Ol på Lillehammer og Mors gaver av Cecilie Enger

Jeg regner med at alle har noen minner fra OL på Lillehammer. Det var noen fantastisk flotte vinterdager, og norgesreklame av en annen verden! Likevel har jeg kommet fram til at noe av de effektene vi syntes var skikkelig kule... De var kanskje ikke så innmari stilige når vi får litt avstand til dem? Rallarhatt med pins? Ullgenser med lus, vømmøl (dvs.vadmel) på skuldrene, selburoser og tinnknapper...? Om man ikke vil kaste alt dette, så kan man kanskje vurdere om de kan resirkuleres? Eller re-designes!!

Jeg sliter ut minst ett par ullvotter hver vinter, nå har snøen kommet, men strikkepinnene har hatt rolige tider. Hva gjør man da? Jo: man kan for eksempel hente ei lydbok på biblioteket. Lete i skapet til man finner en ullgenser som ikke er brukt på år og dag, men likevel ikke hatt hjerte til å kaste (Det er tross alt en del jobb med en slik genser ;o) Videre: Hente fram symaskina som også har stått temmelig ubrukt i det siste. Rydde kjøkkenbordet. Så setter man i gang!
Det sto at det ikke tok mer enn en time, men om vi sier en kveld, så er vi nok i mål!

Vottene ble litt for store, men med litt finjustering ligger de an til å bli nye favorittvotter! Tjukke, mjuke, gode og varme- og det baste av alt; Jeg kan sy et par til av samme genseren!!!

Sånn puslearbeid er kjempefint å kombinere med lydbok. Denne gangen var det Mors gaver av Cecilie Enger som ble underholdninga. Det er forfatteren selv som leser, og det gjør nok at lytteopplevelsen blir ekstra sterk. Det handler om moren som blir mer og mer preget av Alzheimer, og mens de rydde ut for å selge barndomshjemmet på Høn, finner de lister over de julegavene familien har gitt og fått oppgjennom årene. Disse listene vekker naturlig nok minner, de fleste fin, men også noen som er litt vondere. Samtidig med at hun forteller om disse listene, forteller hun om oppveksten, søsken, foreldre, besteforeldre, barndomsvenninner og om moren som blir sykere og sykere, til hun ikke lenger kjenner igjen datteren.
Dette er første boka jeg leser av Cecilie Enger, men nå må jeg nok gjøre alvor av å lese den forrige, Kammerpiken, også! Jeg likte den usentimentale, men personlige beretningen, og jeg ble positivt overraska over hvor godt hun leser sin egen tekst. Dette er nok en kandidat til bokbloggerprisen som etterhvert skal deles ut!

Det er mange andre som har blogga om boka, for eksempel Tine, Janicke og Karete. De har alle skrevet velfunderte og gode omtaler, så besøk gjerne bloggene deres. Jeg tenker jeg skal sy litt på vottene mine i stedet for å skrive mer når de andre allerede har gjort det så bra ;o)
(Forresten; i disse terningkast-bokblogg-diskusjonstider gav jeg boka en femmer inne hos bokelskere.no)