Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Bastion Forlag, 2013

495 sider
Oversatt av Elisabeth Haukeland


Som jeg skrev i dette innlegget, var jeg temmelig skeptisk til denne boka. Jeg hadde en mistanke om at dette kom til å bli klisjéfylt, tåredryppende og klissete, og da jeg begynte å lese, tok jeg meg selv i å sitte der med sammenknepet nedovermunn og lett mysende øyne- dere kan sikkert se for dere hvordan jeg nærmest skulte inn i boksidene?
Det tok virkelig ikke mange sidene før holdningen og uttrykket endra seg!


Denne gangen gjør jeg det enkelt og kopierer forlagets omtale, før jeg skriver om mine egne tanker og følelser i kjølvannet av å ha lest Moyes´ kritikerroste roman:

Lou Clark vet en god del.
Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick.
Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden.
Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det.
Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri. Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.

Da jeg hadde lest de siste sidene, var jeg både svimmel, anpusten og lettere dehydrert. En ganske spesiell følelse; jeg hadde tross alt ikke gjennomført ei ekstrem treningsøkt, jeg hadde lest ei bok!!
Jeg oppfatta egentlig boka som todelt. Første del der Lou mistet jobben, kranglet med familien, var på jobbintervju, ble ansatt og begynte som assistent for Will, var preget av humor og varme, absurde situasjoner og fornøyelige karakteristikker. Denne delen var så velskrevet og troverdig, at jeg hadde problemer med å skjønne hvordan den skulle kunne utvikle seg til å bli dypt rørende, hjerteskjærende, fantastisk osv; det var jo bare festlig!! Lou fortsatte å gå de 156 skrittene til bussholdeplassen hver dag, og etterhvert gikk hun fra å hate jobben OG WILL, til å skjønne eksakt hva den halvårskontrakta hun hadde fått faktisk innebar. Fra det øyeblikket tok historien en mer alvorlig retning. Det var da tåreflommene kom (og forårsaket dehydrering), og det var vel omtrent da jeg fikk mistanke om hva slags prosjekt Will ville gjøre det halvåret til. Wills eneste ønske var å avslutte livet, men han hadde lovet foreldrene å vente i seks måneder. Lou ble ansatt for å prøve å få ham til å endre mening- noe hun ikke fikk vite før etter flere uker. Lou jobbet iherdig (på grensa til det maniske?) for å finne på morsomme ting hun kunne ta med Will på, men hvor fornøyelig kan utflukter bli, når man er avhengig av rullestol og spesialbil, er stomioperert, knapt kan løfte en finger, føler seg beglodd som en ape i en dyrepark- og tidligere levde et STORT liv på alle måter, med stor vennekrets, en viktig og hektisk jobb, reiser til eksotiske steder, fallskjerm, strikkhopping, ski og fjellklatring?

Boka har et lett og flytende språk, og både forlag og oversetter har gjort en kjempebra jobb når de har "gjort" boka norsk! Ofte kan oversatte bøker bli litt skjemmet av at oversetteren bare har oversatt, uten å tenke så mye på om setningene som "kommer ut" blir god norsk. Her var det absolutt ingenting som irriterte eller skurra, og det er en fryd!

Konklusjon:
Jeg slutter meg til ovasjonene! Dette er virkelig ei STOR  og klok bok. Viktige temaer som aktiv dødshjelp, hva vi lar styre valgene våre, hvem vi er, hvem vi håper vi er og hvem vi håper andre ser oss som, gjør dette til ei bok som kan åpne opp for diskusjoner, refleksjoner og ettertanke.
Jeg anbefaler virkelig boka, men obs- obs!! IKKE les mer enn den første delen på bussen, ha nok papirlommetørklær tilgjengelig og ta deg tid til å rive med! Jeg elsket virkelig alt ved denne boka, fra idé til persongalleri og gjennomføring.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Bea og Randi- alle fornøyde lesere ;o)

Forresten: det står på smussomslaget at dette er den første boka til Moyes som er oversatt til norsk. Det medfører IKKE riktighet! Fire av de andre bøkene hennes finnes allerede på biblioteket, takk til Beathe som gjorde meg oppmerksom på dem!