Det synger i lauvet, Britt Karin Larsen

Ofte er det de beste bøkene det er vanskelig å skrive noe vettugt om. De bøkene man har gledet seg ekstra til å lese. De bøkene man har lest sakte og kost seg ekstra med. De bøkene man etterpå har gått og grunna på.
Slik har jeg det med Britt Karin Larsens femte bok om skogfinnene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Ettersom både Lina og Taneli, hovedpersonene og navet i hjulet fra de første bøkene, døde i forrige bok, trudde jeg serien dermed var slutt. Gleden var stor da jeg så at bok nummer fem var i anmarsj! For det er jo klart; Lina og Taneli hadde både barn og barnebarn, etterhvert også barnebarns barn- og disse er det vel verdt å vie både tid og oppmerksomhet!

Mens handlinga i de første bøkene i all hovedsak var lagt til selve Finnskogen, har flere av "ungdommene" nå flyttet til byen eller andre bygder. Utvandringa og urbaniseringa er i gang, og det gjelder ikke minst for skogfinnene som kanskje var av dem som hadde det trangest, de som hadde minst å tape, og dermed mest å vinne på å bryte opp. De legger av seg mer og mer av det finske, både språk og kultur. Mange velger å kvitte seg med selve det finske identitets-symbolet; røykovnen. I "Det synger i lauvet" er rollelista lang i forhold til de forrige bøkene, handlinga er lagt til flere steder, både by og bygd, innland og utland. Det er ikke alltid like lett å "holde styr på" alle, men det kan hende jeg opplevde det slik fordi jeg var så opptatt av å lese sakte for å kunne suge på karamellen så lenge som mulig. Hadde jeg lest litt raskere, hadde det trolig også flytt litt lettere.
Språket er det samme vakre og poetisk syngende. Det er den samme spørrende, allvitende fortelleren som vi kjenner fra de foregående bøkene, som betrakter på de små menneskene som klorer seg fast på jorda og gjør det de må for å overleve. En referent som også trekker tråder mellom det som synes smått og ubetydelig, og det som er det største av alt, selve livet.

Livet endrer seg, og menneskenes tanker med det, det man trodde man aldri ville verdsette, kan man plutselig savne en dag, lenge etter at man vraket det. Omvendt kan det man trodde man trengte ligge der ubrukt resten av livet, for det ble ikke slik man fryktet eller håpet, det ble noe annet av alt, man fikk aldri bruk for dette man så omsorgsfullt tok vare på.

Jeg lar meg gang på gang forundre over at ett menneske, én forfatter, kan ha så mange slående tanker og bilder i hodet, og enda til få dem ned på papiret slik at det både blir vakkert OG til ettertanke! Jeg bøyer meg i støvet.
Jeg var så heldig å få høre Britt Karin Larsen fortelle om bøkene og forhistorien til serien ved et forfattermøte på biblioteket. Hun kunne fortelle at hun allerede var i gang med bok nummer seks, for hun var også nysgjerrig på hvordan det går videre med skogingene! HURRA! Det er bare å smøre seg med tålmodighet ;o)

Konklusjon:

Alle forventninger er innfridd! Jeg gleder meg til oppfølgeren og håper enda flere får øynene opp for denne fantastiske forfatteren! Jeg er fortsatt blod-fan ;o)