lørdag 26. mars 2011

En dåre fri

En dåre fri
Beate Grimsrud

Cappelen Damm
510 sider 



Denne gangen skal jeg hoppe over avsnittet som viser til at dette er en reise-lese-blogg. Grunnen er rett og slett at En dåre fri er altfor grusom, altfor gripende, altfor håpløs vakker- altfor ALT til at denslags utenomvås kan tillates...


Dette er en forferdelig historie der vi følger den schizofrene hovedpersonen Eli fra hun er barn, til hun som voksen, veletablert og suksessrik filmskaper og forfatter, skriver sin selvbiografi. Hele livet har hun vært splittet, hun var en prinsessevakker jentunge, med massevis av venner som elsket å høre henne fortelle historier, hun var supergod på fotballbanen- og likevel følte hun seg utenfor i de fleste sosiale sammenhenger. Bare sammen med den eldre søsteren Marit, følte hun seg på en måte trygg. Marit flyttet til Australia, der hun omkom i ei ulykke. Dette tror jeg er veldig viktig for hvordan det går med Eli senere; hun mistet den eneste som holdt henne fast og oppe. 
Eli har alltid vært bestemt på å bli forfatter, og til tross for dysleksi og et syn som er så dårlig at hun omtrent ikke har gangsyn, får hun etterhvert hjelp slik at hun kan gjennomføre dette. Hun går på forfatterskole, og får venner der som blir viktige for henne senere, både når det gjelder skrivinga, men de blir også hennes nærmeste støttespillere når livet og tilværelsen rakner, når stemmene i hodet tar over styringa, når de verste marerittene er virkeligheten, når hun blir tvangsinnlagt på avdelingen, når hun prøver å ta livet sitt, når livet er lett- de lar henne aldri i stikken. Aldri.
Boka er skrevet i jegform, noe som gjør skildringene fra de dårlige periodene grusomt virkelige. Beskrivelsene av hvordan det oppleves å bli lagt i remmer, tvangsmedisinert, kampen for å få nytt grep om virkeligheten... Jeg kan ramse opp i det uendelige, det kryper under huden din, setter seg i magen, man blir kvalm og alt gjør like vondt! 
Dette er ei bok som bør leses av alle som omgås andre... Den gjør kanskje at man blir litt mer ydmyk, mer forståelsesfull i forhold til de som ikke passer inn i A4-formatet, mer respektfull i forhold til de som jobber og gjør sitt beste innen helsevesenet- og ikke minst: man blir uendelig takknemlig for å være frisk, føle seg trygg og tross alt ha grep om livet, selv på de dagen som føles litt grå. Man vet aldri når det kan bikke over, eller hvem det bikker for, det kan skje hvem-som-helst når-som -helst.. 

Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal. (sitat s. 405)


HER har Dagbladet har en veldig god anmeldelse av boka. Det eneste jeg egentlig har å tilføye der, er at Erik, en av stemmene Eli hører, sannsynligvis er en utgave av Gammel-Erik.


tirsdag 15. mars 2011

Haugerud

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Forlaget Oktober 2009
125 sider









Haugerud tilhører bydelen Alna i Oslo. Opprinnelig var Haugerud en storgård med flere husmannsplasser, kjent helt tilbake til middelalderen. Bildet viser ett av forslagene som kom inn etter en arkitektkonkurranse i 2009, og viser morsomme "Yatzy-blokker". Inntil videre, og sannsynligvis i all overskuelig framtid, vil Haugerud fortsatt være preget av asfalt, blokker, mur og betong.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er Skomsvolds debutroman. Den byr på overraskelser! Den første fikk jeg da jeg stod med boka i handa første gangen; ei tynn lita flis. Videre har boka fått veldig mange rosende omtaler, men også en del har vært mindre begeistrede- min omtale havner i den første kategorien!
Boka handler om Mathea Martinsen, som hele livet har levd for og gjennom Epsilon, som hun var gift med, men som nå er død. Hun har aldri hatt noe jobb, venner eller familie, aldri gjort noe for sin egen del. Alt hun har gjort, har vært for at Epsilon skal trives; og hun har faktisk vært fornøyd med det. Nå som hun gammel og alene, blir hun redd for å dø, uten at noen engang har lagt merke til at hun har levd. Mathea forteller om nåtida, samtidig dukker det opp episoder fra fortida. Så hvordan i alle dager kan en slik historie gjøre seg fortjent til superlativer som varm, hummoristisk, rørende, strålende, burlesk? Det lyder unektelig mer tragisk, trist og dystert- og det er den også, men det er ikke det den først og fremst er. La meg gi dere et lie utdrag fra side 56:

Værmeldingen tar slutt, og statsmeteorologen ønsker meg en god kveld, jeg takker for det og tygger videre på agurken mens jeg tenker på bitemerkene. Det gjør jeg fordi Descartess sa at jeg tenker, altså er jeg. Men så forsvinner til min store forskrekkelse den ene fortanna mi ut av munnen, og i natt mistet jeg en føflekk, den lå igjen på lakenet da jeg stod opp, det blir bare mindre og mindre igjen av meg. Hvor skal dette ende?
Tanna sitter fast øverst på agurken, med blodsmak i munnen stirrer jeg perpleks på dette som ser ut som et våpen til å drepe sel med. Jeg løsner tanna og prøver å putte den inn der den en gang har vokst ut, men den passer ikke lenger, det er som den har fått smaken av storbyen og ikke kan dra tilbake til hjembygda:"Dette stedet er blitt for lite for meg."

Jeg har ikke helt klart for meg hva det er som gjør denne boka så fablaktig, men jeg mistenker at det har med språket å gjøre; ett av de to viktigeste ingrediensene i en roman: for det første må det være en bærekraftig historie, for det andre må den ha troverdig, godt språk. Karin har samlet flere omtaler av boka her, så kan dere kikke litt- før dere løper til bokhandelen eller biblioteket! 125 små sider du kommer til å glede deg over å ha lest :)

lørdag 12. mars 2011

Svartskog

Det lille livet
Steinar Lem
J.W. Cappelen Forlag 2005
224 sider
















Svartskog ligger lengst vest i Oppegård kommune, og er den delen av kommunen som har tynnest befolkningstetthet. Kanskje mest kjent for Ingjerdstrand (badestrand) og at Roald Amundsen bodde her. Boligen heter Uranienborg, og har vært museum sida 1935.

(Ill.foto:Svartskog Naturfoto.)


Det lille livet er intet mindre enn ei perle. Ikke av det sprudnende, støyende slaget som du med iver og glød anbefaler til gud og hvermann, mer den typen du er takknemlig for å ha funnet og som du skulle ønske at alle andre også kunne finne, lese, ta vare på, tenke på og ha med seg videre.
Fra bokas bakside:

Det er en sammenheng mellom et godt miljø og et godt liv: Den dyrkningsjorden som går med til å frembringe en gjennomsnittlig kjøttkilo, kunne alternativt vært brukt til å dyrke 120 flasker vin. Å drikke vin er med andre ord god miljøpolitikk.
Det lille livet er en rik bok, både personlig og litterært. Lem diskuterer vegetarianisme med en venn over et indisk måltid, han spiser et torskehode mens han reflekterer over hvor sunt det er å spise oppdrettsfisk, og han diskuterer flrbrukssamfunnet med sine 18 måneder gamle tvillingdøtre, Erle og Tina.
I en tid hvor vi ofte venter på lykken rundt neste kjøkkentrend, er det ikke mange som er bekymret for artsmangfoldet, rovdyrpolitikken eller det private forbruket. Det er Steinar Lem.

Jeg har tidligere lest Gunn Hild Lems Sorg og sommerfugler, og har nok latt hennes bok danne et slags bakteppe når jeg har lest denne. Jeg har ikke tenkt å utbrodere akkurat det altfor mye, men jeg anbefaler virkelig alle å lese begge. Bøkene gir hverandre ekstra dimensjoner, dybde og perspektiv som jeg hittil ikke har funnet hos andre bøker. (Sannsynligvis betyr det ikke noe om du leser den ene eller den andre boka først.)
Aldri hadde jeg trudd at det kunne gå an å skrive så vakkert og poetisk om et tema som oftest blir framstilt naivt/ overbærende eller agressivt/ hysterisk- avhengig av om du står på kapitalens eller naturens side. Den er kort fortalt et forsvarsskrift for det umælende livet, alle store og små, de usynlige, de noen vil bli kvitt, de unyttige, de vi enda ikke har oppdaget- og egentlig, når alt kommer til alt; oss selv- humanoidene. Jeg kommer alltid til å vende tilbake til denne boka, og jeg kommer alltid til å ha den i bakhodet når ting skjer; jordsjelv og tsunami i Japan, nei til utredning av oljeutvinning i Lofoten/ Vesterålen, SNO´s utgraving av jervehi for å drepe jerveunger, maskinell skogshogst uten å ta hensyn til verken spillplasser eller nøkkelbiotoper, biodrivstoff på bekostning av matproduksjon der folk sulter, sjokoladepapir i skiløypa... Hvis noe vurderes eller diskuteres, kommer mitt standpunkt heretter til å være: Ikke ta sjansen hvis det overhode kan være en liten mulighet for at det verste kan skje. Vi må rett og slett la naturen ha rangen!
  
Ps: Link til Framtiden i våre hender her!