Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, av Tine J. Sir

Kvalshaug Forlag as/ Juritzen Forlag
2014
90 sider, kortroman
Leseeksemplar fra forlaget.

Når man leser denne romanen, kan man fort ende opp med å tru at den er biografisk, hvilket den neppe er. Den blir kun omtalt som roman, både i forlagets presentasjon, og i Dagbladets debutant-oversikt tidligere i høst.

Barnebarnet, jeg-personen, hjelper besteforeldrene med å flytte ut av boligen de har hatt i alle år. Bestemor skranter, både fysisk og mentalt, og det blir for tungt for ektefellen å ta seg av henne alene. I løpet av rydd- og kastprosessen, finner de en gammel eske som bestemoren vil ha med seg til institusjonen, hun åpner den ikke for å se hva den inneholder, og hun nekter de andre å kikke nedi den. Først da hun har gått bort, får de vite hva den inneholder.
Til tross for - eller kanskje på grunn av hemmeligholdelsene, begynner bestemoren å fortelle om ting som skjedde sommeren 1973, den sommeren hun forlot familien sin for å bo og jobbe i Oslo i fire uker. Det var den sommeren Frank Zappa spilte på Kalvøya, og det var den sommeren hun skjønte at hun ville ha en egen stemme, ikke være et ekko.

-Jeg gjør ikke dette for være slem.
Hun fyller glasset til Helge.
-Jeg reiser ikke fordi ikke elsker deg lenger.
Han begynner å snakke om sin dårlige samvittighet og roser henne for alt hun har gjort for ham og jentene disse årene.
-Du trenger ikke få det til å høres ut som om jeg aldri kommer tilbake igjen, kjære deg. Det er bare fire uker det er snakk om. Det er ikke noen stor greie, lyver hun, for å betrygge ham.

Hva synes jeg så om denne vesle kuriøse boka? Jeg har prøvd å være litt mer kritisk enn jeg pleier å være, for som jeg har nevnt tidligere, er jeg veldig lett å begeistre! (Det er jeg selvfølgelig godt fornøyd med, men det skader vel heller ikke å ta på seg litt kritiske briller av og til?)
Jeg fant til slutt to ordvalg som jeg personlig syntes var litt rare- og det var det eneste jeg fant å kritisere... Boka er underfundig, original og stillferdig. Jeg likte den fiffige ideen om at noe kanskje kan ha skjedd mellom bestemoren og Zappa. Jeg likte at perspektivet veksler mellom jeg-presens og hun-presens, der sistnevnte er bestemorens fortelling fra -73. Jeg likte de litt vage og usikre antydningene og gjetningene, og jeg likte slutten veldig godt! Slutten er uventa og faktisk det som rørte meg litt ekstra og som løfta boka opp enda et par hakk.
Jeg konkluderer med at unge Sir har debutert med en godt gjennomført og original roman. Anbefales!

PS! Hvis du heller vi sjekke ut smakebiter fra andre bøker, er det et godt tips å besøke Mari og bloggen Flukten fra virkeligheten!