mandag 5. februar 2018

Den stumme gutten, av Parinoush Saniee

I første runde av Heddas Bokhyllelesing 2018, var målet å lese ei bok med gult omslag. Det har jeg gjort, og den korte omtalen lyder som følger:

Gult er ikke bestandig kult.

I rettferdighetens navn må jeg vel nesten skrive litt mer, for dette er ei bok som faktisk fikk mye positiv omtale og høye terningkast da den kom ut på norsk i 2013. Jeg har spurt meg selv om det rett og slett var feil tidspunkt for denne?
Forfatteren er fra Iran, og bokas handling er lagt til dette på nær sagt alle måter fremmedartede landet. Boka handler om Shahab, en liten gutt som ikke snakker. Foreldrene er velutdannende karrieremennesker og giftet seg av kjærlighet. Shahab hadde barnepike som snakket tyrkisk og ikke persisk da hun var alene med gutten, som dermed ble språkforvirra og dette gjorde at han utvikla selektiv mutisme - selvpålagt taushet. Til å begynne med tenkte alle at han bare var litt sent ute, men etterhvert ble de fleste (også Shahab selv) overbevist om at han var en idiot. Da Shahab får ei søster, slutter moren i jobben for å være hjemme med barna, faren tar på seg ekstra mye arbeid- antakelig mest for å slippe unna den mer og mer deprimerende og ydmykende situasjonen på hjemmebane. Det er her kilden til familiens problemer ligger: mora mistrives enormt som hjemmeværende, mens faren og hans side av familien er uhyre opptatt av ære, og det å bli belemret med en idiot av en sønn, er selvfølgelig ikke til å bære. Han avviser og ignorerer sønnen fullstendig, han slutter seg til hylekoret og håner kona som forsvarer og beskyter sønnen som best hun kan. DÅRLIG STEMNING!! Moras familie som bor på en helt annen kant av landet, er av en helt annen støpning, de ser Shahab som en flink og fin liten gutt, og spesielt mormor skal få stor betydning for ham ettersom hun ser hvor klok og oppvakt han egentlig er, og hun skjønner hva som kan ligge bak tausheten.

Hva er det så som gjør at denne tilsynelatende rørende historien ikke faller i smak hos meg? 
Jeg synes for det første språket er veldig enkelt og naivt. Det kan selvfølgelig forklares med at historien fortelles fra Shahabs ståsted, og små gutter (førskolealder) har vel et enkelt språk? For meg ble det etter hvert et irritasjonsmoment. 
For det andre synes jeg dialogene er fryktelig oppkonstruerte, men igjen: det er mulig de har denne omgangstonen i (enkelte kretser i) Iran, hva vet vel jeg om det? Lesing er i all hovedsak en personlig greie, og i hodet mitt spilles det av en Bollywood-film av enkleste sort. (Ja, jeg vet at Bollywood ikke er Iran...!) De slemme er bare slemme og de snille prøver så godt de kan å kjempe i mot de onde. Det blir forutsigbart og ganske kjedelig.
Heldigvis ble ikke leseopplevelsen bare begredelig. Nå har jeg ikke klart å få med meg om historien er rimelig nåtids eller lagt flere år tilbake i tid, men uansett var det interessant å se hvor opptatt man er/ var av familiebånd, ære, skam og sosialposisjonering. Kontrastene til Norge og norske forhold er som natt og dag- Jeg håper i det minste at vi har kommet lenger enn dette når det gjelder respekt, åpenhet og toleranse. 

********************
Utgitt av Font Forlag, 2013
Oversatt fra persisk av Nina Zandjani
Bokpremie i instagram-konkurranse før jul

Det har ikke blitt mindre snø sida sist..!


3 kommentarer:

  1. Jeg leste forfatterens forrige bok, den var også med gult cover- Det som ventet meg, om tvangsekteskap etc. Selv om historien er mer en interessant nok, så ble boka en nedtur på grunn av platt, for enkelt og overtydelig språk, dessverre..

    SvarSlett
  2. Hmm.. jeg har faktisk hatt på planen å lese denne, men platt språk er jeg allergisk mot, uansett om fortellerstemmen er en ung gutt eller ei. Jeg tror jeg drøyer denne litt foreløpig.

    SvarSlett
  3. Tematikken er spennende nok, men når den blir platt så er det ikke noe, Synd!
    Mye snø hos deg også!

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺