Fra hundeliv, jakt og bokblogg til film

Alt hva man kan bruke en bokblogger til, dere! Og alt det rare tilfeldigheter kan føre med seg av... La oss kalle det ONCE IN A LIFE TIME- oppdrag!
En dag i sommer ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å bli med på å lage en reklamefilm for ebokbib- og om jeg hadde noe forslag om hvor de kunne spille den inn... Nå er det ingen hemmelighet at jeg er glad i å lese, både med øyne og ører. Det er heller ingen hemmelighet at jeg mer enn gjerne kombinerer bøker og friluftsliv, først og fremst lydbøker (-men de hadde skogsarbeiderne allerede tatt seg av), men e-bøker er så absolutt en god nummer to. Til sist er det ingen hemmelighet at jeg mener at trivsel generelt kan være sammenfallende med høyden over havet og graden av frisk luft- eller at jeg er fullstendig avhengig av en daglig dose pelskledde lykkepiller. Så da ble det sånn da; alt blir bedre med bok, til fjells, med pelsdotter i umiddelbar nærhet- Her er resultatet: reklame for verdens mest desentraliserte og samtidig lettest tilgjengelige bibliotek, Norges største og beste kulturtilbud; EBOKBIB! (Gjerne litt fanfare her :)
Snurr film ☺

Ok.. Jeg må innrømme at det føles en smule kleint, men samtidig er det jo fryktelig morsomt da! Nasjonalbiblioteket og Lillemus Mei, liksom... Nu vel! Jeg kanskje mest fornøyd med at alle tre hundene fikk bli med (alt blir som nevnt bedre med hund)- og at jeg husket å ta på ørepynten som er lagd av Ingun Kleppan- Kleppanrova! Dyktig dame som alle bokbloggere kjenner fra før- så kan man sjå stort på det, og si vi er to bokbloggere som får vist fram seg og sitt i filmen ;o)
(Ps: noen som kan gjette hvilken bok jeg leser? Ei av fjorårets mest minneverdige leseopplevelser!)

Årets første dikt. André (og andre diktere)

Det begynte med at jeg kjøpte Lise Myhres fabelaktige "Drømmesvart" som ble gitt ut på Gyldendal i fjor. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente da jeg bestilte den, men jeg kan nesten forsikre at hvis jeg hadde hatt forventninger, så ville de blitt innfridd, alle som en! Skjermdroppen sier det meste, men en god ting kan ikke gjentas for ofte: Denne fine boka gir dikttolkning en helt ny dimensjon, og den bør rett inn på leseliste til alle diktlesere, nybegynnere som viderekommende, og den alle lærere bør bruke den når det kommer til dikttolkning i norsktimene- jeg ser for meg at det er flere enn meg som sitter igjen med ikke bare positive minner fra de timene... Her er altså løsningen ;o)
(Og her kan du klikke for smakebit!)

Nemi og Lise gjorde det enkelt å velge André Bjerke for videre "studier" i Artemisias første runde med diktlesesirkel 2019. Nå innser jeg at han burde fått oppmerksomheten i fjor, da han ville fylt 100 år om han fortsatt hadde levd. Vel, vel, bedre sent enn aldri! Tilfeldigheter gjorde at jeg leste den første diktsamlinga han gav ut, "Syngende jord" fra 1940, og hørte lydbokutgava av "Hverdagsmirakel og andre etterlatte dikt" som er dikt blant annet skrevet til spesiellle anledninger, dikt han selv kanskje ikke mente var gode nok til å gis ut, men som arvingene likevel valgte å samle og få utgitt etter at de ble funnet gjemt og glemt i skuffer og skap. Enkelte anmeldere har mer enn antydet at dette ikke er hans beste dikt, men for min del var det interessant! Ikke minst var det fint å høre hvordan den erfarne skuespilleren Kai Remlov leste/ tolket diktene. Mye god "lærdom" i å høre hvordan andre "løser oppgava"; hvor legger man trykket, hva fremheves, hvordan vektlegges rim og rytme osv. Høytlesing av dikt er absolutt noe jeg kan anbefale til andre!
André Bjerke ble altså født i Oslo i 1918, han døde i 1985 og må antakelig være en av våre mest produktive litterater. I Peter Normann Waages biografi "André Bjerke I kampens glede" finner man oversikt over alt han fikk gitt ut; fem hele sider er den oversikta på! Det er hans egne diktsamlinger, romaner (inkl de han skrev under pseudonymet Bernahard Borge), esseys, prosa (mest om språk), noveller, artikkelsamlinger, antologier (bidragsyter og redaktør), oversettelser og gjendiktninger samt en rekke utgivelser for barn, både oversettelser og egenprodusert. I tillegg var han redaktør for Riksmålsforbundets blad "Ordet", en ivrig debattant, habil sjakkspiller, dyktig tegner, kjent fra radio og tv og hadde et enormt sosialt nettverk, venner og bekjente som også gjerne var aktive kulturpersonligheter. Så langt har jeg trekt den konklusjon at André Bjerke må ha vært en av de som trenger lite søvn- hvordan ellers kan han fått tid til å gjøre seg så bemerka på så mange forskjellige arenaer? Hos Nasjonalbiblioteket har de ikke mindre enn 13,5 hyllemeter fyllt opp av Bjerkes private arkiv, alt mulig smått og stort, kuriositeter og store verk, utkast og arbeidsplaner, nyttårsforsetter og dagbøker, huskelister og i det hele tatt- ikke bare måtte han sove lite, han måtte ha god plass og tålmodig kone! (Eller: uten at jeg har lest langt nok i biografien til at jeg kan uttale meg om grunnene; han var gift tre ganger, så det er ikke sikkert de var unormalt tålmodige likevel..)

Her skulle jeg vel helst ha skrevet om diktene, men hvor skal jeg begynne?? Med at diktene veldig ofte har rim og rytme som gjør de "lette" å lese? At de ofte er underfundige? At sonetteformen er en gjenganger? At diktene for barn som regel har masse humor og ofte gjør narr av voksne? At mange av diktene har en dybde og sårhet som står i kontrast til humoren og gleden- som vitterlig er temaet som fikk meg i Bjerke-klisteret? Med så stor produskjon er det så godt som umulig å finne én fellesnevner eller ett særtrekk som blir noe i nærheten av dekkende. Kanskje det beste rett og slett er å konkludere med at de aller, aller fleste som har den aller, aller minste kjennskap til norsk litteratur av noe som helst slag, i det minste vil kunne nikke gjenkjennende og si noe sånn som "Å ja! Er det André Bjerke? Det var jeg ikke klar over!" Jeg nevner i fleng Farao på ferie i landet Miramarmora, Runde rare Rulle Rusk, Var du tro?, De dødes tjern, og sist, men absolutt ikke minst: En fugl som het Pindia-Pampistiko-Pampibanon... Som jeg i min puer barndom kunne utenat, kanskje fordi det var så grusomt trist, men likevel endte i håp?
Når jeg ser på resten av kategoriene i årets diktlesesirkel, har jeg tenkt at André Bjerke glatt går inn i alle bortsett fra mai og juli, norsk og utenlandsk levende lyriker, så her har alle anledningen til å stifte bekjentskap med et forfatterskap (det heter vel ikke dikterskap..?) og en kulturpersonlighet som har satt sitt preg på norsk kulturliv i flere tiår! Tommel opp- og jeg kommer tilbake med mer når jeg har lest ferdig biografien som for øvrig har en fantastisk tittel og så langt er bemerkelsesverdig godt skrevet!

Labrint fra Morovers (1980), 

illustrert av Rune Johan Andersson: glimrende lek med ord, rim og rymte ;o)

En skeptiker og en uerfaren hypokonder diskuterer Gunhild Stordalens biografi

Bare for å feie til side alle eventuelle spekulasjoner: Dette er ikke først og fremst ei bok om sykdom og/ eller helse, det er mye mer ei bok om en livsfilosofi som sier at hvis man vil noe nok, og virkelig gjør så godt en kan, er det mulig å nå hårete mål, å gjøre en forskjell. Mirakler kan skje, det er absolutt ikke over før det er helt slutt!

-Jaha...? Og når begynte du å lese bøker om rikmannsfruer som skal redde verden ved å overbevise andre om at de må sykle til jobben og spise fuglefrø og spirer??
-Nei, altså.. Fuglefrø og spirer? Det står ingenting om det her, altså..
-Ne-hei..? Men fine vaner da? Og raske biler og eksotiske reisemål? Og klimakvoter kanskje?
-Ikke så mye det heller, egentlig. Men det står om EAT, altså, matprogrammet som kanskje, kanskje ikke kan redde verden.
-Jaha..? Redde verden, ja? Det nye nå er vel at det er umulig å redde verden hvis vi ikke får stoppa befolkningsveksten? At uansett hvor mye vi sorterer søpla vår og plukker plast når vi er ute og plogger så går det til helvete? At det er umulig for kloden Tellus å gi kost og losji til de 11.2 milliardene FN har regna ut at vi vil være allerede i 2100?
-Det vet jeg ikke så mye om, det står ingenting om det i boka, bare at en tredel av verdens befolkning er feilernært (eller var det omvendt? At bare en tredel var retternært..?) De fleste spiser visst ikke for lite, men feil.
-Ja, men man trenger ikke Gunnhild Stordalen til å fortelle oss det, akkurat. Det holder å ta seg en tur i butikken, det, så ser man hvordan det ligger an! Man blir ikke atlet av å spise ferdigpizza med ekstra ost og sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Sukker og fett er visst nærmest som gift, er det ikke?
-Joo... Det er kanskje det.. Og det er litt morsomt at du nevner ost, for merkelig nok har ost blitt en viktig bidragsyter til feilernæring i USA. Men uansett: det er jo bra at noen prøver, da? Er det ikke?
-Prøver og prøver, det er sikkert mest for å vise seg fram, treffe betydningsfulle mennesker og kunne skryte av det etterpå. Har ikke sett noe resultat av den eat-greia jeg, i hvert fall.
- Nei, ikke enda, nei, men de har jo fått med seg mange med påvirkningskraft da. Både forskere, politikere og produsenter. Særlig det siste er nok viktig hvis man skal få til de endringene.
-Politikere, ja! Fra den kanten har visett mye konrstruktivt i det siste! Særlig!
-Ja, men, uten at man starter en dialog, kan det ikke bli noen fortsettelse heller, tenker jeg da.
-Ja,ja.. De får bare fjolle videre. Tenker det går ad undas før eller senere samme hva vi gjør eller spiser. Toget har gått, og det er ike takket være NSB, for å si det sånn. Står det noe om den snømann-sjuka der da? Er det bilder der?
-Snømannsjuka..? Nå skjønner jeg ikke hva du mener?
-Ja, har ikke hun en sånn derre grusom sjukdom som gjør at huden snurpes sammen som krympeplast, og kroppen kveler seg selv?
-Ååå... Du mener sklerodermien! Ja det står ganske mye om den. Om hvordan hun hadde sykdomsanfall allerede i ungdommen, men skjulte det for alle andre nn mora. Og om hvordan hun ble sykere og sykere, men neket å innse hva det var, enda hun er lege selv og underbevisstheten helt sikkert skjønte det. Vi vil jo helst ikke konfronteres med ubehageligheter- i hvert fall ikke de vi ikke kan gjøre noe med.
-Jo, men var hun såå sjuk da? Synes hun ser helt fin ut, jeg- fin og fjong!
-Nå ja, men vi har jo ikke sett hvordan hun har vært eller har hatt det mens hun har vært på det sykeste. Jeg synes forresten det balanseres veldig bra i boka; hun forteller nøkternt og personlig om sykdommen uten at det blir for privat eller utleverende. Og, nei, det er ingen bilder i boka, så den grafse-lysta får du ikke tilfredsstilt her!
-Men var hun ikke i utlandet for å få behandling? Er ikke det norske helsevesenet godt nok for Fru Stordalen Fin Og Fjong?
-Uten den behandlinga hadde hun kanskje vært død allerede for alt jeg vet. Så ja, hun dro til et nederlandsk sykehus hvor de tester ut ei ny behandling. Noen har blitt bra, men hvis jeg husker rett, er det noen som ikke har tålt den også. Gunhild Stordalen har fått dobbel behandling, og en tredje er visst uaktuelt, kroppen vil ikke tåle det, så jeg krysser fingre og håper virkelig hun berger!
-Ja, viss det er sånn så...
-Forresten er det skummelt med sånne bøker som forteller om virkelige sykdommer og virkelige symptomer. Man begynner jo å kjenne etter selv.. Jeg oppdaget jo både pigmentflekker i huden og kjente på utmattehet undervies, så resultatet ble jo at jeg som alltid har flagga at jeg er kjernesunn og frisk ble akutt syk, og sikker på at jeg hadde både det ene og det andre..
-Man du ser da også... jaja... kanskje ikke akkurat fin og fjong, men sunn og frisk ut, i det minste?
-Ja, jeg er nok det. Det var nok bare et akutt tilfelle av hypokonri. Ikke for det; det er jo en diagnose det også, og den er viss heller ikke helt lett å helbrede, sies det. Jeg har begynt å ta vitaminpiller, da. Jeg synes faktisk det hjelper.
-Ja-ha, ja... På pigmentflekkene da, eller?
-Ja, på dem også. Eller kanskje det bare er lysrøret på badet. Det har begynt å blinke, så det meste blir litt utydelig.
-Da tenker jeg vi har en alternativ løsning på hvordan verden kan reddes. Gratis prevansjon og vitaminpiller til alle, ett-barn-politikk på verdensbasis, og lysrør med permanent blinkeffekt.
-Kan hende det.. Men boka er overraskende god! Godt skrevet, interessante meninger, bra struktur..
-Struktur? Hva da, struktur??
-Jo, altså at det veksler fint mellom episoder fra tida før hun havna i rampelyset, sykdommen, EAT-arbeidet og smuler fra privatlivet.
-Og ja, sånn struktur, ja... Mener du at jeg bør lese boka, altså?
-Ja, jeg synes faktisk det. Og hvis du klarer å legge fra deg fordommene og se forbi glitter og glam (som det ikke er mye av i boka), så trur jeg faktisk du kan ha stort utbytte av det!
-Mener du at jeg kan ha stort utbytte av å lese ei bok?
-Vel, jeg trur du kan ha utbytte av å lese bøker, men du kan jo begynne med denne. Det er et fornuftig sted å begynne.

***********************************

For ordens skyld... En tenkt dialog, om ei bok jeg har lånt på biblioteket. Utgitt på Pilar Forlag nå i høst. Finnes også som lydbok, innlest av Henriette Stenstrup.

Jeg var i utgangspunktet ikke interessert, men boka fikk overraskende mye positiv omtale i den tradisjonelle pressa, og da ble jeg nysgjerrig likevel. Boka er faktisk veldig interessant, velformulert, tankevekkende - og egentlig veldig sitatvennlig. Boka er Gunhild Stordalens historie, ført i penn av Jonas Forsang, som også skrev Petter Stordalens biografi, "Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" for noen år tilbake- etter sigende den mest leste (eller var det solgte?) biografien i Norge. Forsang er for øvrig også mannen som bak Petter Northugs biografi- som er gitt ut på Stordalen-forlaget Pilar... Rene storfamilien, dette her!

Ettersom dette ble et rimelig skravlete innlegg, tillater jeg meg å komme med noen tanker rundt dette med å spise kjøtt. Debatten har hatt en tendens ti å bli veldig polarisert- som debatter gjerne blir når deltakerne er nyfrelst eller veldig overbevist om at de har rett. (Personlig prøver jeg etter beste evne å holde meg unna industrikjøtt, dvs kjøtt fra fjøs, bur og mærer, og jeg er selvfølgelig klar over at det er litt enklere for meg som kan drepe maten min sjøl- og jeg er klar over at det også kan være utgangspunkt for heftige diskusjoner. Det er vanskelig å finne ut hva som er rett/ minst feil...) Uansett hvor man står, er det knapt noen som argumenter mot å spise mer plantebasert, og hadde det ikke da vært en idé å få folk flest til å spise litt midre porsjoner med kjøtt når det er kjøtt de spiser? Vi er satt opp med rovdyrtenner, og det må vel tolkes som at evolusjonen har gjort oss til kjøttetere? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være et mye enklere prosjekt- og ikke minst raskere å gjennomføre- enn at vi skal gå over til plantebasert kosthold.
Et enkelt eksempel; fredags-taco..
Versjon 1: En pose kryddermiks, 500 gram kjøttdeig, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fornøyd.
Versjon 2: En pose kryddermiks, 400 gram kjøttdeig, 100 gram revet gulrot, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fortsatt fornøyd og kjøttforbruket redusert med 20%!
Det enkle er ofte det beste, og spørsmålet er kanskje om korte skritt i riktig retning er bedre enn å stå på stedet hvil mens man venter på revolusjonen?

Hva ER det med disse Søsterklokkene???

Alle elsker tilsynelatende denne boka, men jeg er bare måtelig fornøyd...
Dette har vært ei langdryg affære på flere måter. Det begynte med noen avisoppslag på forsommeren; Lars Mytting hadde ei ny bok klar! Det var sparket jeg trengte for å få lest "Vårofferet", den eneste boka jeg til da ikke hadde lest fra forfatterskapet. (Absolutt ei anbefalingsverdig bok!) Omtrent samtidig trykte Dagbladet et utdrag fra "Søsterklokkene", men jeg ble ikke helt overbevist; jeg syntes den virka litt enkel i formen, skolestilaktig og litt sjarmløs. Håpet var selvfølgelig at utdraget ikke skulle være representativt for resten, men jeg var skeptisk. For å gjøre en helhjerta innsats med å bryte ned betenkelighetene mine, dro jeg over fjellet for å bli med på boklansering på Ringebu Bibliotek. Det var både hyggelig og morsomt, og da forfatteren sjøl fortalte om forarbeidet til boka og leste utvalgte scener, ble jeg gradvis overbevist om at dette kunne bli bra!

Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle gå for lyd eller papir, men jeg konkluderte med at hvis Kai Remlov (sist hørt i Simon Strangers "Leksikom om lys og mørke") skulle lese dialoger på gudbrandsdalsdialekt, ville det bli mye "skurr på linja..." Nu vel, boka ble kjøpt- og satt bort i ventehylla.. Og omsider tatt fram igjen.. Lesinga begynte så smått, men det gikk trått;
"Hmmm... tamt... men det må jo snart løsne..?"
Så godt som alle omtaler har jo prega av applaus og honnør, men for meg forble det altså tamt og en aldri så liten skuffelse.
Jeg har grubla MYE på hva det er som mangler, og det har ikke vært lett å finne svaret. Jeg bryr meg ikke om å skrive handlingsreferat her- de fleste har sikkert hørt nok om "Søsterklokkene" allerede, og boka er virkelig innholdsrik. Historiske fakta og detaljerte beskrivelser av mangt og mye, både fakta og fiksjon. Handlingsmettet og med god framdrift. Språket er variert og morsomt, bilderikt og sitatvennlig, men jeg kunne godt tenke meg at det ble brukt mer dialekt når folket fra Butangen prata. (Dialekt er alvorlige saker- jeg synes ikke man skal pynte på eller "fornorske" dialektord brukt i en roman med så tydelig geografisk forankring) Historien er ellers passe krydra med "lokal-humor" og fiffigheter, som navn og episoder som kan relateres til folk og hendelser i "vår tid".
Etter mye fundering har jeg kommet fram til at det er på det personlig plan romanen svikter. Persongalleriet har potensiale til å bli spennende og fargerikt, med bygdejenta Astrid Hekne, nypresten Kai Schweigaard og den tyske arkitektstudenten Gerhard Schönauer i hovedrollene. Det bygger seg opp til et trekantdrama mellom disse, med sjalusi og begjær og stakkars Astrid som egentlig bare har ett ønske: komme seg ut og bort! Det dumme er at disse potensielt heftige følelsene og temperamentet forsvinner i anemi og handlingsreferat. Karakteroppbygginga virker nedprioritert, og skal man lese en trilogi, bør man helst bli mer enn middels engasjert i hovedpersonene. Jeg ønsker meg mer brann og kulde, sinne og fortvilelse- og selvfølgelig hjertevarme og inderlig glede. Man går for mye og venter på at noe skal skje, og når dette "noe" først inntreffer, er det som om selv de største omveltningene bare blir små bagateller, bare nok en liten hendelse i den lange rekka av hverdagsligheter. Det er som om livet bare er noe som går forbi, uten at de selv har så altfor mye de skulle ha sagt om fart og retning.
Mot slutten av "Søsterklokkene" kommer tom nye personer inn i historien, to brødre som jeg setter min lit til. Jeg håper de vokser opp til å bli store og sterke personligheter som etter hvert kan skape glød og pasjon på Butangen. Kan hende noen av de andre som er igjen der også innser at de må la følelsene få større spillerom hvis de skal komme i mål med prosjektene og drømmene sine? Nå har de jo sett hvordan det kan gå hvis man lar seg styre for mye av andre.

**************************** 

Søsterklokkene av Lars Mytting

Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2018

448 sider/ Spilletid 12:13

Kjøpt papirbok.

Andre bloggere som jamt over er mer positive enn meg:

Kleppanrova

Tine

Randi

PS- jeg valgt som nevnt bort lydboka fordi jeg var skeptisk til Remlov som oppleser. Etter å ha hørt Mytting lese, fikk jeg inntrykk av at dialekta hadde en mye større plass i boka enn den faktisk hadde. Det betyr at antakelig hadde valgt lydboka hvis jeg hadde visst det jeg vet nå før jeg tok den store avgjørelsen ;o)

Helt til sist og etter nøye vurderinger; et bilde fra lanseringa... NRK hadde fått sitt, bokpraten og høytlesninga var over, kaffen drukket opp og kringlebiten fortært. Folket hadde begynt å stille seg opp i signaturkø, mens jeg tok en tur i bibliotekshyllene for å forevige Mytting-romanene i sitt rette element; på biblioteket. Da kom bibliotekar og forfatter fykende omtrent i samme æren; forfatteren skulle foreviges, men jeg hadde strevd ganske mye for å få stabla de bøkene på plass- så jeg ba dem om å vente til jeg hadde fått mitt.. Og forfatteren tenkte vel at det kunne passe at han ble med på bildet, og det var jo rett nok det, men herre miiiin så flau jeg ble..!!! Det ble bare med det ene bildet, og når jeg har sett på det i ettertid, ja, da er det mulig Mytting og syntes det ble litt pinlig...

Nå har vi lagt hendelsen bak oss, og ser framover.. Han skriver ny sannsynligvis på ei ny bok, jeg skal prøve å konsentrere meg om lesinga ;o)

Vårofferet av Lars Mytting- med mer!

Det er både fantastisk og småskummelt dette her- å være i dytten når det kommer til de minneverdige leseopplevelsene! Jepp, det betyr at jeg har lest enda ei fin-fin bok, og nok en gang er det en roman som slett ikke er ny, men som av uklare årsaker ikke har fått den oppmerksomheta den fortjener.
Det begynte som et vagt rykte, men nå er vi nok kommet langt forbi det stadiet. Ryktet har gått over til å bli en nyhet: Lars Mytting, selveste ved-kongen, han med alle hestekreftene, han som svømte med dem som druknet, han kommer med ny bok i høst- det vil si ganske snart. For å gjøre nyheten enda mer gledelig, skal dette bli første boka i en trilogi hvor handliga nok en gang er lagt til Myttings hjemtrakter, Gudbrandsdalen. Dette har naturligvis ført til en del skriverier, og dermed fikk jeg en påminnelse om at jeg fortsatt ikke hadde lest forfatterens roman nummer to "Vårofferet", så den seilte glatt opp og forbi alt annet jeg hadde på leseplanen, både de påbegynte og de som bare var på planleggingsstadiet (det er gode grunner til at jeg ikke legger altfor detaljerte leseplaner...)
Som dere skjønner har jeg likt forfatterens forrige bøker- og ja, jeg har til og med lest den der ved-boka, men det er (selvfølgelig) ikke den jeg har varmest følelser for.

Forfatterens debutroman "Hestekrefter" kom i 2006. For de innvidde og spesielt interesserte var det i Mitt Forrige Liv, da jeg ikke levde, men drev en bensinstasjon mens Livet sto på vent. Boka ble utgitt på både svensk, dansk, finsk og tysk, og dermed ble den antakelig en av de mestselgende norske debutromanene gjennom tidene! Handlinga er lagt til den fiktive Annor-bygda i Gudbrandsdalen, der hovedpersonen, Erik Fyksen, driver en Mobil-stasjon som trues fra flere hold; oljeselskapet som ønsker seg modernisering og tilpasning til standarden de mener er den beste for alle og myndighetene som vil legge om veien. Ellers er det et særdeles fargerikt persongalleri, hvorav enkelte er lett gjenkjennelig for de av oss som har litt lokalkunnskap. I tillegg til den opplagte likheten mellom Fyksens og mitt liv på en landsens bensinstasjon, var elementer som bygdeliv genserelt og villreinjakt spesielt med på å gi meg følelsen av at dette var Boka skrevet for meg. Mine nærmeste er ikke kjent for å litteraturinteressa si, så det sier sitt at jeg høstet entusiastisk applaus og gapskratt da jeg hadde høytlesning fra denne. Jeg har både lest boka og hørt Thorbjørn Harrs lydbok-versjon; begge deler med største fornøyelse!

"Vårofferet" som jeg har lest nå, kom i 2010. Året etter kom den berømmelig ved-boka, og jeg mistenker at all viraken som fulgte med den, gjorde at Lars Mytting for veldig mange bare har blitt han med ved-boka. Det er forferdelig synd! Jeg kan lett forestille meg at forfatteren har et litt ambivalent forhold til dette; på den ene sida har den gitt ham usannsynlig mye pr, på den andre sliter han antakelig litt med å få folk, dvs potensielle romanlesere, til å se forbi akkurat den suksessen. Det er mulig "Svøm med dem som drukner" som ham fikk Bokhanlerprisen for i 2014 har hjulpet i så måte. Likevel: det er naturligvis aller mest synd at så altfor mange har gått glipp av fantastiske persongallerier, minneverdige menneskemøter, heftige følelser, trange rammer, hjerte, smerte, store spørsmål, lun humor, fine historier, blomstrende språk... Alt dette finner du selvfølgelig i "Vårofferet" også. Her møter vi løytnant Aksel Størmer som i stedet for å dra med troppen til Afganistan forflyttes til Messingdalen for å organiser oppryddinga i en nedlagt militærleir mens han venter på dommen etter en øvelse som endte forferdelig galt; var det uforstand i tjenesten eller ei ulykke? Leseren skjønner raskt at Størmer har med seg minst én nisse på lasset, hva / hvem dette er, avsløres litt etter litt. Mens han slåss for å finne ut av det med seg selv, blir han etter hvert kjent med Joanna uten h. Ei forsømt jente som er nysgjerrig på alt som har med militæret å gjøre, og som tørster etter voksenkontakt. Han prøver vel etter beste evne å hjelpe henne, men hun har tydligvis dårlige erfaringer med folk, og brent barn skyr som kjent ilden. Nå handler ikke romanen bare om hvordan dette bekjentskapet utvikler seg. Det handler også om Aksels møte med andre skadeskutte og haltende sjeler i Messingdalen- nok ei fiktiv bygd i Gudbrandsdalen. Her er det så mye ærlig godvilje at det nesten veier opp for misunnelsen og svartsjuka som kan blomstre i ei lita bakstreversk bygd i utkant-Norge. Jeg har kommert fram til at det er to elementer som gjør akkurat denne romanen så bra. For det første måten hver enkelt av karakterene gradvis trer fram og får fortalt sin historie, samtidig som de viser glimt av det de vet, husker eller har hørt om de andre. Slik blir alle mennesker av kjøtt og blod i stedet for endimensjonale pappfiguer. For det andre synes jeg Mytting har vevd sammen historien, historiene og menneskene på en usedvanlig fin måte. Det er ikke sikkert det er himmelstormende originalt, men jeg synes "fint" kan være minst like bra som "himmelstormende" når det er mennesker vi snakker om...
Som i de to andre romanene ("Svømme-boka skriver jeg ikke mer om her, for den fikk tross alt mye blest da den var ny), er det mye med lokal forankring fletta inn i historien. Steder som nevnes, navn med eller uten vri som gjør at vi "vet" hvem forfatteren har i tankene. Dette er elementer lokale lesere naturligvis fryder seg over, men jeg skulle veldig gjerne hørt hva de synes, de som ikke har denne lokalkunnskapen! Kanskje det er mye av samme sorten i andre bøker også, bare at jeg har gått glipp av det nettopp fordi jeg mangler den nødvendige lokalkunnskapen? Gjør det egentlig leseopplevelsen "mindre" eller blir det bare annerledes? Alle leser jo uansett bøker kun med sine egne erfaringer som bakgrunn...
Ellers kan jeg legge til at jeg var nervøs for at slutten skulle bli banal- det kunne jo eventuelt forklare at den ikke har fått kjempemye oppmerksomhet. Gusjelåvåtakk! Det skjedde heldigvis ikke! Slutten er ganske åpen, og enda jeg vanligvis liker at alt blir avklart før boka ender, er jeg veldig godt fornøyd med det denne gangen. Her ville en avklart slutt bare blitt feil, uansett om det hadde vært happy ending eller bitter end.

Nå er det altså klart for "Søsterklokkene", som bygger på et sagn eller vandrehistorie om en rik familie på 1700-talle som fikk siamesiske tvillingdøtre. Da den en ble sjuk, ba faren til gud om at hun måtte bli frisk eller at begge måtte få dø, slik at den friske skulle slippe å bære rundt på den døde søstera. (Jeg har lest to ulike varianter av historien, uansett:) Jenta ble frisk, og som takk fikk faren støpt to kirkeklokker som han gav til den lokale kirka (les: Ringebu stavkirke). Takket være alt sølvet han hadde tilsatt støpegodset, fikk klokkene en uallminnelig fin klang. Ryktet om klokkene nådde Kristiania, og det ble bestemt at den ene skulle sendes dit. Transporten gikk med hest og slede, men et godt stykke ute på mjøs-isen begynte det å knake. Skysskaren ble naturligvis redd, snudde og kom seg trygt i land med hest og dyrebar last. Der begynte han å angre seg; han kom adri til å bli kvitt skamma hvis han ikke fikk klokka til by´n, så prøvde han seg på nytt, og det samme skjedde; isen knaket og ettersom han hadde bestemt seg for å fullføre, gikk det som det måtte. Isen røk og klokka gikk til bunns. Da våren kom, klarte de å finne igjen klokka, fikk bundet den fast med tau og begynte å hale den opp. Da den nesten var oppe, ropte den ene av karene at no har oss o og no ska o åt byyn! Dermed røk tauet og klokka fór til bunns igjen. For alt jeg vet ligger den der enda, mens tvillingklokka fortsatt henger i stavkirka hvor den selvfølgelig hører hjemme!

Nå skal det i ærlighetas og oppriktighetas navn sies at jeg har lest et aldri så lite utdrag fra boka. Jeg har sett at enkelte allerede har lest forhåndseksemplar, men jeg har måtte nøye meg med utdrag i Dagbladets "Sommerboka-serie" (betalingsmur- god journalistikk er verdt å betale for☺) Hvilket inntrykk jeg fikk? Jooo... Litt så der... Dette ligner i hvert fall ikke mye på det  jeg har lest av Mytting tidligere. Formen virker enklere, litt skolestil-aktig og den virker litt.. sjarmløs..? Jeg skal prøve å ikke være for forutinntatt når jeg etter hvert skal lese den. Jeg så at den allerede har fått tre terningkast på bokelskere.no, en femmer og to seksere. Antakelig er ikke utdraget i avisa representativt, boka er sikkert knakande god, bare med en litt døll innledning. Historien denne gangen er lagt til 1800-tallet, og igjen har Mytting diktet et nytt lokalsamfunn som ligger i nærheten av Ringebu og Fåvang. Et sted leste jeg at plassen skal hete Butangen- et navn forfatteren MÅ ha kjennskap til fra før- dere vet; vi med en smule lokalkunnskap ser og setter stor pris på slike fiffigheter! Når det kommer til stykket, kan det nok hende at jeg gleder meg, og at boka kommer til å få høy prioritet når den kommer meg i hende. Forresten har jeg ikke sjekka om det er planer om å lese den inn på lydbok, men det bør den vel kasnkje? Den som lever får se (og eventuelt høre..)!

"Vårofferet" i en litt avblomstra præstgardshåggå. Stavkyrkja i bakgrunn.

Dagens

Det er mange gode grunner til å abonnere på Dagbladet. En av de beste er at man får en daglig dose Nemi ♥

Skinnet bedrar

- for å tabloidisere/ mystifisere kunne jeg skrevet "Katteskinnet bedrar", det ville kanskje vært like dekkende, men først litt om boka som har utløst bedraget.
 Jeg har tidligere lest mange de fleste av Unni Lindells krim-romaner, nå har jeg også lest hennes selvbiografiske historie/ biografien om katten Knut, og det har vært en stor og positiv overraskelse! Hadde det ikke vært for at jeg trengte en biografi til bokbingoen de de har gående på biblioteket her nå, så hadde jeg sannsynligvis aldri fått den med meg.
Hvis man kun ser på framsida, tittelen og forlagets presentasjon, er det nok mange fler enn meg som raskt vil sette fra seg boka. Man får jo et ganske unyansert bilde av at dette er ei (lett hysterisk) undreholdningsbok først og fremst for kattemennesker. Det var i det minste det jeg tenkte da jeg lånte den på biblioteket, og at jeg likevel gav den en sjanse, settes på konto for generell kjærlighet til dyr (#dogsarebetterthanpeople) og at jeg tenkte gale hundedamer og gale kattedamer kan ha noe å lære av hverandre.

Boka er et fint flettverk av historier om Knut som ble landskjent da den ble etterlyst gjennom VG, katten som mer enn en gang satte forfatterens liv på hodet, om hennes egen vanskelige barndom og oppvekst, forholdet til foreldrene, om egne opplevelser og erfaringer som er gjenfortalt i forskjellige romaner. Det er en kjærligheteserklæring til Knut, ei erindringsbok, en familiesaga, ei bok full av lange tankerekker og raske tankesprang, anekdoter, kjente bekjentskap og veien til berømmelse.
Å skrive er å gjenfortelle virkeligheten på en bedre måte, sier hun selv i boka- det er en tanke jeg liker godt, og i denne boka føler jeg at fortellergleden virkelig kommer til sin rett. I tillegg til det rent underholdende og fornøyelige, er det mye sårhet og filosofi her. Jeg har tydeligvis ikke fulgt med i timen, for enkelte avisanmeldere har skrevet at mye av det hun forteller om bakgrunnen sin er kjent for de fleste- det gjelder altså ikke meg. Hun skriver stillferdig, vart og ikke minst vakkert om vanskelige personlige opplevelser og situasjoner, som dette utdraget fra side 134-135:

Min numeriske intelligens, som det heter, har fått ligge som et teppe over gleden i altfor store deler av livet. Jeg har regnet på sorgen og smerten, og på mørket, og innsett at det handler om å leve, men kostnaden ved usikkerhet i barndommen er stor. Til alle som har barn: Tenk på sårbarheten deres. Om barn vet man ingenting, som forfatteren Marguerite Duras sier. Man trenger lange armer for å holde rundt seg selv.

Boka anbefales, selvfølgelig til de som er glad i katter spesielt og dyr generelt. Til krim-entusiaster og de som rett og slett bare setter pris på gode bøker som er godt fortalt.

*******************

Så var det tittelen, Skinnet bedrar. Som nevnt er dette ei bok jeg normalt ikke ville valgt. Forsidebildet av Knut er det ingenting å si på; fin katt med intense øyne. Men.. Det sier jo fint lite om alt det andre boka handler om, de dype tankene, varmen, refleksjon over hvorfor vi handler og reagerer som vi gjør. At Knut på en måte er katalysatoren som blåser liv i gamle minner og historier, gjør ikke at han alene fortjener hele framsida! Her burde noe dyktige designere blitt tatt med på råd, slik at flere elementer hadde kommet fram på coveret. Jeg er sikker på at boka ville nådd ut til flere lesere hvis man hadde vridd profileringen i en litt annen retning, men kanskje er det ikke bestandig et mål å nå ut til flest mulig? Kanskje det er at mål å nå nye lesere? Jeg håper ( og trur ) at boka blir gitt ut i pocket-utgave etter hvert, og da er jeg spent på hva de gjør med framsida! Ofte velger forlagene helt andre bilder da, og uten at jeg kan si det for sikkert, må vel en av grunnene til det være at de vil appellere til lesere / kjøper de ikke nådde fram til med den første utgava?

Hedda med boktankene hadde nylig et langt og grundig innlegg om ei bok med ei av fjorårets mest anonyme framsider. Da jeg leste omtalen syntes jeg boka virka veldig interessant og jeg har satt den opp på leselista mi- dit ville den aldri kommet hvis jeg bare så på framsida og tittelen. Man får over hodet ingen hint om hva det er slags sjanger det er eller hva den handler om- da skal man etter mitt syn være rimelig tom for lesestoff for at interessen vekkes.

Leser man Dagbladet, så hadde Fredrik Wandrup i forrige uke en kommentar om bøker med framsider som ikke gjenspeiler innholdet, eventuelt framsider om henvender seg til en bestemt gruppe lesere- og som dermed stemples som uinteressante for andre grupper igjen. Et av eksemplene han trekker fram, er Katherine Webb som har fått en veldig tydelig stil på framsidene sine, til tross for at de er svært forskjellige når det for eksempel kommer til tema. JEG KUNNE IKKE VÆRT MER ENIG! 20.mai.2016 posta jeg dette innlegget: (klikk for å lese resten)

Igjen: man er kanskje mer opptatt av å treffe ei bestemt (stor) gruppe lesere, enn av å treffe de rette leserne? Med de rette leserne mener jeg selvfølgelig ikke bedre, men at forventningene et cover skaper i hvert fall til en viss grad bør kunne oppfylles av handliga boka er fylt med. Jeg som er selvdiagnostisert med amusi, kan på at Trang Fødsel hadde en populær sang for noen år sida. Teksten gir meg noen assosiasjoner til enkelte bok-cover- jeg er lei av å bli lurt, og jeg er lei av at litterære mesterverk kamufleres som gråpapirposer eller masseproduksjon. Det ene er like gæli som det andre, det gjør antakelig at jeg går glipp av mye fint ;o)

Knut, nobody´s baby av Unni Lindell

Aschehoug Forlag, 2017

251 sider

Biblioteksbok

Applaus med fem tusen par votter

I bortimot fem år, fram til april 2014, tutla jeg med  en hund-, tur- og gruble-blogg. Det hadde vært mye morsomt og den fikk meg til å fokusere litt ekstra på de fine, hyggelige og positive tingene i hverdagen. Det er ei tid for alt, og akkurat da kjente jeg at det rett og slett var nok. Jeg stengte bloggen, lagde etter hvert en instagramkonto for bildene mine og nå har jeg ikke tenkt på den gamle bloggen på lange tider. Det som fikk meg til å logge meg på igjen nå, var denne boka av Marthe Landsem:

Klikk for å bla i boka!

Hvorfor den fikk meg til å tenke på den gamle bloggen? 

Jo, sjå her: skjermdrop av blogginnlegg 15. februar 2014:

I tillegg til den uforglemmelige lyden av votte-applau, handla innlegget om åpninga av den årlige Røros Martna´n og forbøndene/ lasskjørerne som kom langveis fra for å handle med bergmenn og andre forbønder allerede på 1600-tallet (kobberverket kom i drift i 1644). I vår moderne tid er det altså noen som har tatt opp igjen lasskjører-tradisjonen med en vesentlig forskjell: I dag sælar de på hestene, pakker sledene og legger i vei bare fordi de har lyst og anledning. For noen er det en drøm, for andre en del av identiteten. Da bergverket var i drift, var det en nødvendighet, for mange en livsnødvendighet. Vi har det så lett i Norge i 2018, vi sutrer og higer etter stadig mer, større, flere, finere, men egentlig har vi jo alt vi trenger! Alt er lagt til rette for at vi skal leve lenge- og godt. Likevel er det altså marked for ei bok som viser oss 1001 ting som kan gjøre oss lykkelige. Forstå det den som kan.

Om jeg skal lese boka? Ja, jeg håper da det; jeg har jo nærmest gitt den tittelen ;o)

***************

I disse dikt-lesesirkel-tider kom jeg på at jeg har et favoritt-dikt om nettopp lykke- av fine, finurlige Inger Hagerup- det skal dere jammen få med som en aldri så liten bonus! Les det og kjenn den dovne, bekymringsløse, lette lykkefølelsen det formidler.. Så enkel er lykka ♥

Hva lykke er?

Å gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Be prestekravene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei-

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Tilbake til framtida

1. januar 2011 presenterte jeg tanken bak denne bokbloggen for aller første gang. Slik så det ut:

Ikke så mye nytt under sola, men jeg hoppa litt rundt fra blogg til blogg her ei natt, og da jeg så at Så-Rart-Silje hadde som mål å lese seg til ti forskjellige land i løpet av året, fikk jeg en påminnelse om hva som var utgangspunktet mitt for å opprette en bokblogg: Jorda rundt på 365 dager- det var faktisk navnet på bloggen det første året ;o)

Nå har jeg bestemt meg for å sette strek for 2017, de som ikke er skrevet om nå, får forbli ubeskrevet.  Jeg har mer lyst til å fornye passet mitt, rykke tilbake til start, og finne nye gode leseopplevelser. Om jeg ikke slavisk skal gå etter nye land å besøke via bøkene, så vil jeg i det minste ha det litt i bakhodet når jeg velger bøker. Jeg vil prøve å prioritere forskjellige land for å sjå hvor langt jeg kan komme i løpet av 2018. Av kartet fra desember 2011, ser det ut som jeg hadde vært innom sånn omtrent 30 land- ikke ille, men absolutt med et visst forbedringspotensiale. Dessuten: sida 2011 har vi fått e-bøker, lydbok-apper og e-bokbib, så tilgjengeligheten er nesten ubegrensa. ( I samme periode har vel prisene på flybilletter også blitt betydelig lavere, men jeg tenker jeg holder meg her på berget og lar bøkene ta meg med ut i verden.)

Jeg har ikke den største ulest-samlinga, men noen bøker som passer til prosjektet står klare og venter. Jeg har trua på en skikkelig kick-off med Helga Fatlands "Grensen", som har fått kjempemye og bare positiv omtale etter at den kom ut i høst. Den ble overraskende fort ledig på ebokbib, jeg har så vidt begynt å kikke på den, og gleder meg til å lese videre- utfordringa blir å lese ferdig før lånetida går ut...

Motlys og blitz- og muligheter for snømåking i dag også!

Ellers har jeg "Den stumme gutten" av Parinush Saniee med handling fra Iran som jeg vant i en instagram-konkurranse før jul. "Alene sammen" av Abraham Verghese hvor mye av handlinga er lagt til Etiopia (den endte opp hos meg på en helt spesiell måte, men den historien vil jeg spare til boka er lest og jeg skal skrive om den!). "Den lave himmelen" av Anthony Marra blir den første boka jeg noensinne har lest fra Tsjetsjenia. Orhan Pamuks "Snø" hadde jeg ment å lese i siste runde av Heddas bokhyllelesing i fjor, den er så vidt påbegynt, men slett ikke fullført enda, så da blir det en tur til Tyrkia. Med Arundhati Roys første bok "Guden for små ting" blir det en ny rundtur i India og ikke minst gleder jeg meg til å lese Yaa Gyasis romandebut "Komme hjem" som er beskrevet som en storsått fortelling om slavehandel og slavenes etterkommere i over trehundre år. Da blir det først og fremst Vest-Afrika, og det området som i dag heter Ghana som blir målet.

Til slutt er det bare én ting som gjenstår: Jeg trenger selvfølgelig noen flere "reise-tips", og det trenger absolutt ikke være bøker av nyere dato- har dere tips, nye eller gamle så vil jeg gjerne høre det! Bibliotekene har jo det aller, aller meste et eller annet sted, så det at bøkene kanskje ikke er i salg lenger, er heller ikke noe problem. Jeg ønsker meg først og fremst romaner med fascinerende personer, eksotiske miljøer, gjerne historiske, dramatiske, tankevekkende, engasjerende, rørende og overraskende handling. Sakprosa er også interessant så lenge bøkene har et visst driv og nerve.

  

Nytt år- nye muligheter!

Jøss... Er det virkelig over alt? Det gikk jammen fort- og jammen godt at det lå et nytt år klart og venta på å få entre scena..
Jeg rakk ikke halvparten av det jeg hadde tenkt- og langt mindre fikk jeg skrevet og fortalt om alt sammen... 2017 ble tidenes dårligste år hva gjelder blogging. Man kan ikke si annet enn at det er et visst forbedringspotensiale når en har lest/ hørt 103 bøker og klart å legge ut nøyaktig femti innlegg. Det er snaut ett i uka det, virkelig ikke mye å rope hurra for, men ikke så galt at det ikke er godt for noe: det er et takknemlig utgangspunkt for den som vil legge lista et par hakk lenger opp for det nye året.

Årets listetopper- valg av femmere er det bokelskere.no som står for. Uvisst for meg hvilke kriterier de har gått etter, men greit nok...

Jeg har ingen hårete ambisjoner, av erfaring vet jeg at det ikke vil føre noe godt med seg... Selvransakelsen som følger av årsskiftet og alle de blanke arkene som ligger foran oss, har gitt meg følgende mål:
Først og fremst skal jeg skrive om et par-tre bøker jeg leste i fjor, som virkelig fortjener omtale, men som fra mi side har fått en grusom stemoderlig behandling.
Neste punkt på lista blir å lese ferdig de bøkene som er påbegynt. Det er noen lånte bøker, et par hylleslitere som har vansmektet altfor lenge og noen lydbøker som har blitt satt på pause- ikke fordi de er dårlige, men hovedsaklig fordi tid og sted har vært litt feil, og fordi konsentrasjonen ikke har vært på topp. Målet er selvfølgelig at jeg skal skrive om disse også- helst umiddelbart etter lesing, slik at det blir lettere å formidle følelsene bøkene vekker... Bank i bordet!
Med det føler jeg at "pliktløpet" er fullført, og jeg kan vende konsentrasjonen mot det aller morsomste: studere ulest-hylla for å finne godbitene jeg vil prioritere, og ikke minst åpne opp for nyheter og nykommere! Det forundrer meg stadig at til og meg jeg som virkelig ikke er en samler bestandig har full ulesthylle- og ikke bare det forresten: Jeg har fått opp ei ekstra hylle for samme kategori på setra... Til og med der har jeg ei hylle med bøker som har blitt stående igjen ulest. Leseambisjonene står absolutt og dessverre ikke i forhold til gjennomføringsevnen...
Nu vel: nytt år og nye muligheter! Jeg må bare vente en dag eller to før jeg setter planene ut i livet; det er meldt mer snøvær i mårra, og før det må jeg måke fram snømannen slik at han får ikke drukner!!

Godt nytt bokår til alle ormer og hester!

Lego ergo sum

Fredag fikk vi et par-tre nye ministere, Forsvars-Ine har for eksempel blitt Utenriksminister Søreide, vår første kvinnelige leder i det departementet. Nå har jeg fått med meg at enkelte ikke synes det er noe å skryte av- det burde nemlig skjedd for lengst.. Tja... Noen hadde kan hende stått opp med feil fot først? Var det noen som tenkte tanken at det ikke var noen grunn til å juble da Karsten Warholm som første nordmann vant VM-gull i 400-meter hekk tidligere i høst? Det er jo tross alt en øvelse som har vært på programmet sida slutten av 1800-tallet, så i følge den logikken burde vi selvfølgelig vunnet for lengst..!
Nu vel...Uten forkleinelse av Børge, trur jeg vi har fått en minister vi kan stole på- og kanskje forhåpentligvis bli stolt av etter hvert? Jeg gratulerer med utnevnelsen, ønsker lykke til, og nå som jeg først har drista meg inn i maktens korridorer, har jeg på eget initiativ lagt ned Ministeriet for den største forvirring, og heller åpna døra inn til Ministeriet for den høyeste lykke, det vil si den nye boka til Arundhati Roy om død og liv i India, det gode og det onde og det meste i mellom.
 

Jeg begynte på lydboka for ei stund sida, men konsentrasjonen var ikke på topp, og jeg fikk ikke orden i rekkene- som mange av de udelt positive anmelderne har kommentert: det er en fragmentert historie. Jeg valgte minste motstands vei (igjen), og gav opp i påvente av å kunne suplere med en trykt utgave. Nå er den altså i hus og jeg har så vidt begynt på forsøk nummer to. Jeg storgleder meg til fortsettelsen selv om det kommer til å gå noen dager før jeg gir den full oppmerksomhet: Jeg er sånn omtrent halvveis i tre andre bøker (Ellen Vahr, Torkil Damhaug og Per Fugelli), og fire bøker parallelt blir vel strengt tatt i meste langet...

Lego ergo sum- jeg leser altså er jeg... Plutselig en dag skal jeg begynne å skrive litt mer også. En bokomtale i ny og ne hadde ikke vært dumt på en bokblogg ;o)

Liebhaberne, Anne, Margido og Berit på bærtur

Jeg er litt glad for at det er flere bokbloggere enn meg som har latt blogging gå på sparebluss i sommer. Jeg er ikke fullt så glad for at det for min del ikke bare er blogginga som har gått for lut og kaldt vann, men lesinga også. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd!! Jeg har definitivt ikke vært spesielt opptatt med andre ting, jeg har bare ikke funnet ro til å lese- jeg har ikke klart å konsentrere meg, rett og slett. Det har blitt litt tvangslesing for å prøve å finne igjen lesegleden, men det har altså butta i mot.

Nå har jeg lasta ned Anne B. Ragdes aller nyeste lydbok, Liebhaberne, for jeg husker hvor hyggelig det var å møte igjen Torunn, Margido og resten av klanen da jeg hørte "Alltid tilgivelse", og har dermed et lønnlig håp om at de skal få meg ut av hengemyra. Jeg er nok antakelig så langt unna en liebhaber som man kan komme, men akkurat villbringebær- det er jeg svak for og snubler rundt med bærspannet mitt og hamstrer så jeg skal ha- ikke bare litt- men mest mulig i fryseren til vinteren! Planen er i dag som i går: Ta med meg Anne og Margido på bringebærtur!

Sommerboka- så rart!

Sommerlesing og seteridyll

I det siste har jeg lest om Sommerboka både i Dagbladet og på NRK, og det har fått meg til å fundere litt. Aller mest over at når NRK ber seks norske forfattere anbefale pocketbøker det passer å ha med på stranda i sommer, velger fire av dem å oppfordre (sin potensielle) norske lesere å velge bøker som ikke engang er oversatt til norsk!! Jeg vet egentlig ikke om jeg blir mest irritert, trist eller forundra... Tenk at norske forfattere ikke gidder å bruke den anledningen til å heie på norsk litteratur? Jeg klør meg i hodet. Uansett, Maja Lundes "Bienes historie" har jeg allerede, som mange andre, både lest og likt, så jeg går god for det tipset. Den andre forfatteren som får litt heiarop, er Kenneth Moe, som til nå har vært ukjent for meg. Det skal det bli forandring på nå med en gang! Det var tre ledige eksemplar på ebokbib, så de er allerede lasta ned.
Dagblade hadde litt annen vinkling på sin artikkel om sommerboka. De har tatt for seg nye bøker fra en formodentlig lettlest feel good/ happy tears- sjanger. På den oversikta er det kun ei "norsk" bok som er med, nemlig "Malerens muse" Lisa Strømnes. Det har nok ikke gått en eneste bokblogger hus forbi at mange allerede har lest og likt den, men jeg er altså ikke blant dem- som har lest boka, altså! Jeg håper jeg får gjort det i løpet av sommeren, og selvfølgelig har jeg forhåpninger om at den skal score høyt også hos meg. Den finnes også på biblioteket, men foreløpig er det ingen ledig, så den må nok vente litt, ser det ut som. Ellers var det flere bøker som frista på Dagbladets liste. Når avisa triller femmere for denne typen romaner, er det all grunn til å forberede seg på lesemaraton! Familiehemmeligheter, gods, misforståelser, tapt kjærlighet, drama og mysikk- jeg tar meg selv i å tenke at det ikke er helt krise om det ikke bare blir strand-vær i sommer; det skal nok gå helt fint å kroe seg i et lesehjørne inne også ;o)

Hvis dette ikke skulle bli nok sommerlesing, har jeg helgardert med et tre måneders digitalabonnement på Dagbladet. Tilbudet på 99,- kroner inneholdt også tre gratis pocketbøker fra tilbudstorget i de fysiske Ark-bokhandlene, så da ble det jammen litt ekstra sommerlesing der også.

Mange av bøkene som lå der, hadde jeg lest allerede, men disse tre fikk bli med meg hjem- jeg er usikker på om jeg kommer til å prioritere "Ardennene 1944", men gemalen hadde stor tru på den og hadde lyst til å lese, så da ble det slik. Strengt tatt var det vel han som betalte abonnemente også, så da er det kanskje rett og rimelig at han fikk velge seg ei bok, han også... "Den lave himmelen" og "Bildet av Rebecca Winter" kan jeg ikke huske å ha lest noe om, men de ser ut som helt perfekte sommerbøker, så jeg satser på at det blir en bra sommer, uansett om bøkene leses inne eller ute!

Burdinga har satt nesten all skalling på sidelinja

Det er så mye man burde gjort, både som bokblogger, hundeeier, hageeier, datter, kone, søster, tante, venninne, nabo, borger... Det er så mye man tenker, vet og vurderer- og så forsvinnende lite som faktisk blir gjennomført. Jeg regner med det gjelder flere enn meg, så her har dere en liten video med en som har satt søkelyset, fingeren og ord på, og ikke minst systematisert alt dette fine vi i teorien har full oversikt over!
Den siste måneden har jeg faktisk nesten bare holdt meg til skalling. Det vil si jeg hadde bare én ting på to-do-lista: lære Lilli å sove hele natta og å tisse ute... Klapper meg sjøl på skuldra og sier vel blåst!
Det underlige er at jeg hadde forferdelig lave forventninger til hva jeg skulle få lest i mai- også viser det seg at jeg har gjort et brukbart innhogg i leselyst-lista også! Nå har det vært en stusslig bloggmåned, men det kommer dager etter disse, og et par av bøkene er suverene, de må få egne omtaler. Enkelte av de andre har jeg planer om å fortelle litt om i et samleinnlegg eller to, mens de siste muligens bare forbigås i stillhet. Skrivelysta er laber, men jeg hadde virkelig håpet at den kunne finne det for godt å komme tilbake- helst så fort som mulig!

Mest av alt bare koser vi oss ;o)

I år blir påsken HARRY! JO, det blir den!

Det sitter langt inne, men nå skal jeg komme med en innrømmelse. Jeg er helt på bærtur når det gjelde Harry Hole. Jeg er relativt rimelig sikker på at jeg har lest noen av bøkene i serien, men jeg klarer ikke å finne ut hvilke! Snømannen vet jeg, for den står i hylla med diverse eselører, arr og sår, men ellers? Tabula rasa... Det er litt flaut, jeg innrømmre det, men hallo! Hvem er det som har lest alle bøkene de burde eller skulle ønske de hadde lest? Ingen av de jeg kjenner i hvertfall, kanskje med unntak av de som av prinsipp ikke leser bøker, og de vil jeg vel egentlig ikke havne i bås med uansett.
Nu vel... Det er aldri for sent å begynne, og fordelen med å komme sent i gang, er selvfølgelig at man slipper å vente særlig lenge på oppfølgere ;o)
Lydbokforlaget (ja... mer reklame. Fortsatt ubetalt og fra hjertet), har tilbud på de ti første bøkene, men som nevnt tidligere; FABEL-app´en er fabelaktig for den som er glad i lydbøker og ikke nødvendigvis bare vil ha dem rykende ferske. (169,- pr måned- jeg trur det pgså er nevnt tidligere, men en god ting osv...)
Jeg er allerede godt over halvveis i "Flaggermusmannen", og når den er ferdig, er det ikke mer enn ni bøker igjen før jeg kan lese eller høre årets snakkis "Tørst". Det betyr også at jeg fortsatt har igjen sånn omtrent 115 timer med lydbok. Da har jeg ikke regnet med "Rødstrupe", bok nummer tre, der må jeg ty til papirbok fra biblioteket, ettersom jeg har gitt meg selv et høytidelig løfte om at jeg skal slippe å høre flere lydbøker med akkurat den oppleseren. Snømannen kan det også tenkes at jeg plukker opp som papirbok, den jeg vet jeg har lest tidligere. Da kan jeg innvilge litt skumlesing i stedt for å gi den fri tilgang til ørene mine i drøyt fjorten timer. Alle er nok enige i at det er tid vi mangler, ikke gode eller spennende bøker. Prioritering er viktig!

Nå er det selvfølgelig ikke slik at jeg bare skal ha selskap av Jo og Harry i påsken, det er flere som skal få være på hyttetur, men der blir det nok som det pleier; mange planer og dårlig med gjennomføringsevne! Innfallsmetoden vinner stort sett, men jeg har i det minste lært at man ikke trenger en hel ryggsekk med bøker i tillegg til det som allerede står ulest fra forrige langferie, og sommern før der og påsken før det igjen... Med litt flaks og velvilje fra han O Store Internett, kan det hende det blir en og annen oppdatering på hvordan det går på lesefronten.

Enn så lenge håper jeg alle får skummelt fine vårdager, om det blir her eller der, slik eller sånn, med eller uten bøker, med eller uten sol!

Nå er det dags for at kylingene skal få komme fram fra kake-tine-hybelen sin ;o)

Nytt år og nye muligheter!

2016 kom og forsvant. Heller ikke det ble året da jeg rakk å lese alle bøkene som fristet. Noen står fortsatt ulest i hyllene, enkelte ble levert tilbake uåpnet, andre ble aldri engang lånt... Det er en god ting at bøker ikke er ferskvare, men jeg har likevel en idé om at man bør prøve å lese bøker man går til anskaffelse av innen rimelig tid. Om bøkene ikke forandre seg, så gjør selvfølgelig leseren det! Det vil være skrekkelig synd om man utsetter ei bok man på anskaffelsestidspunktet ville elsket, så lenge at man har forandra seg så mye at boka blir en nedtur. Da har man jo på en måte snytt seg selv for en glimrende leseopplevelse- og kanskje helt uten at man kan være sikker; var boka virkelig en skuffelse, eller leste jeg den for sent? Så blir man gående der og gruble... Dette er forresten grunnen til at jeg kvier meg for å lese gamle favoritter på nytt. Jeg vet jo at bøkene ikke har endra kvaliteter, men jeg selv kan jo ha blitt en annen person, og ved gjenlesing kan jeg dermed frata meg selv en karamell jeg har kunnet suge på fram til gjenlesinga og den potensielle nedturen finner sted.

Sååå... litt regning og noen raske overslag har gitt meg denne planen:
I 2016 endte jeg opp med 93 bøker, litt færre enn jeg hadde (vage) ambisjoner om, men uansett gir det et snitt på 1,77 bok per uke. Just nå, er det pluss/ minus femten bøker jeg virkelig vil prioritere. Noen har jeg fått, noen er lånt (de haster det mest med) noen er kjøpt, noen husker jeg ikke engang hvordan havna her:

• Korset, av Sigrid Undset BOKHYLLELESING MARS
• Et helt liv, av Robert Seethaler X
• Hviskeren, av Karin Fossum X
• Hvert øyeblikk er vi fortsatt i live, av Tom Malmquist Levert tilbake på biblioteket ulest
• Alene sammen, av Abraham Verghese BOKHYLLELESING OKTOBER
• Simon og stjernene, av Nathan Filler X
• Minnesota-trilogien, av Vidar Sundstøl X
• Stillhet i støyens tid, av Erling Kagge X
• Advent, av Gunnar Gunnarsson X
• Max, Mischa og tetoffensiven, av Johan Harstad (Vinterferie-bok)
• Sauebondens liv, av James Rebank BOKHYLLELESING FEBRUAR
• Drømmer fra Texaco, av Cathrine Evelid X
• Maretorn, av Tone Almhjell X
• Heime mellom istidene, av Guri S. Botheim X
• Ren snø, med Vidar Kvalshaug som redaktør X

Hvis jeg holder samme lesetempo som i fjor, og jeg ikke blir distrahert av (for mange) nye fristelser, skal det la seg gjøre å bli ferdig med disse sånn omtrent til vinterferien i slutten av februar. Det burde jo være mulig, men erfaring tilsier at det svært ofte er langt fra Bør til Gjør...
Et lite halmstrå er at Hedda kan sette i gang en ny runde med bokhyllelesing. Da kan jeg forhåpentligvis "spare" noen av disse til et dertil egna tema.

Bildekilde

Det viktigeste er kanskje å kose seg med bøkene. Det skal jeg så absolutt gjøre- også håper jeg at jeg kan holde meg selv såpass i ørene at jeg klarer å blogge om de bøkene det er verdt å blogge om. Det er fortsatt slik at et kort innlegg med ris og ros er bedre enn de grundige, analytiske innleggene som aldri blir ferdig! Jeg har fundert mye på om det finnes en slags mal som gjør det litt lettere å sette seg ned og skrive, mendet eneste jeg kommer fram til, er jerndisiplin- hvilket jeg slett ikke har. Inntil videre får jeg prøve å følge et tips jeg fikk av Beathe en gang: Skrive starten på bloggposten med en gang jeg begynner på ei nye bok, da er det liksom "bare" å fylle på med litt synsing og noen linker til slutt... Bare... Liksom...

Nu vel.. Året har bare så vidt åpna, og det er tid nok til både gode og dårlige bøker samt opp- og nedturer på skrivefronten. Jeg krysser fingre for mest mulig gode leseoppleveler, stabil og strukturert skrivelyst- og selvdisiplin i bøtter og spann! Gi meg gjerne en dytt og et hint hvis dere merker at det sklir ut ;o)

En dominoeffekt eller to

Jeg antar at det er få som ikke har fått med seg at det har gått en (teoretisk) ryddebølge over landet. (Hvis det mot formodning skulle være noen, kan man google "KONMARI") Rydding skal bidra til at folk blir lykkeligere. Tja, jeg er vel litt i tvil, men om livet ikke akkurat blir en dans på roser, så blir det kanskje litt enklere? Da jeg sluttet å jobbe for noen år sida, hadde jeg en storstilt rydd-og-kast-aksjon. Kjellern ble fri for rot og musereir, klesskapene ble befridd for filler og møll. Etter det har jeg i rykk og napp prøvd å leve etter tretrinnsregelen som jeg innbiller meg at jeg har klekt ut helt av meg selv- om det virkelig er slik skal jeg ikke banne på. Uansett går det ut på at man skal kaste en ting hver dag, gjøre noe nyttig hver dag og sist, men slett ikke minst: gjøre noe morsomt hver dag. På sikt så er dette ei oppskrift som på kan gjøre livet litt enklere og forhåpentligvis litt bedre. (Litt visualisering som idrettsfolk driver med, kan være gunstig her...!)

Jeg har ikke lest den så mye omtalte ryddogværglad-boka, men jeg har lest en norsk variant; Ekte hverdag av Sølvi  Foss. I oppbygging minner den mye om Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" som var populær for noen år sida- den leste jeg også nemlig! I løpet av ett år har de tatt for seg ulike hverdagsoppgaver/ områder- kall det hva du vil- som bidrar til stadig påfyll av stress og/ eller dårlig samvittighet. I teorien skjønner jeg at de har noen gode poeng, men i praksisk skjer det fint lite. Jeg ender opp med tretrinnsregelen i skippertak. Det enkle er ofte det beste.
Hvordan det nå er eller ikke er i de tusen hjem: i helga kom jeg på et nytt ryddetips- og denne gangen er jeg nesten-temmelig-ganske-helt sikker på at jeg kom på det helt av meg sjøl! Mange tar vare på ting fordi de gir hyggelige assosiasjoner eller fordi det knytter seg minner til dem. Gamle julekort, barnetegninger, klær osv. Ting de trolig ikke ser på, tar i eller bruker i det hele tatt, ting som bare ligger og tar opp plass. Jeg tar sjansen på å kalle det nyttig, men hyggelig skrot. Her er det geniale: ta bilder av tingene og lagre dem på en minnepinne! Da har man en bitteliten hyggelig samling man kan ta fra hvis man skulle ende opp i et nostalgisk hjørne. Man trenger faktisk ikke velge mellom å sitte med alle kreta-kortene eller dårlig samvittighet for å ha kastet noe, man kan heller score flinkis-poeng ved å arkivere og systematisere minner for framtida! Rett og slett genialt- og tipset skal dere få helt gratis, jeg skal ikke skrive/ selge bøker/ holde foredrag om rydding, til det er jeg selvfølgelig altfor bedagelig anlagt...
Etter den ulykksalige bokhyllelesinga jeg skrev om i forrige innlegg, bestemte jeg meg for å ta grep. (det er her dominoeffekten i overskrifta kommer inn i bildet..) For meg er ikke bøker i noen særstilling når det kommer til hva som bør tas vare på. Resultatet ble ei plastbalje full av bøker jeg ikke kommer til å lese/ ikke kommer til å lese igjen. I tillegg til at jeg har et bilde av bøkene/ elendigheta, har jeg verdens beste samvittighet: bøkene blir å finne- sannsynligvis rått billig- på loppemarked på Dalsbygda Samfunnshus neste helg ;o)

Hyggelig, men unyttig skrot?

Det er forresten flere som utsettes for dominoeffekt- til og med mange som gjør en stor innsats for å kunne knipse på den første "brikken"- Er det ikke fantastisk hva folk finner på, og ikke bare tenker, men faktisk også gjennomfører?!

Kriminelt travle dager!

Startskuddet har gått for årets krimfestival, og det mestes streames på nettet slik at Alle og Enhver kan få med seg det meste!
Problemet blir selvfølgelig hvordan man skal prioritere- vi har jo i tillegg skiskytter-VM i Oslo og Ski Tour Canada. Her må man rett og slett sette seg ned med en timeplan og tenke seg godt om slik at man får med seg mest mulig ;o)

For eksempel livet og bøkene. Dagene som kommer og går.

I dag blir det innedag.

Prisen for en kald dag med snø, ski og fjell er av og til forkjølelse. Det er det vel verdt!

Mulig det vart for mye vind, kuldegrader og frisk luft i går, for nå sitter jeg her og prøver å sjonglere tekoppen og papirlommetørklærene innimellom nysanfallene.. Jeg tar det for gitt at det er en ordinær endagsaffære, og at jeg kan stille til start på Sjusjøen da startskuddet går for skiskytterne i morgen! (Det vil forundre meg veldig om jeg ikke skal klare å sitte i en sofa eller stol og se på tv, det er uansett derfra jeg kommer til å rope gode råd, engasjerte heiarop og oppgitte eder og forbannelser...)
Hvis det (mot formodning) er noen som ikke skal få med seg sesongåpningen, kan jeg anbefale ei knakande god og interessant bok, nemlig denne:

"hva er en roman" av Tone Selboe. På Universitetforlagets nettside kan dere lese mer om boka, finne linker til anmeldelser og høre forfatteren fortelle om romanen som sjanger og fenomen. Det er ei forholdsvis tynn bok, men jeg har brukt lang tid på å lese den- og jeg har brukt mye papir for å notere gode poenger, fiffige sammenligninger og tips om romaner som på en eller annen måte har satt standarder for senere forfattere og bøker. Jevnlig kommer det romaner om romaner (og lesere), men dette er altså velformulert, gjennomtenkt, engasjert og entusiastisk sakprosa om alt en roman er eller bør være, og ikke minst hva den ikke er. Det er visstnok adskillig lettere å utale seg kort og presist om det siste! Dagblandet skrev forresten i sin anmeldelser at boka bør være pensum for alle som leser bøker, så er du inne på en bokblogg, er det sannsynlig at du er i målgruppa!

Et tema Selboe er innom i boka si, er selvbiografiske romaner. Dette er jo en sjanger som har vokst de siste årene, og Knausgård er i så måte i en klasse for seg. Jeg har aldri orket å ta for meg "Min kamp-bøkene", men i farta kommer jeg på blant annet Anne B. Ragdes "Jeg har et teppe i tusen farger" og Cecilie Engers "Mors gaver", som jeg husker jeg var godt fornøyd med. Nå sitter jeg her med ei anna bok som i aller høyeste grad faller innunder den kategorien, og som fikk en del kritiske kommentarer/ spørsmål da den kom ut i høst, Merete Lindstrøms "Fra vinterarkivene" (Lydbokforlaget/ Oktober)

Årets vakreste cover- årets mest spennende tittel!

Enkelte mente at den har passert grensa mellom personlig og privat, og at den er for utleverende.
Tidligere har jeg slitt for å få grep på denne forfatteren, jeg har lest/ hørt "Dager i stillhetens historie", men avbrøt novellesamlinga "Arkitekt". Også denne gangen synes jeg hun skriver "vanskelig", i den forstand at det er mye tanker, assosiasjoner, minner og frykt som går over i hverandre. Det er også noe med tidshoppene som gjør at jeg sliter litt med å henge med. Hvis dette hadde vært en "ordinær" roman, hadde jeg nok gitt opp, men det er virkelig- og det er virkelig en sterk historie, så jeg kan da ikke bare gi opp selv om jeg møter litt motstand? Jeg mener å huske at en anmelder nevnte humor, det har jeg ikke lagt merke til hittil, men kanskje det kommer? Snart? Jeg pleier ikke å lese så mye av hva andre synes før jeg har lest/ hørt bøkene selv, men denne gangen skal jeg gjøre et unntak. Det er mulig at å lese en anmedelse eller to vil sette ting litt på plass for meg, slik at det blir enklere å se helheten.

Så får vi sjå, om Lindstrøm blir evig arkivert eller tatt inn i varmen- og om skiskytterne får dreis på ski, staver, smørning og gevær, eller om de heller vil at helga skal gå inn i glemmeboka. Det er jo ikke alltid det har gått like bra... Helg blir det uansett- fyll den med mest mulig av det dere liker aller best!