Diktlesesirkel- Trigger Warning

I dette innlegget nevnte jeg at Linda Klakkens nye diktsamling skulle få et eget innlegg. Den planen er lagt på is, for den blir bare nevnt i forbifarta nok en gang. Nå som et eksempel på ei forholdsvis lett diktsamling uten for mye brodd eller - la oss si trigger-faktor. Samlinga er ei løst sammenhengende dikt-fortelling om kjærlighetens forskjellige varisjoner, mest av alt handler den kanskje om å vente, om usikkerheten før man vet om den andre føler det samme og gleden og takknemligheten når den blir besvart. Korte, fine og i grunn veldig sitat-vennlig. Varm og god på en litt så og ømskinna måte.

Fra samme forlag (Flamme) kom det nylig ei ny diktsamling med helt andre følelser. Dere husker Tine-Jarmila Sir? Hun med en bestemor som- kanskje, kanskje ikke- lå med Frank Zappa? Diktsamlinga var plutselig tilgjengelig på ebokbib, og uten videre forundersøkelser lasta jeg den ned på mobilen etter at jeg hadde lagt meg i går- den boka jeg egentlig leser lå igjen på kjøkkenet og noen få tastetrykk var enklere enn å stå opp og gå ut barbent på det kalde golvet. Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg angret. Ikke fordi det var dårlig eller noe sånt, for all del: den er virkelig godt skrevet. Jeg angra fordi det var sent, jeg hadde nettop kommet hjem fra Riksteaterets forestilling "Tung tids tale", og huden, hjertet og sjela mi var allerede skrubba med sandpapir og jeg hadde ikke få reinstallert filteret som gjør at overskuddet av sterke følelser blir spylt rett igjennom systemet. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli overdose, og eneste håp om redning, var at det kom et lys i enden av tunellen, et lite løfte om at det kan gå bra til slutt, at det ordner seg, man finner en vei ut- men man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Man må bare prøve å leve med det livet har vært, leve med de opplevelsene man har hatt.

"Hvis" er uten sammenligning det mest brutale jeg har lest. Noen sinne. Det handler om overgrep. Av verste sort- av alle de verste sortene. Mot barn. Og om voksne som ikke ser. Eller vil se. I hvert fall som ikke griper inn. Selvfølgelig ville jeg skåne meg selv mot alt dette skrekkelige- den burde vært oppført med TW, en advarsel om opprørende innhold. Tenkte jeg. Det ville gitt meg bedre søvn, i det minste. Problemet er selvfølgelig at det ikke er mitt forbigående søvnproblem som er problemet. Problemet og saken er naturligvis at overgrep finnes OG at det er flere nn meg som helst snur oss bort når vi aner at Her Kommer Et Problem. I dag tidlig grubla jeg litt videre på denne problematikken, og tenkte at dette er jo presis det samme som årets vinnerne av Nobels Fredspris har satt søkelyset på. Og nå som jeg tenker enda mer, kjenner jeg bare at det er helt ubegripelig at noe så grenseløst ondskapsfullt kan forgå! Og jeg lurer på om det er politisk ukorrekt, eller om man kan gi uttrykk for at man har tanker om at man i disse sakene burde åpne opp for dødsstraff? Kan mennesker som utfører slike handlinger egentlig kalles mennesker? Finnes det nok menneskelighet i dem til at de kan få leve? Og for all del: ikke kall dem udyr! Dyr er aldri onde, dyr følger kun instinktene sine, og for dem finnes bare ei drivkraft: å overleve lengst mulig. Eventuelt å trygge familien, gruppa, flokken.. I dyrenes verden finnes ikke ondskap- før eventuelt mennesker nærmer seg dem.

Videre: angående den Trigger Warning jeg ønska meg i natt: Les ukas skråblikk fra Ingeborg Senneset i Aftenposten. Og les Tine-Jarmila Sirs "Hvis" - hvis du ikke er av dem som trur at bomullshandlenett og taushet er redningen.

Syns inte! Finns inte!

Til sist, ettersom det her vart et innlegg med link til Diktlesesirkelen: Arnulf Øverland et dessverrre alltid like aktuell:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-