Ikke alle drittsekker kommer fra Wien

Andrea Molesini

Pax Forlag, 2013
297 sider.
Oversatt fra italiensk av Tommy Watz

Forlagets omtale:

Italia, 1917: Mens første verdenskrig går mot slutten, blir familien Spada tvunget til å innlosjere en fiendtlig østerriksk tropp i familievillaen. 17 år gamle Paolo er nylig blitt foreldreløs, og bor sammen med besteforeldrene og deres husholdning i det store huset. Etter hvert blir han rekruttert som løpegutt for landsbyens italienske etterretningsagent. Han ønsker å gjøre en innsats for fedrelandet - men kanskje enda mer å gjøre et inntrykk på den vakre Giulia. Mens krigen går mot slutten, blir oppdragene stadig farligere. Skulle Paolo avsløres, er det ikke lenger bare hans eget liv som står i fare. Dette er et uforglemmelig portrett av en italiensk familie i en historisk brytningstid. Skrevet i et presist og levende språk er dette en handlingsmettet roman full av dramatikk, gryende kjærlighet og sterke personligheter.

Kort om min leseopplevelse:
Det var to tre grunner til at jeg valgte å lese denne boka: Jeg hadde akkurat hørt "Tråden" av Victoria Hislop (som jeg likte veldig godt!), og denne er omtrent fra samme tid og sted. "Tråden" har handlig fra Hellas, mens i denne befinner man seg i Italia. Første verdenskrig herjer i begge. Den andre grunnen var ganske enkelt den enestående tittelen- og sist, men ikke minst, ble jeg nysgjerrig ettersom boka er gitt ut med støtte fra EUs kulturprogram. Det kan godt hende jeg har lest bøker med tilsvarende støtte tidligere, men da har jeg i hvertfall ikke merket meg det.
Heretter vil ha øynene åpne for å få med meg flere bøker av dette slaget, for jeg kan ikke si annet enn at dette var en særdeles positiv overraskelse!
Til tross for at de ytre rammene er temmelig like, er dette ei bok som ikke bare underholder leseren der og da. Den har humor og varme, men jeg synes den spiller mer på dypere følelser, og den krever kanskje litt mer av leseren enn det Hislops bok gjør?
Til å begynne med, før familien Spada innvolveres i motstandskampen, syntes jeg handlinga var ganske kjedelig, kanskje det er bevisst, for å gjenspeile hvor traurig og ensformig livet blir med de omstendighetene som rådde? Fra del to, da Paolo begynner å engasjere seg i det hemmelige arbeidet, blir det straks mer spenning og dramatikk! Igjen; det gjenspeiler hvordan tilværelsen ble for hele familien ettersom nettet begynte å snøre seg. (Husk at huset deres var beslaglagt av øserrikske okkupanter, og de måtte omgå og forholde seg til dem 24/7.)
Når man først kommer inn i fortellerstilen, blir man sjarmert av et fantastisk fargerikt, sprudlende og levende språk- og av en bestefar som alltid har et ordtak, en treffende beskrivelse eller kommentar på lur.

På side 28 fant jeg favorittsitatet mitt:

Bestefar tålte ikke Renato: "Den fyren sier lite og ser seg for mye omkring," hadde han sagt til meg få dager etter oppsynsmannens ankomst. "Jeg skal vedde bartene mine på at han er i stand til å lure fra meg skoene mine mens jeg er ute og går i regnet, og det på en slik måte at jeg vil merke det først etter at sokkene mine er blitt våte."

Fabelaktig beskrivelse av en sleip fyr, ikke sant? (Nå viste det seg at karakteristikken ikke stemte, men likevel ;o)

Konklusjon:
Boka anbefales- spesielt til de som liker historiske romaner og de som setter pris på at språket (og oversettelsen!) er blomstrende og presist.

Boka bygger forresten på virkelige hendelser. Så vet man det.