Rebecca av Daphne du Maurier

Boka ble først gitt ut i 1938, året etter kom den ut på norsk i Helen Stibolts oversettelse. I 1940 ble romanen filmatisert av Alfred Hitchcock, og både boka og filmen regnes som klassikere! (Hele filmen  er lagt ut på YouTube, hvis noen vil ha en smakebit ;o)
Åpningsreplikken er også en klassiker;

Last night I dreamt I went to Manderlay again.

Boka begynner egentlig med slutten, for fortelleren (som vi ikke får vite navnet eller særlig mye om bakgrunnen til) ser tilbake på og forteller om det som hendte etter at hun møtte Maxim de Winter mens hun jobbet for en temmelig ufordragelig og eksentrisk amerikansk dame i Monte Carlo. Til tross for relativt stor aldersforskjell og fullstendig ulike personligheter, faller fortelleren og Maxim for hverandre, og etter bare fjorten dagers bekjentskap, gifter de seg i hui og hast for at den unge kvinnen skal slippe å bli med arbeidsgiveren sin tilbake til Amerika. 

Etter en fortryllende og bekymringsløs bryllupsreise, tar han den unge bruden med seg tilbake til familiegodset, hvor det skal vise seg at det absolutt ikke bare er gode minner og vennlige ansatte som venter.

Maxim de Winter viser ganske snart en ny og helt annerledes side av seg selv. Han blir avvisende og brysk mot den nye kona si- ja for han har nemlig vært gift tidligere! For et knapt år siden druknet den første kona da hun var ute og seilte alene i svært dårlig vær, en hendelse som ingen synes å ha lagt bak seg. Rebeccas ånd ligger som en mørk, truende sky over Manderley, og som fortelleren sier et sted i boka; Hadde det enda vært en levende person, for eksempel en elskerinne i London hun måtte kjempe mot, hadde alt vært såre enkelt! Å slåss mot spøkelser, en død husfrue som fortsatt dikterer de ansatte og ikke minst ondskapsfulle ansatte som ikke har det minste fnugg av respekt eller anstendighet i forhold til den NYE Fru de Winter, blir alt annet enn lett for hun som hittil har levd et tilbaketrukket og beskyttet liv i skyggen av sin arbeidsgiver. Hun har desuten et dårlig selvbilde og en usedvanlig livlig fantasi som gjør at hun i nær sagt alle situasjoner ser for seg hva som kan komme til å skje, og hva de tilstedeværende kommer til å si og tenke om henne. Suverent gjengitt!

Mot slutten tar historien ei helt uventa vending, og avslutninga blir helt annerledes enn jeg hadde forventa. Fabelaktig!

 

Denne boka er blitt beskrevet som kjærlighetshistorie og en thriller, men mest av alt synes jeg rett og slett den er den beste herregårdsromanen jeg har lest! De fleste har sikkert lest minst én av alle de romanene som er gitt ut de siste årene, hvor handlinga er lagt til et eller annet britisk gods, med parallell-historier fra fortid og nåtid, og kjærlighet som møter motgang osv?  Vel; denne har alt!! Vakre naturbeskrivelser, nyrakede grusganger, tjenere (både onde og snille..), et mysterium fra fortida (riktignok ganske nær fortid, men dog!), en vakker helt, en overjordisk vakker avdød og ei grå unselig lita mus som heltinne. Her drikker de pjolter, holder maskeradeball, venter på at "alle i landsbyen skal få vite beskje", kler seg om til middag, de er lumpne, sier sjofle ting, blir forgremmet- og en hel haug med andre ting jeg godt kan tenke meg de de gjorde på trettitallet!

For meg er det nemlig språket som gjør hele forskjellen. Det er så fantastisk morsomt å lese alle de gamle, glemte ordene. Ord som ikke brukes i dagligtale lenger, og som vi slett ikke er vant til å se på trykk. 

Dette er nok ikke ei bok det er meninga at man skal lese samtidig som man smiler fra øre til øre, men jeg gjorde nå engang det, og det alene er grunn god nok ti at jeg gir den terningkast fem og gladelig anbefaler den videre til alle andre leseglade!!

Igjen; tusen-1000-takk til Elikken som gav meg denne!!!