerne deres omtaler også, om ikke annet fordi det er ganske morsomt å se hvor ulikt man kan lese ei og samme bok ☺

Lydbokforlaget (2018)/ Aschehoug (2017)

Spilletid 13:17/ 489 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Lest (med litt for mye drama) av Siv Charlotte Klynderud.

Lydfil kjøpt for egne lommepenger ;o)

Hvor var du da Brå brakk staven eller da Diana ble drept?

29. juli 1981.
Jeg hadde fylt ni år en måneds tid tidligere og nå var vi på setra med kuene som vi alltid var i skoleferien. Heldigvis hadde tante, onkel og to kusiner inntatt hytta i skogen litt nedenfor oss, og de var av det forutseende slaget. De hadde med seg reise-tv! Svart-hvitt, komisk liten og klumpete etter vår tids målestokk, og ettersom den aldri viste seg igjen, var den antakelig lånt til denne anledningen spesielt: Kongelig bryllup i England. Tv´n ble kobla til startbatteriet på Ladaen som stod parkert rett ved hytteveggen, og fra vår lille verden fikk vi et glimt av den store. Det var hatter, kjoler, slep og slør, blankstriglede hester, forgylte vogner og masjerende soldater i si fineste stas. Det var umåtelig høytidelig, storslått og bruden overjordisk vakker. I min hukommelse, var det slik i det minste. Virkeligheten? Kanskje litt annerledes, i hvertfall for noen.

Året etter. 25. februar 1982.
Ski-VM i Oslo, herrestafett 4X10 kilometer, Oddvar Brå nådde igjen Aleksandr Zavjalov da det var igjen mindre enn to minutter av siste tappe, Brå brakk staven og Zavjalov gikk i bakken. Dramatikken skjedde på en torsdag, og vi som gikk i tredje klasse, hadde fri den dagen. Jeg var på besøk hos ei venninne som var hjemme alene; faren var sikkert på jobb, mora var kanskje også det, eller hun var i butikken, eller kanskje hun sov etter å ha vært på nattevakt. Det var i hvertfall bare vi to som var der- og tv´n som stod på i bakgrunnen. Oppgradert til standsmessig størrelse og med farger. I kommentatorbksen satt Jon Hervig Karlsen og Rolf Hovden og skrek "Zavjalov faller! Zavjalov faller! Kan det være protest?! KAN DET VÆRE PROTEST??!" og vi skjønte at det kunne være tidenes største krise og kanskje starten på en ny enda-kaldere-krig. Leken ble naturligvis avbrutt og det var ulidelig spennende helt til Brå sklei over målstreken og vi trudde eller håpte eller frykta at det var Norge som vant, men heldigvis ble det til slutt delt første plass og det ble ingen krig, hverken varm eller kald.

31. august 1997.

Mat må vi ha. Økologisk. Ikke kortreis, men lang-båret.

Tidlig, tidlig morgen, før sola er oppe, før fuglene sang. Vi sitter i bilen, en eplegrønn Simca 1100, på vei ut på jakt. Det er jeg som kjører, og tilfeldighetene vil det slik at radioen som alltid faller ut da vi kjører oppover den trange dalen, kommer inn igjen mens min bedre halvdel er ute for å lete etter en bomnøkkel som skal være lagt ut på et avtalt sted. Da bommen er låst opp og han setter seg i passasjersetet, kan jeg fortelle at Prinsesse Diana er drept. Senere på dagen feller jeg mitt første reinsdyr, så ja; jeg kan fortelle nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde på disse tre helt spesielle merkedagene.

Gill Paul er et nytt forfatter-bekjentskap for mitt vedkommende, men hun er kjent for underholdningsromaner som knytter mysterier og historier fra fortida sammen med nåtidsdramaer. Her er det prinsesse Dianas død som er katalysatoren for de to historiene som fortelles parallelt og som knyttes sammen mot slutten. Underveis tenkte jeg at dette ville vært et supert britisk kostymedrama for her er det detaljerte beskrivelser av kjoler, drakter, designere, trender, interør og omgivelser. Putter man i tillegg sterke personligheter, heftige følelser, sjalusi og makt opp i samme gryta, får en dyktig forteller til å røre rundt- og Bodli Vidnes-Kopperud til å lese, ja, da har man i dette tilfellet 13 timer og 20 minutter med god underholdning! Historien har god framdrift, et fargerikt persongalleri og det skal være friksjonsfritt i den forstand at leseren ikke trenger anstrenge seg, bare la seg drive med. (For hovedpersonene er det langt fra friksjonsfritt- det er dramatisk nok for både den ene og den andre.) Skal jeg sette fingeren på en ting, så må det være at "vår tids" hovedrolleinnehaver ikke er selvstendig nok- jeg hadde gjerne sett at hun slo i bordet både oftere og hardere enn hun gjør, at hun stod opp mer for seg selv, men, det var dette med at denne sjangeren ofte har en tendens til å gjøre kvinner unødvendig svake. Jeg gir vel egentlig et mer generelt trekk til sjangeren enn til denne spesifikke boka, men at det gjelder de mange, betyr ikke at den ene skal frikjennes.
Jeg har sett at flere har lest/ hørt forfatterens "I gode og onde dager" og uttalt seg positivt om den, så det var fort gjort å laste ned den til mobilen når jeg først var i dytten. Har så vidt kommet i gang med den også, men jeg er ikke helt overbevist. Det er en ny stemme som leser, Siv Charlotte Klynderud, og jeg er ikke sikker på om vi kommer til å bli bestiser. Hun leser med for mye drama og gjør selv storhertuginne Tatjana Romanova til en alterert spurv. Jeg har nevnt det før; det kan sikkert være greit for å tydeliggjøre personligheter og handling hvis man har barn som publikum, men når målgruppa er voksne, syns jeg det er å undervurdere lytterne. (Ja, dere kan lese det siste med en litt indignert stemme, bare dere ikke overdriver..) Jeg tviler ikke på de som har uttalt seg positivt om boka, men hvis det fortsetter slik, kan det tenkes at jeg må låne boka på biblioteket for å fullføre. Den som lever få se ;o)

********************************

En kongelig affære av Gill Paul

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 13:20/ 521 sider

Oversatt av Bente rannveig Hansen
Lydfil kjøpt sjøl.

Eleanor Oliphant har det helt fint

Av Gail Honeyman

Etter et mislykka forsøk på å la Elisabeth Vatn lese for meg, måtte jeg på et par ukers detox før jeg kunne lese videre på egen hånd. Da jeg ble kvitt den enerverende stemmen, og tok fatt på papirutgava, ble dette en helt annen og mye bedre leseopplevelse- akkurat så bra som alle omtalene og anmeldelsene skulle tilsi.

Boka handler som de fleste allerede vet om ensomme og sære Eleanor som jobber på kontor, som drar rundt på en trillebag med hjul som knirker, går kedd i allværsjakke og sko med borrelås og bor i ei nedslitt (for ikke å si: nedgrodd) leilighet hun har blitt tildelt av sosialetaten. Det blir fort klart at Eleanor på ingen måte har det helt fint. I tillegg til kollegaene som bare gjør narr og ler av henne, er butikkekspeditører de eneste menneskene hun omgås- hvis man ikke skal regne med dama fra sosialen som kommer på sin halvårige "inspeksjon" og mannen fra e-verket som kommer for å lese av strømmåleren.. Livet er bare ei lang rekke rutiner, hvorav den mest ødeleggende antakelig er helgenes faste opplegg: to helflasker vodka konsumert i tidsrommet fredag til søndag. To helflasker, alene. Kan det bli tristere, liksom? Ja, det kan det, og det blir det her, men det er noe med det; har man nådd bunnen, kan det i hvertfall ikke bli verre. Det kan fortsett i samme elendige tralten, men det vil helst komme til ei forandring, og det gjør det her også- heldigvis.
Det begynner en ny fyr på it-avdelinga, og til tross for at Eleanor ikke har mye til overs for Raymond, skal det vise seg at han blir den ene, ikke i betydning "mannen i hennes liv", men den ene som ser og forstår og gjør at hun tør å kjenne etter hva hun egentlig føler, hvem hun er, hvem hun var, hvem hun vil være osv.
Dette er ei bok med fantastisk mye menneskekunnskap! Å skrive så truverdig om sosial analfabetisme, ensomhet, mindreverdighetskomplekser, kampen for en ny retning i livet... Om hvor vanskelig det kan være å stole på mennesker hvis man virkelig har blitt sveket på det aller groveste... Det er rett og slett imponerende! Jeg har til gode å lese negative anmeldelser og omtaler av denne boka, og jeg slutter meg definitivt til jubelkoret- jeg trur man må lete lenge for å finne en leser som ikke heier på Eleanor- og som ikke hadde gitt nærmest hva som helst for å kunne være med på firmaets juleavslutning! Det hadde vært noe det!

Det sies at ensomhet nærmest er en epidemi i vår tid, og da er det kanskje ikke en tilfeldighet at NRK hadde en artikkel med tips om hvordan man kan takle/ komme seg ut av ensomheten for et par dager sida. Eleanor har faktisk fulgt flere av rådene, og da er det all mulig grunn til å tru at hun med tid og stunder kan få det helt fint. Hun har fått en stor heiagjeng, og det hjelper nok kanskje det også ;o)

*************************

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2018

417 sider/ 10:35 spilletid

Oversatt av Cecilie Winger

Lest av Elisabeth Vatn

Takk til forlagene som sendte leseeksemplar/ lydfil!

Dronen av Unni Lindell

Jeg har ikke lest alle bøkene fra Unni Lindell, men de to forrige, "Brudekisten" og "Jeg vet hvor du bor" har jeg kontroll på, og det er de viktigste å få med seg hvis man vil bli mest mulig kjent med Marian Dahle som er den nye hovedpersonen i Lindells kriminelle verden. Cato Isaksen henger fortsatt med, men nyter altså en mer anonym tilværelse i de siste bøkene.
Marian Dahle er fortsatt ikke helt i vater etter at hun nesten ble drept på slutten av "Brudekisten". Det går stadig bedre, selv om hun fortsatt tyr til lett selvmedisinering med varer fra AS Vinmonopolet når ting ble for vanskelig. Sida sist har hun blant annet fått en fabelaktig kjærest- som hun gjør hva hun kan for å bli kvitt; det beste er å være alene, for da trenger man ikke å være redd for å miste...

Ved en nedlagt militærleir i Maridalen finner man liket av en mann som er brutalt drept. Drapet fant sted på nøyaktig samme sted som ei ungjente ble drept fem år tidligere, og da det viser seg at det er mange likhetstrekk mellom de to sakene, blir Marian Dahle i egnskap av å være en del av politiets cold-case-gruppe kalt inn. Det fiffige denne gangen er at leseren (evt lytteren...) helt fra begynnelsen bør ha fått med seg hva som har skjedd og hvem som er skyldig. Alt står ikke med rene ord, men det er såpass tydelig at det er ikke mye lesing mellom linjene som skal til og det utvikler seg raskt og hintene er såpass mange, at spenninga består først og femst i om Marian og kollegaene klarer å løse saken før det er for sent, og om noen klarer å sno seg unna- etterforskerne har ikke leserens privilegium, å lese boka ;o)

Persongalleriet er forholdsvis stort og de fleste aktørene er som seg hør og bør mer eller mindre suspekte. Et dronefirma leier lokaler ved den gamle militærleieren, de har flere ansatte med en forhistorie, bonden på nabogården driver tjuvjakt og finner mora svært hardt skadd i sauefjøset og hun dør etterhvert på sykehuset, en "sporingsekspert" av det litt retarderte slaget (ikke mine ord) pendler mellom hjemmet, militærleieren og kontoret sitt på Posten osv. Ei fraværende alenemor med en fremmelig liten sønn har flytta inn i dragehuset hvor Marian bor, og frøken Dahle er alt annet enn begeistra for all lyden som følger med unger- helt til Leo en dag plutselig er sporløst forsvunnet. Hun mistenker at forsvinninga kan knyttes til etterforskninga av drapssaken i Maridalen. Mistanken får store konsekvenser for Marian privat, men da guttens somaliske far ikke svarer på mobilen, konkluderer man med at det er faren som har tatt med seg sønnen til hjemlandet. Savnetsaken legges på is og sanda i Leos timeglass renner jevnt og trutt uten at det offentlige gjør særlig mye til eller fra, og det er i denne delen spenningskurven er brattest- det er noe med gale, mentalt ustabile voksne og troskyldige, forsvarsløse unger...

Det er kanskje litt feil å skrive, men også denne gangen har det vært en ren fornøyelse å følge med på drap, forsvinning, psyke mennesker og halvfomlete politfolk diktet fram av Unni Lindell. Plottene hanger godt sammen og med et lite snev av velvilje er gjennomføringa overbevisende og truverdig. Denne gangen er jeg nok litt ekstra begeistra for hvordan forfatteren hele veien lar leseren ligge ett hakk foran etterforskerne, slik at man faktisk blir irritert over at de ikke ser hvilke kardinaltabber de gjør underveis- absolutt en anbefalingsverdig krim med spenning og god framdrift, Lindell på sitt beste, spør du meg 😳😱

Når man låner lydbok på biblioteket blir man en litt annerledes konsument enn hvis man har lydfil på mobilen. Denne gangen hørte jeg mens jeg kjørte til og fra samt venta på tur hos veterinæren, mens siste del gikk med mens jeg trøsta sjuk hund og hekla pynt til en avblomstra halvdød orkidé. Litt spesielt med tanke på hvordan det gikk med hundene i boka..

******************************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018

Spilletid 9.56/ 375 sider 

Godt lest av Ane Dahl Torp

Lånt på biblioteket

Andre entusiastiske bloggere:

Artemisia

Tine

Den andre Berit

Bjørnebok

Forhåpentligvis en akkurat passe smart snarvei

I det lange løp viser det seg som regel, før eller senere, at snarveier ikke lønner seg. Likevel må man prioritere, og da må man av og til ta sjansen på at det går bra å kutte noen svinger- som for eksempel bare kopiere en lynomtale fra Instagram over på bloggen. Det er jo så for gjort å knipse et bilde og kjapp-kjapp-kjapt taste ned noen velgvalgte ord på mobilen, mens på bloggen føler i hvert fall jeg at man må bør være grundigere, begrunne bedre, være mer klok enn impulsiv...
Vel, i dag lar jeg Impulsiv og Kjapp trumfe Klok og Velfundert, og jeg håper det går sånn cirka akkurat passe bra ;o)

...Hmmm... Det ser ut som jeg må ligge en smule mer innsats i kopierings-prosjektet, blant annet er bildet litt for grumsete, og teksten bør få en runde med korrekturlesing. Det får bli ved neste anledning, dette er å anse som en test, og for min del trur jeg nok det her kan bli et greit alternativ til de evinnelige samleinnleggene (som det også har blitt langt i mellom etter hvert).
Uansett: dere får med dere poenget i denne omtalen? Akkurat passe fin pustepause som kan gi en litt å gruble på ;o)

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018
Spilletid 2:37/135 sider
Biblioteksbok
En fin og noe så uvanlig som en vennligsinnet og hyggelig anmeldelse i Aftenposten bør leses!

Alt en treng- Leksikon om lys og mørke

Alt en treng for, ikke bare å få dagene til å gå, men for å komme i tidsnød og få det travelt, utsette oppvask og hagerydding, middagslaging og klesvask, er i grunnen bare et garnnøste og ei god lydbok. Med ei god bok kommer man sagtens et stykke på vei, men kombinasjonen lyd og garn er uslåelig i så måte. Har du i tillegg ei litt knotete strikkeoppskrift med kast, forlengs og baklengs økninger, ja, da er du nærmest sysselsatt i det uendelige!

..og slik går nå daga..!

Sida han debuterte med "Den veven av hendelser vi kaller verden" i 2003, har Simon Stranger gitt ut ei rekke bøker både for unger og voksne. Han har fått mye hederlig omtale, Riksmålsforbundets pris for barn og unge og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2014. "Leksikon om lys og mørke" er likevel den første boka hans jeg har lest- eller rettere sagt hørt..
Utgangspunktet for historien er at forfatterens svigermor overrasket familien med å fortelle at hun hadde bodd i Jonsvannsveien 46 sammen med sin jødiske familie i sju år på femtitallet. Adressa virker tilforlatelig nok, men stedet er kanskje bedre kjent som "Bandeklosteret", huset hvor Henry Rinnan og kumpanene hans holdt til under krigen. Huset hvor hundrevis av nordmenn ble torturert og mer enn åtti drept.
Romanen følger to (eller tre-fire!) parallelle handlingstråder. Henry Oliver Rinnans oppvekst og bakgrunn som gjorde ham spesielt høvelig som agent for tyskerne. Familien Komissar før, under og etter krigen. Med dette blir det en overraskende bredt anlagt og sammensatt roman. Jødiske Hirsch Komissar ble angitt, arrestert og til slutt drept på Falstad i 1942. Hvem var angiveren og hvorfor ble en uskyldig konfeksjonsforhandler drept? Hva gjorde at en småvokst unggutt fra Levanger kunne bli en av Norges mest forhatte menn? Var det Rinnan selv eller var det noen av medløperne som hadde ytra seg kritisk på noe vis? HVordan jobbet Rinnanbanden? Og sist, men slett ikke minst: hvordan kunne det ha seg at en jødisk familie flyttet inn i selve symbolet på ondskap og grusomhet, og hvordan påvirket det dem? I tillegg stiller forfatteren en rekke åpne og undrende spørsmål rundt svigerfamiliens skjebne, hvordan hans egen tilværelse og hans barns liv faktisk er et resultat av den mye omtalte Carl Fredriksens Transport, som hjalp både jøder og motstandsfolk over grensa til Sverige.
Umiddelbart etter at jeg var ferdig med den,  gav jeg boka terningkast fem. Nå i ettertid er jeg ikke sikker på hvorfor jeg ikke gav full pott- jeg likte da alt ved den, gjorde jeg ikke? Kanskje var det bare det at jeg ville ha mer, og følte meg "snytt" fordi det var slutt? Jeg likte "alfabetiseringa" som gav historien ekstra intensitet samtidig som den gir den en slags dvelende undertone, og jeg likte den komplekse litt innfløkte oppbygginga. Det mangfoldige, litt såre persongalleriet- stakkars, plagede Ellen Komissar fikk et eget rom i hjertet mitt. Språket og innlesinga var helt upåklagelig. Jeg fascineres av at det trekkes tråder til vår tid slik at vi minnes på at historien ikke består av strengt adskilte kapitler, men at fortida er som et hjul som stadig ruller videre, at alt har en årsak og alt henger sammen. Det siste er alene et godt nok og viktig nok argument for å lese boka.

A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen. A for alt som skal forsvinne og gli inn i glemselen. Alle minner og følelser, eiendeler og gjenstander. Alt det som har utgjort rammen for et liv. Stolen man har sittet på og sengen man har sovet i skal bæres ut og settes i nye hjem.
(...)
T for tilgivelse. T for tilgivelse. T for tilgivelse.

Klikk for å høre begynnelsen :)

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018

Spilletid 9:50/ 395 sider

Lest av Kai Remlov

Lydfil kjøpt sjøl

(ps... sitatet over er ikke bare et av mine favoritter, jeg har sett at det er spesielt T-sitatet hat gjort inntrykk på mange andre bloggere og anmeldere ;o)

Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Vips... Der hadde det gått både dager og uker, uten et eneste ord på bloggen. Jeg dro til seters, ikke for å gjøre meg fet, men for å male tak og beise vegger. Jeg anslo 7-10 dagers jobb, men dere vet hvordan det er med opp-pussing? Det baller på seg! Når et rom blir "nytt", lyst og fint, ser en plutselig veldig tydelig hvor nedslitt, mørkt og trist resten er... Nå har jeg holdt på jevnt og trutt i 26 dager- sier meg ferdig med prosjektet og er rett og slett strålende fornøyd med resultatet. (Klapper meg sjøl på skuldra!)
Et tilleggsgode er selvfølgelig at malejobb lett kan kombineres med lydbøker, og jeg har virkelig kost meg med mye fabelaktig litteratur disse ukene! Nå er målet at jeg skal få skrevet litt om de fleste, men når jeg ser på innleggsfrekvensen tidligere i år, er det nok viktig å ikke legge lista for høyt. Føler at både jeg og tastaturet er litt rustne, men jeg har tross alt et lønnlig håp om at vi skal finne tilbake til det gode samarbeidet 🤗
Jeg har nok nevnt det før; jeg bør ikke lese eller høre bøker som graver for dypt ned i menneskesinnet. Det er noe med å ha for tynn hud og nervene utapå som gjør meg uegnet for disse historiene. Jeg blir rett og slett litt ødelagt, mister litt trua på verden generelt og menneskeheten spesielt, og det skjønner alle at man ikke bør utsette seg selv for - i alle fall ikke så altfor ofte.
"Begynnelser" ble utgitt i fjorhøst, så jeg har skjøvet den foran meg lenge, men nå klarte jeg ikke å utsette det lenger- det er jo tross alt Carl Frode Tiller, en av Norges desidert beste på nettopp å avdekke menneskenaturen på en måte som gjør at leseren føler seg berørt på en helt spesiell og oftest ubehagelig måte.

Slik er det i aller høyeste grad denne gangen også. Mer personlig enn å tre inn i hodet og hukommelsen til et menneske som ligger i ei sjukehusseng etter et selvmord kan det neppe bli. Å se livet passere i baklengs revy, er originalt, hjerteskjærende og ubegripelig sterkt. Jeg utelukker ikke at historen går ektra inn på de av leserne som har opplevd selvmord i omgangskretsen, og at det ble en uforglemmelig lydbokopplevelse for meg, er hevet over enhver tvil.
Dette skriver forlaget:

Livet må levast framlenges, men forståast baklengs.
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av?

Det er både interessant og vondt å høre hvordan menneskene river ned og ødelegger hverandre (og for så vidt også naturen som omgir oss) uten at man reflekterer over hvordan ordene og handlingene våre føles for den som rammes eller legger det inn på seg. At vi ikke klarer eller vil sette oss inn i hvordan andre har det, at vi aldri kjenner et annet menneske helt til bunns, at vi til tross for at vi kanskje prøver, aldri kan forstå et annet menneske fullt ut. Når det kommer til stykke, kan vi ikke vite hva som holder andre opp, eller hva som kan bli dråpen som gjør at begeret renner over. 

Budskapet blir vel noe sånn som at alle kjemper sine indre kriger, og vi bør være mer overbærende i forhold til det vi ikke forstår. Det som virker rart, er kanskje en kamp for å takle livet og hverdagen. 

Veldig mange har skrevet gjennomtenkte, velformulerte omtaler, det er bare å google så får man opp det ene forslaget etter det andre- det er mange gode grunner til at den er med på årets kortlista til BBP! Jeg har ikke mye nytt å komme med, så jeg lar det bli med en liten påminnelse for de som (i likhet med meg...) har utsatt lesinga. Jeg nevnte tidlig at jeg ikke burde hørt denne, likevel gir jeg den terningkast seks og mine varmeste anbefalinger. 

***************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 9:32/ 341 sider

Lest av Jan Martin Johnsen

Biblioteksbok

Enda flere nye kriminelle bekjentskaper

I det siste har jeg omgitt meg med mer død og fordervelse enn hva godt er. I tillegg har jeg utvida den kriminelle bekjentskapskretsen min såass mye at jeg er redd det kan ødelegge mitt eget gode navn og rykte. Til mitt forsvar har jeg bare én ting å si: jeg begrenser det tross alt bare til den litterære verden. IRL er jeg fortsatt snill som et lam ganske grei, og har over hodet ingen tanker om å utfordre lovens lange arm.
Nå har jeg altså hørt/ lest meg gjennom de to første bøkene i to nye serier skrevet av (for meg) to nye forfattere. Først ut var svenske Arne Dahls "Utmarker" og "Innland" som jeg skrev om i dette innlegget, deretter gikk jeg løs på Heine Bakkeids serie om den skakk-kjørte og selvdestruktive antihelten og eks-avhørslederen Thorkild Aske, "Jeg skal savne deg i morge" fra 2016 og "Møt meg i paradis" som kom nå i vår.

Første gangen vi møter Thorkild Aske har han nyss sluppet ut av fengsel. Det avsløres ikke med en gang hva han har sona for, men etter hvert kommer det fram at han har forårsaka ei ulykke hvor utfallet ble dødelig for en av de involverte. At straffa er sonet ferdig betyr ikke nødvendigvis at man legger saken bak seg. Aske er fortsatt en knust mann, mentalt og eksteriørmessig. Han tyller i seg piller for det ene og mot det andre, og mest av alt synes han fryktelig synd på seg selv- Kan hende med rette. Uansett: han nærmest beordres til å dra nordover for å lete etter en ung mann som plutselig har forduftet fra et nedlagt fyr han holdt på å pusse opp til et slags opplevelses-senter. Det lokale politiet går ut fra at han har drukna i forbindelse med dykking, men  foreldrene kan ikke slå seg til ro før et eventuelt lik er funnet. Motstrebende dra altså Aske nordover, med intensjoner om å returnere så fort som over hodet mulig. Så er det dette med gamle sirkushester og sagmugg da... Han snubler nær sagt over et lik, men det er ikke den fyren han leter etter, og til alt overmål forsvinner liket før politiet rekker å komme fram. Her er det opplagt ugler i mosen, det ene tar det andre, og jeg får lette assosiasjoner til Øystein Wiiks sit-com-krim med Tom Hartman i hovedrollen- de som har lest noen av dem skjønner hva jeg mener: oppfinnsom bestialitet, fart, spenning, humor og ironi. (Ang humor og ironi... Jeg har sett andre lese bøkene uten å tolke krumspringene som humor, men som overdrevent, lite truverdig tullball...ja, ja, dem om det) Å leke katt og mus er ingen enkel kunst når han skal fikse begge rollene, og ikke vet hvem som er morderen han spiller mot!
Noen uker etter at Aske løste forsvinningssaken ute på fyret, treffer vi ham igjen -om mulig- enda mer mørbanket i bok nummer to. Det gikk hardt for seg mot slutten i første bok, så vår venn Thorkild har stort sett benytta tida til medisinsk behandling av ymse slag, og Ulf Psykiater er fortsatt en av de trofast støttespillerne. Nå har Ulf funnet det han mener er et godt alternativ til NAVs tilbud om arbeidstrening, lysstøping og telefonsalg; han overtaler Aske til å ta et konsulentoppdrag for en av landets mest susksessrike forfattere. Jobben betyr lettjente penger, det eneste han må gjøre, er å hjelpe til med litt research i forbindelse med Milla Linds siste bok om krimhelten August Mugabe. Boka skal bygge på en uoppklart, temmelig fersk forsvinningssak; to jenter som forsvant sporløst fra en ungdomsinstitusjon sju måneder tidligere. Det viser seg raskt at det enkle konsulentoppdraget, er mye mer innvikla og sammensatt enn som så. I Millas omgivelser er det mangt og mye det er grunn til å stille spørsmål ved, og vi stifter etter hvert bekjentskap med en rekke mer eller mindre suspekte figurer som på ulike måter kan ha interesse av at hun ledes i en bestemt retning.
Var dette forvirrende? Ja, det må nesten bli det hvis jeg ikke skal røpe noe om hvordan tingene henger sammen! Uansett er det ingen grunn til å fortvile eller rive seg i håret; det er god framdrift i historien så den som leser blir fort hekta og ivrig etter å legge puslespillbrikkene rett! (Aller helst vil man jo se helheten før løsningen presenteres i boka !)
Igjen får vi altså et handlingsmetta og overraskende eventyr for voksne. Raske forflyninger over store avstander, et persongalleri som blomstrer og nær sagt vokser som ugress, mistanker i alle retninger, humor, ekstrem galskap og en stadig brattere spenningskurve gjør dette til knakande god underholdning. Dette er difintivt ikke bøker du bør velge hvis du holder troverdighet og realisme som det viktigste kriteriene for gode historeier. Du bør heller ikke prioritere dem hvis du får kløe av at det slurves med da og når. (En av kjepphestene mine...) Hvis du derimot klarer å svelge nevnte slurvefeil, og aller helst setter pris på finurlige, innvikla, fornøyelige og fartsfylte eventyr, så er dette helt klart en serie du bør vurdere. Etter at jeg slo opp med Øystein Wiik for et par bøker sida, har jeg endelig funnet en verdig arvtaker innen sit-com-krim-sjangeren!

*****************************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 og 2018

Ivar Nergaards litt "livstrøtte" måte å lese på kler Thorkild Aske usedvnig godt!

Ebokbib/ kjøpt lydfil/ lydfil fra forlaget

Anbefales

En by som Alice, av Nevil Shute

Ofte er jeg ikke spesielt nøye med å lese vaskesedler når jeg velger meg bøker. Jeg ser et forfatternavn jeg kjenner, en tittel jeg har hørt om eller sett på en blogg eller i ei avis, men når det kommer til stykket vet jeg ikke all verden om hva den aktuelle boka faktisk handler om. Jeg er ingen fan av for detaljerte handligsreferat, og jeg regelrett hater spoilere man ikke har blitt advart om. Det har skjedd mer enn en gang at for mye har blitt avslørt i disse baksidetekstene, og det syns jeg er forferdelig irriterende. Den feilen  kan man i det minste ikke beskylde forlagene for å ha begått når det gjelder "En by som Alice" som plutselig har fått ny oversettelse og nytt liv! Jeg henta fram linker til Lydbokforlaget og Aschehoug da jeg skulle skrive noen bevingede ord om boka etter at den var ferdighørt, og da først leste jeg gjennom presentasjonen de hadde på nettsidene sine.
Hmm... Jøss... Har jeg vært såå bevisstløs mens jeg hørte på..??? Ettersom jeg ikke hadde noen trykt utgave tilgjengelig, måtte jeg ty til Nasjonalbiblioteket igjen. Der lå Anders Hagerups oversettelse fra 1950, så jeg lasta ned, skummet raskt gjennom selve romanen for å dobbeltsjekke hukommelsen min opp mot forlagenes omtaler, og leste nøye da jeg kom til forfatterens etterord.
Først kan dere se hvordan boka presenteres anno 2018:

Den unge engelske kvinnen Jean Paget er tatt til fange av japanske soldater under 2. verdenskrig. Hun blir drevet fra sted til sted på halvøya Malakka i Malaysia sammen med en gruppe hollandske kvinner og barn. I en fangeleir møter hun Joe Harmon fra Australia. Han gjør alt han kan for å hjelpe kvinnene, og Jean forelsker seg i ham. Men når Joe stjeler mat til dem, blir han dømt til døden.

Etter krigens slutt reiser Jean tilbake til London. En uventet arv fører til at hun vender tilbake til Malakka. Der får hun vite at Joe har overlevd på mirakuløst vis. Jean har bare et mål –hun må til Australia for å finne ham.

Understrekningene over er mine, for i det korte sitatet er det ikke mindre enn fire feil! Når det gjelder Malakka/ Malaya/ Malaysia er det forståelig at man kan gå i surr, men hvis man tar seg tid til å sjekke et kart (eller to) blir ting litt klarere: Malakka er ingen halvøy, men en liten del av Malaya-halvøya som igjen er en del av dagens Malaysia. Malysia som navn ble ikke tatt i bruk før 1963, da nye konstellasjoner ble inngått i området, men det er en helt annen, lang og komplisert historie vi ikke skal gå inn på her, utover å legge til at Malaysia er en fiks kombinasjon av Malaya og Asia.. I fiksjonens verden, dvs i romanen, er Jean Paget og alle de andre kvinnene og barna i følget engelske. Hollendere nevnes ikke før i forfatterens etterord, der han forteller at han har brukt en hendelse fra Sumatra der et selskap på omtrent åtti hollandske kvinner og barn ble samlet i nærheten av Padang, før de ble drevet fra sted til sted i to og et halvt år, fram til kriges slutt. Dermed avdekkes neste feil. De møtte selvfølgelig ikke Joe Harmon i noen fangeleir, problemet var jo at de måtte gå mil etter mil, dag etter dag, måned etter måned fordi det ikke fantes noen fangeleir hvor kvinnene og barna kunne oppholde seg! Det får meg nesten til å lure på om den som har skrevet teksten i det hele tatt har lest boka, eller bare fått den kjapt referert av noen som en gang har lest den..? Når det kommer til den ulykksalige episoden hvor Joe kunne mistet livet, ble han aldri faktisk dømt til døden. Noen rettssak, domstol eller dom fantes ikke, men en viss japansk kaptein Sugamo, ble potte sur på grunn av et kyllingtyveri, og bestemte at tyven skulle korsfestes og piskes. At det i praksis kunne være jamngodt en dødsdom, kan ikke vel fullt ut rettferiggjøre et ordvalget som at Harmon ble dømt til døden?

Nu vel... Som dere skjønner liker jeg å spikke fliser, men jeg likte boka minst like godt, bare så det er sagt! Til å begynne med lurte jeg fælt på hvem denne advokaten som forteller historien var, jeg skjønte ikke hvor han kom inn i bildet (det hadde jeg sikkert skjønt mye fortere hvis jeg bare hadde tatt meg tid til å lese noen omtaler først ;o) Det viste seg altså at han var en elskverdig lett aldrende testamenteksekutor som forvaltet Jeans uventede arv. Boka ble gitt ut bare få år etter at andre verdenskrig var slutt, og i det perspektivet var det med stor fornøyelse og interesse jeg hørte Bjørn Fougner lese om holdninger, samfunnsforhold, gjenreising, optimisme, pågangsmot, røykepauser og førtiliters forsendelser av DDT til bruk i den lokale bankfilialen! Beskrivelsene av for eksempel aboriginerne og de japanske soldatene er absolutt ikke av en art noen ville godtatt i dag, men som tidsbilde fra førti-femtitallet er det fantastisk- man rister lett oppgitt på hodet samtidig som man trekker på smilebåndet; verden har heldigvis gått framover, men vi skal heller ikke glemme hvordan historien var.
Dette er en klassiker som mange har et forhold til, og jeg har enda tilgode å høre eller lese om noen som ikke likte boka- derfor tar jeg sjansen på å sette inn filmtraileren fra 1956. Med dagens øyne er den nok tilnærmet katastrofal og ikke særlig egnet til å vekke leselyst, men jeg satser på at dere klarer å skille skitt og kanel, og gjennkjenne litterære perler når noen peker på dem ;o)


For å være helt på at ingen mister poenget, linker jeg til Solgunn som hørte den gamle lydbokutgava, og Ingunn som har hørt den samme som meg. Begge er begeistra og har skrevet gode omtaler.

Forresten: Jeg ble nok litt ekstra glad i boka da Lily dukket opp da Joes snakka varmt om livet på kvegfarmen:
"Moren hennes var en blå krøtterhund, og hun ble parret med en dingo, så Lily er halvveis dingo. Det er ei bonsa bikkje!" Storet bedre en bonsa er det knapt noe som kan bli i livet til Joe, og jeg skjønner godt at han er glad i hundene sine, jeg!
Her er vår lille Lilli, på skitur tidligere i uka. Mens jeg hørte lydbok, fanga hun snøballer i lufta og Enja som ikke er like spretten lenger tok seg av de som datt i bakken-
livet er ikke det verste man har asså!!

 *************

Tørre fakta:

Jeg har kjøpt 2018-lydfil-utgava som er oversatt av Raghild Eikli...

...og suplerte med førsteutgava fra 1950 fra Nasjonalbiblioteket.

Bjørn Fougner leser litt sakte, men med en slags "gammel radio-teater-stemme" som kler historien.

Spilletid 14:30/ 331 sider

Min fars krimminelle kjole er rød som den poetiske reven (eller omvendt)

8-11. mars går Nordisk Poesifestival/ Rolf Jacobsendagene av stabelen i Hamar. I Oslo har man Krimfestivalen som til alt overmål streamer mange av arrangementene. I Artemisias diktlesesirkel for mars skal det leses en debutant- og som Anita selv har tipsa om: også de veletablerte har en gang vært debutanter!

Jeg ser for meg at det for min del kan bli flere diktdebutanter utover i måneden, men akkurat nå må jeg nesten skrive litt om "Min fars kjole er rød som reven" fra 1995- Unni Lindells diktdebut. Unni Lindell som er årets krimfestivalforfatter- det føles som et aldri så lite kinderegg det her, og som en viss tidligere finansminister fra Hamars nabokommune Ringsaker uttalte: Alt heng i hopes med alt. (Jeg snakker om Sigbjørn Johnsen, som også er kjent som Hans Børli-tilhenger- mulig han også kan dukke opp i løpet av årets diktlesing, den som lever får se.)
Her er det absolutt ingen rim. Ingen rytme det er lett å fange. Mest av alt bare (frydefullt?) surrealistisk. Fler hverdagslige scener enn ekstraordinære, men for all del: ikke dermed sagt kjedelige. Drømmeaktige assosiasjoner og ordsammensetninger som på merkelig vis henger sammen til tross for at de over hodet ikke gir mening. Av og til gir de en følelse av noe urovekkende, enten at noe er galt eller i ubalanse, eller at noe kan komme til å skje.
Et kort eksempel, et av de mer forståelige:

Lykkehjulet løper

Lykkehjulet ankommer stasjonen klokka fjorten
Tollstasjonen fører begge veier
På vekten ligger tiden mellom tid og tid og tid
Dette gateløp har vart bestandig

Jeg hadde moro av å lese denne vesle diktsamlinga selv om det var mange av diktene jeg ikke skjønte bæret av. Ettersom jeg har lest mange av krimromanene og den selvbiografiske katteromanen om Knut, synes jeg til og med det var interessant, om det ikke akkurat gikk rett i hjertet på meg, slik som dikt noen gange kan gjøre. Foreløpig har det blitt med denne ene diktsamlinga fra hun som har blitt Norges Krimdronning med stor K. For min del er det helt greit, hold deg til krim og annen skjønnlitteratur du, Unni. Det er der du er best- og det er nok der man finner den store leserskaren.

**************

Boka er ikke lenger i salg, men den finnes hos flere antikvarit på nettet, eller man kan gjøre som meg: lese digitalt hos Nasjonalbiblioteket.

Ymse vinterlesing

Da var både vinterferien og februar over for i år. Det er på tide å komme litt mer a´jour med bokomtaler. Igjen blir det et samleinnlegg, og denne gangen føles det helt greit: Jeg vil ikke si at bøkene i dette innleget var dårlige, men de gjorde ikke noe voldsomt inntrykk på meg og jeg evner ikke å skrive velfunderte omtaler om bøker som ikke skiller seg nevneverdig ut på den ene eller andre måten akkurat nå. Målet for mars blir å være litt mer kritisk når jeg skal velge bøker, det er tross alt ikke firere jeg først og fremst jakter på selv om det antakelig ikke er mulig å unnslippe dem helt.

"The Hills" av Matias Faldbakken var et lett valg da jeg mangla ei bok av en forfatter fra Hedmark i bibliotekets bokbingo (M.F. vokste opp på Hamar, jeg regner med at det er godt nok). Denne er forholdsvis ny, jeg har ikke lest noe av ham før, boka har fått strålende kritikker og ble i tillegg nominert til Brageprisen. 

Dette er en roman med fornøyelig persongalleri, morsomme scener, spudlende språkbruk og et interessant psykologistudium bygd på en original idé. Et kammerspill- et drama som utspiller seg "på den lille scenen", den ærverdige restauranten The Hills, en høyborg for tradisjoner, rutiner og gode manerer. Leseren blir vitne til hva som skjer når spillereglene settes til side og ingenting lenger er forutsigbart. Ei bok som er underholdende nok der og da, men som ikke satte noen varige spor etter seg.

(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017, lånt på biblioteket.)

"Den andre kvinnen" av Amanda Prowse-  rett og slett et feilkjøp i lydbokapp´en. Jeg må ha vært besvisstløs i gjerningsøyeblikket, for dette er definitivt ikke ei bok jeg ellers ville valgt. Ukomplisert, usedvanlig forutsigbar og lest på en litt overdreven/ karikert måte. Til slutt tvilte jeg meg fram til en firer, det kunne nok like gjerne vært en treer, men jeg var vel i generelt godt humør den dagen, tenker jeg.. 
Boka handler om Rosie som synes hun har alt hun trenger for å være lykkelig, mann, barn, venner og en ok jobb. Tilværelsen rakner da mannen lar seg lure inn i et forhold med ei dame som er yngre, rikere og penere enn Rosie, og det baller på seg med en husbrann, venner som svikter osv. Ikke overraskende ender det veldig bra, og alle de fleste hjerter gleder seg. 

Pluss for nytt kryss i bokbingoen: handling lagt til et sted du vil besøke- Devon i Sør-England! Der var jeg på språkreise i hine hårde dager, og jeg kunne absolutt tenkt meg dit igjen ;o)

(Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018, oversatt av Eli-Ann Tandberg. Kjøpt lydfil)

"Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" av Naja Marie Aidt var en underlig og fin leseopplevelse. I 2015 døde forfatterens ene sønn, og i denne boka formidles sorgen, raseriet, fortvilelsen og kaoset etter på- i tillegg til kjærligheten, framtidsdrømmene og alt det fin før. Boka er veldig oppstykket, og selve formen gir inntrykk av å være knust. Det er hjertevarmt og hjerterått, og det som kunne blitt bittert og deprimerende, er i stedet poetisk med fabelaktige litterære kvaliteter. Jeg har ikke hørt om forfatteren før, men på forlagets nettsider omtales hun som en av Skandinavias fremste poeter og forfattere, hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2008 og er definitivt en jeg vil lese mer av. 

Anbefales på det hjertligste, spesielt til de som har sansen for poetiske romaner/ langdikt-formen vi har sett en del av i det siste. Annerledes en dem, men likevel med fellestrekk.

(Gyldendal, 2018, oversatt fra dansk av Trude Marstein, ebokbib)

"Om dyr og syn" av Tormod Haugland var en underlig leseopplevelse. Dette er mitt første møte med forfatteren, men jeg har etter hvert fått med meg at han har en forholdsvis stor produksjon bak seg.

Dette er en slags selvbiografisk oppvekstroman- eventuelt en oppvåkningsroman. Handlinga er lagt til ei vestlands-bygd på 60-, 70- og 80-tallet, og vi følger Tormod fra barndommen hjemme på gården, via oppveksten med turer til reguleringstannlegen i byen, odelsovertakelse av gården, kunstutdannelse og det endelige valget om hva han vil med livet sitt, oppvåkninga. Fram til da har han latt tilfeldigheter og andres meninger styre hvilken retning skuta skal ta. Boka var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris 2017, og uten at jeg fulgte med på diskusjonene, kan jeg godt skjønne at den ble nominert- OG at den ikke vant! Her er det mye bra og gjenkjennelig og det er små glimt av spenning, men det alminnelige som på et vis er det spesielle ved romanen blir for meg for alminnelig, og til slutt kjeder jeg meg litt når jeg leser. 

(Oktober, 2017, ebokbib)

 "Ambulanse" og "Herfra blir du bare eldre" av Johan Harstad er nok et resultat av bokbingoen; les ei novellesamling. "Herfra.." er strengt tatt ikke klassifisert som noveller, men kortprosa, men uansett; begge ble fine leseopplevelser, og jeg har et håp om at de skal gi meg det sparket jeg trenger en viss plass for at jeg skal få begynt på kolossen "Max, Mischa og tetoffensiven" som har stått i bokhylla i halvannet år allerede. Interessant at en som skriver så bra når han skriver så kort, skriver like bra når han skriver gudsjammerlig langt!

"Ambulanse" er den som gjorde størst inntrykk. Den består av elleve noveller som tilsynelatende ikke har noe felles hvis man bare leser overfladisk. Observante lesere (eller de som har lest omtaler på forhånd) oppdager de mange små kryssningspunktene og fellesnevnerne; i ei novelle forteller en ambulansesjåfør si historie, i ei anna forteller en pasient om sitt liv mens fortelleren i den første novella kjører ambulansen han ligger og kjemper for livet i. Sønnen til pasienten er psykologen i en av de andre novellene, blålysene blinker, sirenene uler og slik fortsetter det. Felles for alle fortellerne er at de strever, med ensomhet, fysisk smerte, traumer eller annet. Det høres deprimerende ut, men det gir heller spenning til samlinga- en følelse av at noe ikke stemmer, noe holder på å rakne eller renne over, renne ut, og opp mot dette settes redningsaksjoner og forskjellige former for levredning. Vi møter mennesker som har gode intensjoner, men som ikke alltid klarer  gjennomføre det de har satt seg fore. Temaet er i bunn og grunn en oppfordring om å holde ut, holde fast- det blir bedre, til slutt blir alt bedre.

Hvis jeg ikke husker helt feil, var det i et intervju med Universitetsavisa at Harstad fortalte at det hadde vært et sprøsmål om boka skulle gis ut som novellesamlig eller roman, all den tid historiene faktisk henger sammen. Konklusjonen var at det var bedre med sterk novellesamling enn svak roman- og det har han jo helt rett i! Dette er absolutt ei sterk novellesamling- jeg kan til og med tenke meg å lese en gang til. 

(Lydbokforlaget/ Gyldendal, biblioteksbøker)

"Og hver morgen blir veienhjem lengre og lengre" av Fredrik Backman er en hjertegod, undefundig, forunderlig og klok mikro-kortromanom om hvor forvirrende og fortvilende livet kan arte seg for den som rammes av demens, både for den syke og for de pårørende. Boka er ei bearbeida utgave av et innlegg forfatteren tidligere hadde lagt ut på bloggen sin. Anbefales.

(CappelenDamm, 2017, biblioteksbok)

"Oppdateringer 2, 27.juni 2014. - 15.juni 2017 av Pål Norheim er en fortsettelse av "Oppdateringer" som kom ut i 2014, den har jeg ikke lest, men jeg trur ikke det har forrringa opplevelsen. Boka/ bøkene kunne like gjerne blitt kalt "Refleksjoner" eller "Fragmenter", men navnet skjemmer ingen. Tekstene er gjengitt som dagboknotater/ facebookinnlegg og tar opp alt fra eksistensielle tanker og spørsmål, drømmer, litteratur, samfunn og politikk, til eksotiske reiseskildringer, observasjoner og minner fra land som Marokko, Tunisia og Etiopia. Boka var variert og interessant, og gav inntrykk av spontanitet og oppriktighet. Til tross for at jeg likte den godt, og koste meg da jeg leste den, har dette også blitt ei av de bøkene jeg husker å ha lest og jeg husker følelsen den gav, men nå en måned etter, er det vanskelig å gjengi særlig mye av innholdet. Jeg trur det skyldes mer at den består av stort sett korte episteler, som at den mangler minneverdige historier og tanker. Konklusjonen blir at god underholdning ikke bestandig behøver å sette spor inn i framtida...
Boka har fått fine anmeldelser, og på forlagets nettside er mange av disse gjengitt i tillegg til at man kan lese et lite utdrag fra boka- anbefaler gjerne at dere leser litt mer der, for denne fortjener flere lesere og jeg er på deffensiven og akterutseilt..!
(Kolon, 2017, ebokbib)

Vinterferie, sol, snø, lydbok og trugetur- da smiler livet!

Skinnet bedrar

- for å tabloidisere/ mystifisere kunne jeg skrevet "Katteskinnet bedrar", det ville kanskje vært like dekkende, men først litt om boka som har utløst bedraget.
 Jeg har tidligere lest mange de fleste av Unni Lindells krim-romaner, nå har jeg også lest hennes selvbiografiske historie/ biografien om katten Knut, og det har vært en stor og positiv overraskelse! Hadde det ikke vært for at jeg trengte en biografi til bokbingoen de de har gående på biblioteket her nå, så hadde jeg sannsynligvis aldri fått den med meg.
Hvis man kun ser på framsida, tittelen og forlagets presentasjon, er det nok mange fler enn meg som raskt vil sette fra seg boka. Man får jo et ganske unyansert bilde av at dette er ei (lett hysterisk) undreholdningsbok først og fremst for kattemennesker. Det var i det minste det jeg tenkte da jeg lånte den på biblioteket, og at jeg likevel gav den en sjanse, settes på konto for generell kjærlighet til dyr (#dogsarebetterthanpeople) og at jeg tenkte gale hundedamer og gale kattedamer kan ha noe å lære av hverandre.

Boka er et fint flettverk av historier om Knut som ble landskjent da den ble etterlyst gjennom VG, katten som mer enn en gang satte forfatterens liv på hodet, om hennes egen vanskelige barndom og oppvekst, forholdet til foreldrene, om egne opplevelser og erfaringer som er gjenfortalt i forskjellige romaner. Det er en kjærligheteserklæring til Knut, ei erindringsbok, en familiesaga, ei bok full av lange tankerekker og raske tankesprang, anekdoter, kjente bekjentskap og veien til berømmelse.
Å skrive er å gjenfortelle virkeligheten på en bedre måte, sier hun selv i boka- det er en tanke jeg liker godt, og i denne boka føler jeg at fortellergleden virkelig kommer til sin rett. I tillegg til det rent underholdende og fornøyelige, er det mye sårhet og filosofi her. Jeg har tydeligvis ikke fulgt med i timen, for enkelte avisanmeldere har skrevet at mye av det hun forteller om bakgrunnen sin er kjent for de fleste- det gjelder altså ikke meg. Hun skriver stillferdig, vart og ikke minst vakkert om vanskelige personlige opplevelser og situasjoner, som dette utdraget fra side 134-135:

Min numeriske intelligens, som det heter, har fått ligge som et teppe over gleden i altfor store deler av livet. Jeg har regnet på sorgen og smerten, og på mørket, og innsett at det handler om å leve, men kostnaden ved usikkerhet i barndommen er stor. Til alle som har barn: Tenk på sårbarheten deres. Om barn vet man ingenting, som forfatteren Marguerite Duras sier. Man trenger lange armer for å holde rundt seg selv.

Boka anbefales, selvfølgelig til de som er glad i katter spesielt og dyr generelt. Til krim-entusiaster og de som rett og slett bare setter pris på gode bøker som er godt fortalt.

*******************

Så var det tittelen, Skinnet bedrar. Som nevnt er dette ei bok jeg normalt ikke ville valgt. Forsidebildet av Knut er det ingenting å si på; fin katt med intense øyne. Men.. Det sier jo fint lite om alt det andre boka handler om, de dype tankene, varmen, refleksjon over hvorfor vi handler og reagerer som vi gjør. At Knut på en måte er katalysatoren som blåser liv i gamle minner og historier, gjør ikke at han alene fortjener hele framsida! Her burde noe dyktige designere blitt tatt med på råd, slik at flere elementer hadde kommet fram på coveret. Jeg er sikker på at boka ville nådd ut til flere lesere hvis man hadde vridd profileringen i en litt annen retning, men kanskje er det ikke bestandig et mål å nå ut til flest mulig? Kanskje det er at mål å nå nye lesere? Jeg håper ( og trur ) at boka blir gitt ut i pocket-utgave etter hvert, og da er jeg spent på hva de gjør med framsida! Ofte velger forlagene helt andre bilder da, og uten at jeg kan si det for sikkert, må vel en av grunnene til det være at de vil appellere til lesere / kjøper de ikke nådde fram til med den første utgava?

Hedda med boktankene hadde nylig et langt og grundig innlegg om ei bok med ei av fjorårets mest anonyme framsider. Da jeg leste omtalen syntes jeg boka virka veldig interessant og jeg har satt den opp på leselista mi- dit ville den aldri kommet hvis jeg bare så på framsida og tittelen. Man får over hodet ingen hint om hva det er slags sjanger det er eller hva den handler om- da skal man etter mitt syn være rimelig tom for lesestoff for at interessen vekkes.

Leser man Dagbladet, så hadde Fredrik Wandrup i forrige uke en kommentar om bøker med framsider som ikke gjenspeiler innholdet, eventuelt framsider om henvender seg til en bestemt gruppe lesere- og som dermed stemples som uinteressante for andre grupper igjen. Et av eksemplene han trekker fram, er Katherine Webb som har fått en veldig tydelig stil på framsidene sine, til tross for at de er svært forskjellige når det for eksempel kommer til tema. JEG KUNNE IKKE VÆRT MER ENIG! 20.mai.2016 posta jeg dette innlegget: (klikk for å lese resten)

Igjen: man er kanskje mer opptatt av å treffe ei bestemt (stor) gruppe lesere, enn av å treffe de rette leserne? Med de rette leserne mener jeg selvfølgelig ikke bedre, men at forventningene et cover skaper i hvert fall til en viss grad bør kunne oppfylles av handliga boka er fylt med. Jeg som er selvdiagnostisert med amusi, kan på at Trang Fødsel hadde en populær sang for noen år sida. Teksten gir meg noen assosiasjoner til enkelte bok-cover- jeg er lei av å bli lurt, og jeg er lei av at litterære mesterverk kamufleres som gråpapirposer eller masseproduksjon. Det ene er like gæli som det andre, det gjør antakelig at jeg går glipp av mye fint ;o)

Knut, nobody´s baby av Unni Lindell

Aschehoug Forlag, 2017

251 sider

Biblioteksbok

Toget har gått for Anton og andre flokkdyr

- og det er virkelig synd! Hadde jeg tatt meg sjøl i naken et par dager tidligere, hadde det vært håp, men sånn er nå en gang livet: hvis du mot formodning skulle rekke det toget, er det store sjanser for at noe annet uforutsett vil hindre deg i å følge planen- det kan nok godeste Anton skrive under på!
"Anton og andre flokkdyr" av Gudrun Skretting ville vært en fin-fin kandidat til BBP åpen klasse, men jeg innser at jeg er for sent ute til å smitte mange nok med nominasjonsentusiasme, og får nøye meg med å anbefale dere å lese ei knakande god ungdomsbok, kun for lesegledes skyld. Boka har allerede fått ARKs Barnebokpris for 2017. Prisen stemmes fram av titusen (!) femte-, sjette og sjuendeklassinger- og med all respekt å melde: det veier nok i hvert fall ikke mindre enn enn bokbloggerpris, stemt fram av noen titalls bokbloggere langt bortenfor målgruppa...
Apropos Bokbloggerprisen: I følge Wikipedia finnes den ikke en gang! Godt over femti litteraturpriser er lista opp, men noen Bokbloggerpris finnes altså ikke...
Uansett: jeg fant en videosnutt hvor forfatteren selv forteller om boka:
Dette er bok nummer to om Anton, jeg er så heldig at jeg ikke har lest den første, og går her og gleder meg til å lese (eller kanskje aller helst høre?) "Anton og andre uhell"- jeg må bare komme i mål med fjorårets etterslep hva gjelder halvleste bøker og uskrevne omtaler.

Vi møter altså Anton som skal begynne på ungdomskolen. Planen er enkel: han skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, bare følge strømmen- være en anonym del av flokken på savannen... Nå går det jo ikke slik, for det er ikke mer en en aldri så liten forsnakkelse som skal til for at de kule gutta tar det for gitt at Anton er en av dem. Anton føler seg dratt mellom lojaliteten til de gamle vennene, og ønsket om å bli en del av den kule gjengen. Forviklinger, unnamanøvre og nødløsninger står i kø, og humor og alvor går hånd i hånd når han skal prøve å sjonglere de forskjellige rollene.
Forfatteren  briljerer og skinner når hun ved hjelp av naturfag om flokkdyr, gnuer, løver og survival of the fittest, dyrens overlevelsesteknikker, språk og signaler trekker paralleller mellom livet på en ny skole og livet blant løver, antiloper og elefanter. Å være en overlever på ungdomskolen er ingen enkel operasjon, og for å si det med Antons egne ord:

Jeg kjenner det langt inn i sjelen: Survival of the fittest er noe dritt.(...)

For hvem har sagt at det skal være øverst og nederst? Hos menneskene? Hvem har sagt at Karl og Sindre er på toppen, og at Ole og Karoline er i bånn?
Og hvorfor snakker ingen om innerst? Eller ytterst? Det er jo mye, mye viktigere.
Men jeg er sint på meg selv også. Fordi jeg har prøvd å gli hele denne høsten, som en slags geléklump uten vilje. En som kan formes og skvises og passe inn der andre vil ha meg.
Det er nemlig ikke alltid man bare kan gli. Noen ganger må man velge.

Ei sjarmbombe av ei bok! Den er fornøyelig og morsom, med dybde og et klokt budskap. Vi blir kjent med de mest sjarmerende og elskelige nedrene du kan tenke deg, og krysser fingre for at Anton både skal klare å stå opp for seg selv og backe opp de andre som trenger en klapp på skuldra og noen å støtte seg til. Det handler om identitet og vennskap, lojalitet og om verdien av noe så enkelt som det å være snill.
Det er mulig det var jeg som var i det emosjonelle hjørnet, alternativt at den siste skvetten med rødvinsgløgg ble litt for drøy, men jeg ble faktisk rørt og kan ikke skjønne annet enn at boka er et perfekt virkemiddel for å vekke leselysta hos publikum omtrent på samme alder som Anton. Vi som har passert tenårene for flere tiår sida, kan bare glede oss over at forfattere og forlag satser og tar ungdom på alvor!

*****************************

Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2017

Ebokbib

...Det snør og det snør og vi snør nesten ned... Lenger unna savannen kan man vel umulig komme?