Pergamentet

Gert Nygårdshaug

CappelenDamm, 2013
390 sider

Jeg har skrevet litt om boka og forventningene jeg hadde til den i dette innlegget. I tillegg har Anita alias Artemisia, skrevet en knallgod omtale her- hun er hva jeg vil kalle en dedikert Nygårdshaug-fan!

Mikro-resymé: Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen, Fredric Drums onkel, snubler nærmest opp i en drapssak i Oslo. Etterhvert får saken forgreninger til London, Italia og Mexico. Flere lik dukker opp, spor peker (i følge Skarphedin altfor opplagt) mot en bestemt person, Skraphedin nyter sin stilton og rødvin mens hjernen gjør sine kreative krumspring. Til slutt faller brikkene på plass, løse tråder nøstes opp, og saken får en fornøyelig (om enn litt usannsynlig) oppklaring.
I filmen under, gir forfatteren en liten redegjørelse for hvordan boka ble til.


Da jeg begynte å lese Pergamentet, hadde jeg forventninger og forhåpninger om en drivende og dramatisk krimroman. Etter å ha kommet ganske langt, syntes jeg fortsatt at det dramatiske mangla- til tross for opptil flere drap, innbrudd og dyrekadavre. Derimot syntes jeg språket og kommentarene var både finurlige og morsomme, og da jeg fortsatte lesinga med ei ny innstilling om at det heller var en underholdningsroman ( hmm... er det egentlig en egen sjanger?), da ble jeg straks mye mer fornøyd!
For meg er det helt opplagt at Gert Nygårdshaug har skrevet en veldig atypisk krimroman. Han legger mye mer vekt på språklige krummelurer enn det som er vanlig, og Pergamentet er virkelig et studium verdt for de som elsker innskutte bisetninger!! Aller mest fryder jeg meg kanskje over hvordan de andre etterforskerne blir sittende igjen som spørsmålstegn når Skarphedin kommer med sine meget tåkelagte ledetråder og hint- eller for ikke å glemme Skarphedin iført stråhatt, t-skjorte med påskrifta "SHUT UP AND FISH", sandaler og en knelang lyseblå shorts...

I boka er det flere henvisninger til de tidligere bøkene med Drum og Olsen, og her må jeg bare medgi at jeg har visse kunnskapsmangler. For opplevelsen av denne boka, trur jeg ikke det var noe stort tap- faktisk fungerte det i mitt tilfelle mer som små reklameplakater: Jeg fikk lyst til å lese de bøkene i serien jeg ikke har fått med meg enda ;o)

Tilslutt en irrelevant digresjon: Jeg ble litt overraska og skuffet over følgende som står på side 365:

Nå smilte Skarphedin Olsen et ondt, ulveaktig smil (...)

Også jeg som hadde et så sterkt inntrykk av at Nygårdshaug var opptatt av miljø og natur? Jeg hadde ikke trudd at han ville bruke ond og ulveaktig for å beskrive en og samme ting/ handling, som synonymer. Nu vel, jeg er nok litt hårsår når det kommer til rovdyr og vern.

Slett ikke uten humor!