Dona Maria

Cecilia Samartin


Juritzen Forlag, 2012
Oversatt av Jorunn Leine
Lest av Gisken Armand
Spilletid: 12 timer, 18 minutter


Det er underlig hvordan vi lar oss føre bak lyset. Hvor lite kritiske vi er, selv med den uendelige tilgangen vi har på kunnskap. Det enkle er vel å lukke øynene?
Jeg har selv vært i Karibia, jeg kjenner flere som har vært på Cuba, jeg har smilt av bilder av gamle, tannløse cubanske kvinner med store briller, glorete gevanter og en kjempesigar i munnen. Latt meg sjarmere av de utgamle amerikanske bilene, blitt revet med av reaggie-musikken. Lest litt om Fidel Castro... Men ikke tenkt særlig mer på hvordan cubanere flest har det. Hvordan det er å leve under et strengt diktatur, uten ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet- FRIHET i det hele tatt... I det som for mange ( de fleste?) er et ferieparadis. Vi drømmer om at en gang skal jeg dit...

Dette er Samartins andre bok med handling lagt til Cuba. Jeg har lest/ hørt flere av bøkene hennes tidligere, noen har jeg likt veldig godt, andre har jeg vært mer skuffet over. Forventningene var ikke skyhøye, og igjen viste det seg at det ofte er akkurat DA leseopplevelsen blir størst!

Ganske kort er dette historien til tre kvinner; Maria, en aldrende kvinne som bor alene på ett av rommene i det som før revolusjonen var praktvillaen til familien hennes. Silvia som er gift med Marias nevø Ernesto som er dømt til 25 års fengsel for å ha motarbeidet regjeringa. Til sist er det Sophie, Silvia og Ernestos nitten år gamle datter som har en eneste drøm i livet; å kunne forlate Cuba.
Dette er en fantastisk familiekrønike, hvor disse fires liv anno 2003, flettes sammen med Marias minner fra oppveksten og ungdomslivet før revolusjonn.
Historien spenner fra bekymrinsløst rikmannsliv til undertrykkelse, forfølgelse, overvåkning og tortur. Det er kjærlighet i ordets fleste betydninger, men også svik og bedrag. Og aller mest handler det om å slåss for det en trur på, om å se realitetene gjennom nettet av løgner, og om å finne løsninger der de tilsynelatende ikke finnes.

Igjen lot jeg meg rive med av en fabelaktig, tankevekkende og rystende fortelling!
Hovedpersonene er kanskje litt enkelt tegnet, men de er absolutt troverdige, og de viser hvem de er gjennom hva de gjør, mer enn hva de tenker- og jeg la min elsk på gamle Dona Maria, matronen med pestsverdet, som ofret mer enn man kan forestille seg for å ta seg av nevøen da resten av familien rømte fra landet. Måten hun opptil flere ganger i løpet av boka endra syn på menneskene og hendelser rundt seg, er intet mindre enn imponerende ;o)

Dette er ei bok jeg syns det er litt vanskelig å skrive om. Den er så rik på så mye og på så mange måter, at jeg bare vil anbefale den varmt og hjertelig til dere alle!
Lesehesten har skrevet et godt innlegg om boka, det samme har Rita.
I tillegg hadde Samartin en veldig interessant kronikk i Aftenposten om forholdene på Cuba, kvinnene i hvitt og fredsprisnominasjonen- den bør dere også lese!!

I 2012 ble Damas de Blanco, Kvinnene i hvitt, nominert til Nobels Fredspris for sin innsats for å få satt fri politiske fanger om sitter i cubanske fengsler.