Biene, av Laline Paull

En sjelden gang i blant kan man føle at man har funnet Boka. Den med stor B, og det er definitivt ikke Bibelen det er snakk om, sjøl om jeg lett kan sjå for meg at akkurat den her, i visse kretser, kan få en opphøyet om enn ikke religiøs status.

"Biene" er forfatterens debutroman, men hun har tidligere skrevet for både tv og teater.
Dette er noe så enestående som en roman hvor handlinga er lagt til en bikube, med bier som aktører. Hovedpersonen er Flora717, som klekkes ut som arbeider, mer presist renholdsarbeider. Floraene er laveste kaste, med det dårligste selvbilde. De er klumsete og uten språk, de utfører pliktene sine og forsøker ellers så godt de kan å være usynlige. Det passer Flora 717 ytterst dårlig. Hun utmerker seg, ikke bare ved at hun er større og mørkere enn de andre, i tillegg tenker hun fritt og har evnen til å snakke tydelig. Dessuten er hun sterk og modig, noe som etterhvert gir henne sjansen til å møte Hellige Mor, dronninga i kuben. Derfra går det slag i slag. Flora blir kjent med forskjellige "avdelinger" i kuben, yngelrommene, samlerne, dronene, fyrstinnene, fruktbarhetspolitiet osv. Hun ender til slutt opp som en av de dyktigste samlerne, beundret av sine egne, fryktet og avskydd av de andre kastene, ettersom det er uhørt at ei bie skal forlate den arbeidsoppgava hun er klekt til. Flora bryter de fleste reglene, men sida hun har dronningas velsignelse, er det få som tør å konfrontere henne direkte. Ikke før det oppdages larver fra egg som dronninga ikke har lagt- det er nemlig ett fullstendig ukrenkelig forbud: det er bare dronninga som får legge egg.

Bikube bak til venstre i blomsterenga

Dette er en fantastisk historie! Det er bloddryppende og grotesk, fornøyelig, morsomt og lærerikt. Hvis man prøver å menneskeliggjøre historien noe som er ganske vanlig når det gjelder romaner med dyr som aktører, blir den i tillegg et bilde på et totalitært samfunn, på diskriminering, terror, frykt, underkastelse og ikke minst viser den hvilken kraft det er i det å stå på for drømmene og lengslene sine.

Produksjon av dronninger for å kunne lage flere kuber.

Men altså... Jeg velger å lese den som et eventyr, en fantasy historie. Vi har hatt bikuber i hagen i tre-fire år nå, og føler meg dermed bortimot kompetent til å vurdere hendelsenen som bekrives, og det Flora utsettes for. Jeg har ikke funnet noe som helst å trekke for! Vi følger livet i kuben over et år, og det er ikke et godt år. Det er altfor mye dårlig vær til at samlerne får fyllt opp lagrene for vinteren, biene blir rastløse og hissige, de utsettes for angrep fra mus og veps, sykdom rammer kuben etter at samlerne har forvillet seg inn i en nysprøyta åker, yngelråte sprer seg og dronnanga viser seg å være gammel og svak. Alt dette er livaktig og troverdig beskrevet ut fra bienes synsvinkel, og ikke minst har forfatteren på en fabelaktig måte klart å vise hvordan dronene til slutt får som fortjent! Birøktere vil nok aldri slutte å forundres over at kuben holder liv i dronene slik de gjør. Det er nemlig slik at alle arbeiderne i kuben (10 000-50 000 stk) er hunner, mens dronene- hannene- (som er resultat av at dronninga har lagt ubefrukta egg!) kun har ei eneste oppgave: å befrukte dronninga, hvilket skjer kun en gang i dronningas liv. Ellers er de bare til bryderi: de er store og krever mat og stell, og arbeidsbiene trakterer dem på alle tenkelige måter, helt til sensommern når mattilgangen begynner å avta. Da setter det store droneslaget inn! De kverker hver eneste drone og kaster dem fra seg utenfor kuben! To indre og vekk med dem.
Jeg tenkte jeg skulle gi dere en smakebit fra droneslaget, men det var faktisk vanskelig å finne noe som ikke var for grotesk, så her er litt fra slutten av slaget (s 230), da den verste blodtørsten har gitt seg:

Fargemerking av dronning for senere å vite alderen.

Flora og søstrene hennes slepte drone etter drone ut i korridoren, og kuben var full av skrik og bønner og den tunge, intense lukten av blod. Hver eneste søster tok aktivt del, og hver eneste drone flyktet for livet i retning av landingsbrettet. Hanner som falt ble halt sprellende ut i det skarpe solskinnet, og derfra ble de ekspedert, ned i gresset der Myriandene krøp og spiste dem levende, eller slengt ut i luften der de en gang var herskere, men nå fløy døden i møte på blodige, forrevne vinger.


Mye positivt har blitt sagt og skrevet om denne. Først og fremst og til slutt vil jeg understreke at dette absolutt fortjener et bredt publikum! Du trenger verken å like honning eller ha greie på birøkt, selv om det kanskje kan sette en ekstra spiss på leseopplevelsen. I tillegg vil jeg framheve originaliteten, det flotte og varierte språket (tommel opp for skikkelig bra oversettelse!) og underholdningsverdien, og jeg anbefaler boka varmt og hjertlig ☺

Biene

Av Laline Paull

Oktober Forlag, 2015

372 sider

Oversatt av Merete Alfsen

Takk til Oktober som velvillig sendte meg leseeksemplar ;o)

Søndag er smakebitdag! Besøk Mari for flere fristelser!

Les mer om bier og birøkt her