Anti-jul, med et snev av tro, håp og optimisme. Tross alt.

Løfter skal man holde, så sant det er mulig- og kanskje er det ekstra viktig nå før jul, hvis man skal ha noe håp om at han dere vet skal komme feiende ned pipa med unyttige gaver man verken ønsker seg eller trenger..? I januar, da jula nyss var over hadde jeg et innlegg om ei rett fornøyelig ungdomsbok med snø, jul, forelskelse, forviklinger og en tekopp-gris som viktige ingredienser. Jeg lovte å gi dere en påminnelse da det ble på tide å plukke den opp på nytt. Det blir ikke mer passende enn dette ;o)

Boka er altså "La det snø" av Maureen Johnson, Lauren Myracle og John Green. Lydbokutgava er rett og slett ren fornøyelse, og hvis det skulle friste, finner dere omtalen min HER!

La det snø- og snø ble det ❄️

Av Maureen Johnson, Lauren Myracle og John Green
Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
(klikk på lenkene for leseprøve/ mer info)
Spilletid: 7:25/ 320 sider
Oversatt av Stian Omland
Lest av Kikki Stormo,
Karin Okkenhaug Seim og
Christoffer Staib.

Hvordan kjennes det å være tilbake i hverdagen? Kjennes det litt tomt uten nisser, glitter, smultringer og engler som daler ned i skjul? Hadde det vært greit med en myk overgang til striskjorte og havrelefse?
Jeg har et supert forslag! Jeg har nemlig lest/ hørt tre aldeles nydelige julefortellinger! De er beregnet for ungdom, men ettersom alle gjerne vinker litt beskjedent til barnet i seg i disse juletider, er denne helt innafor og kan anbefales også til de av oss som har oppdaget ett og annet grått hår og/ eller ei og anna rynke hist og her.
Jeg vet ikke hvordan de tre forfatterne har samarbeidet om dette prosjektet, men det framstår som tre separate fortellinger med tre hovedpersoner, som til dels har felles bipersoner og kulisser- og der historiene til slutt ender opp på samme Starbucks, og det viser seg at- om ikke alt- så i hvert fall mye flettes inn i hverandre.
Ta tidenes (amerikanske) snøstorm, minst tre knuste ungdomshjerter, en håndfull misforståelser, litt såret selvbilde, et lite dryss sukker og kanel, en søt rosa mikrogris, en stor rull aluminiumsfolie -og vips så har du et julemirakel! Eller kanskje til og med selve JULEMIRAKELSENTRALEN!
Stort og fornøyelig persongalleri. Sjarmerende, søte, morsomme, romantiske, handlingsmettede og ikke minst stemningsskapende historier. De tre oppleserne er dyktige og er med på å gi ekstra liv til fortellingene, samtidig som de er med på å understreke ulikhetene hos de tre hovedpersonene. 
Denne ligger an til å bli hentet fram igjen om la oss si en elleve måneders tid- jeg skal minne dere på det når peppernøttene er i boks neste gang ♥

❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️ 

Som jeg nevnte i forige innlegg, blir jeg som regel ikke overmannet av julestemning. "La det snø" hørte jeg i romjula, og tenkte at "Fader heller! Kan de snø ned når de er på vei til julefeiring i Florida, må det da være mulig å mane fram litt vinterstemning her også!??" Jeg har aldri prøvd meg på å diktere været, men i dette tilfellet viste det seg faktisk at det kan la seg gjøre! Jeg klippet snøkrystaller som jeg hengte opp i vinduet, og fant fram strikkepinner og garn for å strikke votter med det treffende og aktuelle navnet "Isrosa". To dager etter begynte det å fisle ned litt lett snø, ikke mye, men det dalte jevnt og trutt hele dagen, og allerede lørdag var det såpass at vi kunne finne fram et par gamle ski og prøve oss opp lia. Søndag ble det en ny tur, men så ble det visst litt for mye vinterstemning og litt for kaldt til at det blir flere turer med det første. Det spørs om jeg skulle holdt meg til enten papirkrystaller eller votter ;o) Uansett, jeg har mitt eget lille julemirakel...

HELVETE HELLER. Kapittel én, for svarte.

SATAN! Jeg øver meg på å si sånt høyt. Har egentlig øvd i det stille en stund, men nå er det satans på tide å få opp volumet. Nå skal jeg  i hvert fall skrive kukord  som BALLEFAEN og GIGARASSHØL. Onde og aggressive ord som skal vise idioter hvor skapet skal stå.
Jeg er nødt til å se langt faen forbi at jeg her og nå skriver i en KLADDEBOK og ikke på en satans snasen laptop. Dette er hakke meg min eneste sjanse, og jeg må drite i format og satse på innhold. For jeg hadde nettopp en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jepp, dette sto jeg jaggu og tenkte for noen timer siden: Jeg er kloden Tellus´ mest ulykkelige menneske. Banna bein. Og under den nylånte haugen min av biblioteksbøker mynta på folk som er cirka femtiåtte, fant jeg denne retro kladdeboka. Har fått den påskolen for å greie ut om både det ene og det andre, men nå tar jeg jammen meg tak i dette klorbleika spetakkelet og begynner å skrive egne greier. Blir sikkert bare søppel, men det får ballefaen meg bare bære eller briste.

Dere skjønner at jeg bare måtte ta med de første avsnittene fra denne boka? Her er det pokker meg ikke snakk om å luske rundt grøten. Det er rett på sak, rett inn til kjernen, rett i hjerte. Og fra hjertet.
For ei stund sida skrev jeg om hvordan det gikk da jeg kjøpte ei fuglebok for å gi bort til jul. Det hadde ikke foresvevd meg i måneskinn at jeg skulle gå i den samme fella en gang til- og i hvert fall ikke etter så kort tid... Jeg leste dette innlegget hos Lena/ Les mye, og det var helt opplagt at den måtte bli årets julegave til E. (Leseponny, fjorten år- midt i blinken!) Så måtte jeg bare kikke litt da. Og lese litt. Og jeg hadde registrert at det er forfatteren sjølv so les, men jeg hadde ikke hørt på utdraget på Lydbokforlagets sider, så jeg gjorde det også. Bare for moro skyld, liksom... Men dere vet at når man først har lagret bankkortet på "Min side", så er det bare et par-tre tastetrykk å kjøpe lydfiler? Rett inn på mobilen. Dere har hørt tipset om å kjøpe julegaver du har lyst på sjøl, så blir det antakelig godt mottatt osv? He-he... Da ligger jeg forholdsvis godt an så langt- jeg har endt opp med å faktisk kjøpe det samme til meg selv nok en gang, ikke bare ønske meg det ;o)
Jeg kan leve godt med sånne "feller". Jeg har hatt denne på øret når jeg har gått tur med hundene, og banna bein: jeg har gått med så bredt glis, at hadde jeg møtt noen underveis, hadde de sannsynligvis trudd jeg ikke var helt vel bevart...

Til boka. Vanessa er femten år, bor sammen med mora i en kommunal leilighet i Oslo, mora drikker, tar piller, sover og ikke stort mer. Faren har gått ut og inn av fengsel og er ikke spesielt innvolvert i livet hennes. HUn hadde en gang en lillebror.. På skola er hun langt fra populær, og for sikkerhets skyld har det blitt bestemt at hun skal være med i ei gruppe som skal samles hos sosiallæreren en dag i uka. Det er da Vanessa bestemmer seg for å ta grep, hun FAKTA FAEN skal bli ny!
Dette er en sjarmerende, søt, fandenivoldsk, intens, truverdig, så, morsom, alvorlig og handlingsmettet historie om vennskap og mangel på venner, om hva det kan koste å ville holde maska, om foreldre som ikke følger opp, men at det også har forklaringer. Det handler om at man tross alt kan finne seg en plass og en identitet, og at enten så går det bra eller så går det forhåpentligvis over. 
Persongalleriet er fargerikt og levende, og hovedpersonen selv og de andre ungdommene i psyko-gruppa er nydelige- helt til å spise opp! Dette er ei sånn bok jeg blir litt lei meg av å lese, ikke fordi handlinga er så trist, men fordi jeg så gjerne skulle ha lest den da jeg selv var tenåring og kunne hatt godt av å se at det tross alt ikke er så ille likevel, at det kan ordne seg for snille jenter også.

Her er det superduper lett å konkludere. Denne må dere lese- eller kanskje aller helst høre. Andrea Bræin Hovig er jo en dyktig skuespiller og dermed også en eminent oppleser. Jeg står i fare for å tippe over mot skamros, men det får så være:
Dette er bok nummer 115 hittil å år, og jeg overdriver ikke når jeg skriver at dette er en av de mest fullkomne bøkene jeg har lest/ hørt så langt! Hvis bare mange nok leser denne, er jeg sikker på at den vil få nok nominasjoner til at den kommer på kortlista for bokbloggerprisen, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at den ligger usedvanlig godt an til å vinne en pris!

Vanessa har forresten gjesteblogget på ubok.no, i tillegg finner dere de første sidene som pdf her.  Og "leseprøve" ligger som alltid på Lydbokforlagets sider.

GOD FORNØYELSE ♥

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Spilletid 7 timer, 9 minutter/ 288 sider

Lest av forfatteren

Ungdomsroman

Begge utgavene har jeg kjøpt selv.

Tro, håp og eplekake- Det er alltid noen smuler igjen

Av Sarah Moore Fitzgerald

Oversatt av Heidi Grinde

Utgitt av Schibsted- NÅ VIGMOSTAD & BJØRKE FORLAG

Ungdomsroman (målgruppe 12+)

Av og til er det ikke til å unngå at hummøret svinger og at stemningen er på nedadgående. Til tross for at sola skinner fra skyfri himmel, humlene surrer og man kan sitte på dørhella og vite at verden fortsetter sin skjeve gang, helt uten at man trenger å legge så mye som to pinner i kors.

En slik dag overbeviste jeg meg selv om at det var verdt å prøve "Tro, håp og eplekake-kuren"- og gjett hva!? Det hjalp!

Tenåringene Meg og Oscar har vært bestiser så lenge de kan huske. Begge har et gryende håp om at det kanskje kan bli noe mer, men ingen av dem tør å si det til den andre, for i verste fall kan det jo ødelegge hele det fine vennskapet deres.

Det skal vise seg at vennskapet uansett blir satt på prøve. Foreldrene til Meg bestemmer seg for å slå til på tilbudet om å bo og jobbe et år i utlandet, og Meg må motstrebende bli med. Avtalen om å maile hverandre daglig blir etterhvert vanskelig å holde, fortroligheten forsvinner, det baller på seg med misforståelser, taushet og bortforklaringer, og på toppen av det hele flytter vakre Paloma inn i Megs hus mens de er borte. Med en voksens lesere øyne, er det ikke vanskelig å gjennomskue spillet hennes, men for Meg og Oscar, som ikke klarer å se verken skjulte motiver eller hele bildet, blir det etterhvert svært vanskelig. For Oscar så uutholdelig at hun bestemmer seg for å forsvinne fra alt sammen. Etter noen dagers leting, finner man sykkelen og skoene han i sjøen, og det konkluderes med at han har tatt sitt eget liv, selv om de ikke finner noe lik. De eneste som nekter å gi opp håpet om at han fortsatt kan være i live, et Oscars lillebror, Stevie, og Meg. 

Boka er bygd opp ved at Meg og Oscar forteller i annethvert kapittel. På den måten vêr hele tida leseren litt mer enn de to hovedpersonene, og det bygges opp en fin spenningskurve. 

Dette er som nevnt ei ungdomsbok, og det passer derfor bra at temaene blant annet er vennskap, mobbing, sjalusi, (dårlig) selvbilde, tillit, åpenhet, raushet- og selvfølgelig forelskelse. Boka er lettlest, engasjerende og hjertevarm. Absolutt lett å anbefale for ungdom og ungdommelig voksne 😃

PS. Les boka for å finne ut hva noe så alminnelig som eplekake kan gjøre!! Hvem skulle trodd at eplekaker kan være magiske? 🍏