Kunsten å være den man er, av Jan-Philipp Sendker

Cappelen Damm, 2014

314 sider
Oversatt av Kurt Hansen
Boka har jeg fått fra forlaget.

Da jeg skulle prøve å skrive et velformulert innlegg om denne boka, kom jeg så langt som til å laste opp bildene før det ble stopp... Det er ei av de bøkene- de det nærmest er umulig å skrive om...
Jeg likte jo den forrige boka veldig godt, og hadde hjertebankhøye forventninger til oppfølgeren, og da jeg så sitatet på framsida, la ikke det akkurat noen demper på den sitrende før-boka-åpnes-følelsen!
Altfor høye forveninger føles nesten som skrekkblanda fryd. Eller ren frykt.

Den siste delen av sitatet gjelder nok ikke for min del, men den første delen derimot; det kan jeg skrive under på!

Romanen begynner med at Julia helt uten forvarsel får et ganske så kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb i advokatfirmaet hvor hun jobber. Samme dag har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, som hun ikke har sett siden deres første møte ti år tidligere. Via noen slumptreff og tilfeldigheter, fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å se igjen broren U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne.
Til å begynne med, lurte jeg veldig på hvor forfatteren ville med denne historien. Jeg syntes knapt nok den var verdig å bli kalt en oppfølger til den forrige høyt avholdte boka- den begynte ganske melodramatisk, og jeg følte meg nesten litt lurt. Det varte ikke lenge! Så snart Julia befant seg på burmesisk jord, fikk fortellinga en helt ny rytme og nerve, man kjenner luktene og varmen, hører insektene, stemmesurr, bikkjer som bjeffer, høner som kakler- og jeg skjønte at her var det jammen ei ny bok å trykke til brystet!
U Ba tar Julia med seg til en gammel kone som bor i landsbyen, for at kvinna skal fortelle henne den hjerteskjærende historien om hva som skjedde med søsteren hennes, Nu Nu. Derfra lar de ferden gå videre til en annen by, hvor de møter en mann som kan fortelle den like rystende fortsettelsen av Nu Nus familiehistorie, en del av historien som verken Nu Nu eller søsteren viste noe om. Til slutt møter de en tredje person, som kan flette disse to historien sammen, og fylle ut de hullene som finnes.
Dermed er det Julia som står foran et valg; å la livet fortsette som tidligere, eller lytte til hva hjertet og intuisjonen forteller henne.

Dette er ei bok om de store kontrastene. Mellom burmesernes rolige tillit til intuisjon og aksept av tilfeligheter og sjebne, og vår vestlige skepsis til alt det vi ikke umiddelbart kan forstå eller forklare. Mellom Julias urbane og travle juristliv i New York og Nu Nus liv helt på andre enden av veldferds-skalaen, der de fleste på den burmesiske landsbygda har mer enn nok med å skaffe mat til seg og sine- og de umenneskelige og umulige valgene de må gjøre, som følge av fattigdom, men også som følge av borgerkrigen. Det er en historie om kjærlighet og fortvilelse, lykke og omsorg, trua på god og dårlig karma og på gode og onde ånder som må blidgjøres og holdes i sjakk.
Jeg er ubeskrivelig imponert over forfattere som skriver så inni hampen medrivende og truverdig om for meg så totalt ukjente omgivelser og kulturer- og som får det til å bli så kjent og alment og allmenngyldig! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev boka, og jeg tar av med hatten, rett og slett.

For å si litt om språket og skrivestilen, så er boka veldig lettlest, og preget av uvanlig korte setninger. Den er krydret med kloke ord og gode, litt filosofiske spørsmål, og mitt eksemplar har etterhvert blitt utsatt for understrekinger, utropstegn og små hjerter...

I denne videoen (som dere bør se, fordi den er så stemningsfull!) forteller forfatteren selv om boka. Han sier bl. a at i den forrige boka leter Julia etter faren, men hun i denne leter etter seg selv, og at boka har blitt beskrevet som utrolig trist, men samtidig veldig full av håp- veldig godt sagt! Hvis noen lurer, vil jeg ikke si det er helt nødvendig å ha lest "Kunsten å høre hjerteslag" for å ha glede av å lese denne, men jeg kan ikke kommme på en eneste god grunn til at du ikke skal unne deg å lese begge. De er fantastiske, og uten at det betyr allverden, kanskje, så gav jeg "Kunsten å være den man er" både terningkast seks og favorittstempel inne på bokelskere.no.
Det er bare å glede seg! Dere som ikke har lest disse enda, er kjempeheldige!
Denne uka hadde jeg forresten årets første lese-ute-dag! Sola var ikke framme så lenge, men vi koste oss stort! Te i koppen, god bok, sol og blå himmel og hunder som lekte og tulla på reins-skinnet sitt. Det blir ikke bedre enn det!