Gjensyn med Varg Veum- og jeg kaster inn håndkleet.

Ja...
Ei uke sida forrige innlegg. Der hadde jeg en stabel med bøker jeg hadde ambisjoner om å lese i løpet av de siste (korte) ukene av året.
Akkurat... Dream on... Eller våkn opp og prøv å realitetsorientere deg!!

Har jeg lest noe denne uka som har gått? Tja.. Litt... I boka om Tirpitz, litt i ei biblioteksbok av Edvard Hoem, litt i biografien om Malala, også har jeg hørt ferdig Gunnar Staalesens nyeste bok om Varg Veum, Ingen er så trygg i fare. Veum og jeg hadde jevnlig kontakt i lang tid, før vi... vokste fra hverandre. I forbindelse med at den forrige boka om ham kom ut, fikk han være med på reinsjakt- det var et vellykka gjensyn. Såpass vellykka at denne gangen valgte jeg å ta ham med på elgjakt, selv om det på langt nær er like fint og behagelig. Så skulle det da også vise seg at gjensynet denne gangen ikke ble like gledelig. Veumen kunne denne gangen fortelle om et forferdelig uføret han hadde havna i etter en lang og mørk periode hvor han mer eller mindre hadde gått i konstant alkoholrus. Denne rusen gjorde at han  hadde problemer med å gjøre rede for hva som hadde skjedd, hvem han hadde vært sammen med eller hvordan han kunne ende opp som en av flere som ble arestert i en storstilt (internasjonal) samordna politiaksjon retta mot pedofile. Ved en tilfeldighet klarte han å rømme fra varetekt, og etterhvert klarte han å finne noen tynne tråder han kunne begynne å nøste opp for å komme til bunns i saken. Og det vil jeg bare si, kjære leser! Det var ikke rart at han hadde problemer med å rekonstruere hendelsesforløpet, for her var det mange aktører med heller uklare forbindelser seg i mellom, så jeg er imponert over at han til slutt klarte å finne forklaringene.
Det høres ikke ut som jeg er misfornøyd med historien, nei? Problemet er at dette er ei lydbok, og hvor mange ganger har jeg nevnt hvor viktig det er at man finner tonen med innleseren? Det er det sikkert ingen som vet, men det er sånn cirka hver gang jeg skriver om ei lydbok, og man lærer seg fort hvem man trives med, og hvem man helst styrer unna. Av og til drister man seg til å stifte nye bekjentskap, ofte går det bra, andre ganger skurrer det. Her skurrer det (bokstavelig talt) for meg. Jeg hadde store forventninger til at Lasse Lindtner skulle passe godt, men han ble det kanskje litt for mye av det gode? Lindtner leser ikke, han spiller. Og det virker som han er overmåte opptatt av at lytteren for enhver pris må få med seg at det er forskjellige personer som snakker- og jeg får assosiasjoner til tegnefilmer og Stompa-hørespillene på Lørdags-barnetimen.. En veldig bra historie, men den blir dessverre drept av at persongalleriet blir gjort til karikaturer av oppleseren. For ordens skyld: På nettsida til Lydbokforlaget er det lagt inn en lytteranmeldelse av denne boka, og vedkommende framhever at Lasse Lindtner leser bra, så da er det vel fortsatt sånn at smaken er som baken: delt.

Nu vel... Jeg har uansett åpna øynene for en realitetsorientering, og har skjønt at ambisjonene jeg flagga i forrige uke er helt urealistiske. Bokbloggerprisen får seile sin egen sjø, så får jeg heller henge meg med på samlesing utover våren og sommeren. Det føles i grunnen helt greit å ha kasta inn håndkleet! Herfra og ut året skal jeg ta det som det kommer. Lista er lagt helt ned på bakken, så det skal være overkommelig å fullføre...

Nå er det disse små lydbøkene jeg har lyst til å høre. De er lasta ned til mobilen og jeg er klar som et egg! Inspirert av Veum og Lindtner, måtte det jo bli et Stompa-hørespill med litt juleforberedelser. Neste er Marit Nicolaysens Svein og rotta, som jeg vet er superpopulære, men som blir nye bekjentskap for meg- og jeg gleder meg til å bli med de to til julefeiring på landet! Terje Strømdahl leser, og det håper jeg blir bra! Tredje boka er Levi Henriksens andre samling med julenoveller,"Alt det som lå meg på hjerte". Jeg er veldig glad i Levis bøker, ikke fullt så glad i å høre ham lese, men så er det det da, at det er litt artig å høre forfattere lese sine egne bøker, og sida det er noveller, kan jeg ta de i små doser, så jeg klapper meg sjøl på skuldra og sier noen oppmuntrende ord om at det helt sikkert går bra denne gangen. (Og jeg nevner ikke med ett ord at jeg står i lånekø for hans aller nyeste bok, "Harpesang"...)

Så da har jeg noen nye bøker på vent, da! Optimismen er til å ta og fle på, og kommer jeg gjennom disse, er nok julestmningen på plass også, tenker jeg!
Er det noen som trenger flere idéer til tidsaktuelt lesestoff, så er det ikke umulig at det er noe å hente I Beathes Bokhylle- der er det flere som viser fram vente-bøkene sine, i dag som de fleste andre tirsdager ;o)