Hislop & Samartin, skuffa og begeistra

Victoria Hislop og Cecilia Samartin er to populære forfattere- kanskje spesielt i Norge? De har blitt kjent for sin typiske "kvinnelitteratur", og har utvilsomt samme målgruppe.
Begge har i høst gitt ut nye bøker, og mens jeg var skeptisk til den ene, hadde jeg mer positive forventninger til den andre. Igjen må jeg innse at jeg tok feil- i begge tilfellene!

Hislops novellesamling "Siste dans og andre fortellinger" ble altså en skuffelse. Jeg likte "Øya" og "Tråden", og håpet disse korte fortellingene ville gi den samme gode opplevelsen. Historiene fra Hellas virker flate, blodfattige, forutsigbare og stereotype. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren (eller forlaget?) har gitt fra seg et hastverksarbeid, og hastverk er som regel lastverk.
På "pluss-sida" kan jeg nevne at boka er kort, 189 sider/ drøyt 3 timer.

Beathe har også lest den, var mer positiv enn meg, og skrev en god omtale av boka.
Lydboka lånte jeg på biblioteket, og hørte mens jeg malte tak- og golvlister!

Fordommer og forventninger er rare saker!

Denne barneboka fikk jeg fra forlaget, jeg kikka bare raskt på den, og tenkte noen mindre sjarmerende tanker om at her er det noen som vil vri de siste dråpene ut av kluten.
Da jeg hadde hørt lydboka over her, kom jeg på at "Lille vinge" lå i et skap, og tenkte enda flere uflatterende taker om at den kunne jeg lese kjapt igjennom og skrive et syrlig grinebiter-innlegg hvor jeg rakket ned på begge to- begge bøkene og begge forfatterne. Det ble ikke helt sånn!
Da jeg satte meg ned med boka, og begynte å lese, ble jeg faktisk grepet både av de nydelige illustrasjonene (en kombinasjon av akvarell, blyant og foto), diktene og historien. (Jeg er som nevnt tidligere, kanskje til det kjedsommelige, en lettrørt person) Jeg tar av meg hatten og ber pent om unskyldning! (Jeg burde jo ikke skrive innlegget sånn, for det er jo litt flaut å innrømme at jeg tok så feil, og var så fordomsfull...)
Boka handler om Lille Vinge, ei flaggermus som blir mobbet av de andre i flokken; han er jo så annerledes! Vil heller sitte i måneskinnet, dikte og synge, enn å være med på morsomme leker og spennende krumspring i lufta. En dag han har drista seg ut i dagslyset, blir han fanget av en gruvearbeider som tar ham med hjem til den vesle dattera si, i håp om at den lille skapningen kan muntre henne opp. Sarah har nemlig vært deperimert og preget av angst og skyldfølelse sida moren døde i ei trafikkulykke. Etterhvert får de to ensomme sjelene tillit til hverandre, Sarah begynner på skola igjen og Lille Vinge følger med henne. Problemet er bare at flaggermus er nattdyr, og nattdyr kan ikke leve et dagliv for lenge..

Jeg er ikke sikker på om illustrasjonene appellerer like mye til barn som til voksne, de er kanskje litt dystre i fargen, men de er uansett med på å gi fortellinga litt ekstra dybde og hvis den kan fange interessen til de voksne høytleserne er mission completed ;o)
Boka er et godt eksempel på at man gjerne kan ta opp vanskelig temaer som sorg, ensomhet, annerledeshet, deperesjon og vennskap i ei barnebok. Barn ser og registrerer mennesker rundt seg, og det kan være bra å gi dem muligheten til å snakke om det de har lest i ei bok, før de en dag plutselig står oppe i en vanskelig situasjon selv.

Boka anbefales absolutt! Forlaget oppgir at målgruppa er barn fra fire år, og som lese-selv-bok, så da kan man nok strekke aldersgruppa den er ment for ganske langt oppover, 8-9-10, kanskje?

Andre som har blogget om boka er Beathe, Tine og den andre Beate!